Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv

Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

Demian Vitanza: "Dette livet eller det neste"

En norskpakistansk Syria-farers bekjennelser

Demian Vitanza (f. 1983) er en norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte med romanen "Urak" i 2011. Andreboka "Sub rosa" utkom i 2014. I forbindelse med et skrivekurs for fengselsinnsatte kom Vitanza i kontakt med en norskpakistansk Syria-farer som var dømt for terrorisme. I ca. ti måneder besøkte forfatteren fengselet ukentlig og snakket med den innsatte i mer enn hundre timer. Resultatet ble romanen "Dette livet eller det neste". 

Fortelleren og jeg-personen i "Dette livet eller det neste" er norskpakistanske Tariq, men det er forfatteren som fører det hele i pennen.  Virkelighetens Tariq er kjent gjennom media, blant annet i en artikkel i VG datert 13. juli 2015. Under rettssaken bedyret han sin uskyld og hevdet at han reiste til Syria for å drive humanitært arbeid. Han ble ikke trodd, og ble følgelig dømt til åtte års fengsel. Sett i dette perspektivet er det selvsagt litt underlig å lese denne romanen, som handler om denne virkelige personens liv. Det hele fremstår som det reneste forsvarsskrift av hans handlinger - og står vel egentlig ikke til troende heller, for å være helt ærlig. Hvordan kan en nordmann vandre fritt i det krigsherjede Syria, uten å risikere å bli kidnappet og/eller drept, om det ikke er for at han står under beskyttelse av en av de krigende fraksjonene i Syria, som han har sverget troskap til? I og med at han ikke kunne arabisk, ble det også veldig tydelig at han var utlending. I alle fall: Etter å ha lest romanen må jeg uansett konkludere med at boka er drivende godt skrevet og at historien er interessant ... selv om den mest sannsynlig ikke er (helt) sann ...

I begynnelsen gir Tariq uttrykk for at han ikke stoler på noen, heller ikke på forfatteren. Derfor settes Demian Vitanza på prøve, før Vitanza får hele historien. Motivasjonen til Tariq er å gi oss innsikt i den egentlige historien, ikke slik dette fremstilles i avisene.

Tariq er født i Norge, nærmere bestemt i Halden, og i barndommen var det stort sett han og moren, siden faren satt i fengsel. Da faren kom ut, gjorde de begge et forsøk på å få en slags far-sønn-relasjon, men uten at dette lyktes. Etter hvert bestemte moren hans at han skulle sendes til Pakistan for å gå på en kadettskole. Der var disiplinen beinhard og det ble slått så hardt ned på avvik at det tidvis handlet om liv og død. Det er sterkt å lese denne delen av boka. 

Da Tariq omsider kom seg løs fra den pakistanske kadettskolen og reiste hjem til Norge, skjedde det noe med ham. Kontrasten mellom denne skolen og den norske skolen var enorm, for ikke engang mobbing av en av lærerne fikk den minste konsekvens. Det fantes ingen grenser i Norge, slik han opplevde i Pakistan. Tariq havnet i dårlig selskap og ruset seg sammen med bestekompisen Carlos. Slik gikk tiden, inntil det snudde etter en invitasjon fra en onkel om å bli med i moskéen ... 

"Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Møter andre mennesker, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalte Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo et par ganger med onkel, og det var akkurat det samme. Syria, Syria, Syria ...

... Vi begynte å høre om de første som reiste ned, først én, så to, fem, ni, tolv, plutselig femten, plutselig tjue. Og vet du hva, jeg tenkte at det er bra de drar. Måtte Gud være nådig mot dem. Det er en stor greie, ofre livet sitt for å hjelpe noen i nød. I begynnelsen var det jo mange nordmenn som også tenkte sånn, at det var bra å reise ned og hjelpe." (side 93)

Tariq og kameraten Abri reiste til Syria, og Tariq er veldig klar på at "fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant". (side 147) Han ønsker ikke å ødelegge for noen. For ham var det viktig å finne noen som fulgte den sanne og autentiske islam. Etter å ha gjort research kom han frem til at Dawla og en gruppe som kalte seg JMA hadde riktig trosforståelse. Etter hvert fikk han imidlertid en dårlig følelse for Dawla, blant annet fordi denne organisasjonen sto bak de mest voldelige handlingene i krigen i Syria. JMA ble ledet av tsjetsjenere, og alle som har fulgt litt med i media vet at tsjetsjenerne i Syria er kjent for sin brutalitet ... 

"Hør her, jeg lover, og jeg ber Allah straffe meg hardt hvis jeg lyver, jeg sverga aldri troskap til Dawla. Jeg var nysgjerrig på dem, det innrømmer jeg gjerne, men jeg ble aldri en IS-soldat. 

Jeg ble med Abu Saad." (side 167)

I denne perioden samarbeidet de ulike fraksjonene i borgerkrigen, og de vekslet på å holde vakt ved veisperringer og annet. Tariq beskriver seg som en ambulansesjåfør som kjørte mat ut i felten, og som hentet sårede tilbake. Det var ikke ufarlig, for av og til sirklet både fly og helikoptre over dem. Sistnevnte slapp ut de fryktede tønnebombene. Ellers skildres et hverdagsliv full av trivialiteter, fjernt fra det vi har lest om i avisene om borgerkrigen i Syria. Det handler om å frakte matsekker og vannflasker, bandasjer, lokalbedøvelse og smertestillende - "... og tro meg, det gikk det kassevis av ..." (side 211) Dessuten handlet det om å finne en han kunne gifte seg med. Problemet var bare at syrerne allerede hadde hatt en del dårlige erfaringer med fremmedkrigere. En dag bare dro de sin vei, og tilbake satt kvinnen med barn hun skulle forsørge ... 

Etter hvert oppsto det gnisninger mellom de ulike opprørsstyrkene, og i følge Tariq gikk det ikke lenge an å late som om alle var venner. 

"Greia er, jeg hadde ikke reist til Syria for å kjempe mot PKK. Men de var frekke. Da opprøret begynte å spre seg, benytta de anledningen til å ta territorier selv. Opportunister, ikke sant. Så det ble nødvendig å demme opp. Spørsmålet var hvor mange fronter opprøret egentlig tålte." (side 257)

Carlos, som hadde konvertert til islam før Tariq reiste til Syria, kom også til Syria. Akkurat her tilkjennegir Tariq dårlig samvittighet fordi han ikke hindret vennen i å komme. Carlos døde nemlig mens han var i Syria ... Det gjorde også den virkelige kameraten til "Tariq" ... 

Etter en skade i beinet reiste Tariq hjem til Norge for å få behandling. Det ble kjent at han hadde vært i Syria, og det tok litt tid før politiet tok ham inn til forhør og tiltalte ham for å ha vært medlem av en terrororganisasjon i Syria. Resten av historien kjenner vi fra media. 

"Dette livet eller det neste" er som tidligere nevnt godt skrevet, og den er interessant selv om historien neppe er helt sann. Svakheten ved boka er den utydelige grensen mellom hva som er dokumentar og hva som er fiksjon. Det interessante ved historien er jo ikke diktningen, men det som kan relateres til virkelige hendelser. 

Når jeg leser historier som dette, leter jeg etter noen nøkler for å forstå hva som gjør at unge mennesker som er oppvokst i Norge ønsker å reise til Syria i den kaotiske situasjonen som har vært der under borgerkrigen. Det er nærliggende å sammenligne boka med Åsne Seierstads bok "To søstre", som handler om to søstre som ble radikalisert på internett, mens de satt på pikerommet. Selv om historiene er forskjellige, handler det om å finne en større meningen utenfor seg selv. Det hele minner om å bli nyfrelst. Når man kan legge til at tilhørigheten til det norske samfunnet av en eller flere grunner ikke er helt til stede, og det oppstår en humanitær katastrofe som den i Syria, er veien til Syria for enkelte kort ... Både søstrene i "To søstre" og Tariq i "Dette livet eller det neste" reiste til Syria før IS og kalifatet trådte frem, og før de bestialske drapene av gisler for alvor florerte i mediene. Kanskje skjønte de ikke hva de bega seg ut for før det var for sent? At det lå en viss naivitet der, som gjorde det enkelt for noen å påvirke dem? Verken i "To søstre" eller i "Dette livet eller det neste" kommer vi skikkelig til bunns i hva det norske miljøet egentlig besto i, annet enn at vi får servert halvkvedede viser om hva som foregikk i dialogene med anonymiserte imamer og i moskeene. Var det rett og slett der vervingen skjedde? Det får vi ikke vite, rett og slett fordi fortellerne ikke er villige til å komme med slike avsløringer. 

Utfordringen med siste halvdel av "Dette livet eller det neste" er at jeg ikke tror på historien. Jeg tror ikke at det var mulig ikke å velge side og/eller sørge for å få beskyttelse fra en av borgerkrigens fraksjoner. Alle "vet" hvor farlig det er og har vært for utlendinger å reise inn i Syria de siste årene. Tariq nevner det så vidt. Faren for å bli kidnappet slik at man kunne kreve løsepenger for en ... Og for en som ikke engang kunne arabisk, måtte dette bli særdeles utfordrende. 

Uansett - "Dette livet eller det neste" er en god bok, som det er verdt å få med seg! Jeg anbefaler den derfor - uten tvil! Det er en sterk og tankevekkende historie vi får høre, og kanskje må vi også lese slike ubekreftede historier for å kunne danne oss et større bilde av situasjonen til slutt. Jeg er på ingen måte ferdig med å lese om Syria etter denne boka. Jeg vil bare ha mer!

Artemisia har skrevet om boka (Dette livet eller det neste er absolutt en bok jeg anbefaler videre. Det er en av flere historier som kan bidra til å gi oss mer forståelse for hvorfor unge mennesker blir radikalisert og hva som skjer i Syria.). Det har også VG («Dette livet eller det neste» er en unik førstehåndsskildring fra en Syria-farer som sitter fengslet i Norge. Det er medrivende lesning, men romanformen byr på problemer.), NRK («Dette livet og det neste» er en historie om unggutt fra Halden, som ikke følte seg hjemme nok i det norske samfunnet. Han var en av de to som kom med «en plastpose til gymtimene». Men det var ikke mangel på verken materielle goder eller kjærlighet hjemmefra som førte Tariq i retning Syria.), Aftenposten (Å kalle denne intervjuboken en roman fremstår som et fikst grep som gjør det lett for forfatteren å slippe å ettergå fakta. Slik det er nå, fungerer boken hverken som skjønnlitteratur eller som sakprosa. Historien bærer ikke som roman, som fiksjon, og boken er ikke etterrettelig nok til å kunne kalles sakprosa. Mest av alt er Dette livet eller det neste blitt en forsvarstale fra en straffedømt som mener han er uskyldig dømt. Men dem er det jo mange av i norske fengsler.), Dagbladet (Tariq er forbløffende åpen og lite politisk korrekt. Blant annet når han forteller om en homofil mann som blir kastet utfor et stup. Tariq mener henrettelse er for brutalt, men legger ikke skjul på at de bør straffes. Han insisterer på at han ikke sverget troskap til ISIL, som han ble dømt for. Det framstår troverdig. Aller mest rørende er uskylden som ligger i bunn. Lengselen bort fra vestens falskhet og materialismen; «Jeg vil ikke våkne opp om morgenen i et syntetisk kaos, jeg vil våkne opp til bønnerop og hanegal.») og Dagsavisen (Damian Vitanza lover aldri å fortelle «sannheten» i boka si. Den forteller en persons versjon av noe som kan ha skjedd omtrent slik. Tariq sitter allerede i fengsel, dømt for terror og krigføring. For islamisme. «Dette livet eller det neste» gjør imidlertid en ting klar: Islam er ikke hovedproblemet. Utenforskap er. «Limet var i bunn og grunn ikke islam. Limet var felles frustrasjon. Eller sinne er kanskje et bedre ord. Vi var sinte».) gjort.

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 345
ISBN: 978-82-03-36178-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Demian Vitanza (Foto: Tine Poppe)

Foredrag med Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i Oslo 17. januar 2015

Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i dag, der hun snakket om sin bok
"Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (Foto: RMC)

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Mah-Rukh Ali er journalist, og arbeider med Pakistan, Afghanistan og Irak. Hun spesialiserer seg på terror og sikkerhetspolitikk. I dag er hun en av TV2s fremste nyhetsprofiler, og hun har også jobbet i NRK.

Journalistutdannelsen har hun fra høyskolen i Volda, og i tillegg har hun en master i internasjonalpolitikk og diplomati fra SOAS, University of London. Dessuten har hun en bachelor fra Kinnaird College i Lahore. 

I 2015 utga Mah-Rukh Ali "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (linken går til min omtale av boka). Boka har vakt oppsikt, fordi det fra før av ikke finnes noen tilsvarende bok som forsøker å sammenstille alt som finnes av viten om IS på denne måten. Riktignok finnes det noen bøker om enkeltpersoner, uten at disse gir svar på den gåten IS må sies å være. Ali har forsket på terrorgruppen IS ved University of Oxford, og det var i den forbindelse hun innså at hun satt på så mye informasjon at det bare måtte bli en bok. 

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto
bak arrangementet. (Foto: RMC)

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto bak arrangementet. I løpet av foredraget skulle Mah-Rukh Ali beskrive fremveksten av IS, hvordan regionale årsaker fikk bevegelsen til å vokse, hvilke aktører som har spilt en viktig rolle og hvordan bevegelsen har blitt et instrument i storpolitikken som til slutt har kommet ut av kontroll. 

Mah-Rukh Ali ble presentert som en fakkelbærer mot terrorisme og ekstremisme av Pakistansk familienettverk. Dette nettverket jobber mot rasisme og ekstremisme, og fremmer viktige verdier som menneskerettigheter, religiøs toleranse, likestilling, et flerkulturelt Norge m.m. 

IS er den største trusselen mot oss, og vil føre oss tilbake til steinalderen, mente lederen for Pakistansk familienettverk. Han mente at IS er en konsekvens av invasjonen i Afghanistan og Irak, og at organisasjonen som sådan truer menneskerettighetene. 1 million mennesker er drept i årene 2003-2011 som et resultat av feilslått vestlig politikk. Ingen vanlige strategier virker mot IS, som ikke er fundert på noen muslimsk ideologi. Dette har ingenting med islam å gjøre, og organisasjonen representerer ikke verdens 1,5 milliard muslimer. 

Da Mah-Rukh Ali entret talerstolen, åpnet hun med å si noe om effekten av IS. Terror har blitt dagligdags. Det smalt i Istanbul tidligere denne uka. Rett etter ble et hotell i Hurghada i Egypt angrepet. Og det er ikke mange dager siden smalt det igjen - denne gangen i Jakarta. Dette skjer hele tiden ... Hvorfor blir et muslimsk land som Indonesia angrepet? spurte hun. Dette viser hvor uberegnelig strategien til IS er. 

Mah-Rukh Ali snakket til en fullsatt sal på Litteraturhuset
(Foto: RMC)

Med angrepet i Paris den 13. november 2015 mener Mah-Rukh Ali at IS kriger på en ny måte. Det handlet om uforutsigbare soloangrep og det hele fremsto som en distraksjon til det som skjer på bakken i Syria. 

Noe av forklaringen kan ligge i at IS har mistet 20-30 % av sitt tidligere territorium i Syria. Angrep rundt omkring i verden kan tyde på en søken etter en ny base, noe som oppnås ved å destabilisere områder. Det er for så vidt nok å ta av. Det er ustabilt i Jemen og i Libya ... 

Al Qaidas måte å gå frem på var totalt annerledes enn IS sin måte. Mens Al Qaida først og fremst rammet symboler, opptrer IS ved å splitte sjiaer og sunnier, og gjennom å bruke rå makt. 

Grunnleggeren av IS - Abu Musab al-Zarqawi - ble radikalisert i fengsel. Han var ingen god soldat, men god på å bygge nettverk. Derfor ble han en periode viktig for Al Qaida. Det som skilte ham fra Osama Bin Laden var at han trodde på rekruttering med krigføring mellom muslimer. Selv om Osama Bin Laden aldri ble imponert over Zarkawi, endte Zarkawi opp som leder for Al Qaida i Irak under invasjonen. I den sammenheng var også Mulla Krekar en viktig person. 

Invasjonen av Irak ble gjort på helt feil grunnlag. Saddam Hussein var sunni, i likhet med 80-90 % av muslimene i verden. Han var riktignok en brutal diktator, men det var ikke fordi han var ond at amerikanerne angrep Irak. Irak hadde verken masseødeleggelsesvåpen eller noen forbindelse til Al Qaida, slik amerikanerne hevdet. At amerikanerne satte inn en sjia-muslim som leder i Irak, provoserte sunniene sterkt. IS ble også provosert. 

Halshuggingsvideoene som kom i kjølevannet av Irak-krigen, var det Zarkawi som sto bak. Det var også han som var hjernen bak terroren i Madrid i 2004, der 190 mennesker ble drept. 

En engasjert forfatter snakket om IS (Foto: RMC)

Syria er det landet som får IS til å vokse mest. Syrerne selv mener at det er en verdenskrig som pågår i deres land, og Mah-Rukh Ali mener at de langt på vei har rett. Det er så mange interesser som gjør seg gjeldende i denne konflikten at det er vanskelig å skjønne hvem som egentlig kjemper mot hvem. Alle de involverte har hver sine agendaer. 

Da Bashar al-Assad (f. 1965) tok over makten i Syria i 2000, var han bare 36 år gammel. Grunnloven måtte endres for at han skulle kunne tiltre før fylte 40 år. Syria var et land preget av optimisme da han overtok makten. Landet var et delvis åpent samfunn, og man så derfor mellom fingrene på at Assad-familien tok for seg av midler som gjorde dem enda mektigere. 

Borgerkrigen i Syria startet da Assad fortsatte å lede landet slik hans far hadde gjort, det vil si ved å slå hardt ned på politisk motstand. Opprøret ble startet av brorskapet i Hama, og førte til at 20-30 000 mennesker ble drept. Det handlet om en regelrett utryddelse. I 2011 sprayet 8-9 år gamle barn på noen vegger. Antakelig visste de ikke hva de gjorde, men kopierte noe de hadde sett på TV. Barna forsvant, og historiene man fikk høre etterpå handlet om tortur av disse barna, som aldri kom til rette. Et forsiktig opprør spredte seg etter hvert til Aleppo, Homs etc. Det var akkurat dette IS trengte. 

Den moderate opposisjonen var ikke særlig slagkraftig, og det oppsto mange allianser. Den eneste som kunne klare å fjerne Assad, var IS. De første som dro av gårde og vervet seg som fremmedkrigere i Syria, gjorde dette for å hjelpe. Dette var IS sin strategi. Siden endret bildet seg radikalt. 

De første halshuggingsvideoene av en journalist var en bevisst IS-strategi. Jo mer grusomt, desto mer blest rundt deres sak ... Etter hvert gikk det nærmest inflasjon i halshuggingsvideoer, og nyhetskanalene sluttet å vise dem. Da måtte IS finne på noe som var enda mer grusomt. En jordansk pilot ble satt i et bur, og så satte IS fyr på ham. Videoen viser pilotens lidelser mens han brennes til døde. Ingen nyhetskanaler viste videoen, med unntak av amerikanske Fox News. Dermed ble videoen liggende på deres nettsider, og IS selv twitret dette videre. Hver eneste dag twitres det 100 000 pro-IS-meldinger. Når en IS-twitter-konto stenges, dukker det bare opp ni nye. Til og med hash-tagger misbrukes til å spre IS-propaganda. 

Hvordan kan IS bekjempes? Mah-Rukh Ali mener at det første man må spørre seg er "hva er IS?" Avhengig av hvem man spør, vil det komme mange og svært ulike svar. IS kontrollerer i dag 8-9 millioner mennesker. Er disse menneskene IS? Det som er sikkert er at IS eksisterer over alt, og de bruker ikke uniform slik at det er enkelt å peke dem ut. Da Mah-Rukh Ali påpekte at det er en fare for at IS utnytter flyktningestrømmen og blander seg sammen med flyktningene, møtte hun reaksjoner. Men som hun sier - hvorfor skulle de ikke gjøre det? 

Uansett - det mest "interessante" er at alle kan bli radikalisert. Derfor må krigen mot IS foregå på flere plan. IS er en større trussel mot verdensfreden enn noe land i verden. Et land kan man forhandle med. Det kan man ikke med terrorister. Noen har lurt på om det er et poeng å anerkjenne IS, men Mah-Rukh Ali mener at dette neppe er veien å gå. IS må bekjempes militært, men også ideologisk. 

IS har så langt fremstått som en brutal terror-organisasjon, men har også dekket opp områder der immamene har vært tause. Dersom man skyver folk fra seg, risikerer man å skyve dem mot IS. F.eks. gjelder dette i forhold til flyktningene som strømmer inn over Europa. Etter terroren i Paris har retorikken i forhold til flyktningekrisen endret seg radikalt, og en høyre-bølge har rast over hele Europa. Den er fiendtlig mot flyktningene. Dette er svært uheldig, og kan i verste fall føre til radikalisering av mennesker som i utgangspunktet ikke var i faresonen, og som selv har flyktet fra IS. 

Mah-Rukh Ali svarte på spørsmål fra salen (Foto: RMC)

Det ble åpnet for spørsmål fra salen, som var fylt til randen av mennesker som hadde kommet for å høre Mah-Rukh Alis foredrag.

Hva er målet for IS? Å opprettholde en jiahdist-bevegelse som kan forflytte seg, mener Mah-Rukh Ali ... IS er vår tids Al Qaida. Derfor er det faktisk viktig ikke å overdrive forskjellene mellom dem. Begge er nemlig tuftet på det samme. 

Er det vestlig innblanding som har skapt IS? Er det i det hele tatt Vesten som har skapt kaos i Midt-Østen? Og hvor nyttig er dette narrativet for IS? Mah-Rukh Ali mener at IS fremstår som symbol for så mye, blant annet at organisasjonen er anti-vestlig. Det er noe hyklersk over dette, men det er også farlig. Vesten har støttet mange diktatorer som har tjent deres interesser, og Vesten har styrtet diktatorer når dette har fremstått som en "løsning". Saddam Hussein ble ikke styrtet fordi han var ond mot folket sitt. Vestens dobbeltmoral gir IS gode argumenter.

IS er ikke en genial organisasjon, men dette er den største terror-organisasjonen som har brukt moderne plattformer som Twitter m.m. Dessuten har mange fremmedkrigere gitt IS språkkompetanse. Folk som reiser til Syria i dag for å krige sammen med IS, havner mest sannsynlig i oppvasken. Det er andre folk som brukes som frontsoldater, blant annet tsjetsjenere. 

Helt til slutt nevnte Mah-Rukh Ali eksempler på hvordan IS manipulerer statsmaktene rundt forbi til å offentliggjøre hendelser som det kanskje hadde vært greit at offentligheten ikke fikk vite så mye om. Dette gjør de ved selv å offentliggjøre egne grusomheter, og dermed blir vestlig og annen presse nødt til å løpe etter ... Dermed bidrar man til å opprettholde myten om IS og tjener deres interesser i forhold til propagandaen. For øvrig kom hun inn på Tyrkias rolle i konflikten. Hvorfor gjør ikke Tyrkia noe mer drastisk? Alle fremmedkrigerne må via Tyrkia for å komme til Syria, alle flyktningene må gjennom Tyrkia for å komme til Europa ... Grensene er åpne, og kun Tyrkia kan gjøre noe med dette. 

Etter foredraget ble det boksignering. 

Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)