Katherine Boo: "Bak den vakre fasaden"

Rystende dokumentar fra Mumbais slum

Katherine Boo (f. 1964) har som journalist dekket temaet fattigdom og nød i alle år (fortrinnsvis i USA), kan jeg lese på bokas smussomslag. "Bak den vakre fasaden" er hennes første bok - en bok som først og fremst er dokumentarisk, men som er skrevet som den reneste thriller. I forfatterens etterord fra side 289 og utover i boka forteller hun om sitt prosjekt, der hun fulgte livet i slumbyen Annawadi i Mumbai gjennom noen år. Metodene hun benyttet er  så omstendlige og grundige at man som leser skjønner at nærmere sannheten om livet i slummen i India kommer man ikke - sett gjennom vestlige øyne.

India har en av verdens sterkest voksende økonomier. Bare Kina ligger foran. Tittelen på boka - "Bak den vakre fasaden" - henspeiler så treffende til hva som skjuler seg bak dette.

"Jeg fikk snart nok av sterke bilder av indisk elendighet: radmagre barn med fluer i øynene og andre symboler på uverdighet som man ikke kan unngå å se straks man beveger seg inn i et slumområde. For meg - og, vil jeg påstå, for foreldrene til de fleste fattige barn uansett hvor i verden - er den viktigste problemstillingen noe det tar lenger tid å få øye på. Hvor finnes mulighetene i dette samfunnet? Hvem sine evner blir skuslet bort? Hvordan skal det radmagre barnet kunne vokse opp og bli mindre fattig enn det er?" (side 289)

Vi introduseres i første rekke for 16 åringen Abdul og hans muslimske familie. Ved hjelp av dyktighet og kløkt har familien klart å komme seg til noe rikdom (sammenlignet med de andre slumbeboerne) ved hjelp av søppel. Dette gir dem muligheten til å utbedre skuret de bor i, slik at de står noe sterkere rustet før den neste monsuntiden med alt sitt regn, som tidligere har fravristet dem absolutt alt de eier og har. Og om man trodde at fattigdommen binder folk sammen i et slumområde - vel, da tar man feil. For her er det misunnelsen som rår, og den sterkestes rett som gjelder. I et land hvor majoriteten er hinduer, innebærer det å være muslim dessuten alltid en fare. Det er rett og slett ekstra provoserende at man klarer seg noe bedre enn gjennomsnittet dersom man i tillegg er muslim. Dette får Abduls familie merke på kroppen. Ja, det skal til slutt føre til deres fall  ...

I tillegg til at vi får innblikk i de ulike mekanismene i søppelindustrien som barna i slummen jobber for, beskrives skitten, all uverdigheten, alle farene ved å håndtere søppel, alle rottene ...

"Riktignok var det bare seks av slummens 3000 beboere som hadde fast jobb. (Resten var en del av den uformelle, uorganiserte økonomien, i likhet med 85 prosent av den indiske arbeidsstyrken for øvrig.) Det er også riktig at et fåtall slumboere fanget rotter og frosker og grillet dem til middag. Noen spiste gress fra bredden av kloakksjøen. Og disse individene, de stakkars sjelene, sørget på den måten for et ikke ubetydelig tilskudd til sine naboer. De ga slumboerne som ikke grillet rotter og spiste ugress, som Abdul, en fornemmelse av at det var mulig å komme seg opp og frem." (side 30)

Ungene i slummen får byller, utslett, sår som ikke vil gro - alt som følge av den farlige søppelhåndteringen og de uverdige forholdene for øvrig. Og jo mer søppel Abdul klarer å ta i mot fra de andre søppelsankerne, jo mer rotter kommer. Og rottene biter. Abdul er en kløpper på sortering, og han selger det sorterte søppelet videre til andre oppkjøpere. Slik blir det noen småmynter her og noen småmynter der. Familien hans slipper å sulte, og de har en drøm om en gang å kjøpe seg land slik at de kan komme seg bort fra slummen. De holder seg unna bråk og uro, men har ikke tatt høyde for misunnelsen og indrejustisen i slummen. Den nærmeste naboen - "den enbente" Fatima - holder nemlig øye med dem, og den dagen hun tenner på seg selv og beskylder Abdul og faren for å ha tent på, er helvete løs.

Vi møter også Asha, kvinnen som drømmer om å bli slummens dronning. Hun engasjerer seg politisk og vet å ta seg betalt når noen trenger hjelp. Slik klarer hun å gi datteren utdannelse. Korrupsjon er et utbredt problem, og den som enten nekter å betale eller ikke har noe å betale med, er før man vet ordet av det i de dypeste eksistensielle problemer.

Historiene vi får høre om i "Bak den vakre fasaden", fra slumbyen Annawadi som ligger side om side med Mumbais flyplass og luksushoteller, er så rystende at det gjør vondt å lese. Det handler om små helter i et nådeløst samfunn, der man aldri gir opp å drømme om noe bedre, men hvor janteloven neppe kunne hatt bedre vekstvilkår. Ingen får lov til å tro at de har noe mer rett til et annet liv enn andre, og dersom noen likevel er freidige nok til det, innhentes man av de andre som sørger for at man rykker nedover i hierarkiet og må starte helt fra bunnen av.

Katherine Boo har oppnådd at hennes bok ble kåret til en av 2012s beste bøker av en rekke amerikanske aviser - bl.a. The New York Times. Hun er dessuten blitt belønnet med en The National Book Award i 2012.

Når jeg ender med å gi denne boka terningkast fem (et sterkt sådan), er jeg av den oppfatning at det ikke bare er min egen leseopplevelse jeg bedømmer, men bokas litterære kvaliteter. For i tillegg til å inneholde sterke historier jeg mener er fortalt på en nokså rett-frem-måte uten bruk av tåreperseteknikker, er boka godt skrevet. Meget godt skrevet! Katherine Boo skriver om forhold som for så vidt er berørt i både filmer og bøker i den senere tid, men hun gjør det på en oppsiktvekkende måte som får leseren til virkelig å våkne opp, kjenne seg berørt - uten at man noen sinne kan legge opplevelsen og sine nyervervede kunnskaper til side. Det mest opprørende ved hele boka er hennes beskrivelse av politikere som spiller på slummens mennesker for å vinne velgere, men som ender med å underslå alt som tilføres av midler for å gi slumboerne et bedre liv. Som retten til rent vann, retten til helt basal skolegang, retten til en bedre hygiene og et verdigere liv ... Jeg er helt rystet inn i margen etter å ha lest "Bak den vakre fasaden"!

Utgitt: 2012
Originaltittel: Behind the Beautiful Forevers: Life, Death and Hope in a Mumbai Undercity
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Gunnar Nyquist
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 299

Katherine Boo

James A. Levine: "Den blå skriveboken"

Sterkt om barne-prostitusjon i India

Batuk vokser opp i en fattig familie i India. Faren er en godmodig sjel, men han er slave av alkoholen og foretar sine valg ut fra dette. Når Batuk er syk og trenger legehjelp, skjer det ikke helt sjelden at faren i stedetfor å ta henne med til lege, drikker opp pengene. Han får Batuk til å lyve om at de har vært hos legen. Hun tør ikke annet. En gang går det så galt at hun havner på sykehus, og diagnosen er tuberkulose. Dette blir imidlertid hennes lykke, fordi hun lærer å lese og skrive under oppholdet.

Ni år gammel selger foreldrene Batuk. Hvorvidt foreldrene skjønner hvilken skjebne som venter den lille datteren deres, sier historien intet om. De snur like fullt ryggen til det lille barnet, og overlater det til hva det skulle være da de forlater henne. Batuk tvinges etter hvert til å prostituere seg. Hun blir mishandlet og slått, voldtatt og nesten drept - gang på gang. "Den blå skriveboken" er historien om hvordan hun likevel klarer å overleve. Hun får nemlig tak i en skrivebok - en blå sådan - og en penn, og begynner å skrive om det hun opplever. Det er den 15 år gamle Batuk som forteller historien. Fordi hun er over gjennomsnittet oppvakt, har hun i årenes løp tilegnet seg noen strategier for å hanskes med ulike menns behov. Skjønt møtet med rikmannssønnen og døgenikten Iftikhar på et luksushotell i Mumbai byr på noen uventede utfordringer som enten kan bety hennes undergang eller hennes redning ...

"Jeg heter Batuk. Jeg er en femten år gammel jente med rede i Common Street i Mumbai. Jeg har vært her i seks år, og har vært velsignet med skjønnhet og en blyant. Skjønnheten min kommer innenfra. Blyanten satt bak øret til Mamaki Briila, som er sjefen min." (side 5)

På flere nettsteder, blant annet på bloggen Books on the Brain, kan jeg lese at forfatteren, som er en britisk lege på Mayo-klinikken, ble inspirert til å skrive denne boka etter å ha iakttatt en ung prostituert jente som satt utenfor sitt bur og skrev i en notatbok. Han har intervjuet henne og flere andre hjemløse barn i den berømte prostitusjonsgata The Street of Cages i Mumbai som ledd i sin reseach til denne boka. Royalities fra det amerikanske boksalget doneres til Det internasjonale senteret for savnede og utnyttede barn (www.icmec.org) kan jeg dessuten lese i bokas etterord på side 218. 

"Den blå skriveboken" er lettlest, men ikke uten litterære kvaliteter av den grunn. Forfatteren har etter mitt syn klart å formidle en troverdig historie fortalt på en 15 årings vis. For Batuk handler alt om å behage kundene og deres behov, og å unngå å bli mishandlet fordi kundene er misfornøyde med hva hun har å by på. Aldri kan hun føle seg trygg - ikke en gang når hun skal undersøkes av legen innimellom alle kundene hun er satt til å betjene. Alle ser sitt snitt til å utnytte henne, og alltid må hun underkaste seg og ikke stille kundene i skyggen av henne selv, selv om hun åpenbart er mer intelligent enn en hel del av dem. Jeg er helt på det rene med at en boks evne til å fremkalle følelser hos leseren ikke nødvendigvis er et tegn på høylitterære kvaliteter, men når dette skjer uten at boka som sådan er spekulativt "tåre-persete" eller spiller kynisk på dette, er det fort gjort å tillegge boka noen kvaliteter når sterke følelser settes i sving. Og slik var det i dette tilfellet, synes jeg. Det er en smertefull historie som fortelles, og som dessverre ikke er unik. Mange barn lever under slike forhold som Batuk i denne boka - enten de blir solgt til prostitusjon eller lemlestes for å bli ekstraordinært innbringende som tiggere. Bokas enkle språk er dens styrke. Leseren må imidlertid være forberedt på brutale beskrivelser av det som skjer. Her blir det terningkast fem.

Avslutningsvis kan jeg nevne at det er laget mange filmer og bøker om barns forhold i India. En av de mest kjente filmene er "Salaam Bombay!". Vikas Swarups roman "Q & A" eller "Gutten som visste alt", senere filmatisert (Slumdog Millionaire), er et annet eksempel. Dessuten beskriver Rohinton Mistry i "Balansekunst" livet på gata i India. Jeg har også lyst til å nevne Anne Ch. Østbys bok "Kjærlighetsgata", selv om denne ikke spesifikt handler om barn. Derimot handler den om tvangsprostitusjon for Nat-kastens kvinner - nettopp i byen Mumbai i India.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Blue Notebook
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217

James A. Levine (photo courtesy Random House)

Anne Ch. Østby: "Kjærlighetsgata"

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet." 

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 274

Anne Ch. Østby