"Silent Waters" (Regissør: Sabiha Sumar)

Prisbelønt pakistansk film fra 2003

Regissør Sabiha Sumar (f. 1961) er født i Karachi. Hun er utdannet innenfor film og politisk vitenskap i New York, og hun har dessuten studert historie og politikk ved Cambridge University. I følge Wikipedia har hun laget flere filmer. "Silent Waters" ble lansert i 2003, og for denne filmen fikk både hun og hovedrolleinnehaveren i filmen - Kirron Kher - en rekke priser. 

Handlingen i filmen er lagt til Charkhi, en landsby i Punjab i Pakistan, og året er 1979. Her bor Ayesha og sønnen Saleem sammen. Ayesha er enke, og sønnen hennes er en svermerisk tenåring som er forelsket i Zubeida. Ayesha er høyt aktet i landsbyen, selv om ingen kjenner hennes bakgrunn. Hun og sønnen lever av pensjonen etter hennes avdøde mann, og i tillegg tjener hun noen slanter ved å undervise landsbyjentene i islam. 

Vi følger Saleem og Zubeida i deres svermeri, der de stjeler seg til noen dyrebare og uskyldige øyeblikk i hverandres selskap. Zubeida er vakker og skoleflink, og hun ønsker å få seg utdannelse. Saleem er uten jobb og har lav selvtillit. Hans drøm er å få seg en jobb, slik at han kan tjene penger og bety noe.

Etter politiske uroligheter i landet, tar militæret over makten, og lover å innføre sharia. I forbindelse med et bryllup ankommer to islamistiske aktivister landsbyen, og de begynner aktivt å verve folk til å jihad - hellig krig - mot sovjetiske styrker i Afghanistan. 

Saleem blir et lett bytte for disse to, lett påvirkelig som han er. Endelig er han en viktig person, en folk lytter til, en som betyr noe, en som har makt ... Til morens og Zubeidas store fortvilelse ...

I mellomtiden blir vi vitne til at moren til Saleem tenker tilbake på en fortid hun ønsker å glemme ... Hvorfor får vi etter hvert vite. 

En dag dukker hennes bror opp, og selv om hun forsøker å late som om han tar feil av henne, skjønner sønnen Saleem plutselig "alt". Moren er egentlig sikh, og det er langt fra greit i den opphissede stemningen som preger Punjab, der det å være rett-troende muslim er helt avgjørende for egen sikkerhet. Avsløringen av moren får fatale konsekvenser ...

Handlingen i filmen er både opprørende og provoserende, fordi et kvinneliv ikke er mye verdt. Ayesha ble i sin tid voldtatt av islamister og ble tvunget til å gifte seg med en av voldtektsmennene. Under ekteskapet og i tiden etter har hun levd som en muslimsk kvinne, men i hjertet sitt er hun fremdeles sikh. Da nåtid møter fortid, avkreves hun for et svar. Er hun muslim eller er hun sikh? Det er ikke rom for noe midt i mellom, men nå er det slutt på å leve et dobbeltliv. Ayesha tar et valg, og hun hopper i en brønn og drukner seg. 

"Silent Water" har mange politiske budskap. Hovedtemaet er kvinners rettigheter. Men et vel så viktig tema er hvor lett svermeriske ungdommer uten fast grunn under beina kan bli offer for forførende islamister. Tematikken er dessverre høyst aktuell 13 år etter at den ble laget. Som alltid når det er tale om indisk film er det sterke farger, flott musikk og suggererende og humoristiske dansescener. Skuespillerprestasjonene i filmen er flotte, selv om Saleem kanskje fremstår vel naiv. Jeg elsker indisk film, og anbefaler denne varmt! 

Her finner du filmen i fullversjon på nettet!


Khamosh Pani (Silent Waters) by IndianMovies1

Innspilt: 2003
Originaltittel: Khamosh Pani (خاموش پانی)
Nasjonalitet: Pakistan
Språk: Punjab
Sjanger: Drama
Skuespillere: Kirron Kher (Ayesha), Aamir Malik (Saleem), Arshad Mehmood m.fl.
Spilletid: 105 min.

Greg Mortenson med David Oliver Relin: "Tre kopper te"

Svulstig, klisjéfylt og veldig "amerikansk"

Da jeg i oktober 2010 fikk se et intervju med Greg Mortenson om hans heroiske innsats for å bygge jenteskoler i Pakistan, var jeg ikke sen om å skaffe meg papirutgaven av denne boka - svært sikker på at den kom til å bli lest omgående. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom over lydbokutgaven på biblioteket for et par tre uker siden, tenkte jeg at det sannelig var på tide å få lest den ... en gang for alle.

Jeg var knapt kommet i gang med boka før jeg fikk vite at Greg Mortenson angivelig var en svindler, og at grådigheten tok overhånd i forhold til veldedighetsmidlene han har rådd over. Dette hadde jeg ikke fått med meg tidligere. I alle fall ødela det veldig mye av opplevelsen min av denne boka, og jeg lurte til og med på om jeg skulle gidde å fortsette.

Underveis i lesningen har jeg for øvrig prøvd å lese meg opp på hva denne svindelen egentlig handler om, uten at jeg har funnet ut annet enn at det er snakk om påstander som så langt ikke er endelig bevist. Særlig er det en meget irritert giver ved navn Jon Krakauer som i sin tid donerte 75 000 dollar til organisasjonen Central Asia Institute (CAI), som har gått historiene i "Tre kopper te" nærmere i sømmene. Dette har resultert i boka "Three Cups og Deceit" (Tre kopper svik), hvor Krakauer tar for seg alt som fremlegges som fakta i "Tre kopper te", og som han altså mener er oppspinn. Som Krakauer så lakonisk uttaler: "It´s a beautiful story, and it´s a lie." Uansett - det hele koker ned til at det blir opp til hver enkelt hvem man vil tro på, for noen fasit foreligger ikke, så vidt jeg har klart å finne ut. Kanskje er det ikke så rart at en mann som har oppnådd så mye og til og med har blitt nominert til Nobels fredspris (i 2010), utsettes for mistenksomhet og til og med litt misunnelse? Og hva tror egentlig de som donerer penger til slike prosjekter? At hver dollar skal gå til bygging av skoler, mens de som står bak ikke skal ha noe å leve av?

I "Tre kopper te" forteller Davis Oliver Relin Greg Mortensons historie, som starter med et mislykket forsøk på å bestige K2 i 1993. Han ble reddet av befolkningen i landsbyen Korphe i Nord-Pakistan, og i takknemlighet over dette lovet han å komme tilbake for å bygge en jenteskole. Mortenson holdt ord, og boka inneholder historien om alle vanskelighetene og utfordringene han møtte underveis i sitt prosjekt. I dag står han bak en rekke skolebygninger og er dessuten leder av CAI.

Mistanken som hviler over Greg Mortenson preger min oppfatning av denne boka. Akkurat det klarer jeg ikke å se helt bort fra. Når det er sagt må jeg også si at jeg ble grundig skuffet over boka. Den handler for mye om Greg Mortenson og for lite om prosjektene hans. Dessuten er fremstillingen av ham så ukritisk og glorifiserende at man kan spørre seg hvem som egentlig har skrevet boka - han selv eller biografen David Oliver Relin? Det eneste kritiske som fremkommer om Greg er at han ikke akkurat er noen organisator - ofte til de andre samarbeidspartnernes store fortvilelse. Jeg reagerer også over at det er mulig å få til så mye som Greg har fått til, og samtidig fremstå nærmest som rørende naiv. Han har tross alt fartet rundt i Taliban-dominerte områder, er amerikaner og det i en periode hvor USA ikke akkurat har styrket sin posisjon som verdenspoliti - definitivt ikke i det området han har operert i.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, og kanskje er det riktigst å ende på noe midt i mellom. Ved denne vurderingen er det spesielt det ukritiske bildet av Greg Mortenson som trekker ned, i tillegg til at boka langt på vei handlet om noe annet enn jeg hadde håpet på. Boka er dessuten så full av klisjeer at dette tidvis kom i veien for budskapet.

Utgitt første gang: 2006
Originaltittel: Three Cups of Tea - One man´s mission to fight terrorism and build nations ... one school at a time
Utgitt på norsk: 2010

Oversatt: Gunnar Nyquist

Forlag: Gyldendal

Spilletid: 14 t 11 min.

Helt til slutt tar jeg med noen linker til artikler som bl.a. kan belyse mer av påstandene rundt dette med svindel og urettmessig bruk av donerte midler:
- NRK - 20.04.2011 - Beskyldes for løgn og pengemisbruk
- Outside - 13.04.2011 - Greg Mortenson speaks 
- Bokanmeldelse av "Tre kopper te" - NRK - 12.10.2010
- 60 minutes - 15.04.2011 - Questions over Greg Mortenson´s stories

Greg Mortenson

Mukhtar Mai: "Vanæret"

Et kvinneportrett fra Punjab

Utgitt: 2006

Originaltittel: Deshonorée
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt fra fransk: Anne Elligers
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 204
Etterord side 205-208: Alexander Elgurén (red.), Pantagruel forlag

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn. 

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ... 

Mukhtar Mai