"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet

I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.

Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?

Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 

Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham nå - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)
Spilletid: 111 min.

"Kvinnen i gull" (Regissør: Simon Curtis)

En jødisk kvinnes kamp for å vinne tilbake nazi-stjålet kunst

Hver gang jeg kommer over filmer som handler om jødenes skjebne i forbindelse med andre verdenskrig, trigges min interesse. "Kvinnen i gull" handler i tillegg om et av Gustav Klimts berømte malerier, som en gang hang på Belvedere i Wien. Den er basert på en sann historie og har Helen Mirren i en av hovedrollene. Jeg gikk derfor uten videre ut fra at det dreide seg om en meget god film. 

Det er 60 år siden Maria Altmann flyktet fra Wien. Hun var datter i en velstående jødisk familie, som opplevde å bli plyndret av nazistene etter at Østerrike ble okkupert. I tilbakeblikk ser vi en sjokkert ung kvinne som er vitne til hvordan naboer og andre vender seg mot dem. Dårlig skjult misunnelse slår ut i hat, og det livet hun og familien så langt har levd, smuldrer opp. 

Familien Altmann har gjennom mange år skaffet seg en verdifull kunstsamling, og blant disse er maleriet Gustav Klimt malte av Marias tante Adele Bloch-Bauer. Bildet henger på Belvedere i Wien. 

Belvedere i Wien (Foto: RMC)

Maria bor nå i Los Angeles, og hun har nylig arvet sin søster. Blant etterlatenskapene kommer hun over noen brev datert fra 1940, som forteller historien om hvordan nazistene stjal bildet av tanten, og om kampen for å få dette tilbake. Maleriet anses imidlertid som en viktig del av Østerrikes kunstskatter, og det har fått navnet "Woman in gold". Dette er Østerrikes Mona Lisa, og det er knyttet enormt mye følelser til akkurat dette maleriet. 

I Østerrike har man åpnet opp for at tidligere stjålne kunstskatter kan tilbakeføres til deres rettmessige eiere, og Maria ønsker å få retten over bildet av tanten. Dette skal vise seg å bli en vanskeligere kamp enn hun hadde forestilt seg på forhånd. Hun tar kontakt med Randol Schoenberg, som er advokat og sønn av en hun kjenner. I likhet med henne er han jødisk, og hans familie har også en gang bodd i Wien. Filmen handler om samspillet mellom Maria og hennes advokat, og hva han er villig til å gå gjennom for bildets skyld. Der hun ser bildet som et minne om tanten, der ser han hvor mye bildet er verdt. Det handler om makt og avmakt, om østeriksk arroganse og endeløse og kostbare rettssaker. Fasiten kjenner vi: Maria fikk sitt bilde til slutt, og det henger ikke lenger i Belvederes kunstgallerier. Der henger til gjengjeld en rekke andre berømte Gustav Klimt-bilder. "Kysset" blant annet ... 

Portrett av Adele Bloch-Bauer av Gustav Klimt

For å si det som det er: Det er Helen Mirren som mye godt redder denne filmen. Ryan Reynolds opplevde jeg som temmelig intetsigende i rollen som advokaten Randol Schioenberg. Helen Mirren hadde virkelig fortjent en mer spenstig medspiller enn dette! Og kanskje også et mer spenstig manus med mer "trøkk"? Samtidig er jeg glad for at regissøren har holdt seg til sannheten og ikke "spritet" opp hendelsesforløpet med usanne elementer for å gjøre filmen mer severdig og "spennende" ... Det gjorde for øvrig inntrykk å se at Maria - 60 år etter nazi-Tysklands jødeforfølgelse - skulle oppleve at enkelte østerrikere hetset henne da hun ønsket å ta fra dem nasjonalskatten deres. 

Jeg var ikke klar over at denne filmen hadde fått dårlige kritikker før jeg valgte å se den. I flere aviser har det variert mellom terningkast to og tre. Jeg mener at filmen ikke er så elendig. Historien som sådan er såpass interessant at jeg uansett ville ha valgt å se den en eller annen gang - men kanskje ikke som en fullpris-Blu-ray ... Det kan for øvrig være greit å merke seg at filmen har gått på norske kinoer (med premiere 28. august 2015) og at litt over 120 filmgjengere har gitt den en gjennomsnittskarakter på 6,7 av 10 mulige. I alle fall - noen storfilm er dette definitivt ikke!

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Woman in Gold
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Helen Mirren (Maria Altmann), Tatiana Maslany (Maria Altmann den yngre), Ryan Reynolds (Randoll Schienberg), Daniel Brühl m.fl.
Spilletid: 109 min.

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 

Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 

en farse. 

Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.

Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.

I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kevorkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: You don´t know Jack

Nasjonalitet: USA, Canada

Genre: Biografi, drama

Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)

Spilletid: 2 t 14 min.

Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat

Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...

Dr. Død - hatet og elsket

"The Lincoln Lawyer" (Regissør: Brad Furman"

Om etiske problem-stillinger i advokat-rollen


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lincoln Lawyer
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Matthew McConaughey (Mickey Haller), Marisa Tomei (Margaret McPherson), Ryan Phillippe (Louis Roulet), William H. Macy (Frank Levin), Bryan Cranston (Detective Lankford), Josh Lucas (Ted Minton), Michaela Conlin (Detective Heidi Sobel)
Spilletid: 138 min.
Basert på en roman av  Michael Connelly

Mickey Haller er forsvarsadvokat og har et heller frynsete rykte på grunn av klientellet han jevnt over får oppdrag fra. En av hans faste kunder er blant annet medlemmene av en motorsykkelgjeng. Når han er i retten og møter kollegaer både på egen side og aktoratets side, må han derfor tåle at ikke alle utfall mot ham er like respektfulle.

Så får Haller for en gangs skyld et oppdrag fra en velstående klient, som er i stand til å betale det det faktisk koster for glitrende advokathjelp! Louis Roulet er en bortskjemt og glatt rikmannssønn som er vant til å få det som han vil. Blant annet lever han et playboy-liv ved siden av jobben som eiendomsmegler, og i den forbindelse har han blitt sjekket opp av en kvinne og blitt med henne hjem. Etter noe basketak i leiligheten hennes, blir han beskyldt for å ha mishandlet kvinnen stygt. Selv hevder han sin uskyld og har en helt annen oppfatning av hva som egentlig skjedde. Han mener at kvinnen, som er prostituert, kun er ute etter pengene hans og har satt opp en felle for ham.

Mens Haller etterforsker saken og blant annet spiller rollen som djevelens advokat overfor sin klient, dukker det opp opplysninger som får ham til å tvile på klientens forklaring. Er han så uskyldig som han påstår? Og når han begynner å grave i fortiden og finner flere lignende saker, bl.a. en drapssak hvor en annen mann sitter fengslet, må han ta noen avgjørende valg mht. sin egen integritet. Betyr det å vinne saken alt, eller er det viktigere at rettferdigheten skjer fyllest? Og hva gjør man som advokat når man kommer over viktige bevis som peker mot ens egen klient, og samtidig er bundet av taushetsplikten i advokatrollen?

Etter å ha sett skuespilleren Matthew McConaughey i klisjéfylte komedier som "Hvordan bli dumpet på 10 dager", "Mambo" og "The Wedding Planner" tidligere, må jeg si at jeg har vært rimelig avventende til "The Lincoln Lawyer" - og det til tross for at jeg elsker rettssak-filmer. Jeg er imidlertid svært glad for at jeg lot meg friste i forbindelse med et DVD-salg av brukte filmer, for denne filmen er virkelig god! Og det takket være både en god historie med masse overraskelser og ikke minst Matthew McConaughey og hans sleske sjarme i rollen som advokat Haller. Denne filmen holdt oppmerksomheten min i et skruetak, og slapp ikke taket før rulleteksten kom opp. De etiske problemstillingene som advokat Haller sto oppe i, er interessante også utover amerikansk rett, skjønt jeg tror det ville vært mulig å løse dem mer smidig etter norsk rett. Det er mange gode skuespillerprestasjoner ute og går i "The Lincolm Lawyer", men Ryan Phillippe i rollen som Louis Roulet var ikke blant de beste. Summa summarum mener jeg likevel at filmen fortjener terningkast fem!

Advokat Mickey Haller

Møte mellom advokat Haller og den mektige Roulet-familien

Den anklagede Louis Roulet

Advokat Haller og ekskona

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem.

Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge