Carl-Johan Vallgren: "Svin"

Dypdykk i Stockholms underverden

Jeg har fulgt forfatterskapet til Carl-Johan Vallgren (f. 1964) en stund. Jeg har latt meg begeistre av "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002), "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Havmannen" (2012) (samtlige linker peker på mine tidligere blogginnlegg om disse bøkene). Det er særlig den første boka han har blitt prisbelønt for, og som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Forut for dette hadde han utgitt syv bøker. 

Da jeg begynte på "Svin" tenkte jeg ikke et øyeblikk på at dette faktisk var en krim-bok - den andre i en krimserie om Danny Katz ("Skyggegutten" er første bok i denne serien). Ikke en gang da jeg leste de gruoppvekkende beskrivelsene av Stockholms prostitusjons- og pornoindustri, slo dette meg. For er det noe jeg gradvis har blitt vant til når det gjelder denne forfatteren, så er det nettopp hvor brutalt han beskriver det råtne i samfunnet - om så det gjelder smågutter som piner en liten kattepus til døde, slik han gjør i "Havmannen". Det er ikke disse sidene ved hans forfatterskap jeg først og fremst er begeistret for heller, bare for å ha sagt det! Derimot er det språket og samfunnsengasjementet (uten at dette fremstår som et politisk budskap bak bøkene hans). Selv om "Svin" ikke ender opp på min Vallgren-favorittliste, ser jeg at boka har mye til felles med "Havmannen", der ondskap er tematikken. Men for meg går det et skille mellom den mer tradisjonelle romansjangeren og krimsjangeren. Krim har jeg for lengst blitt så lei at jeg nesten kan si at jeg er ferdig med sjangeren. 

I bokas innledning introduseres vi for Jorma Hedlund som har gjort seg ferdig med sitt tidligere kriminelle liv. Så dukker det opp en sjanse han ikke kan la gå fra seg. Et siste ran av en verditransport, og så er det virkelig slutt! Slik skal det imidlertid ikke gå ... 

Danny Katz er en tidligere stoffmisbruker, som sliter med abstinensene mens han forsøker å finne ut hva som skjedde med kjæresten Jenny og en tidligere venn og narko-selger Ramón. Under sin jakt på svaret, kommer han borti Stockholms prostitusjons- og pornoindustri. Det han finner er så gruoppvekkende at det var opprivende å lese/høre ... 

Spenningen stiger utover i boka, og selv om krimsjangeren ikke er min favorittsjanger, må jeg berømme forfatteren for måten plottet er bygget opp på. Likevel savnet jeg Vallgrens språklige kvaliteter i denne boka, som jeg opplevde holdt et jevnt men ikke brilliant nivå. 

Slutten av boka opplevde jeg for øvrig som rimelig spekulativ, der cliffhanger-faktoren er vel høy ... I alle fall dersom hensikten er at det skal komme flere bøker om Danny Katz. Er det derimot siste sluttstrek for Danny Katz, er slutten helt grei og nærmest som forventet.

Jeg kommer nok ikke til å følge Danny Katz videre dersom det kommer flere bøker i denne serien. Jeg håper for øvrig at Vallgren ikke har sluttet å skrive mer tradisjonell skjønnlitteratur! (Har vi ikke nok krimforfattere fra før av?)

Dersom du liker hardkokt krim, er dette helt sikkert en bok for deg! Bokbloggerne Tine og Kleppanrova har i alle fall latt seg begeistre, mens et ble i meste laget for Reading Randi (linkene peker til deres omtaler av "Svin"). Er du derimot en leser som har likt Vallgrens tidligere romaner, og ikke er så begeistret for krim, vil jeg ikke anbefale denne boka (pga. sjangeren - ikke pga. boka som sådan). 

Christopher Staib er flott oppleser for øvrig! Lydbokforlaget er gode på å finne passende stemmer til sine lydbøker!

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Svinen
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Oppleser: Christoffer Staib
Spilletid: 8 t 13 min.
Antall sider: 384
ISBN: 9788242163356 (lydfil)
ISBN:  9788205477919 (papirutgaven)
Jeg har mottatt en lydfil fra forlaget

Carl-Johan Vallgren (Foto: Caroline Andersson)

Unni Lindell: "Brudekisten"

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om. 

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt. 

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke i målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. MEN selv om boka ikke fenget meg: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte svært godt til denne boka! Jeg har hørt at enkelte andre opplevde at det var vanskelig å høre på denne boka fordi det er litt for mange detaljer å holde styr på. Det er jeg uenig i. Visst skjer det mye, men persongalleriet er høyst overkommelig å holde rede på. Å høre boka som lydbok fungerte mao. helt greit - i alle fall for meg.

Utgitt: 2014 

Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirutgaven)

Spilletid:  13 t 23 min.  (416 sider)

Oppleser: Håkon Ramstad

ISBN: 9788242161260

Lydfilen fikk jeg fra Lydbokforlaget

Unni Lindell (Foto: Jørn Grønlund)

Andre omtaler av boka:

- VG v/Sindre Hovdenakk - 28. august 2014 - "Unni Lindell holder et godt nivå med sin nye krim. Men hun kunne med fordel ha økonomisert litt mer med både ingredienser og krydder." - terningkast fire

- Dagsavisen v/Geir Rakvaag - 3. september 2014 - Psykiatrisk thriller - "Unni Lindell oppfyller alle krimsjangerens koder. Hun kommer fram til en overraskende slutt på sin nye roman, men stiller mindre krav til sannsynligheten."

- Aftenposten - 12. september 2014 - Lindell med skrekk fra kjelleren - "Lindell understreker at dette ikke er et oppgjør med psykiatrien. - Dette er i høyeste grad fiksjon. Men dersom jeg skal si noe om temaet, så er jeg innom en veldig glemt gruppe med romanen min, nemlig barn av psykiatriske pasienter, sier hun."

- Dagbladet v/Torbjørn Ekelund - 29. august 2014 - "At Unni Lindells nye krim starter på Halloween, er ikke tilfeldig." (Skjult bak betalingsmur)

- TV2 v/Iselin Øverbø - 28. august 2014 - "Lindell lover skrekk og gru fra Gaustad sykehus"

- Tine sin blogg - 17. september 2014 - "En genial fortsettelse av serien"

- Rita leser - 16. september 2014 - "En definitiv topplassering av Brudekisten på min favorittbok-liste dette året!"
- Bokbloggberit - 22. september 2014 - "Forfattaren pøser elles på med skrekkelement; halloween og djevelmaske, katakomber og underjordiske gangar, elektrosjokk og lobotomi, samt likpynting og kistemakeri. Legg så til eit par underlege tidlegare psykiatriske pasientar, ein utanlandsk leigemordar, ein prest med hemmelegheiter og ei gammal hytte i ein skummel skog - og du skjønnar at boka ikkje passar for lesarar med mørkeredsel og annan angst." - terningkast fem
- Once upon a time - 16. september 2014 - "Eit av problema for fleire kriminalforfattarar som skriv lengre seriar trur eg er at dei gjer det same om igjen. Dei finn ei suksessoppskrift, og når dei har funne henne følgjer dei den til punkt og prikke eterpå. Dei er redde for å eksperimentere. Dei bør vere litt meir tøffe og overraske lesarane og kritikarane endå meir enn dei gjer. Somme gonger når ein lagar mat bør ein kanskje utvikle ein matrett litt meir. Tilsetje litt ekstra krydder eller bytte ut ein saus eller bytte ut noko tilbehøyr. Slik er det òg med romanar. Lindell har med stort sannsyn gått i den fella kor ho følgjer same oppskrift og er redd for å gjere dei nødvendige endringane for at “matretten” skal bli meir spennande. Her er mi utfordring til deg Lindell: Ver tøff og overrask oss, for eg veit du kan!"
- Artemisias Verden - 28. november 2014 - "Lindell er en god spenningssnekrer, det skal hun ha. Man aner og tror hvem morderen er og snører legges ut i den ene og andre retningen, men man skjønner ikke helt svaret før på slutten. Selv om det var spennende mens det sto på sitter jeg likevel igjen med en følelse av litt oppbrukte klisjeaktige løsninger, men her skal og kan intet røpes. Å snekre god spenning er vel hovedpoenget med krim , selv om jeg foretrekker det lille ekstra i forhold til språk , skikkelig research, originalitet, gjerne med en velfundert samfunnskritikk eller god psykologi. Men det er nå meg."

Ferdinand von Schirach: "Tabu"

Om sannhetens illusjon

Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater, som så langt har utgitt fire bøker - to novellesamlinger og to romaner. Jeg har omtalt alle hans tre foregående bøker på bloggen min; "Forbrytelser" (2009), "Skyld" (2010) og "Collini-saken" (2011). I min verden har han allerede etablert seg som en forfatter hvis bøker jeg ganske enkelt bare må få med meg! Jeg var derfor ikke sen om å anskaffe hans siste bok "Tabu" (2013) da den nylig utkom i norsk oversettelse. 

Innledningsvis i boka presenteres vi for fotografiets historie. Hvor mye akkurat følgende skal ha å si for utviklingen av historien om Sebastian von Eschburg, senere berømt kunstfotograf, skal etter hvert gå opp for oss ...

"En lys vårdag i 1838 ble en ny virkelighet skapt på Boulevard du Temple i Paris. Den forandret menneskenes syn, viten og hukommelse. Og til slutt forandret den sannheten." (side 7)

Sebastian vokser opp i en kald og distansert adelsfamilie der barn helst ikke skal synes eller høres. Kjærlighet er så og si ikke-eksisterende i denne familien.

"Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie. Man lærte dem hvordan man skulle holde bestikket når man spiste, hvordan man kysset på hånden og at et barn skulle snakke minst mulig. Men mesteparten av tiden brydde man seg ikke om dem. Da Sebastian ble åtte år gammel, fikk han for første gang lov til å spise ved foreldenes bord." (side 13)

Ti år gammel sendes han på kostskole, og den som gråter da han drar er familiens kokke. Siden er det spesielt én hendelse som skal komme til å prege ham for resten av livet, og det er farens selvmord begått mens han to år senere er hjemme på sommerferie. Han opplever at sannheten blir fordreid, som om det ikke var et selvmord men en tragisk ulykke som forårsaket farens død.

"De neste årene på internatskolen satt Sebastian nesten bestandig i biblioteket og leste. Han var i India, i Sierra Nevada eller i jungelen, han kjørte hundeslede og red på drager, han fanget hval, var sjøfarer, eventyrer og tidsreisende. Han skilte ikke mellom historiene og virkeligheten." (side 41)

Goyas "Den nakne Maja"

Moren treffer en annen mann, som hun gifter seg med, og Sebastian ender etter hvert opp med å bryte kontakten med henne. Nå er han så godt som helt alene i verden - en ensom mann som skal komme til å elske sin egen grenseoverskridende kunst, der tabuer - bl.a. vold og sex - gjøres om til estetikk. 

Nære relasjoner er ikke det han er best på - naturlig nok kanskje, siden han ikke akkurat fikk dette inn med morsmelken - men én kvinne skal likevel komme til å bli en del av hans liv, og det er Sofia. Sammen skal de skape et kunstverk som for alvor fører til Sebastians berømmelse. Dette er inspirert av Goyas "Den nakne Maja". Sebastians bilde - med Sofia som Goyas Maja - får tittelen "Majas menn", og salget av bildet gjør ham til en rik mann. 

I andre halvdel av boka, der kapitlene har fått titler av farger ("Rødt", "Blått" etc.), er Sebastian arrestert med mistanke om mord. Det vil si så sikre er man på at et drap er begått at en eventuell tvil ikke er noe tema. 

Forsvarsadvokaten Biegler engasjeres av Sebastian, og spørsmålet er hvordan forsvaret skal legges opp for en mann som allerede har tilstått drapet på en ung kvinne. Problemet er bare at det ikke finnes noe lik ... 

"Tabu" fremstår både som en kriminalroman og et kunsterportrett. Selv om Ferdinand von Schirachs styrke først og fremst har vært som kriminalforfatter frem til nå, er jeg denne gangen av den oppfatning at det er kunstnerportrettet som utgjør bokas sterkeste del. Hva skaper stor kunst? Så visst ikke en oppvekst i en lykkelig familie, skulle man tro. Sebastian er sønn av to særdeles dysfunksjonelle foreldre, og han klarer seg mot alle odds relativt bra, selv om han sliter med å etablere nære relasjoner over tid. Når det for alvor går opp for ham at skjønnhet ikke er sannheten om livet og kunsten, forløses han for alvor i sin kunst. Så er spørsmålet om han til slutt skal komme til å falle for eget grep, fordi han drar sin higen etter sannheten, eller rettere sagt illusjonen om sannheten, litt for langt? 

Ferdinand von Schirach er en fantastisk forteller, som behersker en helt spesiell fortellerstil som for lengst har blitt hans varemerke som forfatter. Som kriminalforfatter står han helt for seg selv, og kan ikke sammenlignes med noen andre. Han er nokså nøktern i sine beskrivelser, han går temmelig rett på sak, det ligger mye mellom linjene og de virkelig dypereliggende meningene i teksten må leseren lete frem selv. Plottene i fortellingene hans er helt spesielle - kanskje fordi de faktisk er inspirert av virkelige hendelser, der ting sjelden er slik de tilsynelatende kan se ut til å være. I "Tabu" kan man kanskje si at plottet virker vel konstruert. Samtidig tenker jeg at hele boka er en kraftig påminnelse om at sannhetene kan være så mangefascettert, og at vi gjør en stor feil når vi uten videre "hopper i konklusjonene" fordi alt virker så utvetydig opplagt ... Og som en parallell til hovedpersonen selv i boka, Sebastian von Eschburg: i kunsten er alt tillatt! Jeg fant historien fornøyelig og underholdende, og satte ekstra stor pris på de underliggende psykologiske temaene i boka. Som jurist må jeg dessuten si at jeg elsket scenen hvor forsvarsadvokat Biegler spurte ut politimannen som hadde gjennomført avhøret av Sebastian ... Dette er rett og slett mesterlig! 

Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at dette er den svakeste boka Ferdinand von Schirach har skrevet. Tvert i mot opplevde jeg stigning i programmet i forhold til hans forrige bok - "Collini-saken"! Vi snakker uansett om en forfatter som ligger i det helt øvre skiktet av karakterskalaen. Helt til slutt: Boka er nydelig oversatt av Sverre Dahl!

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: Tabu
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 215
Boka har jeg kjøpt selv.

Ferdinand von Schirach 

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 27.01.2014 - Hovedpersonen har en vag likhet med heltene i "Fifty shades"-litteraturen - Men dette er ikke Ferdinand von Schirachs beste bok.
- VG v/Ingvar Ambjørnsen - 27.02.2014 - Suset fra fortiden
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 16,01.2014 - Skarpt rettsdrama 
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 06.02.2014 - Kunsten, sannheten og blodet
- Bokofilia - 28.11.2013 
- Jeg leser - 28.01.2014
- Artemisas Verden - 07.04.2014

Anne B. Ragde: "Polarsafari"

Arktisk spenning

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt et imponerende antall bøker de siste nesten 30 årene. I løpet av sin forfatterkarriere har hun vært innom flere genre - bl.a. barne- og ungdomslitteratur, romaner, humor og faktisk også krim. Noe mindre kjent er det kanskje at hun også har skrevet noveller? 

Lydboka er en del av Lydbokforlagets satsning på Lydboksingler. 

"Polarsafari" er hentet fra novellesamlingen "Noen kommer, noen går" (1992), som er en samling av spenningsnoveller, kan jeg lese på Lydbokforlagets nettsider. Og jeg som trodde at novellen var et resultat av forfatterens opphold på Svalbard i fjor - et opphold til og med mannen min fikk høre om da han var der i november. Der var hun nemlig savnet i Svalbards restaurantmiljø! I skrivende stund er mannen min og datteren hans på Svalbard - hans andre tur, hennes første - så langt ... For meg som holder fortet hjemme har det derfor vært litt spesielt å lese akkurat denne novellen nå, fordi den handler om Svalbard, isbjørner, snøscootere osv. Etter et par google-søk på nettet skjønner jeg imidlertid at Anne B. Ragde har en helt spesiell forkjærlighet for Svalbard, og at hun kommer tilbake dit - igjen og igjen. Høstens Svalbardtur er med andre ord bare en av mange turer hun har foretatt dit, men jeg antar i alle fall at det da vil komme flere Svalbard-inspirerte bøker fra hennes hånd. 

"Da SAS-maskinen brøt skydekket over Isfjorden, lå de bare der. Flate, hvite og digre, med mørkere verikale hogg som veltet ned mot frosne fjordvidder. Helt ute mot storhavet var isen begynt å gå opp. Det var sen mars. 

Mens flyet gikk inn for landing i Longyearbyen, steg fjellene høyere og høyere opp rundt ham, samlet seg tett innpå, men likevel milevis utenfor rekkevidde. Erik begynte å lure på om han for en gangs skyld hadde tatt en riktig beslutning ved å dra hit. Stikke av. La telefonsvareren ordne opp med alt der hjemme. 

Det var fjellene som gjorde det. Allerede første gang han var her hadde han forstått det. Etter fem minutter med fast grunn under føttene. Fjellene samlet noe inni ham. Noe primitivt og riktig, som fikk alt annet til å virke smått og puslete. Fjellene utstrålte en renhet hinsides tid og historie. En voldsomhet han underkastet seg. Måtte slå blikket ned for. Han hadde hatt valget. Mellom nervesammenbrudd og å komme seg unna. Hit til fjellene og isødet og ei sol som skalv i kulde over peneplanformasjonene ... "

Erik har flyktet fra rotteracet av et liv i et reklamebyrå, for å finne ro i isødet på Svalbard hos kameraten Svein. Her har han tenkt å plage tykktarmen med whisky - en tykktarm som ikke liker whisky, men det skal den jammen bli vant til likevel, har Erik bestemt seg for. Han er utslitt. 

På Svalbard får han disponere en hytte på østkysten, en snøscooter og alt som er nødvendig for å overleve i dette arktiske klimaet. På en scootertur kommer han over en isbjørn og to unger. De er døde - skutt ihjel. Isbjørner er fredet på Svalbard, og det er kun tillatt å skyte i nødverge. Disse bjørnene er skutt i nakken, og det kan bare bety en ting: at noen har drevet med ulovlig fangst, og at de som har gjort dette kommer tilbake for å sikre seg isbjørn-skinnene. 

Erik bestemmer seg for å finne ut hvem som står bak ugjerningen, noe som skal vise seg ikke å være helt ufarlig ... 

I Anne B. Ragdes novelle får man ikke bare spenning med på kjøpet, men også flotte naturskildringer fra et arktisk miljø kun de færreste av oss har opplevd selv.  Jeg tror nok at jeg denne gangen har lyttet på en ekstra frekvens siden min nærmeste familie befinner seg på Svalbard akkurat nå, og hvor håpet om å møte levende isbjørn er sterkt men også litt skremmende. Jeg lyttet til Kirsti Grundvigs opplesning i åndeløs spenning, med en følelse av at alt kunne skje. Måten Grundvig betoner ordene, måten hun lar setninger henge litt i løse luften - alt dette bidrar til å øke spenningen i teksten. Og slutten - den er bare helt rå! 

Innspilt: 2014 (med opprinnelig en del av novellesamlingen "Noen kommer, noen går" fra 1992)
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Kirsti Grundvig
Spilletid: 54 min.
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks.!

Anne B. Ragde

Andre omtaler av novellen:
- Tine sin blogg - 07.04.2014
- Bøker & Bokhyller - 02.04.2014 - Gamle noveller blir som nye

Ryu Murakami: "I misosuppen"

Japans svar på "American Psycho"?

Ryu Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter og filmskaper. På bokas smussomslag kan jeg lese at han ble en litterær sensasjon da han som 23-åring vant Japans mest ettertraktede pris, Akutagawa-prisen, med debutromanen "Almost Transparent Blue". Denne romanen er blitt betegnet som en blanding av Bret Easton Ellis (mannen bak "American Psycho"), George Nataille, "A Clockwork Orange" og filmen "Battle Royale". Siden har forfatteren etablert seg som "en av Japans mest visjonære og velkjente forfattere", som har skrevet over 20 bøker. Flere av disse er filmatisert, og forfatteren har dessuten hatt sitt eget TV-show og jobbet med film og som rockemusiker. Og som om det ikke var nok er han engasjert i samfunnsdebatten. Bøkene hans er oversatt til mer enn 20 språk, og "I misosuppen" er hans mest kjente roman (1997), og dessuten den første som er oversatt til norsk (2014). 

Japaneren Kenji er i begynnelsen av 20-årene og livnærer seg på å være guide for utlendinger i Tokyos underverden. En dag dukker den kvapsete og småfeite amerikaneren Frank opp. Han hyrer inn Kenji for tre dager, og alt han ønsker er i grunnen tilgang til Tokyos prostitusjonsmiljø. 

Kenji er fortelleren og jeg-personen i boka. Han er nok ikke mors beste barn selv, men i Frank skal han komme til å møte sin overmann. Underveis drodler han rundt forskjellen mellom japanere og amerikanere, og det er her boka er virkelig morsom. Resten er ikke mye morsom, men det skal jeg komme tilbake til. 

"En ting jeg har lært i jobben, er at vi alle har både gode og dårlige sider. Ingen, verken amerikanere eller andre, uansett hvilket land de kommer fra, har perfekt personlighet. Det som er bra med amerikanere, om jeg får generalisere litt, er at de er vennlige og på et vis troskyldige. Det som ikke er bra, er at de ikke har noen forestilling om verden utenfor sitt eget land, ikke kjenner til noe annet verdisyn enn sitt eget. Japanerne har den samme svakheten, der er de like, men amerikanerne skiller seg fra oss ved at de liker å presse sine egne verdier på andre." (side 13) 

Og Kenji fortsetter på side 44:

"Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket "akseptere". De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født hapaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet." 

Etter hvert fornemmer Kenji at det er noe med Frank som ikke er helt normalt. Da en ung jente blir funnet drept, er han overbevist om at Frank står bak drapet, uten at han egentlig kan sette fingeren på hva det er. Aner han en ondskap der inne i den omfangsrike kroppen til Frank?

"At jeg intuitivt visste at Frank var farlig, var fordi jeg forstår meg på ondskap. Jeg vet at ondskap får næring fra negative følelser, som ensomhet, tristhet og sinne. Den blir til i det tomrommet som oppstår i deg, som skjæres ut av kroppen din, når noe du har veldig kjært blir tatt fra deg. Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst. Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kjenner ondskapen i seg, får lyst til å drepe noen, men de fleste har en indre sperre som holder dem i sjakk." (side 95)

Det som vekker Kenjis mistanke om at noe er alvorlig galt fatt med Frank, er blant annet hans hang til å lyve om selv de mest banale ting, ting det ikke skulle være nødvendig å lyve om. Dette inntrykket forsterkes av Franks abnorme seksuelle apetitt, som han riktignok mest av alt snakker om, mer enn å sette ut i handling, men som gjør at de to etter hvert utforsker Tokyos underverden med tanke på alt hva sexindustrien har å by på. Etter hvert skal Kenji for alvor skjønne at Frank er et menneske han bør holde seg langt unna, men da er det på en måte for sent ... I Frank finner han nemlig en ondskap i sin mest outrerte form. Og mon tro om de to, ensomme og fremmedgjort i hver sin kultur, likevel har noe felles?

For å være helt ærlig: dersom jeg hadde visst hva denne boka handlet om, ville jeg nok aldri har gitt meg i kast med den. Jeg har aldri likt grøssere på film (i alle fall ikke etter ungdomsårene), og dette er en slags grøsser i bokform. En slags "American Psycho" på japansk - bare at hovedpersonen tilfeldigvis også her er amerikansk. Underveis ble jeg kvalm, og hele boka bød meg rett og slett imot. Samtidig må jeg innrømme at den også hadde sine lyspunkter - særlig når Kenji sammenligner japansk og amerikansk kultur. Dette gjør han med en humoristisk snert - riktignok i grell kontrast til det som senere skal komme. 

Avslutningsvis synes jeg at det bør nevnes at boka er glitrende skrevet, og at den helt sikkert kan rangeres i det øvre sjiktet blant bøker i denne kategorien. Den er nemlig omtalt som mesterlig av mange. Mitt eneste problem med denne boka er at denne kategorien bøker ikke er noe for meg! Samtidig håper jeg at jeg ikke skremmer bort lesere som har sansen for denne type bøker.

Utgitt i Japan: 1997
Originaltittel: イン ザ・ミソスープ (In za Misosūpu^?)
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pax
Oversatt fra japansk: Yngve Johan Larsen
Antall sider: 218
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Ryu Murakami

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Pål Gerhard Olsen - 09.02.2014 - Mental kulturutveksling - Mørkets hjerte på gatevandring i Tokyo
- Den har jeg lest - 20.03.2014 
- Politiken - 16.08.2010 - En amerikansk psykopat i Tokyo

Øystein Wiik: "Casanovasyndromet"

Forførende krim fra Øystein Wiik

Øystein Wiik (f. 1956) er vel først og fremst kjent gjennom sin sangkarriere - både på scenen (bl.a. i rollen som Jean Valjean i musicaloppsetningen Les Miserables) og i platestudio. Dessuten har han spilt i et lite knippe med filmer. 

Jeg har for så vidt fått med meg at også Øystein Wiik har kastet seg på krimforfatterkarrieren i de senere år, men uten egentlig å ta dette veldig inn over meg. Så er heller ikke krim-genren det jeg brenner aller mest for. Da jeg tidligere i høst slumpet borti Aschehougs pressekonferanse for høstens bøker, og overvar Øystein Wiiks fantastiske presentasjon av sin egen bok - der han både sang litt og dessuten påpekte at handlingen var lagt til Venezia - fikk jeg rett og slett innmari lyst til å lese boka!  Selv om jeg ikke har noe forhold til hans tre foregående bøker om Tom Hartmann ("Dødelig applaus", "Slakteren" og "Hvit panter") ... Hver bok står for øvrig på egne bein. 

Innledningsvis i boka presenteres vi for to hendelser som får betydning for det som skjer videre. Først blir vi vitne til at roeren Georg Johnson blir drept under en regatta i Boston. Han som alltid pleide å sitte lenger bak i båten, blir plutselig plassert helt forrest - og da en vaier ryker er det nettopp hans hode som blir snittet av. Det hele ser ut som en ulykke, men er det det? Dernest får vi høre at Tom Hartmanns ekskone Cathrine Price skal gifte seg. Rett før vielsen forsvinner brudgommen Peter Werring ... 

Sporene etter den forsvunne brudgommen fører oss til Venezia, og dit reiser Tom på oppdrag fra ekskona for å lete. Den italienske etterforskeren Marco Paradossi er dessuten satt på saken. Det som videre skjer er så ellevillt og fortalt med en slik intensitet at man kan miste pusten av mindre. 

Med en blanding av gjenkjennende episoder i Venezia for alle som har vært der, gir Øystein Wiik det leseren vil ha. Her får vi høre om hvordan Peter Werring forvirrer seg ut på Markusplassen hvor han ønsker å innta en rådyr cappuccino (eller var det caffe latte?) på en av turistfellene, men opplever at en av Venezias mange titusener av duer driter oppi akkurat hans kopp. Som om duen var bebodd av noe ondt og gjorde dette med en utspekulert plan i hodet ... I stedet for å klage til kelneren og be om en ny kopp, bestemmer han seg for å gå. Men før han har rukket veldig langt av sted, ser han at den snobbete kelneren gir koppen hans til en intetanende gjest. Idet denne gjesten skal til å sette koppen til munnen, får Werring stoppet ham. Og så er vi i gang! Denne gjesten er nemlig ingen hvem som helst, og før Werring vet ordet av det er han utstyrt med en tiltrekningskraft på det annet kjønn som de fleste menn nok ville ha gitt høyrearmen sin for å oppnå. Det er bare én hake ved det hele: alle damene han nedlegger, dør etter hvert ... 

Jeg skal ikke røpe mer av plottet, men nevne at resten av boka, som tidvis var i det svulstigste laget etter min smak, men som overlevde lesingen på grunn av overfloden av humor, inneholder det meste; elskovskunst, musikk, ville forfølgelser i Venezias kanaler, gastronomiske opplevelser, mystiske droner med drapsevner osv. Og med forfatteren selv som oppleser, og hvor måten han leser på bidro til å løfte hele lese- eller lytteopplevelsen, ble det hele riktig så fornøyelig. Morsomt og fornøyelig - ikke stor litteratur, bare for å ha sagt det. Og fullstendig ulikt alt annet jeg har lest innenfor krim-genren! Det skal Øystein Wiik ha for! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fire - et sterkt sådan riktignok - er det pga. originaliteten og humoren i boka. Svulstigheten trekker ned helhetsinntrykket, rett og slett. For øvrig tenker jeg at forfatteren må ha hatt det fantastisk morsomt mens han skrev denne romanen. Det tyter liksom ut mellom linjene. En noe strammere regi i skrivingen ville imidlertid ha løftet den opp noen hakk - dog med risiko for å ødelegge den særegne nerven i hans fortellerstemme. Her er det først og fremst eventyret som bærer historien frem - ikke det realistiske. Når man skal lese boka bør man derfor ha dette i mente. Og for alle som lurer på om man skal lese boka, anbefaler jeg sterkt å velge lydbokutgaven! Plugg proppene i ørene, len deg tilbake og mor deg kostelig i sånn ca. 11 timer! Og les for all del Ingvar Ambjørnsens fantastiske omtale av boka!

Utgitt: 2013
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirboka)
Oppleser: Øystein Wiik
Spilletid: 10 t 41 min. (298 sider)
Takk til Lydbokforlaget for høre-eksemplaret!

Øystein Wiik (foto: Christian Clausen)

Andre omtaler av boka:

- VG v/Ingvar Ambjørnsen 03.09.2013 - Spinnvill sex i Venezia - terningkast fem

- Folloliv v/Ole Kjeldsberg Endresen 16.09.2013 - Øystein Wiik forfører i ny bok 

- Berit sin bokblogg 12.09.2013 - terningkast fem

"The Girl with the Dragon Tattoo" (Regissør: David Fincher)

Stieg Larssons første bok i Millennium-triologien som amerikansk film

Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste Stieg Larssons Millenniumtriologi - faktisk så mye som 4-5 år. Og jeg husker godt med hvilken spenning jeg og andre gikk og ventet på tre´eren, og lurte på om vi ikke like godt skulle lese den på svensk. Både bok 1 og 3 ga jeg den gangen terningkast seks, mens bok 2 måtte "nøye seg med" terningkast 5, og jeg karakteriserte bøkene som den desidert beste krimserien jeg noen gang hadde lest - åndeløst spennende og med et så mangefascettert plott at man kunne få åndenød av mindre. Bøkene var (og er) sterkt avhengighetsskapende, og sjelden har jeg hørt folk som vanligvis ikke leser veldig mye, utbryte: "Har du ikke lest Stieg-Larsson-bøkene!!!???" Det var nærmest sidestilt med ikke å ha lappen. 

Jeg har selvfølgelig sett den svenske filmtriologien (før jeg begynte å blogge om filmer), og det var med en følelse av lettere irritasjon jeg registrerte at amerikanerne skulle lage sin helt egen film. Holdt det kanskje ikke med at svenskene hadde gjort dette allerede? Jeg kunne dessuten ikke forestille meg at noen skulle passe bedre i rollene som henholdsvis Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander enn nettopp de svenske skuespillerne Michael Nyqvist og Noomi Rapace. Lenge var jeg derfor fast bestemt på at den amerikanske utgaven skulle jeg ikke se! For jeg hadde jo sett denne trilogien! Prinsippløs som det skulle vise seg at jeg var, holdt jeg ikke på dette da en kollega av meg og jeg begynte å diskutere filmen og jeg fikk tilbud om å låne den. Bare for å ha sagt det: den svenske filmen er og blir best, men den amerikanske filmen er ikke så verst den heller - inntil jeg oppdaget at de hadde endret på slutten, slik at film og bok ikke stemmer. Pokker heller! Det burde ikke vært lov!

I filmens åpningsscene har eieren av magasinet Millennium - Mikael Blomkvist (spilt av Daniel Craig) - tapt en rettssak. Han er dømt fordi han ikke har kunnet bevise at nylige avsløringer av den korrupte forretningsmannen Hans-Erik Wennerström er sanne. Alle vet at de er nettopp det - altså sanne - men dette hjelper ikke Blomkvist i de juridiske basketakene i retten. 

Dommen har så vidt fått tid til å synke inn da Blomkvist blir oppringt av en mann som ønsker å gi ham et oppdrag for Henrik Vanger, en forretningsmagnat av de store i Sverige. Blomkvist er skeptisk, men bestemmer seg for å bli med ut til Vangers bolig, ca. fire timer med tog fra Stockholm. Som belønning loves han nye opplysninger om Wennerström, som en gang for alle skal detronisere ham. Blomkvist skal offisielt skrive Henrik Vangers biografi, mens det egentlige oppdraget er å etterforske en forsvinning og et mulig drap som ligger 40 år tilbake i tid. Den gangen forsvant nemlig Vangers niese Harriet sporløst, og pga. av en ulykke samme dag som sperret broen som forbinder øya med fastlandet, har det i alle år vært antatt at Harriet ble drept. Vanger selv har for øvrig hvert eneste år mottatt en presset blomst i glass og ramme på sine fødselsdager - den samme gaven Harriet pleide å gi ham mens hun levde. Den som sender ham disse blomster-bildene må derfor kjenne til at han pleide å få slike gaver, og det er i realiteten kun han selv, Harriet .... og muligens morderen. Harriet som en gang var hans øyestein, den han ønsket å overlate forretningsimperiet til ... Hvem ønsket å få henne fjernet?

Parallelt følger vi Lisbeth Salander, en ung kvinne som står under vergemål etter psykisk helsevern - først og fremst fordi hun forsøkte å drepe sin far i 12 årsalderen, men også fordi hun bærer et visst preg av mild autisme (eller Aspergers syndrom). Salander er et datageni, og hun hacker seg inn på hva det skulle være av datanettverk. Hun blir derfor hyret inn i etterforskningen av mange mennesker. En dag får vergen hennes slag og havner på sykehjem. Den nye vergen - Nils Bjurman - viser seg raskt ikke å være helt god. Ikke bare ydmyker han Salander og tar fra henne den økonomiske friheten hun frem til da har hatt, men som gjengjeld for å skrive ut sjekker til henne - med penger hun selv har tjent - må hun stille opp med seksuelle tjenester. Det går ikke lang tid før Salander (spilt av Rooney Mara) finner en løsning som Bjurman ikke i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg var mulig.

Etter som Blomkvist begynner å grave i Vanger-familiens hemmeligheter, tegner det seg etter hvert et bilde av noen grufulle menn i familien (derav tittelen på Millennium-triologiens første bok - "Menn som hater kvinner"). Og verre skal det bli! Mye verre! For Vanger-familien er så dysfunksjonell som det nesten er mulig å bli. Og selvsagt krysses Blomkvists og Salanders veier, og Salander skal vise seg å bli nyttig på flere måter for Blomkvist. Særlig fordi den etterforskningen han bedriver, absolutt ikke er ufarlig ...

I likhet med den svenske filmen om den første boka i Millenniumstriologien, varer den amerikanske i 2,5 time. Jeg blir alltid litt skeptisk når filmer varer så vidt lenge, fordi det kan være langdrygt. I svært mange tilfeller tenker jeg også på slutten at en noe strammere regi kunne ha gjort seg - samtidig som jeg i andre tilfeller (særlig der filmer er basert på bøker jeg allerede har lest) at detaljene fyker forbi altfor fort, så pass at man nesten må ha lest boka for i det hele tatt å skjønne noe. Når det gjelder "The Girl with the Dragon Tattoo" er det etter mitt skjønn grunnlag for å mene at filmen er akkurat passe lang. I alle fall var jeg så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. 

Jeg synes at Daniel Craig gjorde en flott figur som Mikael Blomkvist, mens jeg ikke følte at Rooney Mara stemte med min forestilling av Lisbeth Salander. Hun ble rett og slett for tam (eller for autistisk?). Litt eksklusivt og morsomt var det å se Stellan Skarsgård i en mindre rolle. Filmen er for øvrig spekket med effekter som bidrar til å bygge opp en uhyggestemning, som gjør at man uten å merke det selv, spenner alt som er av muskler i kroppen underveis og først etter rulleteksten merker hvor sliten man er. Alt i alt en severdig film, som etter mitt skjønn kvalifiserer til terningkast fem, men som mangler det lille ekstra som jeg følte at den svenske filmen hadde. Autensitet er kanskje et stikkord her. Så får vi se da - om jeg velger å se den amerikanske oppfølgeren når den kommer, eller om jeg istedet skal se den svenske triologien på nytt ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Girl with the Dragon Tattoo
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Daniel Craig (Mikael Blomkvist), Rooney Mara (Lisbeth Salander), Yorick van Wageningen (Nils Bjurman), Christopher Plummer (Henrik Vanger), Stellan Skarsgård (Martin Vanger), Joely Richardson (Anita Vanger), Robin Wright (Erika Frode) m.fl. 
Spilletid: 2 t 32 min.

Rooney Mara i rollen som Lisbeth Salander

Henrik Vanger og Mikael Blomkvist

Man ydmyker ikke Lisbeth Salander uten store kostnader ... 

Chris Tvedt: "Av jord er du kommet"

Siste krimbok fra Chris Tvedt

Det går relativt lang tid mellom hver gang jeg åpner en krimbok, og det skal heller ikke mye til før jeg legger den fra meg dersom jeg ikke liker fortellerstemmen. Jeg blir dessuten fort lei når jeg merker at forfatteren går i samme spor i bok etter bok. 

Forfatteren Chris Tvedt (f. 1954) har jeg imidlertid vært litt nysgjerrig på en stund. Blant annet fordi han hører med blant min manns yndlingskrimforfattere, at vi har alle bøkene hans i hus og at han fikk den prestisjefylte Riverton-prisen i 2010. Og så skal jeg ikke underslå det faktum at jeg liker at han skriver fra Bergen, og at jeg studerte juss i denne byen samtidig med forfatteren, og derfor alltid har visst hvem han er. Utslagsgivende var like fullt at jeg kom over lydbokutgaven av hans siste bok sist jeg var innom biblioteket. For øvrig den eneste av hans bøker som har utkommet som lydbok, ut fra hva jeg har klart å finne ut. Det bør det faktisk gjøres noe med! Maken til spennende krim er det lenge siden jeg har lest/hørt, og den egnet seg særdeles godt som lydbok!  

Chris Tvedt debuterte for øvrig i 2005 med "Rimelig tvil", og har siden kommet ut med ytterligere fem bøker, hvorav "Av jord er du kommet" er den siste. Dette er min første Tvedt-bok, og jeg har derfor ikke noe forhold til krim-helten Mikael Brenne, en lurvete forsvarsadvokat som er hovedperson i alle de foregående bøkene. Av den grunn har jeg heller ingen foranledning til å bli skuffet over at han i denne siste boka kun har en birolle, mens Kripos-etterforskeren Edvard Matre er den som er i fokus. Dessuten fant jeg det befriende med en krimhelt av det pedantiske slaget, fordi jeg synes det for lengst har gått inflasjon i forsofne, fordrukne privatdetektiver/etterforskere.

I bokas åpningsscene blir en eldre mann henrettet i en bygd på østlandet. Liket blir funnet etter et par dager, og Kriposetterforsker Edvard Matre settes på saken. Etter tre måneder står Matres team fremdeles på stedet hvil, uten noen retning i etterforskningen. Parallelt får vi høre om åpningen av en massegrav med pasienter fra Gaustad sykehus. Mens identifiseringen av de ukjente likene pågår, skjer det et drap i Bergen. En ung kvinne er drept og en annen ligger i koma på sykehus. Etter kort tid dør den andre kvinnen. Matre blir tatt av den håpløse saken han frem til nå har jobbet med, og sendes til Bergen for å bistå politiet der med etterforskningen. 

Etter hvert blir det klart at begge kvinnene er prostituerte, og spørsmålet er om det er en forbindelse mellom drapene. Ja, om det rett og slett er en seriemorder på ferde ... Kan flere kvinner være i fare? Ekstra gruoppvekkende er det at drapene fremstår som svært bestialske. 

Underveis kommer vi tett på Matre, en mann som har problemer med å knytte seg til kvinner, og som hele sitt liv har følt at han ikke har hørt til i den familien han har vokst opp i. Da en tilfeldighet fører til at han får DNA-match med et av likene i massegraven ved Gaustad sykehus, og at dette faktisk er hans mor, faller noen brikker i livet hans på plass. Samtidig blir det av største viktighet for ham å finne mer ut om sine røtter. Hvem var moren? Hvordan havnet hun i massegraven? Og hvorfor ble han adoptert bort?

"Av jord er du kommet" er åndeløst spennende fra første stund, og jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg underveis. Siste halvdel av boka ble derfor lest/hørt i store jafs av gangen. Chris Tvedts skildring av etterforskningsmiljøet, sjargongen kollegaene imellom, beskrivelsen av det typisk bergenske og ikke minst om sleipe knep fra forsvarsadvokater - alt så autentisk og ekte at jeg slukte det meste helt rått, selv om det underveis oppsto vel mange tilfeldigheter og "åpenbare" løsninger. Språket flyter lett og ledig, og nettopp dette gjorde at boka egnet seg svært godt som lydbok, med Trond Brænne som en meget passende oppleser. Ekstra morsomt blir det selvsagt når etterforskeren beveger seg i en by som er godt kjent for meg fra før av. Da er det nesten slik at jeg følte at jeg hang over skuldrene hans mens han beveget seg rundt i Bergen, og det gjorde leseopplevelsen ekstra fin for mitt vedkommende. Jeg humret og lo meg gjennom en episode i boka hvor Matre befinner seg på en Brann-kamp og opplever et entusiatisk hjemme-publikum som ikke kan få nok av sin egen fortreffelighet etter som laget ser ut til å vinne fotballkampen. Her er det humor i bøtter og spann! Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese flere av Chris Tvedt sine bøker, men håper at de kommer ut i lydbokformat først. Her blir det i alle fall terningkast fem. 

Utgitt: 2012 
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 11 t 20 min.

Chris Tvedt

Erik Grønner: "Easy Raiders"

Åndeløs spennende!

Erik Grønner har tidligere utgitt bøkene "Brent B" og "Klima X", men jeg har foreløpig bare rukket å lese den første boka, som handler om maktkampen i norsk næringsliv rundt temaet prøveboringer utenfor Lofoten. Mange av de samme personene går igjen i alle tre bøkene, men sentralt i "Easy Raiders" er to nye topper i næringslivet. Den ene er Alf Magne Juvet, som har så mange fellestrekk med Kjell Inge Røkke at det neppe kan være helt tilfeldig. Den andre er Odd Geir Hjertvik, tidligere kompanjong av Juvet, og nå på flukt gjennom Europa.

Alf Magne Juvet er en gravemaskinkjører fra Ålesund, som i sin tid startet med to tomme hender og en dårlig vandelsattest. Han er betydelig grådigere enn de fleste, risikovillig som få og med en hang til å ville klatre til topps, koste hva det koste vil. Etter hvert har han virkelig fått det til, og han blir rikere og rikere for hvert raid han gjennomfører overfor store selskaper. Småaksjonærer ofres over en lav sko - også arbeidsplasser ... Juvet er derfor en mann folk elsker å hate. Kanskje er det litt misunnelse bak, men mest av alt er det frykt. Til og med statsministeren, som gjerne skulle stoppet denne fyren som snart er mer mektig enn ham selv, og som dikterer alt og alle til tider, er langt på vei maktesløs overfor det spillet Alf Magne holder gående. Mange ser hva han holder på med, men det er lite de får gjort likevel ...

Den eneste som kan stoppe Alf Magne, er Odd Geir. Etter at han og kona trakk seg tilbake til en gresk øy, og deretter mistet den eneste sønnen de hadde, rakner ekteskapet fullstendig, og Odd Geir orker ikke engang å reise hjem til Norge i sønnens begravelse. Han blir i Hellas - langt fra raka fant, mangemillionær - for ikke å si mangemilliardær - som han rakk å bli før han hoppet av finansakrobatikken av samvittighetsgrunner. Dette blir starten på en mangeårig reise gjennom Europa. Han forlater i første omgang Hellas til fordel for Italia, og jobber seg oppover den italienske støvelen ... Alkoholen holder på å ødelegge ham, inntil han bestemmer seg for å legge ut på en pilgrimsreise til Santiago de Compostela. Samtidig er det mange som ønsker å få tak i ham - en for å stoppe kjeften hans en gang for alle - en for nettopp å få ham i tale... Så spørs det hvem som finner ham først ...

Denne boka var så åndeløst spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg en eneste gang. De drøyt 360 sidene ble derfor lest i løpet av noen få timer. I begynnelsen av boka reagerte jeg riktignok på en noe svulstig bruk av metaforer, men så tok det ikke lang tid før jeg så humoren i det hele. Jada, Grønner tar tidvis godt i, men det fungerer svært godt i konteksten. I tillegg til selve spenningen fant jeg det veldig underholdende og morsomt at Odd Geir var innom mange kjente og kjære steder i Europa, hvor jeg selv har vært og derfor kunne henge det hele på noen knagger. Dette var dessuten en bok som fikk meg til å le mye underveis. For øvrig handler også denne boka om oljebransjen og mulige prøveboringer utenfor Lofoten, herunder motstanden mot dette. Dette er en bransje forfatteren selv kjenner godt, og sånn sett får jeg følelsen av å bli vist litt på innsiden av et miljø jeg selv kun kjenner fra media. Det var helt uproblematisk å relatere mye av det jeg leste til hendelser som rent faktisk har funnet sted, uten at boka på noen måte kan sies å være en slags fordekt dokumentar. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem! Og så er det på tide å grave frem "Klima X", som allerede står i bokhylla fordi mannen min er hektet på Grønners bøker og i sin tid sikret seg denne.

Utgitt: 2011
Forlag: Pirat Forlaget
Antall sider: 367

Erik Grønner

Herman Koch: "Sommerhus med svømmebasseng"

Herlig sommerlektyre!

Marc Scholler er den tilsynelatende hyggelige fastlegen til de rike og berømte.

"Pasienter forveksler tid med oppmerksomhet. De tror jeg gir dem mer oppmerksomhet enn andre fastleger. Men jeg gir dem bare mer tid. Det jeg trenger å vite, har jeg sett etter ett minutt. De resterende nitten minutten fyller jeg med oppmerksomhet. Med en illusjon av oppmerksomhet, rettere sagt. Jeg stiller dagligdagse spørsmål. Hvordan er det med sønnen/datteren din? Sover du bedre nå? Spiser du for mye/for lite? Jeg legger stetoskopet mot brystet, deretter ryggen. Trekk pusten dypt, sier jeg. Pust rolig ut. Jeg lytter ikke ordentlig. Jeg prøver i hvert fall ikke å lytte ordentlig. Innvendig lyder alle menneskekropper likedan. Først og fremst er det naturligvis hjerteslagene. Hjertet vet ingenting. Hjertet pumper. Hjertet er maskinrommet. Videre er det lyden av innvollene. Organene. En overarbeidet lever lyder annerledes enn en sunn lever. En overarbeidet lever stønner. Den stønner og trygler. Den trygler om en fridag. Nå henger den alltid etter. Den overarbeidede leveren er som kjøkkenet som aldri stenger. Oppvasken tårner seg opp. Oppvaskmaskinene går på høygir. Men stablene med skitne tallerkener og gryter med svidde rester blir bare høyere og høyere." (side 5)

Og slik fortsetter det! Er Marc en spesielt kynisk lege, eller er det slik man rett og slett blir når pasientporteføljen nesten utelukkende består av selvsentrerte rikinger som drikker for mye og behandler kroppen sin som en evighetsmaskin som er fullstendig udødelig? Og som er seg selv nok absolutt hele tiden? Ikke vet jeg. I alle fall tror jeg at det er en viss risiko for en noe yrkesslitasje etter mange år som fastlege, hvor den ene pasienten etter den andre dumper inn på kontoret, og man registrerer at det meste har man hørt "tusenvis av ganger" 
tidligere.

En dag står den berømte skuespilleren Ralph Meier i døra. At han ikke har timeavtale er ikke så nøye for en mann som er vant til at de fleste slipper det de har i hendene og gir ham det han er ute etter der og da. Kort tid etter konsultasjonen kommer nok en invitasjon til en premiere i posten. Og er det noe Marc og kona er lei av, så er det de endeløse premiereinvitasjonene og lanseringene som interesserer dem svært lite, men som de synes de bør gå på. Og som de atpåtil må mene noe om etterpå ... Men invitasjonen fra Ralph Meier er annerledes, for nå insisterer Marcs kone på at nettopp denne teaterpremieren vil hun ha med seg. Hun er nemlig en beundrer av Ralph Meier.

Så kommer det en invitasjon til en grillfest, og dermed er på en måte forbindelsen mellom de to familiene etablert. Og hva er vel da mer naturlig enn at familien Meier også inviterer familien Scholler til sommerhuset de har leid for sommeren? Underveis i grillpartyet får imidlertid begge ektefeller opp øynene for at Ralph Meier er alt annet enn sympatisk. Han sikler åpenlyst etter damene - også etter Marcs kone, som han nærmest kler av med et rovdyrblikk uten å genere seg for at Marc er vitne til det hele. Hadde det ikke vært for at Marc selv synes at Ralphs kone er lekker, og at døtrene hans Julia og Lisa fant tonen med Ralphs to sønner på samme alder, ville de nok ha skrinlagt det hele for godt ...

Så kommer ferien og familien Scholler  reiser på telttur. Det kona Caroline ikke vet er at de for hver teltovernatting nærmer seg sommerhuset som familien Meier har leid - inntil de en dag "tilfeldigvis" støter på Ralph og Judith. I mellomtiden har familien Meier innkvartert en annen skuespiller - Stanley, en mann på nærmere 60 - sammen med hans purunge kjæreste Emanuelle, som knapt kan være 20 ... Dermed er sommerhuset fullt. Ralph insisterer imidlertid på at de kan campe i hagen. Motvillig går Marc og Caroline med på dette - om ikke annet så for jentenes skyld. De kommer jo så godt overens med guttene, og dessuten er det jo så gøy med bassenget. Samtidig gir imidlertid Marc og Caroline bort regien over ferien sin, og tosom tid kan de se langt etter ... Men dette kunne de i og for seg levd fint med, hadde det ikke vært for at det oppstår en situasjon som får uhyggen til å senke seg over stedet ... Ingenting blir som før, og dette får store konsekvenser for alle impliserte ...

Herman Koch har skrevet nok en knakende god roman av typen psykologisk thriller, som er en pageturner fra første til siste side. Han tegner knivskarpe portretter av hovedpersonene i boka, og særlig legen Marc - bokas jeg-person - får gjennomgå. En vellykket fastlege som lever godt av sine rike pasienter, men som er temmelig kynisk i sin yrkesutøvelse. Beskrivelsen av medisinske lidelser var tidvis svært fornøyelig lesning. Like så alle Marcs suverene antakelser om hva som skjedde underveis. For alt er ikke nødvendigvis slik det kan se ut som, men dette tar ikke Marc høyde for. Han er jo lege, for pokker! Han sitter med alle fasitsvarene, og han ønsker ikke å diskutere dem med noen. Dermed går han ofte glipp av mange nyanser i det som skjer, men nettopp dette er med på å skape plottet som boka legger opp til. Et lite mellommenneskelig drama Koch har vist at han behersker til fulle å skrive! Det bør også nevnes at boka er nydelig oversatt av Hedda Vormeland. Her blir det terningkast fem! Og er du blant dem som fremdeles ikke har fått med deg "Middagen", sier jeg: løp og kjøp! Det er nemlig ikke ofte jeg kaster meg ut på krimbølgen, men dette er en forfatter hvis bøker jeg ganske enkelt elsker!

Utgitt i Nederland: 2011
Originaltittel: Zomerhuis met zwembad
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Hedda Vormeland
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 309

Herman Koch