"Avskjedsfesten" (Regissører: Sharon Maymon og Tal Grant)

Israelsk film om aktiv dødshjelp

I "Avskjedsfesten" møter vi en gruppe eldre mennesker som bor på et aldershjem i Jerusalem. Hverdagen preges av at den ene etter den andre går bort. Innimellom kompliseres dette ved langvarige lidelser, som legene ikke er i stand til å lindre med smertestillende medisiner. 

Nå ligger Max på det siste. Alt han ønsker er å få slutt på sine lidelser, og han har instendig bedt legene om å avslutte behandlingen. Dette er imidlertid i strid med lovgivningen i landet, der det å redde liv står over alt. Kona er fortvilet, og ber vennene sine om hjelp. 

I mellomtiden blir vi vitne til hvordan Yehezel leker Gud overfor en bekjent, som også ønsker å dø. Han ringer henne ved jevne mellomrom, og forteller henne at hun må nok holde ut litt til, for han (Gud) har nok ikke plass til henne i himmelen enda. Kvinnen lever og ånder for disse samtalene. 

Yehezel plages sterkt over å se unødvendig lidelse. Hvorfor kan ikke legene stanse behandlingen når dette vil spare Max for lidelsene han har foran seg de siste par månedene han lever? Han og vennene, blant annet en tidligere veterinær, begynner å samarbeide om å lage en dødshjelpmaskin. Ved hjelp av denne kan Max klemme på en pumpe, slik at den dødelige dosen sprøytes inn i dryppet han står på. Dermed vil han dø på en selvvalgt måte. Her som i Israel er nemlig aktiv dødshjelp eller medlidenhetsdrap forbundet med strenge straffer, og vennene ønsker ikke å risikere fengselstraff på grunn av dette. Det hele vil etterpå se ut som et naturlig dødsfall. 

Vennene hjelper Max med å dø, og kona er svært glad for denne hjelpen. En som ikke er fullt så glad, er Yehezels kone Levana. Hun begynner å kalle mannen sin en morder. Selv er hun i ferd med å bli dement, med en økende depresjon og synkende livslyst ...

Før vennene vet ordet av det, har ryktene om dødshjelpmaskinen spredt seg. Selv er de innforstått med at dette ikke er en maskin som skal brukes i tide og utide, men hva gjør de når de regelrett blir utpresset av en fortvilet mann, som ønsker hjelp til å få avsluttet konas lidelser? Hun har lungekreft og ligger helt på det siste ... 

Hva har de gjort? Samvittigheten gnager ...

"Avskjedsfesten" har absolutt sine høydepunkter, og den er full av komiske scener som fremkaller latteren hos oss seere. Som når den ene vennen viser seg å være homofil, og skjuler vennen sin - en skaphomse - i et skap, og skapdøra glir opp mens de er der ... Som et par episoder da vennegjengen har gjennomført medlidenhetsdrap med dødsmaskinen sin, og de blir stoppet i trafikk-kontroll av den samme politikonstabelen ... De gamle er dessuten riktig søte, der de dras i alle retninger av samvittighetsnag og en hang til å gi fullstendig f ... Helt hva dette har med filmtittelen å gjøre - "avskjedsfesten" - fikk jeg likevel ikke helt tak i. Riktignok finner det sted en svært fornøyelig fest underveis, uten at den har noe med avskjed å gjøre. 

Vennegjengen slår seg løs

Det er alltid spennende når det kommer filmer fra Israel. Det synes jeg i grunnen gjelder all film som kommer andre steder fra enn Hollywood, og som bidrar til økt kulturforståelse. Jeg liker dessuten filmer der man spiller på flere lag i befolkningen enn kun de unge og vakre, eller skjønnhetsopererte og kunstig ungt utseende eldre. I "Avskjedsfestet" møter vi eldre mennesker som er preget av å ha levd et langt liv. De er som de er - autentiske og ekte. En kvalitet i seg selv ved skuespillerne som er med i filmen, vil jeg si. 

Jeg antar at filmen er temmelig kontroversiell i Israel, siden den både omhandler tabuet aktiv dødshjelp og tabuet homofili. Nå er riktignok filmens moral, som kommer veldig tydelig frem, at man bør avstå fra å leke Gud over liv og død. Livsgnisten dukker opp på de mest uventede steder - også hos dem som vet at de kommer til å dø i løpet av få måneder, mest sannsynlig med ulidelige smerter. Det irriterte meg at vennen til veterinæren - skaphomsen - tillegges de dårligste egenskapene blant vennene. Stigmaet blir på et vis dobbelt. Noe av det jeg likte best med filmen, er skildringen av Levana, som gradvis blir mer og mer dement. Dette er nydelig skildret. Episodene som er knyttet til dette gir filmen flere bein å stå på, hvilket styrker helhetsopplevelsen av den. 

Jeg bør for øvrig nevne at denne filmen har høstet gode kritikker internasjonalt, og blant annet vant publikumsprisen på filmfestivalen i Venezia tidligere i år. Filmen har også gått på norske kinoer. Likevel vil jeg hevde at dette er en film for spesielt interesserte. Jeg anbefaler den, selv om jeg opplevde kvaliteten som noe vekslende underveis. 

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Israel

Språk: Hebraisk

Sjanger: Drama 

Skuespillere: Ze'ev Revach (Yehezkel), Aliza Rosen (Yana), Raffi Tavor (Rafi), Levana Finkelstein (Levana) og Ilan Dar (Dr. Daniel)

Spilletid: 88 min.

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 

Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 

en farse. 

Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.

Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.

I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.