Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten helse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten helse. Vis alle innlegg

torsdag 9. juli 2020

Erik Martiniussen: "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den"

Imponerende om bakterier

Erik Martiniussen (f. 1975) er journalist og forfatter. Han debuterte med boka "Drivhuseffekten - klimapolitikken som forsvant" (2013). "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den" er hans fjerde bok. 

Selv om coronakrisen handler om virus og ikke bakterier, er det ikke til å komme forbi at det er denne krisen som i alle fall har gjort meg spesielt interessert i å lære mer om bakterienes verden. Det er nemlig en stor fellesnevner her, og det er at det finnes virus og bakterier som det ikke finnes behandling for. Dette er på mange måter kjernen i Martiniussens bok. For hva gjør vi når vi står overfor en helsekrise vi faktisk ikke har medisiner til behandle? Når vi leser aviser, er det stort fokus på krig, terror, naturkatastrofer, forbrytelser og ulykker. Men de resistente bakteriene, de som antibiotika ikke hjelper mot, tar livet av atskillig flere mennesker hvert år. Dette snakkes det lite om. 

For et par uker siden skrev jeg et innlegg på bloggen min om Jessica Lönn-Stensruds bok "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." I den boka var fokuset først og fremst normalfloraen vår av bakterier, og hun streifet så vidt innom problematikken rundt resistente bakterier. Mens Lönn-Stensrud er mikrobiolog, er Martiniussen journalist. "Hva kan egentlig en journalist tilføre dette emnet, uten å kunne faget mikrobiologi?", tenkte jeg da jeg vurderte om jeg skulle lese "Krigen mot bakteriene". Svært mye, skulle det vise seg. For det er ingen tvil om at Martiniussen har satt seg meget godt inn i problematikken. Den er kunnskapsrik og detaljert, samtidig som den tegner det store bildet. Samtidig er jeg glad for at jeg leste Lönn-Stensruds bok først, fordi det var en del som kom på plass av de mer basale kunnskapene rundt bakterienes verden. Mye av dette finnes også i en annen bok jeg leste for et par år siden - "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand, for er det ett sted i kroppen som overgår de fleste andre med artsmangfold i bakteriefloraen, så er det nettopp tarmen. Jeg ønsker også å trekke frem en annen bok som er interessant når det gjelder pandemien vi står oppe i akkurat nå, og det er Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå". Her får vi nemlig et innblikk i hva som skjer i verdenssamfunnet når det blir rammet av en pandemi (som coronapandemien). Jeg har enda en bok liggende, som jeg ikke har rukket å lese enda, og det er Paolo Giordanos "I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje". 

Martiniussen starter med å presentere de to paradigmene som læren om bakteriene handler om; beat them or joyn them, for å si det litt sleivete. Vi må faktisk lære å leve med dem.

Mens mennesker tidligere døde av selv den mest banale infeksjon, var oppdagelsen av penicillin er revolusjon. Senere ble også antibiotika oppdaget. Dessverre førte et overforbruk av disse medisinene til at det oppsto resistente bakterier. Skjønt når vi forstår hvor smarte bakterier er, hvordan de kommuniserer med hverandre og muterer på tvers av bakteriestammer, så ville vel disse bakteriene ha mutert uansett, men kanskje ikke i de mengdene som vi ser i dag. 

"Kan vi finne en ny antibiotika og vinne kampen mot bakteriene på nytt, eller må vi lære å leve med dem på en ny måte?" (side 11)

Martiniussen har reist verden rundt for å snakke med dem som er i front av forskningen, og det han har funnet ut er faktisk svært oppsiktsvekkende. Mens han jakter på den nye kunnskapen innenfor bakteriebekjempelse, drar han oss gjennom bakteriologiens historie. Vi får også høre historier om hvordan det er å leve med en multiresistent bakterie som MRSA i kroppen. En bakterie som ikke gjør en selv syk, men som kan smitte over på andre og gjøre dem syke ... Disse pasientene vil for all fremtid bli møtt med smittevernkledd sykehuspersonale og må isoleres fra andre pasienter ved sykehusinnleggelse. Ikke til å undres over at de fleste bærere av denne bakterien ikke vil stå frem. Det er en påminnelse om den første tiden etter at HIV-epidemien oppsto, og hvor det ble oppfattet som risikabelt å gi en smittet en klem. Før vi visste at viruset smitter via blod og ikke ved kroppskontakt ... 

"Fra områder med høyt forbruk av antibiotika sprer resistensen seg videre. En studie gjennomført i England i mai 2018 viste at 7,3 prosent av innbyggerne bar på enterobakterier med CTX-M-enzym. 2340 personer deltok i undersøkelsen, som viste at andelen som bar på de resistente genene, var høyere hos den delen av befolkningen som hadde vært på reise i land som Kina, Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika. Den høyeste andelen (38,5 prosent) fant man hos den delen av befolkningen som nylig hadde vært på reise i Sær-Asia, India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka og Nepal. Bare det å bo sammen med noen som hadde vært på reise i disse landene, økte sjansen for at du ble bærer av en superbakterie (22,7 prosent). I land der antibiotikabruken er lav, er også andelen bærerskap lavere." (side 191)

Historien om svartedauen, som rammet verden gjennom i alle fall tre pandemier, sist på 1800-tallet, er gruoppvekkende. Store deler av verdens befolkning ble utryddet, og man skjønte den gangen ikke sammenhengen mellom smitte og viktigheten av god håndhygiene og avstand. Disse to viktigste smittevernrådene som vi i dag under coronakrisen blir minnet om inntil det kjedsommelige ... Vi er faktisk fremdeles ikke helt ferdig med svartedauen og bakterien Y. pestis, men i dag har vi i det minste legemidler som kan bekjempe denne bakterien og effektivt stoppe et sykdomsutbrudd. Men hva hvis også denne bakterien skulle bli resistent? 

Oppdagelsen av bakteriofager kan revolusjonere medisinen der antibiotikaen kommer til kort. Bakteriofager er virus som spiser bakterier, og hver bakteriofag kan kun benyttes mot en helt spesifikk bakterie. Disse har vist seg å være svært effektive i behandlingen av multiresistente bakterier. Så hvorfor har ikke denne oppdagelsen fått større tilslutning? Forklaringen er mye godt at det koster enormt mye penger å gå gjennom randomiserte studier og få godkjent en ny medisin. Noen må være villig til å bli med på spleiselaget, og det er i all hovedsak kun næringslivet som sitter med så mye penger. Dersom de ikke tror at de kan tjene på dette, er de ikke interessert. Må godkjenningsprosedyrene være så kompliserte, og trenger det å koste mye penger?

"Hvorfor må bakteriofager være det aller siste vi griper til når antibiotikaen slutter å virke? I snart 100 år har bakteriofager vist sin effektive virkning mot infeksjonssykdommer. I Polen og Georgia brukes de daglig til å kurere pasienter. Så langt er det ikke funnet en eneste alvorlig bivirkning. Tvert imot har bakteriofager vist seg å være en svært sikker og presis medisin. Det er ikke alltid man finner de riktige bakteriofagene, og det er ikke alltid de har nådd fram til infeksjonen de er satt til å behandle. Det er med andre ord ikke alltid de fungerer. Men det gjør ikke alltid antibiotikaen heller. Legene gjør en kvalifisert vurdering av hvilket antibiotikum de skal bruke. Men det er ikke alltid de velger rett. Og oftere og oftere er bakteriene resistente." (side 273)

Og som forfatteren avslutter med:

"Antibiotikakrisen er her nå. Men den kan ikke sees isolert fra den fattigdomskrisen og miljøkrisen verden ellers står overfor. Om vi hjelper verdens folk å få rent drikkevann og gode sanitære forhold, løser vi også mange av utfordringene med antibiotikakrisen." (side 351)

Vi kan aldri slå bakteriene, som har vært her i milliarder av år før oss, og som mest sannsynlig også kommer til å overleve oss. Forfatteren mener at det er på tide at vi sparer dem til situasjoner hvor vi virkelig trenger dem. "Bare slik kan vi hindre at også bakteriene fortsetter sitt evige rustningsløp som gjør dem farligere og farligere for oss." (side 352)

Et sted å begynne er innenfor dyrevelferden. Den økende industrialiseringen av kjøttproduksjon har gjort at dersom dette i det hele tatt skal være økonomisk bærekraftig, har bruken av antibiotika skutt i været. Dette minner meg om en serie som Netflix har laget - "Rotten" - som berører tematikken i alle fall hva gjelder kyllingproduksjonen, og noen bøker jeg har lest, f.eks. om sauedrift i Norge - Anne Blix` skjønne og tankevekkende bok "En hyllest til sauen". Hvor billig ønsker vi at maten skal bli - på bekostning av andre viktige verdier i samfunnet? Dette har stor betydning for bruken av antibiotika. Dersom vi ønsker bedre dyrevelferd og mindre bruk av antibiotika, vil maten bli dyrere. 

Min bok, som er første opplag i første utgave, inneholder dessverre ikke forordet om antibiotika og coronakrisen, og dette savnet jeg. Det hadde nemlig vært interessant å lese hvilke tanker Martiniussen gjør seg om denne krisen, sett i lys av den boka han har skrevet om bakteriene. Selv om coronapandemien primært handler om et virus, er det jo ikke til å komme forbi at antibiotikaresistente bakterier har hatt stor betydning i behandlingen av coronasyke, og ført til svært mange dødsfall i enkelte land. Dette har vi kunnet lese om i avisene - altså om at mange sykehus i Europa er kolonisert av slike bakterier.

Jeg anbefaler Erik Martiniussens bok "Krigen mot bakteriene" sterkt til alle som er interessert i helse generelt og bakterier spesielt, og som ønsker å tilegne seg mer kunnskaper om tematikken. Dette er nemlig en imponerende bok! Jeg lærte mye nytt, og lesningen ga meg større forståelse for hvor alvorlig helsekrisen faktisk er. Boka er bygget opp som den reneste pageturner, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg skal riktignok innrømme at jeg er over gjennomsnittlig interessert i disse temaene, men det tror jeg at alle som leser denne boka også vil bli. 

Utgitt: 2020
Forlag: Press 
Antall sider: 401 (inkl. noterverk, litteraturhenvisninger og person- og begrepsregister)
ISBN:
978-82-328-0330-9
Boka har jeg kjøpt selv. 

søndag 6. januar 2019

Mireille Guiliano: "Franske kvinner blir ikke fete"

Hvordan kunne unne seg det meste og likevel ikke bli fet?

Jeg husker ikke eksakt når jeg kjøpte Mireille Guilianos bok "Franske kvinner blir ikke fete", men det var på et eller annet boksalg for flerfoldige år siden. Eksemplaret mitt er fra 2005. Boka er heldigvis fremdeles tilgjengelig hos Kagge forlag! Jeg forstår godt hvorfor boka fremdeles selger, for den har noen veldig sympatiske råd om kosthold, vektkontroll og helse. 

Dette er en sånn bok alle unge kvinner burde lese - før de havner på jojo-slankekjøret og i verste fall ødelegger kroppens forbrenningssystem, for så bare å bli fetere og fetere for hver slankekur! Boka er beregnet for dem som sliter med anslagsvis 10-15 kg for mye, ikke for dem som er kraftig overvektig eller som lider av sykelig fedme (dvs. med en BMI over 30). De trenger nemlig helt andre råd i starten. Men når det kun gjenstår 10-15 kg som man ønsker å gå ned og ikke minst stabilisere, er denne boka god som gull!

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har lest den tidligere, for dette med mat, vekt og helse er en tematikk som har interessert meg i "alle år". I alle fall - boka dukket opp under en liten ryddesjau, og jeg så med fornyet interesse på den. 

Først litt om forfatteren. Mireille Guiliano (f. 1946) vokste opp i Lorraine i Frankrike. I forbindelse med et studieopphold i USA, la hun på seg ti kilo. Metoden hun benyttet for å gå ned disse 10 kiloene og senere stabilisere sin vekt på normalnivå, er hva hennes bok handler om. For øvrig var hun blant annet kommunikasjonsrådgiver for Champagne Veuve Cliquot i 20 år. Hun er gift med en amerikaner og bor på Manhattan, og markedet på Union Square har derfor en sentral plass i hennes liv. Hun er blitt kritisert for å fremme et svært stereotypt bilde av franske kvinner, for å fremme et usunt forhold til mat, for å promotere et elitistisk syn på kvinnelig skjønnhet og for at har et dårlig språk. (Kilde: Wikipedia)

For å ta dette med kritikken mot Guiliano aller først. Jeg forstår nemlig en hel del av dette. Når man leser boka kan man nemlig få et inntrykk av at man ikke er et fullverdig menneske dersom man ikke holder seg slank. Man kan aldri bli pen og stilig dersom drakten ikke sitter som spyttet på en, og man er liksom ikke en kvinne å regne med dersom man ikke har kontroll på innput og output i kroppen. Samtidig fremmer hun en oppfatning som går bak dette, og det er den enkelte kvinnes oppfatning av seg selv. Hvordan har man det egentlig i en kropp man ikke trives med? Hvis man ikke trives, bør man gjøre noe med det. Forfatteren har også med en herlig historie om en kvinne som gir totalt f. og som trives med å kose seg med mat, uten å ta konsekvensene i forhold til vekten så fryktelig tungt. 

Det er imidlertid ikke til å komme forbi at dersom man ikke passer på å regulere tilbake de 10 første kiloene man legger på seg, så er det fryktelig lett at det kommer 10 til. Og kommer det enda flere kilo på, er det vanskelig å snu. Svært vanskelig for mange, og for enda flere nærmest umulig. Hvis man aksepterer 10-15 kilo for mye, som jo strengt tatt ikke er farlig - særlig ikke hvis man ser seg rundt og attpåtil får aksept fra alle de andre som også har 10-15 kilo eller helst mer for mye - så er man kanskje i gang med å bli en del av fedmeepidemien før man får snudd seg ... Dersom man ønsker å få utbytte av Guilianos bok, må man derfor være åpen for at de 10 kiloene hun hele tiden snakker om, er viktig å få bort - før de har satt seg for godt og formerer seg ... 

Noen ganger kommer Guiliano med noen blødmer som fikk meg til å riste på hodet. I sin iver etter å fremheve franske kvinner som helt spesielle og unikt flinke til å holde vekten, sier hun f.eks. at grunnen til at de bruker solbriller er for å virke litt mystiske ... Det ble rett og slett for dumt etter mitt syn. Det er også mange henvisninger til hennes fantastiske mor som gjorde ditt og datt, og som med fordel kunne ha vært tonet ned. Jeg lot likevel ikke dette forstyrre min lesning av boka. 

Så hva er det som likevel gjør at jeg tenker at denne boka har en relevans for norske kvinner? Jeg skal i det følgende forsøke å komme med noen teasere fra boka. Dersom du ønsker å få fullt utnytte av rådene forfatteren kommer med, må du selvsagt lese boka selv. 

Den største forskjellen på franske kvinner og andre er i følge Guiliano at de spiser med hodet og nyter maten, og at de ikke går fra bordet stappmette og full av skyldfølelse. Dersom de unner seg dessert, hopper de f.eks. over brødet som blir satt frem før maten serveres. Man må velge sine utskeielser, og velger man noe, må noe annet velges bort. Hun viser til at amerikanere spiser minst 10 til 30 % mer enn de trenger for å stille sin psykologiske sult. 

Metoden Guiliano presenterer i boka er uhyre enkel, og koster ikke all verdens anstrengelser. Det første man bør gjøre er å skrive opp absolutt alt man spiser i en tre ukers tid. Deretter bør man studere listen over matinntak og se etter mønstre. Er det noe som går igjen, og som med fordel kan kuttes bort uten at man går helt i frø? F.eks. bør det være enkelt å skifte ut kaloriholdig drikke med noe annet, og Guiliano slår et slag for vann. Vann bør man dessuten drikke en halvtime før man spiser og helst ikke under måltidet, fordi det påvirker fordøyelsen på en litt uheldig måte. 

De fleste dårlige spisevaner skyldes slurv. Man tenker ikke over hva man putter i seg. Ved å være mer tilstede i måltidet mentalt, hvilket betyr å konsentrere seg om selve spisingen og ikke sitte foran TV´n eller med nesa ned i mobilen, er et første skritt i retning av å ta kontroll over det man spiser. Dessuten betyr det mye å ha fokus rundt kvalitativ god mat og ikke på mengde eller dårlig mat.

Vi leser stadig at man kun får varig resultat av en slankekur dersom vektnedgangen skjer i langsomt tempo. Dette er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner. Det handler om å opprettholde motivasjonen og ikke gi opp, og da er det viktig å se resultater relativt raskt helt i starten. Guiliano har en purresuppeoppskrift som man kan benytte som en boost den første helgen av opplegget. Ellers er det viktig å presisere at opplegget ikke handler om en "kur", men om å skape en livslang endring i holdning til mat og kosthold. Strenge kurer, der man skal nekte seg alt man elsker, er ikke bærekraftig over tid, og ender bare med at man gir opp og legger på seg alt og litt til - hver eneste gang. Poenget er at man skal kunne spise alt - bare mye mindre enn man er vant til. "Litt av alt" - med ikke for mye. Den største kulinariske opplevelsen av mat får man uansett av de to første munnfullene. Senere blir det bare mer av det samme. Dersom man spiser kvalitetsmat, forsvinner (forhåpentligvis) behovet for å stappe den i seg i full fart. Man nyter maten på en helt annen måte. Nytelsen forsvinner dersom man spiser for raskt. 

"Å spise er en sensuell glede, så etter de tre månedene er det naturlig at vi ønsker oss litt mer fres mens vi stabiliserer oss for livet. Hvordan? Det handler rett og slett om å ta fra det ene og gi til det andre. Når du føyer til en godbit, reduserer du tilsvarende på noe annet for å kompensere. Gå en halv time lenger neste dag. Hopp over coctailen. Send brødkurven forbi. Akkurat som du har fått føling med hvor dine største gleder ligger, er du også blitt kjent med hvilke kompensasjoner som fungerer best for deg. Hold likevekten uke etter uke. Franske kvinner ser ut til å kunne dette instinktivt, men som med alle andre tryllekunster er det egentlig bare et spørsmål om trening. Nøkkelen til et vedvarende vekttap er å ligge litt foran med kompensasjonene i forhold til nytelsene. Denne franske praksisen med å "narre seg selv" lar deg maksimere inntrykket av nytelse, og hvis du gjør det riktig, voilà: Kompensasjonene kommer til å virke trivielle i forhold. Nettovirknngen blir en følelse av tilfredshet og aldri forsakelse. Du må ha hodet på din side når du skal holde vekten i balanse, og som filosofene ville samstemme i: Du kunne ikke ha funnet en mektigere alliert i dette spillet." (side 73)

En av suksesskriteriene i det franske kjøkken er at det serveres så mye mindre mat på tallerkenen enn i det typiske vestlige kjøkken for øvrig. At det er mindre på tallerkenen av gangen gjør det også enklere å nyte det lille man har fått servert. Å bruke sesongens varer - mens de er på sitt aller beste - er også med på å øke matopplevelsen. Franskmenn bruker en større andel av pengene sine på mat enn andre, fordi det ligger i kulturen å lete etter det beste av råvarer. "Nøkkelen til å lage god mat og derfor leve godt, er de beste ingrediensene." (side 87). Hvis man bruker "søppel", får dette konsekvenser. Med søppel menes mat med mye sukker, salt og fett, ingredienser som ofte benyttes for å kamuflere matens elendige kvalitet. 

"Når du har lært å smake på maten din med omhu, kommer du til å oppdage at du legger merke til samspillet mellom ingrediensene som aldri før. Jo flere smaker du trener deg til å registrere, jo mer kompleks kommer din verdsetting av smak til å bli. Og en veltrent gane blir raskere mett. Det å være mentalt opptatt av det du spiser, er grunnleggende for å spise mindre og gå ned i vekt." (side 91)

Guiliano er oppgitt over vanen mange mennesker har med å ta en aperitiff eller cocktail før maten når de er ute på restaurant. Sprit sløver smakssansen, og dette gjør at man spiser mer når maten kommer på bordet. Kroppen vil ha mer fordi den ikke kjenner smakene. Selv mener hun at vin er en viktig grunn til at franske kvinner ikke blir fete. I moderate mengder skjerper nemlig vinen - i motsetning til spriten - smakssansene. 

Franske kvinner spiser både sjokolade og brød, men ikke mye av gangen. Dersom man later som om slike gleder ikke eksisterer, eller prøver å fjerne dem fra kostholdet i lang tid, mener Guiliano at man antakelig vil legge på seg. Den langsiktige virkningen av å nekte seg noe er nettopp jojo-effekten. Man opparbeider seg et enormt sug etter alt man har nektet seg i lang tid, og overspiser så snart man får sjansen. Eller: kroppen takler ikke kaloriinntaket lenger, fordi den går på sparebluss. 

"Nøkkelen er sanselig oppmerksomhet, sans for porsjoner, kvalitet og hensynet til det store bildet av allment velvære." (side 196)

Selv om franske kvinner i følge Guiliano ikke er spesielt opptatt av sport og gym, oppfordrer hun til at man beveger seg. Det viktigste er aktiviteten man gjør med vanlige klær på. At man går i stedet for å sette seg i bilen, gjør husarbeid, går til kollegaen borti gangen i stedet for å sende e-post ... " ... stress og utmattelse i vårt moderne liv har mer med mangel på anstrengelse å gjøre heller enn med for mye strev." (side 220) Hun påpeker at franske kvinner går i gjennomsnitt tre ganger som mye som amerikanske kvinner. Dersom man ikke er vant til å gå, anbefaler hun å starte i det små med helt greie spaserturer. Å gå etter middagen er bra for fordøyelsen. Å legge inn tre timers gange i uken er en smertefri og pålitelig måte å gå ned i vekt på, skriver hun på side 221.

Mange tenker at det ligger i genene at franske kvinner er slankere enn andre kvinner. Dette fnyser Guiliano av. De franske kvinnene er mindre av vekst enn de amerikanske og øvrige europeiske kvinnene generelt, og dersom de skulle tatt for seg på samme måten som de andre, ville de vært mye fetere. Det skal ikke mange kiloene til på en liten kropp før den blir trillende rund. At franske kvinner holder seg slanke har derimot med deres matkultur å gjøre, der man hele tiden jakter på de beste ingrediensene, og har fokus på kvalitet fremfor kvantitet. Det er ikke vanlig med badevekt på franske bad, mens dette er en del av inventaret de fleste andre steder. Derfor er det et paradoks at franske kvinner holder seg slanke, mens fedmeepidemien synes å ha kommet for å bli andre steder. 

" ... hver og en av oss må passe på vår egen balanse, og når den balansen glipper, må hver og en utvikle sin egen korrigeringsplan som bygger på personlige preferanser. Vanligvis er ikke franskmennene av dem som lar et tap av balanse gå for langt. Overdrivelse dreier seg vanligvis om et par dager og kan korrigeres i løpet av de par dagene som følger etter. Hvis du planlegger spisegledene dine og kompensasjonene i et ukentlig perspektiv, er det vanskelig å komme for langt på avveie. Andre kvinner jeg kjenner, gir ofte tapt når de opplever tilbakefall: "Ja, ja, jeg har sprengt slankekuren, da kan jeg like godt gjøre det skikkelig." En grunnleggende logisk feilslutning. Vi er mennesker alle sammen; vi kommer på avveie og vender tilbake. Franske kvinner gjør det samme. De forstår bedre enn andre hvordan de skal gjøre det godt igjen." (side 268)

Boka er full av oppskrifter på mat og menyforslag, som det absolutt kan være spennende å prøve ut. 

Jeg har i årenes løp lest mange bøker som handler om kosthold, helse og vektkontroll. Det som skiller denne boka ut fra de øvrige er at det ikke opereres med slankekurer i tradisjonell forstand. Her handler det om å finne balansen i eget liv, om å unne seg det som betyr noe for en, bare i mye mindre mengder, om å gå for kvalitet fremfor kvantitet, om å velge sine synder med omhu, om bærekraft på sikt, om å klare det rett og slett. Så får det være at forfatteren har et kvinnesyn som det kan være litt vanskelig å dele 100 % med henne, og at hun er nostalgisk og litt for ofte trekker frem sin lykkelige barndom i Frankrike og drar dette vel langt til tider. Skreller man dette bort, sitter man igjen med ganske mange ålreite råd som kan hjelpe oss med å finne en balanse i galskapen, i en verden der det er fristelser overalt - særlig kaloririke sådanne - og hvor det er en kamp om å holde kiloene i sjakk. Vi lever jo i en kultur der det etter hvert er helt akseptert å være både 20 og 30 kilo overvektig, uten at noen reagerer. Problemet er at disse 20-30 kiloene så veldig fort kan bli 30-40 kilo ekstra, 40-50 kilo ekstra osv. - fordi det er livsstilen som sådan som gjør at man aldri når et balansepunkt hvor det stopper av seg selv. Dét er fortvilelsen for mange, og derfor er det så viktig å ta de første 10 kiloene på det dypeste alvor. Det er der det begynner, og dersom man ikke passer på, eskalerer det bare ... 

Alt i alt en ålreit bok, som jeg skulle ønske at noen hadde gitt meg da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene! Boka er tilgjengelig både som innbundet og som pocket. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: French women don't get fat
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Kagge forlag
Oversetter: Vigdis Fretheim
Antall sider: 277
ISBN: 82-489-0552-7
Jeg har kjøpt boka selv

torsdag 3. januar 2019

Anders Hansen: "Bli hjernesterk. Tren deg lykkelig og smart"

Helsebringende bok!

Anders Hansen (f. 1974) er utdannet lege og siviløkonom, og jobber i dag som overlege i psykiatri i Sverige. Han er en populær foredragsholder og forfatter av flere bestselgende bøker og artikler. Hansens bøker er oversatt til femten språk, og Kina, Sør-Korea, Japan og Russland er blant landene som har interessert seg for disse. 

Hansen debuterte som forfatter med boka "Hälsa på recept" i 2014 (på norsk "Alle kan trene" i 2015). "Hjärnstark" (2016) (på norsk "Bli hjernesterk" i 2018) er hans andre bok, og den hadde i oktober 2018 solgt over 300 000 eksemplarer bare i Sverige. Hans tredje bok - "Fördel ADHD"  (måtte den også komme ut på norsk!) - utkom i 2017. (Kilde: Wikipedia)

"Bli hjernesterk" handler om hvordan hjernen påvirkes av at man er fysisk aktiv. 

"Hjerneforskning har gitt oss en biologisk forståelse av menneskets egenskaper, men dette betyr ikke at vi er dømt til å bli på bestemte måter. For er det noe forskningen har avslørt, er det hvor enormt foranderlig hjernen er, ikke bare hos barn, men også hos voksne. Nye hjerneceller dannes stadig. Koblinger oppstår og forsvinner. Alt du gjør, og hver tanke du tenker, bidrar til å forandre hjernen - som altså er mer som plastelina enn som porselen. 

Så hvordan kan du modellere den? 

Lite er viktigere for hjernen enn at du beveger deg. Å være fysisk aktiv får deg ikke bare til å føle deg bedre, det påvirker også konsentrasjonsevnen, kreativiteten og stressmestringen. Du klarer raskere å prosessere informasjon - altså tenke raskere - og klarer bedre å mobilisere tankemessige ressurser når det trengs. Du får en ekstra "mental skillemynt" å putte på, hvis du må konsentrere deg og er omgitt av støy, eller trenger å beholde roen når det koker rundt deg. Fysisk aktivitet ser til og med ut til å øke intelligensen din." (fra forordet, side 8-9)

Med denne innledningen burde alle - absolutt alle - ha interesse av å lese denne boka! For hva er viktigere i livet enn at hodet fungerer godt? At det å løpe eller gå raskt - såpass at pulsen øker opp mot 70 % av maks-puls - er helsebringende at dette kan motvirke både demens, depresjon og angst og dessuten redusere de verste utslagene av ADHD (konsentrasjonssvikt), sto ikke klart for meg før jeg hadde lest denne boka.

Anders Hansen forklarer hva som skjer i en stresset kropp, der kroppen utskiller mengder med stresshormoner som over tid vil kunne tappe den for all energi og føre til utbrenthet (uansett hvor gøy alle oppgavene måtte være) ... med mindre man er fysisk aktiv og sørger for at kroppen balanserer stresset med å pøse på med antistresshormoner (oppnås kun i forbindelse med fysisk aktivitet) ... Han forklarer hvilken effekt fysisk aktivitet og utskillelse av blant annet dopamin har på sinnsstemningen - særlig dersom man har tendenser til depresjon. Og han forklarer hva som skjer i hjernen når man er fysisk aktiv, ved at økt blodomløp vitaliserer hjerneprosessene og faktisk motvirker demens. For den som f.eks. trodde at kryssord og sudoku er nok til å trimme hjernen ... det holder ikke! Det er fysisk aktivitet som gjelder! 

Underveis er han innom den berømte marshmallow-testen som ble gjennomført på 1970-tallet. Den gikk ut på at barn i fireårsalderen fikk velge mellom å få en marshmallow der og da eller to marshmallows dersom de orket å vente i 20 minutter. Etterfølgende forskning viste at de som klarte å vente (dvs. behovsutsatte godterihungeren), fikk bedre karakterer på skolen, høyere utdanning som voksne, bedre ekteskap, bedre økonomi osv. De hadde dessuten sjelden problemer med rusmidler. (Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om Walter Mischels bok "Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke".) 

"Å klare å dempe godteri-impulsen krever en solid selvkontroll for en fireåring (og naturligvis også for en del voksne!) - og selvkontroll er en egenskap med tett forbindelse til konsentrasjon." (side 88)

Hvorfor er det så lite kjent blant folk at trening har så gode effekter på helsen? Det brukes mange millioner i markedsføring av antidepressive legemidler, mens det ikke er lagt ned mange kronene på å spre budskapet om at trening kan gi samme effekt. Årsaken er selvsagt at det ikke er inntektsmuligheter bak budskapet om treningens saliggjørende effekter. 

"Ingen har interesse av å markedsføre trening i samme grad som et milliardselgende legemiddel der markedsføringsbudsjettene i prinsippet er ubegrensede. Derfor er det altfor få som vet hvilke fantastiske effekter trening har på depresjon og nedstemthet." (side 112)

Trening handler ikke bare om biologiske prosesser, men også om følelsen av mestring. Innenfor psykologien kalles dette self-efficacy. Man har selv gjort noe for å bli frisk, og dette gir en opplevelse av kontroll over situasjonen. Dette er i seg selv helsebringende. 

"Å være nedstemt eller deprimert innebærer en viss grad av mental på-stedet-hvil-tilstand. Hele livet senker farten og hjernen får færre inntrykk enn før. Selve motstykket til dette er å bevege seg. Et annet typisk tegn for deprimerte er at man trekker seg unna, slutter å møte andre mennesker og unngår de tingene man alltid har likt å gjøre. Da får hjernen enda mindre stimulans - og man føler seg enda verre. Det hele er blitt en vond sirkel." (side 122)

Forfatteren viser til en påstand jeg selv husker at jeg ble presentert for i en undervisningstime på ungdomsskolen. Det var at dersom man drikker alkohol, mister man 50 000 hjerneceller, og dem får man aldri igjen. Man trodde den gangen at det var slik. I dag vet vi bedre. Det er selvsagt ikke bra for hjernen at man drikker for mye alkohol, men i dag vet vi at hjernen fornyer seg hele tiden - så lenge man er fysisk aktiv. Man kan faktisk forynge hjernen sin gjennom fysisk aktivitet. Det holder lenge med en gåtur eller 30 minutters løping, skjønt dette kan variere fra person til person. Det som i alle fall er sikkert er at dersom man har demens i familien, man i alle fall sørge for å være fysisk aktiv - for på denne måten å jobbe mot genetikken. Man har selvsagt ingen garantier for at dette hjelper 100 %, men man har ikke råd til å la være å gjøre sitt beste. 

"Mosjon og trening fører til at det dannes nye celler i hippocampus. Når blodstrømmen øker, får hippocampus mer energi og fungerer bedre. De eksisterende hippocampuscellene ser dessuten ut til å bli genetisk yngre - og den krympingen som skjer i takt med at vi blir eldre, kan bremses eller til og med snus. På sikt kommer hippocampus - og i dens forlengelse: hele hjernen - til  jobbe bedre og mer effektivt hos den som beveger seg regelmessig. 

At hippocampus styrkes, vil du som trener merke på flere måter enn at hukommelsen blir bedre. Du vil så smått bli mindre styrt av følelser og ikke reagere så sterkt på negative hendelser. I tillegg opplever mange som trener regelmessig at de får en raskere og bedre assosiasjonsevne - og selv dette kan skyldes at hippocampus er blitt forsterket. Treningen påvirker, med andre ord, til og med hvor raskt du tenker." (side 158)

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka har fått flere til å ønske å lese den. Dette er nemlig en bok du bare  få med deg! Om du er ung, middelaldrende eller gammel - her er det mye å hente! Kom deg i aktivitet og få en bedre helse! Du har rett og slett ikke råd til å la det være.

Anders Hansen skriver godt, engasjerende og klokt. Alle påstandene han kommer med er enten basert på forskning eller erfaringer, og han trekker gode, fornuftige og overbevisende slutninger ut fra hva man vet om hjernens funksjon, aktivitetens betydning og biologiske prosesser i kroppen i dag. Her serveres ingen selvfølgeligheter. Boka er likevel lett tilgjengelig, og selv opplevde jeg den som den reneste pageturner, selv om jeg fra før av har lest mye om blant annet stressmestring (fight & flight o.l.), hjernens funksjoner og kroppens hormoner. Når det gjelder hjernen, kan jeg for øvrig anbefale Kaja Nordengens bok "Hjernen er stjernen". Og når det gjelder hormoner, kan jeg anbefale Kristian Løvås´ bok "Hormonprosessen". 

Løp og kjøp, sier jeg! Boka er tilgjengelig i pocket. 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Hjärnstark
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Haakon Larsen
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-02-58510-5
Jeg har mottatt boka i gave.

Anders Hansen (bildet har jeg lånt av forlaget)

lørdag 3. november 2018

Berit Nordstrand: "Tarmens medisin"

Pageturner om tarmen!

Berit Nordstrand (f. 1966) er en norsk lege med spesialisering innenfor farmakologi og rus- og avhengighetsmedisin, forfatter og foredragsholder. Hun har utgitt flere bøker om kosthold og helse. "Tarmens medisin" er hennes siste bok. Denne handler kort og godt om en 6-trinnsmetode for å endre tarmfloraen og få store helsegevinster av dette. 

Boka er delt inn i fem deler. Den første delen handler om tarmens medisin, og tar for seg tarmens funksjon, konsekvensene av en svekket tarmbakterieflora (forvirret immunforsvar), og hvordan man løser utfordringene med dårlig tarmhelse. I andre del presenteres 6 trinn for bedre tarmhelse. I del tre presenteres oppskrifter på alt fra fermentering av grønnsaker til baking av surdeigsbrød. Del fire har overskriften "Nødhjelp" og handler om irritabel tarm, autoimmune lidelser, ADHD og autisme, depresjon, demens og nevrogenerative lidelser. Del fem inneholder sjekklister for ulike lidelser, dvs. hvilke prøvesvar som kan være relevante for evt. å utelukke eller bekrefte mangelsykdommer før man tyr til medikamentell behandling. Dessuten finner vi ordliste, kildehenvisninger og register i denne delen. 

Essensen i bokas første del er at vi må spille på lag med tarmfloraen dersom vi vil sikre oss god helse. Vi får de bakteriene vi forer, og dersom vi bare tilbyr dem dårlig mat, får vi oppvekst av de dårlige bakteriene. De gode bakteriene dør. Dermed skapes en ubalanse i kroppen, som kan gi seg utslag i mange helseplager. 

"Hjernen registrerer både prompegass og tarmlekkasje, musklene verker, og bukfettet vokser. Hjernen har problemer med å fornye sine egne celler i mangel på råvarer fra en sliten tarm. Dere nyttige bakterier ber i deres stille, mens de dårlige bakteriene herjer, setter sitt preg på matsuget og får kroppen til å fylle på med enda mer dårlig mat. Når de ugunstige bakteriene får prege hylekoret, er det søtsug og matsug som gjelder. De blir aldri tilfreds og får kroppen til å "gresse" som om den var ei ku". (side 15)

Det er særlig to bakteriestammer som det er gunstig å ha i tarmene sine. Den ene er bifidobakterier og den andre er laktobasiller. De første er spesialister på å holde gjærsoppen Candida og dårlige bakterier i sjakk, og de andre produserer B-vitaminer og hjelper blant annet kalsium inn i kroppen. Dessuten bryter de ned døde bakterierester som ellers kunne ha gitt betennelse. Begge deler sikrer man seg gjennom å spise fermentert mat

Omega 3 er viktig for hjernen, og mangel på dette kan svekke følsomheten for insulin og gi type 2-diabetes dersom man er disponert for dette. Fysisk aktivitet kan bremse forfallet av hjerneceller i hukommelsesbanene hos eldre og bedre deres kognitive funksjon. Og slik ramser forfatteren opp forhold som er viktig for å bedre vår helse - både på kort og lang sikt. 

"Tryptofan for et lysere sinn
Du vet nå at et rikt mangfold av hjelpsomme tarmbakterier er avgjørende for å holde produksjonen av tryptofan oppe. Tryptofan er en aminosyre som kroppen ikke kan lage selv, men den er påkrevet som byggekloss når hjernecellene skal produsere lykkekjemi eller serotonin. Det er økosystemet i tarmen som påvirker hvorvidt tryptofan blir brutt ned eller gjort tilgjengelig for kroppen og hjernen. Lite tryptofan er forbundet med depresjon." (side 26)

Men hvorfor blir ikke alle syke? spør Nordstrand. Fordi vi er like forskjellige innvendig som utenpå. Imidlertid sliter mange med diffuse helseplager uten engang å vite at det er en helseplage. Uansett - et forstyrret tarmbakteriemangfold utvikler forskjellige symptomer hos genetisk ulike individer, påpeker Nordstrand. 

"Myndighetene definerer grenser for hva vi kan tåle av kjemikalier i maten vi spiser. Grensene endres til stadighet, samtidig som de varierer fra en råvare til en annen. Er det mindre farlig med et plantevernmiddel i bananer enn i appelsiner? Er trygghetsgrensen endret fordi plantevernmiddelet er blitt mindre farlig, og hvem er det farlig for? Er det kreftrisiko for kroppens celler som avgjør, eller tar myndighetene også hensyn til at plantevernmidler, tilsetningsstoffer og miljøgifter kan drepe våre venner mikrobene?" (side 29)

Og hva med"coctaileffekter"? Heldigvis er det nedsatt et utvalg som skal granske dette. For antall plantevernmidler er doblet siden 1977, samtidig som antall kontroller er halvert. I dag blir bare de mest spiste råvarene kontrollert. De kontrollene som er utført viser urovekkende mye mengder med plantevernmidler - godt over grenseverdiene. Av den grunn anbefaler Nordstrand at man holder seg til økologisk dyrkede grønnsaker og frukt. Avlingene er lavere, prisene høyere - men maten er sunnere og sikrere. 

Utviklingen i vårt kosthold viser at vi har gått fra fermentert, næringsrik, naturlig fet og syrnet mat til kjemisk konservert, raffinert, næringsfattig, mager og søt mat. (side 35). Samtidig har vi som befolkning blitt fetere og fetere. Nordstrand anbefaler oss derfor å fermentere og melkesyregjære maten eller heller handle syrlig enn søtt. Hun presenterer oppskrifter på hvordan man kan lage beinkraft av knoker, skinn og brusk, og hun anbefaler vill fisk fremfor oppdrettsfisk. Hun anbefaler belgfrukter, korn, nøtter og frø som helst skal bløtlegges og spires før man spiser maten. Og hun anbefaler at man spiser surdeigsbrød - dvs. slik brød ble laget i gamle dager. Det handler også om å tilberede maten uten å ødelegge proteinene, og hun viser til at for hurtig oppvarming av mat kan gi betennelse i kroppen. Årsaken er at det skapes oksidativt stress i kroppen. Forsiktig oppvarming er derimot viktig. Underveis kommer hun med mange mattips. 

Kapittelet om 6 trinn til bedre tarmhelse handler om følgende:
1. Sikre deg fermentert mat og drikke
2. Spis lavkarbo - reduser inntaket av karbohydrater og sikre deg godt fett 
3. Beinkraft, animalske råvarer fra beitedyr og sjømat
4. Nok fermenterbare fibre og antioksidanter
5. Bløtlegg korn, belgfrukter, nøtter og frø
6. Grønn te, rødvin, kakao, sjokolade, kaffe og uraffinert søtt

Teoriene og innvendingene mot lavkarbodietter har vært mange i årenes løp, men selv har jeg merket meg at denne dietten har overlevd likevel. Folk går på lavkarbodietter som aldri før. Selv gikk jeg på denne dietten i tre år, med godt resultat. Det er viktig å presisere at dette ikke handler om ekstremvarianten med inntak av mengder med bacon og den slags, men at det handler om å styre unna de verste raske karbohydrat-kildene. For egen del følger jeg fremdeles mange av de gode prinsippene ved lavkarbodietten, men er ikke fanatisk hva gjelder brødmat, selv om jeg også forsøker å begrense dette. 

"Ett land i EU ser imidlertid ut til å ha stanset den bekymringsfulle fedmeepidemien. Vårt naboland Sverige er, så vidt jeg vet, det eneste landet som kan peke på en positivt vektutvikling. Det kan selvsagt ha ulike forklaringer, men en trolig forklaring er svenske myndigheters anbefaling av lavkarbodietter. De gikk ut med en slik anbefaling allerede i 2008, utløst av en tilsynssak mot den kostholdsengasjerte Annika Dahlqvist. Hun hadde oppnådd vektreduksjon selv ved å kutte ut sukker og stivelse og hadde suksess i sin egen legepraksis med lavkarbo til overvektige og til pasienter med begynnende type-2-diabetes. 

Etter to års studier kom svenske helsemyndigheter til en konklusjon: Legen hadde helt rett. Det svenske helsedirektoratet gjorde helomvending. Kostråd ble endret, og utviklingen i ettertid taler for seg." (side 55)

Der er ikke Norge ... I stedet bruker man mot dietten at den har like dårlige varige effekter som alle andre såkalte quick fix-kurer ... Ja, det er kanskje ikke så rart all den tid varene som tilbys i butikkene er tilpasset helt andre kostholdsråd fra myndighetene. Dermed er det ikke mulig å forholde seg til det ordinære utvalget av varer i butikkene etter endt vektnedgang, hvor man ønsker å leve normalt igjen. Matvareutvalget tilpasses selvsagt de til enhver tid gjeldende normer for hva et vanlig kosthold bør bestå av. I det siste har også proteinrike matvarer fått gjennomgå i mediene. Men dette er et marked som er kommet for å bli, og jeg håper at i det minste produsentene forstår at det er en del å tjene på å tilby kundene et variert utvalg av proteinrik mat, slik at dette ikke forsvinner som "nok en motebølge". 

Tallerkenmodellen er velkjent for alle som har prøvd å gå ned i vekt, og ønsker å finne suksess-formelen for et kosthold det er mulig å leve med resten av livet, uten å risikere å gå opp i vekt igjen. Minst halve tallerkenen skal dekkes med grønnsaker, 1/4 med animalsk protein og 1/4 med stivelsesrike matkorn (evt. enda mer grønnsaker). Tallerkenen bør inneholde naturlig og skånsomt behandlet fett, og inntaket av rotgrønnsaker (dvs. grønnsaker som vokser under jorden - typisk poteter og gulrøtter) må ikke overdrives. "Alt med måte, så går det fint!" (side 59)

Nordstrands bok om tarmen og kosthold for å holde tarmfloraen i orden, er uhyre interessant og den reneste pageturner. Selv leste jeg hele boka ut på mindre enn et døgn, fordi jeg rett og slett ikke klarte å legge den fra meg. Jeg fikk så mange aha-opplevelser underveis, og jeg ble kjempeinspirert! Jeg er allerede i gang med å planlegge å lage beinkraft, og å fermentere grønnsaker. Dette skal bli moro! 

Denne boka anbefaler jeg av hele mitt hjerte! Måtte riktig mange finne frem til den! Boka inneholder mange vanskelige begreper, men disse er svært pedagogisk forklart, slik at boka er både tilgjengelig og lettlest. Dessuten er det ikke meningen at man skal gå rundt å huske absolutt alle begrepene, men i stedet bruke boka som et oppslagsverk som aldri er langt unna når man trenger den. 

Utgitt: 2018
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 296
ISBN: 978-82-50691-6
Jeg har kjøpt boka selv (mot eksemplar er 3. opplag)
Forfatterens nettside

Berit Nordstrand (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

søndag 14. oktober 2018

Nikolai G. Høibo: "Fastfit - Hemmeligheten bak en veltrent kropp - uten å ofre livet i prosessen"

Enda en treningsbok ...

Hvorfor kjøpte jeg boka?

Tidligere i sommer kjørte forfatteren av boka "Fastfit Hemmeligheten bak en veltrent kropp - uten å ofre livet i prosessen" en kampanje på Facebook, der han lovet å vise lesere av boka hvordan man kan oppnå drømmekroppen uten "å ofre livet i prosessen". Alt man trengte å gjøre var å bestille boka, og lese den. Dersom man betalte med en gang, ville man også få en lydbok med på kjøpet. Og for dem som var interessert var det også mulig å få et ekstragavant tilbud om treningsmentor og et spesialtilpasset trenings- og vektnedgangsprogram - dersom man bestilte dette med det samme. Dersom man ventet, ville prisen doble seg. 

Dette skriver Nikolai G. Høibo i sin introduksjon av boka:

"Vi har blitt lurt av treningsbransjen. For å få en stram, slank og muskuløs kropp trenger du ikke å trene mye, lenge eller til utmattelse. Du trenger ikke å bli varm, svett, stiv eller støl etter trening. Du trenger heller ikke spise "sunt", "rent" eller gå på diett. Dette er kun myter treningsbransjen har fått oss til å tro." 

Hvordan kan dette være mulig? tenkte jeg, og ble naturlig nok nysgjerrig på boka. Såpass at jeg både bestilte den og en prøvemåned med treningsmentor. Boka ble lest så snart jeg mottok den i posten. 

Introen til Fastfit-filosofien

"Ikke les denne boken om du ikke tåler eller har lyst til å høre sannheten", sier forfatteren innledningsvis. Boka er nemlig skrevet "for deg som er ærlig" og for "deg som trener i håp om å se bedre ut". Han slår også fast at han ikke er interessert i å bruke krefter på dem som er uenig med ham. Dem oppfordrer han til å bruke tid og krefter andre steder. Selv skulle han ønske at noen hadde fortalt ham om "fastfit-filosofien" da han begynte å trene. Dermed kunne han ha unngått å klandre seg selv for ikke å oppnå målet om å se bra ut. 

Hva består fastfit-filosofien av?

Så hva består denne fastfit-filosofien egentlig av? Jeg opplevde under min lesning av boka at litt for mye av den handlet om å gå rundt grøten, uten å komme til poenget. Boka er på rundt 120 sider, og nesten 30 sider er ren intro til det som skal komme. Del 1 (de neste 20 sidene) handler om Høibos desperate jakt på drømmekroppen etter at han hadde mistet sin svømmekropp. Han hadde nemlig fått "pappakropp" uten en gang å ha barn. Han avslører at bodybuilderne som brukes som ideal for alle dem som ønsker å få en stor, muskuløs kropp, har jukset. De bruker nemlig steroider for å se slik ut, og dermed blir avstanden mellom "idealet" og vanlige folks muligheter, for stor. Man tror at bare man trener litt hardere, så skal man nok bli like stor som sine idoler. Selv tenkte jeg da jeg leste dette at "men dette vet vi jo for lengst!" "Dette er da ikke noe nytt!

Drømmen om den perfekte kroppen

I oppvåkningsprosessen fant Høibo ut at de mest attraktive kroppene ikke nødvendigvis hadde så store muskler. Det handlet kanskje bare om å være både slank og sterk, ikke bare slank eller sterk. "Ikke for stor, men heller ikke for tynn. De er attraktive fordi de ser sunne ut, naturlige, sterke og friske. I motsetning til en ekkel bodybuilder." (side 39) Det handlet om å redusere kroppsfettet samtidig som han ble sterkere, for derigjennom å oppnå den visuelle effekten av å se ut som en Calvin Klein-undertøysmodell. For ham var det viktig å oppnå drømmekroppen uanstrengt. Det er da han introduserer sitt hemmelige triks, nemlig å kunne relativt uanstrengt gå i kaloriunderskudd over lang tid. "Hvilket er den eneste måten å gå ned i vekt på!" Heller ikke dette er vel nytt?

Om selvsabotasje

Del 2 om selvsabotasje er derimot mer interessant lesning. De fleste av oss er kjent med Janteloven, og viktigheten av ikke å skille seg ut. Man skal ikke være for dårlig, men heller ikke for god. Av den grunn velger mange middelmådigheten. Man gjør andre komfortable ved å begrense seg selv. Det kan være fryktelig provoserende å være bedre enn andre. Da slår nemlig misunnelsen inn, og den kommer i mange ulike varianter. For folk hater å bli minnet om sin egen livsløgn. En ting er et totalt fravær av anerkjennelse for det du har fått til, en annen ting er baksnakking. Det orker de færreste å stå i. 

Om vår evne til å ta til oss ny kunnskap  

Videre snakker Høibo om det jeg vanligvis forbinder med begrepet persepsjon. 

" ... at all kunnskap som ikke støtter opp under egoets etablerte trosmønster blir avvist. Fakta, bevis og logiske argumenter som strider med gjeldende oppfatning blir automatisk rasjonalisert bort. I prosessen blir folk mer og mer sikker på at det de allerede har trodd på er sannheten." (side 56)

Høibo har absolutt rett i dette. Jeg har selv opplevd mange ganger å komme med korrigert informasjon om ett eller annet, bare for å bli avvist fordi man har stivnet fullstendig i et syn man f.eks. har fått presentert i en Facebookgruppe eller andre steder. Som om det å endre syn på noe innebærer at man mister seg selv og alt man tror på ... 

Høibo hevder at fastfit-filosofien er så enkel og kraftfull at folk flest avviser den før de har gitt den en sjanse. De tror at det hele er for godt til å være sant. "Ikke vær den idioten", advarer han. Han kan nemlig ikke hjelpe de som tror at "de vet alt fra før av. De som har så stort ego at de ikke engang kan underholde en ny tanke eller idé før de avviser den, er fortapt." (side 61-62) Det var på dette tidspunktet - halvveis i boka - at jeg begynte å lure på hvor han egentlig ville hen, men jeg var likevel fremdeles såpass nysgjerrig at jeg valgte å lese videre. Var hemmelighetene hans virkelig noe som passet for alle? Nær sagt uansett, tenkte jeg ... Og var de dette ikke passet for, bare idioter eller folk med for stort ego? 

Hva gir treningseffekt?

Hemmelighet nr. 2 består i å avsløre det treningsbransjen har innbilt oss i alle år, nemlig at jo mer utmattet vi er etter trening, desto bedre treningseffekt har vi fått. "Når folk opplever å bli mer varm, svett og utmattet på en gruppetime enn det klarer å oppnå på egenhånd er det logisk å tro at den type trening har bedre effekt enn å trene for seg selv." (side 66) Og jeg som trodde at det var ganske utbredt i dag blant folk som trener at de bruker ulike app´er som måler både fatburn, cardio og peak. Da får man svaret på om treningen har vært effektiv eller ikke, fordi pulsen underveis monitoreres. Om man ikke trener til utmattelse, vil man være avhengig av å få høy puls for å få kondisjonstrening, noe som i neste omgang er bra både for hjerte og blodomløp. Folk trener ikke bare for å se bra ut, men også for å få en viss helseeffekt av treningen, gjør de ikke? Da er det kanskje greit å minne om at Høibos prosjekt først og fremst handler om å se bra ut, og de som ikke er enig i dette, har rett og slett ikke skjønt det. " ... for å få en stram, slank og muskuløs kropp trenger du ikke å bli varm. Du trenger ikke å bli svett. Du trenger ikke å bli totalt utmattet og du trenger heller ikke å bli støl. På lang sikt kan det ha motsatt effekt." (side 66-67)

Viktigheten av kostholdet

Jeg tror det er ganske utbredt kunnskap at det ikke går an å trene seg slank. "Kostholdet tar kiloene - treningen tar grammene", er jeg blitt innpodet med. Høibo slår fast at utmattelsestrening gjør det nesten umulig å gå ned i vekt samtidig som man bygger muskler, som jo er den ultimate kombinasjonen for å endre kroppsfasong. (side 69) Det er dette som er essensen i Fastfit-filosofien. 

Den tredje hemmeligheten er at man kan spise hva man vil når man vil. Man trenger ikke å gå på dietter eller gi opp favorittmaten eller følge vanskelige dietter. 

" ... den termiske effekten av fett er 0-5%. I motsetning til karbohydrater som er 5-15%, og protein som er 20-25%. Den termiske effekten betyr mengden energi/kalorier som kroppen bruker til å fordøye, absorbere og forbrenne maten du spiser. Altså, nesten 25% av kaloriene i fra protein "teller ikke" fordi det krever så mye bare å bearbeide det i kroppen. I motsetning til fett som bare legger seg rett på magen og sideflesket." (side 90)

Om "fedmegåten"

Høybo er dritlei av alt snakket om den såkalte fedmegåten. "Hvorfor er det ingen som tør å snakke om den fundamentale årsaken bak overvekt?" spør han på side 93. Han vet hvorfor folk er feite. Han sier at folk er feite fordi de har gjeld. Fettgjeld. Folk vet at de blir feite av å spise for mye. Man har operert med kalorioverskudd over lang tid. Det som skal få dem ned i vekt, er å gå i kaloriunderskudd. Selvsagt har han rett i dette. Samtidig er det mange andre forklaringer på det økende fedmeproblemet i befolkningen, som jeg mener at han tar for lettvint på. Det forskes mye både på hormoner, tarmbakterier, genetikk og annet som kan vanskeliggjøre vektnedgang for en del mennesker. Dessuten har alle quick fix-kurene som folk har gått på gjennom et helt liv, ført til at mange har blitt tykkere og tykkere til tross for at de spiser både sunt, fornuftig og relativt sett lite. Fordi kroppen går i sparemodus ... Bare for å nevne noe. 

Hvor starter man?

Utfordringen er - som han sier på side 97 - hvordan man kan klare å være i betydelig kaloriunderskudd over tid - uker, måneder - uten å føle ubehag, sult, eller at man må ofre livet i prosessen. Høibo mener at man kan spise hva man vil når man vil - bare ikke for mye. Så lenge man er i kaloriunderskudd, forbrenner man fett. Så lenge man blir sterkere, bygger man muskler. Man blir slankere samtidig som man bygger muskler. Da er det bare et spørsmål om tid før man har en visuelt vakker kropp, hevder han. Selv opererer han med ukesbudsjett for kalorier, og han faster frem til lunchtider hver dag. Han spiser selvsagt ikke godterier og chips daglig, men vanlig "husmannskost" mesteparten av tiden. Poenget er at fokuset ikke må være på mat absolutt hele tiden, for da går det ikke. 

I del 3 av boka oppsummerer Høibo highlights´ene i boka. 

Hva satt jeg igjen med etter å ha lest denne boka?

Høibos Fastfit-bok er absolutt interessant, selv om jeg underveis ble noe irritert over å få servert selvfølgeligheter innpakket i svært mange ord. Han bruker dessuten for mye av boka til å gå rundt grøten. Nå trodde jeg selvsagt ikke at denne boka skulle bli en quick fix for egen del, fordi jeg har en stor jobb å gjøre i forhold til trening, vektnedgang og kosthold. Akkurat der jeg selv er akkurat nå, traff ikke boka. Ikke dermed sagt at filosofien ikke vil kunne passe på et senere tidspunkt i prosessen. Jeg synes at tilnærmingen til den såkalte fedmegåten er for lettvint, og røper at Høibo ikke helt har forstått hvilken folkehelseutfordring dette faktisk er. Forbrenning og fedme handler om så mye mer enn inntak av for mange kalorier, selv om det også er en del av forklaringen. Og det er faktisk ikke alle som går ned i vekt selv om de reduserer kaloriinntaket. Dette problematiserer ikke Høibo i det hele tatt. Uansett hvilken metode man benytter for å gå ned i vekt, må man sørge for ikke å miste muskelmasse, og dette oppnår man ved å innta ca. 1,2 gram protein pr. kilo kroppsvekt - gjennom mat og/eller proteintilskudd. Det siste burde ikke være vanskelig å få til, siden proteintilskuddbransjen lager både proteinpuddinger, proteinshake´s og proteinbarer - bare for å nevne noen eksempler. Og vi snakker ikke proteinmengder i den størrelsesorden bodybuilder-bransjen opererer med, men helt vanlige mengder - innenfor den nevnte størrelsesorden. 

Når man derimot har gått ned i vekt og er kvitt både magefett og muligens også underhudsfett, har jeg tro på at det å trene litt hardere med vekter hver uke, vil føre til at man utvikler muskler som gir en visuelt vakker kropp. Jeg er slett ikke uenig i dette. 

Litt mer ydmykhet ville for øvrig ha kledd den gode forfatter, for i deler av boka opptrer han som en suveren allviter, der alle som ikke tror på konseptet nærmest stemples som idioter. Det er unødvendig og gjør nok at mange vil ha problemer med å lese videre. Men akkurat det driter den godeste forfatter i, for å bruke hans egne ord. Han synes heller ikke å ta inn over seg at opplegget ikke passer for alle. Ingen metodikk passer for alle. Sånn er det bare. Uten at man er idiot av den grunn. Jeg må vel også nevne at jeg fikk tilsendt et opplegg fra treningsmentoren. Dette skulle være basert på opplysninger jeg hadde sendt inn i forkant. For å si det sånn så satt jeg igjen med et inntrykk av at mine opplysninger ikke var lest eller hensyntatt i det hele tatt. Jeg fikk nemlig servert et opplegg som overhode ikke passet med der jeg var, og det hadde jeg forventet at mentoren forsto. 

Alt i alt enda en helt grei bok om vektnedgang og trening, men som etter min oppfatning er hypet vel mye opp i forhåndsreklamen og ingressen til boka. Forfatteren kunne godt kostet på seg en språkvask av boka, for deler av den er ikke veldig godt skrevet.

Utgitt: 2018
Forlag: Idéklekkeriet AS
Antall sider: 121 
ISBN: 978-82-93460-07-7
Boka har jeg kjøpt selv

onsdag 15. mai 2013

Martin Ingvar og Gunilla Eldh: "Hjernen styrer vekten din"

Klokt og varmt om kosthold, kroppens kjemi og hjernens betydning

Det er en stund siden jeg kjøpte denne boka, og jeg vet ikke helt hvorfor den har blitt liggende ulest så lenge. Den hadde nemlig fortjent å bli lest - om og om igjen, vil jeg hevde. Boka utkom på Arnberg Forlag i 2011, etter at den hadde blitt en stor suksess i Sverige året før. Det er den fremstående hjerneforskeren Martin Ingvar og den erfarne medisinske journalisten Gunille Eldh som står bak boka. Martin Ingvar har lenge interessert seg for hjernens belønningssystem og hvordan dette styrer atferden vår, kan jeg lese på bokas smussomslag. Gunilla Eldh har fulgt med i forskningen og debatten om våre spisevaner og fedmeepidemien - en debatt som er til forveksling svært lik den vi har hatt og fremdeles har i Norge. 

Bare for å ha sagt det med en gang: Boka presenterer ingen mirakelslankekurer! Tvert i mot tar den et oppgjør med såkalte lettvinte veier til et (midlertidig!) slankere legeme. Begrepet lavkarbo nevnes ikke med et ord. Likevel er tankegodset bak de (moderate) lavkarbokurene til forveksling likt det som presenteres i denne boka. For det handler om å oppnå jevnt blodsukker og unngå blodsukkersjokkstigning og -fall som følge av kjappe karbohydrater, og overvinne den innarvede angsten mot fett. 

Mantraet som går som en rød tråd gjennom hele boka er at veien til vellykket og holdbar vektkontroll går via hjernen. "Hjernens belønningssystem er en usynlig supermakt som styrer vår handlemåte på godt og vondt. I prinsippet fungerer det likt for alle, men noen av oss har et mer følsomt system enn andre. Det er en av årsakene til at noen mennesker har større problemer med å holde seg unna smågodt eller fortere blir avhengig av alkohol." (side 13)

Innledningsvis stiller forfatterne spørsmål om hvorfor vi føler et sug etter ting vi vet er skadelig. Alle har vi jevnlig fått høre at det "bare er å spise mindre". Dette avstedkommer imidlertid ingen bærekraftig vektkontroll. Alt handler ikke bare om antall kalorier, og dessuten er ikke alle kalorier like mye verdt. "Mat er ikke bare brensel, og det er ikke bare energiinnholdet som er forskjellig i fett, protein og karbohydrater". Det handler også om raske og sakte karbohydrater som påvirker blodsukkeret forskjellig, herunder kroppens insulinproduksjon, men det handler også om ulike former for fett. Det handler heller ikke bare om sukker eller søtmat, men også om stivelsesrike næringsmidler som poteter, hvitt brød, ris - typisk forekommende i pommes frites, pizza, pasta, hamburgbrød, baguetter etc. Vel så viktig er å vite hvilke virkninger forskjellige næringsstoffer har på signalsystemet i hjernen. 

Selv om arv et stykke på vei er en viktig komponent når det gjelder tendenser til overvekt, er det kanskje viktigere å være oppmerksom på at det for enkeltes vedkommende er farligere å spise feil og bevege seg for lite, heller enn at dette med arv skal bli en slags "sovepute". Det finnes ingen mirakelkurer som fører til et slankere liv, og alle metoder er i seg selv like dårlige mht. varig vektnedgang. Det må mer til enn en slankekur, for å si det sånn. 

Hjernen elsker sukker! Tilførsel av sukker tilfredsstiller hjernens belønningssystem og fører umiddelbart til økt velvære. Problemet er bare at gleden er så kortvarig, og at mye vil ha mer. Mens karbohydrater generelt og sukker spesielt bare fører til mer sult, har f.eks. mer fettholdige matvarer den fordelen at de ganske raskt fører til metthet. Dermed trenger man mindre - og altså totalt sett færre kalorier. Forfatterne redegjør i boka for alle kjemiske prosesser som foregår i kroppen, og bidrar dermed til økt forståelse både i forhold til hva som skjer og hvorfor. 

Sukker fører til at kroppen produserer dopamin - lykkehormonet. Det er derfor vi kjenner en lykkefølelse når vi f.eks. spiser sjokolade - i alle fall helt til nedturen i form av et kraftig blodsukkerfall kommer. Det er fullt mulig å bli avhengig av sukker, og denne avhengigheten kan faktisk sammenlignes med andre avhengighetsformer som rusavhengighet, spilleavhengighet etc. Dopamineffekten er den samme - tilsvarende er "bakrusen" etter den første gleden ... "Hos den som har utviklet avhengighet, har det oppstått hurtigkoblinger i hjernens belønningssystem." (side 38)

Hvis man ønsker å gå over til et kosthold som innebærer at det er mulig å spise seg mett og holde en akseptabel vekt stabil, er det lurt å sette seg inn i hvilke næringsmidler som inneholder stoffer som gir mersmak i stedet for metthet. 

F.eks. vil fett i maten føre til at tømmingen av magesekken skjer litt langsommere. Dersom man f.eks. starter et måltid med noen nøtter og lite væske, tar det mye lengre tid før sukkeret i måltidet sendes ut i blodet. Da får også kroppen tid til å bruke opp sukkeret som ligger i kortidsdepotene leveren og musklene, i stedet for at de bare lagres og ender opp rundt magen. Ulempen med inntak av raske karbohydrater og medfølgende nedgang i blodsukkernivåene i kroppen, er at altfor mye insulin pumpes rundt i kroppen på en gang og fører til at man kommer i modus for umiddelbar behovstilfredsstillelse (som oftest med ytterligere tilgang av raske karbohydrater). Gjentatte episoder over mange år med høyt blodsukker og overproduksjon av insulin for å regulere dette, er bakgrunnen bak vår tids diabetes-epidemi - en epidemi som er fremskyndet av vår tids kosthold med mye sukkerholdig brus, pizza, loff og den slags. Insulinet demper dessuten nedbrytingen av protein og fett, og resultatet er at fettsyrene ikke omdannes til brensel, men havner rundt magen, som da blir endestasjonen ... 

Det er fortsatt en utbredt misforståelse av man blir fet og syk av fett. Dette finnes det faktisk ikke vitenskapelig belegg for. Når man snakker om fett, er det like fullt viktig å skille mellom de ulike formene for fett. Det er en utbredt oppfatning at flerumettet fett er sunnere enn mettet fett. Flerumettet fett finnes i fet fisk som laks, ørret, makrell og sild (dvs. maritimt omega-3), og denne typen fett bør vi få i oss en del av. De som hevder at rikelig med mettet fett er rene helsekuren, har imidlertid like lite vitenskapelig belegg for dette som de som hevder at fett er noe man helst bør unngå. En gylden middelvei er å foretrekke. Det er imidlertid en myte at mettet fett fører til økt risiko for hjerte-kar-sykdommer. Transfett som oppstår under høyt trykk, er derimot ikke bra for kroppen. Dette er en form for herdet fett som i enkelte land er forbudt, men altså ikke i Norge ... 

"Når matfett brytes ned i tarmen, dannes det stoffer som forsterker metthetsfølelsen, blant dem enterostatin. Serotininnholdet i hjernen øker, og vi blir tilfredse og rolige. Mye fett frigjør dessuten kroppsegne opiater - uten å gjøre oss avhengige. Det kan skyldes at for eksempel enterostatin har en balanserende virkning på opiater. Fett aktiverer altså belønningssystemet ditt uten at du blir avhengig. Fett gjør deg mett og tilfreds, ikke sulten på mer. Den tilfredsheten fett skaper, later også til å ha andre egenskaper enn sukkerets. Forsøkspersoner som spiste pannekaker laget av en røre av mel og vann, ble aggressive, mens de som fikk pannekaker fremstilt av en røre med fløte, ble blide og sosiale (Wells mfl. 1998)." (side 61)

side 63 redegjøres det for fremstillingen av margarin, som for all fremtid har fratatt meg lysten til å spise dette produktet. Noen sinne!

Fordelen ved å holde seg unna sukker og alt som inneholder hvetemel eller stivelse, er at kroppen får tid til å få hormonsystemet over i normalleiet. Med på kjøpet får man da en normalisering av hjernens belønningssystem når det gjelder sukker. Det som for øvrig er litt skummelt er at selv lettbrus - dvs. brus som utelukkende er tilsatt kunstige søtningsstoffer - lurer hjernen til å tro at her kommer det sukker (pga. den søte smaken), og dermed setter kroppen i gang med å pumpe ut insulin i kroppen. Virkningen uteblir ikke - vi blir mer sultne, og dermed er vi potensielt i fare for å kaste innpå med kjappe karbohydrater slik at vi legger på oss. 

Det finnes én saligjørende vei til en slankere kropp, og den består av mange faktorer: at man spiser riktig, at man spiser seg mett, at man spiser i et rolig tempo (for at enzymene skal rekke å spalte maten), at man beveger seg mer, sover godt og demper det negative stresset! Dårlig nattesøvn og mye negativt stress fører til fettlagring rundt magen. En slankekur som innebærer at man må sulte seg, er uansett dømt til å mislykkes. Det er omtrent ikke mulig å trene seg slank - med mindre man løper maraton hver dag - så det hele koker ned til: hva spiser du! Trening er imidlertid viktig, fordi også dette påvirker hormonbalansen - særlig insulinet - i kroppen på en meget gunstig måte. "Det er det du spiser som avgjør hvor mye du spiser." (side 83)

Det oppleves urettferdig at noen kan feilspise mer enn andre uten å bli syke, men det er et faktum. Ekstra ille blir det selvsagt når disse heldige begynner å strø om seg med velmenende (besserwisser-)råd til sine mindre heldige medmennesker. "Spis mindre og tren mer!" Som om man ikke vet utmerket godt hva som skal til. Men det er selvsagt ikke så enkelt når det kommer til stykket. 

Utover i boka dukker det opp mange gode råd. Som at jo mykere og mer "herlig nybakt" et brød ser ut, jo større er andelen av harsknet fett i brødet. Som at chili, ingefær og kanel har en gunstig effekt på stoffskiftet. Og at økt oppmerksomhet på glykemisk indeks (GI) kan fortelle oss hvordan maten vi inntar påvirker blodsukkeret. Raske karbohydrater = høy GI, og vise versa. Flerumettet fett øker kroppens varmeproduksjon, og virker dermed drivende på stoffskiftet. Og for mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft. 

"Det amerikanske paradokset" begynner vel å bli kjent for de aller fleste nå etter utallige TV-debatter og side opp og side ned med kostholdråd både i aviser og tidsskrifter. Bedre enn hvordan legen Jan Helge Halleraker forklarer dette på denne YouTube-videoen, som gikk som en farsott over landet for ca. ett år siden, har jeg faktisk ikke sett det. Det handler altså om hvordan hele den vestlige verden bare har blitt fetere og fetere de siste 20-30 årene, til tross for at vi aldri har spist flere såkalte lettprodukter og mindre fett. Alt kan ikke forklares utelukkende ut fra at vi lever et mer stillesittende liv.



Siste del av boka er viet viktigheten av bl.a. trening, omlegging av kostholdet for hele familien, med fokus på en økende tendens til overvekt både blant unge og eldre. Kognitiv atferdsterapi nevnes som en metode for å endre (u)vaner. Det holder ikke å hoppe over annen hver kanelbolle. Man må stille om hele systemet. Når kroppens belønningssystem er i lage igjen, kan man tillate seg en og annen utskeielse uten fare for at det bærer galt av sted, men lørdag hele uka går ganske enkelt ikke. "Det er ikke din "feil" at du er tjukk, men det er ditt ansvar hvis du fortsetter videre den veien. Alle kan nemlig forandre seg, om enn i forskjellig grad og tempo." (side 164)

"Hjernen styrer vekten din" er en klok og varm bok om hvilke grep man kan gjøre i livet sitt for å få til en varig endring i forhold til kosthold og vektregulering. Alt tankegodset i boka er som tidligere nevnt forbausende likt det som ligger til grunn for typiske såkalte (moderate) lavkarbo-kurer - eller for å si det på en annen måte: her har man faktisk oppskriften på hvordan man kan få til varige resultater etter en vektnedgang på en lavkarbokur. I boka presenteres et fornuftig og bærekraftig opplegg, som er til å leve med over tid, og som ikke innebærer så mange forsakelser at det blir umulig å leve med. Og jeg som selv har sverget til en moderat form for lavkarbo-kosthold over noen år og syntes jeg kunne en hel del fra før av, lærte mye nytt. Alle trenger ikke å følge dette opplegget, og det mener heller ikke forfatterne. Derimot snakker forfatter  til dem av oss som ikke kan leve på kosthold bestående av for mye karbohydrater, uten at dette får fatale konsekvenser både i forhold til vekt og helse. Denne boka skal jeg ha stående blant mine kokebøker, som en påminnelse om viktige kostholdsprinsipper, og som jeg kan gripe til dersom jeg skulle komme til å glemme noen av tipsene som fremkommer i boka. Jeg gir terningkast fem!

Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Hjärnkoll på vikten
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Dag Biseth
Forlag: Arneberg Forlag
Antall sider: 180


Martin Ingvar og Gunilla Eldh
Andre omtaler av boka:
- Beate blogger om bøker - 02.06.2011
- Tine´s blogg - 07.04.2011
- Tulleruskas world - 22.05.2011
- NRK v/Solveig Husøy - Vekta sitter i hjernen - 30.01.2011
- VG v/Tone Solberg - Sukkersug? Skyld på hjernen - 23.01.2011

Populære innlegg