Litt om forfatteren
Marie Darrieussecq (f. 1969) er en prisbelønt fransk forfatter og psykoanalytiker, som vakte stor oppmerksomhet med debutromanen "Suggesjoner" i 1996. Den ble en bestselger og ble oversatt til mer enn 40 språk. Hun har gitt ut flere romaner og fortellinger. "Livet i skogen" er hennes siste roman, og er den fjerde romanen som er oversatt til norsk. De tre foregående bøkene er det Gyldendal som har gitt ut, mens denne siste utgis av Solum Bokvennen. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)
På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:
Det er flere gjentagende temaer i hennes romaner. Det vesentlige tema er forsvinning og fravær. Et annet tema er havet som en form for «minnebank». Det mest opplagte gjentagende trekket er en kvinnelig hovedfigur. Spørsmålet om identitet og tilhørighet er også et trekk hun kommer tilbake til. Hun har uttalt at «Skriving er for meg en humanisme: det er om å forlate ens skinn og gå imot det Andre.» Innenfor dette har hun fokusert på den traumatiske legemlige omformingen og undersøkelsen av psykologiske grenser. Metamorfoser og spøkelser går således bokstavelig igjen i hennes romaner.
Mitt forhold til dystopier
Selv er jeg ikke spesielt glad i dystopier, selv om jeg har lest noen slike bøker opp gjennom tidene. Kanskje har det blitt aller mest film - for ikke å si TV-serier - i den senere tid. For jeg har selvsagt sett serien som er basert på Margaret Atwoods roman "Handmaid´s Tale". Men det blir liksom noe annet. Min inngang til dystopier preger uansett mitt syn på denne boka, så dersom du er en som elsker dystopier, bør du selvsagt gi denne boka en sjanse.
Om "Livet i skogen"
"Jeg åpnet øynet og bang, alt kom til syne rundt meg. Det var krystallklart. Vi var nesten alle sammen med halvdelene våre. Og min halvdel, hvor lite selvstendig var hun vel ikke, det var skremmende. En pingle. Jeg kalte henne det: Pingle. Jeg hadde mistet enhver psykologisk sans. Det eneste som fungerte, med henne, var å være røff. Litt.
Stå på. Jeg må fortelle denne historien. Jeg må forsøke å forstå ved å sette tingene sammen. Ved å samle bitene. For dette går ikke. Det lover ikke godt, alt det der. Ikke godt i det hele tatt.
Hun var umoden, men det er normalt. Tatt i betraktning livet hun hadde levd. Tatt i betraktning livet de ga henne. Vel. Jeg har ikke lyst til å starte med halvdelen min." (side 7)
Viviane, romanes jeg-person, har flyktet til skogs. Med seg har hun klonen sin, eller halvdelen sin, som hun kaller henne. De er prikk like. Vår jeg-person har i hele sitt liv vokst opp med den forestilling at klonen, som har ligget i en sovende tilstand frem til nå, har inneholdt reservedeler til henne selv. Manglet hun en nyre, kunne den hentes ut av klonen. Trengte hun en ny lever - likeså. Så hvorfor blir hun selv dårligere og dårligere for hvert inngrep? Og hvorfor har hun sett seg nødt til å flykte ut i skogen sammen med klonen sin, som er vekket opp og som nå forsøksvis prøver seg på livet - pinglete og forsiktig, siden klonen ikke har noen livserfaring ...
I tilbakeblikk ser vi hvordan Viviane har levd. Vi får høre om en kjæreste og hans skjebne. Vi får høre om forskjellen mellom rike og fattige mennesker, som er enorm. De rike har kloner - altså reservedelsmennesker - mens de mindre rike bare har organer i bokser, og de fattige ingenting. Med tanke på sauen Dolly et ikke helt utenkelig fremtidsscenario, hvis vi ikke regulerer bioteknologien strengt ...
Etter hvert går den gruoppvekkende sannheten opp for Viviane, og dette er årsaken til at ikke bare hun, men også klonen hennes er på flukt. Mer kan jeg ikke røpe av handlingen, uten å ødelegge leseopplevelsen din.
Min oppfatning av boka
Som jeg skrev innledningsvis, er jeg ikke en spesielt stor fan av dystopier. Dette preger min oppfatning av denne boka. Jeg ser at plottet er originalt og spennende, men likevel fenget ikke historien meg noe særlig. Kanskje skyldes dette at plottet er nokså enkelt og for lite komplekst, og at jeg ganske raskt skjønte i hvilken retning det hele gikk? Jeg likte heller ikke fortellerstilen. Antakelig ville boka blitt bedre dersom den hadde vært skrevet i presens, slik Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse av boka i Morgenbladet den 20. juli 2018? Såkalt dramatisk presens får i alle fall leseren til å kjenne seg tettere på, som om man er med på flukten. Plottet ville rett og slett ha fått en høyere puls.
Dersom du liker dystopier, skal du likevel ikke avstå fra å lese denne boka. Boka er lettlest, og med sine 142 sider er det gjort på et par-tre timer å komme gjennom den. Det er garantert ulike meninger om denne boka, og Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse at forfatteren skriver dystopisk litteratur "som virkelig gir tanken et løft". For hva får oss f.eks. til å tro at ikke Donald Trump kunne finne på å ønske det samme, fortsetter han. Og hvordan er det å sitte igjen med den sovende klonen etter sin avdøde ektemann, spør han.
Alt i alt en helt grei bok, som ikke gjorde det helt store inntrykket på meg, men som antakelig er en større leseopplevelse for dem som liker dystopier og sci-fi.
Utgitt i Frankrike: 2017
Originaltittel: Notre vie dans les forêts
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt:Elin Beate Tobiassen
Antall sider: 142
ISBN: 978-82-560-2033-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
 |
| Marie Darrieussecq (Foto: Audoin Desforges) |
