"Arrival" (Regissør: Denis Villeneuve)

En noe annerledes Sci-fi 

"Arrival" er en av filmene som ble nominert til Oscar tidligere i år. I alt var det tale om åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film. Da jeg så filmen noen få dager før utdelingen den 27. februar, levnet jeg den få vinnersjanser. Fasiten etter prisutdelingen er at "Arrival" fikk en Oscar, og dette var i kategorien beste lyd. 

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) har vunnet mange priser tidligere, blant annet for "Sicario" (2015) og "Incendies" (2010). (Linkene peker til mine omtaler av disse filmene.)

I filmens åpningsscene følger vi hovedrolleinnehaveren Louise Banks, som har en datter som dør av kreft. Etter noe forvirring i forhold til sammenhengen i historien, skjønner vi at dette er et frempek, og at resten av historien som fortelles ligger tilbake i tid, før datteren ble født. 

Louise er lingvist (språkforsker). Midt under en forelesning på universitetet blir hun og resten av verden oppmerksom på tolv romskip som lander på forskjellige steder i verden. Det er åpenbart at de vesnene som oppholder seg på romskipene har et budskap. Problemet er bare at ingen forstår hva de forsøker å formidle. 

Ett av romskipene har landet i Montana, og myndighetene setter opp en militærleir ved siden av romskipet, som svever litt over bakken. 

Louise - med romskipet i bakgrunnen.

Louise blir kontaktet fordi myndighetene tenker at hun er den rette til å deschiffrere budskapet fra vesnene som befinner seg ombord på romskipet. Hva vil de? Er de ondsinnede eller kommer de med noe godt? Når Louise spør dem om hva de vil, tolker hun svaret de kommer med som "offer weapon". Dette tolkes truende av de militære som er i beredskap rundt romskipet. Sammen med matematikeren Ian Donnelly forsøker hun å unngå en katastrofe.

I begynnelsen kommuniserer Louise gjennom en romdrakt, men etter hvert
skjønner hun at for mye av kommunikasjonen går tapt når hun ikke får
vist frem hvem hun er.

Parallelt følger vi andre lands reaksjoner på romskipene. Sterk grad av mistenksomhet preger det meste som skjer. Spørsmålet er om det er språkforskere som først og fremst skal redde verden, altså ved at det legges et stort arbeid og mye energi i kommunikasjonen for å unngå misforståelser ... (Noe som kunne kommet godt med også i kommunikasjonen mellom menneskene på jorda ...) Historien viser med all tydelighet at det i alle fall ikke er militære krefter som redder verden ... 

Louise kommuniserer med de utenomjordiske vesnene-

Mer enn dette har jeg ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen for alle dere som har lyst til å se denne filmen. 

Jeg innrømmer det like godt med en gang: sci-fi er ikke min favoritt. Det er helt opplagt at dette påvirker min holdning til denne filmen. Samtidig er det flere ting jeg reagerte på mens jeg så filmen. Først og fremst reagerer jeg på fremstillingen av at det er amerikanerne som sitter med løsningen på hvordan verden kan forstås, men resten av verden stort sett ikke forstår hvordan kriser som dette kan løses. Dette budskapet spisses i filmen. Jeg kjenner også at "en-mann-kan-redde-verden"-konseptet har gått ut på dato. Filmregissøren skal likevel ha for at helten denne gangen er en kvinne, men likevel ... Jeg ser at filmen har fått kred for originalitet og at det fremheves av enkelte at det er mye som skiller denne filmen fra f.eks. "Independence Day" (en helt elendig film, synes jeg). Romvesnene i denne filmen er dessuten fullstendig annerledes enn alle andre romvesner jeg har sett i tilsvarende filmer. Er det en god eller dårlig ting? Tja ... Vet ikke helt. Og bare for å ha nevnt det: gåten knyttet til "offer weapon" er selvsagt essensiell i filmen, og dette byr på overraskelser underveis. 

Rent teknisk holder denne filmen mål og vel så det. Romskipet og romvesnene er originale. Skuespillerne er også flotte. Lydbildet er dessuten eminent. Men historien engasjerte meg ikke. Mest fordi jeg fant det hele så usannsynlig og lite troverdig ... Dersom du er blant dem som elsker sci-fi tror jeg likevel at du kommer til å like denne filmen. La derfor ikke min oppfatning av den stå i veien for at du likevel velger å se den. 

Filmen er tatt av filmplakatene på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 20. mars i år.

Innspilt: 2016
Originaltittel: Arrival
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Sci-fi
Skuespillere: Amy Adams (lingvisten Louise Banks), Jeremy Renner (Ian Donelly), Forest Whitaker (U.S. Army Colonel G. T. Weber), Michael Stuhlbarg (agent David Halpern), Tzi Ma (general Shang) og Mark O´Brien (kaptein Marks)
Spilletid: 116 min

"The Theory of Everything" (Regissør: James March)

Blir dette "beste film" etter Oscar-utdelingen senere i dag?

Om Oscar-nominasjonene:

"The Theory of Everything" er en av de Oscar-nominerte filmene det i år er knyttet store forventninger til. Ikke bare er filmen nominert i kategorien beste film, men begge hovedrolleinnehaverne - Eddie Redmayne og Felicity Jones - er nominert i kategoriene beste mannlige og kvinnelige hovedrolle. I tillegg er filmen nominert i kategoriene beste adapterte manus og beste originalmusikk (Johann Johansson). 

Jeg har dessverre ikke rukket å se alle filmene i kategorien beste film før årets prisutdeling i kveld, slik jeg hadde ambisjoner om. Likevel tror jeg ikke at jeg tar munnen for full når jeg hevder at akkurat denne filmen har alt som trengs for å stikke av med prisen som beste film og beste mannlige hovedrolle. Eddie Redmayne er fra før av en fantastisk skuespiller, men her - nettopp i denne filmen - spiller han sitt livs hovedrolle! Og er det noe den amerikanske Oscar-komiteen er svak for, så er det hovedrolleinnehavere som gjennomgår en fullstendig forvandling i forhold til sitt vanlige fysiske uttrykk. 

Litt om regissøren:

James March (f. 1963) er en britisk film- og dokumentar-regissør, som er best kjent for filmen "Man on Wire" (2008), kan jeg lese på Wikipedia. Filmografien hans er ikke veldig stor, men inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett nærmere på den er at dette er en regissør som går meget grundig til verks når han først bestemmer seg for å lage en film. Listen over nominasjoner og priser er nemlig meget lang tatt i betraktning at han kun har medvirket i syv filmer i årene 1999 - d.d. Jeg vil anta at listen over pristildelinger for denne siste filmen også vil bli lang. 

Om Stephen Hawking, som filmen er basert på:

Stephen Hawking (f. 1942) er en britisk fysiker og matematiker, som er særlig kjent for sine arbeider om sorte hull og for å forbinde den generelle relativitetsteorien med kvantemekanikken. (Kilde: Wikipedia)

Hawking fikk i ung alder påvist motonevronsykdom (som er relatert til ALS), en sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes. Nokså tidlig ble han lenket til rullestolen, og etter en episode med lungebetennelse ble han operert med tracheostomi (dvs. at det ble opererert et hull i halsen hans). Etter dette kunne han ikke lenger snakke. I alle år har han kommunisert ved hjelp av en datamaskin, som kan snakke, og mens han i begynnelsen kunne styre denne med hendene, styrer han den i dag med øynene og enkelte muskler i ansiktet. Dette gjør at han kan skrive bøker, føre samtaler og holde foredrag. Hans mest kjente verk er "A Brief History of Time", som kom ut i 1988. 

Om Jane Wilde Hawking:

Jane Wilde Hawking (f. 1944) var Stephen Hawkings første kone. Hun traff Stephen rett før han fikk påvist sin nevrologiske sykdom, og bestemte seg for å gifte seg med ham, selv om de begge visste at han kun hadde ca. to år igjen å leve. Hun ønsket at de skulle få denne tiden sammen. Lite visste hun at det skulle bli et helt liv. Stephen Hawking trosset nemlig alle de dystre spådommene om livslengde, og han lever fremdeles den dag i dag. (Kilde: Wikipedia)

I løpet av ekteskapet fikk de tre barn; Robert (1967), Lucy (1970) og Tim (1979). Ekteskapet tok slutt i 1990, idet Stephen valgte å flytte til USA sammen med kvinnen som frem til da hadde vært hans personlige assistent. Etter dette levde Jane og Jonathan Jones, dirigenten i kirkekoret hvor Jane sang, ut sine følelser for hverandre, og de giftet seg etter hvert.

Jane Wilde Hawking utga i 1999 boka "Music to Move the Stars: A Life with Stephen" go i 2008 "Travelling to Infinity: My Life with Stephen". Filmen er basert på hennes siste bok.

Om filmen:

I filmen "The Theory of Everything" møter vi Eddie Redmayne i rollen som Stephen Hawking og Felicity Jones i rollen som hans kone Jane. Allerede under deres første stevnemøter aner vi et annet alvor enn det vi vanligvis forbinder med forelskelse i ung alder. Stephen er kun opptatt av matematikk, et fag han senere måtte endre til fysikk siden det ikke fantes matematikk-undervisning på hans nivå den gangen. Han er klossete, mister lett ting, er ikke som Janes jevnaldrende. Ikke danser han, og han er heller ikke en elegant forfører, stinn av selvtillit. Likevel elsker hun ham så høyt at da den ulykksalige diagnosen kommer for en dag, er det ikke noe annet hun vil enn å være sammen med ham. 

Unge og forelskede - på skoleball

Alle rundt paret, også Stephens far, advarer Jane. Stephen forsøker også å støte henne fra seg, fordi han skjønner at han ikke har noen fremtid å by henne. Likevel gifter de seg, og etter hvert får de også tre barn. Selv om Stephen opprettholder sitt yrke, og blir både doktor og professor i fysikk, svekkes han betydelig for hvert år som går. Så pass at hans mor lurer på om han egentlig er far til deres siste barn ... 

Stephen Hawking bindes etter hvert til rullestolen

Det tar på med tre små barn og en hjelpetrengende mann i tillegg. Økonomien tillater heller ikke at de leier inn den hjelpen de så sårt trenger. Jane får ikke tid til egen karriere, og er på randen av sammenbrudd da moren hennes - spilt av Emily Watson - foreslår at hun skal ta opp sangen, begynne å synge i kirkekoret. Det handler om en time hver uke, bare til henne. 

Stephen Hawking sammen med gode venner

Jane begynner å synge i kirkekoret, og der treffer hun Jonathan. Etter hvert knyttes Jonathan tett til familien Hawking - så pass at det ikke er til å unngå at det oppstår varme følelser mellom ham og Jane. Følelser de ikke tillater seg å leve ut, men som gjør det umulig å fortsette ... 

Stephen Hawking og barna

Som tidligere nevnt spiller Eddie Redmayne sin livs rolle i denne filmen. Parallellene til den tidligere Oscar-vinneren Daniel Day-Lewis og hans fantastiske rolletolkning som den CP-rammede Christy Brown i filmen "Min venstre fot", er slående. Felicity Jones gjør også en svært god rolletolkning som hans kone, men her vil jeg tro at hun vil møte atskillig konkurranse i kategorien beste kvinnelige hovedrolle i Julianne Moore (i filmen "Still Alice", som jeg riktignok ikke har sett enda, men ikke unngått å få med meg har fått stråelende kritikker). Hennes rolle er mer ordinær, og hun gis mindre å spille på enn Eddie Redmayne. Historien i "The Theory of Everything" er sterk, noen ganger så sterk at tårene kom, og dermed har den alt som trengs til virkelig å krype inn i sjelen til alle oss som ser den. For er ikke historien om Stephen Hawking en herlig påminnelse om at ingenting er umulig, bare man vil dette tilstrekkelig sterkt? At på til er historien høyst virkelig! Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første! En av de virkelig bedre filmene jeg har sett! Og bare for å ha nevnt det: man skulle egentlig tro at filmen var britisk! 

Filmen går på kino for tiden. Dersom du er blant dem som ikke går for ofte på kino, anbefaler jeg at du i alle fall får med deg denne! Og helt til slutt - filmmusikken er helt fantastisk!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 var at Eddie Redmayne vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Hawking), Felicity Jones (Jane Wilde Hawking), Charlie Cox (Jonathan Jones, Janes andre ektemann), Emily Watson (Janes mor), Simon McBurney (Stephens far), David Thewlis (Stephens lærer og etter hvert kollega ved Cambridge Univercity), Maxine Peake (Stephens andre kone) m.fl.
Spilletid: 123 min.

"American Sniper" (Regissør: Clint Eastwood)

Enda en endimmen-sjonal film om Irak-krigen ...

Det er egentlig bare to grunner til at jeg valgte å se denne filmen, som det ante meg ville bli i meste laget på flere nivåer. Det ene er at filmen er regissert av Clint Eastwood. Det andre er at hovedrollen spilles av Bradley Cooper. At filmen er Oscar-nominert, har med andre ord ikke vært avgjørende. 

Clint Eastwood (f. 1930) er en meget erfaren regissør, og han står blant annet bak filmer som "J. Edgar" (2011), "Invictus" (2009), "Bird" (1988), "Mystic River" (2003), "Gran Torino" (2008), "Changeling" (2008), "Million Dollar Baby" (2004) og "Broene i Madison County" (1995) - bare for å nevne noen. Han har rett og slett laget mye bra film! Og alt er ikke like brutalt som for eksempel "American Sniper".

Bradley Cooper (f. 1975) er en skuespiller jeg har fått mer og mer sansen for. Det har nok sammenheng med alle de seriøse rollene han har hatt i de senere årene. Mens jeg googlet på ham, dukket det opp en flunkende ny film som han har medvirket i - "Serena" med Susane Bier som regissør. Det er bare å glede seg!

"American Sniper" hadde Norges-premiere fredag 23. januar 2015. Filmen er nominert til seks Oscars i følgende kategorier:
- Beste film
- Beste mannlige hovedrolle (Bradley Cooper)
- Beste adapterte manus
- Beste filmredigering 
- Beste lydmiks
- Beste lydredigering 

Filmen er basert på Chris Kyle (f. 1974 d. 2013) sin selvbiografi som snikskytter i Irak - "American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History". Bare tittelen er nok til å rygge bakover! Som om det skulle dreie seg om en konkurranse om å være best ... Men Kyle hadde rett. Ingen snikskytter har visstnok drept så mange som ham. Han mente selv at han drepte 255 mennesker, mens det er blitt offisielt bekreftet at han "bare" drepte 160. 

Mens Chris Kyle var rekrutt i U.S. Navy SEAL

Vi følger Chris Kyle tett gjennom fire opphold i Irak, hvor han kommer opp i ulike dilemmaer. Av og til ser han seg nødt til å drepe både barn og kvinner der han oppfatter disse som en trussel. Jeg skjønner at dette kan være nødvendig i en krig av årsaker vi som ikke har vært der skal være forsiktig med å overprøve. Men at vi underveis ikke møter en eneste iraker - ikke en! - som har noe som ligner på menneskelige og formidlende trekk ... det trekker ned hele min opplevelse av denne filmen. Jeg antar f.eks. at irakere flest er like ulike innbyrdes som de fleste folkeslag. I tillegg vet vi at en hel del irakere var/er sekulære, at noen er sunnier og andre er shiaer. Noen ønsket amerikanerne velkommen - i alle fall til å begynne med - andre ønsket dem dit pepper´n gror, og dem ble det ganske mange av etter hvert som årene med okkupasjon vedvarte og vedvarte. Disse nyansene er fullstendig fraværende i denne filmen. Og det er kanskje ikke så rart, for det var slik Chris Kyle så dem: som onde. "There is evil out there!" er for eksempel en replikk som går igjen gjennom hele filmen. 

Vi følger en hel del av Chris Kyle´s skyte-bragder i filmen.

Innimellom alle skyteepisodene kommer Chris Kyle hjem til sin kone, og ekteskapet halter mer og mer. For han er ikke til stede i deres familieliv, og etter hvert preges han mer og mer av posttraumatisk stress-syndrom. Høye og brå lyder får ham til å reagere automatisk, og i et hageselskap holder dette på å koste hunden deres livet. Hvordan han skulle være egnet til å foreta adekvate vurderinger av faresituasjoner da han reiste tilbake til Irak igjen, trenger vi ikke rare fantasien for å tenke oss ... 

Teamet i Irak

Som alltid når Hollywood lager heltehistorier, fjernes det som ikke passer. Et sted leste jeg at Chris Kyle skjøt og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans etter at han kom tilbake igjen til USA. Ikke ble han tiltalt - han var jo krigshelt - og ikke er dette med i filmen. Dermed svekkes min oppfatning av filmen ytterligere. Jeg har aldri vært noen fan av såkalte sanne historier som utelater vesentlige opplysninger, enten fordi de ikke passer inn i et helteepos eller fordi man har endret på sannheten for å gjøre filmen "mer spennende". 

Chris Kyle og en annen snikskytter

Så hva fikk jeg ut av denne filmen, tross alt? Jo, den er meget virkningsfullt filmet og regissert, med nærbilder av nær sagt alle vinkler snikskytteren må ha befunnet seg i under sine opphold i Irak. Det hele nesten på grensen til våpen-fetisjisme eller våpen-pornografi, om det er mulig å bruke slike begreper. Rent teknisk er filmen upåklagelig! Det var bare det at jeg ikke hadde særlig sansen for den innholdsmessige, det vil si måten historien er fremstilt på. Jeg var for øvrig forberedt på at Clint Eastwood er macho både som skuespiller og regissør, og at det er muskler, manndom og våpen som gjelder. Noen av klisjeene kunne han riktignok ha spart seg, som tilbakeblikkene til Chris Kyles barndom. Dessuten kunne filmen blitt enda mer interessant dersom det hadde vært fokusert mer på hva det gjorde med ham å ha vært i krigen, for så å komme hjem krigstraumatisert. Det lille vi fikk innblikk i, ble for overfladisk etter mitt skjønn.

Jeg verken tror eller håper at denne filmen blir tildelt Oscar som beste film, og jeg tror heller ikke at Bradley Cooper har en sjanse til å få prisen for beste mannlige hovedrolle. Så langt holder jeg en knapp på Benedict Cumberbatch sine skuespillerprestasjoner i "The Imitation Game". Kanskje har filmen muligheter til å hente inn priser for filmredigering og lyd. Jeg har så langt bare sett noen få av de nominerte filmene, så det er absolutt for tidlig å si. 

På grunn av mine innvendinger mot filmen, kan jeg ikke anbefale den varmt. Det gjør heller ikke mannen min, som er tilbøyelig til å like atskillig flere såkalte "B-filmer med C-skuespillere" enn meg ... Filmen føyer seg inn den amerikanske tradisjonen med å fremstille seg selv som helter og alle andre som skurker uten menneskelige trekk. 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Sniper" vant Oscar i kategorien beste lydredigering.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: American Sniper
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Bradley Cooper (Chris Kyle), Sienna Miller (Taya Renae Kyle), Max Charles (Colton Kyle), Luke Grimes (Marc Lee) m.fl.
Spilletid: 132 min.

"Gravity" (Regissør: Alfonso Cuarón)

Oscar-favoritt nr. 1 i 2014!

Science-fiction er virkelig ikke min favoritt-genre, og når jeg likevel valgte å se denne filmen var det av flere årsaker. George Clooney var en av dem. At filmen fikk hele syv Oscars var en annen. 

Fra før av tenkte jeg at Alfonso Cuarón var en for meg fullstendig ukjent regissør, men det var før jeg studerte hans filmografi på Wikipedia. Cuarón står nemlig bak filmer som "The Assassination of Richard Nixon" (2004), "Children of Men" (2006) og "Black Sun" (2005). De to første har jeg sett - den siste har jeg skjønt at jeg bør se. 

"Gravity" vant i år Oscar i kategoriene beste regissør, beste lyd-mix, beste lyd-redigering, beste visuelle effekter, beste kinomatografi, beste filmredigering og beste originalfilm  (original score). 

Handlingen i "Gravity" er nokså enkel. Dr. Ryan Stone (spilt av Sandra Bullock) og astronaut Matt Kowalski (George Clooney), som er på sin siste tur ute i rommet, er ute på oppdrag for å reparere en satelitt da de blir truffet av en ødelagt russisk satelitt som kommer i full fart mot dem. Deres egen romstasjon blir fullstendig smadret av satelitten, og selv må de rømme av gårde for å unngå å bli truffet selv. 

Dr. Stone og Kowalski styrer av gårde mot en annen romstasjon. Men ikke bare er dr. Stone i ferd med å gå tom for oksygen, men Kowalski har snart ikke mer strøm igjen på sin styringsfunksjon. Rekker de frem i tide?

I mellomtiden kommer det flere løse deler fra ødelagte satelitter gjennom rommet - deler som knuser alt som kommer i dets vei ...

Som jeg nevnte innledningsvis - sci-fi er ikke min greie, egentlig. Derfor ble jeg litt overrasket over hvor spennende jeg faktisk syntes at denne filmen var. Det forhold at den var i 3D, gjorde filmen ekstraordinært kul å se.  3D er et format jeg vanligvis synes blir for dyrt, men som denne gangen nærmest selges pallevis fra Platekompaniet siden filmen er en Oscarfavoritt, og det til den nette sum av 149 kroner for Kompis-medlemmer - og derfor slo jeg til. Det angret jeg ikke på! Jeg vil faktisk påstå at filmen bør ses nettopp som 3D. 

Uten å røpe for mye av handlingen må jeg vel si at jeg ble litt skuffet over at jeg ikke fikk se mer av George Clooney ... For dette er først og fremst Sandra Bullocks film! Hun spiller til gjengjeld meget godt! 

Uansett hvordan jeg enn snur og vender på det - dette er en film som er helt grei underholdning der og da, men lite mer. Og så kan man selvsagt bli svært imponert over filmeffektene - og de er imponerende! Akkurat det fikk filmskaperne full uttelling for under årets Oscar-utdeling. Handlingen er derimot syltynn.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Gravity
Nasjonalitet: USA/Storbritannia
Genre: Drama/Sci-Fi/Thriller
Skuespillere: Sandra Bullock (Dr. Ryan Stone), George Clooney (Matt Kowalski)
Spilletid: 91 min.

The Descendants (Regissør: Alexander Payne)

Familiedrama fra Hawaii

Ekteparet Matt og Elizabeth King har døtrene Alex og Scottie - den ene i tenårene og den andre 11-12 år. Matt har stort sett vært borte hele deres oppvekst, opptatt som han har vært med sin advokatbusiness samt oppgave som fondsforvalter av slektens etter hvert meget verdifulle eiendommer på Hawaii. De har et deilig hus med svømmebasseng og kunne sånn sett hatt et meget godt liv, dersom Matt bare hadde vært mer hjemme ...

Under ett av Matts mange fravær, blir kona utsatt for en ulykke mens hun står på vannski. Hodeskadene hun pådrar seg er store, og hun havner i koma. Matt er helt opprådd. Plutselig er det han som må stelle hjemme, og håndtere to døtre som er alt annet enn enkle. Han henter Alex hjem fra den rådyre privatskolen hun går på, og hvor hun stort sett har benyttet tiden godt til å flippe ut, drikke seg full ved hver minste anledning osv. Hun er i oposisjon til alt og alle. Og da hun at på til insisterer på at en gutteslamp ved navn Sid skal være sammen med dem absolutt hele tiden, er det rett før Matt tilter. Sid kommer med de mest upassende kommentarer i de mest kritiske situasjoner, og dette koster ham fra tid til annen et blått øye.

Mens Elizabeth ligger i koma og legene begynner å forberede dem på at hun aldri kommer til å våkne mer, lar Alex bomben springe. Hun kan fortelle at moren hadde en elsker, og at dette er årsaken til at hun ga fullstendig blaffen mens hun gikk på privatskolen. Dermed starter jakten på hvem denne elskeren er ... Parallelt står han midt oppe i sitt livs store avgjørelse - om han som fondsforvalter skal gå med på at slekten skal selge sine verdifulle eiendommer. Et salg som vil gjøre dem alle styrtrike, men som vil frata øygruppen en uberørt naturperle av de helt store ...

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Når George Clooney er med i en film, slutter i grunnen min objektivitet å virke. Dette er en av de virkelig bedre filmene med ham i hovedrollen! Og selv om den godeste Clooney begynner å dra på årene, er han fremdeles like kjekk! Her spiller han en familiefar som plutselig må ta ansvar for hverdagens trivialiteter, mens han vanligvis fremstilles som en damenes jens, som nedlegger gudsbenådede vakre kvinner over en lav sko. Som vanlig er det han som bærer filmen, selv om spesielt Shailene Woodley i rollen som Alex er et navn å merke seg. Ellers får vi et greit innblikk i hva et liv på Hawaii innebærer - nær sagt på godt og vondt. Sjelden har jeg sett innspillingsstedet så godt profilert som her - med endeløse strender og alt for mange totalt usjarmerende skyskrapere - men også med en og annen uberørt perle i øygruppen, som her ble presentert som eiendommen slekten ønsket å selge. Jeg mener at filmen fortjener terningkast fem! Helt avslutningsvis kan jeg nevne at filmen har mottatt Oscar for beste manus, og Golden Globe for beste film og beste mannlige hovedrolle. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Descendants 
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: George Clooney (Matt King), Shailene Woodley (Alex King), Beau Bridges (fetter Hugh), Judy Greer (Julie Speer), Nick Krause (Sid), Amara Miller (Scottie King), Matthew Lillard (Brian Speers), Robert Fortser (Scott Thorson), Patricia Hastie (Elizabeth King)
Spilletid: 110 min.

Matt og hans to noe uregjerlige døtre

På jakt etter konas elsker

Spionerer i buskene

Livet som alene-far

"Barnepiken" (Regissør: Tate Taylor)

Enda bedre enn boka!

Vi befinner oss i byen Jackson i Mississippi på 1960-tallet. Unge Skeeter drømmer om å bli journalist og forfatter i en tid hvor unge pikers drøm "bare" skulle være å bli gift og gå rundt på stas, mens sorte hushjelper tok seg av alt husarbeidet og barnepasset. Skeeters venninner er for lengst gifte, og synes hun er helt håpløs som ikke har funnet seg en mann for lengst.

Skeeter ser med stor forargelse på hvordan venninnene behandler sine sorte hushjelper. Mens hun sliter med å fylle rollen som husmorskribent i Jacksons største avis, begynner en idé å fylle hennes hode: hun ønsker å skrive om hushjelpenes situasjon, sett fra deres ståsted. Problemet er bare å finne noen som tør å samarbeide med henne. Segregeringslovene er strenge, og Ku Klux Klan tar faktisk livet av de sorte som våger å stå frem. Men to kvinner tør - riktignok så vidt - og det er Aibileen og Minny.

En av Skeeters venninner - Hilly - er svært toneangivende i miljøet, og når hun går inn for at det skal bli pålagt å bygge eget toalett for tjenestefolket, er det ingen som tør å protestere. Hilly er nemlig livredd for hvilke smittsomme sykdommer de sorte kan overføre til de hvite dersom de bruker samme toalett. Og det er Hilly som styrer hvem som er ute og inne i varmen blant de hjemmeværende hvite husmødrene. Det kan derfor koste dyrt å si seg uenig med henne.

Etter hvert som hushjelpene opprøres av Hillys påfunn, der hun for et godt ord beskylder den ene etter den andre for tyverier bare for å bli kvitt dem, bestemmer de seg for å la seg intervjue av Skeeter. Og det er de helt utroligste historier som kommer frem. Så utrolige at verken Skeeter eller de sorte hushjelpene for sitt bare liv tør å vedstå seg prosjektet da boka omsider kommer ut - med anonym forfatter og anonyme kilder. Boka skaper bølger i lokalsamfunnet, særlig fordi enkelte av kvinnene kjenner igjen seg selv ...

Jeg elsket boka som denne filmen er basert på, og ga den terningkast fem, men denne gangen må jeg medgi at filmen var enda bedre! Her blir det ganske enkelt terningkast seks! For det første har filmprodusentene skapt et helt autentisk 60-tallsmiljø i filmen. Bare å se bilene og klærne til dem som var med i filmen, var fantastisk! I tillegg er skuespillerprestasjonene helt utrolige! For mitt vedkommende stemte alt med hva jeg på forhånd hadde forestilt meg. Selv om noen av rollene ble vel melodramatiske, hvor enkelte av husmødrene ble fremstilt som regelrette hjernetomme fjols, dvs. nokså overdrevent, gjorde dette at humoren hele tiden lå rett bak. Filmregissøren har i samarbeid med skuespillerne tilført historien mye gjennom det visuelle uttrykket, der ord rett og slett er overflødige. Og det er nettopp her jeg opplevde at filmen reiste seg over boka.

At det faktisk var lov å behandle sine tjenestefolk slik som dette for rundt 40-50 år siden, er nesten ikke til å tro. Filmen får en mer alvorlig lød når man vet at det kostet mange sorte borgerrettighetsforkjempere livet å komme dit vi er i dag. Å samarbeide om noe så uskyldig som et bokprosjekt var derfor ikke ufarlig i USA på 1960-tallet. Filmen er svært rørende, og jeg må innrømme at tårene kom opptil flere ganger. Likevel opplevde jeg ikke at den var spekulativ på noe vis. Det hadde selvsagt vært enda kulere om filmen hadde blitt spilt inn på 1960-tallet og bidro til å forandre verden den gangen, men kanskje holder det lenge å minne den oppvoksende generasjon om hvordan det var i nokså nær fortid? Jeg sier: løp og kjøp! DVD´en hadde release i dag.

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Help
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Emma Stone (Skeeter), Bryce Dallas Howard (Hilly), Octavia Spencer, Mike Vogel (Minny), Sissy Spacek (Hillys mor), Allison Janney (Skeeters mor), Jessica Chastain (Celia), Chris Lowell (Skeeters kjæreste), Viola Davis (Aibileen), Ahna O'Reilly (Elizabeth - Aibileens arbeidsgiver), Anna Camp (Jolene), Cicely Tyson (Constantine - Skeeters barnepike)
Spilletid: 2 t 26 min.
Basert på Kathryn Stocketts roman med samme navn

Skeeter drømmer om å bli forfatter og journalist

Skeeter finner det vanskelig å passe inn i venninnenes miljø

De modige kvinnene Minny og Aibileen

"Precious" (Regissør: Lee Daniels)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Gabourey Sidibe, Mo'Nique, Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Shepherd, Lenny Kravitz, Stephanie Andujar, Chyna Layne, Amina Robinson, Xosha Roquemore, Angelic Zambrana, Aunt Dot, Nealla Gordon, Grace Hightower, Barrett Isaiah Mindell, Kimberly Russell
Spilletid: 110 min.

Precious ble ikke akkurat født med noen sølvsje i munnen. I en alder av 16 år er hun gravid for andre gang, og hun blir derfor utvist fra skolen hun går på og henvist til en alternativ skole for vanskeligstilte. En sosialarbeider forsøker å nøste opp trådene i livet hennes, og det hun får høre er nedslående.

Precious bor sammen med moren sin i en ghetto i Harlem. Moren, som er trygdemisbruker, hater datteren, og gjennom hele oppveksten har hun fått høre hvor udugelig og uønsket hun er. Den eneste trøsten Precious har, er mat, og hun er derfor betydelig overvektig.

Det er en historie om grov omsorgssvikt, hundsing, incest, vold og uverdighet. Like fullt er Precious ikke en person som uten videre lar seg knekke. På spesialskolen møter hun andre elever som heller ikke har hatt den beste starten på livet, samt en kvinnelig lærer som har tro på henne og klassekameratene hennes. Da hun føder sitt andre barn, bestemmer hun seg for at hun vil komme seg vekk fra moren. Men selv om det er lys i tunnelen, er det liksom ingen ende på all den urett som skal komme til å ramme Precious ...

Filmen "Precious" er basert på romanen "Trøkk" av Sapphire. Det er en svært sterk historie som fortelles! Jeg må likevel innrømme at filmen nok ville ha gjort et enda sterkere inntrykk på meg dersom jeg hadde visst at den var basert på en virkelig historie. Det ble nesten litt "too much" til slutt. Samtidig er det ikke til å komme forbi at Precious´ skjebne deles av mange fattige kvinner fra svært ressurssvake familier.

Terningkast fire. 

"Bird" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 1988
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Forest Whitaker, Diane Venora, Michael Zelniker, Samuel E. Wright, Keith David, Michael McGuire, James Handy, Damon Whitaker, Morgan Nagler, Arlen Dean Snyder, Sam Robards
Spilletid: 154 min.

Charlie Parker, også kalt Bird, ble født i 1920. I løpet av sitt korte liv (som endte da han var 34 år) markerte han seg som en formidabel jazzsaksofonist. Hans helt særegne musikkstil gjorde ham til en av de største jazzmusikere noen sinne.

I filmen møter vi ham som voksen mann, og han har allerede gjort seg bemerket i Amerikas jazzverden. Dessverre ligger han under for både alkohol og heroinmisbruk, og dette gjør ham tidvis meget vanskelig å samarbeide med. Dessuten var det i aller høyeste grad medvirkende til at han aldri klarte å tjene noe særlig på musikken sin, men forble temmelig fattig. Han og vennen Dizzy Gillespie ble ansett å revolusjonere jazzen.

Foruten at musikken i denne filmen er vanvittig god samt at skuespillerprestasjonene er formidable, er miljøskildringene i filmen meget troverdige. Forest Whitaker spiller Bird med en så intens innlevelse at det rett og slett ikke kunne vært gjort bedre! Og Diane Venora som Birds kone Chen var ikke noe dårligere!

Noe jeg ikke visste fra før av var at Charlie Parker var gift med en hvit kvinne. Selv om de levde og bodde i Nord-statene, kunne ikke det være enkelt i 40-50-årenes USA. Dette var tross alt lenge før segregeringslovene ble opphevet og Martin Luther King ble en helt og foregangsmann i kampen mot rasisme. Men som et paradoks nevner jeg at filmen ble innspilt i 1988, og ikke én gang finner det i denne filmen sted en het scene mellom ektefellene. Antakelig ville dette vært for sterk kost for det amerikanske publikum i 1988 ...

For øvrig synes jeg filmen med fordel kunne ha vært litt kortere. 2,5 timer ble i lengste laget.

Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

"The Curious Case of Benjamin Button" (Regissør: David Fincher)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.

Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.

Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.

Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.

Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.

Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.

Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på terningkast fire.