Litteraturhuset: De fire store og fire til ...

Litteraturhuset har i vår lagt opp til åtte lørdagsforedrag, hvor de tar for seg "De fire store og fire til" fra norsk litteraturhistorie. Foredragene er gratis og er en del av satsningen Folkeopplysning. 

Første punkt på programmet var Amalie Skram og hennes forfatterskap den 1. februar. I følge Litteraturhusets presentasjon ble hun etter manges mening utelatt da fire forfattere i sin tid ble kanonisert. For å unngå et for smalt program er det derfor lagt opp til at i alt åtte forfattere skal presenteres i løpet av våren. 

Slik ser Litteraturhusets program ut:

1.2.:   Amalie Skram - presentert av Irene Engelstad
22.2: Jonas Lie - presentert av Harald Bache Wiig
15.3: Bjørnstjerne Bjørnson - presentert av Edvard Hoem
22.3: Henrik Ibsen - presentert av Ivo de Figueiredo
26.4: Sigrid Undset - presentert av Liv Bliksrud 
10.5: Alexander Kielland - presentert av Tone Selboe 
31.5: Henrik Wergeland - presentert av Per Thomas Andersen 
7.6:  Knut Hamsun - presentert av Ståle Dingstad

(Se for øvrig mitt innlegg om Edvard Hoems besøk på Lørenskog bibliotek 23.04.2013, der han snakket om Bjørnstjerne Bjørnson.)

Men altså - først ut var Irene Engelstad om Amalie Skram! Engelstad er litteraturforsker og professor ved Universitetet i Oslo. Hun har førstehånds kjennskap til Amalie Skram, så det var helt klart ingen tilfeldighet at nettopp hun ble valgt til denne oppgaven. 

I løpet av den timen foredraget hennes varte, var hun innom mange ulike sider ved Amalie Skrams forfatterskap, hvis bøker grovt sett kan deles inn i tre kategorier; Hellemyrsfolket og det typisk naturalistiske, ekteskapsromanene og psykiatriromanene. 

I Hellemyrsfolket (som jeg har omtalt på bloggen min) følger vi en slekts historie gjennom tre generasjoner. Det som kjennetegner historien(e) er at personene er bundet av skjebnens makt og ikke kommer seg løs fra sitt miljø. En gang fattig, alltid fattig. I den første boka - "Sjur Gabriel" - møter vi Oline som drikker, og som slås helseløs av mannen. Så blir et nytt barn født, og plutselig får tilværelsen en mening - i alle fall for faren, Olines ektemann. Inntil barnet dør på slutten og alt håp svinner ut - da drikker både mann og kone ... 

Litteraturprofessor Irene
Engelstad

Amalie Skram (f. 1846 d. 1905) ble 59 år gammel, og rakk å skrive i alt 20 verk; mest romaner, skuespill og noveller. Noe som derimot ikke er fullt så kjent, er at hun forut for sin forfatterkarriere var litteraturkritiker og blant annet skrev anmeldelser for Dagbladet. Hun hadde en holdning om at litteraturen skulle avsløre sannheten. 

I Amalie Skrams romaner finner vi mye melodrama og en overdreven billedbruk. Hennes bøker er opp gjennom tidene blitt lest på mange forskjellige måter; som en form for desillusjon og som krass virkelighetsskildring. Det som i alle fall er sikkert er at hennes diktning har vist seg å være meget levedyktig, og fremdeles den dag i dag kan leses fra flere ulike innfallsvinkler. 

Engelstad stilte bl.a. spørsmål ved hvilken plass følelser - f.eks. i form av raseri - kan og/eller bø ha i litteraturen. Hun gjorde et spennende eksperiment ved å se på Skrams forfatterskap gjennom Virginia Woolfs briller, særlig slik dette fremkommer i essayet "Et eget rom" (se min omtale av denne boka på bloggen min). Woolf mente at følelser kunne fjerne fokuset fra litteraturen og redusere tekstens litterære verdi. Woolf likte tekster blottet for føleri, uten et tilstedeværende sinne og uten beskrivelser som røper forfatterens tilstedeværelse i teksten. Amalie Skram bruker begge fortellerteknikker; som da hun helt avslutningsvis i "Sjur Gabriel" fastslår at så drikker både mann og kone ... På en måte blir dette enda sterkere fordi Skram ellers bruker mye følelser - og dermed blir kontrasten mellom alt føleriet og mangelen på sådan nærmest et virkemiddel i seg selv. Det blir en tekst som berører oss lesere meget sterkt. 

Engelstad stilte videre spørsmål ved hvilke idealer Amalie Skram ønsket å fremme gjennom sin litteratur. Hun trakk i den forbindelse frem romanen "Constance Ring", som handler om brustne håp. Her blander forfatteren inn sine egne følelser i romanen, og her ville nok Virginia Woolf ha tenkt at forfatteren godt kunne ha latt Constance stå ukommentert. 

Engelstad trakk frem Petra, en skikkelse som opptrer i Hellemyrsfolket, nærmere bestemt i "Avkom". Historien om Petra fortelles med et sinne som nesten river henne i stykker. Hun fremstilles som en hatefull hustru og en ond mor. Hun har ingen, absolutt ingen forsonende trekk. Lider teksten under denne ensidige fremstillingen? Ja, vil nok mange mene. Romanen "Fru Ines", som foregår i Konstantinopel, er et annet eksempel. Fru Ines er en kald kvinne uten kjærlighetsevne. Man får ingen sympati med henne. 

Amalie Skram

Amalie Skram ble selv innlagt på psykiatrisk og kom seg med nød og neppe ut der fra. Ja, det var nærmest tilfeldigheter som avgjorde dette. Sine to innleggelser skriver hun om i romanene "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen" (begge bøkene er omtalt på bloggen min). Bøkene er skrevet i raseri, og handler om urimelig maktmisbruk. Her er det nettopp det selvopplevde som gir romanene deres kunstneriske verdi. Bøkene har blitt lest og tolket svært forskjellig opp gjennom tidene, påvirket av de til en hver tid gjeldende samfunnsdebatter om bl.a. bruk av tvang innenfor psykiatrien. Det er umulig å lese disse romanene uten å bli rasende selv. 

Amalie Skram har i følge Engelstad to poler i sitt forfattermessige følelsesregister; raseri og medlidenhet. Bruk av sinne og indignasjon kan være fallgruber innenfor litteraturen, samtidig som det kan skape engasjement hos leseren. Engelstad er derfor i bunn og grunn uenig med Virginia Woolf i hvordan hun ville ha sett på dette. Hun trakk noen paralleller til den berømte romanen "Jane Eyre", og hovedpersonens lengsel etter noe annet. I en scene står Jane på loftet og hører skrikene til den gale konen til mannen hun elsker, mens hun lengter etter noe annet, en annen virkelighet. Uten at noen ville finne på å kalle dette en dårlig roman ... 

Virginia Woolf snakket om en slags tekstlig autonomi, hvor forfatteren selv ikke skal komme til. Hun fremelsket en dempet stil. Engelstad mener at både dette og følelser hører med i litteraturen. Etter å ha lest romanen om Constance Ring på nytt, opplevde Engelstad noen sprekker i en roman hun tidligere hadde ment var den kanskje beste romanen Amalie Skram hadde skrevet. Hun mener at både hennes egen og andre leseres vekslende opplevelser av en og samme roman, demonstrerer at ulike tider har ulike vurderinger av hva som kan anses som god litteratur. Det var f.eks. psykiatriromanene til Amalie Skram som i sin tid åpnet dørene for henne inn i Gyldendal forlag, men vurderingen av disse romanene har i høyeste grad variert opp gjennom tidene. Mens det som f.eks. dominerte og preget de flestes oppfatning av Amailie Skram tidligere var det samfunnskritiske perspektivet, har fokuset i senere tid mer gått i retning av hennes beskrivelse av skam, medlidenhet og raseri. Og for å komplementere dette ytterligere: når Engelstad i dag leser studenters eksamensbesvarelser om Amalie Skram, er det overraskende nok romanenes underholdningsverdi som trekkes frem av de yngre leserne/studentene ... Dette viser nok at siste ord om Amalie Skrams forfatterskap neppe er sagt en gang for alle!

Og dermed var et fantastisk spennende foredrag ferdig! 

Jeg akter selv å få med meg i alle fall et knippe av Litteraturhusets foredragsserie, for dette var givende på alle måter! Jeg håper at dette innlegget kan inspirere flere til å følge mitt eksempel!

Amalie Skram: "Forrådt"

Opprinnelig utgitt: 1892
Lydboka er innspilt: 2005
Opplest: Marianne Krogh
Forlag: Aller/Fono Forlag
Spilletid: 4 t

I bokas innledende scene er Ory nygift og har ikke en gang rukket å komme ut av brudestasen. Hun er 17 år gammel og kunne knapt vært mindre forberedt på hva ekteskapet innebærer, der hun kommer rett fra barnerommet hos sin mor og far. Brudgommen er den 30 år gamle kaptein Adolf Riber, en mann som har et levd liv bak seg etter mange år til sjøs. Ory har akseptert å gifte seg med ham gjennom frivillig tvang ... Og hun vemmes ved tanken på at det forventes at hun skal dele seng med sin mann på bryllupsnatten. Hun kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kan få tilbringe sin siste natt hjemme på barnerommet, sammen med sine småsøsken. Etter en krangel rundt dette med moren, går hun motvillig med på at dette ikke går. Tenk på folkesnakket!

Allerede samme kveld aner vi at bryllupsnatten ikke kommer til å bli noen suksess. Den kan vel knapt sies å finne sted noen gang ... For så opptatt er Ory av sin egen uskyld at hun for en hver pris vil unngå å bli besudlet. Alt som er urent og ufint tar hun på det dypeste avstand fra. Stakkars Riber vet ikke sine arme råd. Hva skal han gjøre med sin strenge kone, som han elsker av hele sitt hjerte og kunne gått i døden for?

Det er forventet at Ory allerede dagen etter bryllupet følger sin mann ombord i et skip med retning mot London. Der skal de vente på skipet Orion, hvor kaptein Riber har fått hyre. Over alt møter Ory sine omgivelser med den dypeste forakt, beskyttet som hun i hele sitt liv har vært mot alt som er skittent, ondt og besudlet. Da hun skjønner at hennes mann har levd og hatt andre kvinner, får hun det for seg at dersom hun bare får vite eksakt hva han har opplevd, så skal hun nok klare å hanskes med dette. Riber går motvillig med på dette, men skjønner for sent at dette bare gjør alt så mye verre. Han som bare er et helt vanlig menneske, men som i Orys verden etter hvert fremstår som et uhyre ... Til slutt går det galt ... fryktelig galt ...

Jeg leste denne boka mens jeg var i tenårene, og et så sterkt inntrykk gjorde den på meg at hele handlingsforløpet sto levende for meg også før jeg valgte å lese denne boka på nytt - mange tiår senere. I boka tar Skram et kraftig oppgjør mot datidens skjerming av unge kvinner i forhold til hva som ventet dem når de ble gift. I allefall overklassens unge kvinner ante lite eller ingenting om seksualitet, men ble tvert i mot oppdratt til kyskhet og til å ta avstand for egne lyster og behov. Det er vel neppe noen tvil om at denne boka har helt klare selvbiografiske trekk. Amalie Skram ble selv gift som følge av et arrangert ekteskap mellom henne, som var pur ung, og en eldre skipskaptein. Noe lykkelig ekteskap ble det ikke, og paret ble senere skilt. Det må ha vært svært oppsiktsvekkende på den tiden.

Det beste med boka synes jeg er beskrivelsene av karakterene. Både Ory og Riber beskrives som meget sammensatte personer på godt og vondt. Her er det ikke slik at Ory er offeret og Riber den fæle. Riber er vel så mye offer for omstendighetene som hans kone. Faktisk var det aller mest ham jeg syntes synd på til slutt, der han ble utsatt for Orys inkvisitoriske og besettende utspørringer om hans fortid. Maktkampen dem i mellom er glitrende beskrevet! Marianne Krogh som oppleser var dessuten flott! Her blir det terningkast fem - en sterkt sådan!

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Andre bøker av Amalie Skram som jeg har omtalt på bloggen min:

1. Skram, Amalie: Fru Inés (1891)
2. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 1: Sjur Gabriel (1987)
3. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 2: To venner (1988)
4. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 3: S.G. Myre (1990)
5. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 4: Avkom (1898)
6. Skram, Amalie: Professor Hieronimus (1895)
7. Skram, Amalie: På St. Jørgen (1895)
8. Skram, Amalie: Lucie (1888)
9. Skram, Amalie: Norsk novellekunst - klassikere (1982 - 1885)

Amalie Skram: "Fru Inés"

Forbudt kjærlighet på 1800-tallet


Utkom første gang: 1891
Lydboka er innspilt: 2006
Opplest: Bente Børsum
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 3 t 40 min.

Spanskfødte og usigelig vakre fru Inés er gift med en atskillig eldre mann. Underveis får vi vite at ekteskapet har vært arrangert og at fru Inés´ ektemann reddet hennes far fra konkurs - hvilket var selve prisen for å få henne. Ekteskapet er ikke lykkelig, og vi skjønner at lidenskapen er fullstendig fraværende. Dette får fru Inés til å lure på om hun er som andre kvinner ... Hun har aldri opplevd seksuallivets gleder, men fremstår som heller gold. Hva er galt med henne?
 
Handlingen i boka finner sted mens ekteparet befinner seg i Konstantinopel. Vakre fru Inés er omsvermet, og det blir etter hvert klart at den unge svensken Arthur Flemming er meget betatt av henne. Selv ikke da en annen kvinne baktaler fru Inés på det verste, rokker det ved hans stormende forelskelse i henne. Flemmings dyrking av fru Inés vekker følelser i henne som hun ikke trodde at hun hadde, og dette blir etter hvert så sterkt for henne at hun ikke klarer å styre unna ham selv om hun er gift. Etter hvert blir han hennes elsker. Selv ikke da hennes mann raser av sjalusi fordi han langt på vei har skjønt hva som foregår, klarer hun å holde seg unna den unge Flemming.

I god Amalie Skram-stil ender også denne historien med dyp tragedie, død og fordervelse ...

Det har vært spekulert i hvor mye av historien i boka som er basert på hendelser i Amalie Skrams eget liv. Hun ble selv gift med en eldre mann - som et resultat av et arrangert ekteskap, som ikke kan betegnes som særlig lykkelig. Og hun hadde selv vært i Konstantinopel, hvor hun visstnok skal ha blitt oppvartet av en ung mann som forelsket seg i henne ...

Selv om historien ikke har den samme kraften i dag som den gangen denne boka ble skrevet, satt jeg som fjetret og hørte på lydboka. Historien grep meg intenst. Det litt gammelmodige språket hensatte meg til den tiden handlingen fant sted, og Skrams fortellergrep gjorde det svært lett å leve seg inn i boka. Det spennende var at mens jeg innledningsvis ikke likte fru Inés, fremsto hun for meg mer og mer menneskelig etter hvert som hun sank dypere og dypere ned i sitt livs tragedie. Vekslingen mellom det vakre de to elskende opplevde i hverandre, til det skitne som omverdenen så, er glitrende beskrevet. Her blir det terningkast seks. 

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Amalie Skram: "På St. Jørgen"

Opprørende om psykiatrien på slutten av 1800-tallet


Utgitt første gang: 1895
Denne utgaven er utgitt: 2004
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 130

Romanen "På St. Jørgen" er en fortsettelse av "Professor Hieronimus". Else Kant har vært innlagt på en psykiatrisk klinikk under professor Hieronimus´ bestyrelse i en måneds tid, og professoren har besluttet at Else skal overføres til St. Jørgen. Han har forespeilet henne et opphold der i minst ett år. Else er dypt fortvilet fordi hun vet at hun ikke er sinnsyk. Samtidig er hun lettet over å slippe unna den oppblåste, selvhøytidelige, hatske og straffende professoren som hun har vært så lite klok å våge å sette seg opp mot. Før overføringen har hun fått høre at overlegen på St. Jørgen er en vennlig sjel, og hun har derfor et stort håp om at denne overlegen skal skjønne at det er en feiltakelse at hun er sendt dit.

Grunnet professor Hieronimus´ løgner overfor Elses mann, Knut, er det meningen at hun skal ha opphold på en avdeling med de virkelig gale, der man er ti personer som deler et rom. Å få sove under slike omstendigheter, ville ha vært en umulighet for Else, hvis eneste lidelse er at hun ikke greier å sove og derfor er helt utslitt og trenger maksimalt med hvile. Den gode overlegen ved St. Jørgen får seg imidlertid ikke til å sende Else til denne avdelingen. I stedet får hun enerom - med mulighet til å stenge døren bak seg når hun går til sengs om kvelden.

Else er ikke forberedt på at overlegen ved St. Jørgen ikke våger å sette seg opp mot professor Hieronimus´ dom om at hun er sterkt sinnslidende. Og det på tross av at Else gang på gang utfordrer ham og spør om han mener at hun er gal, og han nærmest motvillig må svare at nei, det kan han ikke se egentlig ... samtidig som han gjør det klart for henne at det ikke er gjort i en håndvending å avgjøre dette og at han derfor trenger å ha henne der til observasjon.

Else er meget sint på sin mann, som ikke har besøkt henne og som faktisk har ønsket at hun skulle bo på et timannsrom. Etter et besøk av en venninne skjønner hun at også dette er professor Hieronimus´ verk ... Han har manipulert ektefellene og satt dem opp mot hverandre, slik at de gjensidig skulle tro at den annen ikke ville vite av han/henne.

Mens jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn mens jeg leste "Professor Hieronimus", øynet jeg mye mer håp i denne boka. Like fullt er det opprørende å lese om hva pasientene som havnet innenfor psykiatrien ble utsatt for. Og dette var for øvrig før psykiatriske pasienter ble dopet ned under innleggelser, og det var betimelig å stille spørsmål ved hva som gjorde pasientene mest gal - den tilgrunnliggende sinnsidelse eller overdreven medikamentbruk? Dette med medikamentbruk er ikke et tema som kommer på spissen i Amalie Skrams bøker. På St. Jørgen er heldigvis personalet mer opptatt av pasientenes velbefinnende enn hva tilfellet var på professor Hieronimus´ klinikk. Her får Else tilgang på sitt håndarbeide, brev er ikke åpnet før hun får dem og det er interesse for å fremskaffe bøker hun har lyst til å lese. Else er fra seg av takknemlighet for ting som egentlig burde ha vært en selvfølge også der hun var først.

Ikke bare er denne boka - som den foregående - godt skrevet, men historien er så gripende fortalt at jeg som leser ble helt satt ut. Selv om jeg er ferdig med begge bøkene, er jeg ikke ferdig med historien. Det tror jeg faktisk aldri at jeg kommer til å bli. "På St. Jørgen" fortjener terningkast seks. 

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Amalie Skram: "Professor Hieronimus"

Det hieronimuske helvete


Utgitt første gang: 1895
Denne utgaven er utgitt: 2004
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 166

Malerinnen Else Kant er gift med Knut Kant, og sammen har de sønnen Tage. I lengre tid har Else ikke kunnet sove, og hun står i sitt atelier og forsøker å male når søvnen likevel ikke vil komme. Hun driver både seg selv og sin mann fra forstanden med sin søvnløshet. Da Knut til slutt kommer med forslaget om at konen kanskje burde innlegges slik at hun kan få hvile, er hun slett ikke uvillig. For hun innser også selv at dersom hun ikke snart får sove, kommer hun virkelig til å bli gal.

Else er likevel ikke forberedt på det som møter henne på den psykiatriske klinikken som er under professor Hieronimus´ bestyrelse. Hvordan kan hun hvile når hun ikke får enerom og er omgitt av gale mennesker som skriker både dag og natt? Det er ikke en gang lov til å lukke døren etter seg om kvelden. Nei, alle dørene skal stå åpne slik at de ansatte har oversikt over hvor de syke befinner seg. Og ved det minste tilløp til egen vilje hos pasientene, kaster personalet seg over aktuelle pasient og utøver det de til enhver tid måtte mene er en passende maktanvendelse.

Else får slett ikke sove. Pasienter med delirium skriker uavbrutt gjennom nettene, selvmordskandidater blir innlagt og hyler ut sin fortvilelse ... Og denne professor Hieronimus har knapt tid til å snakke med henne. Skjønner han ikke at hun slett ikke er gal, men bare er sliten og trenger hvile? Jo mer hun insisterer på at hun ikke er gal, og at hele innleggelsen er en eneste stor misforståelse, jo mer insisterer professoren på at hun er gal. Men hvordan kan han vite dette når han knapt har tid til å snakke med henne? For sent skjønner Else at det å sette seg opp mot professor Hieronimus kan få fatale konsekvenser ... Og hun oppdager at han lyver så det renner av ham. Hun får bl.a. ikke treffe sin mann, og professoren hevder at hennes mann heller ikke ønsker å se henne. Men saken er at hennes mann kommer til hospitalet daglig, men frarådes på det sterkeste å treffe sin kone - angivelig fordi hun er "splitter pine gal".

Det var så til de grader opprørende å lese denne boka! Jeg var ikke bare sint - jeg var rasende! - mens jeg leste om den maktmisbruken professor Hieronimus utøvde - denne legen som i følge personalet på stedet ikke tålte kritikk og som, hvis han fikk i mot noen, brukte sin makt for alt den var verdt. Den gangen var legene for guder å regne og ingen så dem i kortene. Jeg siterer fra side 159:

" - Man må jo tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er oppdratt til det.
- Og så utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret."

"Professor Hieronimus" er første bind av i alt to om Else Kants befatning med psykiatrien på slutten av 1800-tallet. I bok nr. 2 - "På St. Jørgen" - fortsetter historien om Else, som da er kommet ut av professor Hieronimus´ klamme grep og skal innlegges på den psykiatriske klinikken "St. Jørgen". Professor Hieronimus har i avslutningen av første bok overbevist Knut Kant om at det ikke er noen forskjell på avdelingen for almuen og avdelingen for overklassen, og fru Kant kan dermed se i møte et opphold sammen med almuen, i en avdeling med lite eller ingen ekstra ressurser i forbindelse med behandlingen av de syke.

Bøkene i serien om Else Kant er selvbiografiske. Amalie Skram opplevde selv å bli innlagt på Gaustad etter et nervesammenbrudd i 1877. Det er grunn til å anta at det hun skrev om i disse bøkene er temmelig autentisk med hvordan hun selv opplevde møtet med psykiatrien. Heldigvis har verden gått videre, men helt opp til nyere tid har psykiatrien vært gjenstand for kritikk. I dag er dette området gjennomregulert juridisk, slik at disse svakeste i helsevesenet også skal ha et visst rettsvern.

Terningkast fem.

Andre omtaler av boka:
- ebokhyllami - 17. september 2013 
- elikken - 10. januar 2015

Amalie Skram: "Sjur Gabriel" (første bind i "Hellemyrsfolket")

Utkom opprinnelig: 1887
Lydboken er innspilt: 2003
Opplest av: Eilif Armand
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 3 t.

Dette er den første av i alt fire bøker om Hellemyrsfolket.

Sjur Gabriel og Oline er svært fattige. Situasjonen blir ikke noe bedre ved at Oline drikker opp det lille de har å klare seg på, og attpåtil selger de få eiendelene de har. Gang på gang banker Sjur Gabriel av seg sitt sinne og sin frustrasjon på henne. Det er en nokså trist tilværelse som beskrives.

I perioder skjerper Oline seg, og Sjur Gabriel aner nytt håp om et bedre liv. Men atter havner hun på galeien og blir borte i dagevis.

Da Vesle-Gabriel blir født, er han alt Sjur Gabriel bryr seg om - til tross for at han og Oline har flere barn. Den ømhet faren viser overfor den lille, er rørende beskrevet. Sønnen har ikke all verdens beste helse, og ved flere anledninger holder han på å stryke med. Sjur Gabriel blir helt fra seg av fortvilelse.

Men så skjer det som vel nærmest er uunngåelig; Vesle-Gabriel dør til slutt, og etter dette er det ikke bare kona som drikker, men også mannen ... Terningkast fem!

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Amalie Skram: "To venner" (andre bind i "Hellemyrsfolket")

Opprinnelig utgitt: 1888
Lydboken er innspilt: 2003
Opplest av: Eilif Armand
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 3 t.

I andre del av "Hellemyrsfolket" møter vi Sivert, barnebarnet til Oline og Sjur fra bind I. Han drar til sjøs for å løsrive seg fra byrden ved å komme fra en slekt med forfyllede besteforeldre. Sivert ønsker å bli noe uavhengig av sin familiebakgrunn.

Om bord på skipet "To venner" jobber Sivert som kahyttsgutt, og alt ser lovende ut inntil kokken avslører at han kjenner til at Siverts bestemor er "Småfylla". Dermed blir han gjort til latter og hånet.

Sivert får være med til fremmede himmelstrøk, men uansett hvor han befinner seg, er det umulig å komme løs fra fortiden og den sosiale klassen han tilhører ...

Eilif Armand som oppleser var helt fantastisk!

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka. 

Amalie Skram: "S.G. Myre" (tredje bind i "Hellemyrsfolket")

Utgitt opprinnelig: 1890
Lydboken er innspilt: 2003
Opplest av: Eilif Armand
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 3 t.

Etter en heller lite heldig karriere som kahyttsgutt ombord på skipet "To venner", har Sivert mønstret av og jobber nå som løpegutt hos kjøpmann Munthe. Han er godt likt og alt ser lyst ut, men så snur lykken. Etter et lite heldig forsøk på å vinne kjøpmannsdatteren Lydias gunst, blir han sagt opp.

Sivert får jobb i en annen kolonialbutikk. Men så sterk er hans ønske om å komme seg opp og frem at han ikke går av veien både for å lyve og stjele. Dette blir selvfølgelig oppdaget, og igjen er det ute med Sivert.

Det å komme løs fra sin klassetilhørighet med to forfyllede besteforeldre, er ikke enkelt for Sivert. Han får imidlertid til slutt Petra, konsul Smiths husjomfru, selv om det ikke var henne han egentlig ville ha.

Jeg opplevde denne boka som den svakeste så langt i bokverket om Hellemyrsfolket. Tidvis ble den noe langtekkelig.

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka. 

Amalie Skram: "Avkom" (fjerde bind i "Hellemyrsfolket")

Utkom opprinnelig: 1898
Lydboken er innspilt: 2006
Opplest av: Eilif Armand
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 13 t 6 min.

I fjerde og sistebind av "Hellemyrsfolket" følger vi to av barna til Sivert og Petra Myhre; Severin og Fie. Petra er blitt en bitter og etter hvert direkte ondskapsfull kvinne, som lar mann og barn gå for lut og kaldt vann. Hun nærer ingen kjærlighet for noen, og spesielt barna lider under dette, men på ulikt vis.

Mens Fie opparbeider seg et enormt hat mot moren, overvinnes Severin av motløshet. Fattigdommen er stor, og Sivert er hele tiden på etterskudd med å betale gjeld. Den gode konsul Smith gir ham stadig nye sjanser. Selv ikke da Sivert virkelig er ute i hardt vær og har begått straffbare handlinger for å få tilgang til mer penger, slår han hånden av Sivert. Og mens Sivert strever med å få endene til å møtes for sin familie, stjeler Petra av husholdningspengene og sitter til slutt med en liten formue.

Spesielt beskrivelsen av Petras personlighet gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun unner faktisk ikke sin egen datter å lykkes, og da Severin til slutt velger å gjøre noe helt fatalt, har hun bare forakt til overs for ham.

Dette er etter min mening den beste boka i serien!

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Amalie Skram: "Norsk novellekunst - klassikere"

Innspilt: 2005
Opplest av: Tor Arne Ursin
Forlag: Køppen
Spilletid: 49 min.

Lydboka inneholder de tre novellene "Madame Høiers leiefolk", "Karens jul" og "Den røde gardin".

Hovedpersonene i de to første novellene er så fattige som det er mulig å bli. I "Madame Høiers leiefolk" kastes en fattig, barnerik familie på dør fordi de ikke har betalt husleie. Barnas far drikker, og moren er i ferd med å bli fullstendig følelseskald, som et skjold mot all den urett som har rammet henne og familien. I "Karens jul" møter vi en ung mor og hennes nyfødte barn. Hun har ikke noe sted å gjøre av seg når kulden kommer, og dette får fatale konsekvenser for henne og barnet.

Novellene føyer seg sånn sett inn i Amalie Skrams forfatterskap for øvrig, hvor de nedrigste av de aller nedrigste skjebner skildres.

Amalie Skram: "Lucie"

Utkom opprinnelig: 1888
Lydboken er innspilt: 2006
Opplest av: Bente Børsum
Forlag: Fono forlag 
Spilletid: 4 t 55 min.

Lucie er en livsglad kvinne - en dansepike på Tivoli. Ikke en slik kvinne herrer fra penere sosiale lag egentlig kunne tenke seg å gifte seg med ...

Advokat Theodor Gerner er imidlertid stormende forelsket i vakre Lucie, og selv om han egentlig skjønner at det vil kunne medføre mer sorg enn glede å gifte seg med sin elskerinne, gjør han det. Rett etter at de er gift, går han i gang med å ville forandre henne, egentlig i beste mening for å få Lucie til å passe inn i sin snobbete omgangskrets.

Lucie går sakte men sikkert til grunne. Alt som er henne blir plukket av henne. Og kanskje er det ikke ektemannen som er verst, men faktisk kvinnene i miljøet rundt ektemannen. "Tivoli-frua" kaller de henne, misunnelige som de er på hennes vakre ytre. Og da Lucie heller ikke får noen støtte fra ektemannen, ender historien på typisk Amalie Skramsk vis; med en tragedie.

Mens jeg leste den boka, ble jeg eitrende forbannet over dobbeltmoralen som gjaldt for kvinner "med en fortid" for over 100 år siden - en regel som absolutt ikke gjaldt for menn. Heldigvis har verden gått fremover siden den gang, men dessverre ikke for alle kvinner i vårt samfunn ...

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.