Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten italiensk film. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten italiensk film. Vis alle innlegg

torsdag 27. april 2017

"Perfekte fremmede" (Regi: Paolo Genovese)

Hvor mye vet vi om vennene våre?

Den italienske filmen "Perfetti sconsciuti" med den norske tittelen "Perfekte fremmede" hadde Norgespremiere 25. desember 2016. Filmen vant Publikumsprisen ved Filmfestivalen i Haugesund samme år. Det er åpenbart at den slo an hos det norske kinopublikumet. Det har den for øvrig gjort til gangs i Italia. 

Paolo Genovese (f. 1966) debuterte som filmregissør i 2002, og har i følge Wikipedia 10 filmer på sin merittliste. En kjapp titt på filmene hans tyder på at det er romantiske komedier som er hans sjanger. Jeg har ikke sett noen av dem. (Burde jeg det?) 

DVD`en har nettopp hatt release, og jeg fattet interesse for den nettopp fordi den har vunnet Publikumsprisen. Det pleier å borge for kvalitet. 

Fire vennepar skal møtes til middagsselskap hjemme hos Rocco og Eva. Opplegget går ut på at alle har med seg en rett hver og helst en flaske vin, og så tilbringer de kvelden med å spise, drikke og hygge seg i godt selskap. 

Det ene paret etter det andre dukker opp, og vennene kysser hverandre, ler og utveksler høflighetsfraser. Peppe dukker opp alene. Han er skilt, og har ny dame, men hun er blitt syk og kunne ikke være med. Han må finne seg i vennskapelig mobbing siden ingen har sett den nye dama hans. 

Nokså tidlig på kvelden snakker vennene om hvor avhengig alle er blitt av sine mobiltelefoner. Den lille dingsen rommer hele livet deres - som den reneste ferdskriver. De kommer inn på en felles venn som ble skilt på grunn av en sms som kona hans kom over. Men hva med dem? Har de hemmeligheter på sine telefoner, som ikke tåler dagens lys? Lettere nervøs latter fyller rommet, men alle insisterer på at de kan stå for alt de har på sine telefoner. Eva foreslår at de skal spille et spill der alle legger mobiltelefonene på spisebordet. Hver gang det tikker inn en sms, skal denne leses høyt. Og når det kommer innkommende samtaler, skal de sette på høyttaleren slik at alle kan følge med i samtalen, men uten at den som ringer inn skal skjønne noe. Alt for å bevise at ingen av dem har noe å skjule for hverandre. 


Rocco og Eva har bedt til middagsselskap
Det hele begynner litt spooky da den første som får en tekstmelding er en av mennene, og denne lyder "Jeg vil ha deg!" Hans kone hisser seg opp, og lurer på hva i all verden dette skal bety - inntil Rocco kommer leende inn i rommet og innrømmer at det var han som sendte tekstmeldingen på tull (fra sin datters mobiltelefon). 

I kulissene overtaler Lele Peppe til å bytte telefon med ham. Han har nemlig et lite eventyr på si´og ønsker ikke å få dette eksponert for alle. Peppe går med på dette - mens Lele er fullstendig uvitende om hva dette skal komme til å føre til. For Peppe har også sine hemmeligheter, som ingen av de andre kjenner til. 


En av de første sms´ene tikker inn.
Underveis oppstår det både komiske øyeblikk og magiske øyeblikk. Som da de skal ta en selfie av alle i selskapet, og det akkurat da tikker inn en utrolig klein melding ... Og som da Rocco og Evas datter ringer faren, som hun har et atskillig bedre forhold til enn sin mor ...


Et morsomt forsøk på en selfie ender med at alle plutselig gisper etter luft ...
for plutselig tikker det inn en skikkelig klein melding på skjermen ...
Dramatikken stiger utover kvelden, og det er ikke måte på hvilke hemmeligheter både den ene og den andre har skjult for hverandre. Joda, det kan bli vel mye. Men enten aksepterer man filmens premisser, eller så gjør man det ikke. Selv opplevde jeg denne filmen som både fin og tankevekkende, selv om den nøret opp under en del klisjéer, stereotyper og fordommer. Man kan selvsagt stille spørsmål ved realismen i det hele. Men kanskje er det slik at en del mennesker faktisk har tre liv; et offentlig, et privat og et hemmelig?


Det er ikke fritt for at intensiteten i selskapet stiger etter hvert.
Settingen i filmen - et kammerspill med syv mennesker rundt et bord med god mat og drikke - er tilstrekkelig til å bære dramaet som etter hvert utspiller seg mellom dem. Hvor mye er vi villige til å legge igjen av oss selv i en liten elektronisk dings, mens de som står oss nærmest kanskje er de som vet minst om våre innerste hemmeligheter? Her avsløres både utroskap, homofili, baksnakking og annet - ting som de fleste har nærmere inn på livet enn man antakelig aner ... 

Skuespillerprestasjonene varierer fra meget gode til det middelmådige, der Giuseppe Battiston (i rollen som Peppe) og Marco Giallini (i rolen som verten Rocco) er to av de bærende karakterene i filmen. 

Alt i alt en absolutt severdig film, som bør være morsom og interessant å se sammen med kjæresten! 

Innspilt: 2016
Originaltittel: Perfetti sconsciuti
Engelsk tittel: Perfect Strangers
Nasjonalitet: Italia
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Giuseppe Battiston (Peppe), Anna Foglietta (Carlotta), Marco Giallini (Rocco), Edoardo Leo (Cosimo), Valerio Mastandrea (Lele), Alba Rohrwacher (Bianca), Kasia Smutniak (Eva) og Benedetta Porcaroli (Sofia)
Spilletid: 97 minutter

søndag 20. april 2014

"Leve friheten!" (Regissør: Roberto Andò)

Italiensk sjarmbombe!

Den italienske regissøren Roberto Andò (f. 1959) har ingen stor produksjon av filmer bak seg, skal man tro oversikten som ligger på Wikipedia"Leve friheten!" er hans fjerde film i løpet av en 13 års periode. Han har imidlertid flere bein å stå på, idet han bl.a. er forfatter. 

I "Leve friheten!" legges det ikke skjul på at Italias politikere er en nokså tvilsom gjeng som har kjørt Italia helt på dunken. Uten at dette sies direkte, aner vi at det er finanskrisen, Euro-samarbeidet og ikke minst korrupsjonsskandaliserte politikere i fremstående maktposisjoner som er årsaken til det elendet Italia befinner seg i.

Enricho Oliveri leder det største og viktigste opposisjonspartiet, og nå står valgkampen for døra. Enricho har en utrolig viktig jobb å gjøre, ikke minst for å bidra til å skape mer optimisme i landet. Partiet har satset alt på ham, men er han den rette når det kommer til stykket? Han holder den ene trøtte talen etter den andre, og spørsmålet alle stiller seg etter hvert er: har han egentlig noe viktig å si? Maktapparatet rundt ham, de som har båret ham frem, har mye prestisje å miste dersom de til slutt skulle være nødt til å innse at Enricho er og blir en fiasko, og de gjør derfor alt de kan for å dekke over hans mangler. Taler blir skrevet for ham, man organiserer kalenderen hans - alt for at han skal fungere best mulig, slippe å bekymre seg for trivialiteter og i stedet konsentrere seg om å sette inn støtet der det trengs ... Det verste av alt: de har ingen kandidat å bytte ham ut med heller. 


Giovanni sørger for at partiet gjør kvantesprang på menings-
målingene ... 
Så skjer det nærmest utenkelige: Midt i en av Enrichos taler, begynner en kvinne å skrike mot ham at han aldri har noe å si, at han er en skandale osv., osv. Hun blir båret ut av lokalet med makt - fremdeles skrikende og bakstende med armer og bein. 
Episoden er pinlig - kanskje mest av alt fordi kvinnen tross alt bare sier høyt det alle tenker ... 

Det er da Enricho bestemmer seg for å fordufte. Ingen - ikke en gang kona - vet hvor han har blitt av, og i partiet er man fra seg av fortvilelse over forsvinningen. Timingen kunne ikke ha vært verre, siden valgkampen er så nært forestående. 

Mens Enricho gjemmer seg i Frankrike hos en tidligere flamme og hennes familie, aner partiledelsen ikke hva de skal gjøre. Inntil Enrichos kone kommer på at Enricho jo har en tvillingbror, en enegget sådan ... Problemet et bare at Giovanni nettopp har kommet ut fra psykiatrisk sykehus etter et lengre opphold. Han er ansett nokså frittalende, en løs kanon på dekk ... Men har de egentlig noe valg? I mellomtiden holdes pressen på armelengs avstand, og et inntrykk av at Giovanni har hatt et sammenbrudd begynner å spre seg. 


Oi, oi ... partiledelsen er nervøst bekymret for inntrykket
lederen deres skaper 
Giovanni går løs på oppgaven som brorens dobbeltgjenger med en glød partiledelsen gjerne hadde sett at Enricho hadde hatt litt mer av. Jo visst sier han i begynnelsen mye pussig, men på grunn av sin sjarm slipper han unna med alt. Giovanni lirer ut av seg dikt, sitater og andre dypsindigheter, som man ikke er vant til at politikere gjør. Uansett - er det ikke tross alt betryggende at partiets leder kan sin Brecht? At han rett og slett er kulturell!? Til og med Enrichos kone, som nødvendigvis må ha Giovanni boende i huset, finner at noe i henne vekkes på nytt av den sjarmerende, gale broren til mannen hennes ... 

Etter hvert snus deprimerende meningsmålinger til seier, og hele landet ris av en optimisme man knapt har sett maken til. Overalt hvor Giovannia alias Enricho (eller var det omvendt?) dukker opp, møtes han av jublende folkemasser. Og i mens sitter Enricho i Frankrike, og betrakter det hele stumt på avstand. Var det dette han tenkte da han stakk av? At broren skulle overta hele livet hans? En bror han ikke har sett på 25 år ... En kommentar fra Danielle får ham til å ta livet sitt opp til revisjon. For hvor ble det egentlig av nerven, selve livet i ham?


Litt galskap gjør seg ...
"Leve friheten" er en sjarmbombe av en film av beste italienske merke. Her sitter latteren løst, og det er bare å hengi seg til galskapen vi etter hvert blir vitne til. 

Her møter vi to brødre som har valgt ulike veier i livene sine, og hvor man saktens kan spørre om lykken er å ha evne til å gi litt mer faen og tillate "galskapen" å få litt større plass? Kravet til konformitet kan kvele alt tilløp til liv og glede i lengden, dersom alt man gjør motiveres ut fra hva omverdenen forventer av en. "Leve friheten" er i alle fall herlig og tilsynelatende lettfattelig underholdning, men med noen alvorlige undertoner likevel. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var det ikke noe å si på, og i tillegg til at Toni Servillo selvsagt spilte dobbeltrollen som tvillingbrødrene Enricho og Giovanni på glitrende vis, vil jeg spesielt trekke frem Valeria Bruno Tedeschi i rollen som Danielle, og - forstår vi etter hvert - tvillingbrødrenes eks-kjæreste fra ungdommen. Hun var ganske enkelt utrolig fascinerende, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det var. Alt i alt en film jeg uten videre kan anbefale varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Viva la libertà
Nasjonalitet: Italia 
Genre: Komedie
Skuespillere: Toni Servillo (Enricho Oliveri/Giovanni Ernani), Valerio Mastrandrea (Andrea Bottini), Valeria Bruni Tedeschi (Danielle) m.fl.
Spilletid: 95 min.

mandag 7. mai 2012

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen 
mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992

Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.


Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg
Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk
Antonio tar med barna på stranda
Giuseppe tør etter hvert opp
Antonio prøver å lære gutten å svømme

søndag 6. mai 2012

"Landsbyen på toppen av fjellet" (Regissør: Michelangelo Frammartino)

"En kontemplativ pause fra det moderne liv"?

Denne filmen har jeg lenge gått og vurdert om jeg skulle se - rett og slett fordi jeg har vært sterkt i tvil om dette er en film for meg. Til slutt ble imidlertid fristelsen for stor, og DVD´en fikk bli med meg hjem fra Platekompaniet tidligere denne uka. Med sitater som "Et vakkert, stemningsfullt, humoristisk og raffinert blikk på livet og naturen i det sørlige Italia", "Imponerende og uforglemmelig", "En perlerad av underfundige situasjoner og kløktig observerte observasjoner", "Livskunst og alvor i sjarmerende kombinasjon av nøktern hverdag og landlig romantikk" ... Alt dette og mere til kan man lese på DVD-coveret. Rett og slett en film jeg - Italia-elsker på min hals - bare "
måtte" se!

Så feil kunne jeg altså ta - med fare for å banne i kirka. For maken til kjedelig film har jeg ikke sett på veldig, veldig lenge ... Med unntak av en rørende rekvens med en bortkommen geitekilling, som vi forstår går den sikre død i møte dersom den ikke blir funnet i tide, samt at det er mange flotte landskaps-sekvenser, fikk jeg ikke øye på noen rød tråd i filmen - annet enn at vi følger en gammel gjeter gjennom et år. Uten at det egentlig skjer noe som helst som det er verdt å berette om ... Og uten at en eneste replikk ytres ... Eller kanskje er det jeg som ikke er mottakelig for denne påståtte filmperlen i dag?

For å yte filmen en
viss rettferdighet har jeg denne gangen valgt å sitere omtalen av den på filmweb.no:

"Velkommen til en liten landsby i Calabria - Italias fattigste region. Et sted fanget mellom fortid og nåtid, omgitt av vakker og uberørt natur. Gjennom et år følger vi en gammel gjeter som passer geitene sine. En geitekilling som kommer bort fra flokken sin. En gjeterhund som skaper kaos. Og et stort tre som spiller en viktig rolle i en av landsbyens mange, gamle tradisjoner.

LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET inviterer deg til å observere livet i og rundt denne landsbyen. Det er en film som åpner seg langsomt opp, men som med stort hjerte og varm humor byr på noen åpenbaringer. Lekkert fotografert med et blikk for små detaljer. En kunstnerisk og kontemplativ pause fra det moderne liv - garantert fritt for mobiltelefoner. En slags filmekvivalent til "slow food" som har blitt hyllet av filmkritikere over hele verden for sin originalitet og menneskelighet.

Oppdag årets perle på kino!

Vinner av Beste film på Bergen filmfestival 2010. Og i Cannes
vant filmen Palm Dog-juryens uhøytidelige pris for festivalens beste hund på lerretet! Når du ser gjeterhunden Vuks innsats i denne filmen, forstår du hvorfor juryen ga han en pris." 

Vel, det forsto altså ikke jeg ... Denne gangen avs
tår jeg fra å gi terningkast.

Innsp
ilt: 2010
Originaltittel: Le quattro volte
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Diverse
Spilletid: 88 min.








mandag 23. januar 2012

"Orchestra rehearsal" (Regissør: Federico Fellini)

Fornøyelig orkestermoro

Et orkester møtes for å øve under ledelse av en dirigent. Dirigenten har bedt et TV-team om å filme under øvingen, men dette møtes umiddelbart med sterke protester fra orkester-medlemmene da de skjønner at de ikke får betalt. Inntil enkelte skjønner at dette er en utmerket måte å få profilert og markedsført seg selv på ...

En etter en står orkester-medlemmene frem og presenterer sine instrumenter. Med humor og vidd forfekter hver av dem sine egne instrumenters fortreffelighet og særstilling i orkesteret. Tidvis fører dette til piping og latterliggjøring fra de øvrige medlemmene, noe som igjen fremkaller ikke rent lite bitterhet og beskhet fra dem som blir utsatt for dette.

Etter hvert kan øvingen omsider starte. Til dirigentens store fortvilelse spiller orkesteret ikke i takt, og det er som om de ikke skjønner hva det vil si å spille sammen i et orkester. Han raser mot orkester-medlemmene, bare for å bli ettertrykkelig satt på plass av den tillitsvalgte. Til slutt bryter det reneste anarki ut, fordi spillerne nekter å føye seg etter dirigenten. Ikke før veggene i øvingslokalet begynner å rase sammen, skjønner medlemmene av orkesteret at det kanskje er greit å følge dirigenten likevel ...

Filmen er blitt karakterisert som en sosial og
 politisk allegori, dvs. som en slags metafor eller et bilde på hva som skjer når man står uten en leder eller nekter å følge denne. Dersom alle følger sine egne innskytelser og behov uten tanke på fellesskapet, oppstår det reneste kaos/anarki. Orden og harmoni kan kun oppstå når alle er enige om å følge lederen. Kanskje er filmen også et bilde på hva som skjer dersom man utøver en lederstil uten å ta hensyn til enkeltindividene? Uansett hvordan man enn snur og vender på det, er filmen et bilde på at også høyt kvalifiserte mennesker trenger en leder. Rent bortsett fra at filmen inneholder en rekke virkelig morsomme sekvenser med sære og spesielle orkester-medlemmer, var det i grunnen dette jeg fikk ut av den. Det er selvfølgelig morsomt i seg selv å se en Fellini-film, fordi Fellinis filmer er så totalt annerledes alt annet som er laget innen for filmgenren. Når filmen kalles "a little masterpiece", så har jeg ingen problemer med å være enig. For maken til kreativ og original regi skal man virkelig lete lenge etter! Her blir det terningkast fem!

In
nspilt: 1979
Originaltittel: Prova d´orchestra
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Balduin Baas (Conductor), Clara Colosimo (Harp player), Elizabeth Labi (Piano player), Ronaldo Bonacchi (Bassoon player), Ferdinando Villella (Cello player), Franco Iavarone (Bass tuba player (as Giovanni Javarone)), David Maunsell (First violin), Francesco Aluigi (Second violin), Andy Miller (Oboe player), Sibyl Mostert (Flute player), Franco Mazzieri (Trumpet player), Daniele Pagani (Trombone player), Luigi Uzzo (Violin player), Cesare Martignon (Clarinet player), Umberto Zuanelli (Copyist), Filippo Trincaia  (Head of orchestra), Claudio Ciocca (Union man), Angelica Hansen (Violin player), Heinz Kreuger (Violin player)
Spilletid: 70 min.





søndag 8. januar 2012

"La dolce vita" / "Det søte liv" (Regissør: Federico Fellini)

Fellini-klassiker om livets uutholdelige letthet

Filmen "La dolce vita" handler om en uke i kjendis-journalisten Marcello Rubinis liv. For å få noe å skrive om, må han leve tett på skuespillerne når disse fester og lever det søte liv på utestedene i Romas Via Veneto. Han gjør seg så og si til en del av deres liv, og er på den måten med på å skape de historiene han selv planlegger å skrive om. Prisen han betaler for dette, er imidlertid høy. For han finner ikke ro til å skrive. I stedet blir han dratt inn i sosietetsmiljøet, og opplever at nattelivet gjør 
ham rastløs og ukonsentrert. I jakten på lykken finner han dessuten kun forfall. Ikke bare andres forfall, men også sitt eget.

Filmen er delt inn i sekvenser svarende til hver dag i Marcellos Roma-uke. Han spiller et høyt spill hvor han lar seg besnære av den ene skuespiller-skjønnheten etter den andre. Høydepunktet er selvsagt da den feterte skjønnheten Sylvia entrer byen. Anita Ekberg gjorde her sin livs rolle, der hun bl.a. badet i Trevi-fontenen i hjertet av byen. Det var neppe skuespillertalentene som bidro til denne oppfatningen - snarere hennes kvinnelige skjønnhet og sjeldent fagre barm ... Hun bidro sånn sett til å bygge opp under alle mytene hun selv var omgitt med i det virkelige liv. Samtidig får vi innblikk i hvor ensom rollen som diva må ha vært, der alle ønsker en liten bit av henne og fotografene svermer rundt henne i håp om at noe helt uventet og spektakulært skal skje. Alle vil bli sett - det er tross alt det de lever av. Men ikke hele tiden og av hele verden ... Interessant nok oppsto begrepet paparazzi som følge av denne filmen, hvor en av de ivrige skandalefotografene nettopp het Paparazzo ... Som rotter svermet de rundt skuespillerne og gjorde hva som helst for å knipse de beste bildene.

I en av sekvensene blir vi vitne til en kvinne som stripper. Isolert sett en besnærende scene, men tross alt i 1950-tallets ramme og sånn sett ikke rent lite av en tragedie. Etter å ha lest Simen Ekerns bok "Roma", som var den som inspirerte meg til å se denne filmen akkurat nå, skjønner jeg også Fellinis arbeidsmetoder bedre. Mange av scenene, herunder strippescenen, er hentet fra det virkelige liv. Senere skulle det bli nettopp denne filmen som inspirerte det virkelige liv, slik det ble levd i Romas Via Veneto. Filmen vakte i sin tid moralsk forargelse. Og det er ikke vanskelig å forstå nettopp dette når man tenker på at Roma har Vatikanstaten i sitt midte. Hvorvidt dette er en film som kan kalles en tidløs klassiker, kan sikkert diskuteres. Jeg synes nok at tiden har gått fra denne filmen, som er i lengste laget. Derimot er den interessant rent historisk, innspilt som den er for mer enn 50 år siden.

"La dolce vita" er selvsagt nevnt i "1001 filmer du må se før du dør", og der introduseres filmen på følgende måte:

"Federico Fellinis portrett av et sted og en tid er et epos om livets trivialiteter, og skildrer perfekt stilen og holdningene hos Romas jetsettere sommeren 1959, samtidig som de fordømmes som samfunnets parasitter. At Det søte liv fremdeles har stor verdi, skyldes dens harde angrep på en verden full av eksesser som er hinsides satire, og den fascinasjon man ikke kan unngå å føle overfor denne vanvittige dekadensen.

I likhet med Clockwork Orange, Apokalypse nå! og Wall Street er dette en film som paradoksalt nok skaper like mange trender som den har for mål å rive ned. Den oppmuntrer folk til å sitte på kafeer langs Via Veneto i et alvorlig ment forsøk på å etterligne det søte liv ...."


Alt i alt en film jeg er i tvil om jeg skal gi terningka
st fire eller fem ...

In
nspilt: 1960
Origi
naltittel: La dolce vita
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello Rubini), Anita Ekberg (Sylvia), Anouk Aimée (Maddalena), Yvonne Furneaux (Emma), Magali Noël (Fanny), Alain Cuny (Steiner), Nadia Gray (Nadia), Annibale Ninchi (Marcellos far), Walter Santesso (Paparazzo), Lex Barker, Valeria Ciangottini (Paola), Alan Dijon (Frankie Stout)
Spilletid: 2 t 53 min.


Den berømte scenen av Anita Ekberg som Syliva badende i Trevi-fontenen
Marcello og Sylvia
Jetset-liv ved Via Veneto

lørdag 16. april 2011

"I am Love" (Regissør: Luca Guadagnino)

Oppskrytt mesterverk


Innspilt: 2009
Originaltittel: Io sono l´amore
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Tilda Swinton, Flavio Parenti,Edoardo Gabbriellini, Alba Rohrwacher, Pippo Delbono, Maria Paiato, Diane Fleri, Waris Ahluwalia, Gabriele Ferzetti, Marisa Berenson
Spilletid: 119 min.

Russiske Emma giftet seg i sin tid inn i en svært rik familie fra Milano. Hun og ektemannen har siden fått to barn, en sønn og en datter, men det er åpenbart noen år siden lidenskapen og kjærligheten hadde en sentral plass i der
es liv.

I filmens åpningsscene er hele familien samlet til den tradisjonelle julemiddagen. Pater familias, fabrikkeieren Eduardo Recchi senior, er syk, og erklærer til alles store overraskelse at han ønsker at sønnen og sønnesønnen skal overta driften og ledelsen av fabrikken. Om Emma og hennes mann tidligere ikke hadde hverandre svært mye i sentrum av livene sine, endres dette nå til det verre. For nå ser hun knapt ektefellen i det hele tatt. Emmas liv består utelukkende av plikter styrt av familiens strenge tradisjoner. Her er det ikke rom for egne behov, og selv ikke det forhold at datteren har kommet til at hun er lesbisk er noe det kan snakkes høyt om. Og faren må for all del ikke få vite noe om hennes legning!

Med dette som bakteppe synes det som senere skjer nokså naturlig. Emma faller nemlig for sønnens kamerat, og han for henne. Med en lidenskap i alle fall hun ikke ante at hun var i besittelse av, setter hun alt på spill for noen stjålne øyeblikk med sin elskede. Deres forbudte kjærlighet skal vise seg å få uante konsekvenser ...

Denne filmen er erklært som "a masterpiece", "sensuous and intelligent", "Tilda Swinton is magnificient" m.m. Selv må jeg imidlertid innrømme at den kjedet meg inderlig. For det første tok det alt for lang tid før det egentlig ble noen handling. For det andre ble jeg ikke veldig imponert over de filmtekniske virkemidlene. Noen ganger kan en penere "innpakning" f.eks. i form av musikk gjøre susen fremfor at man hører hver minste lille lyd i en hverdagslig scene - som kremting, klirring med tallerkener etc. Selve kjærlighetshistorien er det heller ikke noe unikt ved. Og ikke ble jeg synderlig imponert over skuespillerprestasjonene. Hvis jeg skal trekke frem noe positivt så må det være at filmens handling foregår i Milano, og at det tidvis var fornøyelig å betrakte hvordan Tilda Swintons tilstivnede ansiktsmimikk fikk mykere linjer når hun befant seg i situasjoner hvor hun slappet mer av og nøt det som ble henne til del - enten det var fantastiske retter tryllet frem av elskeren eller når hun befant seg i hans armer. Jeg konkluderer med at denne filmen fortjener terningkast tre





lørdag 12. februar 2011

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.



Faren slår løs på sønnen
Gavino har blitt voksen
Den despotiske faren i spissen for familien sin

søndag 14. november 2010

"Sommerlunch i Roma" (Regissør: Gianni Di Gregorio)

En deilig feelgood-film


Innspilt: 2008
Originaltittel: Pranzo di Ferragosto
Skuespillere: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis, Marina Cacciotti, Maria Calìzia, Grazia Cesarini Sforza
Spilletid: 76 min.

Gianni er middelaldrende og arbeidsledig, og bor sammen med sin 93 år gamle mor i bydelen Trastevere i Roma. Han skylder penger over alt, og sorgene drukner han så godt det lar seg gjøre med Chablis.

Da huseieren tilbyr ettergivelse av skyldig husleie mot at Gianni passer moren hans i noen dager, har Gianni i realiteten ikke noe valg. Og da det viser seg at det henger en gammel tante med på slep, så er det bare å bukke og nikke. Bedre blir det ikke da han klager sin nød til huslegen, for plutselig passer han også legens gamle mor.

De gamle damene finner tonen, men enkelt blir det ikke å holde orden på alle. For plutselig stikker huseierens mor av, og legens mor smugspiser opp alle restene av pasta al forno, en rett hun har forbud mot å spise ...

Ikke forvent all verdens skuespillerprestasjoner fra de gamle damene som er med i denne filmen! Len deg heller tilbake og nyt det typisk italienske! Dette er nemlig først og fremst en koselig og passe lang film. Da åpningsscenen viste en restaurant i Trastevere hvor jeg selv har vært og spist et par ganger (restauranten Romolo), var jeg nemlig solgt. Jeg kunne strengt tatt ha ønsket meg flere utescener i filmen - bare for å få muligheten til å suge til meg litt sommerstemning fra min yndlingsbydel i Roma. Det var det dessverre litt sparsommelig med. Like fullt er dette en film som alle Italia-elskere bør få med seg! Gianni Di Gregorio spiller ikke bare hovedrollen i filmen. I tillegg har han skrevet manuset og hatt regien. Filmen har også fått en del priser.

Terningkast fire fra meg.





onsdag 3. november 2010

"Sykkeltyvene" (Regissør: Vittorio De Sica)

Rørende om et far-sønn-forhold

Innspilt: 1948
Originaltittel: Ladri Di Biciclette
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere:  Lamberto Maggiorani, Enzo Stajola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda,Vittorio Antonucci, Giulio Chiari, Michele Sakara, Elena Altieri, Carlo Jachino, Nando Bruno, Fausto Guerzoni, Umberto Spadaro,Massimo Randisi
Spilletid: 86 min.

Vi befinner oss i etterkrigstidens Roma hvor arbeidsledigheten er svært høy. Har man jobb, går det meste greit. Har man ikke jobb, er dette ensbetydende med fattigdom og sult.

Antonio Ricci er arbeidsledig, og så er han plutselig så heldig at han får tilbud om en jobb. Jobben går ut på å klistre opp kinoplakater rundt i byen. For å få jobben må han imidlertid ha en sykkel, men det har ikke Antonio. Gode råd er dyre, og ved å pantsette familiens sengetøy får han tak i en sykkel. Dermed kan han takke ja til tilbudet om jobb. Hele familien er både lettet og lykkelig!

Antonio har imidlertid knapt rukket å tiltre jobben før sykkelen hans blir stjålet. Han forfølger sykkeltyven et stykke, men må til slutt gi opp. Tyven har for stort forsprang. Fortvilelsen er stor, for ikke bare står jobben hans på spill. Hva skal familien spise dersom han ikke klarer å brødfø dem?

Antonio og sønnen Bruno tar opp jakten på sykkeltyven etter at saken er anmeldt til et temmelig likegyldig politi. Vi følger dem gjennom byen, og blir dermed vitne til at noen har det bedre enn dem, mens andre faktisk har det atskillig verre. Samholdet blant dem som befinner seg nederst på rangstigen, er sterk. Så sterk at selv om noen har stjålet noe, beskyttes tyven til det siste ...

Denne filmen er omtalt som et mesterverk. Jeg tror man må være godt over middels skolert innen film-kunsten for å skjønne hvorfor, men litt hjelp har jeg fått ved å slå opp hva som står om den i boka "1001 filmer du bør se før du dør". Filmen omtales som ett av nøkkelverkene i italiensk nyrealisme, og skildringen av far-sønn-forholdet anses som kanskje den fineste i filmens historie. Det var noe helt nytt at et barns perspektiv ble tatt med i en film, slik som det er gjort her. Jeg opplevde også forholdet mellom Antonio og sønnen Bruno som rørende. Filmen er innspilt i 1948, dvs. for mer enn 60 år siden. Den har absolutt noe å by på fremdeles. Blant annet skildrer den noen moralske dilemmaer som er ganske interessante. Dessuten belyser filmen en epoke i Italias historie, som for ettertiden har verdi i seg selv. Jo, jeg likte absolutt filmen, selv om jeg ikke er i stand til å bedømme den ut fra filmtekniske kriterier. Jeg synes filmen fortjener
terningkast fem.

Helt avslutningsvis nevner jeg at filmen ble Oscar-belønnet (ærespris - beste utenlandske film).




torsdag 9. september 2010

"Fiorile" (Regissører: Paolo og Vittorio Taviani)

Innspilt: 1993
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere: Claudio Bigagli, Galatea Ranzi, Michael Vartan, Renato Carpentieri
Spilletid: 115 min.

Familien Benedetti er på vei fra Paris til Toscana. For å få tiden til å gå, forteller pappa Luigi barna Simona og Emilio hans egen families historie, som begynte for rundt to hundre år siden.

Det hele startet med at en fransk løytnant forelsket seg i Elisabetta, en enkel bondejente som han valgte å kalle Fiorile. Denne mannen - Jean - hadde i oppdrag å vokte en gullskatt, men pga. jenta er han uoppmerksom. Plutselig er skatten borte. Jean plasseres på torget om natten, og landsbyens beboere har fått beskjed om at den som har stjålet skatten kan redde soldatens liv dersom skatten dukker opp i løpet av natta. Ved morgengry har ingen skatt dukket opp, og han må derfor bøte med livet.

Elsabetta er svanger med soldatens barn, og det er hennes bror Alessandro som har stjålet gullskatten. Familien reiser av gårde, og slår seg senere opp som velstående landeeiere i Toscana. Det skal imidlertid vise seg at det pga. tyveriet av gullskatten hviler en forbannelse over familien, som gjennom flere generasjoner rammes av den ene ulykken etter den andre. Benedetti-familien kalles på folkemunne Maledetti, dvs. "de forbannede".

Luigis far Massimo Benedetti lever alene på gården Luigi og hans familie er på vei til. Overbevist som han hele livet har vært om at forbannelsen er høyst reell, har han latt Luigi vokse opp i Frankrike. På denne måten mener han at han har berget sønnen sin fra forbannelsen. Han ønsker heller ikke at barnebarna skal besøke ham, men tar motvillig imot dem. Så er spørsmålet om han klarer å skåne barnebarna fra forbannelsen ....

Dette er en nydelig film om kjærlighet, familiehemmeligheter, svik og sorg, ulykker og forbannelser, slik nesten bare italienerne kan det. Scenografien er så vakker, så vakker, og lidenskapen så intens at det nesten gjør vondt. Knapt noe landskap i hele verden er så vakkert som Toscana. Og skuespillerne leverer så det holder! En svært vellykket film som fortjener
terningkast fem.

onsdag 7. april 2010

"Cinema Paradiso" (Regissør: Guiseppe Tornatore) - 1988

I denne skjønne filmen, som i 1989 fikk Oscar for beste utenlandske film, får den fremgangsrike regissøren Salvatore Di Vita høre at barndomsvennen Alfonso er død. Dette får ham til å tenke tilbake på opplevelser han ikke har tenkt på på flere år.

Alfonso drev kinoen Paradiso, og filmene samlet som regel hele landsbyen. Kyssescener fra Hollywood-filmer ble behørig klippet bort, til stor ergrelse både for dem hvis ekteskap for lengst hadde stivnet og for de svermeriske ungdommene på stedet.

De gamle filmene ble etter hvert en ren brannfelle, og en dag brant kinoen ned. Gamle Alfonso ble blind som følge av brannen, og Salvatore overtok deretter oppgavene hans. Et dypt vennskap oppsto mellom dem.

Senere lovet Salvatore seg selv at han aldri skulle vende tilbake til barndomshjemmet, men bryter dette løftet for å delta i Alfonsos begravelse.

Dette er en film som tåler å bli sett mange ganger!

"Postmannen" (Regissør: Michael Radford) - 1994

I denne sjarmerende filmen møter vi Mario Ruoppolo, en nokså enkel sjel som bor sammen med faren sin på en vakker middelhavsøy utenfor fastlands-Italia. Han har andre drømmer enn å bli fisker, som omtrent samtlige andre menn på øya er.

Da poeten Pablo Neruda og hans kone ankommer øya, landsforvist fra sitt elskede Chile, får Mario jobben som postbud. Jobben består i å bringe post til Neruda, som bor et stykke fra landsbyen.

Sakte vokser det frem et rørende vennskap mellom Neruda og Mario. Den dagen Mario forelsker seg i vakre Beatrice, trenger han hjelp fra Neruda for å kapre henne. Selv mangler han nemlig en god del på det som skal til for å beherske forførelsens kunst. Neruda lærer ham metaforenes kunst, og dermed får Mario det virkemiddelet han trenger for å fange Beatrices oppmerksomhet og senere også hennes kjærlighet . Og det i et samfunn der mennene stort sett kjenner den mer vulgære "forførelseskunsten" som består i å tafse på kvinnene og sette dem i forlegenhet. Noen stor poet blir Mario aldri, men så mye forventer heller ikke Beatrice av ham.

Filmen er meget rørende og vakker! Skuespilleren Massimo Troisi spiller den noe enfoldige Mario, som likevel ikke er helt tapt bak en vogn. Philippe Noiret spiller den noble Pablo Neruda, ordets og poesiens mester. Jeg har sett filmen noen ganger opp gjennom årene, og jeg blir like betatt hver gang!

Filmen er basert på Antonio Skármeta sin bok "Postmannen og Pablo Neruda".

torsdag 1. april 2010

"Gomorra" (Regissør: Matteo Garrone) - 2008








Filmen er basert på bestselgerromanen til Roberto Saviano, som opprinnelig er journalist og oppvokst i Napoli. I flere år etterforsket Saviano Camorraens kriminelle aktiviteter i Napoli, før han skrev bok om dette. Hendelsene i boka bygger i det alt vesentlige på virkelige hendelser. Etter at boka utkom, var Saviano nødt til å gå i dekning for å unngå å bli drept.

Camorraen er en slags stat i staten, med sine helt egne regler. Dersom man først har kommet inn i organisasjonen, kommer man stort sett ikke levende ut av den. Organisasjonen befatter seg med narkohandel, våpensmugling, tekstilindustrien, bygningsbransjen osv. og dens aktiviteter gjennomsyrer hele samfunnet.

I begynnelsen av filmen treffer vi to unger gutter som tror at de kan operere på egen hånd, dvs. uten å velge side blant de rivaliserende gjengene som kjemper om makten i Napoli og omegn. Det skal de komme til å angre dyrt på.

Vi blir også vitne til en blomstrende forretning hvor mafiaen skal ta hånd om gift som kundene forutsetter blir håndtert på en forsvarlig måte, og som de også er villige til å betale for at skal bli håndtert etter gjeldende lover og regler. Mafiaen tar begjærlig mot pengene, men dumper giften i det første og beste hullet de finner. Når det er kjent at forekomsten av kreft og andre sykdommer er svært høy i nettopp dette området, og at dette faktisk skyldes giftstoffer som lekker ut i grunnvannet som drikkes av menneskene som bor der, er det ikke rent lite skremmende.

Menneskeliv er ikke mye verdt, og det er ikke lov til å tenke selv. Enten er man med klanen, eller så er man i mot. Lunkenhet eller manglende besluttsomhet kan koste livet. Her drepes det over en lav sko og ingen er interessert i å finne ut om det var rett eller galt etterpå. Æreskodeksen er nådeløs. I løpet av de siste 30 årene har Gamorraen drept anslagsvis 4000 mennesker!

Filmen er både spennende og interessant. Selv i dag er byen Napoli så godt som utilgjengelig for utenforstående, og det anses som en høyrisiko å ta seg inn i byen. Her fungerer nemlig ikke lov og rett slik man ellers må kunne forvente i en europeisk storby. Skuespillerne i filmen var glitrende! Det er utrolig befriende å se en film med skuespillere som nærmest virker autentiske!

Populære innlegg