Nina Krohn og Per Olav Reinton: "Opera! En håndbok"

Kjærlighet til opera

Da jeg i sin tid kjøpte denne lydboka, var det med store forventninger om å lære noe nokså grunnleggende om opera som kunstform. Det er mulig at jeg hadde for store forventninger eller rett og slett feil forventninger, for akkurat dette opplevde jeg ikke at boka innfridde. Når det er sagt, hadde jeg det absolutt både interessant og tidvis også ganske moro mens jeg hørte på den. Uten at jeg er veldig sikker på at særlig mye blir sittende igjen når det har gått litt tid ...

Først og fremst dras vi som lesere / lyttere gjennom en rekke operastykker i denne håndboka. Også her forventet jeg kanskje noen flere av de mest kjente operaene, men det er absolutt ikke å forakte å få kunnskaper om Monteverdis "Orfevs", Vivaldis "Den rasende Roland", Weills "Byen Mahogonnys oppsving og fall" og Brittens "Peter Grimes" - stykker jeg aldri hadde hørt om. Like fullt: Aller mest interessant fant jeg sekvensene i boka som handlet om operaer jeg har et forhold til - Puccinis "Tosca" og Mozarts "Don Juan" (eller Don Giovanni) - for ikke å snakke om Bizets "Carmen"! De to siste har jeg sett hhv. i Praha og i Oslo (førstnevnte både som marionett-dukketeater i 1997 og som oppsetning på operaen i 2001 - begge i samme by - og sistnevnte i "gamleoperaen" høsten 2009).

"Opera! En Håndbok" er nokså originalt lagt opp, ved at forfatterne lese-synger seg gjennom handlingen i stykkene. Noen ganger ble stykkene brutt opp i de banale bitene handlingen i en opera ofte er, mens f.eks. "Salome" av Strauss og "Anne Pedersdotter" av Bræin er riktig så dramatiske. Uansett: Det er mye død og kvinnelist ute og går. 


Med min ringe kunnskap om opera er dette den flotteste arien jeg kjenner!


Og dette er kanskje den fineste duetten jeg kjenner!

Kanskje det beste jeg kan si om denne lydboka er at den evnet å åpne øynene mine - samt ørene! - for operaer jeg ellers ikke ville ha funnet frem til sånn helt uten videre på egen hånd. Jeg satte pris på å få et referat av handlingen i de ulike operaene, men savnet kanskje noe mer. Innimellom spilles korte snutter av musikk fra stykkene som presenteres, men jeg synes at det rett og slett kunne ha vært mer av dette - mer musikk og deretter analyse av det som skjer. For mye av boka er viet rene handlingsreferat, og for lite er viet selve musikken. Boka er heller ikke egnet som noe oppslagsverk man kan gå tilbake til, noe jeg mener "håndbok" skaper en berettiget forventning om. For øvrig er det helt åpenbart at forfatterne elsker opera og formidler en dyp og inderlig kjærlighet til denne genren innenfor musikkens verden. Alt i alt en ålreit bok som jeg ender med å gi terningkast fire.

Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Opplesere: Nina Krohn og Per Olav Reinton
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 6 min.

Nina Krohn

Per Olav Reinton

Anne Sofie von Otter - "Lasciatemi morire"

"Fitzcarraldo" (Regissør: Werner Herzog)

Genialt om galskap og besettelse 


Innspilt: 1982
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Klaus Kinski (Fitzcarraldo), Claudia Cardinale (Molly), José Lewgoy, Paul Hittscher, Miguel Angel Fuentes
Spilletid: 121 min.

Operaelskeren Fitzcarraldo drømmer om å bygge et operahus langt, langt inne i Amazonas´ regnskog. De fleste mener at han er splitter pine gal, og på mange måter har de vel også rett. Ingen ved sine fulle fem går løs på et slikt umulig prosjekt.

Fitzcarraldo har imidlertid én som tror på ham! Venninnen og bordellmammaen Molly blir med som kompanjong, og er med på å finansiere innkjøp av en rusten holk av en dampskip-båt, som får navnet Molly Aida. Denne blir pusset opp, og Fitzcarraldo får tak i et brokent mannskap med tanke på ferden han har tenkt å legge ut på. Han må nemlig legge seg opp en formue før han kan gå løs på selve operahus-prosjektet, og dette har han tenkt å få til ved å tjene penger på gummi.

I henhold til Perus lover må eiendommen han har skaffet seg tas i besittelse innen ni måneder. Ellers mister han eiendomsretten. Sammen med en kaptein som har vært ute i hardt vær før, en alkoholisert kokk, en dyktig indiansk maskinist og ellers mye kreti og pleti av mannskap, legger de ut på ferden oppover Amazonas-elven.

Jo lenger opp i elven de kommer, dess mer engstelig blir det overtroiske mannskapet til Fitzcarraldo. Og en dag stikker de rett og slett av. Tilbake er kun Fitzcarraldo, kapteinen, maskinisten og kokken. De vet at en nokså fiendtlig indianerstamme holder øye med dem inne ved elvebredden, og Fitzcarraldo har klokketro på at litt opera med Caruso som tenorsanger, vil gjøre indianerne mer vennligsinnet. Så dukker det opp mengder med indianere i små båter. Fitzcarraldo og mannskapet hans lurer selvsagt på hva de vil, men spiller på en kjent myte som de vet at indianerne tror på: en hvit mann med en båt skal i følge deres myter dukke opp som en redningsmann. Og denne hvite redningsmannen ... ligner kanskje til forveksling Fitzcarraldo?

Til alt overmål viser det seg at forholdet mellom mannskapet og indianerne skal bli svært så viktig og nyttig. For mellom Fitzcarraldo og hans drøm om et operahus inne i jungelen, står det et fjell. Og over dette fjellet må båten fraktes ... Og til denne jobben trenger de arbeidskraft. Masse arbeidskraft!

Dette er en fascinerende film om en mann som ikke lar seg stoppe av det tilsynelatende umulige. Det er intet i forbindelse med filmen som tyder på at dette er en historie fra virkeligheten. I alle fall har ikke jeg klart å finne noe som tyder på dette. Desto mer fascinerende er det imidlertid å lese om filmens tilblivelse. Det var i alle fall da jeg skjønte at dette umulige prosjektet egentlig handler om regissøren og hans drøm! For regissøren nektet å foreta noe annet enn en 100 % autentisk filmatisering av dampskipet som fraktes over fjellet. Her er det ingen filmtriks ute og går, for skipet dras altså over fjellet ved hjelp av menneske-krefter! Bare dét er ikke rent lite imponerende!

Filmen er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her fremgår det at forholdet mellom regissøren og Kinski var preget av "gjensidig fiendtlighet og direkte aggresjon dempet av gjensidig beundring". I og med at filmingen foregikk i Perus og Equadors jungel, måtte filmtemaet takle mange av de samme utfordringene som rollefigurene ble utsatt for, og mere til. Sykdom og død var en del av filmhverdagen, og scenen med dampskipet som havner i de farlige elvestrykene, er dønn realistisk. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så glitrende at man nesten kan lure på om de også var helt autentiske. Galskapen som Kinski formidler, noen ganger nesten opp mot det surrealistiske, var besnærende. Mannskapet og indianerne som de møtte underveis virket så realistiske at jeg nesten glemte at det hele bare var film. Spenningen som bygget seg opp flere ganger underveis, holdt meg i et jerngrep. For øvrig var det mye vakker filming av naturen i jungelen. Jo, dette er en stor film som fortjener terningkast seks! 

Claudia Cardinale og Klaus Kinski som hhv. Molly og Fitzcarraldo

Fitzcarraldo hadde klokketro på at Carusos musikk bygget broer mellom mennesker

Dampskipet Molly Aida trekkes over fjellet