"Fatter´n" (Regissør: Josef Fares)

Innspilt: 2010
Originaltittel: "Farsan"
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Jan Fares, Torkel Petersson,Hamadi Khemiri, Nina Zanjani, Anita Wall, Juan Rodriguez, Jessica Forsberg
Spilletid: 97 min.

Aziz jobber i en skraphandel sammen med Juan og sjefen Jörgen. De tre er svært forskjellige. Jörgen sliter i ekteskapet sitt og lurer på om han kanskje er for lite macho. Juan er singel og er stadig på damejakt. Aziz ble enkemann for 10 år siden, men plages ikke av å være singel. Han har jo sønnen Sami og svigerdatteren Amanda! Dessuten venter de barn, og han gleder seg til å få en riktig stor familie.

Problemet er bare at Sami ikke kan få barn. Han orker ikke tanken på å fortelle dette til sin far, og får kona med på å spille gravid. Dersom alt går etter planen får de et lite adoptivbarn på den tiden Amanda liksom skal føde. Hun vagger rundt med stor mage og later som hun er gravid, mens hun under klærne har en pute. Det hele er nokså patetisk, men Sami orker ikke å fortelle faren sin at han ikke er en ordentlig mann ... Og når det skjærer seg i forhold til det barnet de egentlig skulle adoptere, så aner Sami ganske enkelt ikke hva han skal gjøre. Han utsetter og utsetter å fortelle faren sannheten, og kona blir mer og mer oppgitt over å være tvunget til å være med på et nokså uverdig spill.

Så får Sami det for seg at dersom faren bare får seg dame, så kommer det meste til å bli mye enklere ... Da får han noe annet enn ham, Amanda og barnet å være opptatt av. Han skal imidlertid snart komme til å angre på det han dermed setter i gang!

Filmen "Fatter´n" når ikke på noen måte opp til Josef Fares sin fantastiske komedie "Jalla! Jalla!" som kom i 2000. Det er riktignok mange fornøyelige scener i filmen, og jeg lo opp til flere ganger, men mest av alt kjedet jeg meg dessverre. Mange av scenene ble rett og slett for dumme. Jeg opplevde f.eks. at han som spilte faren, Jan Fares, ble fremstilt som temmelig enkel og dum. Jeg skjønner ikke at det var nødvendlig. Han hadde jo knapt flere replikker å spille på enn 3-4 stykker, som gikk igjen og igjen i absolutt alle situasjoner i filmen. Jeg klarte heller ikke helt å tro på den figuren Nina Zanjani spilte (dvs. Amanda). Hun ble for anstrengt. Man blir liksom ikke noen god skuespiller bare ved å smile og være pen. I tillegg dukket det opp noen fruentimmere som fatter´n ble presentert for, og dette ble også temmelig dumt og nesten karikaturaktig fremstilt, som om det å være singel innvandrerkvinne er ensbetydende med å være på desperat mannfolkjakt. Den eneste av skuespillerne jeg synes kom noenlunde hederlig fra det, var Hamadi Khemiri, dvs. han som spilte Sami. Filmen tok seg litt opp på slutten, med opptil flere rørende scener. Det er disse scenene som redder filmen fra å få terningkast to. Jeg har nemlig landet på terningkast tre. 

Hamadi Khemiri som Sami og Jan Fares som Fatter´n Aziz

"Green Zone" (Regissør: Paul Greengrass"

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Matt Damon, Brendan Gleeson, Greg Kinnear, Amy Ryan, Khalid Abdalla 
Spilletid: 115 min.

I forbindelse med USAs invasjon av Irak i 2003, ble offiseren Roy Miller og hans team sendt inn i landet for å finne kjemiske våpen som sikre kilder hadde bekreftet skulle befinne seg der. Hele berettigelsen for å gå til krig mot Irak sto og falt på det faktum at de skulle finne kjemiske våpen.

Med livet som innsats og fra bakholdsangrep til bakholdsangrep, fant imidlertid Miller og teamet hans ingenting. Ikke bare det, men stedene de hadde i oppdrag å sikre kontrollen over, hadde åpenbart ligget brakk i årevis. De mest latterlige ordre ble delt ut fra øverste hold, og Miller (i Matt Damons skikkelse) begynner å ane at det er noe som ikke stemmer. Dette inntrykket bekreftes av folk innenfor CIA, som heller ikke stoler på forsvarets informanter. Her er det mange ulike agendaer ute og går, og enkelte ønsker ikke at sannheten skal komme frem.

I mellomtiden hersker det reneste kaos i landet generelt og Bagdad spesielt. Folk mangler rent vann, og entusiasmen for amerikanernes såkalte redningsaksjon kjølner når de mest essensielle dagligvarer mangler. Det hele topper seg da amerikanske myndigheter går ut med beskjed om at det irakiske forsvaret ikke vil bli trukket inn i frigjøringskampene og overgangen fra Saddams terrorvelde til demokrati. Og når skepsisen dominerer, er det svært så utrygt for soldatene å bevege seg fritt omkring. Spørsmålet er om det vil lykkes Miller å få gehør for at noen lyver.

Matt Damon er en glitrende skuespiller, og denne gangen er han helt på høyden. (”Rollen i ”The Informant” må virkelig ha vært en avsporing!) Det er slike roller som dette jeg liker å se ham i! Filmens tittel ”Green Zone” henspeiler på den sikre sonen som amerikanerne opprettet i et land hvor fullstendig anarki truet med å overta når som helst. Jeg opplevde for øvrig fremstillingen av partene i krigen som rimelig balansert, og ikke så ensidig svart-hvitt som amerikanske filmer tradisjonelt har vært. For øvrig vil jeg fremheve at kulissene i filmen var flott laget til, slik at de fremsto som svært realistiske. Jeg regner jo med at innspillingen ikke har funnet sted i Irak … Selve plottet i filmen er heller ikke tatt ut av løse luften, men spiller på de spekulasjonene som har versert til gangs i den offentlige debatten i de fleste vestlige land i tiden etter invasjonen. For noen kjemiske våpen har til dags dato aldri blitt funnet …

Filmen fortjener etter min mening terningkast fem.

"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press

Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

"Amistad" (Regissør: Steven Spielberg)

I filmen fortelles den sanne historien om en gruppe afrikanske slaver som i 1839 gjorde mytteri på et spansk skip. Deres ønske var å vende tilbake til hjemmene sine, men de to overlevende spanjolene som ble satt til å manøvrere skipet lurte dem, og de ankom i stedet Amerika. Der ble slavene umiddelbart satt bak lås og slå, anklaget for mord og mytteri.

Amerika drev fremdeles med slavedrift på den tiden, men verdensopinionen var sterkt i mot slavedrift. Det var inngått en rekke traktater, som forbød å hente nye slaver blant annet fra det afrikanske kontinent. Da den spanske dronningen, som fremdeles var et barn, forlangte å få slavene utlevert, og det samtidig var en gruppe mennesker i Amerika som engasjerte seg i slavenes kamp, var det duket for rettsak. Men hvordan tale slavenes sak når ingen forsto dem og vise versa? Og hvilken virkning ville en dom i den ene eller andre retningen mest sannsynlig få for et Amerika, som lenge hadde vært på randen av borgerkrig?

En afrikaner som i sin tid ble reddet fra et illegalt slaveskip og som senere bosatte seg i Amerika, viste seg å bli slavenes redning. Han kunne nemlig slavenes språk. Dermed kom det også frem at slavene var fra Sierra Leone, og ikke fra en plantasje på Cuba, slik den spanske dronning og de gjenlevende av besetningen på Amistad hevdet. Slavenes advokat øynet dermed et håp om at hele transporten av slavene skulle bli ansett ulovlig og at deres kamp for å komme hjem til Afrika, om så ved hjelp av mord og mytteri, skulle bli ansett som et hvilket som helst fritt menneskes rett.

Denne filmen gjorde sterkt inntrykk på meg, særlig fordi den er basert på en sann historie. Dessuten er skuespillerprestasjonene glitrende! Jeg vil spesielt fremheve Anthony Hopkins sin innsats som advokat. Hans prosedyre overfor Høyesterett/Suprime Court er noe av det beste jeg har sett! Selv om filmens tema er svært alvorlig, er det også en del humor forbundet med språklige misforståelser mellom afrikanerne og amerikanerne. Og fremstillingen av den spanske barnedronningen er ubetalelig! Jeg gir denne filmen toppkarakter!

"The Visitor" (Regissør: Tomm McCarthy) - 2007

Walter er økonomiprofessor i Connecticut. Etter at kona hans døde, har han falt inn i et svært trivielt hverdagsliv uten de store høyder. Hans forelesninger er basert på inngrodde rutiner og han mangler fullstendig glød og engasjement.

Da han blir bedt om å steppe inn for en kollega på en økonomikonferanse i New York, går han svært motvillig med på det. I New York har han en leilighet stående, og ved ankomsten oppdager han at leiligheten har vært ulovlig utleid til et utenlandsk par mens han har vært fraværende. Walter er dypt sjokkert. Tarek og Zainab pakker raskt sammen tingene sine og forlater leiligheten, men Walter besinner seg og får dem til å komme tilbake. Han lover dem at de skal få bo hos ham inntil de har funnet noe annet. Lite aner han da om at verken Tarek eller Zainab har oppholdstillatelse og faktisk ikke har lov til å oppholde seg i landet.

Tarek er musiker og gjennom trommene sine finner han frem til Walters stivnede hjerte. Før Walter vet ordet av det, er han viklet inn i disse menneskenes liv - så mye at da Tarek blir arrestert ved en rutinekontroll på Metroen, faller det ham helt naturlig å engasjere en advokat for å hjelpe Tarek. Likeså å innlosjere hans mor da hun ankommer New York for å finne ut hva som har skjedd med sønnen ... Walter har våknet opp fra sin likegyldige tilværelse, og begynner å stille spørsmål ved det livet han lever.

Jeg opplevde denne filmen som meget sterk. Bakteppet i filmen er paranoiaen etter 11. september 2001. Alle utlendinger fra visse steder av verden - i denne filmen bl.a. Syria - anses som potensielle terrorister og behandles deretter ... "for sikkerhets skyld". Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker oss? Nettopp for amerikanerne er nok dette en svært viktig film, fordi den gir ansikt til et par tre enkeltskjebner som lider pga. USAs paranoide politikk på dette området. Dermed blir det kanskje enklere å skape en mer nyansert debatt i et land der det er nok å lage en tegnefilm om en søt hval for å engasjere et helt folk mot f.eks. hvalfangst. Jeg blir også optimistisk når en slik film oppnår å bli Oscarnominert.

"Farvel Bafana" (Regissør: Bille August) - 2007

Den sørafrikanske frihetskjemperen og ANC-lederen Nelson Mandela satt innesperret i fengsel i 27 år - mesteparten av tiden på fangeøya Robben Island utenfor Sør-Afrika. Alle forsøk på å forhandle med ham mislyktes fordi det hvite mindretallsregimet nektet å gi de svarte samme rettigheter som landets øvrige hvite befolkning hadde.

Mens Mandela satt innesperret på Robben Island, ble fangevokteren James Gregory gitt i spesialoppdrag å spionere på ham. Årsaken var at han snakket xhosa, de svartes språk. Gregory var innbitt rasist, nær sagt på lik linje med de fleste hvite i Sør-Afrika på den tiden, og sverget til apartheidregime som den eneste mulighet for å opprettholde ro og orden i landet. Samtalene med og nærheten til Mandela svekker etter hvert Gregorys innbitte forakt for de svarte. Gradvis vokser det frem en gjensidig respekt og en tro på fredelig sameksistens mellom hvite og svarte.

Mandela ble løslatt i 1990, og fire år etter ble han ikke bare landets første svarte president - han ble også den første demokratisk valgte president.

Dennis Haysbert spiller den verdige Mandela, mens Joseph Fiennes spiller fangevokteren som får stadig større samvittighetskvaler. Selv om vi i dag kjenner fasiten av denne konflikten, tar temaet i filmen fremdeles følelsesmessig tak i meg. Underveis i filmen var jeg ikke sikker på hvem som egentlig var undertrykkere og undertrykte. For familien Gregory har sannelig ikke mange valgmuligheter de heller. Med Bille August som regissør har dette ikke overraskende blitt en film av stort format!

"Den andre siden" (Regissør: Fatih Akin) - 2007

Tyrkiske Nejad jobber som professor i tysk litteratur ved Universitetet i Hamburg. Hans gamle far Ali er bosatt i nabobyen. Selv om Nejad har nådd så langt en innvandrer kan håpe på, er han ikke lykkelig. Undervisningen kjeder både ham og studentene.

Da faren til Nejad ved en tilfeldighet kommer bort i den prostituerte kvinnen Yeter, og ved et uhell tar livet av henne, setter dette i gang en lang rekke hendelser. Nejad blir besatt på å finne Yeters datter Ayten , som befinner seg i Istanbul.

Mens Nejad gir opp sin karriere ved Universitetet i Hamburg og kjøper seg en tysk bokhandel i Istanbul, kommer Ayten til Hamburg for å lete etter sin mor. Hun er på flukt fra tyrkiske myndigheter, som vil ha tak i henne fordi hun er medlem av en motstandsbevegelse. Mennesker som kunne ha møttes, men som likevel ikke gjør det, viser seg å ha stor innflytelse på hverandres skjebne. Mer av handlingen vil jeg ikke røpe.

Filmen, som har den beskrivende tittelen "Den andre siden", forsøker å vise et møte mellom to kulturer, som er mer forskjellig enn vi tilsynelatende tar inn over oss. Rettigheter vi i Vesten tar som en selvfølge, og som gjør at vi engasjerer oss i enkeltskjebner, handler om liv og død for mange flere på den andre siden. Filmen ble belønnet med prisen for beste manus ved Cannes Filmfestival i 2007.

"Bienes hemmelige liv" (Regissør: Gina Prince-Bythewood) - 2008

Rørende og vakker film

14 årige Lily Owens lever sammen med sin voldelige far, og er dypt ulykkelig. Etter at hushjelpen Rosaleen er blitt utsatt for et rasistisk overgrep mens hun er på vei til å registrere seg som stemmeberettighet, en nyvinning for de fargede i 1960-årenes USA, bestemmer Lily seg for at de skal flykte sammen.

Lily er blitt fortalt at hun skjøt og drepte sin mor som fireåring. Dette har medført at hun føler at hun ikke fortjener å bli elsket. Blant etterlatenskapene etter moren har hun funnet en etikett med bilde av en farget jomfru Maria. Hun antar at dette har noe med moren å gjøre, og hun og Rosaleen reiser til en by i South Carolina. Tilfeldighetene fører dem til søstrene May, June og August, som driver en birøkterfarm og produserer honning. Der blir de tatt hånd om av den myndige August. June vil ha dem vekk, mens søte May, som egentlig er for god for denne verden, tar dem til sitt hjerte.

Søstrene er svært religiøse og åndelige av seg, og dette gir dem styrke til å håndtere vanskelighetene de ofte støter på som fargede. Lily finner endelig den kjærligheten hun har savnet et helt liv. Men hvor lenge kan hun bli før faren hennes finner henne?

Filmen er like nydelig som jeg opplevde boka, da jeg leste den for noen år siden. Det er for øvrig mulig at det er en fordel at det faktisk er noen år siden jeg leste boka, fordi jeg ikke så sterkt sammenligner den med filmen. Søstrene May, June og August er nydelig fremstilt, og jeg ble ganske enkelt veldig rørt. En flott film på alle måter!

Innspilt: 2008
Originaltittel: The Secret Life of Bees
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Dakota Fanning (Lily), Paul Bettany (T-Ray - Lilys far), Hilarie Burton (Deborah), Jennifer Hudson (Rosaleen), Queen Latifah (August), Tristan Wilds (Zach), Alicia Keys (June), Sophie Okonedo (May)
Spilletid: 105 min.