Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 29. april 2018

Ilan Pappe: "Ti myter om Israel"

Oppgjør med myter som kommer i veien for en fredsprosess

Få konflikter har interessert meg sterkere enn den som har pågått mellom Israel og Palestina over flere ti-år. Jeg undrer meg stadig over hva det er som gjør at to parter i en konflikt kan ha så vidt forskjellige syn at det nærmest fremstår som en umulighet at de noen gang skal kunne bli enige om noe som helst. Dette kompliseres ytterligere ved at det verserer så mange "vedtatte sannheter" om de involverte at det til slutt ikke er godt å si hva som er hva. 

Det er jo i og for seg ganske forutsigbart når det kommer bøker og filmer laget av den ene parten i konflikten, som utelukkende demoniserer den andre parten. Det er i grunnen som forventet. Desto mer interessant er det når det dukker opp stemmer i debatten, som hevder det motsatte av hva man skulle forvente. Som at israelere kritiserer sitt eget lands myndigheter ... Ilan Pappes "Ti myter om Israel" er en slik bok, i og med at Ilan Pappe selv er israeler. Men han er ikke den første israeleren som kritiserer Israel.

Ilan Pappe (f. 1954) har skrevet en rekke bøker om israelsk og sionistisk historie. Han har en stor tilhengerskare og er av mange ansett for å være Israels modigste historiker. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

Andre bøker om Israel-Palestina-konflikten

Jødiske S. Yitzhar skrev i sin bok "Khirbet Khizah" fra 1949 (!) om flere av mytene som Ilan Pappe tar opp i sin bok - blant annet at Palestinas jord lå brakk da Israel ble opprettet og at palestinerne forlot landet frivillig. Israeleren Amos Oz skriver i sin bok "Hvordan helbrede en fanatiker" om hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere, og at den største utfordringen består i at begge sider av konflikten er så fanatiske. Egentlig er begge parter ofre, kastet ut som de har blitt i land etter land ... Og det finnes flere jødiske forfattere som er ytterst kritisk til eget regime. Som den israelske forfatteren David Grossman. 

For øvrig vil jeg trekke frem Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt. Min israelske reise" (2015), Dag Hoels "Armageddon Halleluja!" (2014), Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til" (2012), Finn Iunkers "Stemmer fra Israel" (2017), Åshild Eidems "Spillet om Gaza" (2013), Mads Gilbert og Erik Fosses "Øyne i Gaza" (2009) og Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" (2012). Og da bør jeg vel også nevne Jan Otto Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" (2010), som egentlig handler om foranledningen til Holocaust og opprettelsen av staten Israel. Men her tar han også opp at det må være legitimt å kritisere Israels krigshandlinger uten samtidig å bli ansett som antisemitt. En meget viktig distinksjon, synes jeg. (Samtlige linker peker til innlegg på bloggen min.)

Intervju i Vårt Land

Før jeg sier noe om Ilan Pappes bok, har jeg lyst til å sitere fra et intervju han ga til Vårt Land den 8. mars i 2018, i forbindelse med lanseringen av boka i Norge. 

– Ja, jeg er en pro-palestinsk historiker, og er stolt av det. For meg handler dette om rettferdighet og menneskerettigheter, om å støtte de undertrykte og kolonialiserte, de okkuperte, sier Ilan Pappe, professor ved Exeter University i Storbritannia, bokaktuell med norsk utgave av bestselgeren Ti myter om Israel, som utkom på engelsk i fjor.

I boken peker han ut ti grunnleggende sionistiske beretninger om Israel og hvordan de omstridte landområdene for 70 år siden ble til den jødiske staten, og kaller dem myter basert på forvrengninger og oppspinn.

Sionisme er opprinnelig betegnelsen på det jødiske folkets nasjonale ønske og håp om å vende tilbake til sitt gamle hjemland i landet Israel (Eretz Israel).

– Jeg lager ikke sprekkene i den israelske veggen, jeg bare peker på dem. Som historiker mener jeg det er min moralske plikt ikke bare å peke på disse falske mytene, men å sørge for at historien blir hørt, at overgrepene og implikasjonene av handlingene blir beskrevet. Og da blir jeg også en aktivist, erkjenner Pappe.


Mytene

"Historien ligger til grunn for enhver konflikt. En sannferdig og uhildet forståelse av fortiden åpner for en mulig fred. Forfalskning eller manipulering av historien, på den annen side, får katastrofale følger. Som tilfellet er med den israelsk-palestinske konflikten, kan historisk desinformasjon, selv forbundet med senere års historie, gjøre voldsom skade. Denne overlagte misforståelsen av historien kan fremme undertrykkelse, og beskytte et kolonist- og okkupasjonsregime. Derfor burde det ikke overraske at desinformasjons- og forfalskningsstrategier pågår den dag i dag, og spiller en avgjørende rolle i enhver forlengelse av konflikten, som levner svært lite håp for fremtiden.

Oppkonstruerte feilslutninger, om israelsk og palestinsk fortid og nåtid, hindrer at vi forstår utspringet til konflikten. Samtidig arbeider den vedvarende manipuleringen av fakta mot interessene til dem som er blitt ofre for den pågående blodsutgytelsen. Hva må gjøres?" (fra forordet på side 9)

Boka er delt i tre; i del en tar Pappe for seg fortidens feilslutninger, i del to nåtidens feilslutninger og i del tre veien videre. 

Ilan Pappe gjør det han føler at han må, fordi det er i samsvar med hans samvittighet og rettferdighetssans: han forsøker å fortelle historien om det som foregikk på en så sannferdig og historisk korrekt måte som mulig. Og han vet hva han snakker om, for som historiker har han hatt tilgang til historiske kilder. Det han skriver er for øvrig ikke overraskende dersom man har lest en del om konflikten fra flere sider. Jeg fant sånn sett lite nytt i hans bok, samtidig som jeg ikke har lest en bok som gir en slik samlet oversikt som Pappe gir i "Ti myter om Israel".

Den første og mest "banale" myten som er spredt rundt i verden er at Palestina ikke bare var et folketomt land, men også lite dyrket land. Og den neste: at palestinerne forlot hjemlandet sitt frivillig i 1948. Det var vel neppe intensjonen da staten Israel ble opprettet at folk som bodde der fra før av skulle jages fra gård og grunn? Fra steder de hadde bodd gjennom generasjoner, hvor de hadde sine frukttrær og oppdyrkede jorder? 

" ... Palestina var ikke et folketomt land. Landet inngikk i et rikt og fruktbart østlig middelhavssamfunn, som på 1800-tallet gjennomgikk store moderniserings- og nasjonaliseringsprosesser. Det var ingen ørken, som ventet på å blomstre. Det var et idyllisk land, på terskelen til det tjuende århundre, som et moderne samfunn, med alle fordeler og ulemper slike forvandlinger fører med seg. Sionistenes kolonisering vendte denne prosessen til en katastrofe for flertallet av den innfødte befolkningen." (side 28)

Når man opererer med påstanden om at jødene var et folk uten land, antar man uten videre at de jødiske bosetterne utgjorde ett folk. Men det gjorde de ikke. I forkant av opprettelsen av staten Israel, mens Palestina var et britisk protektorat, oppmuntret det britiske konsulatet i Jerusalem helt uformelt jøder til å komme til Palestina. I begynnelsen ble jødene også tatt vel i mot av palestinerne som bodde der fra før. De tenkte vel ikke at landet deres skulle bli tatt fra dem i nær fremtid. For øvrig pågår fremdeles debatten rundt spørsmålet om de jødiske bosetterne som stammet fra khazarene, et tyrkisk folk fra Kaukasus, som konverterte til jødedommen på 900-tallet, egentlig har noen genetisk forbindelse med jødene fra romersk Palestina. (side 43)

Jødenes tilbakevendelse til Palestina har som kjent fått mye støtte fra kristne sionister, som er overbevist om at den jødiske hjemkomsten innvarsler fullbyrdelsen av det guddommelige løftet om endetiden. 

"Jødenes retur var forløperen til Messias´ gjenkomst og de dødes oppstandelse. Det sionistiske prosjektet for kolonisering av Palestina nøt godt av denne esoteriske, religiøse overbevisningen." (side 59) Samtidig oppnådde man å tømme Europa for jøder ... 

En annen myte Ilan Pappe vil til livs er påstanden om at sionisme ikke er kolonialisme. 

"Om man påstår at Palestina var et land uten folk, som bare ventet på et folk uten land, ville palestinerne ha mistet ethvert argument for å beskytte seg. Alle deres bestrebelser på å klamre seg til landet, blir grunnløse voldshandlinger mot de rettmessige eierne. Det er altså vanskelig å skille diskusjonen om sionismens koloniserende kvaliteter, fra spørsmålet om palestinerne som et kolonisert innfødt folk. De to er nært forbundet i den samme analysen." (side 74)

Det er også en myte at palestinerne ikke ønsket å forhandle med britene i årene før opprettelsen av staten Israel. 

"Frem til 1937 forsøkte komitéen (les: Den høyere arabiske komité - et organ som representerte samtlige politiske partier og bevegelser i det palestinske samfunnet) å inngå kompromiss med den britiske regjeringen, men på det tidspunktet hadde både sionistene og imperialistene sluttet å bry seg med palestinernes syn, og fortsatte ensidig å bestemme landområdets fremtid. På denne tiden hadde den palestinske nasjonalbevegelsen begynt å betrakte sionismen som et koloniseringsprosjekt, som måtte bekjempes. Likevel, selv i 1947, da britene bestemte seg for å sende hele saken til FN, la palestinerne, sammen med andre arabiske stater, frem et forslag om en udelt stat i Palestina, som erstatning for mandatet." (side 78-79)

FN sto tilbake med to valg; en felles stat som inkluderte de eksisterende jødiske bosetterne, men uten å tillate videre sionist-kolonisering, eller en deling av landet i en arabisk og en jødisk stat. FN valgte en todeling. Partene fikk en halvpart hver. 

Det som videre skjedde i Israel kaller Ilan Pappe for etnisk renskning. Flertallet av palestinerne som bodde i den nyopprettede staten Israel, ble fordrevet for å oppnå at Israel ble en homogen region. Israels handlinger betegner han som krigsforbrytelser mot menneskeheten. Det palestinske flyktningproblemet ble skapt. Dette er "en forbrytelse ingen noen gang har måttet stå til rette for" ... (side 102) Pappes påstand er at så lenge den etniske rensningen, som fremdeles pågår, ikke erkjennes eller håndteres av verdenssamfunnet, vil vi aldri se noen løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Han tar også til orde for at påstanden om seksdagerskrigen i 1967 var en "ufrivillig krig", er og blir en myte. Dette var en villet krig, og den endte som kjent med okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen. Hva er egentlig igjen av det landet som palestinerne skulle ha?

Ilan Pappe angriper også en annen myte - nemlig den at Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. Det pågår en enorm forskjellsbehandling mellom jøder og ikke-jøder i Israel i dag. F.eks. får jordeiere ikke lov til å inngå transaksjoner med ikke-jødiske statsborgere. Ikke-jøder får heller ikke bo hvor de ønsker. Med henvisning til Vestbredden og Gazastripen, med daglig ydmykelse av millioner av palestinere, mener Pappe at "Midtøstens "eneste demokrati" (oppfører) seg som et diktatur av verste sort". (side 137) Svaret Israel pleier å avgi er at forordningene er midlertidige, og at de vil opphøre når palestinerne "oppfører seg bedre". 

Pappe betegner Oslo-avtalen som en katastrofe for palestinerne. I stedet for å bidra til fred, var avtalen et diktat som var diktert av Israel. Prisen palestinerne betalte for avtalen var at de aldri kunne vende hjem igjen. 

"Siden Oslo-prosessen ikke var en virkelig fredsprosess, var palestinernes delaktighet i den, og deres uvilje mot å videreføre den, ikke et tegn på den angivelige urokkeligheten, og den opphetede politiske kulturen deres, men en naturlig respons på et diplomatisk narrespill, som konsoliderte og styrket Israels kontroll over de okkuperte områdene." (side 156)

Arafat ønsket at Israel skulle trappe ned den intensive koloniseringen av Vestbredden, gjøre slutt på den daglige brutaliseringen av vanlige, palestinske liv (gjennom strenge restriksjoner for bevegelsesfrihet), hyppige tilfeller av kollektiv avstraffelse, fengsling uten rettergang og konstante ydmykelser ved kontrollpostene. (side 158)

Veien videre

Det har lenge vært hevdet at tostatsløsningen er den eneste veien videre, men dette er Ilan Pappe ikke enig i. Han tror at realitetene tatt i betraktning, er det kun en vei videre og det er gjennom en felles israelsk og palestinsk stat. Den israelske koloniseringen gjør nemlig utsikten til enhver tostatsløsning usannsynlig. At palestinerne skal nøye seg med betinget selvstyre i 20 % av sitt hjemland, er heller ikke sannsynlig. 

"Tostatsløsningen er som et lik, som hales ut av likhuset nå og da, pent kledd, og fremstilt som spill levende. Når det, nok en gang, er blitt påvist at det ikke fins liv igjen i liket, sendes det tilbake. For fremtiden vil det eneste som kan endres, være at FN anerkjenner Palestina som fullverdig medlemsstat." (side 207)

Pappe mener at straks tostatsløsningen er erklært død og begravet, "er et vesentlig hinder for rettferdig fred i Israel og Palestina fjernet". (side 210)

Man kan mene hva man vil om opprettelsen av staten Israel, men det er et ugjenstridig faktum at de jødiske bosetningene er kommet for å bli. De lar seg ikke fjerne. De bør derfor være en del av fremtiden, men "ikke med utgangspunkt i konstant undertrykking og fordrivelse av palestinerne". (side 213)

Helt til slutt skriver Ilan Pappe svært klokt følgende:

"Vi fortjener alle en bedre slutt på fortellingen om Holocaust. Det kunne ha innebåret et sterkt multikulturelt Tyskland, som viste vei for resten av Europa, et amerikansk samfunn som, med stort mot tok tak i fortidens raserelaterte overgrep, som gir gjenklang den dag i dag, en arabisk verden som fjerner alt barbari og all umenneskelighet ... 

Ingen av delene vil skje om vi går i fellen, og fortsetter å behandle mytene som sannheter. Palestina var ikke folketomt og jødene hadde hjemland. Palestina ble kolonisert, ikke "gjenløst", og dets folk ble fordrevet i 1948, de dro ikke av egen fri vilje. 

Koloniserte folk, selv under et FN-charter, har rett til å kjempe for sin frihet, selv med en hær, og en slik kamps vellykkede utfall ligger i opprettelsen av en demokratisk stat, som inkluderer samtlige av sine innbyggere. En diskusjon om fremtiden, løsrevet fra de ti mytene om Israel, vil forhåpentligvis ikke bare bidra til å bringe fred til Israel og Palestina, men kommer også til å hjelpe Europa i en avslutning på andre verdenskrigs skremsler, og den mørke kolonitiden." (side 214)

Min vurdering av boka

Som jeg nevnte innledningsvis har jeg lest det meste av det Ilan Pappe skriver om, tidligere. Det er imidlertid ett unntak, og det dreier seg om tankene hans rundt tostatsløsning versus en felles stat. Dette med en felles stat som eneste farbare vei er nye tanker for meg. Pappe argumenterer godt for seg, og er svært overbevisende i sin retorikk. Den uverdige situasjonen for millioner av palestinere kan ikke fortsette i det uendelige, og jeg er dessuten veldig sikker på at svært mange israelere ønsker at andre løsninger enn dem som har vært forsøkt hittil, skal forsøkes. 

Pappe signaliserer et godt og sunt menneskesyn gjennom sin fremstilling av konflikten og mytene som verserer. Undertrykkelse er ikke veien å gå, og det skaper aldri noe klima for endring til det bedre. Å tro at palestinere som hver eneste dag behandles som om de er potensielle terrorister og derfor må holdes under et strengt regime, plutselig skal oppføre seg så vennligsinnet at israelske myndigheter skjønner at "nå kan vi slippe opp restriksjonene og behandle dem som likemenn", er utopi. Selv blir jeg redd hver gang jeg leser i avisene om nye trefninger ved Gazastripen. Hvordan skal denne uverdige situasjonen ende? 

Pappe skriver godt, og jeg håper at denne boka blir lest av mange - på den rette måten. Hele konflikten er tragisk, og det er skapt en situasjon med en voldsspiral som ingen ende vil ta. Det som er sikkert er at Pappe har greie på det han skriver om, og alle påstandene han kommer med er solid faglig forankret. 

Jan-Erik Østlie i tidsskriftet Fri Fagbevegelse anmeldte Ilan Pappes bok den 9. mars 2018. Han skriver blant annet dette: 

Det fine med denne boka er at det ligger solid faglig ballast til grunn. Samtidig er det rystende lesning – også for de av oss som har hørt mye av både historien og argumentasjonen før. Bøker forandrer neppe verden, men noen av dem har i hvert fall potensiale til å forandre enkelte menneskesinn. Ilan Pappes bok er kanskje en sånn. Skjønt, vi veit jo fra tidligere bøker og debatter om dette ømtålelige feltet at her er frontene steile. Få om noen lar seg overbevise av motpartens synspunkter sånn over natta.

En ting bør det uansett ikke herske noen tvil om: Sjøl om Pappes bok er en ramsalt historisk kritikk av israelske myndigheter med ulik politisk tilknytning, så er også han ute etter fred i Midtøsten. Om denne boka er et konstruktivt bidrag i så måte, kan nok diskuteres. Men det er i hvert fall nok stoff her til ettertanke både for leg og lærd.


Ja, det gjenstår å se om også de som mener at Israels myndigheter er i sin fulle rett til å behandle palestinerne slik de gjør, vil lese en bok som dette ... Men det er lov å håpe!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Ten myths about Israel
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Jarle Petterson
Etterord av Jørgen Jensehaugen 
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-560-2013-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Ilan Pappe (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

Serhij Lesjtsjenko: "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina"

En inngang til forståelse av Ukrainas politikk

I nyere historisk tid har Ukraina dukket opp i nyhetsbildet i en rekke saker, som ikke akkurat har satt landet i et heldig lys. Det handler særlig om alle korrupsjonsskandalene som har versert - nær sagt uten ende. Og det handler ikke om enkelte grådige offentlige tjenestemenn, men om statsministere og presidenter som har vært verstingene selv. De som var satt til å styre landet til borgernes beste - og så var de kun opptatt av å berike seg selv og salte ned rikdommene på hemmelige konti i Sveits, på Bahamas etc. Penger som landets innbyggere hadde trengt så sårt til helt nødvendige ting ...

I 1999 ble statsminister Pavlo Lazarenko arrestert for hvitvasking av penger. Senere var det statsminister Julia Tymosjenko sin tur (vi husker vel alle damen med flettene rundt hodet?), og så var det president Viktor Janukovytsj (også omtalt som Yanukovych) sin tur ... Sistnevnte flyktet fra Ukraina til Russland etter at folket protesterte fordi han i 2013 stemte nei til EU-medlemskap og i stedet valgte å knytte landet tettere til Russland. Dette var stikk i strid med hva folket ønsket etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991. Da hadde folket demonstrert på Maidan-plassen i Kiev i november 2013. Det hele begynte som en fredelig demonstrasjon, der Janukovytsj´ avgang ble krevet, men endte med voldeligheter for å løse opp demonstrasjonen 30. november. Mer enn 100 mennesker ble drept, og minst like mange såret. For ikke å snakke om alle som forsvant sporløst etterpå ...  

Jeg har tidligere skrevet om dokumentarfilmen Maidan her på bloggen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg - slik det alltid gjør når viktige menneskerettigheter står på spill. Dessuten tenker jeg på Tsjernobyl-ulykken i 1986, som Nobelprisvinner Aleksijevitsj Svetlana har skrevet om i "En bønn for Tsjernobyl" (første link peker til en Wikipedia-artikkel - den siste til min omtale av Svetlanas bok). Også dette er en historie om et (helseskadelig) bedrag satt i system fra myndighetenes side (den gang Sovjetunionen). 

Serhij Lesjtsjenko (f. 1980) (også omtalt som Serhiy Leshchenko) er en ukrainsk parlamentariker, blogger, pressefrihetsaktivist og tidligere gravejournalist. I årene 2000 til 2014 jobbet han i internettavisen Ukrainska Pravda, der han spesialiserte seg på korrupsjon. På grunn av hans engasjement i kampanjer for åpenhet i det ukrainske parlamentet, er han i dag medlem av den parlamentariske komiteen for forebygging av korrupsjon. Lesjtsjenko ble i 2013 tildelt presseprisen til Fritt Ord og ZEIT-Stiftung. I 2014 kåret Reportere uten grenser ham til en av 100 informasjonshelter. Han er dessuten plassert på Magasinet Focus sin liste over de mest innflytelsesrike ukrainerne i 2017. (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren) Det er mao. en forfatter som virkelig kjenner tematikken han skriver om i boka "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina". 

"Oligarkenes vekst og fall" inneholder to bøker. Den første er "Pavlo Lazarenkos amerikanske saga" (fra 2013) og den andre er ""Mezhygirskyj-syndromet" - Viktor Janykovitsj´diagnose" (fra 2014). Og bare for å minne om noen sentrale fakta: Pavlo Lazarenko var statsminister fra juli 1996 til 1997 - mens Leonid Kutsjma var president (fra 1994-2005). I 2002 ble Viktor Janukovitsj statsminister - inntil Julia Tymosjenko overtok i 2005. I 2006 var Janukovitsj tilbake i statsministerstolen, og i 2007 var Julia Tymosjenko igjen statsminister. I 2010 ble Janukovitsj valgt som president, og det var han inntil det begynte å brenne under føttene hans etter at han takket nei til assosasjonsavtalen med EU. Han flyktet til Russland i februar 2014. I februar 2014 invaderte russerne Krim-halvøya, og siden har dette landområdet vært under kontroll av separatister og russiske militære, kan vi lese på denne Wikipedia-siden.

"I januar 2017 ble Donald Trump innsatt som USAs president. Det kom som en overraskelse, og for meg også en skuffelse, at han vant, for jeg hadde personlig observert folk som i mange år hadde vært delaktig i ukrainsk korrupsjon, gå inn i Trumps nærmeste krets og bli hans politiske rådgivere. 

En av dem var Paul Manafort, som Trump ansatte som sin valgkampsjef. Manafort måtte gå av etter avsløringen av hans forbindelser til Ukrainas korrupte president Viktor Janukovytsj og Regionpartiet. Da Janukovytsj flyktet, etterlot han seg i underkant av tusen håndskrevne sider med oversikt over illegale transaksjoner som skulle hjelpe ham med å beholde og øke sin politiske makt. 

En av aktørene i dette "skyggebokholderiet" var Paul Manafort ..." (fra prologen på side 9)

Jeg skal ikke gå i detalj i historien om Pavlo Lazarenkos flukt til USA, men synes det er på sin plass å nevne at han heldigvis ikke kom til et land der han kunne gå fritt omkring. I stedet ble han umiddelbart arrestert, og ble etter hvert også tiltalt for sammensvergelse med hvitvasking av penger som formål, svindel med elektronisk pengeoverføring og transport av tyvgods - bare for å nevne noen av tiltalepunktene. Det handlet om minst 100 millioner dollar som Lazarenko hadde stjålet fra det ukrainske folket. Men - i 2012 var straffen ferdig sonet, og i dag er Lazarenko en fri mann som bor i USA.

Dette er en historie om et system med såkalte oligarker, og som besto i å gi en liten elite med maktpersoner tilgang til det meste av det som var av verdier i landet. Inntektene ble spredt på flere hender, og innebar blant annet at for å drive med illegal og forbrytersk virksomhet måtte man dele halvparten av inntektene med folk høyere oppe i maktapparatet (statsministeren og presidenten). Det var prisen for at de som kunne ha grepet inn, så en annen vei. 

"Tidligere ambassadør for USA i Kiev, John Herbst, har beskrevet dette fenomenet med at oligarker forbruker og bor i ulike land, mer presist: "For disse menneskene er det beste stedet å nyte den rikdommen de har stjålet fra sine landsmenn, ikke Ukraina, men Polen, London eller New York. Og de som jukset i valget i 2004, tenkte bare på sine egne interesser, ikke på å realisere Regionpartiets plattform. De var ikke villige til å gjøre noen offer selv, for formålet med å jukse var å kunne holde seg ved makten og bli enda rikere ved å robbe sine ukrainske landsmenn." (side 139

På tross av den store utbredelsen av korrupsjon i Ukraina, er Lazarenko den eneste topp-politikeren som er straffedømt for korrupsjon. Dette skjedde ikke i Ukraina, men i USA. At Julia Tymosjenko har sluppet unna straffeforfølgelse undrer man seg over, etter å a lest Lesjtsjenkos bok om oligarkene. Som han skriver på side 164: "Alt det gassoligarken og siden politikeren Julia Tymosjenko har opplevd, ville vært nok til å fylle flere liv." På en norsk Wikipedia-side om henne kan vi lese hun fikk tilnavnet "gassprinsessen" fordi hun ble rik gjennom privatisering av landets energisektor - mens hun var energiminister ... Det antas at hun har en formue på rundt 60 milliarder dollar! Hun har sittet i fengsel, men ble i februar 2014 løslatt. Den formelle begrunnelsen var at de forhold hun var dømt for, nå var avkriminalisert ... 

I den andre boka, som handler om Viktor Janukovitsj, starter Lesjtsjenko med å fortelle om hva han så allerede under den journalistiske dekningen i anledning Viktor Janukovytsj´ innsettelse som president i Ukraina i februar 2010.

"Vi så en flokk med oligarker ile til for å vise Janukovitsj sin respekt. Mange av dem ante ikke at om noen måneder ville de måtte dele businessen sin med ham hvis de ønsket å fortsette å vokse, og om noen år ville de i det skjulte finansiere opposisjonen for å framskynde Janukovitsj´ avgang ..." (side 136)

Lesjtsjenko skriver videre at oligarkene foretrekker å bli stilt for retten i London, fordi de ikke har noen tillit til rettssystemet i eget land. Et rettssystem de selv har bidratt til å undergrave i en årrekke ... De sender barna sine til skoler i Sveits, fordi de ikke har tillit til utdanningssystemet i eget land, og de beskytter seg med flere titalls vakter "fordi de ikke tror på at et samfunn som er revet i stykker av korrupsjon, kan være trygt ..." Likevel fortsetter de å undergrave sitt eget lands mulighet for å bli friskt og funksjonelt. 

Mezjyhirja er palasset Janukovitsj bygget mens han var president i Ukraina. Etter hans flukt til Russland, kunne et forbløffet pressekorps og andre bivåne alle "herlighetene" han hadde samlet. Det handlet om et hus på over 4000 kvadratmeter, og innholdet betegnes som "en legemliggjøring av alle de komplekser, fobier og begjær som en ikke helt psykisk frisk organisme rommer". (side 143) Det handlet om et utall av luksusbiler, om en egen zoologisk hage, om egen golfbane, om biljardbord i 100 000-euroklassen, om en spisestue der hver stol er formet som en trone, om heiser så full av strass at det "ser ut som et skrin fra en sjeik" osv. 

Historien om Janukovitsj´ siste dager ved makten, der han "måtte" søke hjelp hos russerne for å få bistand til å slå ned Majdan-opprøret (fordi hans egne militære styrker nektet å bistå i rensningen av Majdan), åpnet veien for de russiske styrkene. Okkupasjonen av Krim-halvøya skjedde i kjølvannet av urolighetene i landet. 

I epilogen skriver Lesjtsjenko om hva som skjedde etter Maidan og avsettelsen av Janukovitsj. Petro Porosjenko ble valgt til president i mai 2014. Det ble dessverre ikke noen drastisk endring i oligarkiet, men mer av det samme - bare med nye maktforhold. 

"Det kom ikke noe økonomisk gjennombrudd under Porosjenko, til tross for at det for første gang i det selvstendige Ukrainas historie ble opprettet et anti-korrupsjonsorgan som skulle bekjempe korrupsjon på høyt nivå. Det dreier seg om Nasjonalt antikorrupsjonsbyrå, som i to år gikk til sak mot personer som tidligere ikke skulle røres: parlamentsmedlemmer, skattedirektoratsjefen, statsadvokater og dommere.

Det førte straks til at alle de gamle politiske elitene, som var interessert i å tjene penger på politiske prosesser, dannet felles front mot Nasjonalt antikorrupsjonsbyrå. Slik motstand er typisk for overgangsstater der statens overhode ikke viser politisk vilje til å bekjempe korrupsjon." (side 221)

Og videre på side 222:

"Forandringene som millioner av ukrainere hadde håpet på, forsvant i en lang rekke manifestasjoner av inkompetanse og sammensvergelser."

Til tross for nedslående fakta om korrupsjonsskandaler og at systemet ikke renses for folk som har vært dypt innblandet og som har korrupsjon "i blodet", er Lesjtsjenko optimist. Han tror at Ukraina trenger sterkere bånd til Vesten; ikke bare som moralsk støtte, men gjennom hjelp til tilpasning av lovgivning, åpning av markeder og direkte utenlandske investeringer. Ukraina er et land med mange muligheter og en velutdannet befolkning, som også kan fungere som en forpost for å "holde trusselen om russisk aggresjon lenger unna Vesten". 

Mine tanker om boka

Det er sjelden man kommer over bøker som til de grader bretter ut et helt lands korrupsjonskultur - med navngitte enkeltpersoner - slik Serhij Lesjtsjenko gjør det i "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina". Hans bok (eller bøker) utgjør derfor et viktig bidrag inn i forståelsen av ukrainsk politikk etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 - med hovedfokus på årene fra 1995 og frem til 2014. Selv opplevde jeg dette som sørgelig lesning. Dvs. at et helt lands befolkning - mer enn 40 millioner mennesker - skal være så prisgitt makthavere som kun har ett mål for øye: å berike seg selv mest mulig mens de har sugerørene inn i statens økonomi. Penger som skulle ha vært investert i skolesystemet, helsevesenet, forsvar, rettsvesen, infrastruktur, boliger og økonomisk vekst for landets innbyggere, har systematisk blitt tappet ut av systemet for å gi noen få mennesker enorme rikdommer. 

Selv ble jeg sittende og undre meg over om det har skjedd en positiv bedring etter 2014, dvs. etter at Lesjtsjenko skrev disse to bøkene. Den 5. mars i år sto en kronikk på trykk i Aftenposten, og det er forfatteren selv som skriver. Kronikken har overskriften "Det pågår en kamp om gamle og nye verdier i Ukraina". Her skriver han om at arbeidet mot korrupsjon kun går for halv maskin, fordi NABU (Nasjonalt Antikorrupsjonsbyrå i Ukraina) utsettes for mye motstand av makthaverne. President Poroschenko viser offisielt sin støtte til NABU (etter press fra Vesten), men bak kulissene undergraves arbeidet "på alle mulige måter". Likevel mener han at mye er oppnådd, ikke minst på grunn av et nytt lovverk som sikrer et transparent system for offentlige anskaffelser. Dette er likevel ikke tilstrekkelig. Snart er det igjen presidentvalg, og vi må derfor håpe på at det blir et skritt i riktig retning. 

Lesjtsjenkos bok er interessant lesning! Den kunne nok med fordel ha vært bedre redigert, for det er en del gjentakelser underveis og fremstillingen har også tidvis et litt rotete preg. Det er det ikke så mye å få gjort noe med for en norsk oversetter og/eller et norsk forlag, men jeg er uansett glad for at en bok som dette er oversatt for norske lesere! Den er viktig! Boka gir meg lyst til å lese mer om Ukraina. 

Jeg anbefaler denne boka til alle som interesserer seg for europeisk politikk!

Her er noen bøker om Ukraina som det kan være verdt å merke seg:
- Morten Strand: "Ukraina - Grenselandet mellom øst og vest" (2015)
- Erika Fatland: "Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen" (2017)
- John Færseth: "Ukraina (landet på grensen) (2014)
- Richard Sakwa: "Frontlinje Ukraina" (2015)
- Bjørn D. Nistad: "Ukrainas historie" (2017)

denne Wikipedia-siden kan du lese mer om forfatteren.

Utgitt: 2013 og 2014
Originaltitler: Американська сага Павла Лазаренка (American saga of Pavlo Lazarenko) (2013) og Межигірський синдром (Mezhyhiria Syndrome) (2014)
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Pax
Oversatt:Hege Susanne Bergan
Antall sider: 225
ISBN: 978-82-530-3993-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Serhij Lesjtsjenko (Foto: Hanna Hrabarska)

lørdag 28. april 2018

Mario Vargas Llosa: "En diskré helt"

Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste!

Litt generelt om mitt forhold til Mario Vargas Llosa

Det er ikke mange dagene siden jeg leste en Mario Vargas Llosa-bok, og som jeg skrev om her på bloggen min. Den boka het "Der fem veier møtes". Dersom det er en eneste bok jeg skulle anbefale som en inngang til Vargas Llosas forfatterskap, så er det kanskje nettopp denne. Fordi den er så lett og nokså ukomplisert, samtidig som man får et dypt innblikk i den tematikken som Vargas Llosa er så opptatt av. Det handler om hvordan samfunnet i Peru fungerte for noen år tilbake, da korrupsjon og terror preget dagliglivet til folk. Dessuten er boka så morsom, nærmest farseaktig, at jeg vil tro den vil gå rett hjem hos de aller fleste. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det har hopet seg opp så mange uleste Mario Vargas Llosa-bøker hjemme hos meg i årenes løp. Jeg mener: godt som jeg liker dette forfatterskapet! Det har nok å gjøre med at det er så uendelig mye jeg gjerne skulle ha lest, og at tiden utgjør et knapphetsgode som jeg ikke helt rår over bestandig ... Etter å ha vært i Peru i påsken, våknet et dyptfølt ønske om å gjøre noe med dette i forhold til nettopp dette forfatterskapet. Det at jeg allerede har skaffet meg alle bøkene han har gitt ut i årenes løp, er nå en stor fordel. Som en av personene i "En diskré helt" uttaler på side 138-139: " ...(M)in påstand er at det er større muligheter for at man leser en bok hvis man har den hjemme enn om den står i bokhandelen." Det er noe der!

Jeg synes for øvrig at det er nedslående at ikke en eneste norsk blogger har skrevet om noen av Vargas Llosas bøker. (Hvis jeg tar feil på dette punktet, kunne ingenting ha gledet meg mer.) Mannen fikk tross alt Nobelprisen i 2010! Svenska Akademin begrunnet dette med Vargas Llosas "kartlegging av maktens strukturert og bitende bilder av individets motstand, opprør og nederlag".

Mitt håp er at litt fokus på forfatterskapet skal føre til at flere får øynene opp for Mario Vargas Llosa (f. 1936). Noen av bøkene hans kan nok oppfattes som litt tunge, men det gjelder absolutt ikke alle! Heller ikke "En diskré helt", bare for å ha presisert dét! 

Jeg er - som mine lesere sikkert for lengst har skjønt - en stor fan av Vargas Llosas bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967), "Det grønne huset" (1967) og "Der fem veier møtes" (2011). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Mario Vargas Llosas bøker burde bli gjort tilgjengelig som lydbøker! Det vil garantert ha vitalisert hans forfatterskap for flere lesere i Norge!

Om "En diskré helt"

Felícito Yanaqué har arbeidet hardt i hele sitt liv med å bygge opp familiebedriften Narihualá Transportkompani. I sin tid giftet han seg med den unnselige kvinnen Gertrudi fordi hun angivelig bar hans barn. Siden har han alltid tvilt på farskapet, fordi sønnen er lyslugget og blåøyd, mens både han og Gertrudi er av blandingsrase. Sønn nr. 2 er imidlertid sin far opp ad dage. 

Felícito er på vei til jobb, og det skal vise seg at denne arbeidsdagen blir helt annerledes enn de foregående. Han finner nemlig et utpressingsbrev med en edderkopp som signatur. Her loves han beskyttelse dersom han betaler 500 dollar pr. måned. 

Nå er verken Felícito eller andre handelsmenn i Piura ukjent med at en eller flere mafiaforgreninger driver med utpressing og innkrever beskyttelsespenger, men for Felícito er dette et prinsipp: han går heller døden i møte enn å betale så mye som en eneste centavo til den eller de som står bak brevet! 

I første omgang tenker Felícito at han skal anmelde forholdet, men hos politiet møter han en udugelighet og en mangel på evne til å handle, som savner sidestykke. Han ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og publiserer et brev i den lokale avisen der han henvender seg til den eller de anonyme utpresserne. Her opplyser han at han aldri kommer til å betale noe som helst. Etter dette hylles han som en helt i Piura. Han gjør det alle andre hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke våger. 

I mange år har Felícito hatt en elskerinne. Han betaler for Mabels husvære og holder henne med penger til livsopphold. Lidenskapen har riktignok kjølnet litt i årenes løp, og det er ikke Mabels feil. Felícito er ingen ung mann lenger, og nå nøyer han seg med å søke hennes selskap en gang pr. uke. En gang han er hos henne, dukker det opp et nytt utpressingsbrev på hennes dør ... Så brenner det i lokalene i Transportkompaniet, og deretter blir Mabel borte ... 

I Lima bor Rigoberto og Lucrecia - for øvrig de samme personene vi blant annet møter i romanen "Til stemorens pris" (1992) og "Rigobertos notatbøker" (1998). Rigobertos sjef Ismael, som for lengst har rundt 80 år, har bestemt seg for å gifte seg medhushjelpen Armida. Det hele er egentlig helt uhørt, for i Perus overklasse gifter man seg bare ikke nedover i rang, og i alle fall ikke med dem som blir ansett å tilhøre lavere raser. For Ismael handler det imidlertid om minst to ting. Han ønsker å gjøre det han kan for å redusere arven til de to sønnene sine, som er noen latsabber som bare venter på at han skal dø slik at de får arven sin. Dessuten vil han gjerne oppleve en kjærlighetsaffære før det er for sent. Ismael får vennen Rigoberto og sjåføren Narciso til å stille opp som vitner, og så finner vielsen sted i all hemmelighet. Deretter stikker ekteparet av på bryllupsreise, og så begynner ryktene å svirre i Lima. Det spekuleres i kidnapping og det som verre er. Ismaels sønner er fra seg av raseri, og gjør det de kan for å få ekteskapet annullert. De ønsker å få faren umyndiggjort fordi de hevder at han er senil. Samtidig har Rigoberto og Lucrecia evig nok med sine egne problemer, noe som ikke minst skyldes at sønnen Fonchito ser spøkelser på høylys dag ... 

Og med dette handlingsreferatet har jeg røpet innholdet i de 60-70 første sidene i boka, mens det fremdeles er 330-50 sider til å kose seg med. Det som er spennende å finne ut er hvordan hendelsene som finner sted i de to byene henger sammen, og selvsagt hvordan all dramatikken utvikler seg etter hvert. Når alt ser som mest umulig ut - hvordan vil det hele ende? 

Angsten for skandale er sterk, noe ikke minst Rigoberto reflekterer over underveis. 

"Journalistikkens funksjon i denne tiden, eller iallfall i dette samfunnet, var ikke å informere, men å viske ut ethvert skille mellom løgn og sannhet, erstatte virkeligheten med ren diktning, som avdekket det store havet av komplekser, frustrasjoner, aversjoner og traumer i en allmennhet som var herjet av misunnelse og bitterhet. Nok et bevis for at de små siviliserte fristedene aldri ville seire over det umåtelige barbariet.

... Han spurte forbitret seg selv: Hva hadde det vært godt for med dette lille tilfluktsstedet med bøker, graveringer, plater, alle de vakre, forfinede, raffinerte, intelligente tingene, samlet med slik møye og i den tro at dette ørlille siviliserte fristedet skulle gi beskyttelse mot så mye ukultur, lettsindighet, dumskap og tomhet." (side 212)

Min vurdering av boka

Oppbyggingen i "En diskré helt" er som den reneste kriminalroman, og på mange måter minner romanen nettopp om dét. Her er det ikke bare ett plott, men opptil flere, og alle veves møysommelig inn i hverandre. Det komplette kaos oppstår, men når ting ser som verst ut, er det heldigvis lys i tunnelen ... 

Underveis tegnes et dels dystert og dels humoristisk bilde av helt udugelige myndigheter som ikke vet hva de skal gjøre når deres borgere utsettes for det de tror er mafiaens grep. Kan man i det hele tatt stole på politiet, eller er de som står bak det hele? I samfunn der det er store klasseforskjeller og hvor maktpersoner tjener for lite, vil det jo alltid oppstå korrupsjon. Men er det her Vargas Llosa setter inn sitt samfunnskritiske blikk denne gangen? 

For persongalleriet i romanen handler noe om livsløgner, mens andre ting handler om svik fra noen man trodde at man kunne stole på. Man tror at man lever et godt og trygt liv og at dette skal fortsette i all evighet, men så skjer det ting som forrykker hele balansen i tilværelsen. Fordi noen er misunnelige og synes det er provoserende at noen har mer enn andre ... Selv tenkte jeg på det berømte Ibsen-sitatet om at "hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme". Det er ikke alt vi bør vite - i alle fall ikke uten at det kan få store konsekvenser for en selv. 

Vargas Llosa skriver som vanlig svært godt, og han tegner et persongalleri som fremstår meget troverdig. Aller best er han når han gir oss innblikk i hva de enkelte personene tenker om de andre. Og når de samme personene reflekterer over hvorfor de har gjort sine valg i livet ... Det handler om å tre ut av de forventede konvensjonene som holder samfunnet på plass, og gjøre det man som individ ønsker. Og det handler om å ta kontrollen over sin egen skjebne, selv om det medfører større grad av usikkerhet - i alle fall i en viss tid. Det er mye humor også i denne romanen, og dette går spesielt utover skurkene, som ikke levnes mye ære. Det aller morsomste er at Vargas Llosa gjør skurkene så små, så usle og dermed så ufarlige. Kanskje er det dette som er hans visjon med forfatterskapet, når alt kommer til alt? For vi styres i altfor stor grad av hva vi tror og frykter - mer enn hva som handler om realitetene i livet ... Altså hvordan ting egentlig er ... 

Dette er Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste! Romanen er helt mesterlig, og jeg håper at flere får øynene opp både for denne romanen spesielt og for forfatterskapet generelt! 

Som Marta Norheim, NRKs eminente kritiker, har uttalt i sin anmeldelse av denne romanen 7. mars 2014: "Ein må berre beundre Vargas Llosa som greier å lage ein vital og spennande roman der gjennomgangstemaet er klager over den låge moralske standarden hjå ungdommen." Eller som Arne Dvergsdal i sin anmeldelse i Dagbladet den 25. april 2014 uttaler: " ... (D)en skikkelsesskapende evnen, nærværet av gjenkjennelig menneskelige dårskap og klokskap; alt dette som bare litteraturens store fortellere makter å mane fram." Og til slutt Turid Larsens uttalelse i anmeldelsen av 14. mai 2014 i Dagsavisen: "Mario Vargas Llosas fortellertalent er som alltid uforskammet friskt og ledig. Karakterene i romanen hans - enten det gjelder de to eldre herrene og deres hustruer, sønner, hushjelper eller elskerinner, mystiske fantasifostre eller fattige spåkvinner - er alle formet og farget av Llosas imponerende språklige virtuositet. Dette er fortellerkunst med en vital sjarm og humor som overgår det meste."

Utgitt i Peru: 2013
Originaltittel: El héroe discreto
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 408
ISBN: 978-82-05-45783-6
Boka har jeg kjøpt selv

Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan)

fredag 27. april 2018

Jane Gardam: "Venner til sist"

Romantrilogi med nostalgiske tilbakeblikk 

Endelig er den her! Jane Gardams siste bok i Hong Kong-trilogien handler nok en gang om gamle Filth (eller Edward Feathers - Filth er for øvrig akronym for Failed in London Try Hongkong) og hans (avdøde) kone Betty, erkefienden Terry Veneering og flere andre i kretsen rundt dem. Så snart boka var i hus, kastet jeg meg over den og leste den ut før det var gått et døgn. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt. 

Litt om handlingen i de to foregående bøkene

(Dette bør du hoppe over dersom du ikke har lest bøkene enda.) 

I "En ulastelig mann" møter vi Edward Feathers, som i likhet med sin kone Betty, er et såkalt kolonibarn. Begge er født i Østen - han med en engelsk far og en malaysisk mor, hun av skotske foreldre som døde i en fangeleir i Shanghai under krigen. Edward ble sendt til England for å gå på kostskole, og senere utdannet han seg til jurist. Oppveksten var så og si helt kjærlighetsløs. Det var trange kår i England, og skjebnen førte ham etter hvert til Hong Kong. I begynnelsen jobbet han som advokat innenfor bygningsbransjen, før han på sine eldre dager ble en meget respektert dommer. Alltid korrekt i sin fremferd, alltid gentleman til fingerspissene, alltid kontrollert ... Da han møtte Betty, fridde han raskt og tryglet henne om aldri å forlate ham. Han hadde nemlig blitt forlatt i hele sitt liv. 

Ekteskapet mellom Edward og Betty forblir barnløst og temmelig lidenskapsløst, og vi undres over hvorfor det ble slik. Like fullt er det en tilhørighet og en respekt mellom de to ektefellene, som er sjelden vare - selv ute i koloniene på den tiden. I periferien er Terry Veneering, Edwards erkefiende - både privat og i retten. Terry er i likhet med Edward advokat i byggebransjen. 

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, og starter med at Edward er tilbake til England etter at Hong Kong ble tilbakeført til Kina. Betty er død. 

I "En trofast hustru" får vi høre hvordan Edward og Betty møttes, og hvilken rolle Terry Veneering har for paret som etter hvert blir gift. Edward jobber bokstavelig talt døgnet rundt, og i tomrommet som oppstår fordi de aldri får barn, forsøker Betty å fylle livet med mening og innhold. Det handler mye om fasade, høflighet og i ytterste konsekvens om et enormt selvbedrag. Lidenskapen erstattes med intellektuelle sysler og hagearbeid, og selv om livet deres er interessant nok, anser andre det som "knusktørt". For hva blir igjen av et liv når kjærligheten - i alle fall slik vi tenker at den skal være mellom mann og kvinne - mangler? 

Helt til slutt opplever vi at Filth/Edward og Terry tilfeldigvis blir naboer på sine gamle dager  - etter at begge har flyttet tilbake til England. Er det håp for de ensomme erkefiendene, nå som de nærmer seg middagshøyden i livet? Blir de forlikt til slutt?

Om "Venner til sist"

Som tittelen så talende sier, så ble Filth og Terry venner til sist. 

"For et hat de hadde næret til hverandre! I et halvt århundre hadde de barket sammen over hele verden, øye mot øye, Hektor og Akilles, som oftest på slagmarker langt hjemmefra, i kamp for eller imot - det kom an på klienten - store ødelagte broer, mugnende vannreservater, øde, humpete nye veier gjennom fjellrekker, kloakkanlegg, vindkraftanlegg, vanndemninger og rikfolks lekkende svømmebasseng. Det faktum at de på sine gamle dager endte med å kjøpe hus ved siden av hverandre i en landsby der det overhodet ikke var noe å ta seg til, må ha vært et resultat av noe de dovne gudene hadde funnet på en kjedsommelig dag på Olympen for å gi folk i den juridiske verden en god latter." (side 9)

Nå er også Terry Veneering død, og Filth sørger - til sin store overraskelse - over vennen, som han spilte sjakk med hver torsdag. 

I denne siste boka får vi høre om Terrys fattigslige bakgrunn, og om tilfeldighetene som førte til at han ikke ble med et skip til Canada under krigen - et skip som senere ble torpedert og hvor de fleste ombord druknet. At han senere fikk en juristutdannelse hørte også med til tilfeldighetene, men ikke at han gikk ut som bestemann - sammen med Edward Feathers. 

Så dør også Edward/gamle Filth, og i begravelsen dukker det opp en felles venn av ham og Terry. Fred Fiscal-Smith kjente Terry før han byttet ut sitt russisk-klingende etternavn til Veneering, og han var også forlover for Edward da han giftet seg med Betty. Likevel ble han aldri tatt inn i varmen av noen av dem, og anses nærmest som en pussig skrue, selv om også han var advokat i likhet med to andre. Han inviterer seg med hjem til Dulcie etter begravelsen, og hun oppfører seg som om hun vil bli kvitt ham. Da han faktisk reiser uten å si adjø, blir hun helt fra seg og ønsker å få ham tilbake. 

Min vurdering av boka:

Trilogiens styrke er beskrivelsen av et høyst reelt miljø som aldri kommer tilbake. Det handler om det britiske imperiets storhetstid - helt til det siste - med Hong Kong som en av de siste koloniene i imperiet i 1997. Hit dro unge og lovende mennesker som ikke fikk det til i England - ikke nødvendigvis fordi de ikke var dyktige nok, men kanskje mest av alt fordi mulighetene ikke var der, spesielt ikke etter krigen. Dessuten betydde klassetilhørighet mye i England, mens det i Østen var viktigere hva man faktisk sto for - i seg selv. Vi skjønner at det er helt andre forhold enn at Edward kom fra overklassen, mens Terry kom fra arbeiderklassen og var en oppkomling, som gjorde at de to var erkefiender det meste av deres liv. 

Med humor og snert beskriver Jane Gardam et persongalleri drevet av sterke ambisjoner. Advokatene Edward og Terry basker ofte sammen i rettsapparatet, dyktige begge to innenfor bygningsfaget, og det handler om å vinne - nærmest for enhver pris. Samtidig er Edward Feathers selve innbegrepet på det erkebritiske fordi han er så korrekt ... og så tørr. Ikke til å undres over at hans kone Betty faller for den mer ukonvensjonelle Terry Veneering, som ikke tar formene fullt så alvorlig, og som er langt mer levende enn ektemannen. Samtidig anses det viktig å holde på fasaden, selv om det betyr at man fratar seg selv muligheten for å leve et ekte og følelsesrikt liv. 

I samtlige bøker i trilogien fortelles historien frem og tilbake i tid. Det blir aldri forvirrende i og med at persongalleriet er såvidt begrenset. Dermed er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi er i handlingen. Det handler mye om farting mellom Hong Kong og England, særlig da imperiets tid nærmet seg slutten. Og det handler om prisen de som reiste ut, betalte. Vel hjemme i England hadde de heller få røtter, og lite sosialt nettverk rundt seg. Et levd liv med mye velstand, men ingen barn til arve dette og heller ikke noen å gi eller motta kjærlighet fra ... 

Bøkene er svært godt skrevet. Her er det en lun humor som fikk meg til å humre mye underveis i lesningen. Selv om jeg ikke har hatt de engelske utgavene av bøkene foran meg, satt jeg absolutt igjen med en opplevelse av at her må oversetteren ha ivaretatt forfatterens fortellerstemme på en meget god måte. 

Jeg har storkost meg med Jane Gardams Hong Kong-trilogi - fra første til siste bok! Jeg anbefaler derfor trilogien varmt! 

Bloggeren Ingun/Kleppanrova har også skrevet om denne boka, som er å få tak i som lydbok

Utgitt i England: 2013
Originaltittel: Last friends
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Ragnhild Eikli
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-05-50189-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Jane Gardam (Foto: Victoria Salmon)

søndag 15. april 2018

Kopano Matlwa: "Menssmerter"

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika! 

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form. 

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ... 

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene. 

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter". 

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen). 

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg. 

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro? 

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ... 

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen. 

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag. 

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen. 

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner (se mer om dette på forlagets nettsider), håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Period Pain/Evening Primrose
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Bente Klinge
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-560-2009-6
Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka fra forlaget

Kopano Matlwa (Foto: Pontas Agency - jeg har lånt bildet av forlaget)