"Wolf Hall" (Regissør: Peter Kosminsky)

Filmatisering av Hilary Mantels Tudor-drama!

Opp gjennom årene har jeg sett det meste som har kommet på film om Tudorene generelt og Henrik VIII spesielt. Det er flere ting som tiltrekker. Historien som sådan, alle maktkampene ved hoffet, kostymene og ikke minst middelalder-musikken. Blant de aller mest storslagne seriene som er laget, er "The Tudors" i fire sesonger. Det er nok det nærmeste jeg har kommet serie-avhengighet, for ellers foretrekker jeg definitivt filmer fremfor serier, som det har gått inflasjon i etter min mening. 

Nå har "The Tudors" fått en konkurrent, og det er med TV-serien "Wolf Hall". Med sine seks timers varighet, kan den selvsagt ikke måle seg med den 30 timer lange Tudor-serien. Samtidig er dramaet i "Wolf Hall" mer fortettet, idet det er kongens kamp om å få gifte seg med Anne Boleyn som står i fokus her. I Tudor-serien fikk vi møte samtlige av Henrik VIIIs koner. Og bare for å ha nevnt det med det samme: det er bare to av hans i alt seks koner som ble halshugget. Anne Boleyn var en av dem.

"Wolf Hall" baserer seg på Hilary Mantels romaner "Ulvetid" (på engelsk "Wolf Hall") og "Falkejakten".  "Ulvetid" utkom på engelsk i 2009, mens "Falkejakten" ("Bring up the Bodies") utkom i 2012. Den siste boka i det som er ment å bli en triologi - "The Mirror and the Light" - kommer snart. Dermed ligger det nok an til en oppfølger av filmen "Wolf Hall". Noe annet ville være merkverdig. 

Jeg nevnte middelalder-musikken man alltid får høre i filmer fra denne tidsepoken - 1530-årene. Den foreligger selvsagt som egen CD - "Wolf Hall -  Original Television Soundtrack" - du finner den på Spotify). 

Hilary Mantels romaner "Ulvetid" og "Falkejakten", som "Wolf Hall" er basert på.
Begge bøker er utgitt av Press forlag i Norge. (Foto: RMC)

Mens boka "Ulvetid" starter med at hovedpersonen - Thomas Cromwell (f. 1485 d. 1540) - flykter fra sin voldelige far, starter filmen på et noe senere tidspunkt. Cromwell er godt voksen, men underveis får vi tilbakeblikk til barndommen hans, med en far som livnærte seg som smed og som ikke var helt god i gemyttet. Nå er Thomas Cromwell en av biskop Thomas Wolseys (f. 1473 d. 1530) mest betrodde menn, men det har for lengst begynt å brenne under Wolseys føtter. Han har ikke klart å oppfylle kongens (f. 1491 d. 1547) største ønske, og det er å komme fri fra ekteskapet med Catherine av Aragon (f. 1485 d. 1536). Paven av Rom vil ikke gå med på at ekteskapet er å betrakte som en nullitet. Det er ikke først og fremst kongen som vil ha Wolsey bort, men Anne Boleyn (f. 1501 d. 1536). 

Thomas Cromwell er mang en gang betenkt.

Thomas Cromwell er en meget sympatisk mann, som har skjønt såpass at meningene må han holde for seg selv. Det er det tryggeste. Rundt ham intrigeres det over en lav sko, og det faller ikke så mye som en knappenål til gulvet ved hoffet før "alle" vet det. Tungebåndet sitter løst, og å snakke for mye kan koste dyrt. Det er likevel ikke alle som forstår dette, og prisen de senere må betale, er høy. Det gjelder å være inne med de rette folkene, og mange er dem som får lide fordi de ikke tidsnok skjønner at Anne Boleyn, en arrogant og usympatisk kvinne, snart skal bli den mektigste engelske dronningen England noen gang har hatt. Anne Boleyn på sin side skjønner ikke at hovmod står for fall, og at dette skal komme til å koste henne hodet i en tid hvor hun kunne trengt at noen faktisk likte henne litt. 

Anne Boleyn - en hovmodig kvinne hvis hode etter hvert skal dingle ...

Dramaet rundt ekteskapsinngåelsen med Anne Boleyn og skilsmissen fra Catharine av Aragon førte til brudd med pavekirken i Rom. Kong Henrik VIII ble lyst å bann, og som et motsvar til dette gjorde han seg selv til øverste leder av den engelske kirken. Dette falt mange tungt for brystet, og en av dem som heller gikk til giljotinen for å redde sin sjel enn å redde livet, var Sir Thomas More (f. 1478 d. 1535). (Han var en sterkt motstander av protestantismen. Senere ble han kanonisert som martyr av pavekirken.) 

Den påfuglaktige kongen på ridetur i en av sine vakre kreasjoner

Boleyn-familien levnes liten ære i Hilary Mantels Tudor-drama, mens Thomas Cromwell kommer desto mer sympatisk ut. Cromwell var en mann med mye makt, men som så godt det lot seg gjøre, manøvrerte i det ulente landskapet ved hoffet, der det som var riktig en dag, var svært galt den neste. Anne Boleyn blir mer og med desperat etter som det viser seg at hun ikke klarer å føde kongen en sønn, og blir vitne til hvordan hans interesse for Jane Seymour vokser for hver dag som går. Nå er det henne kongen ønsker å bli kvitt. Thomas Cromwell settes på saken med å finne nok sladder til å felle henne ... 

Så er det slutt også for Anne Boleyn ...

"Wolf Hall" er en storslagen film om noen av de mest dramatiske øyeblikkene i Englands historie. Jeg måtte riktignok bruke litt tid på å vende meg til Damian Lewis som Henrik VIII, fordi han er så ulik alle de andre rolleinnehaverne jeg har sett i diverse Tudor-filmer tidligere. Han går rundt med et fandenivoldsk uttrykk i ansiktet i de fleste scenene, og det passet ikke helt, synes jeg. Den virkelige Henrik VIII var sterkt overvektig og lite kjekk, og han hadde et stinkende leggsår som aldri ville gro. Konene hans var heller ikke spesielt vakre. Uansett - det ville ikke ha gjort seg på film. 

Svært vakre Claire Foy får frem desperasjonen hos Anne Boleyn på en troverdig måte. Dessuten kan jeg nesten ikke få fullrost Mark Rylance i rollen som Thomas Cromwell nok. Man kan bokstavelig talt se samvittighetskvalene i ansiktsrynkene hans. Når han ikke finner noen som er skyldig i tiltalen, finner han folk som er skyldige i andre ting. Straff fortjener de i alle fall, og da er det kanskje ikke så galt om de må få hodet sitt kuttet av likevel ... ? Der han blir vitne til urett, gjør han det han kan for å få kongen på andre tanker. Men han vet å gi seg i tide - før han selv risikerer noe. 

Det non-verbale spillet ved hoffet, der det alltid er øyne som får med seg den minste lille ting, er fornøyelig - om man kan si det slik. Filmkulissene - Englands mange slott - gir det hele en følelse av autentisitet. Kostymene er helt utrolige - og vakrest av alle er dem kongen selv går rundt i. Dessuten vil jeg fremheve selve filmingen, som selv i de mørkeste rom gir akkurat det lyset som skal til for å gi scenene et magisk skjær. 

Så spennende var denne TV-serien at samtlige episoder - seks i alt - ble sett i et eneste strekk. Alt annet ble lagt til side - det nyttet ikke å slutte før siste episode var sett. 

Denne TV-serien anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Wolf Hall

Nasjonalitet: England

Sjanger: Drama

Skuespillere: Mark Rylance (Thomas Cromwell), Damian Lewis (Henry VIII of England), Claire Foy (Anne Boleyn), Bernard Hill (Thomas Howard, Duke of Norfolk), Anton Lesser (Thomas More), Mark Gatiss (Stephen Gardiner), Mathieu Amalric (Eustace Chapuys), Joanne Whalley (Catherine of Aragon), Jonathan Pryce (Thomas Wolsey), Thomas Brodie-Sangster (Ralph Sadler), Tom Holland (Gregory Cromwell), Harry Lloyd (Harry Percy), Jessica Raine (Jane Boleyn), Saskia Reeves (Johane Williamson), Charity Wakefield (Mary Boleyn) m.fl.

Spilletid: 6 timer

Hilary Mantel: "Ulvetid"

En moderne klassiker om Tudor-tiden (1500 - 1535 e.Kr.)

Hilary Mantel (f. 1952) er en engelsk forfatter med atskillige romaner (elleve stk.) bak seg før hun slo gjennom med sin tolvte - "Ulvetid", som hun også mottok Booker-prisen for. En bok alle Tudor-fans kommer til å elske (om man ikke for lengst har lest den allerede), og det med god grunn vil jeg mene. Og med kjennskap til at det dessuten er en oppfølger til "Ulvetid" ("Falkejakt"), også den en Booker-pris-vinner, er det vel egentlig bare en ting å si: Løp og kjøp! 

Henrik VIII (f. 1491 d. 1547) var konge av England i perioden 1509 og frem til sin død. Aller mest kjent er han for alle konene sine, hvorav to endte i galgen, og dessuten for å ha forårsaket bruddet med pavekirken i Roma. Anne Boleyn var den første han sendte i galgen, og hun er helt sentral i "Ulvetid". Katarina Howard, som ikke er med i denne boka, var for øvrig den andre kong Henrik XIII sendte i galgen. 

Innledningsvis i "Ulvetid" svirrer ryktene om at kongen har forelsket seg i en ny kvinne; Anne Boleyn. Han er imidlertid gift med Katarina av Aragon, en kvinne som først var gift med hans bror og som altså Henrik VIII giftet seg med etter brorens død. Ekteskapet med henne har brakt ham en datter, Mary, men ingen sønn. Hvorvidt det var det faktum at han ikke fikk en sønn med Katarina av Aragon eller det faktum at han forelsket seg så inderlig i Anne Boleyn som gjorde det så viktig for ham å komme løs fra ekteskapet med Katarina, verserer det mange ulike teorier om. Faktum er i alle fall at han (og Anne Boleyn) kjempet i hele syv år for å få hverandre, og mellom dem sto først og fremst pavekirken i Roma og dernest Katarina, som nektet å la seg skille fra sin elskede konge. 

Kong Henrik XIII

"Ulvetid" handler i all hovedsak om årene som går fra kongen bestemmer seg for at det er Anne Boleyn han vil ha, og til det endelige bruddet med pavekirken i Roma. For paven nektet å annullere kongens ekteskap med Katarina, og dermed var det ingen vei utenom å bryte med pavekirken. En historisk hendelse som for all tid rystet England og satte varige spor etter seg i historien ... 

Helt sentral i alle stridighetene står en mann, opprinnelig sønn av en smed og som etter å ha blitt mishandlet på det groveste av sin far, i sin tid flyktet hjemmefra, deltok i krigshandlinger på fransk jord før han atter vendte tilbake til moderlandet England og etter hvert ble integrert i kongens hoff som hans nærmeste medarbeider og sekretær. Thomas Cromwell lyktes å komme nær maktens tinde gjennom kløkt, klokskap og sindighet, og ikke minst gjennom en tilsynelatende betingelsesløs lojalitet til sin konge. I motsetning til mange andre som tenkte farlig høyt noen ganger, og endte med halshugging som følge av ubetenksomhet, holdt han stort sett sine meninger for seg selv, og konsentrerte seg om å lage lovene som kongen befalte ham. Man kom nemlig ikke på kant med Boleyn-familien, som skulle opp og frem, koste hva det koste ville ... Og dronning Anne, som etter hvert ikke går av veien for å sende både den ene og den andre - deriblant sin egen søster - inn i ulykkelige ekteskap for å få det hun oppfattet som farlige konkurrenter ut av veien for hennes maktsyke sinn ... 

Om Thomas Cromwells lovarbeid skriver Mantel følgende på side 611:

"Rafe går, og selv tar han fram kveldens arbeid og starter på det, metodisk, smeller papirene fast i pene bunker. Lovforslagene hans er vedtatt, men det kommer alltid en ny. Når han skriver lovutkast, prøver han alltid ut ordene for å finne den største kraften i dem. I likhet med besvergelser må de ha makt til å få ting til å skje i virkelighetens verden, og akkurat som med besvergelser fungerer de bare hvis folk tror på dem. Hvis en lov har en strafferamme, må du være i stand til å håndheve den - overfor den rike så vel som den fattige, overfor folket ved grensen mot Skottland i nord og de walisiske våtmarkene i øst, overfor folk i Cornwall så vel som folk i Sussex og Kent. Han har skrevet denne eden, en prøve på folks lojalitet over Henrik, og han har tenkt å edfeste alle menn i samtlige byer og landsbyer, alle kvinner av noen betydning, enker med arvet formue, landeiere. Hans menn skal trampe over hei og lyng og kreve at alle som knapt har hørt om Anne Boleyn, anerkjenner legitimiteten og arveretten til barnet i hennes liv. Hvis en mann vet at kongen heter Henrik, skal han avlegge eden; det spiller ingen rolle om han forveksler denne kongen med faren hans eller en annen Henrik før dem igjen."

Anne Boleyn

Jeg har selvsagt sett TV-serien Tudor (som jeg har omtalt her i bloggen min), og sånn sett kan man vel si at det ikke er mye nytt under solen i Hilary Mantels monstrøse roman. Men der TV-serien fremstiller kong Henrik XIII som en pen og flott mann helt til det siste, er Mantel mer tro mot kildene. For etter hvert som Henrik XIII dro på årene, ble han fetere og fetere, og helsen hans skrantet. 

Det som gjør Mantels roman til noe helt for seg selv, er alle detaljene rundt det som skjer, og at hun har enormt mye kunnskaper om denne historiske epoken. Dessuten skriver hun helt fantastisk. Hun skriver i presens, og det er mange dialoger i romanen. Dette gjør at vi omtrent er der mens det skjer, tett innpå hovedpersonene. Jeg kunne omtrent kjenne luktene, se for meg de golde slottene der det nesten var umulig å være 100 % privat fordi det alltid var noen som sto og lyttet i nærheten, kjenne angsten pga. all ondskapen og alle intrigene som ble sydd sammen for å felle personer i intrikate renkespill. 

Thomas Cromwell

Mantel tegner interessante personportretter der det må være helt åpenbart at alvorlige personlighetsforstyrrelser som psykopati, paranoid narsissisme og verre ting må ha vært temmelig vanlig - også på den tiden. Romanen avsluttes i 1535, året før dronning Anne endte i galgen. Anne har i mellomtiden fått datteren Elizabeth, og kongen er overbevist om at grunnen til at de ikke får en sønn er at Katarina av Aragon har en finger med i spillet. Bruddet med pavekirken er et faktum, og kongen avtvinger hele folket å avlegge en ed om at han nå skal være kirkens overhode. Underveis treffer vi kjente personligheter som Kardinal Wolsey, Thomas More m.fl. Hodene ruller etter hvert som den ene etter den andre nekter å sette kongen høyere enn selveste Gud. Og mens forfatteren tegner et temmelig sympatisk bilde av Thomas Cromwell, en mann som også ender med å få hodet hugget av etter hvert, levnes familien Boleyn liten heder og ære ... Og underveis blir vi kjent med noen av dronning Annes hoffdamer, en av dem Jane Seymour, kvinnen som etter hvert skal bli kongens tredje kone ... En kvinne som kun er god - i motsetning til Anne Boleyn, som til og med har spisse tenner og som bruker all sin kvinnekløkt på å holde kongens interesse for henne varm, men som erfarer at han har luknet etter at de fikk hverandre ... 

Jeg er fra meg av beundring for Hilary Mantels romanprosjekt, og selv om boka inneholder nesten 700 sider, var det ikke en side for mye! Ikke én eneste en! Ikke bare er boka den reneste page-turner, men den er skrevet på en slik måte at det lukter klassiker lang vei. Persongalleriet er dessuten fremstilt så helstøpt og fri for klisjeer at det hele blir svært troverdig. Og når jeg i tillegg kan lese at hun ikke er tatt på en eneste faktafeil av folk som kan engelsk historie, er det jo bare å ta av seg hatten for hennes prosjekt! Her må det bli terningkast seks! Og det må da bare være et tidsspørsmål før boka havner på 1001-bøker-lista? 

Nok en gang overraskes jeg over at det omtrent ikke er mulig å finne blogginnlegg om denne boka. Anitas blogg er den eneste jeg har funnet frem til. Og i ettertid har det dukket opp et blogginnlegg til - på Christine leser og hos Bokstavelig talt. 

Utgitt: 2009
Originaltittel: Wolf Hall
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Hege Mehren
Forlag: Press 
Antall sider: 695

Hilary Mantel

"W.E. - århundrets kjærlighetshistorie" (Regissør: Madonna)

Om kjærlighetens kraft

I Madonnas film "W.E." introduseres vi for to parallelle historier; en som handler om Wallis Simpson og Edvard som abdiserte for å få kvinnen han elsket, og en om nygifte Wally Winthrop som er svært fascinert av det som senere har blitt betegnet som "århundrets kjærlighetshistorie".

Wally har gitt opp sin karriere for å bli mor til sin psykiater-manns barn. Alt for å fullbyrde sin drøm om en perfekt ekteskapelig lykke! Men ekteskapet er alt annet enn lykkelig. Ikke bare bedrar ektemannen henne etter noter, men når han blir konfrontert med Wallys fortvilelse og berettigede mistenksomhet, slår han. En gang går han så langt at Wally mister barnet hun bærer på. Likevel gir hun ikke opp drømmen om at de skal bli lykkelige til slutt.

Mens Wally vandrer rundt på dagtid, oppsøker hun et museum for å finne ut mer om Wallis Simpson og Edvards kjærlighet. I den forbindelse treffer hun på en museumsvakt av russisk opprinnelse. Kan hun finne styrke i århundrets kjærlighetshistorie for å gjøre noe med sin egen situasjon? Og hvem er denne museumsvakten egentlig? Kan hun stole på ham?

Vi følger også Wallis og den blivende engelske kongen Edvard i deres besettende kjærlighet. Så sterk er kjærligheten at når det går opp for Edvard at verken hans egen familie eller Englands folk noen sinne vil komme til å akseptere Wallis som hans kone, bestemmer han seg for å abdisere. Deres kjærlighetshistorie er velkjent, og alltid er det fokus på hva Edvard ofret for kjærligheten. I denne filmen får vi også en økt forståelse for hva hele affæren må ha kostet Wallis, en fraskilt kvinne som ved å velge Edvard måtte flytte fra England og leve resten av sitt liv i eksil, foraktet for at hun stjal den blivende kongen fra hans folk. Ekteparet fikk ingen barn, og i filmen får vi innblikk i Edvards ikke bare krevende, men tidvis også kvelende kjærlighet. Og om byrden ved å leve under forventningene om at deres kjærlighet var perfekt, så mye som de hadde ofret for å få hverandre ...

Det er først og fremst historien om Wallis og Edvard som jeg fant interessant med denne filmen. I filmen "Kongens tale" fikk vi vite om dramatikken rundt Edvards abdisering, ikke minst om hvilken betydning dette fikk for den stammende broren Bertie (og senere kong Georg V), mens vi i "W.E." får vite mer om selve kjærlighetshistorien mellom Wallis og Edvard. Hvorvidt fremstillingen av Wallis og hennes fortvilelse er autentisk eller om den er basert på fiksjon, vet jeg ikke, men jeg ble i alle fall sittende igjen med en følelse av at "ja, slik må det ha vært!" Deres kjærlighetshistorie er for øvrig nydelig skildret av to fremragende skuespillere i rollene som Wallis og Edvard: Andrea Riseborough og James D´Arcy. Parallellhistorien fant jeg mindre interessant. Dette trekker ned helhetsinntrykket av filmen, som jeg ender med å gi terningkast fire. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: W.E. 
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Romantikk / drama
Skuespillere:  Abbie Cornish (Wally Winthrop), Andrea Riseborough (Wallis Simpson), James D´Arcy (Edvard XIII), Oscar Isaac (Evgeni), Richard Coyle (William Winthrop), David Harbour (Ernest), James Fox (kong Georg V)
Spilletid: 114 min.

Ville ha hverandre for enhver pris

Wallis og Edvard

Hva har Wallis egentlig begitt seg inn på?

Wally

Richard Herrmann: "Livet med Elizabeth - historien om Tudor-dynastiet på den engelske tronen"

Den siste Tudor-monark

Richard Herrmann (f. 1919 d. 2010) var London-korrespondent for NRK i årene 1964 - 1977, og i årene 1967 til 1993 utga han intet mindre enn 16 bøker, som alle handlet om England på et eller annet vis. Det være seg om kjente engelske kriminalgåter (f.eks. Jack the Ripper), om Churchill, engelsk fotball, puber, Englands historie generelt og London bys historie spesielt - og i særdeleshet om engelske dronninger (Elizabeth, Mary Stuart og Victoria).

Jeg vokste opp med Richard Herrmanns radio-reportasjer fra London. Med sin særegne fortellerstil preget av humor og varme, poenger med snert og med et engasjement som smittet over eteren, satt jeg fjetret til radioen for å høre når han fortalte om London, om mordere og ofre, om Henrik VIII og alle hans koner osv. Nettopp hans bok om dronning Elizabeth I fra Tudor-epoken i England har jeg et spesielt forhold til fordi jeg har hørt, lest, hørt og lest denne en del ganger opp gjennom tidene. Dessuten har jeg etter hvert utviklet en spesiell interesse for Tudor-epoken, som varte fra 1485 til 1603, og som i all hovedsak omfatter tre monarker; Henrik VII, Henrik VIII og Elizabeth I (og kun i korte perioder hhv. Edvard VI og (Bloody) Mary - samt nidagersdronningen Lady Jane).

Lydbokutgaven av "Livet med Elizabeth" (som for øvrig ligger på YouTube) er en forkortet utgave av Richard Herrmanns bok med samme tittel, som utkom i 1986. Det er helt nytt av året at lydboka er tilgjengelig på markedet. Mens papirutgaven av boka inneholder 367 sider samt en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene helt bakerst, tar det bare litt i underkant av fem timer å høre seg gjennom lydbokutgaven. Det sier seg selv at man går glipp av ganske mye av Herrmanns historiske verk om den sagnomsuste dronning Elizabeth I, som jeg har ham mistenkt for å holde som sin yndling blant de engelske monarker av kvinnekjønn. På den annen side er det en opplevelse i seg selv å høre ham selv fortelle historien om Tudor-huset, hvor Elizabeth I var så sentral.

"Hun var den mektigste kvinnen i verden. Hun hadde også vært den mest ettertraktede i yngre år. Konger og fyrster, unge og fyrrige, gamle og gebrekkelige hadde stått i kø for hennes slanke hånd. Om det var hennes kjærlighet de var ute etter, eller makten og æren som fulgte med henne - det skal være usagt. Noe av begge deler kanskje for de fleste av dem. Mange hadde stått henne etter livet, blant hennes nærmeste og blant hennes fiender ute i den store verden. Det var ikke få, verken her eller der. Og hun hadde selv mer enn ett liv på samvittigheten av forædere og rivaler, noen mer skyldige eller uskyldige enn andre. Hun hadde selv vært et uønsket barn. Hun var til de grader uvelkommen at hennes egen far nektet å være med da hun skulle føres til dåpen. Han ville ha en sønn. En pike var en fornærmelse. Hennes egen mor var blitt halshugget. Hun var blitt erklært for uekte barn å være av konge og parlament, og gjort arveløs til alt jordisk gods og all menneskelig aktelse. Men hun skulle komme til å sitte på den engelske tronen i nesten et halvt århundre. Og hun skulle gjøre landet sitt til en stormakt mens hun ordnet opp for folket sitt. Fremfor alt en stormakt på havet. Det skulle bli begynnelsen på et verdensrike som kom til å vokse og vokse i fire hundre år, til det største imperium historien har opplevd helt fram til vår egen tid."

Vi introduseres blant annet for historien om Elizabeths far, Henrik VIII, han med alle konene. Mange forbinder ham med kongen som tok livet av alle konene sine ved å hugge hodene av dem, men det var faktisk bare to av dem som led denne skjebnen. Den første av dem var som tidligere nevnt Elizabets mor, Anne Boleyn. Vi får også høre om en konge som var langt fra så vakker og feiende flott som han ble fremstilt i TV-serien om Tudor, med flotte Jonathan Rhys Meyers i rollen som Henrik VIII, som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Tvert i mot ble kongen etter hvert en meget fet mann, med en livvidde på mer enn 1,5 meter, og med et verkende og stinkende leddsår han aldri ble kvitt. Med sin første kone, Katherine av Aragon, fikk han datteren Mary (senere Bloody Mary), med sin andre kone, Anne Boleyn, fikk han datteren Elizabeth (senere Elizabeth I) og med sin tredje kone, Jane Seymore, som døde i barsel, fikk han den svakelige sønnen Edvard (som kun regjerte en kort tid som Edvard VI - men som mindreårig med en regent - han døde i en alder av 15 år). Flere barn fikk han ikke, alle sine koner til tross. At det skulle være ham det var noe galt med, streifet ikke menn på den tiden. Kvinnenes oppgave var å føde sønner, og klarte de ikke det, var det vær-så-god-neste.

Kivingen mellom Mary og Elizabeth og deres respektive støttespillere om hvem som var rette arving til tronen etter at Edvard VI døde i 1553, var tøff. Valget sto mellom katolske Mary i et protestantisk land og den uekte, men dog protestantiske Elizabeth. Historien kjenner vi - det ble Mary som i første omgang ble kronet som dronning, men hun regjerte kun i om lag fem år (da døde hun), og etter dette overtok Elizabeth tronen. Ingen av Henrik VIIIs barn fikk etterkommere, og da dronning Elizabeth døde i 1603, var Tudor-husets tid over. Stuartene overtok etter dette tronen. Richard Herrmann forholder seg for øvrig til at dronning Elizabeth I forble jomfru inntil sin død, vel vitende om at hun hadde både kjærester og friere - i motsetning til mange andre historikere som mener at hun hadde et seksuelt forhold til jarlen av Leicester. At hun var en fyrrig kvinne, var det derimot ingen tvil om. Og kanskje var en av grunnene til at hun avsto fra å gifte seg og gi seg kjærligheten i vold at hun fryktet hva voldsomme følelser ville gjøre med henne - jf. farens mange kvinne-historier. Dernest at hun fryktet konsekvensene av å gi fra seg den makten hun hadde og ikke minst likte å ha, som det politiske mennesket hun tross alt var. En annen mulighet er at det var så mange stridigheter ute i Europa på den tiden at det kunne få uante konsekvenser dersom hun valgte en fremfor en annen. Å gifte seg under sin stand fremsto ikke som noe alternativ.

"Livet med Elizabeth" handler også om menneskene rundt henne. Blant annet var hun samtidig med William Shakespeare. Sånn sett er det interessant at Richard Herrmann stiller spørsmål ved om det egentlig var Shakespeare som skrev teaterstykkene han er blitt kredittert, eller om det var en annen som sto dronningen og hoffet nært som sto bak disse. Teaterstykkene handler som kjent mye om makt og rivalisering på høyt nivå, umulig kjærlighet, konspirasjoner o.l. Akkurat dette er det nylig laget en film om - Anonymous - hvor vi treffer Vanessa Redgrave i rollen som den aldrende dronning Elizabeth I. Her fremstilles hun som den hun etter hvert ble da alderen gjorde seg gjeldende; tannløs og tynn i håret, desperat etter å skjule sine alderdoms svakheter blant annet ved å fjerne alle speil på slottet, slik at hun skulle slippe å bli minnet på hva som skjedde med hennes ytre.

Jeg synes som vanlig at Richard Herrmann er en fantastisk historieforteller, og at det dessuten er morsomt å høre ham lese selv. Han er såpass muntlig i formen at det passer med høytlesing av hans utlegninger, hvor han briljerer med sin dybdekunnskap om denne kvinnen over alle kvinner, dronning Elizabeth I. Det er nok ingen annen engelsk dronning det er laget så mange filmer om som av nettopp henne, og selv har jeg både sett en hel del av dem og dessuten omtalt dem i tur og orden på min blogg. Nedenfor følger en oversikt over Tudor-filmer omtalt her.

Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan.

Papirutgaven ble utgitt: 1986
Lydboka ble utgitt: 2012
Oppleser: Richard Herrmann
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 4 t 50 min.

Richard Herrmann

Filmer om Tudor-dynastiet, som jeg har omtalt i bloggen min:
- "Elizabeth" (1998) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth I" (2006) - Helen Mirren i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth: the golden age" (2007) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Søstrene Boleyn" (2007)
- "The other Boleyn Girl" (2003)
- "A man for all season" (1966)
- "Lady Jane" (1986)
- "Mary, Queen of Scots" (1971) - Glenda Jackson i rollen som Elizabeth I
- Tudor-serien (fire sesonger) (2007 - 2010)
- "Anonymous" (2011) - Joely Richardson og Vanessa Redgrave i rollene som hhv. den yngre og den eldre Elizabeth I

"Elizabeth" (Regissør: Shekar Kapur)

Spektakulært om Elizabeth I

Jeg visste faktisk ikke at det eksisterte enda en film om Elizabeth I med Cate Blanchett i hovedrollen da jeg så filmen "Elizabeth: the golden age" tidligere. Derfor ble jeg faktisk i stuss da jeg kom over denne filmen - om det var den samme det dreide seg om eller en helt annen. Regissøren Shekar Kapur står for øvrig bak begge filmene, og mens "Elizabeth" ble innspilt i 1998, ble "Elizabeth: the golden age" innspilt i 2007.

I "Elizabeth" møter vi Elizabeth i hennes yngre år - dvs. før hun ble dronningen av England og i de første årene etter at hun ble dronning. I kjølevannet av religionskrigen, hvor kampen sto mellom katolikkene og protestantene og hvems rett det var til å definere hva som var kjettersk, ble Elizabeth fengslet av sin halvsøster Mary I. Da Mary I (også kalt Mary den blodige) døde, overtok Elizabeth Englands trone, og ble dermed dronning Elizabeth I.

Det er et England på randen av stupet Elizabeth I overtar ansvaret for. Ikke har de penger til soldater, ikke til ammunisjon - ikke til noen ting. Statskassen er tom. Og utenfra truer både Frankrike og Spania med krig. Dronningens rådgiver William Cecil mener at det beste hun kan gjøre i den situasjonen hun står oppe i, er å gifte seg for å skape allianser som vil komme England til nytte. Han sørger for at hun får møte Henry, Duc d´Anjou, den fremtidige kongen av Frankrike. Hun møter ham for så vidt med et åpent sinn, men vemmes raskt av hans manglende fintfølenhet og vulgære fremferd. Dessuten har hun allerede en hemmelig æffære med sin barndoms kjærlighet, jarlen av Leicester ... Skjønt hemmelig og hemmelig ... Det skal snart vise seg at dette er noe "alle" vet. Men så får hun vite at han har giftet seg, og dermed støter hun ham fra seg i mange, mange år ... Rasende fordi hun føler at han har gjort henne til en hore, som "den andre kvinnen" i hans liv.

I mellomtiden bestemmer Elizabeth I seg for at hun aldri mer vil innlate seg på menn, fordi de da vil kunne få for mye makt over henne. I stedet "gifter" hun seg med England. Mangelen på kjærlighet i hennes liv gjorde henne til den hun ble - en skruppelløs monark som faktisk klarte seg meget godt i en mannsdominert og kynisk verden, og som frembrakte et England med stor suksess. Epoken hvor hun satt med makten (1553 - 1603) er siden blitt kalt "the golden age".

Dette er en fantastisk film på alle måter! Skuespillerne, kulissene, historien, det filmtekniske - alt er perfekt! Av alle epoker i den engelske kongerekken er Tudor-perioden den som fascinerer meg aller mest. Elizabeth I var den siste Tudoren i rekken av engelske monarker, idet Stuartene etterfulgte henne, barnløs som hun selvsagt forble siden hun aldri giftet seg. Noe av det som fascinerte meg aller mest i denne filmen var Cate Blanchetts rolletolkning, der hun spilte den svermeriske ungpiken Elizabeth frem til den beinharde dronningen hun etter hvert ble. Hun viser en dronning som hele tiden setter hensynet til seg selv til side for å tjene den sak som var hennes liv - nemlig ivaretakelsen av Englands interesser i et og alt. Jeg gir terningkast seks til denne filmen.

Innspilt: 1998
Originaltittel: Elizabeth
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Elizabeth), Geoffrey Rush (Sir Francis Walsingham), Christopher Eccleston (Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk), Joseph Fiennes Robert Dudley, første jarl av Leicester), Richard Attenborough (William Cecil, første baron av Burghley), Fanny Ardant (Mary av Guise), Eric Cantona (Monsieur de Foix), Vincent Cassel (Henri, Duc d´Anjou), Kathy Burke (Mary I), Edward Hardwicke (Henry FitzAlan, den 19. jarlen av Arundel), Emily Mortimer (Kat Ashley), John Gielgud (paven)
Spilletid: 1 t. 58 min.

Elizabeth I

Jarlen av Leicester og Elizabeth

      

"Stormens tid" / "Pillars of the Earth" (Regissør: Sergio Mimica-Gezzan)

Historisk film om middelalderen


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Pillars of the Earth (Jordens pilarer)
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Ian McShane (Waleran Bigod), Donald Sutherland (Earl Bartholomew), Matthew MacFadyen (Prior Philip), Rufus Sewell (Tom Builder), Hayley Atwell (Aliena), Eddie Redmayne (Jack Jackson), Sarah Parish (Regan Hamleigh), Robert Bathurst (Percy Hamleigh), David Oakes (William Hamleigh), Tony Curran (King Stephen), Sam Claflin (Richard), Skye Bennett (Martha Bulider), Natalia Wörner (Ellen), Anatlole Taubman (Remigius), Goetz Otto (Walter), Alison Pill (Princess Maude)
Spilletid: 7 t 36 min.
Filmen er basert på Ken Folletts roman med samme navn

Filmens handling er i all hovedsak lagt til den perioden i Englands historie som omtales som "anarkiet". I årene 1135 til 1154 regjerte kong Stephen et England som konstant bar preg av uroligheter, med et utall av borgerkriger. Lov og orden var fraværende, og det var den sterkeste rett som gjaldt. Her som ellers i middelalderen gjaldt det å være inne med kongen for å sikre sin slekt, noe som la grunnlaget for mange skitne intriger.

Bakteppet i filmen er rivaliseringen mellom kong Stephen og prinsesse Maude, som kjempet for sin sønns rett til kronen. Her slutter imidlertid for en stor del det historiske korrekte, for resten av handlingen er ren fiksjon. Kingsbridge, stedet hvor en stor katedral etter hvert skal skride frem, har nemlig aldri eksistert.

Et skip med kongen og hans arving er på vei til England. På mystisk vis brenner skipet ned, og den eneste overlevende (tror man), er en franskmann som takket være sine eminente svømmekunnskaper klarer å nå land. I halvdød tilstand finner en novise ham i strandkanten. Hun - Ellen - redder hans liv, men samtidig oppstår det sterke følelser mellom de to. Ellen har ikke avlagt noen nonne-ed, og rekker knapt å innlede et intenst kjærlighetsforhold med franskmannen, som kort tid etter arresteres, tiltalt for å ha skjendet et kirkelig relikvium. Da han brennes på bålet som kjetter, kaster Ellen en forbannelse over de tre høytstående mennene som er årsak i at hennes elskede rives fra henne, åpenbart uskyldig dømt. Det mennene imidlertid ikke vet, er at Ellen har tatt vare på en ring etter franskmannen. En ring som senere skal vise seg å få svært stor betydning ...

Ellen lyses i bånd av de høytstående herrer, som mener at hun er en heks. Senere føder hun franksmannens barn; sønnen Jack Jackson.

I filmens åpningsscene er Tom Builder og hans familie på vandring for å finne arbeid. Toms spesialitet er å bygge katedraler. Kona er gravid og ute har vinteren begynt å melde sin ankomst. Så treffer de på Ellen og hennes sønn Jack, som lever i en hule, Takknemlig søker de ly sammen med dem - inntil Toms sønn skriker opp at kvinnen er en heks. Hals over hode flykter de av gårde i vinterkulden, og da Toms kone får fødselsveer uten at familien har mulighet for å finne ly, går det som det må gå: hun dør i barsel. I ren vanvare legger Tom sin nyfødte sønn ved konas grav. Han fatter ikke hvordan han skal klare å fø opp ungen uansett. Rett etter angrer han seg og går tilbake til graven for å hente barnet, men da er det borte ...

Omsider når familien Kingsbridge, og tilfeldigheter - bl.a. en kirkebrann - gjør at Tom engasjeres til et prosjekt som har alle odds mot seg, nemlig å bygge en katedral på stedet. I bresjen for prosjektet står prior Philip. Men det skal vise seg at veien frem til den ferdige katedralen blir lang og tornefull. Det står nemlig litt for mange mennesker i veien for prosjektet; en vinglete kong Stephen som har litt for mye blod på hendene selv, familien Hamleigh som ønsker å nå frem til maktens tinder og bruker alle tilgjengelige midler for å oppnå dette, og sist men ikke minst Waleran Bigot som har litt av hvert å skjule og som ikke går av veien for å rydde trøblete mennesker av veien ... Og oppi alt dette forelsker Ellens sønn Jack seg i vakre Aliena, datter av jarlen av Bartholomew, en kvinne den brutale sønnen av Hamleigh-slekten er ute etter ... for enhver pris! Og Tom og Ellen finner også hverandre i en lidenskap så sterk at selv ikke kirkens menn klarer å sette stopper for deres kjærlighets utfoldelse.

Først av alt: jeg elsker filmer fra denne tidsepoken! Da serien nylig startet som TV-serie på TV2, var jeg derfor ikke det minste i tvil om at jeg måtte skaffe meg DVD-utgaven av filmen slik at det var mulig å se alle episodene i mitt eget tempo (dvs. med en eneste gang!). Jeg ble ikke skuffet! Denne serien fengslet meg fra første stund. Kulissene i filmen fremstår som meget realistiske og skuespillerprestasjonene er fabelaktige, synes jeg. Det eneste jeg i grunnen føler grunn til å beklage er at hendelsene rundt oppføringen av katedralen er bygget på fiksjon. På den annen side tror jeg at historien som fortelles nettopp om tilblivelsen av denne katedralen er så realistisk som den kan få blitt. De fleste av Europas katedraler som ble bygget i middelalderen, tok det en mannsalder å føre opp. Kriger og uro stoppet byggingen, ikke bare på grunn av krigens ødeleggelser men også fordi pengestrømmen stoppet opp. Derfor kan man som regel lese om at kirker bærer preg av minst tre-fire ulike byggestiler - fordi det tok tid å føre dem opp og fordi hver tidsalders reparasjoner tilførte byggene noe nytt fra sin tid. Dessuten foregikk det ikke rent lite rivalisering mellom de ulike distriktene og deres makthavere om hvem som hadde den største, flotteste og mest påkostede katedralen. Dette fikk i neste omgang stor betydning for deres egen maktposisjon. Og her er vi på mange måter ved kjernen av denne historien.

Filmen "Stormens tid" inneholder det aller meste som skal til for å gjøre den til en film av stort format: en mektig historie fylt til randen av intriger, vakre heltinner, modige menn, idealisme og tro. Mens jeg satt og så filmen gjorde jeg meg også en del tanker om religionens betydning opp gjennom historien. Visst har religionen forårsaket mye lidelser, men uten den tror jeg at samfunnet hadde raknet fullstendig, spesielt i løpet av den grusomme middelalderen. Redselen for helvete var nemlig så stor at selv det ondeste menneske med de mest tvilsomme motiver stoppet i tide ... tanken på frelsen eller mangel på sådan gjorde at det gode likevel kunne få sin plass. Med mindre man som her hadde en ond kardinal som tilga synder etter eget forgodtbefinnende ... Selvsagt seirer det gode til slutt, om noen skulle lure på dette. Men underveis ligger det mange ofre ...

Alt i alt synes jeg denne filmen fortjener terningkast fem! Jeg anbefaler filmen på det varmeste!

Tom Builder og Ellen

Jarlen Bartholomew og hans barn Richard og Aliena

Slag etter slag ble utkjempet i denne perioden av anarki

Prior Philip

Den begavede skulptøren Jack Jackson og Aliena

"Kongens tale" (Regissør: Tom Hooper)

Fantastisk rolletolkning av Colin Firth!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The King´s Speech
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (prins Albert, hertugen av York/kong Georg VI), Helena Bonham Carter (Elizabeth, hertuginnen av York/dronning Elizabeth), Geoffrey Rush (Lionel Louge), Derek Jacobi (Erkebiskopen av Cantebury), Guy Pearce (Edward, prinsen av Wales/kong Edward VIII), Michael Gambon (kong George V), Timothy Spall (Winston Churchill), Eve Best (Wallis Simpson)
Spilletid: 119 min.

Prins Albert, også kalt Bertie, er en yngre bror av kronarvingen og prinsen av Wales, Edward. Bertie lider av en alvorlig grad av stamming, og dette har vært forsøkt skjult for allmennheten, antakelig ut fra den tanke at dette kunne frata ham den respekt han som medlem av kongefamilien har krav på. Dessuten kunne det bli stilt spørsmål ved hans egnethet i arverekken etter kongen.

I den hjemlige sfære er stammingen et mindre problem, men med en gang Bertie skal snakke med noen utenfor familien, er taleproblemene hans nesten helt uoverkommelige. Han får knapt presset en eneste sammenhengende setning over sine lepper. Og med en far som hele tiden tordner over ham som om stammingen ville forsvinne bare han skjerpet seg, og med en bror som konstant gjør narr av stammingen hans, blir ikke saken noe bedre.

Da faren, kong Georg V, dør, er det på det rene at det er Edward som skal overta tronen og bli den nye kongen av England. Problemet er bare at han er i et forhold med den to ganger skilte Wallis Simpson, og som overhode av Englands kirke kan han ganske enkelt ikke gifte seg med denne kvinnen. I alle fall ikke dersom han har som intensjon å bli Englands konge ...

Berties kone Elizabeth oppsøker den ene taleeksperten etter den andre for å søke hjelp for hans stamming, men etter å ha blitt ydmyket gang på gang - siste gang med munnen full av klinkekuler i terapeutisk øyemed - har han sverget på at han aldri mer vil utsette seg for dette. Men så kommer hun over en talepedagog som visstnok skal ha hjulpet så mange. Det dreier seg om Lionel Louge. Nokså motvillig går Bertie med på dette, bare for å konkludere med at det dreier seg om nok en sjarlatan som lurer folk. Noe av det siste han får med seg før han stormer ut av Lionels behandlingsrom er imidlertid en LP-plate som pedagogen har tatt opp til ham - hvor han har lest opp noen linjer fra Hamlet, samtidig som han hadde musikk inn i ørene og ikke har kunnet høre sin egen stemme.

På et senere tidspunkt og under påvirkning av sterkt irritasjon, spiller Bertie av LP-platen ... og han forbløffes over det han hører. Med klar og tydelig stemme leser han - uten så mye som et eneste tilløp til stamming ... Dette blir avgjørende for at han fortsetter hos talepedagogen, som deretter lærer ham diverse avslapningsteknikker, teknikker for å bryte opp tekster etc. Og gradvis bedres Berties taleproblemer ...

I mellomtiden er Europa på randen av krig og det er bare et spørsmål om når England er nødt til å erklære krig mot Hitler. Og da kong Edward VIII, Berties bror, bestemmer seg for å abdisere slik at han får gifte seg med sin store kjærlighet, Wallis Simpson, ligger det an til at Bertie blir Englands neste konge. Lange tradisjoner med plikt gjør at Bertie i realiteten ikke har noe valg, uansett hvor vettskremt han er. Og med dette kallet følger den ene talen etter den andre ... Vil han makte presset som blir lagt på hans skuldre? (Svaret vet vi selvsagt, men det fratar likevel ikke filmen og historien dens magi ... Dronning Elizabeth er hun vi kjenner som "Dronningmoren", og som altså var gift med kong George VI, kongen som slet med stamming.)

Filmen har mottatt et lass av Oscar-statuetter, og spesielt Colin Firth er nærmest nedlesset i priser - Golden Globe,  Oscar, Bafta ... Og FOR en rollefigur han gjør i denne filmen!!! Jeg er jo fan fra før av, men her er han på sitt aller, aller beste i en meget krevende rolle! Geoffrey Rush har spilt i mange ulike filmer, og selv om dette ikke er den mest krevende rollen han har hatt, var han meget overbevisende som talepedagogen Lionel Louge. For øvrig morsomt å se ham i rollen som en mer ydmyk mann enn hva han vanligvis pleier å spille. En annen ting som gjorde meg full av beundring for denne filmproduksjonen er valget av skuespillere. Wallis Simpson og prins Edward som det spirituelle og livsnytende paret som valgte hverandre fremfor heder og ære, ble glitrende spilt av hhv. Eve Best og Guy Pearce. Det kunne ikke ha vært bedre! Med humor og varme skildres prins Edward letende etter det beste som vinkjelleren på Buckingham Palace kunne fremby til sine kjære Wallis, mens resten av Europa skalv i krigsangst og hans nærmeste omgivelser av frykt for konsekvensene av hans valg av kvinne. Og den fremtidige kong George VI, som hadde "alt" og som slett ikke drømte om å bli konge, ble for alvor utfordret på det eneste han ikke hadde - hardt tiltrengte talegaver ... Å, mitt hjerte blødde for ham når han ikke fikk det til, og jeg gråt nesten da det omsider gikk bedre. Denne filmen er rett og slett utrolig rørende! Terningkast fem! Et sterkt sådan ... 

Prins Albert (Colin Firth) og talepedagogen Lionel Lounge (Geoffrey Rush)

Så ble han konge likevel ...

En utrolig viktig tale som MÅ lykkes for enhver pris

Elizabeth (Helena Bonham Carter) og prins Albert (Colin Firth)

"Søstrene Boleyn" (Regissør: Justin Chadwick)

Dronning for enhver pris


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Other Boleyn Girl
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Natalie Portman (Anne Boleyn), Scarlett Johansson (Mary Boleyn), Kristin Scott Thomas (Lady Elizabeth), Eric Bana (Henrik VIII)
Spilletid: 115 min.

Ryktene om at kong Henrik VIII og dronning Catherine av Aragon ikke lenger har et intimt forhold, svirrer på hoffet. Dermed er det duket for at man ved å fremby sine døtre som mulige elskerinner for kongen kan sikre sine posisjoner bedre. Dette er bakgrunnen for at Sir Thomas Boleyn bestemmer seg for å få datteren Anne til å forføre kongen.

Kongen blir invitert på besøk hos familien Boleyn, men ting går ikke helt etter planen. For kongen faller ikke for Anne, men derimot for søsteren Mary. Problemet er bare at Mary allerede er gift. Dette viser seg imidlertid ikke å være noe problem fordi kongen rett og slett bare beordrer hele familien til å komme til hoffet. Marys mann sender han avgårde.

Mary blir kong Henrik VIIIs elskerinne, men selv om hun føder ham hans etterlengtede sønn, er og blir dette en bastard. Og fødselen forhindrer ikke at kongen allerede har gått lei av henne, og har kastet sine øyne på Anne - "the other Boleyn girl" - som nylig har kommet tilbake fra hoffet i Frankrike. Hun ønsker imidlertid ikke å bli enda en elskerinne som kongen etter hvert skal gå grundig lei av. Nei - hun ønsker å bli intet mindre enn Englands nye dronning ... Og historien kjenner vi jo, for dronning ble hun!

Både Natalie Portman og Scarlett Johansson spiller sine roller som Boleyn-søstrene meget godt! Og sjelden har jeg sett kong Henrik VIII bli fremstilt så sympatisk som nettopp her! Kristin Scott Thomas hadde for øvrig en liten rolle som søstrenes mor. Kulissene, skuespillerprestasjonene, kostymene, det filmtekniske - alt fungerte meget godt i denne filmen! Fremdeles sitter imidlertid den 32 timer lange Tudor-produksjonen i ryggmargen på meg, slik at jeg egentlig uten å ville det, ble sittende og sammenligne de ulike personene ... Dersom jeg hadde visst at denne filmen var en tro kopi av en annen film jeg har sett med samme navn - "The Other Boleyn Girl" - tror jeg ikke jeg hadde giddet å se denne filmen. Men i valget mellom disse to filmene, ville jeg utilsomt valgt herværende film. Terningkast fem!

En kjekkere kong Henrik VIII enn denne i Eric Banas skikkelse skal man lete lenge etter!

Scarlett Johansson og Natalie Portman som Mary og Anne Boleyn