"Suffragette" (Regissør: Sarah Gavron)

Om britiske kvinners kamp for stemmerett

Britiske Sarah Gavron (f. 1970) debuterte som filmregissør med filmen "Brick Lane" som kom i 2007 (lenken peker til min bloggomtale av denne filmen). Før dette hadde hun jobbet med dokumentarfilm. 

"Suffragette" hadde Norgespremiere på kino 29. januar i år. 

Maud Watts er i begynnelsen av 20-årene, og året er 1912. Hun er gift med Sonny og de har en sønn. Både hun og ektemannen arbeider på et vaskeri i en liten forstad til London. Der jobbet også Mauds mor inntil hun døde av skadene etter en arbeidsulykke da Maud var fire år. 

Kvinnene har betydelig lavere lønn enn mennene, og dersom de av en eller annen grunn skulle falle i unåde hos sjefen, risikerer de å måtte gå på dagen. Uten arbeid og noen form for inntekt, går de rett inn i fortapelsen, for her finnes ikke noe sikkerhetsnett. Maud blir vitne til hvordan hennes motbydelige sjef trakasserer en av jentene på vaskeriet. Kvinnene på vaskeriet er fullstendig rettsløse i slike situasjoner, og kan i grunnen intet gjøre ... Fordi Maud gjennom sin tilstedeværelse forhindrer sjefen i å ta seg til rette overfor den unge jenta, straffer han henne og ber henne levere en pakke etter arbeidstid. På veien blir hun vitne til at en kvinne plutselig begynner å kaste stein mot butikkvinduer, mens hun roper ut slagord om at kvinner bør få stemmerett. Maud er skrekkslagen. 

De underbetalte kvinnene sliter seg ut på vaskeriet. Dette var før HMS ble oppfunnet ...

Da en av kvinnene på vaskeriet spør om Maud vil bli med på et møte i Suffragette-bevegelsen, som kjemper for at kvinner skal få stemmerett, blir hun litt engstelig med. Det er ikke mors beste barn som er med i denne bevegelsen. Og det krever mot å være med. Ved et uhell blir hele gjengen arrestert, og Maud tilbringer natten i fengsel. Da hun kommer hjem, er mannen hennes rasende. 

Maud ønsker seg noe mer ut av livet ...

Senere stiller Maud opp på høringer i Parlamentet, hvor politikerne vurderer å gi kvinnene stemmerett. Men først vil de høre om kvinnenes situasjon. Skepsisen er imidlertid massiv, fordi politikerne er overbevist om at kvinnene ikke vil bruke stemmeretten med fornuft ... Ikke har de tilstrekkelige kunnskaper, og ikke har de evner ...

Suffragette-kvinnene demonstrerer for retten til å stemme.

Senere kommer hun i kontakt med Edith Ellyn, som er lege og som bruker mannens apotek og sitt eget legekontor som "skalkeskjul" for suffragette-bevegelsen. Parallelt følger vi politiets arbeid med å kartlegge suffragette-bevegelsen, som man for en hver pris vil til livs. Da gjengen enda en gang blir arrestert, etter at den store lederen Emmeline Pankhurst har talt og oppfordret til sivil ulydighet, går politiet hardere til verks. Kvinnene kjemper på sin side for retten til å bli oppfattet som politiske fanger, ikke "bare" som opprørske bøller ... Og nå sultestreiker de. 

Persona non grata

Da Maud kommer ut av fengselet, får hun sjokk. Ektemannen hennes vil ikke ha noe mer med henne å gjøre, og slipper henne ikke inn i huset. Han orker ikke å ha en kone som kun bringer skam over familien. Så mister Maud også jobben sin. Uten noe sted å bo, tar hun opphold i en kirke, mens suffragette-bevegelsen bringer henne mat. Nå har hun ikke mer å miste, tror hun. Men forholdene skal bli atskillig verre ... Sammen med de andre suffragette-kvinnene pønsker de ut en storstilt plan ...

Maud arresteres

Dette er en film som gjorde inntrykk på meg! Jeg kjente ikke til at britiske kvinner gikk så radikalt til verks for å kjempe frem retten til alminnelig stemmerett for kvinner. Kvinnene ble møtt med forakt, og de risikerte alt - både ekteskap og barn - ved å kjempe for det de trodde på. Et av høydepunktene i filmen er et brev Maud skriver til etterforskeren Steed. Han hadde under et avhør fortalt henne at "sånne kvinner som henne" ikke betydde noen ting i det store og det hele. I brevet forteller Maud ham at hun er akkurat like mye verdt som ham. Fra å være en sjenert og litt bondsk kvinne, har kampen for stemmerett lokket frem mer av det som bor i henne, nemlig en sjelden veltalenhet og en styrke som hun antakelig ikke ante at hun hadde selv. 

Emmeline Pankhurst (spilt av Meryl Streep) oppfordrer til sivil ulydighet

Måten suffragette-kvinnene ble behandlet på i sin samtid er også en viktig påminnelse om hva som skjer når spesielle grupper i et samfunn marginaliseres. Når mennesker ikke lenger har noe å tape, tar de store sjanser ... Når det er for en god sak, blir de helter - i alle fall i ettertiden. Når det er for en mindre god sak, kaller vi det gjerne terrorisme ... 

Britiske kvinner fikk alminnelig stemmerett først i 1928. En snevrere gruppe av kvinner fikk stemmerett etter fylte 30 år fra 1918 ... Til sammenligning fikk norske kvinner alminnelig stemmerett i 1913. 

Før jeg valgte å se filmen, visste jeg at anmeldelsene hadde vært nokså lunkne. Jeg hadde av den grunn ikke veldig høye forventninger på forhånd, og ble derfor virkelig positivt overrasket. Filmen er nemlig fin og engasjerende, og skuespillerne gjør en overbevisende rolletolkning. Carey Mulligan har etter hvert gjort seg nokså sterkt bemerket i flere filmer, og jeg synes hun kommer godt ut av det også i denne filmen. At Meryl Streep opptrer i kanskje to minutter i denne filmen, og brukes som trekkplaster, opplevde jeg derimot som noe provoserende - selv om jeg liker henne godt som skuespiller. Men det får liksom være måte på å tyne maks ut av minimal innsats, synes nå jeg ... Alt i alt en fin film, selv om tidskoloritten tidvis er noe klisjefylt. Noen av personene som opptrer i filmen, er for øvrig virkelige. Dette gjelder både Pankhurst, Davison, Lloyd George og kong Georg V. (Kilde: Wikipedia)

Jeg anbefaler filmen fordi den viser en interessant del av historien om britiske kvinners kamp for stemmerett!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Suffragette
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Maud Watts), Helena Bonham Carter (Edith Ellyn),  Meryl Streep (Emmeline Pankhurst), Natalie Press (Emily Davison), Anne-Marie Duff (Violet Miller), Romola Garai (Alice Haughton), Ben Whishaw (Sonny Watts), Brendan Gleeson (Steed), Samuel West (Benedict), Adrian Schiller (David Lloyd George)
Spilletid: 106 min.

"Live from Baghdad" (Regissør: Mick Jackson)

Historisk drama fra Bagdad 1990


Innspilt: 2002
Originaltittel: Live From Baghdad
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Keaton (Robert Wiener), Helena Bonham Carter (Ingrid Formanek), Lili Taylor, Bruce McGill (Peter Arnett), Robert Wisdom (Bernhard Shaw), Joshua Leonard, Paul Guilfoyle, John Carroll Lynch (John Holliman), Michael Cudlitz, Hamish Linklater, Jason Antoon, Kurt Fuller, David Suchet
Spilletid: 109 min.

I 1990 angrep Irak Kuwait gjennom et overraskelsesangrep som landet var fullstendig uforberedt på. Mangfoldige tanks rullet inn over hovedstaden, og både styresmaktene og de sivile ble på mange måter tatt på senga. Angrepet var derfor over i løpet av kort tid, og deretter erklærte Irak at Kuwait var en del av deres territorium. Som kjent skulle denne okkupasjonen vare i rundt syv måneder, inntil Kuwait ble frigjort i løpet av fire dager i den såkalte Gulfkrigen. "Live from Baghdad" handler om tiden etter Iraks okkupasjon av Kuwait og frem til Gulfkrigen startet.

Radarparet Robert Wiener og Ingrid Formanek ble av CNN sendt til Bagdad for å dekke det som skjedde der. Etter hvert kom det flere medhjelpere til. Under svært vanskelige forhold forsøkte journalistene og staben rundt dem å lage brukbare TV-nyheter. Overalt støtte de på restriksjoner. Ikke bare måtte de være innstilt på at dollar til bruk for helt nødvendige bestikkelser måtte sitte løst, men hotellrommene deres var overvåket og de hadde egentlig ikke lov til å sende noe som helst uten at dette var forhåndsgodkjent av irakiske myndigheter.

Wiener ønsket - i likhet med sine konkurrenter - å skape litt mer spektakulære nyheter enn alle andre. Og han hadde ett mål: han ønsket å intervjue Saddam Hussein. Intet mindre! Kontaktpersonen hans lovet å gjøre sitt beste for å få dette til, men i mellomtiden dukket det opp et fristende forslag: CNN-teamet ble som eneste TV-selskap tilbudt å få reise til Kuwait for å intervjue sykehuspersonale. Wiener takket ja, og så reiste de av gårde. Han ønsket bl.a. å få verifisert hvorvidt historien om at irakiske soldater skulle ha revet spebarn ut av respiratorene under invasjonen var sann eller ikke. (Dette var en historie som ble fabrikert for å gi amerikanerne en "unnskyldning" for å angripe Irak - den var altså ikke sann i det hele tatt, men dette kom frem først mange år senere.) Midt under intervjuet med en lege fikk teamet kontrabeskjed, idet de ble beordret til å reise tilbake til Bagdad umiddelbart. Litt for sent skjønte de at de hadde blitt brukt av irakiske myndigheter. I stedet for at de skulle skape historie, ble de selv en del av historien ... Senere fikk CNN imidlertid anledning til å intervjue Saddam Hussein, som uttrykte de berømte ordene om at han skulle vurdere å trekke seg ut av Kuwait den dagen USA trekker seg ut av Hawaii ...

Trusselen om krig med USA tiltok i styrke, og journalistteamet tok opp til vurdering om de skulle reise hjem av hensyn til sin egen sikkerhet eller bli og skape historisk TV. Før de kom så langt, braket det imidlertid løs i Bagdad ...

Denne filmen er basert på en sann historie. Samtidig som historien om CNN-teamet i Bagdad fortelles, er dette også en film om journalisters arbeidsvilkår i urolige områder i verden. Særlig fra den del av verden hvor det generelt er lite informasjon som kommer ut, og hvor verden er sulteforet på nyheter om nær sagt hva det skulle være. Dette er også en historie om journalisters higen etter å være først, best, mest midt oppi det som skjer, risikoen de utsetter seg for og den enorme tilfredsstillelsen når de faktisk har klart å sikre seg et nyhetsscoop helt alene. Samtidig som jeg underveis gremmet meg en god del over amerikanernes oppførsel i Bagdad, må jeg berømme filmskaperne for å ha fått også dette frem i filmen. For eksempel av Wiener som går rundt med caps uansett hvilke øvrighetspersoner han får møte, og som ikke på noen måte viser evne til å tilpasse seg i et svært så fremmedartet land sammenlignet med USA ... Ærbødighet er ikke den egenskapen han har mest av.

Jeg opplevde filmen som interessant og tankevekkende. Ekstra morsomt var det at det i filmen er flettet inn autentiske nyhetsklipp av president Bush (den eldre), Saddam Hussein, kvinnen som løy om angrepet på spebarna i kuvøsene i Kuwait - nyhetsklipp jeg husker fra nyhetsbildet den gangen dette skjedde. Det formelig gnistret mellom Michael Keaton (som spilte Wiener) og Helena Bonham Carter (Formanek), og deres rolletolkninger bar mye av filmen. Her blir det terningkast fem!

CNN-teamet med Ingrid Formanek i spissen

Michael Keaton som Robert Wiener

"Kongens tale" (Regissør: Tom Hooper)

Fantastisk rolletolkning av Colin Firth!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The King´s Speech
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (prins Albert, hertugen av York/kong Georg VI), Helena Bonham Carter (Elizabeth, hertuginnen av York/dronning Elizabeth), Geoffrey Rush (Lionel Louge), Derek Jacobi (Erkebiskopen av Cantebury), Guy Pearce (Edward, prinsen av Wales/kong Edward VIII), Michael Gambon (kong George V), Timothy Spall (Winston Churchill), Eve Best (Wallis Simpson)
Spilletid: 119 min.

Prins Albert, også kalt Bertie, er en yngre bror av kronarvingen og prinsen av Wales, Edward. Bertie lider av en alvorlig grad av stamming, og dette har vært forsøkt skjult for allmennheten, antakelig ut fra den tanke at dette kunne frata ham den respekt han som medlem av kongefamilien har krav på. Dessuten kunne det bli stilt spørsmål ved hans egnethet i arverekken etter kongen.

I den hjemlige sfære er stammingen et mindre problem, men med en gang Bertie skal snakke med noen utenfor familien, er taleproblemene hans nesten helt uoverkommelige. Han får knapt presset en eneste sammenhengende setning over sine lepper. Og med en far som hele tiden tordner over ham som om stammingen ville forsvinne bare han skjerpet seg, og med en bror som konstant gjør narr av stammingen hans, blir ikke saken noe bedre.

Da faren, kong Georg V, dør, er det på det rene at det er Edward som skal overta tronen og bli den nye kongen av England. Problemet er bare at han er i et forhold med den to ganger skilte Wallis Simpson, og som overhode av Englands kirke kan han ganske enkelt ikke gifte seg med denne kvinnen. I alle fall ikke dersom han har som intensjon å bli Englands konge ...

Berties kone Elizabeth oppsøker den ene taleeksperten etter den andre for å søke hjelp for hans stamming, men etter å ha blitt ydmyket gang på gang - siste gang med munnen full av klinkekuler i terapeutisk øyemed - har han sverget på at han aldri mer vil utsette seg for dette. Men så kommer hun over en talepedagog som visstnok skal ha hjulpet så mange. Det dreier seg om Lionel Louge. Nokså motvillig går Bertie med på dette, bare for å konkludere med at det dreier seg om nok en sjarlatan som lurer folk. Noe av det siste han får med seg før han stormer ut av Lionels behandlingsrom er imidlertid en LP-plate som pedagogen har tatt opp til ham - hvor han har lest opp noen linjer fra Hamlet, samtidig som han hadde musikk inn i ørene og ikke har kunnet høre sin egen stemme.

På et senere tidspunkt og under påvirkning av sterkt irritasjon, spiller Bertie av LP-platen ... og han forbløffes over det han hører. Med klar og tydelig stemme leser han - uten så mye som et eneste tilløp til stamming ... Dette blir avgjørende for at han fortsetter hos talepedagogen, som deretter lærer ham diverse avslapningsteknikker, teknikker for å bryte opp tekster etc. Og gradvis bedres Berties taleproblemer ...

I mellomtiden er Europa på randen av krig og det er bare et spørsmål om når England er nødt til å erklære krig mot Hitler. Og da kong Edward VIII, Berties bror, bestemmer seg for å abdisere slik at han får gifte seg med sin store kjærlighet, Wallis Simpson, ligger det an til at Bertie blir Englands neste konge. Lange tradisjoner med plikt gjør at Bertie i realiteten ikke har noe valg, uansett hvor vettskremt han er. Og med dette kallet følger den ene talen etter den andre ... Vil han makte presset som blir lagt på hans skuldre? (Svaret vet vi selvsagt, men det fratar likevel ikke filmen og historien dens magi ... Dronning Elizabeth er hun vi kjenner som "Dronningmoren", og som altså var gift med kong George VI, kongen som slet med stamming.)

Filmen har mottatt et lass av Oscar-statuetter, og spesielt Colin Firth er nærmest nedlesset i priser - Golden Globe,  Oscar, Bafta ... Og FOR en rollefigur han gjør i denne filmen!!! Jeg er jo fan fra før av, men her er han på sitt aller, aller beste i en meget krevende rolle! Geoffrey Rush har spilt i mange ulike filmer, og selv om dette ikke er den mest krevende rollen han har hatt, var han meget overbevisende som talepedagogen Lionel Louge. For øvrig morsomt å se ham i rollen som en mer ydmyk mann enn hva han vanligvis pleier å spille. En annen ting som gjorde meg full av beundring for denne filmproduksjonen er valget av skuespillere. Wallis Simpson og prins Edward som det spirituelle og livsnytende paret som valgte hverandre fremfor heder og ære, ble glitrende spilt av hhv. Eve Best og Guy Pearce. Det kunne ikke ha vært bedre! Med humor og varme skildres prins Edward letende etter det beste som vinkjelleren på Buckingham Palace kunne fremby til sine kjære Wallis, mens resten av Europa skalv i krigsangst og hans nærmeste omgivelser av frykt for konsekvensene av hans valg av kvinne. Og den fremtidige kong George VI, som hadde "alt" og som slett ikke drømte om å bli konge, ble for alvor utfordret på det eneste han ikke hadde - hardt tiltrengte talegaver ... Å, mitt hjerte blødde for ham når han ikke fikk det til, og jeg gråt nesten da det omsider gikk bedre. Denne filmen er rett og slett utrolig rørende! Terningkast fem! Et sterkt sådan ... 

Prins Albert (Colin Firth) og talepedagogen Lionel Lounge (Geoffrey Rush)

Så ble han konge likevel ...

En utrolig viktig tale som MÅ lykkes for enhver pris

Elizabeth (Helena Bonham Carter) og prins Albert (Colin Firth)

"Lady Jane" (Regissør: Trevor Nunn)

Dronning i ni dager


Innspilt: 1986
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helena Bonham Carter (Lady Jane Grey), Cary Elwes (Guilford Dudley), Patrick Stewart (Henry Grey, Duke of Suffolk), John Wood, Michael Hordern, Jill Bennett, Jane Lapotaire, Sara Kestelman, Joss Ackland, Richard Vernon,Warren Saire, Ian Hogg, Richard Johnson
Spilletid: 135 min.

Etter at kong Henrik XIII døde, overtok hans sønn, Edvard VI, som Englands konge. Siden han kun var ni år på dette tidspunktet og aldri rakk å bli myndig, ble landet styrt av hans onkel i første omgang, og deretter av ulike riksforstandere. Fra 1953 var hertugen av Northumberland riksforstander.

Da det var på det rene at kong Edvard VI var døende, utøvde hertugen av Northumberland et sterkt press på den unge kongen for å få ham til å innsette hans egen slekt som tronarvinger i stedet for kongens søstre Mary og Elizabeth. I stedet skulle Jane Grey (født i 1537 og død i 1554, kun 16 år gammel) bli hans etterfølger. Dette gjorde det svært presserende å få henne gift med hans sønn, lord Guilford Dudley. Kun på denne måten kunne det unngås at Mary, datter av Kong Henrik XIII og hans første hustru dronning Catherine, overtok tronen og gjeninnføre katolisismen.

Lady Jane og Guilford motsatte seg sterkt ekteskapsinngåelsen, men til ingen nytte. Gift ble de likevel - sin unge alder til tross - og i begynnelsen hatet de hverandre sterkt. Etter hvert snudde dette og de kom til å elske hverandre dypt. Da kong Edvard VI døde av tuberkulose, ble Lady Jane innsatt som dronning. På dette tidspunktet var hun kun 15 år. Dette ønsket hun virkelig ikke, men snart snudde både hun og ektemannen, idet de innså at de plutselig fikk anledning til å sette makt bak en rekke gode gjerninger. En shilling skulle nå være verdt en shilling, folk som var fengslet uten lov og dom ble satt fri, den kongelige garderobe ble gitt bort til fattige og de gjorde slutt på at folk som sultet fordi de var fratatt jordeiendommene sine og dermed var nødt til å tigge for å overleve, skulle brennmerkes fordi de tigget.

Gleden varte imidlertid bare i ni dager. I løpet av denne korte perioden lyktes det Mary Tudor å skaffe seg en tilstrekkelig stor hær og ri inn til London for å gjøre krav på tronen som den rettmessige dronningen av England. Og alle som en som hadde stått bak Lady Jane og Guilford, inklusive dem selv, gikk deretter en heller trist skjebne i møte ...

Denne delen av historien under Tudor-regimet var fullstendig ukjent for meg før jeg kom over denne filmen. I denne svært velspilte filmen følger vi maktkampen om Englands trone, manipuleringen av den svakelige, mindreårige kongen og den opprørske og sosialt engasjerte Lady Jane. Dette er film det er vel verdt å få med seg! I tillegg til at den er historisk korrekt, forteller den historien om ung kjærlighet, brennende idealisme og den verste form for svik. Nok en del av det engelske kongehusets historie er dermed kartlagt fra min side! Terningkast fem!

Helena Bonham Carter som Lady Jane Grey

Cary Elwes og Helena Bonham Carter som Guilford og Lady Jane

Lady Jane