Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten kulturkonflikt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kulturkonflikt. Vis alle innlegg

søndag 14. oktober 2018

"Fornærmelsen" (Regissør: Ziad Doueiri)

En mesterlig libanesisk film!

Litt om den libanesiske regissøren Ziad Doueiri 

Det er ikke ofte norske kinogjengere får anledning til å se en libanesisk film. Jeg kan selv bare huske én film i overskuelig fortid, og det er "The Attack" ("L`Attentat"), som gikk på norske kinoer i 2013. I følge Filmweb.no ble imidlertid også "Det Lila sa" ("Lila dit ca") vist på norske kinoer i 2005. Felles for disse filmene og "Fornærmelsen" ("L´insulte") er at det Ziad Doueiri som har regissert dem. 

Vanligvis vises filmer som dette, som har et så åpenbart politisk budskap, kun på filmfestivaler for et relativt smalt publikum. Når jeg bruker begrepet "politisk budskap", mener jeg ikke at regissøren vil tvinge oss til å ta side i en konflikt. Nei, Ziad Doueiri klarer faktisk det kunststykke å provosere begge sider av en konflikt, og målet er helt klart å utvide perspektivet for begge parter. For først når man klarer å ta den andres perspektiv, er det et reelt håp om å løse konflikten. 

Jeg så "The Attack" på Arabiske filmdager i Oslo i 2013. Jeg skrev om filmen her på bloggen. Det gjorde jeg også i sin tid om romanen av Yasmina Khadra, som filmen er basert på. Min bokanmeldelse er fra 2008. 

Heldigvis har regissøren Ziad Doueiri blir så anerkjent at hans filmer nå vises på norske kinoer - hver gang! Doueiri (f. 1963) er libanesisk-født. Han gjorde seg bemerket allerede i forbindelse med filmdebuten i 1998, da "West Beirut" vant en pris på Cannes Film Festival. 

Oscarnominert tidligere i år

"Fornærmelsen" var en av fem filmer som ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film tidligere i år. Jeg har nå sett alle fem ("The Square", "Body and Soul", "Loveless" og "A Fantastic Woman"). "A Fantastic Woman" vant Oscar i denne kategorien. Selv er jeg overhode ikke i tvil om hvilken film jeg likte aller best. Det er "Fornærmelsen" - fordi den har alt! 

Litt om Libanon

For å få tilstrekkelig utbytte av filmen, er det viktig å kjenne til noe av den politiske situasjonen i Libanon. Libanon er et land i Midt-Østen med kystlinje mot Middelhavet. I nord grenser landet mot Syria, og i sør mot Israel. Helt siden Palestina ble delt i to mellom jødene og muslimene i 1948, har landet hatt en stor flyktningegruppe av palestinere i landet sitt. Det bor i dag litt mer enn seks millioner mennesker i Libanon. Mer enn 10 % av disse er libanesiske flyktninger. De bor i flyktningeleire. Som filmen "Fornærmelsen" viser, er det ikke lov for libaneser å ansette palestinere i ordinært arbeid. Filmen belyser også spenninger som eksisterer mellom libaneserne og palestinerne. For øvrig nevner jeg at ca. 50 % av landets befolkning er muslimer, mens 45 % er kristne. 5 % er drusere. Tallene er usikre fordi det ikke har vært gjennomført folketellinger i landet siden 1932. 

Alle land som har vært utsatt for borgerkrig, får sår som har vanskelig for å gro. Libanon er intet unntak. Borgerkrigen i 1975 førte til harde fronter mellom flertallet av befolkningen og minoritetsgrupper, og i årene som fulgte ble befolkningen i noen kristne landsbyer massakrert. FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978, og senere marsjerte israelske styrker inn i landet for å bombe ut PLO. Det klarte de. Lokalbefolkningen led. 
(Kalde: Wikipedia)

Om filmen

Tony Hanna og hans kone Shirine bor i en kristen bydel i Beirut. De venter sitt første barn. Leiligheten de bor i er trang og det er mye som ikke fungerer optimalt. En av de første kranglene dem i mellom som vi blir vitne til, er konas innvending om at de kan flytte tilbake til landsbyen der Tony vokste opp. Der står det et helt ubebodd hus som de kan overta. Tony avskjærer forslaget uten videre diskusjon. Vi forstår på blikket hans at han har vonde minner fra denne landsbyen, som han aldri har vendt tilbake til etter at familien flyktet derfra i 1975. 

Shirin og Tony
Tony står og spyler balkongen sin, og alt vannet renner ned på en bygningsarbeider. Denne mannen er Yasser, en palestinsk flyktning som illegalt er satt i jobb for å lede arbeidet med å reparere bygninger som trenger dette, før de smuldrer opp. Han kjefter på Tony, som later som om dette var et hendig uhell han ikke kunne noe for. Saken er imidlertid at han gjorde dette med vilje fordi han ikke ønsker at andre menn skal komme i nærheten av hans vakre kone. Yasser begynner umiddelbart å reparere det ødelagte avløpsrøret, hvorpå Tony bøyer seg over rekkverket og banker i stykker det nye røret. Episoden ender med at Yasser kaller Tony "en jævla kødd". Tony blir dødelig fornærmet, og hele filmen handler etter dette om at han ønsker en unnskyldning fra Yasser.

Selv om Yasser ikke er villig til å si unnskyld, ønsker sjefen hans å tvinge ham til å si dette likevel. Hans renomme står nemlig i fare dersom konflikten eskalerer, og saken havner i domstolene. Dessuten er Yasser en dyktig mann, som han har bruk for i forbindelse med oppdraget han har påtatt seg i den kristne bydelen. Yasser blir med til bilverkstedet som Tony driver. Tony hører på politisk agitasjon på en stor TV i verkstedet, og tonen er aggressiv. Yasser får ikke lyst til å si unnskyld - ikke for enhver pris. Det hele fører til at Tony sier at "Sharon skulle ryddet dere ut alle sammen når han hadde sjansen". Hvorpå Yasser slår Tony og brekker to ribbein på ham ... 

Etter dette er konflikten mellom Yasser og Tony fullstendig låst, og det går som det måtte gå. Saken ender i rettsapparatet. Så får media nyss i saken, og dermed eksploderer det mellom libaneserne og palestinerne. Dette bekymrer presidenten, som innkaller de to til en samtale. Men selv ikke han får hull på byllen. Utenfor bygningen setter Tony og Yasser seg inn i hver sin bil. Yasser får ikke start på sin bil, noe Tony får med seg i bilspeilet etter at han har kjørt et lite stykke. Han kjører tilbake og  hjelper Yasser slik at også han får kjørt av gårde. Vi aner en spire til noe nytt mellom de to. At de kanskje klarer å se menneskeligheten i hverandre ... 

Tony og Yasser forlater presidentboligen ...
Tony er provosert over at palestinerne har eneretten på all lidelse, fordi han og hans folk også har opplevd mye urett og lidelse. Han klarer imidlertid ikke å sette ord på dette. I stedet fremstår han som en sint og bitter mann, som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt når det koker over. En atferd som ikke akkurat er egnet til å skape sympati ... 

Rettssaken som senere kommer viser at denne konflikten handler om så utrolig mye mer enn den bagatellen som utløste den. Og det er her filmen virkelig løfter seg til nye høyder! For det vi får høre er ting i alle fall jeg var ukjent med. Ting som skjedde under borgerkrigen på midten av 1970-tallet, og som det aldri har blitt snakket høyt om. Dermed har det meste ligget innkapslet som ubearbeidede traumer hos dem som opplevde det. Tony er en av dem. 

Yasser ønsker ikke at advokaten hans skal bruke ufine triks overfor Hanna-familien.
Dommen som til syvende og sist blir avsagt er så klok og så sindig at den alene gjorde det verdt å se filmen! Vi i Vesten har en tendens til å tro at vi har eneretten på humanisme, medmenneskelighet og alt som forbindes med et godt menneskesyn ... Jeg vil derfor instendig oppfordre til å se denne filmen, som gjør oss vesentlig klokere! 

Skuespillerprestasjonene er glitrende, og plottet er elegant bygget opp. Styrken ved filmen er at den ikke tar noen side i konflikten, men belyser begge sider med mye klokskap. Filmen er rett og slett mesterlig! Se den på kino! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: L´insult
Engelsk tittel: The Insult
Nasjonalitet: Libanon, Frankrike
Språk: Arabisk (libanesisk)
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Adel Karam (Tony Hanna), Kamel El Basha (Yassar Abdallah Salameh), Rita Heyek (Shirine Hanna) m.fl. 
Spilletid: 112 min. 

lørdag 5. mai 2018

Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv


Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

søndag 13. oktober 2013

"The Reluctant Fundamentalist" (Regissør: Mira Nair)

Mektig film om fordommer og ekstremisme! 

For få dager siden oppdaget jeg denne filmen i hyllene hos Platekompaniet, og gjenkjente den umiddelbart som filmatiseringen av Moshin Hamids bok med samme navn - "Den motvillige fundamentalist". Jeg har i min omtale av boka nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet, og fordi filmen stort sett er tro mot boka, tenker jeg at det ikke er nødvendig å gjøre dette om igjen fullt så grundig. Og bare for å ha nevnt det: filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i går.

Pakistaneren Changez er en meget talentfull analytiker som etter å ha tatt utdannelsen sin i USA, gjør det meget godt i amerikansk næringsliv. I filmen beskrives forholdet mellom amerikanerne og deres nye landsmenn som riktig respektfullt og hjertelig.
Bobby og Lincoln i samtale over et cafébord i Lahore

Så inntreffer terrorhandlingene 11. september 2001, og etter dette er ingenting det samme. Changez og andre som ham har ikke en sjanse mot den amerikanske paranoiaen som preger samfunnet etter disse terrorhandlingene. Samtidig som alle med muslimsk bakgrunn - også Changez, som ikke en gang er spesielt religiøs - blir mistenkeliggjort som potensielle muslimske fundamentalister, begynner det også å skjære seg mellom Changez og kjæresten Erika. Vi blir vitne til den uverdige behandlingen av utlendinger på flyplassene, der de blir bedt om å strippe og får hver trevl av kroppen undersøkt, som om det var mulig å sy inn bomber under huden. 

11. september 2001 ... 
Til slutt øyner ikke Changez noen annen utvei enn å reise tilbake til Pakistan, landet han en gang forlot for å gjøre karriere i det som etter hvert skulle bli hans elskede USA. Og det er her vi møter ham i filmen innledende scene, der han sitter og forteller sin livshistorie til CIA-agenten som er sendt til Pakistan for å løse en kidnappingssak, hvor en amerikansk akademiker er kidnappet av anti-amerikanske fundamentalister. CIA har Changez mistenkt for å stå bak det hele. Forutinntattheten fra amerikansk hold skal nok en gang ikke levne Changez en sjanse, og spørsmålet man sitter igjen med etter å ha sett denne filmen er hvem som egentlig er fundamentalist - amerikaneren eller Changez? Og med en undertekst av at drar man det hele langt nok, kan selve angsten for terror nettopp skape terror, fordi det blir en slags selvoppfyllende profeti ... 
Changez og Erika

"The Reluctant Fundamentalist" er en vakker og viktig film om vår tids største fiende: frykten og det den gjør med oss. Her skal det riktignok understrekes at den amerikanske frykten er så til de grader mye sterkere enn "den vestlige frykten" for øvrig. Samtidig har nettopp USA satt på dagsorden regler som andre land påtvinges å følge - enig eller ikke enig - fordi det står i dette landets makt å gjøre nettopp det. I den konteksten er dette en film som snur det meste fullstendig på hodet. Jeg håper at riktig mange går på kino for å se nettopp denne filmen! 


Skuespillerprestasjonene er formidable på en nokså stillferdig måte, og hele tematikken viser til fulle hvor liten troverdighet spesielt USA har til å være retningsgivende på hva som er rett og galt her i verden. Mange av scenene, som dessverre er meget troverdige, er til å få frysninger av. Som f.eks. da Changez må sverge for at han faktisk elsker USA for å få slippe fri - mens nettopp dette som skjer, absurditeten i det, får ham til å elske USA mindre og faktisk forlate landet ... 


Tendenser til opptøyer i Lahore
For øvrig vil jeg understreke at filmen inneholder mange nydelige scener, som da Changez endelig har tatt mot til å bryte med en nokså despotisk sjef og seiler ut fra Istanbul, gjennom Bosporosstredet ... Det eneste som faktisk irriterte meg var hvordan Erika ble fremstilt, fordi hun i stedet for sårbar og sørgende nærmest fremsto som nokså skrullete, en person det var vanskelig å tro helt på. Hun blir til og med tillagt ansvaret for sin eks-kjærestes død, mens han i Moshin Hamids roman døde av kreft. 

Avslutningsvis nevner jeg at den indiske regissøren Mira Nair står bak mange store filmer - som "Salaam Bombay!", "Monsoon Wedding" og "Vanity Fair".

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Reluctant Fundamentalist
Nasjonalitet: Storbritannia/USA
Språk: Engelsk, urdu
Genre: Thriller
Skuespillere: Riz Ahmed (Changez), Kate Hudson (Erica), Liev Schreiber (Bobby Lincoln), Kiefer Sutherland (Jim Cross), Om Puri (Abu) m.fl.
Spilletid: 126 min.

lørdag 3. november 2012

"Hva gjør vi nå?" (Regissør: Nadine Labaki)

Sjarmbombe fra Libanon

Nadine Labaki (f. 1974) er nok atskillig mer kjent som skuespiller enn som regissør, idet hun har spilt i en hel del filmer, mens hun kun har regissert to. Den første filmen hun regisserte er "Caramel" (med originaltittelen "Sukkar Banat" eller "Karamell", som den het på norsk), og den andre er "Hva gjør vi nå?" ("den engelske tittelen er "Where do we go now?"). Labaki har selv sentrale roller i begge disse filmene, og det er derfor hun som preger filmplakatene. Jeg har selv sett "Karamell", men dette var før jeg begynte å blogge om filmer. Når det kommer noe så sjelden som en film fra Libanon, er dette en må-se-og-eie-film for mitt vedkommende. I det hele tatt er jeg svært fascinert av det meste av film som kommer både fra Midt-Østen spesielt og Asia generelt. Som regel må filmene ha vunnet noen priser for å komme til Norge, og dette i seg selv borger for kvalitet - selv om jeg skulle ønske at også andre filmer som ikke når opp i denne beinharde konkurransen hadde sluppet gjennom nåløyet. 


"Hva gjør vi nå?" er en meget prisbelønt film (bl.a. fikk den publikumsprisen under filmfestivalen i Oslo - Film fra sør - i 2011, i tillegg til i Toronto og San Sebastian), og hvorfor skjønner vi i det øyeblikket vi er midt i filmens åpningsscene. Filmen er nemlig en sjarmbombe!

Vi befinner oss i en liten libanesisk landsby hvor kristne og muslimer har bodd side om side i uminnelige tider. Landsbyen er omgitt av landminer, noe vi ikke minst blir minnet om ved at et av barna humper rundt på krykker. Befolkningen er av den grunn i realiteten nokså isolert, idet det er forbundet med stor risiko å bevege seg utenfor landsbyen. 

Noe av det som samler landsbyen - både kristne og muslimer - er et gammelt skrap av en TV som settes opp slik at alle kan få et glimt av hva som foregår ute i den store verden. Billedkvaliteten er elendig, og dette får selv noe så uskyldig som en nyhetssending til å virke uanstendig, der nyhetsoppleserens bryster bølger hit og dit under sendingen pga. forstyrrelser i eteren. Det oppstår dessuten stor uenighet mellom de kristne og muslimene, de unge og de eldre, de mest troende og de mest liberale om hva de skal få se - som lidenskapelige kyssescener fra gamle Hollywood-filmer. Mennene (enten de er kristne eller muslimer) misliker sterkt at bryske matroner (fra begge leire) fratar dem gleden av å se de pirrende scenene. 

Den dagen landsbyens TV blir sabotert - tilfeldigvis eid av en kristen kvinne - begynner hun og hennes trosfeller å spekulere i om det kan være noen av muslimene i landsbyen som står bak dette. I begynnelsen fører dette til økende aggressivitet mennene imellom, og kun kløkt og klokskap forhindrer at de to fraksjonene går løs på hverandre. Men da moskeen blir invadert av geiter og høns, som har spredt sine ekskrementer blant helligdommene i bygningen, er muslimene sikre på at dette er de kristnes hevn pga. TV´en. De knuser Madonna-figuren til de kristne, og dermed er det krigslignende tendenser i den lille landsbyen. Forholdet mellom de kristne og muslimene blir ikke bedre av at de vet at det ute i verden allerede er en pågående konflikt mellom deres trosfeller. Det letes etter våpen i kjellere og på loft i alle hjemmene, og det bygger seg opp til et skikkelig blodbad. En av de muslimske kvinnene hvis sønn er drept på vei fra byen og hjem til landsbyen, våger ikke en gang å fortelle om dette av frykt for at dette skal eskalere konfliktnivået. Hun gjemmer derfor liket av sønnen sin i påvente av at det hele skal roe seg.

Gode råd er dyre, og kvinnene i landsbyen skjønner at hele deres eksistens er truet dersom de ikke lykkes i å få mennene til å bli venner igjen. I første omgang lager de et gigantisk hasj-kake-party i håp om å fremkalle humoren og latteren igjen - på tvers av religionsskillene dem i mellom. Etter hvert skal det vise seg at kvinnene har flere jokere i ermet for å få landsbyens menn til å roe ned konfliktnivået ... 

Dette er en film som får latteren til å sitte meget løst! Og det på tross av at det i bunnen også er elementer av noe tragisk utover handlingen i denne filmen. Med en herlig og fandenivoldsk humor angriper regissøren sider ved praktiseringen av religion som jeg ville ha trodd var tabu. På den måten ufarliggjør hun skillene mellom praktisering av hhv. kristendom og islam. Jeg ser at noen kritikere har reagert på at mennene i filmen er gjort dumme og fanatiske, mens kvinnene i større grad fremstår som både kløktige og fornuftige. Selv tenker jeg at dette nettopp er med på å fremkalle lattersalvene. Dessuten er dette en komedie, og da er det vel også lov å bruke karikerte personligheter som et virkemiddel? Noe av det jeg likte minst ved filmen var en scene hvor noen russiske prostituerte havnet i landsbyen pga. motorhavari (heller ikke det en tilfeldighet, skal det vise seg), og hvor disse fremstilles som noen fjols som ikke skjønner hvilken virkning deres nakne mager og skuldre har på de stakkars mennene som ikke er vant til så mye naken hud. Det ble litt for dumt. Forelskelsen mellom den kristne kvinnen Amale (spilt av regissøren selv) og den muslimske mannen som maler veggene inne i hennes restaurant, kunne dessuten ha vært drevet noe lenger - men riktig søtt og sjarmerende var dette uansett. Denne filmen tok meg med storm, og hadde det ikke vært for et par av scenene med de russiske prostituerte, ville jeg helt uten videre ha gitt filmen terningkast seks. I stedet blir det "bare" terningkast fem og en halv. Dette er nemlig en film som tåler å bli sett flere ganger, uten at filmen på noen måte vil lide under dette. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: وهلّأ لوين؟ w halla' la wayn
Engelsk tittel: Where do we go now?
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk
Skuespillere: Nadine Labaki (Amale), Claude Moussawbaa (Takla), Layla Hakim (Afaf), Antoinette Noufily (Saydeh), Yvonne Maalouf (Yvonne), Adel Karam (buss-sjåfør), Mustapha Sakka (Hammoudi), Mustapha El Masri (Hanna)
Spilletid: 102 min.



Kvinnene i landsbyen 
Nadine Labaki som Amale
Hva skjer med mennene?
Kvinnene går sammen for å lage et gigantisk hasj-kake-party

onsdag 30. mai 2012

Helen Simonson: "Majorens siste forelskelse"

Trivelig roman fra den engelske landsbygda

I "Majorens siste forelskelse" - eller "Major Pettigrews siste forelskelse" som boka også omtales som - møter vi den aldrende major Ernest Pettigrew, som lever på den engelske landsbygda - nærmere bestemt i Edgecombe St. Mary. Dvs. aldrende og aldrende ... Majoren er i slutten av 60 årene, og er høyst vital og oppegående. Han er enkemann og har kun sønnen Roger, som for tiden huserer i London sammen med amerikanerinnen Sandy, hvis drømmer Roger stort sett lar gå for lut og kaldt vann, angsfylt som han er i forhold til å skulle forpli
kte seg ...

Majoren er av den gamle typen. Han setter pris på erkebritiske tradisjoner, og for eksempel går kravet til høflighet, ære og utsøkte omgangsformer foran absolutt alt. Da broren hans dør og han endelig øyner muligheten for å få de to geværene som faren en gang etterlot til dem, forenet, skal dette vise seg å bli alt annet enn enkelt. Hver for seg er geværene lite verdt, men sammen - sammen kan de utgjøre en hel formue dersom man bare finner den rette kjøperen. Det er imidlertid et problem at broren ikke har skrevet et ord i sine etterlatenskaper om at geværene skal overtas av den lengstlevende av de to brødrene, slik faren deres forutsatte. Og fordi majoren er oppnevnt som testamentfullbyrder, risikerer han at spørsmålet om hans habilitet kommer i et uheldig lys dersom han stresser dette for meget. Brorens enke har heller ikke under noen omstendighet tenkt å gå glipp av gevinsten dersom geværene selges.

I kjølevannet av brorens død vil tilfeldighetene det slik at majoren og landsbyens pakistanske butikkinnehaverske - fru Ali - blir venner. Fru Ali er enke og barnløs, men har en nevø som går og venter på å få overta butikken hennes, slik at han skal få råd til å gifte seg. Før majoren vet ordet av det er fru Ali fullt involvert i planleggingen av den årlige festen i golfklubben både hva gjelder matservering og utsmykning av lokalene.

Sønnen Roger er en vandrende katastrofe, idet alt han tar i ender med forferdelse. I tillegg er han helt sjokkert over at faren i det hele tatt omgås fru Ali - for ikke å snakke om nevøen, som kan være terrorist for alt de vet. Han kjemper innbitt mot at faren og fru Ali skal bli bedre kjent. I mellomtiden merker majoren at han er svært tiltrukket av fru Ali, som er i slutten av 50 årene. Ja, ikke bare det - han er forelsket! Fru Ali er både en vakker, interessant og meget belest kvinne, og de har mange felles interesser gjennom litteraturen. Så spørs det om majoren klarer å formidle overfor fru Ali hva han føler før det er for sent ...

Denne romanen tok meg med storm! Jeg ble fullstendig sjarmert av fortellingen om den godmodige major Pettigrew, som fører et stillferdig liv i den lille landsbyen Edgecombe St. Mary, men som det viser seg at livet har mer å by. Selv om det ikke skjer så mye i landsbyen, er han involvert i det meste som skjer der - det være seg golf, jakt, nabol
ag og et lite knippe venner og bekjente. Vi møter fordommer engelskmenn og innvandrere i mellom, og det forhold at f.eks. fru Ali er født og oppvokst i England, endrer ikke det faktum at hun er og blir pakistansk. Jeg flirte meg gjennom episode etter episode i boka, og aller morsomt er det når majoren gjør seg noen heller mindre sympatiske tanker om sin bortskjemte sønn, som kun tenker profitt og penger, enten det gjelder kjærlighetsforhold eller ønsker om forskudd på arv. Og som kommer på uanmeldte besøk, låser seg inn i farens hus og roter og etterlater seg det reneste kaos .... Når er f.eks. barna så gamle at det ikke lenger er okei at de tar seg til rette i barndomshjemmet på denne måten?

"Majorens siste forelskelse" er svært elegant og godt skrevet!
 Noe av æren må utvilsomt tilskrives den erfarne forfatteren og oversetteren Jørn Roeim. Dette gjorde det til en fin leseopplevelse. I tillegg elsket jeg humoren! Jeg somlet meg gjennom boka i håp om at den skulle vare lenge. Boka var kos, kos, kos! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010

Originaltittel: Major Pettigrew´s Last Stand
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Jørn Roeim
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 396


Helen Simonson

lørdag 31. desember 2011

Amin Maalouf: "Verden i ubalanse"

Meget innsiktsfullt om utfordringene verden står overfor

Utgitt: 2009
Originaltittel: Le Dérèglement du monde
Utgitt på norsk: 2010
Oversatt: Christine Amadou
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 249

Amin Maalouf er opprinnelig fra Libanon, og er kristen araber av herkomst. Han kom til Paris som flyktning i 1975, og har siden bodd i Frankrike. Alle hans bøker er skrevet på fransk.

Det Amin Maalouf er mest opptatt av og som hans litteratur derfor bærer preg av, er møtet mellom religioner og kulturer. Fra før av har jeg kun lest den skjønnlitterære og mesterlige romanen "Leo Afrikaneren". Men titler som "Samarkand", "Korstogene sett fra arabernes side" og "Identitet som dreper" frister sterkt! Dette en forfatter i en helt egen klasse, og både "Leo afrikaneren" og "Verden i ubalanse" er typiske terningkast seks-kandidater. Å oppdage en slik forfatter som dette er fantastisk! Det skjer ikke hvert år, for å si det slik. Hans unike og sammensatte bakgrunn gjør at nesten ingen bedre og med mer legitimitet enn ham kan sette ord på konfliktene mellom den kristne og den muslimske verden.

I "Verden i ubalanse" tar Amin Maalouf for seg noen av de viktigste utfordringer verden av i dag står overfor. Det handler om klimakriser, finanskriser og manglende terrorbalanse - og viktigst av alt: den dypere og dypere kløften som har oppstått mellom Vesten (les: de kristne) og Østen (les: muslimene).

"Det er ikke vår tids eneste paradoks at Europas seier fikk kontinentet til å miste sine orienteringspunkter. Vi kan på samme måte hevde at Vestens strategiske seier, som burde ha styrket dens overlegenhet, satte fart i dens forfall. At kapitalismens seier har ledet den inn i den verste krise den har opplevd, at slutten på terrorbalansen avfødte en verden som er hjemsøkt av terror, og at undergangen til det sovjetiske systemet, som var allment kjent som undertrykkende og anti-demokratisk, har fått den demokratiske debatten til å stagnere over hele kloden." (side 19)

Under den kalde krigen hadde Vesten og muslimene en felles fiende: kommunismen. Og det paradoksale er at etter at den kalde krigen ble et tilbakelagt stadium, har det aldri vært så mye terrorisme som nettopp nå. Hvorfor? Et stykke ute i boka kommer "svaret":

"Den posisjon USA oppnådde ved utgangen av den kalde krigen, som verdens eneste supermakt, innebærer rett og slett det som på engelsk kalles a mixed blessing, det vil si på en og samme tid en velsignelse og en forbannelse. Enhver person, fysisk eller moralsk, har behov for å få trukket opp grenser. Enhver makt trenger en motmakt, for å beskytte seg selv. I politikken er dette en grunnregel som faktisk også er et av grunnprinsippene i det amerikanske demokratiet, det ubrytelige cheks and balances, i dets navn kan ingen instans utøve noen rett uten å måtte forholde seg til en annen avgrensende instans. Det er også, vil jeg mene, en naturlov. Når jeg skriver dette, tenker jeg på visse barn som blir født uten smertefølelse. På grunn av denne patologiske mangelen lever de i konstant fare. De risikerer å skade seg alvorlig uten å merke det, kanskje har de innimellom en berusende følelse av å være usårbare, men den fører snart til de mest ubetenksomme handlinger.

Fordi verdens enslige supermakt har hatt følelsen av at den ustraffet kan gjøre omtrent hva den vil på den internasjonale arena, har den begått feiltrinn som den ville ha sluppet under den kalde krigen."
(side 152)

Verden ser forskjellig ut alt etter hvilke øyne som ser. Selv om Vesten har utviklet et samfunnssystem som ivaretar menneskerettigheter, ytringsfrihet, demokrati og den slags, har det ikke alltid vært slik. Historien kommer gjerne i veien for de påstått gode hensikter.

"I motsetning til hva man gjerne tror, er ikke Vestens gamle feil at den har villet tre sine egne verdier ned over hodet på resten av verden, men det helt motsatte: å uavlatelig ha unnlatt å respektere disse verdiene i omgang med folk de har hersket over. Så lenge man ikke har ryddet opp i denne misforståelsen, risikerer man å falle i de samme fellene om og om igjen.

Den første av disse verdiene er universialismen, det vil si læren om at menneskeheten er en. Mangfoldig, men en. Dette gjør det til en utilgivelig synd å gå på akkord med grunnleggende prinsipper under påskudd av at de andre ikke er rede til å ta dem til seg. Det finnes ikke ett sett menneskerettigheter for mennesket i Europa, og et annet for mennesket i Afrika eller i Asia eller i den muslimske verden. Ingen folk på jorda er skapt til slaveri, tyranni, vilkårlighet, uvitenhet, mørkelegging eller kvinneundertrykkelse. Hver gang man skyver denne sannhet til side, forræder man menneskeheten, og man forræder seg selv."
(side 51)

På en innsiktsfull måte leder Amin Maalouf oss gjennom det ene dilemmaet etter det andre. Han forklarer hvilke konsekvenser mangel på legitimitet kan ha i en konflikt, og drar frem invasjonen av Afghanistan og Irak som eksempler. I førstnevnte tilfelle sto i alle fall et unisont FN bak. I det sistnevnte tilfellet var invasjonen et sololøp uten sidestykke fra USAs side. Og i stedet for å bringe mer balanse i terrortrusselen i verden, har USA - som en elefant i et glasshus - antent en lunte som gjør at verden aldri før har vært mer farlig enn nettopp nå. En ild er tent mellom shia-muslimer og sunni-muslimer, og landet går bokstavelig talt i oppløsning for et helt folk. Her er det ikke øst mot vest, men muslimer som kjemper mot hverandre. Ikke ett sted har Maalouf klart å finne hvor det fremgår at amerikanerne ønsket mer demokrati i Irak som bakgrunn for invasjonen. Kontrollen over oljeforekomstene derimot ... Slik oppstår imidlertid ikke legitimitet ... Tvert i mot øker det hatet mellom folkegrupper. Maaloufs betraktninger i forhold til egypteren Nassers rolle i Midtøsten-konflikten er spesielt dyptpløyende i boka, og handler om at Nasser i alle fall et stykke på vei maktet å gi den arabiske verden stoltheten tilbake, og det til tross for at Nasser ikke var arabisk. Årsaken var hans legitimitet - fortjent eller ufortjent - kanskje utløst av arabernes behov for en ledestjerne.

Jeg kunne uten pro
blem har skrevet en hel avhandling om mitt forhold til denne boka, om hva som gjorde inntrykk, hva som ga meg aha-opplevelser og hva jeg opplevde som viktigst osv. Jeg lar det imidlertid bli med dette, og håper i stedet at jeg har klart å vekke en interesse hos flere mht. å lese denne boka! Den fortjener å bli lest av så mange som overhode mulig! Ikke bare er den både tankevekkende, interessant og klok, men den er også så vanvittig godt skrevet! Der Maalouf føler seg på litt gyngende grunn, sier han klart fra om dette. Men uansett hvilket tema han omtaler, er det aldri vanskelig å skjønne logikken bak. Å være menneske er noe universalt, og det er i første rekke gjennom våre holdninger at vi kan påvirke hvilken verden vi ønsker oss i fremtiden. Så lenge vi i Vesten fortsetter å behandle muslimer som "de andre" eller annenrangs mennesker, ser det stygt ut for fremtiden. For gjennom dette skaper vi et bittert folk som får lyst til å rette opp i den urett de føler blir begått mot dem, og det med de midler de måtte ha til rådighet. Jeg runder av med følgende sitater fra boka:

"Om
vi vil opprettholde borgfreden i landet, i byen eller bydelen, hvis vi ønsker at det menneskelige mangfold skal vises gjennom harmonisk sameksistens snarere enn gjennom spenninger som leder til vold, da kan vi ikke tillate oss å kjenne de andre bare på en overfladisk, grov og tilfeldig måte. Da må vi kjenne dem inngående, nært og intimt. Det kan bare skje gjennom kulturen. Og først og fremst gjennom litteraturen. Et folks intimitet ligger i litteraturen. Der avdekkes deres lidenskap, deres drømmer, deres fortvilelse, deres tro og deres syn på verden omkring og på andre mennesker, også oss. For når vi snakker om "de andre", må vi aldri glemme at også vi, uansett hvem vi er, hvor vi enn er, er "de andre" for alle andre." (s. 164)

"
Vi glemmer ofte at en innvandrer først og fremst er en utvandrer. Det er ikke bare snakk om en språklig nyanse, men om at mennesket virkelig er dobbelt og opplever seg selv som sådan. Det tilhører to ulike samfunn og har ikke samme status begge steder. Som den høyt utdannede som søker tilflukt i en by der han blir henvist til en underordnet stilling, mens han er en prominent person i hjembyen. Eller den marokkanske arbeideren som jobber i industrien i nord, som sjelden sier noe, og da gjerne med senket blikk, men som når han kommer hjem, når han endelig kan snakke sitt eget språk, er en glitrende forteller med manende gester og fengslende ord. Eller den kenyanske sykepleierene som går nattevakter på et forstadssykehus og overlever på lunken suppe og brød, men som hylles på hjemstedet fordi hun hver måned sender hjem penger nok til å brødfø en familie på tolv.

Jeg kunne fortsette å ramse opp eksempler. Det jeg forsøker å si, er at man går glipp av noe viktig hver gang man glemmer å se utvandreren bak innvandreren." (side 206)

"B
lir en gruppe uglesett fordi den legger ut bomber, eller legger den ut bomber fordi den blir uglesett? Det er det evige spørsmålet om høna eller egget, og det er ingen vits i å forsøke å finne det rette svaret, for det finnes ikke. Enhver vil formulere sitt svar ut fra sin frykt, sine fordommer, sin opprinnelse og sine sår. Vi må komme oss ut av den onde sirkelen, men når tannhjulene har låst seg fast, er det vanskelig å få ut hånden." (side 234)

Som nevnt innledningsv
is blir det terningkast seks på denne boka!

H
elt til slutt tar jeg med noen linker til interessante (profesjonelle) bokomtaler:
- Morgenbladet: Kjernespørsmål - europeerne må behandle muslimer slik de selv vil bli behandlet
- Aftenposten: Fra Beirut med innsikt


Amin Maalouf

tirsdag 18. oktober 2011

Gunn Marit Nisja: "Naken i hijab"

Meget hederlig debut!


Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
Antall sider: 399

Venninnene Live og Maren er på ferie i Egypt. Det skal vise seg å bli en ferie som snur opp-ned på det meste i Lives liv. For mens de er i Luxor støter de på den sjarmerende unggutten Kareem. I begynnelsen blir Live vitne til hvordan Kareem kurtiserer hennes pene venninne. Maren er imidlertid ikke med på notene, og da vender Kareem seg i stedet mot Live, som ikke akkurat er bortskjemt med oppmerksomhet fra det annet kjønn. Ikke bare blir hun meget smigret - hun blir stormende forelsket. Da Maren reiser på utflukt til en av Egypts mange flotte severdigheter, velger Live å bli igjen i hotellområdet i håp om å treffe Kareem igjen. Og det gjør 
hun. Dette blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom dem.

Uten at Maren er klar over det, har Kareem og Live avtalt at hun skal komme tilbake til Egypt etter kort tid. Før hun reiser tilbake, forteller hun venninnen om sin planer. Selv om Maren blir dypt rystet og forsøker å få henne fra det, snakker hun for døve ører. Live er for lengst så forelsket at hun er helt uimottakelig for go
de råd.

På grunn av Kareems påstander om at de kan få problemer med turistpolitiet, lar hun seg lokke til å inngå en ekteskapskontrakt med ham under sitt neste opphold i Egypt. Dette skal etter hvert vise seg å bli skjebnesvangert for henne. I alle fall bestemmer hun seg for å bli hos Kareem og hans familie i ett år, og etter dette skal de begge flytte til Norge. 


Å gifte seg med en muslimsk mann er ikke enkelt. Det innser tom. naive Live. Men Kareem er ikke som andre. Han har en dobbelt natur og er av og til skremmende. Akkurat hvor ille han kan være, får hun innblikk i allerede på bryllupsnatten. Da kaster Kareem en leken, men for ham plagsom liten valp utenfor balkongen. Valpen dør pga. skadene.

"Allerede da hadde
jeg skjønt at om dette ble livet jeg valgte, ville det ikke bli enkelt. Men jeg hadde trodd at Kareem og jeg var sammen mot utfordringene. I stedet hadde det vist seg å være nettopp ham som var det vanskeligste å takle."
... tenker Live underveis, men helst etter at hun er fanget av situasjonen. 

Kareem tvinger henne til å dekke seg til, og med ett er det meste av det Live har forbundet med sitt tidligere liv, borte. Etter kort tid er han en annen, og slett ikke den romantiske unggutten Live trodde han var. Kareems familie er både inkluderende og kjærlige mot Live, som ikke bare kommer inn i familien som et friskt pust, men som også skal sikre dem slektens videre gang. Men selv de står maktesløse når Kareem er på sitt verste. Kone og barn er mannens eiendom, og dette er det lite de får gjort noe med. Først da Live er blitt mor til en liten datter og skjønner at kjønnslemlestelse er vanlig i den lille landsbyen, innser hun at hun ikke kan avfinne seg med å bli i Egypt hos Kareem og hans familie. Å reise uten datteren er fullstendig uaktuelt ... 

Det har vært skrevet et lass av lignende litteratur om dette temaet tidligere. Det nye i denne romanen er kanskje at det hele denne gangen foregår i Egypt, et land i alle fall jeg trodde var noe mer moderne enn det som beskrives i "Naken i hijab". Jeg opplevde også at fremstillingen ikke er så svart-hvitt som man ofte ser i lignende litteratur. For selv om Kareem både drikker alkohol og er voldelig, og slett ikke er noen god muslim, står dette i sterk kontrast til hvordan hans øvrige familiemedlemmer fremstilles. Live blir tatt godt i mot av familien hans, selv om hun ikke er en egyptisk kvinne. Skjønt etter hvert viser det seg at de har skjult litt av hvert for henne om Kareems fortid, fordi de håper og tror at Live er den som skal få ham på rett kjøl igjen. At fremstillingen er såvidt nyansert gjør at i alle fall ikke jeg anser dette som en stereotyp fremstilling av et kjærlighetsforhold mellom en vestlig/kristen kvinne og en muslimsk mann.

"Naken i hijab" er Gunn Marit Nisjas debutroman. Jeg synes hun kom svært godt ut av det! Noen steder kunne teksten sikkert ha tjent på å være noe mer gjennomarbeidet, men jeg synes like fullt at dette er en meget hederlig debut! Mot slutten kunne forfatteren dessuten ha gjort det hele enda mer spennende ved å dramatisere noe mer, samtidig som jeg synes at nettopp fordi hun ikke gjorde det, unngikk hun de verste fallgrubene i forhold til å risikere å bli banal. Hun har utvilsomt mye kunnskap om forholdene i Egypt, og dette opplevde jeg svært positivt og ikke minst interessant. Boka kan for øvrig leses som en advarsel mot ekteskap mellom kristen kvinne og muslimsk mann - eller at man som et minimum bør tenke seg godt om og ikke kaste seg hodestups ut i et forhold som har alle odds mot 
seg. Det er vanskelig nok å få et forhold mellom ellers nokså likesinnede til å fungere ... Og når man ikke en gang kjenner den man gifter seg med, kan fryktelig mye gå galt.

Det var i grunnen bare et par ting som irriterte meg litt underveis. Jeg klarte ikke helt å tro på at det går an å være så naiv at man som norsk kvinne gifter seg med en mann som nærmest er analfabet. Videre synes jeg aldri jeg fikk noen forståelse for hva som hadde ført til at Kareem ble psykopat. Boka inneholder ellers alle ingredienser til å bli en bestselger. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!


Etter min oppfatning fortjener denne boka terningkast fire!


Gunn Marit Nisja

søndag 20. februar 2011

Fatima Elayoubi: "Bønn til månen"

Betroelser fra en innvandrerkvinne


Utgitt i Frankrike: 2006
Utgitt i Norge: 2008
Originaltittel: Prière à la Lune
Oversatt fra fransk: John Bjørnebye
Forlag: Kontur Forlag
Antall sider: 108
Forord: Mariane Pearl

Denne lille boka, som er i finne på årets Mammut-salg, fanget ved en ren tilfeldighet min oppmerksomhet her om dagen. K
anskje var det en kombinasjon av bokas beskjedne omfang, det faktum at forfatterens navn åpenbart hadde en muslimsk klang samt baksideteksten som gjorde utslaget? Boka fikk i alle fall bli med meg hjem. Det er jeg veldig glad for!

Forfatteren er av marokkansk opprinnelse, men flyttet sammen med sin ektemann til en forstad av Paris på begynnelsen av 1980-tallet. Nokså raskt fikk de to døtre. Fatima var analfabet, og følte seg hele tiden dratt mellom sitt marokkanske og sitt nye hjemlands verdier og kultur for øvrig. Så ble hun skilt, og plutselig måtte hun forsørge seg selv og barna sine. Uten språkkunnskaper, uten å kunne lese eller skrive, uten å kunne så veldig mye mer enn å stelle et hus, ga i grunnen yrkesvalget seg selv. Hun tjente til livets opphold ved å vaske hjemmene til sosieteten i Frankrike. Etter hvert slet hun seg fullstendig ut, og først da det skjedde en ulykke som gjorde at hun ikke kunne fortsette, tok livet en annen og ny vending for henne. Boka "Bønn til månen" er et resultat av dette. Her skriver hun om sine tanker, hva det har gjort med henne å forlate sitt opprinnelsesland, hvilke ofre hun har gjort i forhold til egen kultur osv.

Boka "Bønn til månen" er ikke et litterært storverk. Like fullt er det en kraftfull liten bok det er tale om, selv om språket og uttrykksformene er relativt famlende og forsøksvis poetiske. Boka er for øvrig spennende og ikke rent lite eksotisk, fordi vi får innblikk i hvilke tanker de ellers så tause innvandrerkvinnene har. Fatimas skjebne er nok like fullt veldig spesiell, for uten at hun hadde opplevd en skilsmisse, hadde hun sikkert forblitt innenfor husets fire vegger. Det spennende er like fullt hvilke talenter som ble forløst i henne som følge av den ulykken hun ble utsatt for. Som en av flere i sin søskenflokk fikk hun dessverre ingen utdannelse - på tross av at hun åpenbart hadde store talenter. I dag er hun student og i gang med bok nr. 2.

Det er interessant å merke seg hvilke bøker som oppnår stor oppmerksomhet i Frankrike for tiden. Det hander om portnersker som er mer intelligente enn hva omgivelsene tiltror dem (jf. "Pinnsvinets eleganse"), om uforløste talenter hos mennesker man aldri ville trodd hadde potensiale til noe som helst (jf. "Å telle duer"), om kassedamers betroelser etc. "Bønn til månen" vakte stor oppmerksomhet i Frankrike da den utkom i 2006, og føyer seg sånn sett inn i denne trenden mht. hvilke bøker som slår godt an for tid
en.

Jeg anbefaler denne lille boka, fordi den er så annerledes og original. Det er ikke veldig krevende å lese den, men jeg anbefaler likevel å bruke litt tid på den, la avsnittene synke inn før man rusher i vei til neste side. Egentlig burde boka fått terningkast fem pga. sin originalitet, men jeg nøyer meg med en
firer. Det skal imidlertid bli spennende å følge denne gryende forfatteren i fremtiden! 

Populære innlegg