"Blue Jasmine" (Regissør: Woody Allen)

Historien om et fall

Det er liksom noe med det når det dukker opp en ny film som Woody Allen (f. 1935) har regissert og laget manuset til. Det er en happening som det filmelskende publikum nødig ønsker å gå glipp av - rett og slett fordi Woody Allen som regissør og manusforfatter er i mesterklassen! Selv tilhører jeg dem som synes det er en sann fryd at han har sluttet å opptre i rollen som seg selv i sine filmer. Etter dette har hans filmer løftet seg til nye høyder - som i "Match Point", som "Vicky Cristina Barcelona", som i "Midnight in Paris" ... Godt hjulpet av at han selvsagt fråtser i skuespillere i den helt øvre eliten! 

I filmens åpningsscene er Jeanette "Jasmine" Francis (Cate Blanchett) på vei fra sitt gamle liv i New York til søsteren Ginger (Sally Hawkins) i San Francisco. Hun tenker tilbake på sitt liv med eks-mannen Hal, som hun har levd et overklasseliv med i noen år. Det var et liv der hun hadde mer enn nok med å være kvinnen i hans liv - trene, shoppe, ta seg ut og drive med veldedighet - for Hals yndlingsgeskjeft var nemlig å skjemme henne bort med alt hun måtte ønske; et vakkert hjem, vellykkede venner, selskapeligheter, et bekymringsløst liv. Inntil det altså kom for en dag at han hadde hatt flere elskerinner på si´, og Jasmine i et øyeblikks raseri anga ham til myndighetene for svindel i millionklassen ... Hal ble arrestert og havnet i fengsel, der han endte med å ta sitt eget liv. Det Jasmin ikke tenkte på var at hun også fjernet en hver mulighet for seg selv til å være økonomisk selvhjulpen. Etter Hal er det nemlig ikke så mye som en penny tilbake. Ligningsmyndigheten tok alt! 

I sin tid sluttet Jasmine på skolen, for hva skulle hun med utdannelse når hun ikke trengte å jobbe? Paret hadde ikke felles barn, men Jasmine var stemor for Hals sønn Danny, som umiddelbart tok fullstendig avstand fra henne etter Hals selvmord. Nå står hun fullstendig på bar bakke. Hun eier ingenting, kan ingenting, aner ikke hva hun vil - og alt hun er i stand til å komme på er søsteren i San Francisco - en søster hun aldri egentlig har brydd seg om og mest av alt har vært flau over. 

Fremme i San Francisco rystes Ginger i grunnvollene over at pengelense Jasmine har tatt fly på første klasse fra New York. Men hva skal Jasmine gjøre? Hun er jo ikke vant til å sitte på cattle class, og skjønner virkelig ikke søsterens bekymringer. 

Jasmine og Hal fra deres glansdager

Jasmine havner rett opp i sin arbeiderklassesøsters heller turbulente liv. Hun gremmes over søsterens valg av menn, mens hun viser alle tegn til alkohol- og pilleproblemer selv. Skilsmissen har kostet henne et aldri så lite opphold på psykiatrisk, og hun er fremdeles ikke helt i vater. 

Den verste snobbetheten har Jasmine heller ikke klart å riste av seg, og innerst inne vet hun at hun er eslet for en bedre skjebne enn søsteren. Hun er nemlig en kvinne som oser av stil, og dette får hun full uttelling for da hun i et selskap møter enkemannen Dwight. Han har planer om å satse på en karriere som politiker, og trenger en plettfri og vakker kvinne som kan stå last og brast med ham under valgkampen og som også kan tåle medienes kritiske lys. Jasmine lyver om sin fortid, dekker over sin skam og romansen utvikler seg i ønsket retning. Inntil de støter på Gingers eks-mann, som fremdeles er meget bitter over at Hal i sin tid svindlet ham for en større lottogevinst ...

Jasmine passer ikke inn i Gingers liv - og vise versa ...

"Blue Jasmin" er et bitter-søtt drama som inneholder akkurat de ingrediensene som Woody Allen er så kjent for; det strevsomme livet! Eller som Knut Olav Åmås så treffende sier det i en Aftenpostenartikkel den 04.10.2013: 

"Min personlige tolkning er at de fleste av Woody Allens filmer sier følgende: De fleste av oss strever med å mestre sånn noenlunde det vi holder på med, i kjærlighet, familieliv og karrière. Altfor få ser at det er nettopp der, rett og slett på overflaten, meningen ved livet ligger: Ikke i dybden, i en eller annen innsikt som vi ennå ikke har fått. Nei, rett foran øynene våre ligger mulighetene. Ingenting er skjult. Det gjelder bare å se det."

Åmås snakker også om det store i det lille, om lengselen etter noe annet - mens livet ligger der foran oss, hvis vi bare makter å se det. 

Søstrene Jasmine og Ginger

For Jasmine, som har opplevd et formidabel sosialt fall etter å ha satset alt på sin tilsynelatende suksessfulle mann, handler det om å komme i gang med sitt nye liv. Men fordi hun nekter å foreta en ærlig realitetsorientering i livet sitt, havner hun på galleien igjen - der hun later som hun er noe annet og bedre enn det hun er, for igjen å falle enda dypere. For sent innser hun at hun ikke er i posisjon til å forakte søsteren sin, og at uten henne er hun selv virkelig ingenting. Det er uendelig trist da hun omsider må stikke fingeren i jorda og skjønner det ...  Vi befinner oss på individnivå - i motsetning til i de fleste film- og litteraturdramaer der det vanligvis handler om samfunnsmessige forhold, utenfor individets kontroll. Her er det individet som må handle og foreta egne valg, men som ikke skjønner sitt eget beste. Fordi fasaden er "alt" ... inntil dette "alt" raser sammen fordi det rett og slett ikke er noe bak ... 

Drinken som halmstrå i livet ...

Cate Blanchett har opp gjennom tidene levert solide skuespillerprestasjoner, ikke minst i filmene om Elizabeth I, Tudor-tidens siste monark, og rollen som Jasmine i "Blue Jasmine" er intet unntak i så måte. Rolletolkningene for øvrig i denne filmen dras ut til det karrikerte, og hadde det ikke vært for filmens tragiske elementer, ville latteren ha runget i scene etter scene. Når den likevel ikke gjorde det for mitt vedkommende, er det fordi det nesten føltes umoralsk å skulle le av noen som lå nede. Det er uten tvil Cate Blanchett som bærer hele filmen, selv om jeg også opplevde Sally Hawkins som god i rollen som den unnselige Ginger, som i motsetning til sin søster ikke tror hun er beredt til å stille et eneste krav her i livet, men må ta det lille livet tross alt har å by henne. Gingers kjæreste Chili irriterte meg - kanskje aller mest fordi jeg ikke trodde på ham, patetisk til det siste ...

Alt i alt er dette en film jeg uten videre anbefaler varmt! Cate Blanchett gjorde filmen verdt å se!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen er at Cate Blanchett fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2003
Originaltittel: Blue Jasmin
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Jeanette "Jasmine" Francis), Alec Baldwin (Hal Francis), Sally Hawkins (Ginger), Bobby Cannavale (Chili - Gingers kjæreste), Louis C.K. (Gingers elsker), Andrew Dice Clay (Augie, Gingers eks-mann) m.fl.
Spilletid: 94 min.



Artikler om filmen:
- Aftenposten v/Knut Olav Åmås - 04.10.2013 - Woody Allen og livet vi strever sånn med
- VG v/Øystein David Johansen - 08.08.2013 - Blå bitter  (terningkast fire)
- Dagbladet v/Inger Merete Hobbelstad - Duften av penger (terningkast tre)

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem.

Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge

It´s complicated (Regissør: Nancy Meyers) - 2009

Jane og Jake har vært skilt i 10 år. Etter alt og dømme har det vært en svært bitter skilsmisse, hvor Jake etter langvarig utroskap forlot Jane til fordel for en yngre, sexy og mer veldreid kvinne. Deres tre barn sliter fremdeles med traumer som følge av skilsmissen. 

Da sønnen Luke er ferdig med college, noe som selvsagt skal feires sammen med familien, må Jane og Jakes veier nødvendigvis krysses. Tilfeldighetene vil ha det til at Jakes kone er forhindret fra å komme. Jane og Jake tilbringer en kveld og etter hvert en heftig natt sammen, og Jake er i fyr og flamme. Han vil ha Jane tilbake. Omsider har han innsett hvilken tabbe det var å forlate henne. Saken er nemlig den at hans yngre kone og hennes sønn omtrent tar livet av ham med alle sine krav. Romantikken er fraværende fordi sønnen alltid skal sove i sengen deres, kona vil ha større og flottere hus osv. Og Jake, som er aldrende og hadde håpet å kunne trappe ned, blir i stedet møtt med et krav om et kjærlighetsbarn ... Hans lekre kone er blitt mer og mer sur. Ikke kan hun lage mat heller ... Orker han å starte på nytt med små barn? Ja - elsker han egentlig sin nye kone?

Jane er fascinert av Jake og det faktum at han faktisk vil ha henne tilbake, men er dette egentlig smart? Samtidig blir hun kurtisert av arkitekten hun har hyret inn for å tegne drømmehuset sitt ... Hva vil hun når det kommer til stykket? Og orker hun rollen som elskerinne - altså "den andre kvinnen", kvinner som hun og venninnene forakter? Hvor mye handler om ekte kjærlighet og hvor mye handler om ensomhet og savn? Og er han ikke søt, denne arkitekten også?

Jeg falt pladask for denne komedien som er alldeles herlig! Det hadde selvsagt noe å gjøre med at Meryl Streep, Alec Baldwin og Steve Martin innehar hovedrollene. Samtidig var tematikken sjarmerende! Det er nemlig ikke bare-bare å innlede et forhold med en yngre partner som forventer en helt annen action enn aldrende mennesker orker. ;-)