"Deception" (Regissør: Marcel Langenegger)

Psykopatisk thriller

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Ewan McGregor (Jonathan McQuarry), Hugh Jackman (Wyatt Bose), Michelle Williams (S)
Spilletid: 105 min.

Jonathan McQuarry er revisor og hyres inn av ulike selskaper som trenger revisjon av sine regnskaper og transaksjoner. En dag han jobber overtid, kommer han i snakk med en ansatt - den karismatiske Wyatt Bose. Selv om Jonathan er en nokså sjenert og forknytt mann, befinner han seg allerede samme kveld i en situasjon hvor han røyker pott med Wyatt og betror seg om ting han aldri egentlig har fortalt til noen. Som hvor mange kvinner han har hatt osv.

Dette blir innledningen til et spennende vennskap, og snart spiller de to mennene tennis sammen, går på nattklubb og møtes i lunchen. Wyatt må i hu og hast reise på et oppdrag til London, og i farten forbyttes mobiltelefonene deres. Jonathan oppdager dette litt for sent, og forsøker å få fatt i Wyatt uten hell.

Samme kveld blir Jonathan oppringt av en kvinne som spør "are you free tonight?" Lokket av spenningen dette medfører, svarer han ja. Dette skal vise seg å bli starten på et mer spennende liv enn han kunne drømme om. Kveld etter kveld møter han nye kvinner - alle medlemmer av den dekadente sexklubben The List. Underveis får han tak i Wyatt, som ber ham ta for seg!

En kveld møter Jonathan en kvinne han har sett tidligere, og som han ble svært fascinert av. Han stormforelsker seg i henne, men en kveld forsvinner hun på mystisk vis. Deretter vikles Jonathan inn i et nett det ikke ser ut til at han skal klare å komme seg ut av på egen hånd. Ingen er den de gir seg ut for å være, og han befinner seg plutselig i et spill hvor drap inngår og mange millioner dollar står på spill ...

Ewan McGregor har spilt i en rekke store filmer i de senere årene, og også i "Deception" spiller han fantastisk godt! Det gjør også Hugh Jackman i rollen som Wyatt Bose. Noe eklere og mer psykopatisk enn ham skal man virkelig lete lenge etter! Når det er sagt så opplevde jeg plottet i denne filmen som helt middelmådig, men produsentene skal ha for skuespillerprestasjonene! Dessuten er den spennende! Og slutten er nokså fiffig! Det blir en firer på terningen denne gangen.

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain

"Fryktelig lykkelig" (Regissør: Henrik Ruben Genz)

Uhyggelig og velspilt

Innspilt: 2008
Originaltittel: Frygtelig lykkelig
Nasjonalitet: Danmark
Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann
Spilletid: 99 min.

Politimannen Robert har blitt forflyttet fra Köbenhavn til en liten landsby i Sønder-Jylland etter en noe kjedelig episode i privatlivet. Der skal han vikariere som lensmannsbetjent inntil han har bevist at han fungerer normalt og kan returnere til Köbenhavn igjen.

Nokså snart viser det seg at ikke alt er som det skal være i den lille landsbyen. Som det står på filmplakaten: "Alle vet alt, men ingen sier noe". I en stemning som til forveksling kan minne om Twin Peaks, forsøker Robert å orientere seg i landskapet. Hvem kan han egentlig stole på? Kan han i det hele tatt stole på noen? Når Ingerlise oppsøker ham og påstår at mannen Jørgen slår henne, mens Jørgen påstår at kona påfører seg sårmerker utelukkende for å vekke oppmerksomhet - hvem snakker sant? Hvorfor gjør ingen noe? Selv ikke når Ingerlise og Jørgens mindreårige datter vandrer gatelangs med en dukkevogn om kveldene, er det noen som reagerer. Og hva er det Robert egentlig har flyktet fra?

Lokalbefolkningen ønsker minst mulig innblanding fra omverdenen, og vil helst ordne opp selv når noe skjer. Om det så innebærer å skjule alvorlige forbrytelser ... Indrejustisen i bygda ordner opp, og problemene ... ja, de forsvinner som regel i myra ...

Etter hvert som Robert forsøker å innordne seg under det skakk-kjørte regelsettet som gjelder på stedet, synker han selv dyperere og dypere ned i gjørma. Spørsmålet er om han kommer seg løs til slutt, eller rett og slett havner i hengemyra ... ?

Glitrende skuespillere, en uhyggelig historie og en tidvis surrealistisk stemning sørger for at dette blir en film av det mer uvanlige slaget. Det er rett og slett en meget god film, som er vel verdt å få med seg! Filmen er basert på en roman av forfatteren Erling Jepsen, dvs. den samme forfatteren som står bak den kritikerroste romanen "Kunsten å gråte i kor", som også er filmatisert.

Terningkast fem.

"Sommerlunch i Roma" (Regissør: Gianni Di Gregorio)

En deilig feelgood-film


Innspilt: 2008
Originaltittel: Pranzo di Ferragosto
Skuespillere: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis, Marina Cacciotti, Maria Calìzia, Grazia Cesarini Sforza
Spilletid: 76 min.

Gianni er middelaldrende og arbeidsledig, og bor sammen med sin 93 år gamle mor i bydelen Trastevere i Roma. Han skylder penger over alt, og sorgene drukner han så godt det lar seg gjøre med Chablis.

Da huseieren tilbyr ettergivelse av skyldig husleie mot at Gianni passer moren hans i noen dager, har Gianni i realiteten ikke noe valg. Og da det viser seg at det henger en gammel tante med på slep, så er det bare å bukke og nikke. Bedre blir det ikke da han klager sin nød til huslegen, for plutselig passer han også legens gamle mor.

De gamle damene finner tonen, men enkelt blir det ikke å holde orden på alle. For plutselig stikker huseierens mor av, og legens mor smugspiser opp alle restene av pasta al forno, en rett hun har forbud mot å spise ...

Ikke forvent all verdens skuespillerprestasjoner fra de gamle damene som er med i denne filmen! Len deg heller tilbake og nyt det typisk italienske! Dette er nemlig først og fremst en koselig og passe lang film. Da åpningsscenen viste en restaurant i Trastevere hvor jeg selv har vært og spist et par ganger (restauranten Romolo), var jeg nemlig solgt. Jeg kunne strengt tatt ha ønsket meg flere utescener i filmen - bare for å få muligheten til å suge til meg litt sommerstemning fra min yndlingsbydel i Roma. Det var det dessverre litt sparsommelig med. Like fullt er dette en film som alle Italia-elskere bør få med seg! Gianni Di Gregorio spiller ikke bare hovedrollen i filmen. I tillegg har han skrevet manuset og hatt regien. Filmen har også fått en del priser.

Terningkast fire fra meg.

"Kirsebærblomster" (Regissør: Doris Dörrie)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Kirschblüten - Hanami
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Elmar Wepper, Hannelore Elstner, Aya Irizuki, Nadja Uhl, Maximilian Brückner
Spilletid: 123 min.

Ekteparet Rudi og Trudi bor i Bayern, mens to av barna deres bor i Berlin og det tredje i Tokyo. Ikke bare har foreldrene og barna blitt fremmedgjort i forhold til hverandre, men så har også skjedd med ektefellene. De vet knapt om hverandres drømmer lenger. Trudi underviser på en danseskole og elsker den japanske dansen Butoh. Rudi lever et svært rutinepreget liv. Han misliker forandringer sterkt, og Trudis fascinasjon for Butoh-dans forstår han ganske enkelt ikke. Hver gang Trudi nevner drømmen om å dra til Japan, oppleve Butoh-dans og det berømte Fuji-fjellet, avspises hun av Rudi.

Så blir Rudi syk. Han vet det ikke selv, men han er dødelig syk. Trudi vet det, og hun ønsker derfor at de skal reise og besøke barna i Berlin. Kanskje for siste gang for Rudis vedkommende ... I Berlin merker de at barna egentlig ikke har tid til dem. De er i veien, til bry. Trudi ønsker at de skal dra til kysten for å se havet, noe Rudi bare motvillig går med på. Og mens de er ved havet, dør Trudi helt uventet. I kjølevannet av hennes dødsfall går det for alvor opp for Rudi at han kanskje aldri egentlig kjente sin kone. Hun fortalte ham jo om drømmene sine, men han tok dem aldri på alvor. Enten var ting for dyrt, de hadde ikke tid, de kunne gjøre det senere ... At det ikke skulle bli tid til dette, streifet ham aldri.

Rudi bestemmer seg for å reise til Tokyo for å besøke sønnen. Med seg i kofferten har han noen av sin avdøde kones klær. På den måten føler han at hun er med på reisen. Det skal bli en reise som byr på mange nye opplevelser for vane- og rutinemennesket Rudi. Bl.a. et mer ekte møte med sønnen, et nydelig vennskap med en ung Butoh-danserinne, vandringer i Tokyos gater under kirsebærblomstringen m.m.

Dette er virkelig en tankevekker av en film! Rett og slett en påminnelse om hvor viktig det er å leve mens man gjør det, være ålreite mot dem vi er glad i, ikke utsette ting eller la være å forfølge sine drømmer. En dag kan det nemlig være for sent, og vi vet ikke når. Den delen av handlingen som foregikk i Japan var ganske enkelt henførende. Vennskapet mellom Rudi og Butoh-danserinnen Yu var så vakkert. Tenk om Rudi bare et øyeblikk hadde møtt sin egen kone så åpent som han møtte denne i og for seg ukjente unge kvinnen? Begge hadde det til felles at de nylig hadde mistet en de var glad i - han sin kone og hun sin mor. Og begge var nærmest gjennomsiktige i sin sorg. For øvrig lærte jeg en del om Butoh-dans som jeg ikke visste fra før av. Budskapet i filmen er svært jordnært og enkelt, og kan vel aldri sies mange nok ganger: det er aldri for sent å oppfylle en drøm! Men ikke utsett det!

Terningkast fem.

Hannelore Elstner som Trudi og Elmar Wepper som Rudi

Rudis møte med Yu (Aya Irizuki) i en av Tokyos mange parker

Ved Fuji-fjellet

"The Red Baron" (Regissør: Nikolai Müllerschön)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Rote Baron 
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Matthias Schweighöfer, Lena Headey, Til Schweiger, Joseph Fiennes, Volker Bruch, Steffen Schroeder, Axel Prahl, Maxim Mehmet, Hanno Koffler, Tino Mewes, Ralph Misske, Ladislav Frej jr., Jan Vlasak, Julie Engelbrecht, Gitta Schweighöfer
Spilletid: 123 min. 

Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen - også kalt "den røde baron" pga. sin adelige herkomst og sitt røde fly - var med sine over 80 bekreftede nedskytinger under første verdenskrig et av Tysklands store flyveress, og dermed en krigshelt i den helt tyngre klassen - sin unge alder til tross. I denne filmen fortelles historien om hans oppvekst, adelige bakgrunn og innsats under krigen. Ispedd en søt kjærlighetshistorie med en vakker sykepleier ... Til alt overmål er det hun som får æren av å åpne Richthofens øyne slik at han for alvor forstår hvilke grusomheter krig forårsaker og at det å slippe bomber over folk ikke er en lek eller en sport ...

Filmen løftet seg aldri helt fra det middelmådige. Den eneste som kom rimelig brukbart fra det mht. kvaliteten på skuespillerprestasjoner, var hovedrolleinnehaveren selv - Matthias Schweighöfer. Jeg ble dessuten nokså skuffet over at Joseph Fiennes er løftet frem på filmcoveret og endog står med sitt navn først - bare for å opptre i noen beskjedne minutter i filmen.

Noe som ikke bare undret meg stort, men som også irriterte meg, er at det i filmen stort sett er med tyske skuespillere - som snakker engelsk med tysk aksent! Hvorfor i all verden kunne de ikke like godt ha snakket tysk? De fleste av de tyske skuespillerne fremsto som stotrete fordi talen ikke fløt like lett som den sikkert ville ha gjort om de hadde fått snakke sitt morsmål. Dette trakk rett og slett ned inntrykket av skuespillerprestasjonene.

Noe som for øvrig var vellykket, men som det egentlig var litt for lite av, var fly-scenene. Dette trekker opp helhetsinntrykket.  For øvrig var det litt morsomt å få kjennskap til denne krigshelten som jeg jo har hørt om, men aldri har hatt noe inngående kjennskap til. Ellers moret jeg meg litt over det gentlemanaktige forholdet som hersket mellom tyskerne og engelskmennene under denne krigen - noe jeg vil anta var fullstendig fraværende under den siste verdenskrigen. Soldatene hadde det klart for seg at de ikke drepte mennesker. Nei, de tilintetgjorde fienden, må vite! Avslutningsvis kan nevnes at Richthofen døde i en alder av 26 år.

Under noe tvil en svak firer på terningen. 

Matthias Schweighöfer som Den røde baron

"Defiance" (Regissør:Edward Zwick)

Vågemot av de sjeldne


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.


Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig. 

Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant. 

Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem. 

Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer. 

I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!

Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ... 

Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt! 

Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!

"The Curious Case of Benjamin Button" (Regissør: David Fincher)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.

Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.

Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.

Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.

Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.

Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.

Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på terningkast fire.

"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (Regissør: Laurent Jaoui)

Den personifiserte ondskap


Innspilt: 2008
Original tittel: La traque
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Franka Potente, Yvan Attal, Hanns Zischler
Spilletid: 99 min.
Klaus Barbie sto bak en rekke forbrytelser mot menneskeheten i Lyon under andre verdenskrig. Ved krigens slutt lyktes det ham å flykte til Latin-Amerika for å unnslippe straffeforfølgelse. I rundt 25 år hadde han levd i skjul under et annet navn, da ekteparet og nazistjegerne Beate og Serge Klarsfield klarte å lokalisere ham.

Ekteparet møtte mye motstand blant franske myndigheter, som fra før av hadde et anstrengt forhold både til Peru og Brasil grunnet atomprøvesprengningene på 1980-tallet. Til slutt ble det media som satte dagsorden i saken, og president Mittereand gikk til slutt med på å begjære mannen utlevert fra Brasil. Da hadde det akkurat funnet sted et regjeringsskifte i Brasil, og de nye makthaverne ønsket å gjøre noe med de gamle nazistene som faktisk var blitt en farlig maktfaktor i landet.

Kampen for å finne Klaus Barbie og få ham dømt, tok 12 år. I løpet av disse årene ble ekteparet Klarsfield utsatt for bombeattentater, drapsforsøk og trusler. Men ikke en gang vurderte de å gi seg. Til slutt fikk de lønn for strevet. Ikke bare ble Klaus Barbie tatt. Han ble også dømt i Frankrike den 4. juli 1987, 42 år etter at andre verdenskrig var over.

Jeg blir aldri lei av å se filmer eller lese bøker med tilknytning til den andre verdenskrig. Denne filmen føyer seg inn i rekken av filmer som belyser krigens grusomheter på en ny måte. For den som tror at krigens psykopater har lagt ondskapen til side under sine eksil, tar feil. Ondskapen fortsetter, men med andre ofre. Og det er av største viktighet å få stoppet dette! Dette er en velspilt film med svært gode skuespillere, og handlingen er spennende selv om man kjenner utfallet. Filmen fortjener terningkast fem.

En lignende film med samme tema er "Eichmann - dødens signatur".

"Two lovers" (Regissør: James Gray)

Innspilt: 2008

Spilletid: 105 minutter

Medvirkende skuespillere: Joaquin Phoenix, Gwyneth Paltrow, Vanessa Shaw, Isabella Rossellini

Den jødiske unggutten Leonard (spilt av Joaquin Phoenix) har nylig kommet hjem etter innleggelse i sykehus. Han er manisk depressiv og har flere selvmordsforsøk bak seg. Nå jobber han i farens renseri, og livet har så smått begynt å smile forsiktig til ham. Bak seg har han et traumatisk brudd med sin store kjærlighet, som han måtte bryte med etter at det viste seg at de begge var bærere av en alvorlig sykdom.

En dag introduseres Leonard for Sandra, datteren til venner av familien. Dersom disse to satser på hverandre, kan fedrene deres slå sammen de to renseriene sine til et stort firma. Tilfeldighetene vil imidlertid ha det til at det omtrent samtidig flytter inn en ung, vakker kvinne (spilt av Gwyneth Paltrow) i naboleiligheten. Michelle er ikke bare blendende vakker. Hun er en kvinne som handler før hun tenker, og som ikke går av veien for å bruke partydop for å være queen of the night. Der Sandra er staut og forutsigbar, er Michelle et eventyr … Hun har et forhold med en gift mann, og humøret og livsgnisten svinger i takt med forholdets beskaffenhet. Etter at hun og Leonard blir kjent med hverandre, blir Leonard hodestups forelsket i henne. Hun trenger ham imidlertid kun når hun er nede for telling.

Mens Sandra og Leonards fedre planlegger sammenslåing av sine firmaer, vakler Leonard. Han elsker Michelle, men henne kan han ikke få. Samtidig ser han at Sandra er en fantastisk kvinne. Han er temmelig sikker på at det skal bli ham og Sandra. Men spørsmålet er om denne beslutningen holder den dagen Michelle har gjort det slutt med sin gifte elsker …

Jeg trodde at denne filmen skulle føye seg inn i rekken av fine kjærlighetsfilmer, som man i grunnen glemmer like fort som man har sett dem. Men så viste det seg at denne filmen faktisk hadde mer dybde enn som så. Joaquin Phoenix spilte den noe ustabile Leonard med en følsomhet som var svært rørende. Og Gwyneth Paltrow var fantastisk i rollen som en kvinne balanserende på en knivsegg mellom den totale katastrofe og en syltynn lykke. Hendelsene i filmen er lagt til nåtid, men kunne like gjerne ha handlet om sekstitallet. Det var i alle fall få knagger å henge tidsbildet på. Dette er en film jeg virkelig vil anbefale!

"Inju - the Geisha killer" (Regissør: Barbet Schroeder)

Innspilt: 2008
Spilletid: 100 min.

Alex Fayard er en suksessfull forfatter innen krimgenren, som har latt seg inspirere av en berømt japansk krimforfatter som skriver de mest bestialske bøker. Ingen har noen sinne lykkes i at møte den japanske forfatteren, og han er omspunnet med mystikk.

Da Alex ankommer Tokyo på en boksigneringsturné, blir han truet på livet av den japanske forfatteren. Etter et besøk i et japansk tehus kontakter geishaen som var til stede på tehuset ham. Hun er overbevist om at en tidligere beiler er den japanske forfatteren. Han har nemlig truet henne på livet og hun trygler Alex om hjelp.

Nokså snart befinner Alex seg som en brikke i et livsfarlig spill, hvor han ikke kan være sikker på hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Hvem er den japanske forfatteren og hva vil han med Alex?

Jeg opplevde denne filmen som nokså spekulativog egentlig lite engasjerende. Hvorvidt det skyldes at filmen som sådan er dårlig eller at jeg ikke helt har sansen for denne filmgenren, skal være usagt.

"Kung Fu Panda" (Regissør: John Stevenson) - 2008

Dette er en herlig animasjonsfilm for hele familien!

Pandaen Po blir ved et uhell utnevnt til dragekriger. Og det på tross av at han på ingen måte behersker Kung Fu-sporten ... Da de forventes at han skal redde byen fra en ond snøleopard, skjønner han at han er på tynn is ... For hvordan skal han klare dette? Han er tykk og klumpete, og ikke særlig elegant i bevegelsene. Men mesteren i byen vet råd!

Len deg tilbake og nyt denne filmen - store som små!

"De gales hus" (Regissør: Eva Isaksen) - 2008

Tjuefireåringen Aina har lenge slitt med manglende livslyst, og etter at hun har gått løs på og knust et utstillingsvindu i en butikk, blir hun innlagt på Varden - en psykiatrisk institusjon. Egentlig skjønner hun ikke hvorfor hun er der. Alle rundt henne virker splitter pine gale, mens hun bare ønsker å sove.

På Varden blomstrer galskapen, men det på en slik måte at vi skjønner at dette under gitte omstendigheter like godt kunne ha vært meg eller deg. Bak galskapen skjuler det seg nemlig høyst oppegående mennesker, som har problemer med å takle verden der ute. Sammen finner de et unikt samhold, slik at det er trist og ikke en glede når en pasient skrives ut. Oppi all galskapen er det også mye galgenhumor.

Hvis du vil vite hvordan det går med Aina og de øvrige pasientene, anbefales det at du ser filmen selv! Den er full av overraskelser! Alt i alt en meget vellykket film, selv om det alvorlige grunntemaet gjør at den aldri tar helt av. 

Frozen River (Regissør: Courney Hunt) - 2008

Ray Eddy er blitt forlatt av sin ektemann. Han tok med seg alle pengene de hadde spart for å ha til depositumet til sitt nye hjem. Planen var at tilværelsen i husvogn skulle bli et tilbakelagt kapittel. Ektemannen lider av spillegalskap, og Ray antar at han har sprukket etter å ha holdt seg på matta i 2-3 år. Så sitter hun der alene med sine to barn. Det er en uke igjen til jul og hun er blakk. 

Ved en tilfeldighet kommer hun borti indianerjenta Lila Littlewolf, og før hun vet ordet av det har hun vært med på sitt første menneskesmuglingstokt over den islagte St. Lawrence-elven. Dette blir opptakten til flere turer med illegale kinesiske og pakistanske immigranter i bagasjerommet på bilen. 

Rays mål er å skaffe nok penger til depositumet til drømmehuset, slik at hun og hennes barn kan få en bedre tilværelse. Lila er på sin side desperat etter å tjene penger slik at hun kan få sin ett år gamle sønn tilbake. Men i jakten på de store pengene forsvinner årvåkenheten og ting utvikler seg ikke helt som forutsatt. 

Dette er en engasjerende film om et stort problem i USA, nemlig mengder med ulovlige innvandrere som flommer inn over landegrensene og som nærmest er umulig å stoppe. Store penger er involvert, og bakmennene utnytter mennesker i stor nød på verst tenkelige måte. Når flyktningene er så ”heldige” at de har kommet frem til bestemmelsesstedet, følger gjerne flere år under slavelignende forhold for å betale tilbake en enorm gjeld pådratt som følge av flukten. De kan ikke stå frem av frykt for å bli sendt ut av landet.

Nights in Rodanthe (Regissør: George C. Wolfe) - 2008

Adrienne er en oppofrende mor som nylig har blitt sviktet av sin utro ektemann. Nå vil han imidlertid ha henne tilbake, og hun er tvil om hva som er det riktige å gjøre. Paul er en kirurg som har mistet familien sin fordi han alltid har satt karrieren foran sine nærmeste. Sønnen hans har ikke villet ha noe med ham å gjøre på ett år.

Paul har reist ut til et avsidesliggende gjestgiveri på Key West for å tenke gjennom sin livssituasjon. Der befinner også Adrienne seg. Hun har tatt hånd om gjestgiveriet for en venninne som trenger ferie etter siste turistsesong.

I de idylliske omgivelsene som gjestgiveriet befinner seg i, forsøker Paul og Adrienne hver på sin måte å finne ut av hvilken retning livene deres skal få. Da det blåser opp til uvær, søker de sammen. Det oppstår varme følelser mellom dem, og denne weekenden skal vise seg å få stor betydning mht. viktige valg de står overfor.

Det store spørsmålet er om forholdet deres har en sjanse. Før de rekker å ta stilling til noe som helst, griper skjebnen inn og svært uventede ting skjer ...

I denne flotte kjærlighetsfilmen møter vi barske Richard Gere og nydelige Diane Lane. Og de spiller på hele følelsesregisteret. Den som ikke griner på slutten av denne filmen, fortjener ikke å se den!

"The boy in the striped pyjamas" (Regissør: Mark Herman) - 2008

Vi må aldri glemme!


Bruno og familiens hans må uten forvarsel flytte fra sitt nydelige hjem i Berlin til den tyske landsbygda. Dette er traumatisk spesielt for den åtteårige Bruno, som med ett mister kontakten med alle kameratene sine. Foreldrene har heller ikke involvert ham eller den fire år eldre søsteren Grätel i hva som skjer.

Vel fremme på landsbygda forsøker alle familiemedlemmene å finne seg til rette. Bruno får strenge formaninger om at det er forbudt å bevege seg utenfor hagen. En dag ser han imidlertid sitt snitt til å stikke av, og dette blir innledningen til en spennende tid. Han finner "gården" han har sett fra vinduet sitt - der hvor alle går rundt i stripete pyjamaser. Og han blir kjent med en gutt på sin egen alder.

Filmen i seg selv er veldig fin, men alle de gode poengene og ikke minst den vare oppbyggingen av historien som finner sted i boka, er overhode ikke å finne igjen i filmen. Sånn sett ble jeg veldig, veldig skuffet ... For dem som aldri har lest boka, vil jeg likevel anbefale denne filmen! Karakteren er gitt løsrevet fra min skuffelse i forhold til boka.

"Genova - en italiensk sommer" (Regissør: Michael Winterbottom) - 2008

Moren og hennes to døtre Kelly og Mary er på vei hjem i bil. For å få tiden til å gå gjetter de fargen på bilene som kjører forbi - med lukkede øyne. For å være sikre på at ingen jukser, holder jentene foran øynene på hverandre. Så holder den yngste jenta plutselig foran øynene på moren, som ikke lenger ser hvor hun kjører og kolliderer i motgående bil. Hun dør.

Sorgen er ikke til å holde ut verken for faren Joe eller døtrene. For å komme seg til hektene takker han ja til en jobb som lærer ved et universitet i Genova i Italia. Joes gamle venninne Barbara hjelper dem til rette i begynnelsen.

Kelly er i tenårene og begynner straks å utforske sin gryende seksualitet. Søsteren Mary sliter med skyldfølelse for morens død og ser stadig morens gjenferd i Genovas gater ...

I denne nydelige og rørende filmen møter vi Colin Firth som Joe. Det var faktisk fornøyelig å se ham i en annen rolle enn en stiv, fjern og kjølig britisk overklasserolle! Han spiller en i aller høyeste grad tilstedeværende alenefar, som langt på vei må sette sine egne behov til side av hensyn til døtrene. Kivingen søsknene imellom, og den eldste søsterens unnasluntring fra pliktene for lillesøsteren, er helt klassisk og veldig gjenkjennelig. Dette er i det hele tatt en veldig varm film som fikk meg til å få veldig lyst til å dra til Genova, en by jeg så langt i livet har nøyd meg med å kjøre forbi når vi har vært på de trakter.

"Last chance Harvey" (Regissør: Joel Hopkins) - 2008

Harvey Shine (spilt av Dustin Hoffman) er på vei fra New York til London for å delta i sin datters bryllup. Bekymringer rundt jobbsituasjonen hans bidrar ikke akkurat til å sette ham i et lystig humør. Med en selvtillit som ikke er den aller beste, ankommer han mottakelsen dagen før bryllupet. Han plages med jet lag, har bommet på kleskoden, alarmen sitter fremdeles fast i jakkeermet og eks-konas nye ektemann har åpenbart overtatt den plassen han burde ha hatt på datterens store dag. Eks-kona lar heller ikke anledningen til å komme med en giftig bemerkning som drar ham enda mer ned, gå fra seg …

Harvey er til stede under selve bryllupssermonien dagen etter. Sårt er han vitne til at datterens stefar fører henne til alters og så forlater han gildet. Det ser ikke ut til at noen bryr seg. Pga. trafikk-kork rekker han ikke flyet tilbake til New York. En telefon til sjefen medfører at han får sparken. Harvey føler seg som en dritt. Stort bedre er det ikke å få det.

Ved en tilfeldighet treffer han Kate (i Emma Thompsons skikkelse) i flyplassbaren, og uten noe å tape innleder han en samtale med henne. Det blir en samtale som skal komme til å forandre begges liv …

Dette er en uimotståelig sjarmerende film om det å ha kommet midtveis i livet og føle at livet ikke ble helt slik man ønsket og håpet. Og om å ha mot til å gjøre noe med sin situasjon, uten at angsten for og mislykkes skal bli lammende. Jeg falt ganske enkelt pladask for denne filmen!

"The other man" (Regissør: Richard Eyre) - 2008

Ekteparet Peter og Lisa har levd et tilsynelatende lykkelig liv sammen i 25 år, da Peter ved en tilfeldighet får greie på at Lisa har hatt en affære over flere år med spanjolen Ralph.

Fra seg av sjalusi forsøker Peter å finne ut hva som har skjedd, og han reiser til Milano og oppsøker Ralph. Sakte, men sikkert sirkler han inn Ralph, blir kjent med ham og fravrister ham detaljer om kjærlighetsaffæren mellom ham og Lisa. Ralph deler villig vekk de mest intime detaljer med Peter, intetanende som han er om hvem Peter egentlig er.

Hvor langt er Peter villig til å gå for å kompromittere Ralph? Og hva har egentlig skjedd med hans kone Lisa? Er Peter bare ute etter hevn, eller føler han sympati for konas elsker? Og hvem er Ralph? Er han en reell trussel, eller er han kun en flopp?

I rollen som Peter møter vi Liam Neeson, mens Antonio Banderas spiller konas elsker. Et nokså spesielt plott, hvor vi kommer nokså nært inn på mennene i Lisas liv. En fin film, synes jeg!

"Iskyss" (Regissør: Knut Erik Jensen) - 2008

Denne filmen er basert på den sanne historien om Gunvor Galtung Haavik, som levde et dobbeltliv som russisk agent mens hun virket som tolk og sekretær ved den russiske ambassaden i Moskva under den kalde krigen.

Vi møter kvinnen Vera Vaage som under den andre verdenskrig forelsker seg i en russisk soldat, som er tatt til fange av tyskerne i Nord-Norge. Da Vera en tid senere befinner seg i Moskva som sekretær og tolk grunnet sine eminente kunnskaper i russisk, oppsøker hun russeren og et intenst kjærlighetsforhold oppstår.

Om det var naivitet eller dumdristighet som førte henne i klørne til KGB, er vel for så vidt uinteressant. Hun hadde nok neppe unnsluppet uansett. I alle fall holdt KGB på denne tiden et øye med alle som jobbet ved utenlandske ambassader, i håp om å få noe på dem slik at de kunne presses til å jobbe som russiske agenter. Vera var i så måte et lett bytte. Hun fikk ikke se mannen hun elsket over alt på jord med mindre hun samarbeidet. Og så sterk er kjærligheten mellom disse to at hun ofrer hensynet til sitt eget land til fordel for sin egen lykke. Hun utnytter den tilgangen hun har til hemmeligstemplede dokumenter, og KGB legger endog forholdene til rette slik at de elskende kan treffe hverandre oftere.

Det er et intenst og vakkert kjærlighetsforhold som skildres. Filmen er både poetisk og estetisk nydelig, og det blir så lett å forstå hvordan det hele kunne skje. Men intet varer evig. Heller ikke dette eventyret ... At det hele kunne skje og med så vidt stor skade for Norge i den svært sårbare etterkrigstiden, ble forsøkt dysset ned fra norske myndigheters side.

Jeg kan virkelig anbefale denne filmen!