Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Jernteppet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jernteppet. Vis alle innlegg

tirsdag 30. mai 2017

Julian Barnes: "Tidens larm"

Besnærende roman om komponisten Sjostakovitsj´liv!

Julian Barnes (f. 1946) har etter hvert blitt en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Nivået på bøkene jeg så langt har rukket å lese av ham, har vært helt i toppsjiktet - hver gang! Det være seg "Fornemmelse for slutten" (2011 - han mottok Booker-prisen for denne), "Flauberts papegøye" (kom ut i 1984, ble kortlistet på Booker-prisen det året - helt eminent!) eller "Livets nivåer"  (2013) ... Jeg har omtalt samtlige bøker her på bloggen, og linkene peker til mine omtaler. 

"Tidens larm" kom ut i fjor. Dette er Julian Barnes´ tolvte roman. Han har utgitt en rekke sakprosabøker og annet i tillegg. 

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Som forlaget har skrevet i sin presentasjon av boka:

I januar 1936 stod en anmeldelse på trykk i Pravda om hvilket ble det sagt at den var så full av grammatiske feil at den måtte komme fra en hvis penn ingen torde rette. Den var forfattet av Stalin, og den skjelte ut Sjostakovitsj’ opera Lady Macbeth fra Mtsensk. Det var en ikke musikk, men møl i følge Stalin. Laget av en fiende av folket. Denne anmeldelsen definerte Sjostakovitsj liv, og selv om han ble rehabilitert, og av utenverdenen sett som både medløper og informant, har Julian Barnes valgt å skrive om komponistens liv med medfølelse og forståelse. Julian Barnes skriver i sitt karakteristiske, vakre og presise språk, med en musikalitet som yter Sjostakovitsj rettferdighet og forsøker å si noe om kunstens kår under et totalitært regime.

Hvordan var det for en kunstner og komponist, som ønsket å uttrykke seg moderne og kanskje også eksperimentelt, å bli styrt av Makten i Moskva? Lenin hadde forakt for musikk som ble ansett for høytsvevende for Folket/Massen - eller som han uttrykte det: musikk som de som mente å forstå seg på dette, "lot som de likte". Slakten av Sjostakovitsj´ opera definerte resten av komponistens liv, og gjorde at ingen våget å spille musikken hans av frykt for konsekvensene. 


Sjostakovitsj fryktet med god grunn for sitt eget liv. Han var vitne til at mange forsvant. For å skåne familien for sjokket ved å bli hentet av det hemmelige politiet midt på natten, sov han like godt fullt påkledd og med ferdigpakket koffert ved døren. Han prøvde å skrive musikken sin slik Makten forventet av ham - lett tilgjengelig for folk flest i en nyklassisk stil. 

... (d)erfor måtte arbeidere læres opp til å bli komponister, og all musikk måtte være umiddelbart tilgjengelig for massene. Tsjaikovskij var dekadent, og den minste eksperimentering ble avvist som "formalisme". (side 35)

Etter den ulykksalige lederen i Pravda, fant kritikere som tidligere hadde hyllet operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, ingen verdi i stykket. De innrømte fordums feilvurderinger og mente at de var blitt forført av musikken og dens komponist. "Endelig skjønte de hvilken fare formalisme og kosmopolitisme og venstreside representerte for ekte russisk musikk!"(side 51

Ikke at Makten gikk ledig. Mange av dem rundt ham begynte å forsvinne, noen til leire, andre til henrettelse. Svigermoren, svogeren, hans gamle bolsjevik-onkel, bekjente, en tidligere elskerinne. Og hva med Zakrevskij, som ikke kom på jobb den skjebnesvangre mandagen? Ingen hørte fra ham igjen. Kanskje Zakrevskij aldri hadde eksistert? (side 71)

Så bestemmer Makten seg for at Sjostakovitsj skal reise til New York. Er det noe Sjostakovitsj ikke ønsker, så er det å bli med på denne reisen. Men det nytter ikke. Han har ganske enkelt ikke noe valg. Som en marionett-dukke vises han frem, får ferdigskrevne taler stukket i hendene og tvinges til å lese disse høyt mens han er i Amerika. Her fordømmer han over en lav sko Vestens musikere og særlig tidligere avhoppede russiske komponisters musikk. Musikere han selv elsker ... Sjostakovitsj skammer seg dypt. Han kunne like godt ha vært død. Da han blir møtt av demonstranter med plakater som sier "Vi forstår deg!", skjønner han ikke hva de forstår. At de faktisk har forstått skuespillet og ikke tror at det er han selv som står inne for dette ... Til det er deres verdener så totalt forskjellige ... 


Han hadde håpet på en viss anonymitet blant hundrevis av deltakere, men oppdaget til sin skuffelse at han var det store trekkplasteret i den sovjetiske delegasjonen. Han holdt en kort tale fredag kveld og en uendelig en lørdag kveld. Han svarte på spørsmål og stilte opp til fotografering. Han ble godt behandlet, det var en suksess blant publikum - men også den største ydmykelsen i hans liv. Han kjente ikke annet enn vemmelse og selvforakt. Det hadde vært en perfekt felle, og desto mer siden de to delene av den ikke hang sammen. Kommunister i den ene enden, kapitalister i den andre, ham selv i midten. (side 81-82)

Det hele toppet seg da Lenin var død på midten av 1950-tallet, og Makten ønsket at Sjostakovitsj skulle melde seg inn i Partiet. Endelig en endring som skulle bli til det bedre, og så dette! Han presses fra skanse til skanse, inntil det ikke er noen vei utenom. Å være medlem av Partiet innebærer å få ferdigskrevne avisinnlegg stukket i hånda til underskrift - når det måtte passe Partiet. Sjostakovitsj skriver under uten å orke å lese gjennom hva han underskriver på ... Reaksjonene lar ikke vente på seg. 

Så var det dem som forsto litt mer, som støttet deg, men som samtidig var skuffet over deg. Som ikke fattet det enkle faktum om Sovjetunionen: at det var umulig å si sannheten her, og leve. Som trodde de visste hvordan Makten fungerte og ville ha deg til å kjempe mot den slik de forestilte seg at de selv ville gjort i ditt sted. De ville med andre ord ha blodet ditt. De ville ha martyrer til å bevise regiments ondskap. Men det var du som skulle være martyren, ikke dem. Og hvor mange martyrer måtte til for å bevise at regimet i sannhet var monstrøst og kjøttetende ondt? Flere, alltid flere.  ...

Det de ikke forsto, disse selvutnevnte vennene, var at hvor like de selv var Makten: Uansett hvor mye du ga, ville de ha mer. 

Alle hadde alltid villet ha mer av ham enn han klarte å gi. Mens det eneste han noen gang hadde ønsket å gi, var musikk. 

Hadde det bare vært så enkelt. (side 127-128)

Sjostakovitsj får uventet besøk av Makten, som påpeker at noe mangler i hans arbeidsværelse: Et portrett av kamerat Stalin! Forventingene om alt han ikke klarer å gi, er altoppslukende. Selv føler han seg som en feiging, og det er ingen enkel rolle. For man kan aldri slappe av. Når som helst må han være forberedt på å krype, unnskylde seg ...

Underveis reflekterer Sjostakovitsj over Shakespears forhold til svikere, mordere og alskens uhederlige mennesker. De har nemlig alltid angeren, marerittene og skamfølelsen i seg. Men hvor er Maktens anger og skamfølelse? Han sammenligner integritet med jomfrudom. Når den først er tapt, er den ugjenkallelig. 

Så hadde han altså levd lenge nok til å bli forferdet av seg selv. Slik var det ofte med kunstnere: Enten ga de etter for forfengeligheten og betraktet seg selv som større enn de var, eller de ga etter for skuffelsen. De unges usikkerhet er ingenting sammenlignet med de gamles. Og dette var kanskje deres endelige seier over ham. I stedet for å drepe ham hadde de latt ham leve, og ved å la ham leve hadde de drept ham. Dette var hans siste, ugjendrivelige ironi: at de ved å la ham leve hadde drept ham. (side 203-204)

Å bli fullstendig kneblet som kunstner og ikke få lov til å utvikle seg fritt i tråd med egne ambisjoner og med klangbunnen i seg selv ... Kan vi i Vesten virkelig forestille oss hvordan det må ha vært? Julian Barnes skriver med en slik innlevelse i Sjostakovitsj´ liv at jeg som leser satt med et inntrykk av at "ja, akkurat slik det ha vært!" Angsten for selv å bli den neste som forsvinner, en total mangel på mulighet til å kunne stå for noe selv, men hele tiden få meninger og utsagn, ja hele taler, dyttet i hendene og tvinges til å lese dette høyt for et publikum, som om det var ens eget ... Det er sterk lesning! 

Hvorfor flyktet han ikke? Ganske enkelt fordi det var russer han var. Møtet med Amerika ga i alle fall ikke mersmak. I sitt eget land ble han overvåket av Makten. I Amerika opplevde han å bli overvåket av pressen. Hva var verst? I Sovjetunionen var Makten i alle fall diskret. I Amerika var den vulgær og altoppslukende til stede hele tiden. 

"Tidens larm" er en intellektuelt stimulerende bok som gir en dyptpløyende beskrivelse av hvordan det må være å leve i et diktatur der det ikke er lov å uttrykke seg fritt - verken i ord, handling eller musikk. Boka er en fiksjon, og Julian Barnes har basert sin roman på noen få ytre omstendigheter som er velkjent i Sjostakovitsj´liv. I romanen får vi også et innblikk i Sjostakovitsj´kompliserte kjærlighetsliv og mange ekteskap, og dermed får romanen flere lag å spille på enn kun forholdene som berører hans liv som komponist under et totalitært regime. 

Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som. 

Noen vil kanskje tenke at tematikken er smal og sær, men Julian Barnes har klart å fremstille det hele på en slik måte at Sjostakovitsj` situasjon nesten får noe universelt over seg. Boka føyer seg dessuten inn i rekken av bøker som jeg tenker kommer til å bli stående som en moderne klassiker, nettopp på grunn av dens eksistensielle karakter. Jeg anbefaler denne boka meget sterkt! (Og undrer meg over at jeg ikke har funnet en eneste norsk anmeldelse av denne boka ... Inntil denne fine bloggomtalen fra Bakkevigs blogg dukket opp ...)

Utgitt i England: 2016
Originaltittel: The Noise of Time
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50835-7
Boka har jeg kjøpt selv.


Julian Barnes (Bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 7. februar 2016

"Bridge of Spies" (Regissør: Steven Spielberg)

Gufs fra den kalde krigen

Få mennesker fra filmbransjen har hatt en finger med i spillet i flere filmer enn Steven Spielberg (f. 1946). Så har han også holdt på i atskillige år - fra 1968 og frem til i dag. Det er vel først og fremst som filmregissør han er kjent for oss, men han har også vært producer, manusforfatter og hatt andre roller. Hans komplette filmografi finner vi på denne Wikipedia-siden. Selvsagt betyr det kvalitet når Spielberg er inne i bildet, men jeg mener også at ikke alt han har tatt i er like vellykket. 

Coen-brødrene og Matt Charman har skrevet manuset til "Bridge of Spies". Broen det siktes til er Glienicker Brücke, som forbinder Potsdam med Berlin. Det var her man utvekslet spioner under den kalde krigen. Historien i denne filmen er basert på en sann historie, som handler om Brooklyn-advokaten James B. Donovan som opptrådte som forhandler med Sovjetunionen i en konkret utvekslingssak.  

Innledningsvis følger vi russeren og kunstneren Rudolf Abel (f. 1903 d. 1971), som bor i Brooklyn.  Året er 1957, og han sitter i en park og tegner. Så tar han hånda under benken og får med seg en gjenstand som ser ut som en mynt. Da han er tilbake på rommet sitt, deler han mynten i to og inni finner han en kodet beskjed. Plutselig stormes hans beskjedne kryp-inn av FBI-agenter, som gjennomsøker alt han eier og har. Abel bevarer roen, og klarer å fjerne den krypterte beskjeden før de merker noe. Til tross for at det ikke gjøres noen funn, blir han arrestert. Forsvareren hans - advokat James B. Donovan (f. 1916 d. 1970) - klarer å få ham spart for dødsstraff. I stedet får han "kun" 30 års fengsel. Advokaten (som spilles av Tom Hanks) må tåle misbilligelse fra alle hold fordi han har forsvart en russisk spion, og det vekker nesten hysteri at Abel ikke dømmes til døden. Han må dessuten tåle at hjemmet hans blir beskutt. Abel nekter hele tiden å samarbeide med amerikanske myndigheter. Lojaliteten hans er ikke til salgs. 


Rudolf Abel deschifrerer meldingen han har mottatt.
At det har vært smart å spare Rudolf Abels liv, slik advokat Donovan hele tiden har påpekt, kommer opp i dagen før de vet ordet av det. Flere amerikanske piloter er nemlig sendt inn over russisk territorium for å fotografere spesifikke mål, og mange blir skutt ned. Den eneste som overlever nedskytingen er Francis Gary Powers (f. 1929 d. 1977). Han er tatt til fange av russerne, og dømmes til 10 års fengsel. Underveis får vi se hvordan russerne torturerer Powers. 


Abel er forhåndsdømt, og advokat Donovan har innsett at det går i feil retning.
Amerikanske myndigheter ønsker at advokat Donovan skal forhandle med russerne om et bytte; russerne får Rudolf Abel mot at amerikanerne får Francis Gary Powers. I mellomtiden bygges Berlin-muren for å forhindre at spesielt nyttige personer flykter fra øst til vest. I den forbindelse blir den amerikanske studenten Frederic Pryor tatt til fange av DDR. 


Russisk spion? Noe av det nedrigste man kunne være på 1950-/60-tallet i USA.
Da advokat Donovan ankommer Øst-Berlin, forlanger han både Powers og Pryor i bytte for Abel. Han blir utsatt for et høyt spill, der USSR og DDR spiller på at de er to ulike forhandlingspartere og at Donovan må velge - enten Powers eller Pryor i bytte for Abel. Han møter også Abels angivelige familie, der det overdrevne spillet på emosjoner ikke overbeviser ham i det hele tatt. Familiens advokat Wolfgang Vogel (spilt av tyske Sebastian Koch) er hardkokt som få, og alt er åpenbart lov når det går stor-politikk i saker som dette ... 


På Glienicker Brücke - der man utvekslet spioner når man ikke ønsket
for mye offentlighet rundt dette.
Advokat Donovan møter imidlertid ikke bare motstand fra russerne og tyskerne, men også fra sine egne. Amerikanerne er ikke opptatt av studenten Frederic Pryor i det hele tatt, men Donovan gir seg likevel ikke ... Vil det lykkes ham å få begge utlevert?

Et begrep som aldri benyttes i denne filmen er Mccarthyismen, som knyttes til den antikommunistiske senator Joseph McCarthy. Det var først og fremt i første halvdel av 1950-årene at enhver mistenkt kommunist i USA ble rettsforfulgt på en slik måte at det nærmest savnet alt som kunne ligne rettsvern. Men selv om McCarthy selv døde i 1957, levde Mccartyismen i "beste velgående" under den kalde krigen. Og vi kjenner også gufset av dette i historien vi trekkes inn i her. Dette arter seg i flere episoder underveis i filmen. Rudolf Abel har nemlig ingen sjanse. Han er forhåndsdømt av dommeren som leder rettsforhandlingene og som treffer sin dom, og han hundses av politimennene og FBI-folkene som kun har forakt til overs for slike som ham. Selv ikke da advokat Donovan faktisk forsvarer hans ære - at han for sitt folk er en god tjenestemann, som holder stand uten å gi etter for press - er det ingen som lytter. 

Mens jeg så filmen, fikk jeg ingen som helst formening om hvilke bevis det var som felte Rudolf Abel - ikke annet enn at han var russisk. I filmen fremstilles han riktignok som skyldig - som en som mottar hemmelige beskjeder i parken og som lurte FBI-agentene da de stormet leiligheten hans - men dette vet vel selv ikke ettertiden noe som helst om? Kanskje er det beste "beviset" på at Rudolf Abel var spion at russerne faktisk ønsket å få ham utlevert? Ikke vet jeg.

Selv om vi vet at også amerikanerne torturerte sine fanger - både den gang og nå (men kanskje ikke på amerikansk jord lenger?) - er dette helt fraværende i filmen. Mens vi derimot blir vitne til hvordan russerne torturerer Powers ... Denne skjeve fremstillingen svekker troverdigheten av historien slik den fremstilles, og er dessverre så typisk i amerikanske filmer. Er man engstelig for at filmen skal bli boikottet av amerikanske filmgjengere (= mindre inntjening/økonomisk risikoprosjekt) dersom amerikanerne ikke blir fremstilt som mest sympatisk, sammenlignet med russerne/kommunistene? For meg blir en slik skjev fremstilling en rød klut. Når det er sagt må jeg likevel medgi at dette er en svært interessant film. Vi får blant annet se at Berlin-muren bygges og får vite litt om hvilke implikasjoner dette fikk for folk flest. Muren skilte familier som tilfeldigvis bodde på begge sider, den skilte forelskede par, den gikk rett gjennom eksisterende hus, og de som prøvde å forsere muren, ble skutt og drept. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fine, kulissene fremstår som troverdige og plottet er både spennende og interessant, skjønt Tom Hanks er Tom Hanks uansett hvilken rolle han spiller. Skjevheten i fremstillingen svekker helhetsinntrykket av filmen, uten at jeg vil si at den dermed ikke er severdig. Det viktigste er at man har i bakhodet at dette er historien slik amerikanerne ønsker at den skal bli husket. Filmen er lang - nesten 2 1/2 time - men det merket i alle fall jeg ingenting til. Jeg opplevde nemlig at den var over nesten før den hadde begynt, og årsaken er at jeg ble helt oppslukt. 

Det er for øvrig et tankekors at filmer som omhandler den kalde krigen igjen er blitt aktuelle- etter at denne tematikken så og si har vært fraværende i flere ti-år ...

"Bridge of Spies" er nominert til fire Oscars; i klassene beste film, lydmix, manus og mannlig birolle for Mark Rylance (spiller Rudolf Abel). Jeg har foreløpig sett for få av filmene på Oscar-kortlisten til å ha et godt grunnlag for å uttale meg. Jeg vil likevel bli svært overrasket dersom akkurat denne filmen vinner Oscar som beste film, men dette knytter jeg til forhold som amerikanerne selv nok ikke er like opptatt av ...

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og jeg finner ikke andre opplysninger om slippdato på DVD´en enn at denne blir en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar: beste mannlige birolle (Mark Rylance).

Originaltittel: Bridge of Spies 
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/thriller 
Skuespillere: Tom Hanks (James B. Donovan), Mark Rylance (Rudolf Abel), Scott Shepherd (Hoffman), Amy Ryan (Mary McKenna Donovan), Sebastian Koch (Wolfgang Vogel), Alan Alda (Thomas Watters), Austin Stowell (Francis Gary Powers) m.fl.
Spilletid: 141 min.


Populære innlegg