Blant de reisende er en desillusjonert og bitter kvinne, spilt av Vivien Leigh. Hun sliter med å akseptere retningen livet hennes har tatt etter at hun giftet seg med feil mann, og takler ikke alderens ubønnhørlige tegn. Om bord er også en spansk adelsdame under deportasjon til Lanzarote som politisk fange. Pille- og alkoholmisbruk har imidlertid ikke skrinlagt drømmene hennes om kjærlighet, og det oppstår søt musikk mellom henne og skipslegen hvis liv er et eneste langt gjesp av forpliktelser uten livsnerve. En forfyllet forhenværende baseballspiller har for lengst blitt en parodi av et menneske.
Året er 1933 og jødehatet har begynt å gripe om seg i Europa. Dette gjør seg også gjeldende om bord, der alle som kan mistenkes for å være jøder blir stuet sammen på samme bord, atskilt fra resten av det probre selskapet av tyskere.
Under overfarten til Tyskland får vi innblikk i de enkelte reisendes skjebner og drømmer, samtidig som det befinner seg om lag 600 passasjerer uten åpen himmel på laveste dekk. Da en av disse 600 ofrer sitt eget liv for å redde et tysk ektepars høyt elskede bokser, avstedkommer det ikke en eneste beklagelse hos eierne, som kun er opptatt av at bokseren er i live ... Bokseren som under overfarten sitter ved bordet deres i spisesalen under måltidene, som en hvilken som helst annen gjest ...
Filmen, som ble innspilt i 1965 og derfor er i svart/hvitt, er virkelig verdt å få med seg! Men aller mest vil jeg anbefale romanen som filmen er basert på.
