Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten innvandringsdebatt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten innvandringsdebatt. Vis alle innlegg

lørdag 5. januar 2013

Amal Aden: "Det skal merkes at de gråter - Om likestilling blant somaliere i Norge"

En pamflett om likestilling blant somaliere i Norge

I denne lille pamfletten tar Amal Aden (f. 1983) til orde for at likestilling også bør gjelde blant somaliske kvinner i Norge, samtidig som hun understreker at problemene somaliske kvinner står overfor er universelle for mange minoritetskvinner, ikke bare blant somaliske og muslimske kvinner.  


"Likestilling i minoritetsmiljøer er et aktuelt og utfordrende problem, og det er bekymringsfullt at temaet ikke debatteres mer. Man prater om religion og hodeplagg, men hva med frigjøring? Frihet til selv å velge hvem man vil elske. Frihet til å ta utdanning. Frihet til å bestemme over egen kropp. Frihet til å velge jobb. Frihet til å ytre seg. Det er forskjell på frigjøring og likestilling. Jeg mener at minoritetskvinnene først må frigjøre seg, deretter kan de kjempe for likestilling." (side 10)

Til tross for at Koranen ikke taler om kvinner som mindreverdige i forhold til menn, til tross for at den taler om gjensidig respekt - til tross for alt dette er det et faktum at mange muslimske kvinner likevel utsettes for både mishandling, voldtekter og undertrykking, uten at noen er der for å forsvare deres rettigheter. Heldigvis gjelder ikke dette flertallet, men det er først og fremt de lidende og ikke minst tause kvinnenes sak Amal Aden tar til orde for i sin bok "Det skal merkes at de gråter". 

Boka inneholder først og fremst en rekke historier - den ene mer tankevekkende enn den andre, fordi dette handler om kvinner som lever i Norge, men som likevel opplever alt annet enn den friheten som er så selvsagt for norske kvinner. Boka og dens historier er en beretning om holdninger jeg trodde hørte hjemme i middelalderen, og vi får også høre om nokså skremmende holdninger i forhold til norske kvinner spesielt og det norske samfunnet generelt. Rasismen er mer til stede fra innvandrerne mot nordmenn, enn omvendt, noe som langt på vei skyldes manglende innsikt og kunnskaper. Amal Aden beskriver en norsk naivitet som bidrar til å opprettholde mønstre vi egentlig trodde at vi kjempet mot. Og hun forteller hvordan menn faktisk kan drive med flerkoneri - med NAVs velsignelse. Og oppi alt dette lider kvinnene sterkt. Og i neste omgang barna ... 

Jeg er en stor beundrer av Amal Aden som tross drapstrusler fra det norsk-somaliske miljøet, skriver den ene boka etter den andre for å belyse problemene som innvandrerkvinner lever med. Uten norskopplæring og uten nettverk er kvinnene prisgitt den mannen de måtte være gift med. Samtidig trekker hun frem en hel del lyspunkter om kvinner som faktisk har klart det "alle" mente at de ikke kom til å klare: å bli integrert, lære språket, få seg jobb, klare seg selv. Det som imidlertid går igjen i historie etter historie er at disse kvinnene nødvendigvis må kvitte seg med ektemennene sine for å få dette til. Men igjen - det finnes noen få unntak fra dette også. 

Selv om boka ikke er noe litterært storverk og selv om språket er enkelt og analysene ikke så dyptpløyende at det gjør noe, er den like fullt et sterkt vitnesbyrd om et samfunnsproblem som det er på tide at politikerne gjør noe med. Men så lenge kvinnene ikke tør å stå frem fordi de ellers risikerer å bli drept av sine egne, er det dessverre få ansikter å forholde seg til i kampen for frigjøring ... I den konteksten er Amal Aden en av de få som våger og som dermed har utvist et formidabelt mot. At det har hatt og fremdeles har sin pris - det skjønner man etter å ha leste denne boka. Måtte flere følge i hennes fotspor og våge å gi frigjøringskampen et ansikt! Det blir med dette som de fleste fremskritt som har skjedd opp gjennom historien: når mange nok protesterer samtidig, skjer det noe!

Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 114

Intervju med forfatteren i Klassekampen 8. mars 2011 - Kvinners lidelser skal merkes

Amal Aden

onsdag 22. februar 2012

Hanne Nabintu Herland: "Alarm! Tanker om en kultur i krise"

Om moralsk forfall, kulturelt selvmord og den norske "integrer- ingstragedien" m.m.

Jeg skal vel ikke akkurat nekte for at det var med en viss skepsis jeg bestemte meg for å lese denne boka. Årsaken ligger i en del av medieutspillene som har kommet fra den sterkt mediefokuserte religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland opp gjennom de siste årene. En god del av budskapene hennes er så spisset at de er mer egnet til å provosere enn til egentlig å danne grunnlag for gode og nyanserte samfunnsdebatter. Jeg skjønner imidlertid godt at media elsker å trekke frem en meningsytrer som er fullstendig uredd og som står for en trøkk når det stormer som verst. Og som ikke går av veien for å gi media det media vil ha - nemlig provokative og slagkraftige overskrifter i nyhetsbildet. Og det skal hun ha - hun er og blir en morsom friskus!

Herlan
d mener at det er på tide å høyne respekten for den norske kulturen, og at det ikke er noen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i et etnisk mangfold. Ikke minst mener hun at USA viser at dette er mulig. Hun har i intervjuer rundt boka bl.a. uttalt at hun i "Alarm!" tar et totaloppgjør med de kulturradikale 68´ernes måte å tenke på. Det hun sikter til er den nedgradering av egne idealer og verdier som har skjedd for europeere generelt i møte med ikke-vestlige innvandrere. Hun mener det i dag blir uglesett dersom man fremhever de store idealene og verdiene som har gjort Europa til en stor sivilisasjon. Det kulturelle selvmordet som vi er i ferd med å begå i Europa, mener Herland må opphøre. Det forhold at vi er tilbøyelig til å synes synd på innvandrerne som kommer hit, karakteriserer hun som en form for rasisme.

Så langt i grunnen vel og bra ... Men på et eller annet tidspunkt i boka tippet det etter mitt skjønn så mye over at jeg hadde problemer med å henge med i svingene ... Og jeg ble så eitrende forbannet at jeg måtte moblisere styrke til å gidde å lese videre. Noe av det jeg reagerte mest på var regelrette personangrep på navngitte personer, og det etter at forfatteren selv hadde kritisert venstreradikale for å gå til personangrep på navngitte verdikonservative personer i samfunnet. Hun gjør mao. nettopp selv det hun beskylder andre for å gjøre. F.eks. opplevde jeg angrepet på samlivsekspert Thue som stygt. Jeg kjente ikke igjen de holdningene hun tilla ham, og oppfattet hennes utlegninger som temmelig nedlatende.

Dessuten virke
r det ikke helt som om Herland forstår hvordan lover blir laget i det norske samfunn, dvs. at disse vedtas av Stortinget og ikke av den til enhver tid sittende regjering. Et eksempel på dette er kirkens manglende oppfølgning av partnerskapsloven, dvs. enkelte presters motstand mot å vie homofile. Herland steiler over at politikerne i det hele tatt forsøker å tvinge sine verdier på kirken i et sekularisert samfunn, og mener at religionen bør være hevet over det verdslige. Dette er et resonnement jeg ikke har problemer med å følge når det gjelder trosbekjennelser og/eller kirkelige spørsmål av mer teologisk karakter. Men at kirken skal være hevet over alminnelig lovgivning som skal sikre at f.eks diskriminering ikke skal finne sted - der faller jeg altså av. Uten innblanding fra lovgivningen ville vi i dag aldri hatt kvinnelige prester, og alle vet hvilken kamp det har vært for homofile å få lov til å praktisere innenfor dette yrket. 

Videre synes jeg Herland går vel langt når hun sammenligner det norske samfunn med det tidligere Sovjetunionen, fordi hun mener at annerledes tenkende blir straffet så hardt. OK, jeg tar poenget - men man tar i alle fall ikke livet av annerledes tenkende i et land som Norge, og man risikerer heller ikke livstidsstraff for å ha avvikende meninger. Hvis en offentlig tjenestemann eller en som står på det offentliges lønningslister ikke er villig til å følge de lover og regler som gjelder for vedkommendes yrkesutøvelse - vel, så må man faktisk finne seg i at en konsekvens kan være at man mister jobben ... uten at Norge dermed kan karakteriseres nærmest som et totalitært samfunn! Jeg er nesten tilbøyelig til å gi uttrykk for at det virkelig ikke går an å påstå noe slikt!

At verken Norge eller
 øvrige land i Europa har lykkes veldig godt med å integrere en hel del av de ikke-vestlige innvandrerne, er det for øvrig ikke vanskelig å være enig i. Herland har også et poeng når hun understreker at det har hatt noen omkostninger når vi har privatisert religionen, fordi vi har mistet viktige samfunnsoppbyggende verdier på veien. Man skulle tro at det europeiske samfunnet var særlig egnet til å øke menneskenes livskvalitet, for aldri har vi hatt større frihet, mer materiell velstand og flere valg, men så er det faktisk det motsatte som langt på vei har skjedd. Det er tilstrekkelig å nevne antall selvmord spesielt blant unge menn, narkotikamisbruk og ensomhet blant svært mange mennesker.

I mo
tsetning til Herland er jeg imidlertid optimistisk mht. fremtiden i et flerkulturelt Norge. Kanskje trengs det et generasjonsskifte eller to til før vi er helt fremme ved målet, men måten de helt unge omgås i et flerkulturelt samfunn, er virkelig eksempler til etterfølgelse! At vi i mellomtiden må kvotere inn innvandrere i arbeidslivet, er ett av flere virkemidler som må til, og dette handler ikke om å synes synd på mørkhudede. Det handler derimot om å bryte ned eksisterende fordommer hos nordmenn gjennom lovverket! Bare tenk hvor hårreisende næringslivet fant kravet om 40 % kvinnedeltakelse i styrer og råd! Tror vi virkelig at det ikke finnes et tilstrekkelig antall dyktige kvinner i det norske samfunnet? I en overgangsfase forsøkte man med frivillighet, men da skjedde det dessverre sørgelig lite. Lovregulering må faktisk til for å nå slike mål - og dette er ikke annerledes for innvandrere, som opplever at de på tross av høyere utdanning ikke en gang kommer til intervjuer. 

For øvrig synes
jeg Herland burde begrense seg til å være rikssynser om det hun utvilsomt kan mye om, nemlig religionshistorie, og være noe mer forsiktig med å komme med for bastante oppfatninger om samfunnsøkonomiske forhold. Noen av påstandene om Norges oljepenger og bruken av disse, er faktisk direkte gale. Dette skjemmer en ellers provokativ bok som absolutt er et friskt innslag i samfunnsdebatten, der hun åpenbart tør å sette ord på en del forhold det ikke er helt stuerent å snakke høyt om. Jeg har ikke helt sansen for stilen hennes eller måten hun gjør dette på. Og kanskje skyldes noe av min antipati at vi har så totalt forskjellig politisk ståsted. På den annen side trengs flere stemmer i debatten, og jeg har respekt for at hun ikke har samme oppfatninger som meg! Helt til slutt en viktig presisering: Herland er ingen forsker, selv om media ynder å kalle henne dette. Jeg gir boka terningkast fire



Utgitt: 2010
Forlag: Luther
Antall sider: 202


Hanne Nabintu Herland

Populære innlegg