"Arrival" (Regissør: Denis Villeneuve)

En noe annerledes Sci-fi 

"Arrival" er en av filmene som ble nominert til Oscar tidligere i år. I alt var det tale om åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film. Da jeg så filmen noen få dager før utdelingen den 27. februar, levnet jeg den få vinnersjanser. Fasiten etter prisutdelingen er at "Arrival" fikk en Oscar, og dette var i kategorien beste lyd. 

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) har vunnet mange priser tidligere, blant annet for "Sicario" (2015) og "Incendies" (2010). (Linkene peker til mine omtaler av disse filmene.)

I filmens åpningsscene følger vi hovedrolleinnehaveren Louise Banks, som har en datter som dør av kreft. Etter noe forvirring i forhold til sammenhengen i historien, skjønner vi at dette er et frempek, og at resten av historien som fortelles ligger tilbake i tid, før datteren ble født. 

Louise er lingvist (språkforsker). Midt under en forelesning på universitetet blir hun og resten av verden oppmerksom på tolv romskip som lander på forskjellige steder i verden. Det er åpenbart at de vesnene som oppholder seg på romskipene har et budskap. Problemet er bare at ingen forstår hva de forsøker å formidle. 

Ett av romskipene har landet i Montana, og myndighetene setter opp en militærleir ved siden av romskipet, som svever litt over bakken. 

Louise - med romskipet i bakgrunnen.

Louise blir kontaktet fordi myndighetene tenker at hun er den rette til å deschiffrere budskapet fra vesnene som befinner seg ombord på romskipet. Hva vil de? Er de ondsinnede eller kommer de med noe godt? Når Louise spør dem om hva de vil, tolker hun svaret de kommer med som "offer weapon". Dette tolkes truende av de militære som er i beredskap rundt romskipet. Sammen med matematikeren Ian Donnelly forsøker hun å unngå en katastrofe.

I begynnelsen kommuniserer Louise gjennom en romdrakt, men etter hvert
skjønner hun at for mye av kommunikasjonen går tapt når hun ikke får
vist frem hvem hun er.

Parallelt følger vi andre lands reaksjoner på romskipene. Sterk grad av mistenksomhet preger det meste som skjer. Spørsmålet er om det er språkforskere som først og fremst skal redde verden, altså ved at det legges et stort arbeid og mye energi i kommunikasjonen for å unngå misforståelser ... (Noe som kunne kommet godt med også i kommunikasjonen mellom menneskene på jorda ...) Historien viser med all tydelighet at det i alle fall ikke er militære krefter som redder verden ... 

Louise kommuniserer med de utenomjordiske vesnene-

Mer enn dette har jeg ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen for alle dere som har lyst til å se denne filmen. 

Jeg innrømmer det like godt med en gang: sci-fi er ikke min favoritt. Det er helt opplagt at dette påvirker min holdning til denne filmen. Samtidig er det flere ting jeg reagerte på mens jeg så filmen. Først og fremst reagerer jeg på fremstillingen av at det er amerikanerne som sitter med løsningen på hvordan verden kan forstås, men resten av verden stort sett ikke forstår hvordan kriser som dette kan løses. Dette budskapet spisses i filmen. Jeg kjenner også at "en-mann-kan-redde-verden"-konseptet har gått ut på dato. Filmregissøren skal likevel ha for at helten denne gangen er en kvinne, men likevel ... Jeg ser at filmen har fått kred for originalitet og at det fremheves av enkelte at det er mye som skiller denne filmen fra f.eks. "Independence Day" (en helt elendig film, synes jeg). Romvesnene i denne filmen er dessuten fullstendig annerledes enn alle andre romvesner jeg har sett i tilsvarende filmer. Er det en god eller dårlig ting? Tja ... Vet ikke helt. Og bare for å ha nevnt det: gåten knyttet til "offer weapon" er selvsagt essensiell i filmen, og dette byr på overraskelser underveis. 

Rent teknisk holder denne filmen mål og vel så det. Romskipet og romvesnene er originale. Skuespillerne er også flotte. Lydbildet er dessuten eminent. Men historien engasjerte meg ikke. Mest fordi jeg fant det hele så usannsynlig og lite troverdig ... Dersom du er blant dem som elsker sci-fi tror jeg likevel at du kommer til å like denne filmen. La derfor ikke min oppfatning av den stå i veien for at du likevel velger å se den. 

Filmen er tatt av filmplakatene på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 20. mars i år.

Innspilt: 2016
Originaltittel: Arrival
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Sci-fi
Skuespillere: Amy Adams (lingvisten Louise Banks), Jeremy Renner (Ian Donelly), Forest Whitaker (U.S. Army Colonel G. T. Weber), Michael Stuhlbarg (agent David Halpern), Tzi Ma (general Shang) og Mark O´Brien (kaptein Marks)
Spilletid: 116 min

"The Big Short" (Regissør: Adam McKay)

Enda en film om finanskrisen i 2007/2008

Filmen "The Big Short" er basert på dokumentaren fra 2010 med samme navn av Michael Lewis, og handler om finanskrisen i 2007-2008. Kort fortalt handler den om fire outsidere som forutser finanskrisen, og som tjener seg søkkrike på at bankene ikke gjør den jobben de er satt til å gjøre. 

Adam McKay (f. 1968) er både regissør, producer, manusforfatter, humorist og skuespiller. Filmene han har vært med på å lage har gått helt under min radar, men er nok også av en annen kategori enn det som trigger mine interesser. Antakelig hadde jeg aldri sett "The Big Short" heller, dersom det ikke hadde vært for at den er nominert til Oscar i fire klasser; beste film, beste mannlige hovedrolle (Christian Bale), filmredigering og tilpasset manus (adapted screenplay). Jeg synes nemlig at jeg har sett nok filmer om finanskrisen i 2007/2008, blant annet dokumentaren "Inside Job" (2010) og "Too Big to Fail" (2011). 

Vinklingen i "The Big Short" er imidlertid annerledes enn hva jeg har sett tidligere, fordi det her fokuseres på at det var mulig å forutse krisen, uten at man trengte å være genial på noen som helst måte. Det hele lå nærmest oppe i dagen. Men fordi det var for mange grådige mennesker med makt som bare tenkte på seg selv, gikk det som det måtte gå. Kanskje var det så enkelt som at USA falt for eget grep; man trodde at alt bare vokste inn i himmelen, at man nærmest var et utvalgt folk det bare kunne gå godt med, at kjøpefesten aldri skulle få en ende ...

Vi møter altså fire outsidere som i årene før finanskrisen oppdaget hvor ustabilt boligmarkedet var i ferd med å bli. Litt for mange huseiere baserte sine boligkjøp på høye lån, og når de fikk problemer med betalingen var det i grunnen "bare" å refinansiere. Bankene brød seg ikke om sikkerheten, fordi hver utlåner fikk høye provisjoner for hvert lån de klarte å gi. Og så solgte de porteføljen videre til andre, som trodde at sikkerheten var i orden. Dermed satt de kun igjen med profitten og slapp å ta risikoen selv. 

Her skapes det som senere er blitt kalt CEO 

Markedet skapte noe som ble kalt credit default swap. Dette er en kontrakt (obligasjon) hvor en kjøper av bankens gjeld eliminerer et mulig tap som følge av mislighold fra utsteders side. En del av avtalen er at utsteder av obligasjonen forsikrer kjøpers eventuelle tap som en del av avtalen. Det er nesten for godt til å være sant. Antakelig var dette nødvendig for å sikre at det fremdeles fløt kontantstrømmer i et marked som var nedadgående, og hvor de store investorene for lengst ville ha trukket seg tilbake. Ved å holde markedet i gang nærmest ved kunstig åndedrett, ble det senere fallet desto større. For i bakkant satt investorene og trakk i trådene, og akkurat da det så som verst ut, trakk de i snora. Da falt også bunnen av markedet fullstendig ut. 

De som tapte var vanlige folk, som bankene lurte til å kjøpe fond som ikke var verdt det papiret de var trykket på. Her kunne de bake inn usikre aksjer som de som virkelig hadde peiling, holdt seg langt unna. Folk trodde jo på bankene. (Jeg får selv en dejavu til en episode hvor jeg fikk tilbud om økonomisk rådgivning i banken min, og forslaget som kom fra min personlige rådgiver var at jeg skulle ta opp lån for å investere i fond ... Der og da ble jeg forbannet. Det er jeg glad for i ettertid, for alle vanlige folk som bet på dette, tapte alt de hadde investert.)

Etter hvert går det opp for disse fire outsiderne at jo mer de tjener på sine investeringer, jo nærmere er et fullstendig kollaps av finansmarkedet i det landet de faktisk bor i. Og at de som kommer til å tape penger ikke er noen anonyme som de ikke trenger å tenke på, men moren deres, barna, familien for øvrig, venner, bekjente, naboer ... Krisen er i ferd med å bli så omfattende at hele landets sikkerhet står i fare. Er det like gøy å kunne cashe ut mangfoldige billioner av dollar når ingen vil ha noe med en å gjøre ... ikke noen gang? 

Dr. Michael Burry venter på den store gevinsten

Vi møter blant annet Christian Bale som Dr. Michael Burry. Han er en spesiell fyr som satser alt på ett kort (i form av CDO). På jobben går han hvileløst rundt og bare venter på gevinsten. Ingen har noe å gjøre, de bare venter ... Dessuten møter vi Brad Pitt i rollen som Ben Rickert. Han har faktisk noen etiske skrupler i forhold til å skulle satse penger på at USA skal gå ad dundas. Han får også noen av de andre investorene til å tenke nøye gjennom hva de egentlig driver med, blant annet ved å påpeke hvor mange som kommer til å ta livet av seg som følge av at boblen sprekker. Dette får dem til å gå til flere aviser for å fortelle om det som skjer. Men ingen vil høre på dem. Ingen ønsker å risikere sine journalistkarrierer på noe som strengt tatt ikke kan dokumenteres enda ... 

Det virkelig tankevekkende er at nesten ingen som var involvert i det som har blitt kalt CDO-boblen, er blitt arrestert, og at noe som kalles Bespoke CDO igjen selges i det amerikanske finansmarkedet ...

"The Big Short" er absolutt en severdig film, selv om jeg personlig ikke liker måten den er regissert på. Filmen fremstår noe rotete i oppbyggingen, og rolleinnehaverne går av og til på en måte ut av scenene de står oppe i og henvender seg direkte til oss seere. Det er selvsagt originalt, men ikke så vellykket, synes nå jeg. Skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på, og Christian Bale i rollen som Michael Burry, en mann med Aspergers syndrom er da også Oscar-nominert i klassen beste mannlige birolle. Jeg tror imidlertid ikke at han får den, fordi han møter tøff konkurranse med Tom Hardy fra "The Revenant" og Mark Rylance fra "Bridge of Spies". Når det gjelder nominasjonen i klassen beste film, kan man aldri vite noe sikkert. I fjor ble jeg utrolig overrasket, og hadde f.eks. aldri trodd at "Birdman" av alle Oscar-nominerte filmer skulle vinne i klassen beste film. At "12 years a Slave" vant året før, var derimot veldig forutsigbart. 

Dersom du ikke går så ofte på kino og heller ikke er helt spesielt interessert i finansmarkedet, er mitt råd: velg en annen film! Dersom du derimot ser mye film, anbefaler jeg å få med denne. Styrken ved filmen er at den viser et litt annet bilde av finanskrisen enn slik vi er vant til å få den presentert. Og så er det selvsagt slik at filmer som er kritisk til egne myndigheter slik som her, er et spennende fenomen i seg selv. 

Filmen går på norske kinoer for tiden, og DVD´en slippes 30. mai i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.)

Innspilt: 2015 
Originaltittel: The Big Short
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brad Pitt, Christian Bale, Steve Carell, Karen Gillan, Selena Gomez, Ryan Gosling, Marisa Tomei, Melissa Leo
Spilletid: 2 t 10 min.

"The Revenant" (Regissør: Alejandro Gonsales Iñárritu)

Episk western-film som er nominert til 12 Oscars

"The Revenant" er en av filmene som er nominert i forbindelse med Oscar-utdelingen i år. Hele 12 nominasjoner er det tale om, og dette er i klassene beste film, beste mannlige hovedrolle (Leonardo diCaprio), beste mannlige birolle (Tom Hardy), kinematografi, kostymedesign, regi (Alejandro Gonsales Iñárritu), filmredigering, makeup og hårstyling, produksjonsdesign, lydredigering, lydmiks og visuelle effekter. 

Regisøren Alejandro Gonsales Iñárritu står bak en rekke kjente filmer som "21 Grams", "Babel", "Biutiful" og fjorårets Oscar-suksess "Birdman", som hanket inn priser i klassene beste film, beste regi, beste originale filmmanus og beste kinematografi. Det forelå ytterligere fem nominasjoner. 

"The Revenant" er basert på deler av Michael Punke´s roman med samme navn, og hendelsene i romanen er inspirert av nybyggeren og pelsjegeren Hugh Glass´(f. 1783 d. 1833) opplevelser i 1823 i Montana og South Dakota. 

Handlingen i filmen foregår blant annet i Montana.

I filmens åpningsscene er om lag 30 pelsjegere samlet i et skogholt. Hvis vi ser ekstra godt etter, kjenner vi igjen norske Kristoffer Joner som en av mennene som sitter på bakken og slapper av. Han har en replikk og så er han borte. 

Et stykke unna befinner Hugh Glass (spilt av Leonardo DiCaprio) og sønnen seg. Plutselig hører de noen umiskjennelige lyder som tyder på angrep fra indianere. Det hele utvikler seg til et blodbad, og rundt 20 menn blir drept av indianernes piler. De resterende om lag 10 mennene klarer så vidt å berge skinnene, som de får om bord i en elvebåt før de flykter fra indianerne. 

Pelsjeger-leiren blir angrepet av indianere. 

Båten går ikke fort i elva, og Hugh Glass, mannen som er lokalkjent og som skal bringe dem trygt frem til Fort Kiowa, mener at de bør forlate båten. De er et svært synlig mål dersom de skulle støte på flere fiendtlige indianerstammer, mens de kan gjemme seg mer bort i skogen. 

Det meste snur da Glass blir angrepet av en grizzly-bjørn. Scenen vi blir vitne til er så realistisk at det er gruoppvekkende. Så er også bjørnen ekte, men her er det selvsagt filmtriks ute og går. I alle fall - Glass overlever med nød og neppe, og er da så skadd at han ikke er i stand til å gå. Stemmebåndene er også så skadet at han ikke klarer å snakke. 

Hugh Glass angripes av en grizzly-bjørn.

Mennene bestemmer seg for å frakte Glass på båre frem til Fort Kiowa. Det er tross alt han som kjenner veien. Innerst inne har de ingen tro på at han vil overleve alle skadene. Etter hvert viser det seg at det å bære båren med Glass forsinker følget så mye at noen må bli igjen for å ta seg av ham, inntil han er i stand til å gå for egen maskin. Valget faller på Glass´ halv-indianske sønn Hawk, Jim Bridger og John Fitzgerald. De loves en belønning når de kommer frem til fortet. Dersom Glass skulle dø, pålegges de å gi ham - alle forhold tatt i betraktning - en verdig begravelse. 

Glass er vitne til at Fitzgerald dreper sønnen Hawk - uten at han kan gjøre noe.

Fitzgerald er ingen human mann, og han er først og fremst ute etter lett-tjente penger. Å bli værende der ute i skogen med Glass opplever han som et stort bryderi. Han ønsker rett og slett å kvitte seg med Glass, slik at han fortest mulig kan komme seg til Fort Kiowa og innkassere belønningen. Hawk tar han imidlertid på fersken da han forsøker å kvele Glass, og det oppstår en scene mellom dem som ender med at Fitzgerald dreper Hawk. Fra båren betrakter Glass det hele, ute av stand til å ta til motmæle. 

Fitzgerald legger Glass i en grav og begynner å begrave ham levende, under sterke protester fra Jim. Plutselig roper han opp at indianerne kommer, og dermed får han med seg Jim på en flukt, mens Glass ligger igjen ... 

En kamp for å overleve i villmarken.

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmen enn at det handler om en kamp uten sidestykke for å overleve - alt for å fullbyrde den ultimate hevn ... 

John Fitzgerald er alvorlig redd da det viser seg at Hugh Glass likevel ikke er død ...

Leonardo DiCaprio har vært nominert til Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle seks ganger, og etter å ha sett denne filmen, tror jeg faktisk at det endelig kan bli hans tur til å vinne. Jeg har riktignok bare sett to av de i alt fem filmene som er nominert i klassen beste mannlige hovedrolle. 

Glass er forbannet.

Jeg tipper også at filmen har en rimelig god sjanse til å vinne i klassen beste film, fordi den har noe uramerikansk over seg, beskrevet som den er blitt som episk western. Dette er et stykke amerikansk historie, som handler om nybyggere versus indianerne og om jakt og fiske i et land der bare de sterkeste klarte seg. Kvinnerollene er stort sett fraværende i denne filmen - i alle fall som noe annet enn voldtektsofre - for her handler det stort sett om menn. Tøffe menn, må vite! 

Rollen som Hugh Glass gir Leonardo DiCaprio en hel del å spille på. Han har ikke veldig mange replikker riktignok, for under mesteparten av filmen er han så skadet at han ikke kan snakke. Han spiller godt, og det gjør også erkefienden John Fitzgerald, som spilles av Tom Hardy. Med en nesten dyrisk fremferd klarer han umenneskelige ting, og dette i seg selv er med på å gi filmen et skjær av eventyr. For vi tror jo virkelig ikke at dette ville ha vært mulig i det virkelige liv? Det er for øvrig "fornøyelig" å se denne ellers så vakre mannen alt annet enn vakker gjennom det meste av filmen. 

Jeg liker episke filmer, og jeg har også sansen for filmer som handler om nybyggerne i Amerika og deres kamp mot indianerne og vice versa. Denne filmen er balansert i sin fremstilling av indianerne, og her levnes den hvite mann liten ære. Vi får se nedslakting i indianerlandsbyer, indianerkvinner som blir voldtatt av hvite menn - scener som viser oss at det hadde sin pris å skulle kolonisere prærien og villmarken i Amerika på den tiden. For øvrig synes jeg at filmen med sine 2 1/2 time er vel lang, men det er også stort sett det eneste jeg har å innvende mot den. Jeg gjør oppmerksom på at det er mange sterke voldsscener i filmen. Av den grunn er det 15 årsgrense på filmen.

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og DVD´en slippes 30. mai i år. 

Jeg anbefaler filmen varmt!

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk tre Oscar´s: beste mannlige hovedrolle (Leonardo DiCaprio), beste regi (Alejandro Gonsales Iñárritu) og beste kinematografi. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: The Revenant 

Nasjonalitet: USA

Sjanger: Drama/Eventyr 

Skuespillere: Leonardo DiCaprio (Hugh Glass), Tom Hardy (John Fitzgerald), Domhnall Gleeson (Andrew Henry), Will Poulter (Jim Bridger), Forrest Goodluck (Hawk), Kristoffer Joner (Murphy) m.fl. 

Spilletid: 2 t 36 min.

"The Danish Girl" (Regissør: Tom Hooper)

Fascinerende portrett av en kunstner som var født mann, men som egentlig var en kvinne

Regissøren Tom Hooper (f. 1972) har en rekke prisbelønte publikumssuksesser bak seg. Blant annet er det han som har regissert "Elizabeth I" (2005), "Kongens tale" (2010) og "Les Misérables" (2012). (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse filmene.) 

"The Danish Girl" - som på norsk fikk tittelen "Den danske piken" da den hadde Norgespremiere for to dager siden - er nominert til tre Oscar´s (utdelingen finner sted 28. februar i år). Eddie Redmayne er nominert i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolletolkning av hhv. en mann og en kvinne, Alicia Vikander er nominert i klassen beste kvinnelige birolle, og filmen er nominert i klassen beste kostymedesign. 

Filmen er basert på en roman med samme navn fra 2000 av David Ebershoff. Jeg har aldri hørt om denne forfatteren tidligere. Ebershoffs roman er løselig inspirert av livene til to mennesker som faktisk har levd. Dette er de to malerne Lili Elbe (f. 1882 - d. 1931) og Gerda Wegener (f. 1886 d. 1940).  Lili var opprinnelig Einar, mannen som Gerda var gift med, og som endte opp med å skifte kjønn fordi han egentlig var en kvinne i en mannskropp. (Samtlige linker i dette avsnittet peker til Wikipedia-artikler.)

Vi befinner oss i København på midten av 1920-tallet. Kunstnerparet Einar og Gerda har vært gift i 4-5 år, og de har ikke barn. Strengt tatt er vel hun den som er mest talentfull innenfor kunstmaling, men fordi hun er kvinne, er det begrenset hvor mye hun tas på alvor. Inntil hun senere spesialiserte seg innenfor erotisk kunst ... Med sin egen mann som modell, omkledd/utkledd som kvinne ... 

Einar er fortvilet. Hvem er han egentlig?

Når kunstinteresserte spør hvem som har vært modell for Gerda, forteller hun at det er en kusine av Einar, som heter Lili. Til Gerdas store fortvilelse dukker Einar oftere og oftere opp i kvinneklær, og insisterer på at han er Lili, ikke Einar. Han blir med i et selskap, der han opptrer som den sky Lili, og opplever å få oppmerksomhet fra menn. Gerda gjør alt hun kan for at mannen hennes skal være mest mulig Einar, samtidig som hun ser at Lili presser seg mer og mer frem. Hun er forut for sin tid i toleransens kunst, kanskje fordi hun elsker mannen sin så høyt og ser at noe av dette er utenfor hans kontroll. 

Gerda tegner mannen sin

Underveis oppsøker de leger, uten at dette er til noe hjelp overhode. En lege tror at han kan kurere det onde i Einar med røntgen, en annen mener at han må være schizofren og vil ha ham tvangsinnlagt. Atter andre mener at han lider av noe perverst, noe som må fjernes og undertrykkes. Einar/Lili blir spottet og hånt.

Gerda oppsøker en av Einars barndomskamerater Hans Axgil, som i følge Einar kysset ham en gang i barndommen. Faren hans så dette, og kjeppjaget Hans ut av huset. Hans viser seg å være en særdeles sympatisk mann, og ved hjelp av ham kommer de i kontakt med en helt annen lege enn dem Einar/Lili har oppsøkt tidligere. Dr. Kurt Warnekros har møtt flere som er som Einar, og han er av den oppfatning at naturen selv har spilt Einar og hans likesinnede et puss. Egentlig er han en kvinne, men med feil kjønnsorganer. Han tilbyr Einar/Lili kjønnsskifteoperasjon. Det første inngrepet skal fjerne hans penis - det neste skal gi ham en vagina. Inngrepene er forbundet med stor risiko, men for Einar/Lili fremstår dette som det eneste håpet han har. 

Gerda trenger en kvinnelig modell, og bruker Einar

Imens forsøker Hans å kurtisere Gerda, mens Lili oppsøker Henrik, mannen som alle vet er homofil ... 

Gerda og Lili

Dette er en film som virkelig berører, og Eddie Redmayne og Alicia Wikander imponerer med sine rolletolkninger. Oscar-komiteen har alltid premiert skuespillere som for å fylle en rolle enten går vanvittig mye ned i vekt, blir uteligger, spiller et krevende handicap, skifter mellom manne- og kvinneroller etc., etc. Derfor tenker jeg at Eddie Redmayne har store sjanser for å vinne en Oscar for sin hovedrolle i denne filmen, hvis det da ikke er for tidlig å gi ham en ny Oscar i samme klasse som han vant i fjor (for innsatsen i "The Theory of Everything"). Nærbilder av hans følsomme, yndige ansikt når han transformeres over fra Einar til Lili, viser en skuespiller som har kontroll på hver minste bevegelse når han ønsker å fremstå troverdig og med sterk innlevelse. Her ligger det hardt arbeid bak!

Selv om denne filmen falt godt i smak hos meg, irriterte det meg sterkt at kulissene fra København var så klisjéfylte. Det eneste vi ser i bakgrunnen i ute-scenene fra København, er Nyhavn - om og om igjen. Ekteparet Einar og Gerda er også en tur i Norge, og også her er det vakre fjorder som dominerer - som om dette er alt Norge kan forbindes med. Her kunne man godt kostet på seg noe mer overbevisende arbeid. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at akkurat dette går hus forbi hos amerikanerne som skal bestemme hvem som fortjener årets Oscar. Hva vet de om hva vi oppfatter som klisjéfylt ... ?

Man kan sikkert også kritisere at måten Einar/Lili ble møtt på av datidens leger, er både forutsigbart og stereotypt. På den annen side kan det ikke underslås at slik var det faktisk den gangen. Alt legene ikke forsto, ble tradisjonelt tolket som psykiatri og i verste fall galskap som måtte fjernes fullstendig fra samfunnet og stenges inne for alltid. 

Har denne historien aktualitet i dag? Ja, det vil jeg si. Jeg tror nemlig ikke at fordommenes tid er forbi, selv om vi lever i det 21. århundret. Tematikken hva er det å være mann og hva er det å være kvinne, vil dessuten alltid være interessant. At naturen selv har skapt noen hybrider, viser oss at skillene mellom mann og kvinne er temmelig relativ. 

Noe av det mest spennende med filmen, er - i tillegg til nevnte tematikk - skildringen av et Europa på 1920-tallet. København var en frisinnet by, og dette preget selskapslivet også på den tiden. Her er det noen riktig fornøyelige scener. Dessuten var det litt moro å se igjen skuespillere som Matthias Schoenaerts fra filmen "Suite Française", og tyske Sebastian Koch fra "De andres liv" (om Stasis overvåkning). For ikke å glemme "Black Box", der de begge spiller sammen!

Dersom du ikke går så ofte på kino, tror jeg ikke du vil angre dersom du velger denne filmen. DVD´en slippes 20. juni i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar; beste kvinnelige birolle (Alicia Vikander).

Original tittel: The danish Girl
Norsk tittel: Den danske piken
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia, USA og Belgia 
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Eddie Redmayne (Lili Elbe / Einar Wegener), Alicia Vikander (Gerda Wegener), Matthias Schoenaerts (Hans Axgil), Ben Whishaw (Henrik), Amber Heard (Ulla), Sebastian Koch (Dr. Warnekros), Emerald Fennell (Elsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

"Birdman" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Filmen som fikk Oscar i kategorien beste film i år

Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu (f. 1963) har tidligere blant annet regissert filmer som "Biutiful" (2010), "Babel" (2006), "21 gram" (2003) og "Elskede kjøtere" (1999). Siden jeg har sett samtlige av disse filmene, og også har likt disse svært godt, har jeg lenge vært meget spent på "Birdman". Filmen ble for øvrig belønnet med fire Oscar-statuetter i forbindelse med årets prisutdeling - i kategoriene beste film, beste regi, beste originale manus og kinematografi. Totalt var filmen nominert til ni priser. Dette svekket ikke akkurat mine forventninger. 

Rollelisten i filmen er spekket med filmstjerner: Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Edward Norton ... bare for å nevne noen. 

Riggan Thomson, som spilles av Michael Keaton, er berømt for sin rolle som superhelten Birdman. Han har imidlertid takket nei til å spille inn enda en hjernetom film i Birdman-serien, fordi han ønsker å gjøre noe ordentlig. Drømmen er å sette opp Raymond Carvers korte historier "What We Talk About When We Talk About Love" på Broadway (linken fører til Wikipedia-siden om dette stykket). Et stykke på vei ligner dette på Michael Keatons egen karriere, idet han i sin tid takket nei til en fortsatt karriere som Batman.

Scene fra filmen, etter at Mike Shiner har entret teatersettet.

Kort og godt handler det for Riggan om å få til livet sitt, noe som også innebærer å gjøre noe seriøst. For å få suksess på Broadway trenger han imidlertid en skikkelig stjerne. Da passer det godt at en av skuespillerne får en scene-lampe i hodet og blir satt ut av spill. Før Mike Shiner - i Edward Nortons skikkelse - entrer scenen, blir vi vitne til at Riggan driver med telekinese og flytter ting ved hjelp av tanken. Han er også i stand til å lette fra gulvet når han sitter i lotus-stilling, og senere flyr han. Som om han aldri egentlig har sluttet å være Birdman ... Han sliter for øvrig med å få fansen til rive seg løs fra hans Birdman-image.

Duket for rivalisering?

Den feterte Broadway-stjernen Mike Shiner viser seg å være en løs kanon på dekk, fordi han tilfører stykket langt mer av følelsesuttrykk og realisme, men også ikke rent lite uforutsigbarhet. Samtidig blir nettopp dette nøkkelen til stykkets suksess - eller kanskje det motsatte? Utviklingen på scenen gjør det nemlig ikke godt å si hva som er hva er, fordi publikum synes å elske stykket, mens en fryktet kritiker slakter det. Underveis skjønner vi at det er vel så mye drama bak scenen som på scenen. Riggan har en eks-kone som har gått lei av ekteskapet med ham, og en datter som er narkotika-misbruker. Dessuten har han en elskerinne som er gravid. 

Det som kanskje er tematikken her - i alle fall slik jeg var i stand til å oppfatte dette - var hvor langt utøverne er villige til å gå for å oppnå berømmelse og suksess ... Eller kanskje på et dypere eksistensielt nivå: hvor langt er vi villige til å gå for å unngå å forsvinne inn i glemselen når vi en gang har smakt på suksess? Og hvor lei er egentlig eks-kona av Riggan når pendelen peker hans vei (en stakket stund)? For ikke å snakke om: hvor mye tåler en fyr som Riggan at publikum elsker Mike og ikke ham selv?

Bare for å ha nevnt det med det samme; det er mange flere lag i denne filmen enn dem jeg har vært inne på. 

"Birdman" må kunne betegnes som en svart komedie, eller kanskje aller mest en satire. For her harselleres det over spenningen mellom Hollywood og Broadway, og det harselleres med drømmen om berømmelse og sukesess. Så hvorfor får jeg som regel alltid problemer med den amerikanske humoren når den kommer til uttrykk på den måten den gjør i denne filmen? Jeg tror det handler om at personene blir så outrerte at jeg ikke helt klarer å tro på dem. 

Det har sin pris å gjøre suksess på Broadway

Når det ikke finnes noe å kjenne seg (selv eller andre) igjen i, blir det sjelden veldig morsomt. Da mangler gjenkjennelsens klangbunn - den som er så sentral i all virkelig god humor. Ikke klarte jeg å engasjere meg i dramaet og ikke lo jeg i særlig grad mens jeg så den. Når det er sagt må det likevel presiseres at Edvard Norton gjør en strålende rolletolkning som Mike Shiner. Her blir vi vitne til at han spiller en skuespiller som spiller på en Broadway-scene, og det temperamentet han oppviser er i mesterklassen. Men det var også det eneste mesterlige jeg oppdaget mens jeg så denne filmen. Her er det selvsagt mulig at forståelsen for dramaet er kultuelt betinget, og at det er noe her jeg rett og slett ikke får med meg fra mitt norske ståsted. Filmen har jo fått et lass med priser (ikke bare i USA) ... 

En ting som man for øvrig kan fornøye seg med mens man ser filmen, er at alle scenene ser ut til å være filmet i en tagning - som et paradoks til teaterets grunnleggende karakter, der det nødvendigvis er sceneskifter. Når skuespillerne forlater scenen, følger vi dem gjennom mørke korridorer opp til deres bakrom, for så å følge dem tilbake senere. Akkurat dette er nok årsaken til Oscar for beste kinomatografi. 

Jeg ble som sagt ikke overvettes begeistret for denne filmen. (Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Komedie/drama
Skuespillere: Michael Keaton (Riggan Thomson), Emma Stone (Samantha, Riggans datter), Naomi Watts (Lesley Truman), Zach Galifianakis (Jake, Riggans advokat og venn), Edvard Norton (Mike Shiner) m.fl. 
Spilletid: 119 min.

"The Theory of Everything" (Regissør: James March)

Blir dette "beste film" etter Oscar-utdelingen senere i dag?

Om Oscar-nominasjonene:

"The Theory of Everything" er en av de Oscar-nominerte filmene det i år er knyttet store forventninger til. Ikke bare er filmen nominert i kategorien beste film, men begge hovedrolleinnehaverne - Eddie Redmayne og Felicity Jones - er nominert i kategoriene beste mannlige og kvinnelige hovedrolle. I tillegg er filmen nominert i kategoriene beste adapterte manus og beste originalmusikk (Johann Johansson). 

Jeg har dessverre ikke rukket å se alle filmene i kategorien beste film før årets prisutdeling i kveld, slik jeg hadde ambisjoner om. Likevel tror jeg ikke at jeg tar munnen for full når jeg hevder at akkurat denne filmen har alt som trengs for å stikke av med prisen som beste film og beste mannlige hovedrolle. Eddie Redmayne er fra før av en fantastisk skuespiller, men her - nettopp i denne filmen - spiller han sitt livs hovedrolle! Og er det noe den amerikanske Oscar-komiteen er svak for, så er det hovedrolleinnehavere som gjennomgår en fullstendig forvandling i forhold til sitt vanlige fysiske uttrykk. 

Litt om regissøren:

James March (f. 1963) er en britisk film- og dokumentar-regissør, som er best kjent for filmen "Man on Wire" (2008), kan jeg lese på Wikipedia. Filmografien hans er ikke veldig stor, men inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett nærmere på den er at dette er en regissør som går meget grundig til verks når han først bestemmer seg for å lage en film. Listen over nominasjoner og priser er nemlig meget lang tatt i betraktning at han kun har medvirket i syv filmer i årene 1999 - d.d. Jeg vil anta at listen over pristildelinger for denne siste filmen også vil bli lang. 

Om Stephen Hawking, som filmen er basert på:

Stephen Hawking (f. 1942) er en britisk fysiker og matematiker, som er særlig kjent for sine arbeider om sorte hull og for å forbinde den generelle relativitetsteorien med kvantemekanikken. (Kilde: Wikipedia)

Hawking fikk i ung alder påvist motonevronsykdom (som er relatert til ALS), en sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes. Nokså tidlig ble han lenket til rullestolen, og etter en episode med lungebetennelse ble han operert med tracheostomi (dvs. at det ble opererert et hull i halsen hans). Etter dette kunne han ikke lenger snakke. I alle år har han kommunisert ved hjelp av en datamaskin, som kan snakke, og mens han i begynnelsen kunne styre denne med hendene, styrer han den i dag med øynene og enkelte muskler i ansiktet. Dette gjør at han kan skrive bøker, føre samtaler og holde foredrag. Hans mest kjente verk er "A Brief History of Time", som kom ut i 1988. 

Om Jane Wilde Hawking:

Jane Wilde Hawking (f. 1944) var Stephen Hawkings første kone. Hun traff Stephen rett før han fikk påvist sin nevrologiske sykdom, og bestemte seg for å gifte seg med ham, selv om de begge visste at han kun hadde ca. to år igjen å leve. Hun ønsket at de skulle få denne tiden sammen. Lite visste hun at det skulle bli et helt liv. Stephen Hawking trosset nemlig alle de dystre spådommene om livslengde, og han lever fremdeles den dag i dag. (Kilde: Wikipedia)

I løpet av ekteskapet fikk de tre barn; Robert (1967), Lucy (1970) og Tim (1979). Ekteskapet tok slutt i 1990, idet Stephen valgte å flytte til USA sammen med kvinnen som frem til da hadde vært hans personlige assistent. Etter dette levde Jane og Jonathan Jones, dirigenten i kirkekoret hvor Jane sang, ut sine følelser for hverandre, og de giftet seg etter hvert.

Jane Wilde Hawking utga i 1999 boka "Music to Move the Stars: A Life with Stephen" go i 2008 "Travelling to Infinity: My Life with Stephen". Filmen er basert på hennes siste bok.

Om filmen:

I filmen "The Theory of Everything" møter vi Eddie Redmayne i rollen som Stephen Hawking og Felicity Jones i rollen som hans kone Jane. Allerede under deres første stevnemøter aner vi et annet alvor enn det vi vanligvis forbinder med forelskelse i ung alder. Stephen er kun opptatt av matematikk, et fag han senere måtte endre til fysikk siden det ikke fantes matematikk-undervisning på hans nivå den gangen. Han er klossete, mister lett ting, er ikke som Janes jevnaldrende. Ikke danser han, og han er heller ikke en elegant forfører, stinn av selvtillit. Likevel elsker hun ham så høyt at da den ulykksalige diagnosen kommer for en dag, er det ikke noe annet hun vil enn å være sammen med ham. 

Unge og forelskede - på skoleball

Alle rundt paret, også Stephens far, advarer Jane. Stephen forsøker også å støte henne fra seg, fordi han skjønner at han ikke har noen fremtid å by henne. Likevel gifter de seg, og etter hvert får de også tre barn. Selv om Stephen opprettholder sitt yrke, og blir både doktor og professor i fysikk, svekkes han betydelig for hvert år som går. Så pass at hans mor lurer på om han egentlig er far til deres siste barn ... 

Stephen Hawking bindes etter hvert til rullestolen

Det tar på med tre små barn og en hjelpetrengende mann i tillegg. Økonomien tillater heller ikke at de leier inn den hjelpen de så sårt trenger. Jane får ikke tid til egen karriere, og er på randen av sammenbrudd da moren hennes - spilt av Emily Watson - foreslår at hun skal ta opp sangen, begynne å synge i kirkekoret. Det handler om en time hver uke, bare til henne. 

Stephen Hawking sammen med gode venner

Jane begynner å synge i kirkekoret, og der treffer hun Jonathan. Etter hvert knyttes Jonathan tett til familien Hawking - så pass at det ikke er til å unngå at det oppstår varme følelser mellom ham og Jane. Følelser de ikke tillater seg å leve ut, men som gjør det umulig å fortsette ... 

Stephen Hawking og barna

Som tidligere nevnt spiller Eddie Redmayne sin livs rolle i denne filmen. Parallellene til den tidligere Oscar-vinneren Daniel Day-Lewis og hans fantastiske rolletolkning som den CP-rammede Christy Brown i filmen "Min venstre fot", er slående. Felicity Jones gjør også en svært god rolletolkning som hans kone, men her vil jeg tro at hun vil møte atskillig konkurranse i kategorien beste kvinnelige hovedrolle i Julianne Moore (i filmen "Still Alice", som jeg riktignok ikke har sett enda, men ikke unngått å få med meg har fått stråelende kritikker). Hennes rolle er mer ordinær, og hun gis mindre å spille på enn Eddie Redmayne. Historien i "The Theory of Everything" er sterk, noen ganger så sterk at tårene kom, og dermed har den alt som trengs til virkelig å krype inn i sjelen til alle oss som ser den. For er ikke historien om Stephen Hawking en herlig påminnelse om at ingenting er umulig, bare man vil dette tilstrekkelig sterkt? At på til er historien høyst virkelig! Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første! En av de virkelig bedre filmene jeg har sett! Og bare for å ha nevnt det: man skulle egentlig tro at filmen var britisk! 

Filmen går på kino for tiden. Dersom du er blant dem som ikke går for ofte på kino, anbefaler jeg at du i alle fall får med deg denne! Og helt til slutt - filmmusikken er helt fantastisk!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 var at Eddie Redmayne vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Hawking), Felicity Jones (Jane Wilde Hawking), Charlie Cox (Jonathan Jones, Janes andre ektemann), Emily Watson (Janes mor), Simon McBurney (Stephens far), David Thewlis (Stephens lærer og etter hvert kollega ved Cambridge Univercity), Maxine Peake (Stephens andre kone) m.fl.
Spilletid: 123 min.

"Boyhood" (Regissør: Richard Linklater)

Et fascinerende filmprosjekt!

En av grunnene til at jeg har valgt å se "Boyhood", er at den er blant dem som er nominert til årets Oscar, ikke bare i én, men i seks kategorier:
- beste film
- beste mannlige birolle (Ethan Hawke)
- beste kvinnelige birolle (Patricia Arquette)
- beste regi (Richard Linklater)
- beste originalmanus
- beste filmredigering

Fra før av har jeg omtalt de Oscar-nominerte filmene "The Imitation Game" og "American Sniper".

Filmen hadde premiere 22. august 2014 i Norge, og den går fremdeles på kino. 

Regissøren av filmen, Rickard Linklater (f. 1960), har regissert 18 filmer fra sin debut i 1988. (Kilde: Wikipedia) "Before Sunset" (2004) er den eneste av hans filmer jeg har sett fra før av. Ellers preges hans filmografi mye av komedier og romantikk, ut fra hva jeg kan se. 

"Boyhood" er en helt spesiell oppvekst-film. Der det vanlige er at ulike skuespillere spiller rollene som hhv. barn, ungdom og voksen, har regissøren her fulgt gutten Mason (spilt av Ellar Coltrane) fra han var fem til han er atten år. 

Mason jr. gjennom elleve år.

Akkurat dette gjør filmen veldig annerledes og særegen enn hva vi er vant til i tilsvarende filmer. 

Underveis skildres nokså vanlige problemstillinger som barn av i dag utsettes for. Moren Olivia (spilt av Patricia Arquette) får to barn med Mason sr. (spilt av Ethan Hawke) så altfor tidlig. Mens Mason sr. er en drømmer som ønsker å leve av musikken sin, men aldri får det riktig til, blir Olivia sittende med det fulle og hele ansvaret for barna. Til slutt faller hele samlivet deres i grus, og de blir skilt. 

Tidlig i barnas oppvekst.

Mens Olivia tar seg utdannelse i voksen alder, vokser sønnen Mason jr. og datteren Samantha opp som ansvarlige små voksne. Ting andre tar som selvsagt, er ikke like selvsagt for dem. De er dessuten prisgitt morens valg - også da hun senere treffer en mann som tilsynelatende har orden på livet sitt, men som det er "noe" ved ... Akkurat hva dette "noe" er, skal de smertelig få erfare alle tre ... I mens er faren deres i periferien av deres liv, i lange perioder uten arbeid, men likevel med noe å tilføre dem. 

Underveis dukker det opp mobbe-episoder, episoder med alkohol-debut, historier med jenter osv. Og den en gang så håpløse faren deres, er visst ikke fullt så håpløs likevel når det kommer til stykket ... 

En far-sønn-samtale.

Det er ikke bare Mason jr. som eldes fra episode til episode i denne filmen. Det gjør nemlig alle de andre skuespillerne også. Akkurat dette er faktisk veldig fascinerende! Skuespiller-prestasjonene i filmen er gode på den nære og nærmest autentiske måten. Man får nesten følelsen av at det er en dokumentar, ikke en fiksjon, man blir presentert for. Dette skyldes ikke bare at filmen er innspilt over en elleveårs-periode, men måten den er regissert på, eller kanskje mer hvordan historien er fortalt. Olivia er dessuten en fascinerende kvinneskikkelse, der hun aldri går inn i offerrrollen, men tar grep for å forbedre barnas og sin egen situasjon de gangene dette fremstår som nødvendig. Så er spørsmålet hva som skjer med henne den dagen barna ikke trenger henne lenger ... 

Når barna er "voksne" og skal klare seg på egen hånd ...

"Boyhood" falt virkelig i smak hos meg! Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at en spillelengde på 165 minutter - dvs. nesten tre timer - er i meste laget nesten uansett hvor god en film er. Samtidig skjønner jeg dilemmaet som skaperne av denne filmen må ha hatt underveis. Man har lagt ned utrolig mye jobb i å filme noen snutter av livet til denne familien gjennom elleve år, og står til slutt overfor valget: hva må kuttes? Jeg tror at jeg må konkludere med at filmredigeringen har vært meget vellykket og at det faktisk tar nesten tre timer å fortelle denne historien - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler "Boyhood" varmt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at Patricia Arquette vant en Oscar i kategorien beste kvinnelige bi-rolle.)

Innspilt: 2014
Originaltittel: Boyhood
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Ellar Coltrane (Mason Evans jr.), Patricia Arquette (Olivia Evans), Ethan Hawke (Mason Evans sr.), Lorerei Linklater (Samantha Evans) m.fl.
Spilletid: 165 min.