"Mamma Mia! Here We Go Again!" (Regissør: Ol Parker)

En hederlig fortsettelse av den første Mamma Mia-filmen!

Den første Mamma Mia-filmen hadde release i 2008. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket over å finne ut at det er så lenge siden denne filmen kom. Jeg husker den jo så godt. Kanskje fordi jeg også fikk med meg musikal-oppsetningen på Folketeatret i 2009 ... Filmen og musikalen var en skikkelig glad-sak med mye kjent og kjær musikk av Abba. Alt flettet sammen i en handling som ikke kan sies å være annet enn ganske banal, slik de fleste musikaler tross alt er. Like fullt - med dét stjernespekkede laget av skuespillere og den musikken, ble filmen en suksess. "Alle" så den, og alle snakket om den. Det var en sånn film man bare måtte få med seg. Jeg nevner Meryl Streep, Pierce Brosnan, Colin Firth, Stellan Skarsgård - den første var mammaen til en gudbenådet vakker ung kvinne og de tre siste var denne unge kvinnens mulige fedre. Alle sloss om å få være faren, og slik ble det. Farskapet ble delt på tre. 

Lily James i rollen som den unge Donna

I midten av 2018 kom oppfølgeren til Mamma Mia-filmen - denne gangen med tittelen "Mamma Mia! Here We Go Again!" Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, slik jeg i grunnen alltid er når det kommer en oppfølger til en tidligere film-suksess. Samtidig var det ikke til å komme forbi at denne lettlivede komediemusikalen passet perfekt som en film hele familien kunne samle seg rundt - uten at det var nødvendig med de helt store forventingene til karakterroller og den slags. Og vi fikk det vi forventet: En skjønn liten sak av musikal, hvor alle de gamle Abba-låtene var med. Vi storkoste oss mens vi så den!

Far og datter

Denne gangen får vi høre historien om da moren Donna (som i forrige film ble spilt av Maryl Streep) kom til Hellas og forelsket seg i den greske øya hvor handlingen i all hovedsak finner sted. Lily James spiller Donna som ung, og vi innvies i hvordan det kunne ha seg at hun traff tre menn på løpende bånd, som hun gikk til sengs med og som derfor kunne være far til hennes datter, alle som en. Donna var ingen dårlig kvinne, men omstendighetene var svært uheldig for henne. Hun fødte barnet og oppfostret det alene på den greske øya. 

Sophies tre mulige fedre: Harry (Colin Firth), Bill (Stellan Skarsgård) og
Sam (Pierce Brosnan)

Parallelt følger vi Sophie, Donnas datter, som nettopp har mistet moren sin. Kjæresten har reist avgårde, og de slites mellom ønsket om å leve et moderne liv et annet sted eller drive Sophies mors hotell videre. Senere detter den ene faren etter den andre innom, og det bygger seg opp til et klimaks idet mormoren ankommer. Dette er ingen ringere enn Ruby Sheridan, spilt av Cher - flottere enn alle de andre til sammen. Hvilket er helt utrolig, tatt i betraktning at dama er over 70 år ...

De unge lykkelige paret og mormoren (spilt av Cher)

Joda, filmen er absolutt sjarmerende, ikke minst takket være alle stjernene som er med, den flotte musikken og de vakre unge menneskene. Men ikke forvent så mye mer enn øyeblikkets underholdning. Gi deg hen til musikken og kjærlighetshistorien dersom du velger å se denne filmen! For alle oss som nærmest vokste opp med Abba, er filmen et nostalgisk tilbakeblikk på fortiden. Musikken kler sin nye innpakning, og det er bare å kose seg! Den første filmen var selvsagt best, men denne andre filmen er absolutt en hederlig fortsettelse av den første. 

Jeg så filmen på Blockbusters strømmetjeneste. 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Mamma Mia! Here We Go Again!
Nasjonalitet: Storbritannia, Tyskland og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Komedie/musical
Skuespillere: Amanda Seyfried (Sophie), Stellan Skarsgård (Bill), Lily James (Donna som ung), Meryl Streep (Donna), Colin Firth (Harry), Sam Brosnan (Sam), Christine Baranski (Tanya), Dominic Cooper (Sky), Julie Walters (Rosie), Cher (Ruby Sheridan), Andy Garcia (Fernando)
Spilletid: 109 min.

"Main Street" (Regissør: John Doyle)

Sjarmerende, men middelmådig


Innspilt: 2010
Originaltittel: Main Street
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (Gus Leroy), Orlando Bloom (Harris Parker), Ellen Burstyn (Georgina Carr), Patricia Clarkson (Willa), Amber Tamblyn (Mary Saunders)
Spilletid: 90 min.

En liten by i sørstatene i USA er i ferd med å dø ut. Det er ingen som ønsker å investere der lenger, de unge vil bare vekk fortest mulig og det er i grunnen bare å innse at det går nedover med det meste. For det skjer jo absolutt ingenting der lenger. Spede forsøk på å lage parader i byens hovedgate i forbindelse med høytider, har for lengst strandet. De unge vil ikke for sitt bare liv risikere å bli sett der, for dette er ganske enkelt for pinlig.

Så ankommer den kjekke og sjarmerende Gus Leroy (i Colin Firths skikkelse)! Det hele starter med at han leier et gammelt lager av den aldrende kvinnen Georgina Carr. Georgina skulle egentlig ha vært en rik arving, men tobakksindustrien tok en annen vending for mange, mange år siden. Det er ikke rare greiene hun sitter tilbake med, og det ser ut til at hun kan bli nødt til å selge sitt herskapelige barndomshjem. Det er jo alt for stort for et menneske uansett .... Men følelsen av å måtte gi opp sitt hjem er likevel sår. Og hva vil forresten alle vennene hennes si? Vel ... de er for lengst døde uansett ... 

Midt oppi alt dette blir vi vitne til ungjenta Mary Sanders spede forsøk på å starte et voksenliv. Men da det blir klart for henne at sjefen hennes på advokatkontoret hvor hun jobber, som hele tiden har ønsket en affære med henne, faktisk er gift, mister hun alle illusjoner. Da hun at på til får sparken fordi hun ikke vil treffe ham lenger, bestemmer hun seg for å flytte. Ser hun i tide den kjekke unge mannen - Harris Parker i Orlando Blooms skikkelse - som elsker henne høyt, og som studerer juss ved siden av full jobb som politimann for hennes skyld? Han som faktisk har elsket henne så lenge han kan huske? Og skjønner den unge mannen for den saks skyld at han må vise Mary at han har "edge" - ikke varte henne opp hele tiden som en logrende hund som er fornøyd med smuler ... ?

I mellomtiden kommer det frem at mr. Leroy bruker Georginas lager til å oppbevare helsefarlige stoffer, riktig nok forskriftsmessig oppbevart på tønner, men dog ... Ønsker byens borgere og ikke minst Georgina at han skal lagre helseskadelige stoffer i deres by? Selv om han lover at dette kan snu opp-ned på den nedadgående trenden i byen deres, og faktisk revitalisere den og starte en vekst?
 
Etter å ha sett Colin Firth i strålende filmer som "A single man" og "Kongens tale", måtte jeg ha denne da den kom på DVD. Like fullt kan jeg med en gang si at jeg ble rimelig skuffet. For egentlig er det vel kun Colin Firth som stråler i det hele tatt i denne filmen, mens resten fremstår som nokså forutsigbart og kjedelig etter at jeg først hadde klart å få tak i tråden i filmen. Både Colin Firth og Orlando Bloom snakker sørstats-amerikansk i denne filmen. Sikkert krevende nok å lære seg for å kunne bekle rollene i filmen, men ikke tilstrekkelig til at dette kunne bære filmen som helhet. Dessuten synes jeg det var nokså synlig at Colin Firth slet litt med å artikulere seg, og kjente igjen noe av mimikken hans fra "Kongens tale", hvor dette for øvrig var på sin plass. Det gjorde ham i alle fall litt kunstig. Han sto dessuten hele tiden på utsiden av de andre hovedpersonene i filmen.

Kanskje er det en grunn til at denne filmen aldri er blitt vist på kino i Norge? Det skyldes i alle fall ikke at den er for smal! Handlingsforløpet ble for snublende, det var for mange ting som skulle inn i denne forholdsvis korte filmen på 90 minutter, og jeg fikk liksom aldri ordentlig tak på noe. I stedet for å bli en kompleks og "dyp" film, ble den bare rotete. Her er jeg i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, noe min mann som så den sammen med meg synes er alt for snilt (uansett om det blir tre eller fire, altså). Jeg tror like fullt jeg ender på noe midt i mellom. Men bevares! Filmen er sjarmerende nok den, og i mengden av alle de mange middelmådige filmene i denne genren, ville jeg heller ha sett denne enn mye av alt det andre. 

Er Gus Leroy byens redningsmann?

Sjarme i bøtter og spann

Mr. Leroy sammen med Georgina og hennes niese

Harris Parker (Orlando Bloom)

"Lett på tråden" (Regissør: Stephan Elliot)

Innspilt: 2008
Original tittel: Easy Virtue
Nasjonalitet: England, Storbritannia
Skuespillere: Jessica Biel, Colin Firth, Kristin Scott Thomas, Ben Barnes
Spilletid: 93 min.

Da John Whittaker varsler sine erkebritiske foreldre at han har giftet seg med en amerikanerinne og ønsker å ta henne med til deres slott i England slik at de kan møtes, steiler Mrs. Whittaker bokstavelig talt. Det var ikke akkurat dette hun hadde sett for seg at sønnen skulle bli til del. Hele livet har hun kjempet for å holde eiendommene samlet, slik at sønnen John en gang skulle overta, og så har han giftet seg med en amerikansk tøyte ...

Like fullt blir alle, og kanskje i særdeleshet Mr. Whittaker (i Colin Firths skikkelse), fullstendig sjarmert da sønnens vakre kone Larita ankommer. Til og med Johns giftesyke søstre svermer rundt Larita, nesegrus i beundring over all den stil og glamour hun opptrer med.

Men så kommer Larita ved et uhell til å sette seg på familiens kjæledegge, en chihuahua. Og så dukker det opp noen gamle hemmeligheter fra fortiden, som vel egentlig ikke tåler dagens lys ... Dermed er det duket for forviklinger og intriger. Og spørsmålet er om John elsker sin kone høyt nok til å stå henne last og brast gjennom alt som skjer ... Hvem føler han til syvende og sist størst lojalitet overfor - sin kone eller familien?

Jeg trodde at dette var en nokså lettlivet komedie da jeg bestemte meg for å se den, men jammen ble jeg svært så overrasket. For filmen har absolutt dybde! Og den var ikke fullt så lattervekkende som man kanskje skulle tro. Tvert i mot var det mye alvor. Fordommer, forutinntatthet, snobberi, klasseskille - alt tatt veldig på kornet! Colin Firth er virkelig en fantastisk skuespiller, som stadig overrasker. Det var heller ikke ueffent at rollen han spilte var svært sympatisk. I enkelte sekvenser hvor svigerdatter (Jessica Biel) og svigermor (Kristin Scott Thomas) kranglet så busta føyk på det mest satiriske og erkebritiske vis, var det helt nødvendig å kunne så pass engelsk at man kunne frigjøre seg fra de latterlige oversettelsene i undertekstene, hvor halvparten av poengene rett og slett ble borte.

Terningkast fem!

"Genova - en italiensk sommer" (Regissør: Michael Winterbottom) - 2008

Moren og hennes to døtre Kelly og Mary er på vei hjem i bil. For å få tiden til å gå gjetter de fargen på bilene som kjører forbi - med lukkede øyne. For å være sikre på at ingen jukser, holder jentene foran øynene på hverandre. Så holder den yngste jenta plutselig foran øynene på moren, som ikke lenger ser hvor hun kjører og kolliderer i motgående bil. Hun dør.

Sorgen er ikke til å holde ut verken for faren Joe eller døtrene. For å komme seg til hektene takker han ja til en jobb som lærer ved et universitet i Genova i Italia. Joes gamle venninne Barbara hjelper dem til rette i begynnelsen.

Kelly er i tenårene og begynner straks å utforske sin gryende seksualitet. Søsteren Mary sliter med skyldfølelse for morens død og ser stadig morens gjenferd i Genovas gater ...

I denne nydelige og rørende filmen møter vi Colin Firth som Joe. Det var faktisk fornøyelig å se ham i en annen rolle enn en stiv, fjern og kjølig britisk overklasserolle! Han spiller en i aller høyeste grad tilstedeværende alenefar, som langt på vei må sette sine egne behov til side av hensyn til døtrene. Kivingen søsknene imellom, og den eldste søsterens unnasluntring fra pliktene for lillesøsteren, er helt klassisk og veldig gjenkjennelig. Dette er i det hele tatt en veldig varm film som fikk meg til å få veldig lyst til å dra til Genova, en by jeg så langt i livet har nøyd meg med å kjøre forbi når vi har vært på de trakter.

"Mamma Mia!" (Regissør: Phyllida Lloyd) - 2008

Musical-filmer er ikke det jeg liker aller best, så jeg var faktisk litt skeptisk til denne filmen på forhånd. Og så endte jeg opp med å bli tatt med storm! For dette er en skikkelig feel-good-film med en rørende (ja endog banal) historie. Like fullt ble jeg rørt til tårer ... Jeg ble tom. drittlei ABBA for nesten 30 år siden, og like fullt opplevde jeg musikken som kjempefin!

Så hva er det med denne filmen som så til de grader går hjem hos alle? Filmen er spekkfull av kjente skuespillere, de unge som skal gifte seg er nydelige, ABBAs kjente låter passer som hånd i hanske for alt som skjer i filmen - som om de skulle vært skrevet nettopp med tanke på akkurat denne filmen/oppsetningen - og historien er betagende i all sin naivitet. 

Den vordende bruden inviterer de tre som kan være faren hennes til bryllupet. Selv moren hennes vet ikke hvem datterens far er, fordi omstendighetene førte til at hun hadde kontakt med tre ulike menn på det kritiske tidspunktet. Da alle tre ankommer, oppstår det forviklinger. For hva gjør den vordende bruden når det viser seg at alle tre insisterer på å være faren hennes?