"Carol" (Regissør: Todd Haynes")

Lesbisk kjærlighet i New York på 1950-tallet

Filmen "Carol" er basert på Patricia Highsmith´s roman "The Price of Salt" fra 1952 (senere kalt "Carol" - og på norsk "Saltets pris" i 2003). Highsmith er kanskje bedre kjent for norske lesere som forfatteren bak "Den talentfulle mr. Ripley", som er filmatisert med Matt Damon i hovedrollen. Interessant nok ble romanen først utgitt under psevdonym. Det sier en hel del om hvor brennbart temaet ekteskapsbrudd og lesbisk kjærlighet var på 1950-tallet i USA. At romanen dels var selvbiografisk gjorde nok ikke saken noe bedre.

Regissøren Todd Haynes (f. 1961) har et lite knippe filmer bak seg, og den eneste jeg har noe forhold til er "Far From Heaven" (2002) med Julianne Moore i hovedrollen. Men bare for å ha nevnt det - "I´m not there" er også en severdig film, har jeg inntrykk av. Med "Carol" har det imidlertid tatt helt av for denne regissøren, for han har vært nominert til et helt lass av priser og har også vunnet en hel del. 

Handlingen i "Carol" er lagt til 1952, og er det noe Hollywood er virkelig god på, så er det å få frem den riktige tidskoloritten. Den handler både om kostymer, tidsriktige biler, sminke etc., etc. Så også i denne filmen. 

Carol og Therese møtes for første gang

Therese Belivet (spilt av Rooney Mara) jobber i en luksus-forretning på Manhattan i julerushet. Her hjelper hun rike kunder med å finne passende julegaver til sine kjære. En dag blir oppmerksom på en kvinne med en sterk utstråling. Therese anbefaler henne å kjøpe et togsett til datteren, og slik får hun adressen og navnet til kvinnen, som heter Carol Aird. Carol glemmer hanskene sine i butikken, og Therese sørger for at disse blir sendt til Carol. Carol er svært takknemlig over dette, og inviterer Therese ut på lunch. Dette blir innledningen til et vennskap, som etter hvert utvikler seg til et lesbisk kjærlighetsforhold. 

Carol, en kvinne som eks-mannen har gjort svært ensom

Carol ligger i skilsmisseforhandlinger med en ektemann som ikke ønsker at de skal skilles. Carol og Therese flykter av gårde, og opplever en lykkelig tid sammen. Da Carol´s eksmann får nyss i det som holder på med å skje mellom Carol og Therese, setter han en privatdetektiv på saken. Etter hvert blir de nødt til å forholde seg til virkeligheten igjen. For Carol handler det om retten til datteren og retten til et verdig liv, og hvor hun til slutt blir nødt til å velge ... 

Therese og Carol opplever en lykkelig tid sammen

Det er mange lag i denne filmen. På den ene siden handler det om kvinnerollen og kvinners rettigheter på 1950-tallet. På den annen side handler det om klasseskille og tabuer rundt homofili. Og om en ektefelle som i hevngjerrighet over ikke å få sin kone tilbake, ønsker å knuse enhver mulighet for et lykkelig liv for den han en gang elsket ... Når skjønner de begge at nok er nok?

Carol sørger ...

Parallelt følger vi også Therese´s tilværelse som innvandrer fra Europa, med talenter innenfor fotokunst, og krysspresset hun utsettes for fra flere beilere. 

"Carol" er en sterk film, men på en stillferdig måte. Cate Blanchett er eminent i rollen som den sofistikerte og utad nokså kontrollerte overklassekvinnen Carol. Rooney Mara er også perfekt i rollen som den troskyldige og kjærlighetssøkende Therese. Begge ble nominert til Oscar hhv. i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kvinnelige birolle. Etter å ha sett fire av de fem nominerte filmene i hver av kategoriene, er jeg tilbøyelig til å mene at de begge godt kunne ha vunnet også. I tillegg ble "Carol" nominert i kategorien beste kostymedesign, beste musikk og beste tilpassede manus. Filmen fikk ingen priser. La likevel ikke dette hindre deg i å se denne filmen! Den er virkelig severdig! Og den er ikke den eneste filmen blant de nominerte som handler om seksuelle tabuer. "The Danish Girl" er en annen av de nominerte, som handler om en kvinne som er født i en mannskropp. Felles for disse er at de viser samfunnets fordømmelse, og tilbøyelighet til å mene at seksuell legning påvirker alle andre personlighetstrekk også - som evnen til å treffe fornuftige valg ellers i livet. Heldigvis har vi kommet et kvantesprang videre i forhold til dette! Det er likevel ikke lenger siden enn at det fremdeles er interessant med historiske tilbakeblikk. Toleranse er nemlig ikke noe som kommer av seg selv. Den må kjempes frem! Og underveis må forkjemperne tåle både å bli latterliggjort og utfordret ... 

"Carol" hadde Norgespremiere på norske kinoer 11. mars i år. Den har utelukkende fått terningkast fem av norske anmeldere. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Carol
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Cate Blanchett (Carol Aird), Rooney Mara (Therese Belivet), Sarah Paulson (Abby Gerhard), Kyle Chandler (Harge Aird), Jake Lacy (Richard Semco), Cory Michael Smith (Tommy Tucker), John Magaro (Dannie McElroy), Carrie Brownstein (Genevieve Cantrell)
Spilletid: 118 min.

"Blue Jasmine" (Regissør: Woody Allen)

Historien om et fall

Det er liksom noe med det når det dukker opp en ny film som Woody Allen (f. 1935) har regissert og laget manuset til. Det er en happening som det filmelskende publikum nødig ønsker å gå glipp av - rett og slett fordi Woody Allen som regissør og manusforfatter er i mesterklassen! Selv tilhører jeg dem som synes det er en sann fryd at han har sluttet å opptre i rollen som seg selv i sine filmer. Etter dette har hans filmer løftet seg til nye høyder - som i "Match Point", som "Vicky Cristina Barcelona", som i "Midnight in Paris" ... Godt hjulpet av at han selvsagt fråtser i skuespillere i den helt øvre eliten! 

I filmens åpningsscene er Jeanette "Jasmine" Francis (Cate Blanchett) på vei fra sitt gamle liv i New York til søsteren Ginger (Sally Hawkins) i San Francisco. Hun tenker tilbake på sitt liv med eks-mannen Hal, som hun har levd et overklasseliv med i noen år. Det var et liv der hun hadde mer enn nok med å være kvinnen i hans liv - trene, shoppe, ta seg ut og drive med veldedighet - for Hals yndlingsgeskjeft var nemlig å skjemme henne bort med alt hun måtte ønske; et vakkert hjem, vellykkede venner, selskapeligheter, et bekymringsløst liv. Inntil det altså kom for en dag at han hadde hatt flere elskerinner på si´, og Jasmine i et øyeblikks raseri anga ham til myndighetene for svindel i millionklassen ... Hal ble arrestert og havnet i fengsel, der han endte med å ta sitt eget liv. Det Jasmin ikke tenkte på var at hun også fjernet en hver mulighet for seg selv til å være økonomisk selvhjulpen. Etter Hal er det nemlig ikke så mye som en penny tilbake. Ligningsmyndigheten tok alt! 

I sin tid sluttet Jasmine på skolen, for hva skulle hun med utdannelse når hun ikke trengte å jobbe? Paret hadde ikke felles barn, men Jasmine var stemor for Hals sønn Danny, som umiddelbart tok fullstendig avstand fra henne etter Hals selvmord. Nå står hun fullstendig på bar bakke. Hun eier ingenting, kan ingenting, aner ikke hva hun vil - og alt hun er i stand til å komme på er søsteren i San Francisco - en søster hun aldri egentlig har brydd seg om og mest av alt har vært flau over. 

Fremme i San Francisco rystes Ginger i grunnvollene over at pengelense Jasmine har tatt fly på første klasse fra New York. Men hva skal Jasmine gjøre? Hun er jo ikke vant til å sitte på cattle class, og skjønner virkelig ikke søsterens bekymringer. 

Jasmine og Hal fra deres glansdager

Jasmine havner rett opp i sin arbeiderklassesøsters heller turbulente liv. Hun gremmes over søsterens valg av menn, mens hun viser alle tegn til alkohol- og pilleproblemer selv. Skilsmissen har kostet henne et aldri så lite opphold på psykiatrisk, og hun er fremdeles ikke helt i vater. 

Den verste snobbetheten har Jasmine heller ikke klart å riste av seg, og innerst inne vet hun at hun er eslet for en bedre skjebne enn søsteren. Hun er nemlig en kvinne som oser av stil, og dette får hun full uttelling for da hun i et selskap møter enkemannen Dwight. Han har planer om å satse på en karriere som politiker, og trenger en plettfri og vakker kvinne som kan stå last og brast med ham under valgkampen og som også kan tåle medienes kritiske lys. Jasmine lyver om sin fortid, dekker over sin skam og romansen utvikler seg i ønsket retning. Inntil de støter på Gingers eks-mann, som fremdeles er meget bitter over at Hal i sin tid svindlet ham for en større lottogevinst ...

Jasmine passer ikke inn i Gingers liv - og vise versa ...

"Blue Jasmin" er et bitter-søtt drama som inneholder akkurat de ingrediensene som Woody Allen er så kjent for; det strevsomme livet! Eller som Knut Olav Åmås så treffende sier det i en Aftenpostenartikkel den 04.10.2013: 

"Min personlige tolkning er at de fleste av Woody Allens filmer sier følgende: De fleste av oss strever med å mestre sånn noenlunde det vi holder på med, i kjærlighet, familieliv og karrière. Altfor få ser at det er nettopp der, rett og slett på overflaten, meningen ved livet ligger: Ikke i dybden, i en eller annen innsikt som vi ennå ikke har fått. Nei, rett foran øynene våre ligger mulighetene. Ingenting er skjult. Det gjelder bare å se det."

Åmås snakker også om det store i det lille, om lengselen etter noe annet - mens livet ligger der foran oss, hvis vi bare makter å se det. 

Søstrene Jasmine og Ginger

For Jasmine, som har opplevd et formidabel sosialt fall etter å ha satset alt på sin tilsynelatende suksessfulle mann, handler det om å komme i gang med sitt nye liv. Men fordi hun nekter å foreta en ærlig realitetsorientering i livet sitt, havner hun på galleien igjen - der hun later som hun er noe annet og bedre enn det hun er, for igjen å falle enda dypere. For sent innser hun at hun ikke er i posisjon til å forakte søsteren sin, og at uten henne er hun selv virkelig ingenting. Det er uendelig trist da hun omsider må stikke fingeren i jorda og skjønner det ...  Vi befinner oss på individnivå - i motsetning til i de fleste film- og litteraturdramaer der det vanligvis handler om samfunnsmessige forhold, utenfor individets kontroll. Her er det individet som må handle og foreta egne valg, men som ikke skjønner sitt eget beste. Fordi fasaden er "alt" ... inntil dette "alt" raser sammen fordi det rett og slett ikke er noe bak ... 

Drinken som halmstrå i livet ...

Cate Blanchett har opp gjennom tidene levert solide skuespillerprestasjoner, ikke minst i filmene om Elizabeth I, Tudor-tidens siste monark, og rollen som Jasmine i "Blue Jasmine" er intet unntak i så måte. Rolletolkningene for øvrig i denne filmen dras ut til det karrikerte, og hadde det ikke vært for filmens tragiske elementer, ville latteren ha runget i scene etter scene. Når den likevel ikke gjorde det for mitt vedkommende, er det fordi det nesten føltes umoralsk å skulle le av noen som lå nede. Det er uten tvil Cate Blanchett som bærer hele filmen, selv om jeg også opplevde Sally Hawkins som god i rollen som den unnselige Ginger, som i motsetning til sin søster ikke tror hun er beredt til å stille et eneste krav her i livet, men må ta det lille livet tross alt har å by henne. Gingers kjæreste Chili irriterte meg - kanskje aller mest fordi jeg ikke trodde på ham, patetisk til det siste ...

Alt i alt er dette en film jeg uten videre anbefaler varmt! Cate Blanchett gjorde filmen verdt å se!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen er at Cate Blanchett fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2003
Originaltittel: Blue Jasmin
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Jeanette "Jasmine" Francis), Alec Baldwin (Hal Francis), Sally Hawkins (Ginger), Bobby Cannavale (Chili - Gingers kjæreste), Louis C.K. (Gingers elsker), Andrew Dice Clay (Augie, Gingers eks-mann) m.fl.
Spilletid: 94 min.



Artikler om filmen:
- Aftenposten v/Knut Olav Åmås - 04.10.2013 - Woody Allen og livet vi strever sånn med
- VG v/Øystein David Johansen - 08.08.2013 - Blå bitter  (terningkast fire)
- Dagbladet v/Inger Merete Hobbelstad - Duften av penger (terningkast tre)

"Elizabeth" (Regissør: Shekar Kapur)

Spektakulært om Elizabeth I

Jeg visste faktisk ikke at det eksisterte enda en film om Elizabeth I med Cate Blanchett i hovedrollen da jeg så filmen "Elizabeth: the golden age" tidligere. Derfor ble jeg faktisk i stuss da jeg kom over denne filmen - om det var den samme det dreide seg om eller en helt annen. Regissøren Shekar Kapur står for øvrig bak begge filmene, og mens "Elizabeth" ble innspilt i 1998, ble "Elizabeth: the golden age" innspilt i 2007.

I "Elizabeth" møter vi Elizabeth i hennes yngre år - dvs. før hun ble dronningen av England og i de første årene etter at hun ble dronning. I kjølevannet av religionskrigen, hvor kampen sto mellom katolikkene og protestantene og hvems rett det var til å definere hva som var kjettersk, ble Elizabeth fengslet av sin halvsøster Mary I. Da Mary I (også kalt Mary den blodige) døde, overtok Elizabeth Englands trone, og ble dermed dronning Elizabeth I.

Det er et England på randen av stupet Elizabeth I overtar ansvaret for. Ikke har de penger til soldater, ikke til ammunisjon - ikke til noen ting. Statskassen er tom. Og utenfra truer både Frankrike og Spania med krig. Dronningens rådgiver William Cecil mener at det beste hun kan gjøre i den situasjonen hun står oppe i, er å gifte seg for å skape allianser som vil komme England til nytte. Han sørger for at hun får møte Henry, Duc d´Anjou, den fremtidige kongen av Frankrike. Hun møter ham for så vidt med et åpent sinn, men vemmes raskt av hans manglende fintfølenhet og vulgære fremferd. Dessuten har hun allerede en hemmelig æffære med sin barndoms kjærlighet, jarlen av Leicester ... Skjønt hemmelig og hemmelig ... Det skal snart vise seg at dette er noe "alle" vet. Men så får hun vite at han har giftet seg, og dermed støter hun ham fra seg i mange, mange år ... Rasende fordi hun føler at han har gjort henne til en hore, som "den andre kvinnen" i hans liv.

I mellomtiden bestemmer Elizabeth I seg for at hun aldri mer vil innlate seg på menn, fordi de da vil kunne få for mye makt over henne. I stedet "gifter" hun seg med England. Mangelen på kjærlighet i hennes liv gjorde henne til den hun ble - en skruppelløs monark som faktisk klarte seg meget godt i en mannsdominert og kynisk verden, og som frembrakte et England med stor suksess. Epoken hvor hun satt med makten (1553 - 1603) er siden blitt kalt "the golden age".

Dette er en fantastisk film på alle måter! Skuespillerne, kulissene, historien, det filmtekniske - alt er perfekt! Av alle epoker i den engelske kongerekken er Tudor-perioden den som fascinerer meg aller mest. Elizabeth I var den siste Tudoren i rekken av engelske monarker, idet Stuartene etterfulgte henne, barnløs som hun selvsagt forble siden hun aldri giftet seg. Noe av det som fascinerte meg aller mest i denne filmen var Cate Blanchetts rolletolkning, der hun spilte den svermeriske ungpiken Elizabeth frem til den beinharde dronningen hun etter hvert ble. Hun viser en dronning som hele tiden setter hensynet til seg selv til side for å tjene den sak som var hennes liv - nemlig ivaretakelsen av Englands interesser i et og alt. Jeg gir terningkast seks til denne filmen.

Innspilt: 1998
Originaltittel: Elizabeth
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Elizabeth), Geoffrey Rush (Sir Francis Walsingham), Christopher Eccleston (Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk), Joseph Fiennes Robert Dudley, første jarl av Leicester), Richard Attenborough (William Cecil, første baron av Burghley), Fanny Ardant (Mary av Guise), Eric Cantona (Monsieur de Foix), Vincent Cassel (Henri, Duc d´Anjou), Kathy Burke (Mary I), Edward Hardwicke (Henry FitzAlan, den 19. jarlen av Arundel), Emily Mortimer (Kat Ashley), John Gielgud (paven)
Spilletid: 1 t. 58 min.

Elizabeth I

Jarlen av Leicester og Elizabeth

      

"The Curious Case of Benjamin Button" (Regissør: David Fincher)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.

Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.

Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.

Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.

Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.

Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.

Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på terningkast fire.

"Elizabeth: the golden age" (Regissør: Shekhar Kapur)

Innspilt: 2007
Genre: Drama
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Cate Blanchett, Clive Owen, Geoffrey Rush, Samantha Morton, Tom Hollander, Eddie Redmayne
Spilletid: 116 min.


Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i filmen beskrives en liten periode av hennes liv. Hun var datter av kong Henrik XIII og Anne Boleyn. Dronning Elizabeth I ble også kalt jomfrudronningen, fordi hun aldri giftet seg og forble barnløs. Hun ofret i stedet hele sitt liv for England. Hun var også den siste dronningen av Tudor-huset.

Dronningen kjempet for å bli respektert og elsket av sitt folk. Fordi hun var landets overhode og aldri giftet seg, var hun en ensom kvinne som aldri slapp andre mennesker helt innpå seg. Selv ikke møtet med Sir Walter Raleigh, som åpenbart gjorde inntrykk på dronningen, fikk henne til å vakle i sin tro på at England var viktigst.

Det bygger seg opp til foræderi med Maria Stewart i spissen. Kuppforsøket blir avslørt og Maria Stewart havner som kjent i giljotinen. Men faren er fremdeles ikke over .... Spanjolene har nemlig ambisjoner om å erobre England, men ender i stedet med å lide et knusende nederlag. Bakteppet i konfliktene er protestantismen som står mot katolisismen. Etter Spanias nederlag innledet England en fredelig periode i sin historie - omtalt som "the golden age".

Filmen er meget storslått, med autentiske kongelige slotts-kulisser og overdådige kostymer. Skuespillerne gjør dessuten en meget overbevisende innsats. Geoffrey Rush som dronningens nærmeste støttespiller, og barske Clive Owen som den sjarmerende Sir Walter Raleigh. Cate Blanchett spiller den verdige dronning Elizabeth I.