"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Douglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du Vème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.

Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld

Tom finner frem til Margits leilighet 

Margit kan sine forførelseskunster

Sjefens kone på hospitset

Versailles 2005

Inspirert av Woody Allens siste film "Midnight in Paris", har jeg gravet frem noen gamle bilder fra Versailles. Bare det faktum at mitt speilreflekskamera ikke hadde rukket å bli en del av mitt liv på den tiden, får meg til å ønske en reprise av besøket i Versailles. Her er i alle fall et lite utvalg av bildene jeg tok under mitt besøk der i 2005. Og til alle som har lyst til å besøke dette fantastiske slottet: Gjør det! Om sommeren! Og regn med at det tar en hel dag! Hvis du ønsker å lese mer om det barokke slottet, som ble bygget av solkongen, Ludvig XIV, anbefaler jeg Wikipedia.

Inngangen til Versailles

Slottet

Slottet

Dekorerte tak over alt!

Spennende å studere gamle kart!

En av slottets mange lysekroner

Kongestol

Speilsalen

Hall of Battles

Marie Antoinette og barna

Marmorplassen

Hageanlegget

Hageanlegget

Pyramidefontenen

Hageanlegget

Dronningens ballsal

På slutten av besøket i Versailles "tordnet" Händels Water music ut over alle høyttalerne, samtidig som alle fontenene sprutet over med vann. Det var rett og slett magisk å gå rundt i hageanlegget - omgitt av barokkmusikk. Her er en liten smakebit fra stykket. 

"Pinnsvinets hemmeligheter" (Regissør: Mona Achache)

Velspilt drama fra en parisisk bygård


Innspilt: 2009
Originaltittel: Le Herisson
Engelsk tittel: The Elegance of the Hedgehog
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Josiane Balasko, Garance Le Guillermic, Togo Igawa, Anne Brochet, Ariane Ascaride, Wladimir Yordanoff
Spilletid: 95 min.
Basert på Muriel Barberys roman "Pinnsvinets eleganse"

Reneé har i hele sitt voksne liv vært portnerske i en parisisk bygård som rommer fem gedigne luksusleiligheter. Hun har på mange måter funnet sin plass her i livet; som en grå eminense av en ubetydelighet som ingen av beboerne legger merke til. Hun går i grunnen i ett med inventaret. Fordi ingen synes å bry seg om hvem hun er, legger hun stor vekt på å opptre med diskresjon. Det kunne neppe streifet noen av beboerne at hun har et eget bibliotek i sin egen stue, eller at hun kan sine russiske forfattere på fingrene.

11 år gamle Paloma er datter av en av familiene i bygården. Men tross rikdom og ytre vellykkethet, er hun dypt deprimert og har ikke lyst til å overleve sin egen 12 årsdag. I lang tid har hun derfor samlet på tabletter fra sin mors antidepressiva-pilleglass, uten at moren har merket noe som helst, mens hun planlegger sitt eget smertefrie selvmord. Moren er i det hele tatt ikke særlig til stede - verken i sitt eget eller datterens liv - og hun er mer opptatt av å snakke med sine grønne planter enn menneskene hun har rundt seg. Familien anser Paloma som svært spesiell og eksentrisk, mens realiteten vel egentlig er at det er de andre familiemedlemmene det er noe galt med og ikke Paloma ... Utstyrt med et videokamera forsøker Paloma å samle inntrykkene rundt seg gjennom kameralinsen - til stor irritasjon for familiens øvrige medlemmer. Paloma skjønner også intuitivt at det bor mer i Reneé enn hva hun viser frem.

En dag flytter den elegante japaneren Kakuro Ozu inn i bygården - etter at en annen av beboerne har avgått ved døden. En tilfeldighet fører til at Kakuro oppdager Reneés interesse for russisk litteratur - i særdeleshet for "Anna Karenina" av Leo Tolstoj. Reneé røper seg nemlig ved å sitere den berømte åpningsreplikken i boka - "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte." Og da han på toppen av det hele får innblikk i at Reneés katt heter Leo, skjønner han i grunnen "alt" - han har å gjøre med en meget kultivert kvinne! Selv har han to katter som "tilfeldigvis" heter Kitty og Levin - det samme som to av hovedpersonene i Tolstojs "Anna Karenina".

Reneé blir nærmest fra seg av fortvilelse da hun plutselig får en middagsinvitasjon fra Kakuro. Hva skal hun gjøre? Hun er fullstendig ute av trening mht. å date menn. Dessuten har hun ingenting å ha på seg. Og hva vil han egentlig med henne? Hun som er så stygg og tykk? Kakuro får imidlertid frem noe i henne som hun for lengst hadde glemt at hun var i besittelse av. Blant annet eleganse og kvinnelighet. Og deprimerte Paloma begynner også å blomstre etter at Kakuro har flyttet inn i bygården. Endelig et voksent menneske som faktisk ser henne ... Ekstraordinært begavet som hun faktisk er!

"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery er etter min oppfatning en nydelig bok! Mange har problemer med å akseptere Palomas rollefigur, idet de finner det vanskelig å tro på at en 11 åring kan være så oppvakt og fremmelig som hun er. Selv valgte jeg å forholde meg til rollefiguren, slik forfatteren har skapt henne. Hun er ingen A4 11-åring, men ekstraordinære unntak finnes jo - ikke bare i litteraturen og på film!

Det er en stund siden jeg leste boka som filmen er basert på, men ikke lenger enn at jeg godt husker handlingen og ser at filmen ikke er helt tro mot boka. Bl.a. kommer Kakuro tidligere inn i handlingen enn jeg husker fra boka, og han får sånn sett en mer sentral rolle i filmen enn hva han hadde i boka. Uten at det gjorde noe, bare så det er sagt. Det befriende med europeisk film er at når hovedrolleinnehaveren skal være grå og dratt, så er vedkommende grå og dratt. Jeg falt pladask for skuespillerne som er valgt ut til å spille rollene i denne filmen! De stemte veldig med mine egne bilder av personene. I Frankrike er det virkelig skarpe klasseskiller mellom fattige og rike, og handlingen må derfor forstås ut fra en slik setting. At Reneé som portnerske skulle takke ja til en middagsinvitasjon fra en av bygårdens rike beboere, er i hennes verden aldeles uhørt. Men så takker hun heldigvis ja likevel, og plutselig åpenbarer livets muligheter seg også for henne. Det er aldri for sent å takke ja til kjærligheten og livet! Men så er det tragisk nok kanskje likevel for sent ...

Jeg synes filmregissøren har lykkes godt med å gjenskape stemningen fra boka. En del aspekter har det like fullt vært vanskelig å gjenskape i en film - som alle de skarpsindige filosofiske betraktningene underveis i boka. Men så har filmen på sin side noen fortrinn som en bok sjelden har - gjennom alle de visuelle inntrykkene. Alt i alt synes jeg filmen fortjener terningkast fem!

Paloma

Reneé og katten Leo

Kakuro har bedt Reneé på restaurant

Et helt spesielt forhold oppstår mellom Reneé og Paloma

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i

"The Tourist" (Regissør: Florian Henckel von Donnersmarck)

Syltynt og sjarmløst plott i vakre omgivelser


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Tourist
Nasjonalitet: Frankrike, Italia og USA
Genre. Thriller
Skuespillere: Johnny Depp, Angelina Jolie, Paul Bettany, Rufus Sewell, Timothy Dalton, Ralf Moeller, Raoul Bova, Alessio Boni
Spilletid: 103 min.

Jeg hadde store forventninger til denne filmen fordi nettopp Johnny Depp og Angelina Jolie spiller hovedrollene. Men jeg ble dessverre veldig, veldig skuffet! I det følgende skal jeg forsøke å forklare hvorfor. Men aller først et lite handlingsresymé ...

I filmen åpningsscene befinner vi oss i Paris. Den nesten overjordisk vakre Elise (Angelina Jolie) setter seg ned på en café og får nokså snart et brev levert av et bud. Hun åpner brevet og der er det angitt hva hun skal gjøre. Før hun forlater caféen, brenner hun brevet.

Under hele denne scenen ser vi at hun er holdt under oppsikt. Det brennende brevet blir i hu og hast forsøkt reddet fra flammenes rov, og selv om det bare er aske igjen, klarer forfølgerne å rekonstruere brevet så pass at de skjønner at Elise skal ta et tog fra stasjonen Gare de Nord mot Venezia.

På toget ser hun seg tilsynelatende ut et tilfeldig "offer", hvor hun setter seg ned. Her kommer Frank (Johnny Depp) inn i bildet. Han er en amerikansk turist på vei mot Venezia. Han smigres over at denne vakre kvinnen setter seg ned hos nettopp ham, og faller der og da fullstendig pladask for Elise.

Vel fremme i Venezia treffer Frank igjen på Elise, som rett og slett bare geleider ham opp til sitt rom på noe som må være et av Venezias flotteste hotell. Utsikten fra hotellrommet er fantastisk! Lenger borte langs kanalen skimter de den berømte Rialtobrua. Frank overnatter på sofaen, og da han våkner neste dag har Elise forlatt hotellet. Og det går ikke lang tid før noen revolvermenn bryter seg inn på rommet og åpenbart vil ham til livs. Dette blir starten på en jakt på liv og død - i første rekke over takene på bygningene langs Canal Grande ... Hvem er Elise? Hva vil mennene som forfølger Frank? Og sist men ikke minst: hvem er egentlig Frank?

Plottet i filmen er syltynt. Jeg klarte heller aldri å tro på noen kjærlighet mellom Frank og Elise. Det gnistret aldri mellom dem. Angelina Jolie fremstilte Elise nærmest som en mimikkløs Barbiedukke. Joda, vakker som få, men dette alene tilførte ikke filmen noe som helst. Jeg har også sett Johnny Depp i mer glitrende roller enn dette. Det filmen imidlertid skal ha for er at handlingen foregår i de vakreste omgivelser man kan tenke seg! Spesielt scenene som er innspilt i Venezia, er nydelige og stemningsfulle. Venezia er ikke en spesielt stor by, og jeg har selv vært i denne byen flere ganger. Dermed kjente jeg meg godt igjen nær sagt uansett hvor filmparet beveget seg. Men på tross av Venezia, på tross av Paris, på tross av disse skuespillerne - filmen manglet rett og slett sjarme. Og jeg syntes aldri at den ble ordentlig spennende. Slutten sto overhode ikke til troende. Den var for billig, rett og slett! Her blir det terningkast tre.

DVD´en har for øvrig release den 22. juni 2011.

Elise og Frank møtes "tilfeldigvis" på toget fra Paris til Venezia

Paris desember 2010

Jeg ønsker å dele noen inntrykk fra Paris, hvor jeg var i helga. ;-)

En tur innom Louvre hører som regel med når man er i Paris

Louvre

En sjarmerende butikk i Montmartre

Dette bildet hadde jeg fryktelig lyst til å ta med meg hjem 

Detalj fra Montmartre

Flotte, julepyntede butikker

Sacre Coeur

Et besøk innom en bokhandel var selvsagt et "must"!

Vakre Sainte Chapelle

Tre av Sainte Chapelles i alt 15 glassmalerier

Inne på La Fayette (klaustrofobisk!)

La Fayette

Moulin Rouge

Inne på Les Halles

Montmartre