"Escobar: Paradise Lost" (Regissør: Andrea Di Stefano)

Når forelskelser blir farlige ... 

Pablo Escobar (f. 1949 d. 1993) er en sentral figur i filmen "Escobar: Paradise Lost". Han var kjent som narkobaronen fra Colombia, og anses ansvarlig for omlag 80 % av all kokain som i sin tid ble smuglet inn til USA. I følge Wikipedia var Escobar en av verdens ti rikeste menn da han var på topp i sin kriminelle karriere. Så mektig var han at han var i stand til å erklære makthaverne i Colombia krig. 

Nick

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en ung mann - Nick - som sendes av gårde på et farlig oppdrag av Pablo Escobar. Escobar er i hardt vær og har gitt Nick beskjed om å bringe noen esker i sikkerhet og samtidig drepe mannen som fører ham til det hemmelige gjemmestedet. Det er ingen tvil om at Nick misliker situasjonen han befinner seg i, men at han ikke har noe reelt valg. Hvordan havnet han - en helt alminnelig og kjernesunn canadisk mann - i denne klemmen? Filmen handler nettopp om dette - det vil si hva som ledet frem til denne fatale situasjonen ...

"Escobar: Paradise Lost" er nokså løselig basert på en sann historie. I tilbakeblikk følger vi den canadiske surferen Nick som i 1991 kom til Colombia for å treffe sin bror og hans kone. Nokså raskt etter ankomst forelsket han seg i vakre Maria, som "tilfeldigvis" var Escobars niese. I begynnelsen hadde de to unge kontroll over ltilværelsen, men gradvis inntok Escobar en dominerende plass i livet deres, inntil de i praksis var fullt ut kontrollert av ham. Forsøk på å komme løs fra Escobars grep førte ingen steder hen. Han klaget på at noen pøbler plaget ham og broren nede på stranden. Ikke lenge etter var alle drept. Nick ble skremt. 

Nick og Maria forelsker seg

Underveis i filmen bygget det seg opp en spenning som var til å ta og føle på - særlig da vi var tilbake til nåtid hvor Nick skulle utføre sitt farefulle oppdrag, og skjønner at heller ikke han skal få leve ... 

Escobar er og blir en fascinerende skikkelse i historien. Hvordan var det mulig for ett menneske å få så mye makt? I denne filmen får vi et stykke på vei en viss innsikt i dette. Escobar delte nemlig av sin rikdom med de fattige, som i neste omgang elsket ham og beskyttet ham til det siste. Uten denne lojale støttet hadde han antakelig ikke kunnet holde på så lenge som han gjorde. Slik denne filmen er lagt opp, nærmer det seg imidlertid slutten for Escobar. Myndighetene har bestemt seg for at han skal tas - derav hans desperasjon. Og når en mektig mann nærmer seg stupet, tar han gjerne med seg flere i fallet ... 

I denne familien gifter man seg ikke bare med kvinnen - man
må ta hele resten av familien med på kjøpet!

Det er skrevet et lass med bøker og produsert en rekke filmer om Escobar. Det finnes garantert bedre filmer enn denne, som ikke en gang er satt opp på norske kinoer. Grunnen er nok den at filmen føyer seg inn i rekken av dem det går 13 på dusinet av. Når jeg likevel valgte å se den, skyldtes det ene og alene Benicio Del Toro! Aller mest forbinder jeg ham med rolletolkningen som Che Guevara i filmene "Che 1" og "Che 2". Men også filmer som "21 grams", "Basquiat", "Sin City" og "Traffic" har gjort sterkt inntrykk i årenes løp. I denne filmen om Escobar spiller han en kynisk drapsmann som rydder unna folk som kommer i veien for ham. Den ene settes om nødvendig opp mot den andre - alt for at han selv skal være trygg. Den yngre garde vil nok være mer opptatt av Josh Hutcherson, skuespilleren med en fortid fra filmer som "The Hunger Game". Selv er jeg nok litt for gammel til å la meg besnære av hans angivelige sjarme. Som en kuriositet kan jeg nevne at Javier Bardems bror Carlos Bardem spiller en kaldblodig leiemorder i filmen. 

Om ikke "Escobar: Paradise Lost" blir stående som en film av den helt uforglemmelige sorten, vil jeg fremheve at den kan passe godt å se sammen med kjæresten. Den har nemlig nok trøkk og action til at han ikke vil kjede seg, og en fin kjærlighetshistorie som ikke blir for klissete, og som hun garantert vil like. Hjemme hos oss falt i alle fall denne filmen atskillig mer i smak enn den forrige jeg fikk min mann til å lide seg gjennom (nemlig et to timers jødisk skilsmissedrama i rettssalen ...). Helt til slutt nevner jeg at regissøren Andrea Di Stefano er et nokså ubeskrevet blad innenfor regissør-yrket, mens han har noe skuespiller-erfaring. 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Escobar: Paraside Lost
Nasjonalitet: Frankrike, Spania, USA
Sjanger: Romantisk thriller 
Skuespillere: Benicio del Toro (Pablo Escobar), Josh Hutcherson (NIck Brady), Claudia Traisac (Maria), Carlos Bardem (Drago), Ana Girardot (Anne), Aaron Zebede (Pepito Torres), Micke Moreno (Martin)
Spilletid: 120 min.

Juan Gabriel Vásquez: "Lyden av ting som faller"

"Ny" Latin-Amerikansk fortellerstemme!

Juan Gabriel Vásquez (f. i Bogotá i 1973) er en colombiansk forfatter med fire romaner, en samling med fortellinger og litterære essays bak seg. Hans mest kjente roman er "El ruido de las cosas al caer" (2011) eller "The Sound of Things Falling" som er den engelske tittelen på boka. Boka utgis for tiden i 25 land, og den norske utgaven - "Lyden av ting som faller" - utkom tidligere i år. For boka vant han i 2014 Impac-prisen (i konkurranse med bl.a. Karl Ove Knausgård). 

Forfatteren, som er utdannet jurist, er meget prisbelønt, og han har også oversatt bøker av bl.a. Joseph Conrad og E.M. Forster, kan jeg lese på Aschehougs nettsider. Han skriver for den colombianske avisen El Espectatodor og regnes som en av de viktigste latinamerikanske samtidsforfatterne. Med andre ord på høy tid at denne forfatteren ble tilgjengelig for norske lesere, tenker jeg! 

Bokas jeg-person er den colombianske juristen Antonio Yammarra. En gang ble han kjent med Ricardo Laverde i en bar. Uten at han på noen måte kan forutse det som senere skjer, skal denne mannen og hans hemmeligheter komme til å få avgjørende betydning i hans eget liv. 

"Mens jeg skrev poengene mine på tavlen, kom han bort til meg og spurte om jeg visste hvor han kunne låne en kassettspiller, slik at han kunne høre på en kassett han nettopp hadde fått. I ettertid har jeg ofte spurt meg selv hva som villa ha skjedd hvis Ricardo Laverde ikke hadde henvendt seg til meg, men til en annen av biljardspillerne. Men det er et meningsløst spørsmål, som vi alle stiller oss selv om fortiden. Laverde hadde gode grunner til å spørre meg. Ingenting kan endre på den saken, slik heller ingenting kan endre på det som skjedde etterpå." (side 14)

Historien fortelles med en rekke frempek på det vi senere skal få vite, men ikke før dette faller naturlig inn i historien. Ricardo har nettopp sonet en lang fengselsstraff og fordi ingen vet for hva, er mannen omspunnet med ikke rent lite mystikk. Antonio og Ricardo fortsetter å treffes i baren, hvor biljardspillet står i fokus. Etter hvert får han vite at Ricardo Laverde venter på kona si Elena Fritts, en amerikanerinne som i sin tid flyttet tilbake til USA. Han får også vite at Ricardo er en pensjonert pilot. 

"Hun er alt for meg. Hun er det eneste jeg har. Ikke be meg om å gå i detaljer, Yammara, det er ikke lett for noen å snakke om sine egne dumheter. Og jeg har begått mine, som alle andre. Jeg rotet det noe jævlig til. Skikkelig jævlig. Du er så ung, Yammara, så ung at du kanskje fortsatt er en jomfru når det gjelder bommerter. Nå snakker jeg ikke om å bedra kjæresten din, om å feie over jenta til bestevennen din, det er barneleker. Jeg snakker om de ordentlige feilskjærene, Yammara, de som du ennå ikke vet hva er. Og godt er det. Nyt det, Yammara, nyt det så lenge du kan: Man er lykkelig når til man går på trynet, og da er det ikke lenger mulig å finne tilbake til det man var. Vel, det er i hvert fall det jeg vil få et svar på i løpet av de nærmeste dagene. Elena kommer, og jeg vil forsøke å finne veien tilbake. Elena er mitt livs kjærlighet. Og vi kom bort fra hverandre. Vi ville det ikke, men sånn ble det. Livet skilte oss, det er sånt som skjer. Jeg tabbet meg ut. Jeg tabbet meg ut, og vi kom bort fra hverandre. Men det viktigste er likevel å forsøke å bøte på dumheten. Selv om tiden er gått, samme hvor mange år, er det aldri for sent å lappe sammen det som er ødelagt. Og det er det jeg skal gjøre når Elena kommer, og det er det jeg skal gjøre. Ingen bommerter kan vare evig ..." (side 29-30)

Så en dag forsvinner Ricardo Laverde, og tilbake sitter Antonio Yammara som angrer over at han sa nei til å bli med Ricardo hjem for et siste glass. Deretter introduseres vi for Aura Rodriquez, kvinnen som ved en tilfeldighet (en graviditet) blir hans kone. 

En dag dukker Ricardo opp igjen og spør altså det ulykksalige spørsmålet om kassettspilleren - et spørsmål som skal føre til at Antonio er sammen med ham da noen skyter og dreper Ricardo ... I samme seanse skades Antonio selv for livet. Denne hendelsen fører til at han blir besatt på å finne ut av Ricardo Laverdes fortid. Kassetten, som viser seg å inneholde noe helt essensielt i forhold til Ricardos kone Elena, fører ham i kontakt med deres datter Maya ... Sammen forsøker de å nøste i Mayas foreldres fortid. Og om Ricardo tenkte at denne familiens påvirkning av hans liv og skjebne tok slutt da Ricardo døde, må han tro om igjen ... 

"Opplevelsen av å være voksen fører med seg den usunne illusjonen av kontroll, og kanskje er den også avhengig av den. Det jeg mener å si, er at det er denne forestillingen om at vi har herredømme over vårt eget liv som lar oss føle oss som voksne, for vi forbinder voksenhet med autonomi, den suverene retten til å avgjøre hva som skal skje med oss. Før eller senere vil vi se at dette er et blendverk, for desillusjonen innhenter oss enten vi vil eller ei; den svikter aldri, har aldri gjort det. Når den kommer, tar vi den imot uten synderlig overraskelse, for ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv - iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved - ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når jordskjelvet omsider er et faktum, klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berrolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne. I dette øyeblikk finnes det en kjede av omstendigheter, av feiltagelser og lykkelige beslutninger, hvis konsekvenser venter på meg rundt neste hjørne." (side 221)

I "Lyden av ting som faller" kommer vi tett på forholdene i Colombia, og alt som gjør at dette landet sliter med kriminalitet og nærmest anarki. Her er det ikke først og fremst rettsvesenet som gjør opp med folk, men narkotika-kartellene. Man legger seg ikke ut med disse kartellene ustraffet - verken på den ene eller den andre måten. Underveis støter vi på flodhester på flukt fra dyrehagen som narkobaronen Pablo Escobar i sin tid anla, fly som styrter, terror, vilkårlig vold og narkotikasmugling i stor stil. Romanen speiler med andre ord forholdene i Colombia, slik de har vært gjennom mange år. Forhold som har gjort at forfatteren selv valgte å oppholde seg utenlands fra midten av 1990-tallet og frem til nokså nylig. I dag er han tilbake i fødebyen Bogotá. 

"Lyden av ting som faller" er en slik bok man bør få med seg. Det er ikke ofte det kommer bøker fra Colombia (ikke siden Gabriel García Márquez, så vidt jeg kan erindre), og dét i seg selv trigger i alle fall min interesse. Boka har sterke litterære kvaliteter, og oversettelsen sitter som støpt i forhold til den historien som fortelles. Selv om fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, var det aldri vanskelig å følge den røde tråden i historien. Her er det mange historier flettet inn i hverandre, og med et større bakteppe, nemlig storpolitikken og forholdene i Colombia på den tiden hendelsene fant sted - etter Pablo Escobars død (f. 1949 d. 1993). Og selv om noen av gåtene forblir uløste også etter at siste side i boka er vendt, så var det helt greit. Noen ganger finnes det ikke eksakte svar og løsninger. Man må bare akseptere at enkelte ting er utenfor ens kontroll, uten noen spesiell begynnelse eller slutt. Tilfeldigheter skjer og noen rettferdighet finnes ikke. Og bare for å ha nevnt det, så er ikke dette en thriller, men mer en stillferdig roman.

Jeg anbefaler denne boka varmt - og håper samtidig at flere av bøkene til forfatteren blir oversatt i tiden som kommer!

Utgitt: 2011
Originaltittel: El ruido de las cosas al caer
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 272
ISBN: 978-82-03-37057-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Juan Gabriel Vásquez (Foto: Mélanie Morand/Opale)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. mars 2015 - "Intens historiefortelling fra Colombia" - Jakten på hva som førte kameraten i døden blir drivkraften i fortellingen.
Den flyter ubesværet mellom ulike tidsepoker og familiekrøniker. Letingen resulterer ikke i noen fasitsvar, men viser tydelig hvordan storpolitikk og samfunnsomveltninger blir førende for et enkelt menneskes liv. Fortid og nåtid holdes levende som biter av samme virkelighet, minner (og tap av minner) har avgjørende betydning for livet som leves her og nå. For jeg-forteller Antonio får letingen konsekvenser. Tittelen «Lyden av ting som faller» spiller helt konkret på en flyulykke, men rommer også erkjennelsen av liv og fremtidsdrømmer som går i grus.
- Leseriet - 11. mars 2015 - Den som venter en panoramisk anlagt bok om narkoterroren, slik jeg delvis gjorde, vil bli skuffet. Og godt er det. «Lyden av ting som faller» er ikke interessert i å leve opp til enkle forventninger. I stedet er bokas hensikt å fortelle historiene bak nyhetsbildet, hva som skjedde før kuleregnet eller bombeeksplosjonen laget en revne i hverdagen til ordinære mennesker, og viktigere, hva som skjer etterpå. Den handler om barna som vokste opp med å besøke Escobars private og overdådige dyrehage og hva som skjedde da de ble voksne og mistet alle illusjonene.
Ektefølt, dypt alvorlig og tankevekkende.
Anbefales sterkt!
- Artemisias Verden - 4. mai 2015

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.