Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Harris. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Harris. Vis alle innlegg

tirsdag 26. desember 2017

Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene i Skottland

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I fjor sommer reiste mannen min og jeg på øyloffing i Skottland i to uker. Tidligere har jeg laget disse reisebrevene fra turen:

- Øyloffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen - 30. august 2016
- What to do on Shetland Islands? - 18. september 2016
- What to do on the Orkneys? - 23. oktober 2016
- Fra Gill´s Bay til Ullapool - 13. november 2016

Det er på høy tid å fullføre reisebrevene fra turen, som også omfattet de Ytre Hebridene (Lewis og Harris) og deler av de Indre Hebridene (med whiskey-øya Islay)! Jeg er rett og slett inspirert til å gjøre dette etter å ha lest de to første bøkene i trilogien til den skotske forfatteren Peter May - "Svarthuset" og "Lewis-mannen" - der handlingen er lagt til denne dobbeltøya.

Vi reiste fra Ullapool og over til Stornoway på Lewis, som er en sammenhengende øy med Harris. Det bor ca. 27 000 mennesker i de Ytre Hebridene. De langt fleste - ca. 18 500 - bor på Lewis. 


Kart over Lewis og Harris
Vi valgte å bo Cabarfeidh Hotel, som ligger litt i utkanten av Stornoway. Det var et helt greit og funksjonelt hotell med en anstendig whiskey-bar. Litt mer enn 6000 mennesker bor i Stornoway. Dette er dermed den største byen på disse øyene i Ytre Hebridene. 

Dette var det første som møtte oss da vi kjørte i land i Stornoway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mye å utforske på Lewis og Harris, og mitt råd er rett og slett: kjør rundt på de veiene som er her. Det er ikke så mange av dem, og du får med deg høydepunktene når du kjører rundt, og har alle sanser åpne. 

En dame vi møtte ute på Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En av de første tingene vi gjorde var å kjøre til Port Ness. Været kunne ikke ha vært bedre! Blå himmel og nærmest vindstille! Vi møtte på et eldre ektepar der ute, og de fortalte at de kom herfra, men bodde i Glasgow. Ingen sommer uten en tur hjem til Port Ness på Lewis! De kunne for øvrig ikke huske å ha opplevd en så fin dag som dette. 


Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dette ekteparet anbefalte oss å ta turen ut til Butt of Lewis. De kjørte foran med oss etter, og så vinket de og pekte da vi skulle ta av til høyre langs veien. 


Butt of Lewis med Butt of Lewis Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Butt of Lewis er det nordligste punktet på Ytre Hebridene. Her ligger det et fyr - Butt of Lewis Lighthouse - som ble bygget i 1860. Fyret ble designet av David Stevenson, som levde av å designe fyr. Den ultimate karrierevei her ute i havgapet! Paradoksalt nok er det likevel slektningen og forfatteren Robert Louis Stevenson - den gangen ansett som en døgenikt - som i dag anses som det mest berømte medlemmet av Stevenson-slekten. 


Mye fugleliv her ute (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er et yrende fugleliv her ute, blant annet havsuler (gannets), skarv, lomvi og måker. Dette minner meg om en historie vi fikk høre, og som vi også får høre en hel del om i Peter Mays bok "Svarthuset". Det handler nemlig om jakten på havsule-kyllinger hvert år. Tradisjonelt var det tale om en manndomsprøve som gikk ut på at man reiste ut til An Sgeir (eller Sula Sgeir), og fanget kyllingene. Disse er ansett som en delikatesse på øya. Lovgivning setter grenser for hvor mange kyllinger det er lov å fange hvert år, og i Peter Mays bok snakkes det om et antall på 2000 stk. 


Magiske øyeblikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man farter rundt på øyene i Skottland, gjelder det å ha alle sanser åpne. For plutselig kan det dukke opp hjort, og de øyeblikkene er og blir magiske - uansett hvor mange ganger man måtte ha opplevd dette fra før av. Da stoppet vi bilen, satt musestille mens vi rullet ned vinduet og gjorde kameraet klart. Her trodde vi at det var tale om en hjort, men plutselig dukket det opp en til. 


Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er ikke bare Shetland og Orknøyene som har sine magiske ringer. Det har også Lewis. Disse kalles Callanish-steinene og det antas at de er fra bronsealderen, dvs. fra ca. 2500 til 800 år f.Kr. Steinringen ligger i nærheten av Callanish, en landsby like i nærheten av Uig. Det var her de berømte sjakkbrikkene Lewis Chessmen dukket opp i sanden i 1831.


Vakre sandstrender (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noen av strendene på Lewis er vakre som få (men strendene på Harris er enda mer spektakulære). Her fant vi også en golfbane - av alle ting! 


Grønnkledte åser (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kjørte også over til den andre siden av øya i forhold til Callanish, dvs. til østsiden, og der var landskapet helt annerledes. Alle åser var kledd i grønt, og det var helt spektakulært. 


En strand på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi gikk ned til en av strendene, og det er nærliggende å tenke seg at siden denne delen av øya vender inn mot fastlandet, med The Minch mellom (som havet mellom fastlandet og Ytre Hebridene kalles), er naturen her mer beskyttet mot den verste villskapen fra storhavet. 

Jeg reiste rundt sammen med en glad fyr! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å være på dette stedet gjorde noe med kropp og sjel også!

Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stornoway sjarmerte oss med sine pittoreske hus. Byggestilen er helt særegen, og i tillegg er bygningsmassen malt i behagelige pastellfarger som farger livet lyst, rett og slett - i motsetning til f.eks. den grå bygningsmassen vi så i Lerwick på Shetland. 

Et utdrikningslag i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kom borti et utdrikningslag, og da var ikke jeg sen om å dra frem kameraet. 


Det bodde en del asiatere i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Innbyggerne på Lewis og Harris snakker gælisk. Det har nok vært gjort mange forsøk på å radere språket fra kartet, men det har ikke vært mulig. Og godt er det, for i så fall ville noe av det spennende mangfoldet i verden blitt borte. 


Gælisk er hovedspråket i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skiltene på øya opererer med to språk, og det betyr at det gæliske og engelske språket lever side om side, men uten å etterlate noen tvil om hvilket språk som er det viktigste her. For oss turister er det likevel greit å vite hvor vi befinner oss til en hver tid. 


Grisgrendt bebyggelse (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fartet på kryss og tvers av øya, og en av turene brakte oss blant annet til Carloway Harris Tweeds. 


Carloway Harris Tweeds (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Carloway Harris Tweeds viste seg å være en enmannsbedrift, og her drev Norman MacKenzie sitt veveri. Som det står på hans nettsider:

Crofter Norman MacKenzie is one of the last Lewis weavers still using the historic Hattersley single width loom to produce this world famous, iconic cloth by hand. All of our Tweeds are stamped with the Orb trademark which guarantees genuine 100% wool. You can contact us for bespoke, commission pieces.

Norman MacKenzie - en av de siste som vever på gamlemåten.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
MacKenzie forklarte oss ivrig om vevemetoden, og påpekte at det manuelle arbeidet gjør at han umiddelbart kan rette opp veven dersom det skulle dukke opp svakheter i tråden. Mannen min hadde allerede kjøpt seg en Harris Tweed-jakke, og denne måtte vi hente for at MacKenzie skulle få inspisert den og fastslå at det var ekte saker vi hadde kjøpt. Vi kjøpte også med oss noen souvernirer fra hans veveri. Dette er ting som vi nærmest kan regne med vil vare "evig", fordi kvaliteten er så eminent.


40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På forhånd hadde vi fått anbefalt et spisested som het "40 North". Selvsagt måtte vi innom og kjøpe oss lunch. Og for noen herlige hjemmelagede godsaker som ble frembudt her! Vi visste nesten ikke hvor vi skulle begynne! 


40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kjøpte selvsagt altfor mye, og klarte ikke å spise opp mer enn halvparten. I godt selskap med stedets høner og haner satte vi oss på en benk på utsiden, og der hadde vi picknick i det strålende været, som vi var så heldige å få oppleve. 


Vi koste oss sammen med hønene på 40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den siste dagen på øya tok vi for oss Harris, før båten gikk videre fra Talbert til Skye. Været hadde endret seg, og dessverre var det mye tåke denne dagen. Det var veldig synd, for Harris er virkelig vakker! Men - for å si det sånn - da opplevde vi vel også de autentiske værforholdene her, men uten så mye vind. Normalen er jo kuling og regn fra alle kanter. 


Vakre Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I overgangen mellom Lewis og Harris er det en god del fjell, men da vi var godt inne på Harris, oppdaget vi for alvor skjønnheten i all tåka ... Det handlet om sandstrender så langt øyet rakk. 


Harris´ strender (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var lavvann da vi kjørte rundt, og landskapet fikk et preg av uendelighet siden det nesten ikke var mulig å skille land, hav og himmel fra hverandre enkelte steder. Det var tale om noen små fargenyanser i forskjell. 

Tåkelagt landskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bebyggelsen var heller grisgrendt. Jeg bør vel også legge til at det var søndag og så og si ikke et menneske å se. Dette skyldes at folkene på øya, som i all hovedsak er presbyterianske og strengt religiøse, befant seg i sine gudshus det meste av dagen. Akkurat dette hadde vi blitt advart mot på forhånd, så vi var utstyrt med niste fra hotellet vårt. 


Myrlandskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Enkelte steder var landskapet nokså spesielt - myrlendt og omgitt med brakkvann. 


En av mange gudshus på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi så en del nokså spartanske gudshus med mengder med biler foran, og skjønte da hvor folk befant seg. 


En kirke helt syd på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi stoppet ved St. Clement´s Rodel Church helt sør på Harris. Kirken ble bygd en gang mellom 1520 og 1550 e.Kr. Her støtte vi på familienavnet til en mektig familie i disse traktene - MacLeods. 


St. Clement´s Rodel Church, Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var for øvrig også mens vi var på Lewis og Harris at vi fikk høre om Lewis-brikkene, et tema jeg har vært innom i et tidligere blogginnlegg (om Peter May´s "Svarthuset"). 


Sauer over alt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mange sauer på disse øyene, og Lewis og Harris er intet unntak. Disse sauene hadde søkt ly for været. 


Endelig begynte tåka å letne (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Veiene hadde ikke like god standard over alt, men vi kom da frem!


Buss-skur på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det går ikke busser ofte i disse traktene, men når man først skal ta buss, må man kunne søke ly for vær og vind. Buss-skurene er derfor bygget slik at dette skal være mulig, uansett fra hvilken side vinden kommer. 

Det var alt jeg hadde fra denne delen av turen. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så lover jeg å komme tilbake med et nytt innlegg - blant annet fra Islay - i løpet av kort tid!


En strand ved Uig på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Denne mannen møtte vi ved Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noen sauer var mer probre enn andre - som denne krøllhorn-sauenb!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Det gjaldt å passe på hvor vi kjørte, for plutselig kunne det komme sauer
rett ut i veien. Disse traff vi på Harris. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Denne fant vi inne i St. Clemens Rodel Church på Harris.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stoffutvalget hos MacKenzie på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
En langhåret ku på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var mange forfalne hus over alt. Det første som gikk dukket i forfallet, var alltid
taket ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Veiene på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skarv ute ved Butt of Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Klokketårn i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noen bøker ble selvsagt med hjem!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Seler finner man over alt på de skotske øyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

onsdag 13. desember 2017

Peter May: "Lewismannen"

Andre bok i krimtrilogien fra Hebridene

Det er ikke mange dagene siden jeg ble ferdig med den første boka i Peter Mays krimtrilogi fra Hebridene; "Svarthuset". Da jeg skrev om denne boka her på bloggen, karakteriserte jeg den som en av de beste krimbøkene jeg har lest. Det handlet både om plottet og de språklige kvalitetene. Dessuten var det ikke ueffent at handlingen er lagt til Lewis i de Ytre Hebridene, og at boka inneholdt flotte natur- og miljøskildringer derfra. 

Jeg hadde allerede kjøpt oppfølgeren "Lewismannen", men endte opp med å kjøpe enda en bok fordi jeg ikke klarte å vente til jeg kom hjem for å fortsette. I løpet av mindre enn et døgn var boka utlest, og det på tross av at jeg også hadde vært på jobb i mellomtiden. Slik har jeg ikke hatt det på flere år! Dette ble derfor en påminnelse om hvilken effekt krimbøker kan ha på oss lesere ... 

Dersom du fremdeles ikke har lest "Svarthuset", fraråder jeg deg å lese resten av denne bokanmeldelsen. Jeg røper nemlig noe av det du først får vite mot slutten av denne boka. 

Ekteskapet mellom Fin Macleod og Mona er over, og Fin har solgt det meste av det han eide. Han har sagt opp jobben som politietterforsker i Edinburgh, og har vendt tilbake til Lewis, ni måneder etter oppklaringen av mordet på Angel Macritchie. Mordet i Edinburgh er derimot ikke oppklart, og ingen vet hvem som drepte sønnen deres. Artair er død, og Marsaili bor sammen med sønnen Fionnlagh i Artairs barndomshjem. Vi har fått vite at det er Fin, ikke Artair, som er Fionnlaghs biologiske far. Fins plan er å sette sitt barndomshjem i stand. Marsaili reiser jevnlig til Glasgow for å ta sine eksamener. 

Fionnlagh har i mellomtiden blitt far. Kjæresten Donna er datteren til Donald, presten. Presten gjør alt han kan for å forhindre kontakt mellom datteren og kjæresten, fordi han ikke ser noen fremtid i Fionnlagh, som bare er 18 år og verken har jobb eller utdannelse. 

Marsailis far Tormod er dement, og kona Mary orker ikke å ha ham hjemme lenger. Hun ønsker at han skal flytte inn på sykehjem. Underveis får vi innblikk i Tormods tanker, som er klokkeklare hva gjelder hans fortid. I nåtid er han derimot svært forvirret. Tilbakeblikkene til barnehjemmet han og broren Peter bodde på i sin tid, er hjerteskjærende. Vi følger dem som homer over til Harris, der de ble plassert hos en familie, og heller ikke her fikk de varme og kjærlighet. 

"En  homer. Hva er det?"

"En gutt eller jente fra et hjem, a ghràidh. Hundrevis av dem ble fjernet fra barnehjem og andre institusjoner av det offentlige og den katolske kirken og fraktet hit til øyene. Ble overlevert til fullstendig fremmede. Det fantes ingen nåde den gang. Unger ble satt i land fra fergen i Lochboisdale og sto på kaia med navnet på familien de skulle til på et skilt som hang rundt halsen på dem, mens de ventet på at noen skulle komme og hente dem. Skolen her ope var full av dem. Nesten hundre av gangen." (side 229)

Det dukker opp et lik av en ung gutt i torva, og dette oppdages i forbindelse med torvkutting. Liket er godt bevart, og til å begynne med lurer man på om liket kan være flere hundre år gammelt. Inntil man oppdager en tatovering av Elvis og "Heartbreak Hotel" på likets arm. Dermed vet man at dødsfallet må ha funnet sted på slutten av 1950-årene. Liket bærer preg av grov mishandling. Hvem var denne unge mannen? Hvem har tatt livet av ham? Og kan Tormod være til hjelp - før han forsvinner fullstendig inn i demenståken? 

I likhet med i den første boka i trilogien, må vi også her tilbake til fortiden for å finne svarene på mordgåten. Vi får innblikk i hvordan foreldreløse ble behandlet etter krigen, om de skarpe skillene mellom protestanter og katolikker, om et samfunn med mye dramatisk vær og om mennesker som i sin tid drømte om å komme seg vekk fra de trange forholdene på øya Lewis/Harris, men som likevel har en dragning i seg om å komme tilbake. Innblikkene vi får i Tormods demente verden, der han er jeg-person, er nydelig skrevet og virker svært autentiske og overbevisende. Jeg har vært på Lewis og Harris, og kjente underveis i lesningen på at jeg tilbake. Boka er godt skrevet og plottet er også denne gangen fascinerende skrudd sammen. 

Jeg kan nesten ikke vente på den tredje og siste boka i trilogien - "Lewis-brikkene" - som kommer våren 2018! 

Jeg anbefaler boka varmt!

Bokbloggeren Anita fra Artemisias Verden har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2011
Originaltittel: L´Homme de Lewis
Engelsk tittel: The Lewis Man
Utgitt på norsk: 2017 
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt: Ragnhild Aasland Senke
Antall sider: 311
ISBN: 9788293430612
Boka har jeg kjøpt selv.

Peter May (Foto: Vincent Loisin)

søndag 10. desember 2017

Peter May: "Svarthuset"


Krim fra Ytre Hebridene

Jeg er egentlig fint ferdig med krim ... Og bare for å ha presisert det: jeg har lest min dose med krim! Det utgis imidlertid så utrolig mye elendig krim, og forlagsbransjen har skvist sitronen lenge nok nå. Fordi de vet at kjendisnavn selger, fordi de vet at det bare er å stable en pall med bøker ... så kommer leserne strømmende, livredde for å gå glipp av noe (de tror er) stort ... Forfatterne skriver bøker det går tretten på dusinet av, og det er bare skuff, skuff, skuff over hele linjen!

Så hender det likevel av og til et mirakel. Det dukker nemlig opp kvalitetskrim. Av forfattere man knapt har hørt om. Peter May er en slik forfatter. Bloggeren Anita fra Artemisias Verden sa det allerede i april i år - at "Svarthuset" av Peter May er kvalitetskrim på sitt beste. Det var likevel ikke nok for å få meg til å bite på. Faktisk måtte det komme en bok til i serien - "Lewismannen" -  som fikk kritikerne til å gå nærmest mann av huse, før jeg forsto at dette var en bokserie jeg bare måtte få med meg. Og stopp en hal! Var det noen som nevnte Hebridene? Mannen min og jeg var på Lewis og Harris i de Ytre Hebridene i fjor sommer, og vi ble dødsfascinert! At mye av den gode kritikken går på de flotte miljøskildringene av spesielt Lewis, var ingen ulempe.

Nå har jeg lest - unnskyld: slukt! - "Svarthuset", og jeg ble ikke skuffet! Tvert i mot! Jeg er hektet at jeg om få strakser kommer til å kaste meg over "Lewismannen", som jeg nå har kjøpt for andre gang (!) fordi den første jeg kjøpte ligger hjemme i Oslo. Der er jeg ikke akkurat nå, og jeg kan ganske enkelt ikke holde ut et døgn til uten fortsettelsen! Dessuten har jeg bestilt en fotobok som Peter May står bak. Den heter "Hebrides" og kom ut i 2013 - i tilknytning til trologien, slik jeg har forstått dette.

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien som omfatter "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" i årene 2009-2012, og de kom ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som "Svarthuset", har vi mye godt i vente i årene som kommer!

Etterforsker Fin Macleod er bosatt i Edinburgh, men kommer opprinnelig fra øya Lewis i de Ytre Hebridene. Han har knapt vært tilbake etter at han flyttet derfra for å begynne å studere i Glasgow. Omstendighetene førte til at det likevel ikke ble noe av studiene, og han ble i stedet politimann. Siden giftet han seg med Mona, som han fikk en sønn med. For en måneds tid siden ble sønnen, som da var åtte år, meid ned og drept av en bilist, som stakk av fra stedet. I sorgen over å ha mistet sønnen blir det klart både for Fin og Mona at det ikke er noe mer igjen av ekteskapet deres.

For noen måneder siden ble det begått et grufullt drap i Edinburgh. Den drepte var hengt opp etter hodet, og hadde fått buken sprettet opp. Fin Macleod etterforsket dette drapet. Nå er et tilsvarende drap begått på Lewis, og det er nærliggende å tenke seg at det er en forbindelse mellom disse to drapene. I og med at Fin har vokst opp på Lewis, blir han sendt dit for å assistere etterforskningen.

Det er med blandede følelser Fin reiser tilbake til øya, der noe av det siste som skjedde var at han deltok på den årlige gugajakten ute på klippeøya An Sgeir.

"Guga var det gæliske ordet for en ung havsule, en fugl som mennene i Grobost hadde jaktet på hver eneste august i alle år. Jaktlaget reiste på en toukers tur til en liten klippe åtte mil nordvest for nordspissen av Lewis. An Sgeir het den, ganske enkelt klippen. En nitti meter høy stormpisket klippe som steg rett opp av Nord-Atlanteren. Hvert år på denne tiden ble den dekket av hekkende halvsuler og ungene deres. Det var en av de viktigste havsulekoloniene i verden, og menn fra Ness hadde tatt denne årlige pilgrimsreisen i mer enn fire hundre år, krysset skyhøye bølger i åpne båter for å hente fangsten sin. Nå dro de ut med frisketrålere. Tolv menn fra Crobost, den eneste landsbyen i Ness som hadde vedlikeholdt tradisjonen. I fjorten dager levde de et villmarksliv, risikerte liv og lemmer for å fange og drepe de unge fuglene i reirene sine. Opprinnelig var det for å skaffe mat til landsbyen de reiste ut til øya. Nå var gugaene en delikatesse som var etterspurt på hele øya. Men gjennom en fuglevernlov vedtatt i Underhuset i London i 1954, var fangsten begrenset til to tusen fugler. Så nå var det bare flaks eller gode kontakter som ga en familie muligheten til å få en smak av guga." (side 59-60)

Noe skjedde der ute på An Sgeir den gangen. Men - det som skjer ute på klippeøya, blir på klippeøya ...

Det er Angus Macritchie - Angel blant "venner" - som er myrdet på Lewis. Angel hadde få venner, og var i det hele tatt dårlig likt av de fleste. Mange kan derfor ha hatt et motiv for å ville drepe ham ...

Fin`s tilbakekomst til Lewis vekker mange minner. Vi får høre om de gamle svarthusene, som etter hvert ble erstattet med hvithusene. Og vi får høre om fundamentalistiske protestantiske kirker som har dominert øylivet i århundrer, og nærmest gjort det umulig å få tak i mat under sabaten (dvs. på søndager). Det var til og med en kampsak å få lov til å ankomme og forlate øya med ferger på søndager. Barnas husker ble låst med kjettinger for å forhindre at de skulle bli fristet til å leke ... Fin tenker tilbake på barndommen med mye sorg. Foreldrene som døde da han var åtte år, oppveksten hos hans eksentriske tante, vennskapet med Artair, ungdomskjæresten Marsaili ... Nå er Artair og Marsaili gift, men de har ikke noe lykkelig ekteskap. Dette er også historien om dem som dro og dem som ble igjen, om levde liv som har gått i stå og om muligheter som aldri ble benyttet. Og om familiehemmeligheter som er så dypt begravd at det nesten er umulig å finne dem frem igjen ...

Fin blir stasjonert på Stornoway, øyas hovedstad. Etterforskningen av drapet på Angel ledes av en gjeng fra Inverness. Fin`s oppgave er som nevnt å finne eventuelle likhetstrekk mellom de to drapene som er begått i hhv. Edinburgh og på Lewis.

"Svarthuset" er en usedvanlig godt skrevet roman med dyptpløyende personskildringer, som røper god psykologisk innsikt hos forfatteren. Skildringene av naturen og miljøet på Lewis, øya som ligger i de Ytre Hebridene, er formidable! Dette har fått mange kritikere til å kalle boka et mesterverk. Det er dessuten litt av et plott som rulles opp, og selv om vi underveis kan tenke og tro det meste, faller absolutt ingenting på plass før vi nærmer oss de aller siste sidene i boka. Det eneste jeg ønsker å røpe, som også står på bokas smussomslag, er et løsningen er å finne i en konfrontasjon med fortiden ... Dette er absolutt en av de beste krimbøkene jeg har lest noen gang! Noen ganger er det plottet som gir denne følelsen. Andre ganger er det de språklige kvalitetene. Denne gangen er det begge deler!

Jeg anbefaler "Svarthuset" sterkt, og kan nesten ikke vente før jeg jeg kaster meg over "Lewismannen"!

Utgitt: 2009
Originaltittel: L`lle des chausseurs d`oiseauz
Engelsk tittel: Blackhouse
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Goliat forlag
Oversatt: Ragnhild Asland Sekne
Antall sider: 362

ISBN: 9788293430087

Boka har jeg kjøpt selv



Noen av Lewisbrikkene befinner seg på British Museum -
dette bildet tok jeg i august i år (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Populære innlegg