Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Lima. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lima. Vis alle innlegg

lørdag 28. april 2018

Mario Vargas Llosa: "En diskré helt"

Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste!

Litt generelt om mitt forhold til Mario Vargas Llosa

Det er ikke mange dagene siden jeg leste en Mario Vargas Llosa-bok, og som jeg skrev om her på bloggen min. Den boka het "Der fem veier møtes". Dersom det er en eneste bok jeg skulle anbefale som en inngang til Vargas Llosas forfatterskap, så er det kanskje nettopp denne. Fordi den er så lett og nokså ukomplisert, samtidig som man får et dypt innblikk i den tematikken som Vargas Llosa er så opptatt av. Det handler om hvordan samfunnet i Peru fungerte for noen år tilbake, da korrupsjon og terror preget dagliglivet til folk. Dessuten er boka så morsom, nærmest farseaktig, at jeg vil tro den vil gå rett hjem hos de aller fleste. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det har hopet seg opp så mange uleste Mario Vargas Llosa-bøker hjemme hos meg i årenes løp. Jeg mener: godt som jeg liker dette forfatterskapet! Det har nok å gjøre med at det er så uendelig mye jeg gjerne skulle ha lest, og at tiden utgjør et knapphetsgode som jeg ikke helt rår over bestandig ... Etter å ha vært i Peru i påsken, våknet et dyptfølt ønske om å gjøre noe med dette i forhold til nettopp dette forfatterskapet. Det at jeg allerede har skaffet meg alle bøkene han har gitt ut i årenes løp, er nå en stor fordel. Som en av personene i "En diskré helt" uttaler på side 138-139: " ...(M)in påstand er at det er større muligheter for at man leser en bok hvis man har den hjemme enn om den står i bokhandelen." Det er noe der!

Jeg synes for øvrig at det er nedslående at ikke en eneste norsk blogger har skrevet om noen av Vargas Llosas bøker. (Hvis jeg tar feil på dette punktet, kunne ingenting ha gledet meg mer.) Mannen fikk tross alt Nobelprisen i 2010! Svenska Akademin begrunnet dette med Vargas Llosas "kartlegging av maktens strukturert og bitende bilder av individets motstand, opprør og nederlag".

Mitt håp er at litt fokus på forfatterskapet skal føre til at flere får øynene opp for Mario Vargas Llosa (f. 1936). Noen av bøkene hans kan nok oppfattes som litt tunge, men det gjelder absolutt ikke alle! Heller ikke "En diskré helt", bare for å ha presisert dét! 

Jeg er - som mine lesere sikkert for lengst har skjønt - en stor fan av Vargas Llosas bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967), "Det grønne huset" (1967) og "Der fem veier møtes" (2011). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Mario Vargas Llosas bøker burde bli gjort tilgjengelig som lydbøker! Det vil garantert ha vitalisert hans forfatterskap for flere lesere i Norge!

Om "En diskré helt"

Felícito Yanaqué har arbeidet hardt i hele sitt liv med å bygge opp familiebedriften Narihualá Transportkompani. I sin tid giftet han seg med den unnselige kvinnen Gertrudi fordi hun angivelig bar hans barn. Siden har han alltid tvilt på farskapet, fordi sønnen er lyslugget og blåøyd, mens både han og Gertrudi er av blandingsrase. Sønn nr. 2 er imidlertid sin far opp ad dage. 

Felícito er på vei til jobb, og det skal vise seg at denne arbeidsdagen blir helt annerledes enn de foregående. Han finner nemlig et utpressingsbrev med en edderkopp som signatur. Her loves han beskyttelse dersom han betaler 500 dollar pr. måned. 

Nå er verken Felícito eller andre handelsmenn i Piura ukjent med at en eller flere mafiaforgreninger driver med utpressing og innkrever beskyttelsespenger, men for Felícito er dette et prinsipp: han går heller døden i møte enn å betale så mye som en eneste centavo til den eller de som står bak brevet! 

I første omgang tenker Felícito at han skal anmelde forholdet, men hos politiet møter han en udugelighet og en mangel på evne til å handle, som savner sidestykke. Han ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og publiserer et brev i den lokale avisen der han henvender seg til den eller de anonyme utpresserne. Her opplyser han at han aldri kommer til å betale noe som helst. Etter dette hylles han som en helt i Piura. Han gjør det alle andre hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke våger. 

I mange år har Felícito hatt en elskerinne. Han betaler for Mabels husvære og holder henne med penger til livsopphold. Lidenskapen har riktignok kjølnet litt i årenes løp, og det er ikke Mabels feil. Felícito er ingen ung mann lenger, og nå nøyer han seg med å søke hennes selskap en gang pr. uke. En gang han er hos henne, dukker det opp et nytt utpressingsbrev på hennes dør ... Så brenner det i lokalene i Transportkompaniet, og deretter blir Mabel borte ... 

I Lima bor Rigoberto og Lucrecia - for øvrig de samme personene vi blant annet møter i romanen "Til stemorens pris" (1992) og "Rigobertos notatbøker" (1998). Rigobertos sjef Ismael, som for lengst har rundt 80 år, har bestemt seg for å gifte seg medhushjelpen Armida. Det hele er egentlig helt uhørt, for i Perus overklasse gifter man seg bare ikke nedover i rang, og i alle fall ikke med dem som blir ansett å tilhøre lavere raser. For Ismael handler det imidlertid om minst to ting. Han ønsker å gjøre det han kan for å redusere arven til de to sønnene sine, som er noen latsabber som bare venter på at han skal dø slik at de får arven sin. Dessuten vil han gjerne oppleve en kjærlighetsaffære før det er for sent. Ismael får vennen Rigoberto og sjåføren Narciso til å stille opp som vitner, og så finner vielsen sted i all hemmelighet. Deretter stikker ekteparet av på bryllupsreise, og så begynner ryktene å svirre i Lima. Det spekuleres i kidnapping og det som verre er. Ismaels sønner er fra seg av raseri, og gjør det de kan for å få ekteskapet annullert. De ønsker å få faren umyndiggjort fordi de hevder at han er senil. Samtidig har Rigoberto og Lucrecia evig nok med sine egne problemer, noe som ikke minst skyldes at sønnen Fonchito ser spøkelser på høylys dag ... 

Og med dette handlingsreferatet har jeg røpet innholdet i de 60-70 første sidene i boka, mens det fremdeles er 330-50 sider til å kose seg med. Det som er spennende å finne ut er hvordan hendelsene som finner sted i de to byene henger sammen, og selvsagt hvordan all dramatikken utvikler seg etter hvert. Når alt ser som mest umulig ut - hvordan vil det hele ende? 

Angsten for skandale er sterk, noe ikke minst Rigoberto reflekterer over underveis. 

"Journalistikkens funksjon i denne tiden, eller iallfall i dette samfunnet, var ikke å informere, men å viske ut ethvert skille mellom løgn og sannhet, erstatte virkeligheten med ren diktning, som avdekket det store havet av komplekser, frustrasjoner, aversjoner og traumer i en allmennhet som var herjet av misunnelse og bitterhet. Nok et bevis for at de små siviliserte fristedene aldri ville seire over det umåtelige barbariet.

... Han spurte forbitret seg selv: Hva hadde det vært godt for med dette lille tilfluktsstedet med bøker, graveringer, plater, alle de vakre, forfinede, raffinerte, intelligente tingene, samlet med slik møye og i den tro at dette ørlille siviliserte fristedet skulle gi beskyttelse mot så mye ukultur, lettsindighet, dumskap og tomhet." (side 212)

Min vurdering av boka

Oppbyggingen i "En diskré helt" er som den reneste kriminalroman, og på mange måter minner romanen nettopp om dét. Her er det ikke bare ett plott, men opptil flere, og alle veves møysommelig inn i hverandre. Det komplette kaos oppstår, men når ting ser som verst ut, er det heldigvis lys i tunnelen ... 

Underveis tegnes et dels dystert og dels humoristisk bilde av helt udugelige myndigheter som ikke vet hva de skal gjøre når deres borgere utsettes for det de tror er mafiaens grep. Kan man i det hele tatt stole på politiet, eller er de som står bak det hele? I samfunn der det er store klasseforskjeller og hvor maktpersoner tjener for lite, vil det jo alltid oppstå korrupsjon. Men er det her Vargas Llosa setter inn sitt samfunnskritiske blikk denne gangen? 

For persongalleriet i romanen handler noe om livsløgner, mens andre ting handler om svik fra noen man trodde at man kunne stole på. Man tror at man lever et godt og trygt liv og at dette skal fortsette i all evighet, men så skjer det ting som forrykker hele balansen i tilværelsen. Fordi noen er misunnelige og synes det er provoserende at noen har mer enn andre ... Selv tenkte jeg på det berømte Ibsen-sitatet om at "hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme". Det er ikke alt vi bør vite - i alle fall ikke uten at det kan få store konsekvenser for en selv. 

Vargas Llosa skriver som vanlig svært godt, og han tegner et persongalleri som fremstår meget troverdig. Aller best er han når han gir oss innblikk i hva de enkelte personene tenker om de andre. Og når de samme personene reflekterer over hvorfor de har gjort sine valg i livet ... Det handler om å tre ut av de forventede konvensjonene som holder samfunnet på plass, og gjøre det man som individ ønsker. Og det handler om å ta kontrollen over sin egen skjebne, selv om det medfører større grad av usikkerhet - i alle fall i en viss tid. Det er mye humor også i denne romanen, og dette går spesielt utover skurkene, som ikke levnes mye ære. Det aller morsomste er at Vargas Llosa gjør skurkene så små, så usle og dermed så ufarlige. Kanskje er det dette som er hans visjon med forfatterskapet, når alt kommer til alt? For vi styres i altfor stor grad av hva vi tror og frykter - mer enn hva som handler om realitetene i livet ... Altså hvordan ting egentlig er ... 

Dette er Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste! Romanen er helt mesterlig, og jeg håper at flere får øynene opp både for denne romanen spesielt og for forfatterskapet generelt! 

Som Marta Norheim, NRKs eminente kritiker, har uttalt i sin anmeldelse av denne romanen 7. mars 2014: "Ein må berre beundre Vargas Llosa som greier å lage ein vital og spennande roman der gjennomgangstemaet er klager over den låge moralske standarden hjå ungdommen." Eller som Arne Dvergsdal i sin anmeldelse i Dagbladet den 25. april 2014 uttaler: " ... (D)en skikkelsesskapende evnen, nærværet av gjenkjennelig menneskelige dårskap og klokskap; alt dette som bare litteraturens store fortellere makter å mane fram." Og til slutt Turid Larsens uttalelse i anmeldelsen av 14. mai 2014 i Dagsavisen: "Mario Vargas Llosas fortellertalent er som alltid uforskammet friskt og ledig. Karakterene i romanen hans - enten det gjelder de to eldre herrene og deres hustruer, sønner, hushjelper eller elskerinner, mystiske fantasifostre eller fattige spåkvinner - er alle formet og farget av Llosas imponerende språklige virtuositet. Dette er fortellerkunst med en vital sjarm og humor som overgår det meste."

Utgitt i Peru: 2013
Originaltittel: El héroe discreto
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 408
ISBN: 978-82-05-45783-6
Boka har jeg kjøpt selv

Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan)

fredag 13. april 2018

Mario Vargas Llosa: "Der fem veier møtes"

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner!

Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ... 

Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?

Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer. 

På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...

Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren! 

Utgitt: 2011
Originaltittel: Cinco esquinas
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 278
ISBN: 978 - 82 -05-49758-0
Boka har jeg kjøpt selv

Dette skriver forlaget om forfatteren:

Mario Vargas Llosa er en av de mest aktive og innflytelsesrike intellektuelle personlighetene i vår samtid, fordi hans verker er så frodige, rike og dyptpløyende, og fordi han stadig engasjerer seg i diskusjoner om frihet, vold, sensur og rettferdighet. I 2010 ble han tildelt litteraturens høyeste utmerkelse, Nobelprisen i litteratur «for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag». Han er en av de fremste representantene for den latinamerikanske boomen, og har utgitt et tyvetalls bøker innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer.

Mario Vargas Llosa ble født i Arequipa i Peru i 1936. Han tok sin filologiutdannelse ved Universitetet i San Marcos, og fullførte doktorgraden ved Universitetet i Madrid. I 1955 giftet han seg med sin inngiftede tante, Julia Urquidi, og de reiste sammen til Europa. Etter å ha bodd seks år i Paris og etter å ha skilt seg fra Julia Urquidi, giftet han seg på nytt i Lima i 1965 med kusinen sin, Patricia Llosa. Han bodde så noen år i London og Barcelona. I 1993 fikk han spansk statsborgerskap.

Vargas Llosa er først og fremst realist, av og til også regionalist, og verkene hans gjenspeiler det omstøtte peruanske (av og til latinamerikanske) samfunnet, rystet av rasemessige, seksuelle, moralske og politiske konflikter. Hans kunstneriske framstilling av denne problematikken er likevel ikke mimetisk og naturalistisk, men innlemmer høyst samtidige fortellerteknikker (til eksempel et mangfold av fortellerperspektiver og indre monolog). Vargas Llosa betrakter Gustave Flaubert som sin litterære læremester. I 1975 skrev han et essay om ham: La orgía perpetua: Flaubert og Madame Bovary (Den uavlatelige orgien: Flaubert og Madame Bovary).

Karrieren hans tok først fart da han utga La ciudad y los perros (Byen og bikkjene) i 1962, selv om han fikk satt opp et teaterstykke i Piura og utgitt novellesamlingen Los jefes (Sjefene) i 1959. La ciudad y los perros ble tildelt Biblioteca Breve-prisen og Kritikerprisen da den kom ut, og er senere oversatt til mer enn tredve språk.



Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan -
jeg har lånt bildet av forlaget)

lørdag 7. april 2018

Peru påsken 2018

Machu Picchu (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Peru - inkaenes rike

Å få oppleve Machu Picchu - et av verdens syv moderne underverker - har stått høyt oppe på min ønskeliste i flere år. Da det for en del måneder siden dukket opp en tur med et reisebyrå som tilbød en 11 dagers arrangert/guidet tur til Lima, Cuzco, Inkaenes hellige dal, Machu Picchu og Titicacasjøen, slo mannen min og jeg til. Å velge nettopp Norsk Tur sitt opplegg for en slik reise, berodde på flere ting. For det første hadde vi reist med dette reiseselskapet tidligere, og for det andre kjente vi guiden fra en tidligere tur. Å reise med en engasjert guide med et godt og smittende humør - i tillegg til mye kunnskaper om stedene man skal besøke - er helt avgjørende for en vellykket reise, hvor man kommer veldig tett på hverandre. En annen ting er antall reisende i gruppen. I vår gruppe var det 20 stk., og det var helt passe, synes vi. 


På en tur som dette er det viktig å være klar over at man skal opp i noen høyder, som potensielt kan være helseskadelige dersom man ikke er godt forberedt. Jeg snakker om høydesyke. De to viktigste rådene jeg vil gi er å drikke mye vann (minst tre liter pr. dag - i slike høyder kan du nemlig veldig fort bli dehydrert fordi lufta er så tørr), og faktisk også unngå alkohol helt (særlig hvis du merker at du blir tungpustet). Dessuten bør du studere reiseselskapets program nøye og forsikre deg om at oppstigningen i Perus Andesfjell ikke blir for voldsom, og at transportetappene fremstår som behagelige (tro meg! Det er ikke morsomt å humpe rundt med buss på dårlige peruanske veier f.eks. mellom Cuzco og Puno!). 

Det var håndverkernes dag i Lima, og gatene var fulle av dansende peruanere i
nasjonaldrakter (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ideelt sett bør ikke reiseprogrammet legge opp til stigninger på særlig mer enn 5-800 meter pr. døgn etter å ha passert 2500 moh., og reisefølget bør dessuten være på hvert sted i minst to dager. Det sier seg selv at uansett hvilket reisebyrå du velger, er det ikke mulig å få til en 100 % ideell oppstigning på så kort tid. Vårt reiseselskap hadde i utgangspunktet lagt opp til tre innenlands flyturer, og to overnattinger på hvert sted. Dessuten fikk vi nærmest "ordre" om å slappe av enkelte ettermiddager, og det betydde i praksis å ligge på senga i noen timer. Fysiske anstrengelser i slike høyder kan nemlig fremprovosere høydesyke, og man skal derfor være forsiktig. Hver gang vi satte oss på en buss, ble det utdelt vannflasker og "ordre" om å drikke! Selv om vi ikke var tørste!

Vi spiste mye god mat på reisen vår - blant annet lomo saltado, marsvin,
spennende salater og mengder med nydelige supper.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er lurt å ha med seg Ibux, fordi dette er det som fungerer best dersom (for ikke å si når) du får hodepine (de fleste får det i større eller mindre grad, og det er ikke farlig i mild form). Jeg understreker at jeg ikke er lege, og at du må konferere med legen din før en slik tur. Machu Picchu er ikke noe problem, fordi dette stedet ligger på "bare" 2400 moh. Cuzco ligger imidlertid på 3400 moh. og Titicacasjøen 3800 moh. Her må man derfor ta noen ekstra forholdsregler. De fleste steder er dessuten utstyrt med oksygenflasker, slik at du kan få ekstra oksygen ved behov. 

Det er mer vanlig enn uvanlig at Limas kyst er tåkelagt.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Les deg opp på høydesyke! Her er et par artikler som er riktig gode:

Påskeprosesjon i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Regn for øvrig med at det følger med plager som diaré på en slik tur (et symptom på høydesyke, det også), og sørg for at du har kulltabletter, Immodium (som siste utvei før flyreiser og slikt) og noe som får det hele til å løsne etterpå, med på reisen. Du gjør lurt i å snakke med legen din om dette også. Som sagt: jeg er ikke lege. Og en ting til: ta med deg solfaktor 50, og bruk den! Sola er vanvittig sterk oppe i disse høydene. Selv kom jeg hjem med brannsår i nakken fordi jeg ikke hadde vært forsiktig nok. Du kommer også til å trenge en bredbremmet hatt - ellers risikerer du å bli svært solbrent i hodebunnen. 

På klippekanten i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fløy fra Oslo til Lima via Amsterdam. Det er en lang reise! Først to timer i fly til Amsterdam, og deretter ca. 12 1/2 time fra Amsterdam til Lima. (Heldigvis er disse langdistanseflyene utstyrt med mye god film, også ny film - flere måneder før du får mulighet til å se disse filmene i Norge. Linken peker til mine omtaler av filmene jeg så tur-retur.) Hotellet vårt lå i bydelen Miraflores, som regnes som relativt trygg i denne delen av verden. Vær likevel forsiktig når du er ute og går i byen, og gå helst sammen med noen. Unngå folketomme gater, og ta taxi etter mørkets frembrudd. 

Skulptur i Kjærlighetsparken i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Limas bydeler for de bedrestilte er vakker, med mye flott arkitektur. Særlig gjelder dette bydelene Miraflores og Barranco. Nesten en tredjedel av Perus befolkning bor i Lima, dvs. 11-12 mill. av landets totalt 32-33 mill. mennesker. Vi fikk høre at under den såkalte terrortiden i Peru på 1980-tallet, flyktet mange peruanere fra landsbygda og inn til storbyene for å komme i sikkerhet. Terrorister utryddet den ene landsbyen etter den andre på denne tiden. De fleste ble værende i Lima, og bor i dag i slumområdene.

Slummen i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Slumområdene ligger i utkanten av Lima, og krabber oppover åssidene av Andesfjellene. Etter hvert har myndighetene lagt inn vann til slum-befolkningen. Fremdeles er det mye dyp fattigdom i dette landet. Heldigvis blir forholdene stadig bedre. I Peru får man gratis skolegang, og det hjelper. 

Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi vendte tilbake til Lima på slutten av turen, men under dette første oppholdet opplevde vi litt av hvert. Vi var selvsagt inne i gamlebyen som ligger rundt Plaza de Armas, og vi besøkte dessuten en av Limas eldste skjenkesteder (Restaurante Bar Cordano). I og med at det var påske, fikk vi dessverre ikke besøkt katedralen. Vi fikk derimot oppleve en påskeprosesjon i gatene. Dessuten var det håndverkernes dag og hele byen var derfor full av dansende peruanere i gatene, ikledd sine lokale drakter. Det opplevde vi som svært eksotisk.

Unge peruanere gjør seg klar til feiring av håndverkernes dag
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter tok vi fly til Cuzco. Så gikk ferden videre med buss til Den hellige dal (eller Urubamba som dalen heter), ca 20 km fra Cuzco. Turen over Andesfjellene var betagende vakker. 

Lekre vevde duker i babyalpakka vises frem.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis stoppet vi i Chinchero, en liten landsby i Urubamba. Der fikk vi en kjapp innføring i strikke- og vevekunsten, med særlig fokus på innfarging av garnet som ble brukt. Blant annet lærte vi at rødfargen som brukes, hentes fra luseegg. Dette fargestoffet brukes også i kosmetikkindustrien, og kvinnen som viste oss de knuste luseeggene smurte som demonstrasjon rødfargen på leppene sine, og hevdet at fargen var kysseekte i 24 timer - mens hun smilte skjelmsk. Vi lærte også om forskjellen på saueull, lamaull, alpakka og - det ypperste av det aller ypperste - babyalpakka. Denne kunnskapen skulle komme godt med på resten av turen, for dersom det var noe koffertene i reisefølget ble fulle av etterhvert, så var det nettopp babyalpakka. 

Folkeliv i gatene i Urubamba (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi var nesten fremme ved det lekreste hotellet på turen - Aranwa Sacred Valley Hotel & Wellness - havnet vi nok en gang midt i en påskeprosesjon, og kom ikke av flekken. Det gjorde ikke så mye, for det var spennende å betrakte folkene som var ute og feiret. 

Uteområdene på Aranwa Sacred Valet Hotel & Wellnes i den hellige dal
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg prioriterte ikke å benytte oss av spa-fasilitetene på hotellet i de to dagene vi bodde der (og vi gikk nok glipp av noe her), for dagen etter gikk turen (en frivillig sådan, som vi hadde meldt oss på) til inkaenes hellige dal ved Pisac. Nå var vi nærmere 3000 moh., og vi merket allerede at vi ikke orket så mye. Pusten gikk litt tyngre enn den pleier, og det var bare å bøtte innpå med vann. 

Inkaterrassene ved Pisac (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inkaterrassene ved landsbyen Pisac ble bygget på 1400-tallet, og stedet hadde funksjon som kongelig lysthus, religiøst senter og fort, kan jeg lese i min danske reisehåndbok i serien "Turen går til". Terrassene ble brukt til jordbruk. Ruinene er svært godt bevarte. Pisac ligger for øvrig midt i skjæringen mellom tre daler: den hellige dal, dalen som fører inn i jungelen og dalen som slipper inn lyset fra øst. 

Markedet i Pisac (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Markedet i Pisac imponerte ikke veldig, for å være helt ærlig. Her var det definitivt mer maybe-alpakka enn baby-alpakka, for å sitere guiden vår. 

Haciendaens vakre hage (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Før vi dro tilbake til hotellet, spiste vi lunch på Huayoccare Hacienda. For et sted! Lavmælt klassisk musikk ble spilt, lokalene bugnet av kunstskatter, hagen var vakker og fredfull som få, og maten vi fikk servert var utsøkt. 

Det går mye i avokado og andre solmodnede grønnsaker i Peru.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter gikk turen til Machu Picchu - uten tvil turens definitive høydepunkt! Vi kjørte med buss tilbake til Pisac, og deretter tok vi tog til Machu Picchu. Togturen tok ca. 1 1/2 time. 

Perutrail til Machu Picchu (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Veien opp til Machu Picchu - i alle fall der vi ble fortalt at utsikten var best - var bratt! I følge Fitbit´en min gjorde vi unna en stigning svarende til 170 etasjer på vei opp. Det er viktig å ha på godt skotøy til en slik tur, ikke minst med tanke på nedstigningen. Det er nemlig hardt for knærne, og derfor en stor fordel med dempende såler. 

Innfartsstedet til Machu Picchu (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var ikke de eneste som hadde tenkt oss til Machu Picchu den dagen, for å si det sånn ... Maksimalt 4000 turister får besøke stedet hver dag, og ventelistene er allerede lange. Mange har spekulert på om Machu Picchu kommer til å bli stengt med tiden, fordi hele stedet kan bli nedslitt av all turismen. UNESCO har i alle fall krevd at det gjøres begrensninger. Etter å ha vært vitne til hvor mange som er sysselsatt i Peru utelukkende på grunn av Machu Picchu, tviler jeg sterkt på at dette noen gang kommer til å skje. Men det er mulig at myten om snarlig stengning får turistnæringen til å blomstre ekstraordnært mye, fordi mange vil sikre seg en opplevelse av dette fantastiske underverket "før det er for sent" ... Mannen min og jeg var i den kategorien, bare for å ha nevnt det.

Alle måtte forbi denne porten for å komme til Machu Picchu.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å stå oppe i fjellet og se ned på Machu Picchu - det kan nesten ikke beskrives på en dekkende nok måte. Det kjentes helt uvirkelig, rett og slett. Jeg måtte klype meg i armen for å sjekke at jeg ikke drømte. Synet av de mektige fjellene og den myteomspunnede byen er overveldende. Denne byen bygget inkaene rundt 1450 e.Kr. Inkaene hadde sin storhetstid i kun 300 år - fra 1200- til 1500-tallet. Da kom spanjolene, og de ødela det meste de kom over. Særlig når det var tale om religiøse steder. Machu Picchu fikk de aldri kloa i, fordi byen grodde ned, beliggende som stedet jo er i jungelen, før de hadde noen sjanse til å oppdage stedet. Lokalbefolkningen visste om Machu Picchu, men likevel anser man amerikaneren Hiram Bingham som den som "oppdaget" stedet i 1911. 

Machu Picchu - i all sin prakt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vår norske guide hadde følge med en peruansk guide, og vi fikk utførlig innføring i historien og ble vist til de helligste stedene i inka-byen. Når man ser på det utsøkte steinarbeidet som er gjort, og som har holdt gjennom utallige jordskjelv, skjønner vi at inkaene var mesterlige byggherrer. Inkaene kunne dessuten sin astronomi. Men som vår peruanske guide påpekte: "There are more mysteries than facts!" Ingen vet eksakt hvilken funksjon Machu Picchu hadde i inkaenes rike. Det man derimot uten videre kan gå ut fra er at dette ikke var en helt vanlig by. Den betydde noe spesielt. Man tror heller ikke at inkaene bodde her hele året, fordi det er svært værhardt her om vinteren. 

Utsnitt av Machu Picchu (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter den fantastiske Machu Picchu-turen havnet vi i en "uendelig" busskø på veien hjem, og holdt nesten på å gå glipp av lunchen som var bestilt på Inkaterra Machu Picchu Pueblo Hotel. Men vi klarte det - med et nødskrik! 

Inkaterra Machu Picchu Pueblo Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Togturen tilbake til den hellige dal gikk som en drøm, både fordi reisefølget var oppspilt på grunn av Machu Picchu og fordi det var masse underholdning på toget. Dessuten opererte togkonduktørene som mannequiner og viste frem de lekreste plagg i babyalpakka. Det gikk noen soles på turen ... 

Cuzco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så sto to dager i Cuzco for tur. Byen har rundt 0,5 mill. innbyggere. I sin tid ble byen regnet som verdens navle av inkaene. (Cuzco betyr navle.) Hele dalen var en gang en innsjø, men den forsvant. Som Lima har også Cuzco sin Plaza de Armas. 

Cuzco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den største turistattraksjonen i Cuzco er utvilsomt festningsanlegget og tempelet Saqsaywaman. Hele anlegget er overveldende, og når du tenker på at bare omlag 20 % av de opprinnelige murene står igjen, er det all grunn til å bli grundig imponert. Det var inkaene som bygget anlegget, som består av en sikksak-mur. Det mest imponerende er at de digre steinene er fraktet fra en annen åskam, ned i dalen og opp til den åsen hvor murkomplekset ligger. 

Saqsaywaman (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Murene har tålt tidens tann - inklusive flere kraftige jordskjelv. I motsetning til spanjolenes byggverk, sørget vår peruanske guide for å minne oss om - flere ganger! Heldigvis ødela ikke spanjolene disse murene. De gravde bare igjen den delen som utgjorde et soltempel, og dermed er også denne delen relativt godt bevart. 

Saqsaywaman (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi besøkte også et dominikansk kloster i Cuzco. Det spesielle med dette klosteret er at det er bygget oppå gamle inkamurer. Mens jordskjelv har tatt knekken på spanjolenes byggverk, står inkamurene stødig fremdeles. 

Cuzcos dominikanske kloster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg oppsøkte Inka-museet i Cuzco. Som min guidebok "Turen går til" forteller: "Museet giver et indblik i inkaenes korte, men turbulente, historie i Palacio del Almirante, et af de smukkeste, bevarede palæer fra kolonitiden i Cuzco."

Inkamuseet i Cuzco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En stor turist-greie både i Cuzco og andre steder er å stille ut barn i nasjonaldrakter sammen med søte baby-alpakkaer, som turistene kan ta bilde av for penger. Det verste er at dette går ut over skolegangen til spesielt jenter enkelte steder. Vi var i Peru i påsken, og jeg aner ikke om dette også gjaldt denne jenta, og om jeg ved å ta bildet bidro til å opprettholde en usunn tradisjon ... 

Stor turistnæring å la seg avfotografere i nasjonaldrakt sammen med søte
babyalpakkaer (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var for øvrig i Cuzco vi fikk smake marsvin. Ja, du leste riktig! Marsvin er en stor delikatesse i Peru, og har ingenting med kjæledyr å gjøre. Til sammenligning spiser vi jo kanin i Norge, selv om enkelte holder kaniner som kjæledyr ... I alle fall - det smakte faktisk godt! 

Bebyggelse i Cuzco sentrum. Legg merke til de særegne balkongene.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Rundt Plaza de Armas i Cuzco er det mange restauranter i bygninger som på bildet ovenfor. 

Første klasse med Perurail - en gang kjørte dette toget atskillig raskere enn sine 50 km/t
som de gjør i dag. Togmateriellet er slitt, og er ikke blitt fornyet. Uansett - og kanskje nettopp
derfor - ble turen veldig spesiell! Det var jo mulig å få med seg noe av det som
passerte utenfor, på turen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi skulle egentlig reise med fly fra Cuzco til Juliaca, nabobyen til Puno ved Titicacasjøen, men slik ble det ikke. Flyet var overbooket, og vi måtte derfor "ta til takke med" en togreise på første klasse. Og for en togreise! Det var slett ikke noe dårlig alternativ! 

Fint og flot - med hvite duker og det hele! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ikke bare satt vi i behagelige lenestoler under hele togreisen, som tok anslagsvis 10-11 timer, men vi hadde hvit duk på bordene og fikk etter hvert servert en flott tre retters middag. 

Toget vi reiste med. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parallellen til Orient-ekstressen fikk en i reisefølget vårt (jeg tror det var vår humoristiske guide) til å utbryte "who´s the murderer?

Mangt å se på veien over Andesfjellene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I tillegg til at det var rikelig med underholdning på toget, var det mye fint å se underveis. Vi kjørte over store strekninger med vill natur, og vi kjørte gjennom fattigslige landsbyer og byer. 

Lekende barn 3800 moh. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Tankene mine gikk naturlig nok til dem som lever her i Andesfjellene - særlig om de er laget av et annet materiale enn oss nordmenn, siden de lever så ubesværet oppe i høyder på nærmere 4000 moh. Fra et hold hørte jeg at den tynne luften tærer på indre organer, og fra et annet hold hørte jeg at folk lever mye lenger her enn andre steder. Hva er faktum? 

Så var vi på toglinjens høyeste punkt - 4319 moh.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
På togstrekningens høyeste punkt - 4319 moh. - gjorde toget et stopp, og vi fikk anledning til å svi av ytterligere noen soles på babyalpakka-produkter. Også her var det en skjønn ung jente som lot seg avfotografere sammen med en babyalpakka - mot betaling, så klart. Jeg håper hun går på skolen til vanlig! 

Her kunne vi gjøre oss en del varp. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Her så det i grunnen ganske idyllisk ut, men det gjorde det ikke da vi kom ned til Juliaca. 

Juliaca - ikke en særlig pen by ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Store mengder med søppel, avdankede biler og til og med et brennende bål kunne vi betrakte mens toget gled sakte forbi.

Jeg tror dette et bilde fra Puna, men er ikke helt sikker.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
I tidligere tider kunne passasjerene på Perurail oppleve at det ble kastet inn sove-gass gjennom vinduene, og så ble de ranet når de ikke var i stand til å ta vare på verken seg selv eller sine eiendeler. De tider er heldigvis forbi, noe som ikke minst skyldes at Peru faktisk prøver å gjøre noe med fattigdommen. Som en av våre peruanske guider sa: "Vi har ikke først og fremst økonomiske problemer her i Peru. Derimot har vi et politisk problem." Nok en gang hadde en peruansk valgt president måttet gå av pga. avsløringer av korrupsjon et par dager før vi ankom Peru. En ny president var midlertidig innsatt. Så gjenstår det å se om han er noe bedre enn den foregående. (Alle de foregående presidentene sitter visstnok i fengsel ... pga. korrupsjon!)

Bønder som høster sin grøde. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Disse jordarbeiderne sanker mest sannsynlig quinua, en ingrediens den vestlige verden skatter svært høyt for tiden - som et ledd i supermat-trenden. Frøene er svært næringsrike, men nå får peruanerne så godt betalt for disse frøene at de ikke lenger har råd til å spise dem selv ... Alt går til eksport. 

Quinua - supermat som det kan være verdt å ta med hjem.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kom frem til Puno litt ut på kvelden, og de fleste i reisefølget vårt var godt slitne da vi omsider kom frem til hotellet vårt. 

Urosindianere på sivøyene i Titicacasjøen - i bakgrunnen ser vi Puno
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så var turen kommet til Titicaca og et par nye høydepunkter - i første rekke et besøk hos urosindianerne på sivøyene i Titicaca-sjøen. Vi ble hentet med båt og ble ikke kjørt veldig langt ut før de første sivøyene (av i alt 100) dukket opp i sjøen. Det bor litt over 4000 mennesker på disse flytende øyene i dag. 

Urosindianer på balsaflåte (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og bare for å ha nevnt det med det samme: Det var her Thor Heyerdahl i sin tid hentet inspirasjon til sin balsaflåte Kon-Tiki, som han reiste med fra Peru til Polynesia i 1947. Balsaflåten ble bygget av et par urosindianere (og sikkert noen flere, for alt jeg vet). 

Ugift urosindianerkvinne. De gifte har nemlig ikke
så fargesprakende dusker i sine fletter.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk høre at urosindianerne har bodd på disse sivøyene helt siden de en gang på 1200-tallet flyktet fra inkaenes herredømme. I første rekke bodde de riktignok på båter, men etter hvert laget de seg flytende øyer av siv. Sivøyene må hele tiden vedlikeholdes med nytt tørt siv, så det er et hardt arbeid å holde disse øyene flytende. 

Vi fikk oss selvsagt en liten tur på Titicaka-sjøen med en balsaflåte.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Urosindianerne er en minoritetsbefolkning i Peru, og de blir dessverre diskriminert. Barna må gå på skole, og det hender både at noen av dem viser seg å være helt spesielt talentfulle og/eller vil bort fra sivøyene for å leve et vanlig liv. Storsamfunnet i Peru tar lite gjerne imot dem, og ofte ender de som arbeidsledige - desillusjonerte og med rusproblemer. Veien tilbake til sivøyene er ikke så lett når man først har fått smaken på et annet liv. 

Også her var det mulig å få handlet med seg noe unikt fra
urosindianerne (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den største faren mot sivøyene er brannfaren. Derfor må f.eks. sivet vætes når de skal koke opp mat. Om vinteren kan det bli opp mot 20 kuldegrader her ved Titicacasjøen, og uten oppvarming av noe slag i de primitive hyttene, må det bli kaldt! Dette "løser" menneskene her ved å ligge tett sammen i samme seng. 

Skilsmisser er helt uakseptabelt i dette samfunnet. Har man først giftet seg, så må man stå i det livet ut. På den annen side har de unge anledning til å inngå såkalte prøveekteskap i tre år, for å finne ut om det er liv laga eller ikke. Skulle de da finne ut at dette ikke gikk så bra, kan de gå fra hverandre. Da mister de samtidig alt de har skaffet seg av eiendeler. Dersom det har blitt barn i denne perioden, er det barnet som får alt. Storfamilien tar seg av barnet. 

Siden urosindianerne ikke har kjøleskap, har de gjennom århundrer frysetørret
maten sin. Dermed kan poteter holde i årevis uten å bli ødelagt.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk en leksjon i hvordan sivøyene lages, og i hvordan en "helt vanlig dag på jobben" (les: markedet) kan fortone seg. Her var det mye humor! Det er når man kjenner på all humoren at man skjønner at folk er folk, uansett hvor de kommer fra! 
 
Urosindianerne er glad i farger! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Helt til slutt bør jeg vel nevne at skjønnhetsidealet blant urosindianerkvinnene er å være tykk. Og er de ikke tykke, kler de på seg en haug med skjørt for å virke tykke. Tenk det! 

På Taquile er det mennene som strikker. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ute i Titicacasjøen finner vi øya Taquile, og her bor det ca. 4000 mennesker fikk vi høre. Øya er ikke veldig stor - 5,5 km lang og 1,6 km på det bredeste. 

Strikkende ung mann på Taquile
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Øya er kjent for sine utmerkede strikkede og vevde tekstiler. Så flotte er disse at Taquile av UNESCO i 2005 ble beæret med utmerkelsen "Masterpiece of the Oral and Intangible Heritage of Humanity". Kvinnene spinner ull og bruker planter og mineraler til å farge ullen. Mens kvinnene vever, strikker mennene. Guttene lærer allerede i syvårsalderen å strikke. De legger sin ære i å gjøre godt arbeid, for noe annet ville sette slekten i vanry. 

Spinnende ung kvinne på Taquile (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Man kan se på luene til mennene hvorvidt de er gift eller ledig på markedet. Menn med helmønstrede luer er gifte, mens de singles lue er dels hvit og dels mønstret. Da vet de single kvinnene hvem det er lov å jakte på, og hvem de bør holde seg unna. 

Grønne planter moses og blir til shampoo ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Til og med shampooen hentes fra naturen. Kanskje det er derfor ingen her har grått hår? For det har de faktisk ikke. 

Flott natur på øya Taquile (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk oss en liten runde på øya, og oppe i 3800 moh. var det nesten mer enn undertegnede maktet. Du blir sliten av å være aktiv i disse høydene - i alle fall når du ikke har rukket å bli skikkelig akklimatisert. 

Noen av terrassene på øya (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter bar det tilbake til Lima; først med buss til Juliaca og så med fly resten av distansen. Her ble vi en natt, før turen gikk hjemover ut på ettermiddagen. 

Vi besøkte Larco-museet i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Første stopp var Larco-museeet i Lima! Museet ble av guiden vår beskrevet som et av de flotteste kunstmuseene i Lima. Museet eies av en av Perus rikeste familier. Her kan man nemlig eie gravfunn og annet privat, mens slike funn i Norge umiddelbart ville ha blitt konfiskert av myndighetene. Vår peruanske guide opplyste at hun selv har en liten samling, og at man er pålagt å registrere alle gjenstander i et register. Det er ikke lov å ta gjenstandene med seg ut av landet. 

Noen av kunstskattene på Larco-museet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var en helt utrolig samling som befant seg innenfor museets vegger! Selv fikk jeg med meg bare en brøkdel av historiene om gjenstandenes opprinnelse, så jeg kjøpte meg en bok som museet har utgitt - "Museo Larco - treasures from ancient Peru". Det er når jeg traver rundt på slike museer at tankene på hvilken enorm skade den vestlige verden har gjort i sine kolonier, kommer snikende ... 

Den ene overlevde hjernekirurgi, mens den andre døde ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Funn av skaller viser at man drev med hjernekirurgi for flere tusen år siden. På den høyre skallen kan man se at hullet har grodd og at pasienten derfor overlevde. Riktig så bra gikk det ikke med den venstre ... 

Mye flott streetart eller grafitti-kunst i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den siste dagen i Lima fikk vi med oss en liten vandring i Barranco, en av LImas probre bydeler. 

Lima på klippekanten (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi spiste lunch på piren ut i Stillehavet, hvor vi hadde en spennende utsikt inn mot Limas klipper. 

Lima sett fra piren (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi gjorde også et lite stopp der hvor Thor Heyerdahl sjøsatte balsaflåten Kon-Tiki i 1947. 

Vår eminente guide Karl Gunnar Fjellestad! Dersom du får sjansen til å
reise med ham, er du heldig! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vår fantastiske guide, Karl Gunnar Fjellestad, peker på veggen der det en gang var en platte med informasjon om Thor Heyerdahls bragder. Denne platten er blitt borte, og det er nok på høy tid at norske myndigheter sørger for å få opp en ny. 

Og med dette var en reise helt utenom det vanlige over for denne gang. For en reise, for et opplegg, for en guide og for et reisefølge! Når man reiser på en slik arrangert tur, kommer man som nevnt veldig tett på folk. Da er det ganske avgjørende at det er hyggelige folk du reiser med. Det var det til gangs denne gangen! Vi ble en fin sammensveiset gjeng, som kjente på at det var trist å skilles på slutten. Og jeg - jeg har bare lyst til å finne meg en ny tur med det samme! 

Takk for oppmerksomheten!

(Det er jeg som privatperson som står bak dette innlegget. Jeg har betalt full pris for reisen og har ikke mottatt noen form for reklameinntekter for å skrive dette.)

Populære innlegg