Ivan Krastev: "Framtida er her nå. Hvordan pandemien forandrer verden."

Hva kan vi lære av coronakrisen?

Bulgarske Ivan Krastev (f. 1965) er statsviter. Han leder Center for Liberal Strategies i Sofia og er blant annet tilknyttet Institute of Human Sciences i Wien. Krastev har utgitt en rekke bøker, og skriver kommentarer, essays og analyser i internasjonale aviser og magasiner. 

"Pandemien er et "pågående samfunnseksperiment vi alle er deltakere i", skriver Ivan Krastev i denne boken. Normaliteten er satt på pause. Mye som tidligere ble betraktet som politisk umulig, har vist seg å være fullt mulig og kanskje til og med ønskelig. Men hva betyr dette for framtida?" (Baksidetekst på boka "Framtida er her nå".)

I boka diskuterer forfatteren hva vi kan lære av pandemien, og han formulerer syv paradokser om den politiske situasjonen i dag og for årene som kommer. Han hevder at globaliseringen i dagens form vil få et tilbakeslag og også svekke solidariteten i Europa. Og han er overbevist om at vi står ved et historisk veikryss der viruset vil føre oss inn i et nytt og ukjent terreng. 

Den 12. mars i år ble Norge stengt ned, og vi var ikke det eneste landet som gjorde nettopp dét. Da hadde vi allerede sett hvilke fryktelige ting som skjedde i Nord-Italia, og kunne ta litt lærdom av dette. De fleste europeiske land valgte nedstengning i større eller mindre grad, med noen få unntak som Sverige og England. I England ble strategien endret til et strengere regime, mens Sverige har holdt fast på sitt. Etter hvert som vi har sett dødstallene stige i en del land, skjønner vi at norske myndigheter gjorde rett. Det hele er som et mareritt hentet fra den verste dystopi. Så nevner også Krastev en del av de mest kjente dystopiene i litteraturen innledningsvis i sitt pandemi-essay - som "The Handmaid´s Tale", "A Clockwork Orange", "Fluenes herre" - og i tillegg "Pesten" av Albert Camus. 

Også i "Pesten" stenges samfunnet ned, og folk slutter å jobbe, møte venner og familie - og setter i det hele tatt livet sitt på vent. Slik har det også vært nå under coronakrisen. Verre har det vært i noen av de hardest rammede landene, der lock down har vart i månedsvis, og hvor man risikerte å bli arrestert for i det hele tatt å bevege seg utendørs. Coronapandemien har satt hele verden på hodet og skapt sjokkbølger som kommer til å få stor innflytelse på verdensøkonomien i flere år fremover. Og i de verst rammede områdene er en hel generasjon mennesker døde - som offer for covid-19. 

Hvorfor blir vi så overrasket når det kommer en stor pandemi? spør Krastev. Pandemier er tross alt ikke så sjeldne. Vi husker kriger og revolusjoner, mens pandemier fort går i glemmeboken. Noe har selvsagt å gjøre med at det er enklere å skrive bøker og lage filmer om kriger, fordi man der har et plott det er mulig å utbrodere. Men hvilket plott eller story kan man lage av en pandemi? 

"Vår manglende evne, eller kanskje vilje, til å huske epidemier, henger kanskje også sammen med vår generelle aversjon mot tilfeldig død og lidelse. Meningsløsheten ved vilkårlig smerte er tung å bære, og ofrene for den pågående epidemien lider ikke bare et tragisk endelikt fordi de ikke får puste, men også fordi ingen egentlig kan forklare grunnen til at de dør. Krigen på sin side kommer med et løfte om heroisk seier." (side 10)

Pandemien forårsaker ikke bare død. I tillegg er døden uverdig fordi folk dør uten en ordentlig begravelse.  

Hvilke land klarer å best å håndtere coronapandemien? Man skulle kanskje tro at det var de demokratiske landene som ville klare dette best. Allerede nå ser vi at det er store forskjeller ute og går. Landene som klarer seg best er der innbyggerne har stor tillit til sine styresmakter. I Kina har de det. I USA har de ikke det. Dette er et stort paradoks.

"I skrivende stund er hele EU midlertidig suspendert og borgernes sikkerhet er i nasjonalstatens hender. Demokratiet står på vent, og unntakslovgivning er innført i de fleste europeiske land. Parlamentarikerne er sendt hjem, demonstrasjoner er forbudt, politiske valg utsatt og opposisjonspartier mister sin politiske relevans. Samtidig er også kapitalismen midlertidig suspendert, arbeidsløsheten skyter i været og den globale økonomien gjennomgår en krise som med god margin overgår den man så under finanskrisen for tolv år siden." (side 20-21)

Vi tenker kanskje at coronaviruset rammer likt, uavhengig av sosial status. Nei, den gjør ikke det. Fattige mennesker rammes hardere fordi de bor tettere og ikke har tilgang til rent vann på samme måte som de mer velstående. Viruset er også aldersdiskriminerende med tanke på hvem som overlever sykdommen. Derfor ser vi nå - også i Norge - at mange unge dessverre gir blaffen i smittevernråd, fordi det ikke angår dem. Mens det tidligere var de unge som kritiserte foreldregenerasjonen for ikke å ta fremtiden nok på alvor med hensyn til klimaendringer, er det nå de eldre som med god grunn kan kritisere de yngre for ikke å ta virusets farer på alvor. For hva når de coronasmittede kommer hjem og overfører sykdommen til sine foreldre? Hvilken betydning vil dette få for dødstallene fremover? 

"Covid-19 er en langt farligere sykdom når den rammer eldre, men det er likevel den yngre generasjon som vil rammes hardest av pandemiens økonomiske virkninger ..." (side 44)

Krastev stiller spørsmål ved om coronapandemien kan gi populister større spillerom i fremtiden. Heldigvis tror han ikke det. Han tror derimot at coronakrisen har avdekket de samfunnsmessige fordelene ved en kompetent regjering! Dette står i sterk motstrid til hvordan det var under finanskrisen, for da stilte folk flest seg kritisk til ekspertisen på området. Krastev tror heller ikke at Kina vil komme styrket gjennom krisen, selv om det en periode kan se slik ut. Krisen har nemlig fått antikinesiske strømninger til å øke, særlig fordi kinesiske myndigheter løy til verden om antall døde som følge av viruset. 

I valget mellom nedstengning og mindre strenge tiltak (jf. Sveriges strategi), har den såkalte "herme-strategien" fungert aller best. Spriket mellom effekten av de ulike tiltakene er i utgangspunktet enkel å lese ut fra statistikkene (rent bortsett fra at man skal være oppmerksom på at måten statistikken føres, kan variere fra land til land), påvirker folks tillit til valgene. Ved å velge samme strategi som alle andre, unngår myndighetene å bli stilt til ansvar for eventuelle feil valg. Hvorfor tester Tyskland flere enn andre? Hvorfor dør flere mennesker i Storbritannia? Hvorfor opererer enkelte land med større støtteordninger for å kompensere for enkeltmenneskers tap ved å delta i dugnaden? Hvordan myndighetene håndterer både de folkehelsemessige og økonomiske konsekvensene av pandemien, er det eneste som teller. Hvert land - sin skjebne. Ingen bryr seg om å telle døde europeere, skriver Krastev. EU har for øvrig alltid overlatt offentlig helse til de nasjonale myndighetene, og har absolutt intet å bidra med i denne krisen. 

"Koronaepidemiens store paradoks er at det å stenge grensene mellom EU-land og låse folk inne i leilighetenes deres, har gjort oss mer kosmopolitiske enn noen gang. For kanskje første gang i historien snakker folk om det samme og deler samme frykt overalt. Ved å holde seg hjemme og tilbringe utallige timer foran en PC-skjerm eller en TV, sammenligner folk det de selv opplever med det andre mennesker andre steder opplever. I dette merkelige øyeblikket i vår historie, og kanskje bare akkurat nå, føles det som om vi alle levde i én samlet verden." (side 83)

Jeg fant dette lille essayet meget interessant! Ivan Krastev har formulert mye av det jeg allerede har rukket å tenke selv om pandemien, for mye av dette har vi jo lenge kunnet lese om i avisene. Men han tilfører så mye mer, som i alle fall fikk meg til å se sammenhenger som jeg ikke har vært bevisst på. Jeg tror han treffer spikeren på hodet i sine analyser. Skjønt det skal bli interessant å lese dette essayet om igjen den dagen alt er over, og vi begynner å nærme oss noe som kan ligne et normalt liv igjen. For den dagen kommer selvsagt. Vi vet bare ikke helt når, og vi vet heller ikke hvor mange som har dødd innen den tid. Eller for den saks skyld hvilke langtidsvirkninger pandemien får på økonomien lokalt og globalt,  og om vi  f.eks. kommer til å reise verden rundt som før. 

Jeg anbefaler dette essayet for alle som er interessert i å lære noe mer om pandemiens innvirkning på verden, slik dette ser ut her og nå. 

Utgitt på engelsk: 2020
Originaltittel: Is It Tomorrow Yet
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Res Publica
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 93
ISBN: 9788282262194

Jeg har kjøpt boka selv