Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv

Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

Helen Simonson: "Majorens siste forelskelse"

Trivelig roman fra den engelske landsbygda

I "Majorens siste forelskelse" - eller "Major Pettigrews siste forelskelse" som boka også omtales som - møter vi den aldrende major Ernest Pettigrew, som lever på den engelske landsbygda - nærmere bestemt i Edgecombe St. Mary. Dvs. aldrende og aldrende ... Majoren er i slutten av 60 årene, og er høyst vital og oppegående. Han er enkemann og har kun sønnen Roger, som for tiden huserer i London sammen med amerikanerinnen Sandy, hvis drømmer Roger stort sett lar gå for lut og kaldt vann, angsfylt som han er i forhold til å skulle forplikte seg ...

Majoren er av den gamle typen. Han setter pris på erkebritiske tradisjoner, og for eksempel går kravet til høflighet, ære og utsøkte omgangsformer foran absolutt alt. Da broren hans dør og han endelig øyner muligheten for å få de to geværene som faren en gang etterlot til dem, forenet, skal dette vise seg å bli alt annet enn enkelt. Hver for seg er geværene lite verdt, men sammen - sammen kan de utgjøre en hel formue dersom man bare finner den rette kjøperen. Det er imidlertid et problem at broren ikke har skrevet et ord i sine etterlatenskaper om at geværene skal overtas av den lengstlevende av de to brødrene, slik faren deres forutsatte. Og fordi majoren er oppnevnt som testamentfullbyrder, risikerer han at spørsmålet om hans habilitet kommer i et uheldig lys dersom han stresser dette for meget. Brorens enke har heller ikke under noen omstendighet tenkt å gå glipp av gevinsten dersom geværene selges.

I kjølevannet av brorens død vil tilfeldighetene det slik at majoren og landsbyens pakistanske butikkinnehaverske - fru Ali - blir venner. Fru Ali er enke og barnløs, men har en nevø som går og venter på å få overta butikken hennes, slik at han skal få råd til å gifte seg. Før majoren vet ordet av det er fru Ali fullt involvert i planleggingen av den årlige festen i golfklubben både hva gjelder matservering og utsmykning av lokalene.

Sønnen Roger er en vandrende katastrofe, idet alt han tar i ender med forferdelse. I tillegg er han helt sjokkert over at faren i det hele tatt omgås fru Ali - for ikke å snakke om nevøen, som kan være terrorist for alt de vet. Han kjemper innbitt mot at faren og fru Ali skal bli bedre kjent. I mellomtiden merker majoren at han er svært tiltrukket av fru Ali, som er i slutten av 50 årene. Ja, ikke bare det - han er forelsket! Fru Ali er både en vakker, interessant og meget belest kvinne, og de har mange felles interesser gjennom litteraturen. Så spørs det om majoren klarer å formidle overfor fru Ali hva han føler før det er for sent ...

Denne romanen tok meg med storm! Jeg ble fullstendig sjarmert av fortellingen om den godmodige major Pettigrew, som fører et stillferdig liv i den lille landsbyen Edgecombe St. Mary, men som det viser seg at livet har mer å by. Selv om det ikke skjer så mye i landsbyen, er han involvert i det meste som skjer der - det være seg golf, jakt, nabolag og et lite knippe venner og bekjente. Vi møter fordommer engelskmenn og innvandrere i mellom, og det forhold at f.eks. fru Ali er født og oppvokst i England, endrer ikke det faktum at hun er og blir pakistansk. Jeg flirte meg gjennom episode etter episode i boka, og aller morsomt er det når majoren gjør seg noen heller mindre sympatiske tanker om sin bortskjemte sønn, som kun tenker profitt og penger, enten det gjelder kjærlighetsforhold eller ønsker om forskudd på arv. Og som kommer på uanmeldte besøk, låser seg inn i farens hus og roter og etterlater seg det reneste kaos .... Når er f.eks. barna så gamle at det ikke lenger er okei at de tar seg til rette i barndomshjemmet på denne måten?

"Majorens siste forelskelse" er svært elegant og godt skrevet! Noe av æren må utvilsomt tilskrives den erfarne forfatteren og oversetteren Jørn Roeim. Dette gjorde det til en fin leseopplevelse. I tillegg elsket jeg humoren! Jeg somlet meg gjennom boka i håp om at den skulle vare lenge. Boka var kos, kos, kos! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010
Originaltittel: Major Pettigrew´s Last Stand
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Jørn Roeim
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 396

Helen Simonson

Gunn Marit Nisja: "Naken i hijab"

Meget hederlig debut!


Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
Antall sider: 399

Venninnene Live og Maren er på ferie i Egypt. Det skal vise seg å bli en ferie som snur opp-ned på det meste i Lives liv. For mens de er i Luxor støter de på den sjarmerende unggutten Kareem. I begynnelsen blir Live vitne til hvordan Kareem kurtiserer hennes pene venninne. Maren er imidlertid ikke med på notene, og da vender Kareem seg i stedet mot Live, som ikke akkurat er bortskjemt med oppmerksomhet fra det annet kjønn. Ikke bare blir hun meget smigret - hun blir stormende forelsket. Da Maren reiser på utflukt til en av Egypts mange flotte severdigheter, velger Live å bli igjen i hotellområdet i håp om å treffe Kareem igjen. Og det gjør hun. Dette blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom dem.

Uten at Maren er klar over det, har Kareem og Live avtalt at hun skal komme tilbake til Egypt etter kort tid. Før hun reiser tilbake, forteller hun venninnen om sin planer. Selv om Maren blir dypt rystet og forsøker å få henne fra det, snakker hun for døve ører. Live er for lengst så forelsket at hun er helt uimottakelig for gode råd.

På grunn av Kareems påstander om at de kan få problemer med turistpolitiet, lar hun seg lokke til å inngå en ekteskapskontrakt med ham under sitt neste opphold i Egypt. Dette skal etter hvert vise seg å bli skjebnesvangert for henne. I alle fall bestemmer hun seg for å bli hos Kareem og hans familie i ett år, og etter dette skal de begge flytte til Norge. 

Å gifte seg med en muslimsk mann er ikke enkelt. Det innser tom. naive Live. Men Kareem er ikke som andre. Han har en dobbelt natur og er av og til skremmende. Akkurat hvor ille han kan være, får hun innblikk i allerede på bryllupsnatten. Da kaster Kareem en leken, men for ham plagsom liten valp utenfor balkongen. Valpen dør pga. skadene.

"Allerede da hadde jeg skjønt at om dette ble livet jeg valgte, ville det ikke bli enkelt. Men jeg hadde trodd at Kareem og jeg var sammen mot utfordringene. I stedet hadde det vist seg å være nettopp ham som var det vanskeligste å takle." ... tenker Live underveis, men helst etter at hun er fanget av situasjonen. 

Kareem tvinger henne til å dekke seg til, og med ett er det meste av det Live har forbundet med sitt tidligere liv, borte. Etter kort tid er han en annen, og slett ikke den romantiske unggutten Live trodde han var. Kareems familie er både inkluderende og kjærlige mot Live, som ikke bare kommer inn i familien som et friskt pust, men som også skal sikre dem slektens videre gang. Men selv de står maktesløse når Kareem er på sitt verste. Kone og barn er mannens eiendom, og dette er det lite de får gjort noe med. Først da Live er blitt mor til en liten datter og skjønner at kjønnslemlestelse er vanlig i den lille landsbyen, innser hun at hun ikke kan avfinne seg med å bli i Egypt hos Kareem og hans familie. Å reise uten datteren er fullstendig uaktuelt ... 

Det har vært skrevet et lass av lignende litteratur om dette temaet tidligere. Det nye i denne romanen er kanskje at det hele denne gangen foregår i Egypt, et land i alle fall jeg trodde var noe mer moderne enn det som beskrives i "Naken i hijab". Jeg opplevde også at fremstillingen ikke er så svart-hvitt som man ofte ser i lignende litteratur. For selv om Kareem både drikker alkohol og er voldelig, og slett ikke er noen god muslim, står dette i sterk kontrast til hvordan hans øvrige familiemedlemmer fremstilles. Live blir tatt godt i mot av familien hans, selv om hun ikke er en egyptisk kvinne. Skjønt etter hvert viser det seg at de har skjult litt av hvert for henne om Kareems fortid, fordi de håper og tror at Live er den som skal få ham på rett kjøl igjen. At fremstillingen er såvidt nyansert gjør at i alle fall ikke jeg anser dette som en stereotyp fremstilling av et kjærlighetsforhold mellom en vestlig/kristen kvinne og en muslimsk mann.

"Naken i hijab" er Gunn Marit Nisjas debutroman. Jeg synes hun kom svært godt ut av det! Noen steder kunne teksten sikkert ha tjent på å være noe mer gjennomarbeidet, men jeg synes like fullt at dette er en meget hederlig debut! Mot slutten kunne forfatteren dessuten ha gjort det hele enda mer spennende ved å dramatisere noe mer, samtidig som jeg synes at nettopp fordi hun ikke gjorde det, unngikk hun de verste fallgrubene i forhold til å risikere å bli banal. Hun har utvilsomt mye kunnskap om forholdene i Egypt, og dette opplevde jeg svært positivt og ikke minst interessant. Boka kan for øvrig leses som en advarsel mot ekteskap mellom kristen kvinne og muslimsk mann - eller at man som et minimum bør tenke seg godt om og ikke kaste seg hodestups ut i et forhold som har alle odds mot seg. Det er vanskelig nok å få et forhold mellom ellers nokså likesinnede til å fungere ... Og når man ikke en gang kjenner den man gifter seg med, kan fryktelig mye gå galt.

Det var i grunnen bare et par ting som irriterte meg litt underveis. Jeg klarte ikke helt å tro på at det går an å være så naiv at man som norsk kvinne gifter seg med en mann som nærmest er analfabet. Videre synes jeg aldri jeg fikk noen forståelse for hva som hadde ført til at Kareem ble psykopat. Boka inneholder ellers alle ingredienser til å bli en bestselger. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Etter min oppfatning fortjener denne boka terningkast fire!

Gunn Marit Nisja

"Fatter´n" (Regissør: Josef Fares)

Innspilt: 2010
Originaltittel: "Farsan"
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Jan Fares, Torkel Petersson,Hamadi Khemiri, Nina Zanjani, Anita Wall, Juan Rodriguez, Jessica Forsberg
Spilletid: 97 min.

Aziz jobber i en skraphandel sammen med Juan og sjefen Jörgen. De tre er svært forskjellige. Jörgen sliter i ekteskapet sitt og lurer på om han kanskje er for lite macho. Juan er singel og er stadig på damejakt. Aziz ble enkemann for 10 år siden, men plages ikke av å være singel. Han har jo sønnen Sami og svigerdatteren Amanda! Dessuten venter de barn, og han gleder seg til å få en riktig stor familie.

Problemet er bare at Sami ikke kan få barn. Han orker ikke tanken på å fortelle dette til sin far, og får kona med på å spille gravid. Dersom alt går etter planen får de et lite adoptivbarn på den tiden Amanda liksom skal føde. Hun vagger rundt med stor mage og later som hun er gravid, mens hun under klærne har en pute. Det hele er nokså patetisk, men Sami orker ikke å fortelle faren sin at han ikke er en ordentlig mann ... Og når det skjærer seg i forhold til det barnet de egentlig skulle adoptere, så aner Sami ganske enkelt ikke hva han skal gjøre. Han utsetter og utsetter å fortelle faren sannheten, og kona blir mer og mer oppgitt over å være tvunget til å være med på et nokså uverdig spill.

Så får Sami det for seg at dersom faren bare får seg dame, så kommer det meste til å bli mye enklere ... Da får han noe annet enn ham, Amanda og barnet å være opptatt av. Han skal imidlertid snart komme til å angre på det han dermed setter i gang!

Filmen "Fatter´n" når ikke på noen måte opp til Josef Fares sin fantastiske komedie "Jalla! Jalla!" som kom i 2000. Det er riktignok mange fornøyelige scener i filmen, og jeg lo opp til flere ganger, men mest av alt kjedet jeg meg dessverre. Mange av scenene ble rett og slett for dumme. Jeg opplevde f.eks. at han som spilte faren, Jan Fares, ble fremstilt som temmelig enkel og dum. Jeg skjønner ikke at det var nødvendlig. Han hadde jo knapt flere replikker å spille på enn 3-4 stykker, som gikk igjen og igjen i absolutt alle situasjoner i filmen. Jeg klarte heller ikke helt å tro på den figuren Nina Zanjani spilte (dvs. Amanda). Hun ble for anstrengt. Man blir liksom ikke noen god skuespiller bare ved å smile og være pen. I tillegg dukket det opp noen fruentimmere som fatter´n ble presentert for, og dette ble også temmelig dumt og nesten karikaturaktig fremstilt, som om det å være singel innvandrerkvinne er ensbetydende med å være på desperat mannfolkjakt. Den eneste av skuespillerne jeg synes kom noenlunde hederlig fra det, var Hamadi Khemiri, dvs. han som spilte Sami. Filmen tok seg litt opp på slutten, med opptil flere rørende scener. Det er disse scenene som redder filmen fra å få terningkast to. Jeg har nemlig landet på terningkast tre. 

Hamadi Khemiri som Sami og Jan Fares som Fatter´n Aziz

"Green Zone" (Regissør: Paul Greengrass"

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Matt Damon, Brendan Gleeson, Greg Kinnear, Amy Ryan, Khalid Abdalla 
Spilletid: 115 min.

I forbindelse med USAs invasjon av Irak i 2003, ble offiseren Roy Miller og hans team sendt inn i landet for å finne kjemiske våpen som sikre kilder hadde bekreftet skulle befinne seg der. Hele berettigelsen for å gå til krig mot Irak sto og falt på det faktum at de skulle finne kjemiske våpen.

Med livet som innsats og fra bakholdsangrep til bakholdsangrep, fant imidlertid Miller og teamet hans ingenting. Ikke bare det, men stedene de hadde i oppdrag å sikre kontrollen over, hadde åpenbart ligget brakk i årevis. De mest latterlige ordre ble delt ut fra øverste hold, og Miller (i Matt Damons skikkelse) begynner å ane at det er noe som ikke stemmer. Dette inntrykket bekreftes av folk innenfor CIA, som heller ikke stoler på forsvarets informanter. Her er det mange ulike agendaer ute og går, og enkelte ønsker ikke at sannheten skal komme frem.

I mellomtiden hersker det reneste kaos i landet generelt og Bagdad spesielt. Folk mangler rent vann, og entusiasmen for amerikanernes såkalte redningsaksjon kjølner når de mest essensielle dagligvarer mangler. Det hele topper seg da amerikanske myndigheter går ut med beskjed om at det irakiske forsvaret ikke vil bli trukket inn i frigjøringskampene og overgangen fra Saddams terrorvelde til demokrati. Og når skepsisen dominerer, er det svært så utrygt for soldatene å bevege seg fritt omkring. Spørsmålet er om det vil lykkes Miller å få gehør for at noen lyver.

Matt Damon er en glitrende skuespiller, og denne gangen er han helt på høyden. (”Rollen i ”The Informant” må virkelig ha vært en avsporing!) Det er slike roller som dette jeg liker å se ham i! Filmens tittel ”Green Zone” henspeiler på den sikre sonen som amerikanerne opprettet i et land hvor fullstendig anarki truet med å overta når som helst. Jeg opplevde for øvrig fremstillingen av partene i krigen som rimelig balansert, og ikke så ensidig svart-hvitt som amerikanske filmer tradisjonelt har vært. For øvrig vil jeg fremheve at kulissene i filmen var flott laget til, slik at de fremsto som svært realistiske. Jeg regner jo med at innspillingen ikke har funnet sted i Irak … Selve plottet i filmen er heller ikke tatt ut av løse luften, men spiller på de spekulasjonene som har versert til gangs i den offentlige debatten i de fleste vestlige land i tiden etter invasjonen. For noen kjemiske våpen har til dags dato aldri blitt funnet …

Filmen fortjener etter min mening terningkast fem.

Chris Cleave: "Little Bee"

Utgitt: 2008

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Other Hand"

Oversetter: Guro Dimmen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 267

Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag.  Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge.  Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.  

En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.

I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger.  Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …

Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.

Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen. 

Kamila Shamsie: "Brente skygger"

Komplekst om mange sentrale historiske hendelser

Utgitt i Norge: 2010

Utgitt i England: 2009

Original tittel: "Burnt Shadows"

Forlag: Gyldendal

Oversatt: Linn Øverås

Antall sider: 389

Hiroko Tanaka er 21 år. Året er 1945 og vi befinner oss i Nagasaki. På tross av krigens dysterhet og at en helt ny bombe har blitt sluppet over Hiroshima et par dager før, planlegger Hiroko og tyskeren Konrad Weiss å gifte seg. Men så skjer det fatale. En ny atombombe slippes over Nagasaki, og absolutt alt som noen gang har betydd noe for Hiroko, raderes med ett bort. Konrad dør, byen hun elsker ødelegges, all familie og venner er borte, livet hennes … ingenting er tilbake. Selv er Hiroko merket for livet. Silkekimonoen med fuglemønster på ryggen, som hun hadde på seg i det øyeblikket bomben eksploderte, har brent seg fast i huden hennes. Og man er dessuten usikker på om stråleofrene etter bomben i det hele tatt kan føde normale barn …

Et par år senere er Hiroko i Dehli. Hun oppsøker Konrads søster og hennes mann; Elisabeth og James. Lite skulle hun da ane hvilken vending livet hennes skulle ta, og at hun skulle ende opp med å gifte seg med Sajjad Ashraf, James´ indiske tjener. Skjønt rett etter kastes de britiske koloniherrene ut av India, landet deles i to og Hirokos indiske ektemann er plutselig blitt pakistansk.

Gjennom flere generasjoner følger vi familiene Weiss og Ashraf, fra kontinent til kontinent. Samtidig fortelles historien om tilspissingen mellom Vesten og den muslimske verden - ikke minst om amerikanernes økende paranoia etter 11. september 2001 og hvilke konsekvenser dette får for enkeltskjebner. Så sterk er nemlig paranoiaen at man fjerner en rekke ”elementer” i samfunnet …. ”sånn for sikkerhets skyld” … Og muslimer fra Afghanistan har ingen sjanser i dette landet. Vanlige rettssikkerhetsgarantier gjelder ganske enkelt ikke for disse menneskene. Ble de igjen i USA, risikerte de å bli arrestert. Flyktet de, var det et bevis på deres skyld. Parallellene til hekseprosessene for flere hundre år siden er nærliggende. Hvis heksene druknet og dermed døde, var de uskyldige. Ellers ble de brent. De hadde mao. ikke en sjanse. Guantanamo og orange kjeledresser venter for dem som blir tatt ... 

Jeg er ganske enkelt imponert over den pakistanske forfatteren Kamila Shamsies evne til å turnere den ene kulturen etter den andre i boka! Alle historiens fasetter er fortalt med en meget stor troverdighet, enten det dreier seg om britisk koloniherredømme, den typisk japanske folkesjelen, forholdene i India og Pakistan etter selvstendigheten og delingen i 1947, unggutters lefling med fundamentalistiske krefter i Afghanistans brennende ørken, den typiske New Yorkers folkesjel, amerikanernes paranoia etter 11. september 2001 og virkningen av dette på lovlige og ulovlige innvandrere fra Afghanistan. Og ikke en gang faller forfatteren for fristelsen til å gli over i det klisjefylte! I tillegg til at boka er meget godt skrevet, er dette en skikkelig pageturner. Jeg hadde store vanskeligheter med å legge den fra meg underveis. 

Kamila Shamsie har skrevet flere bøker som hun har mottatt mange priser for, men ”Brente skygger” er den første som er oversatt til norsk. Jeg gleder meg veldig til flere av bøkene hennes blir oversatt!

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Groskro
Liv på Lesestua mi
Cathrine på Min Bokhylle
Leserommet
Reading Randi

"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press

Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

"Iraq in fragments" (Regissør: James Longley)

Innspilt: 2006
Spilletid: 94 min. 


I denne unike dokumentarfilmen møter vi helt vanlige mennesker i det okkuperte Irak i perioden 2003 - 2005. James Longley har benyttet 300 timer med råfilm for å lage denne 1,5 timer lange dokumentaren.

Saddam Hussein er detronisert, og amerikanerne går i bresjen for å innføre demokrati i landet. Den vanlige iraker vet bedre. De har skjønt at det er oljen og kun den okkupantene er interessert i å beskytte. Saddams tyrrani er skiftet ut med anarkisme, utrygghet og varemangel. Barn som tidligere fikk gå på skole, må nå arbeide for å livnære seg selv og familiene sine.

11 åringen Mohammad har aldri lært å lese og skrive, og jobber i en garasje i Bagdad. Under normale omstendigheter skulle han ha gått på skole, men de viktigste og mest grunnleggende årene av hans liv ble frarøvet ham pga. krigen. Han hundses og latterliggjøres av arbeidsgiveren sin, som dels kritiserer ham for å jobbe for lite når han faktisk forsøker å få med seg litt undervisning på den lokale skolen, og dels fordi han ikke har lært seg å lese og skrive.

Sadr følger sjia-muslimenes valgkamp i det sydlige Irak. Vi får bl.a. innblikk i hva som har gjort at sjia-muslimer og sunni-muslimer ikke klarer å enes om noe. Saddam Hussein sørget nemlig for å sette disse gruppene opp mot hverandre under sitt 35 år lange diktaturvelde.

Helt til slutt følger vi noen kurdere som faktisk er glad for amerikanernes invasjon. De er et hardt prøvet folk som ble undertrykket på det mest grusomme under Saddams regime. Det var spennende å følge de eldres indoktrinering i de unge om viktigheten av å få seg en utdannelse. Dette gjelder både kvinner og menn.

Denne filmen har fått en rekke priser og er blitt genierklært. Antakelig skyldes dette at stoffet som presenteres er svært autentisk og gir et sant og ekte innblikk i livet i Irak etter amerikanernes invasjon. Dette er ikke en historie fortalt av seierherrene, men av det lidende folket i Irak. Et folk som faktisk var vant til en infrastruktur på et temmelig høyt nivå, og som nå er satt mange tiår tilbake i utviklingen. Filmen er sånn sett veldig interessant og lærerik. Dens styrke ligger i at den ikke tar stilling til noen av sidene i konflikten og sånn sett overlater til seeren å trekke sine egne konklusjoner.

"Amistad" (Regissør: Steven Spielberg)

I filmen fortelles den sanne historien om en gruppe afrikanske slaver som i 1839 gjorde mytteri på et spansk skip. Deres ønske var å vende tilbake til hjemmene sine, men de to overlevende spanjolene som ble satt til å manøvrere skipet lurte dem, og de ankom i stedet Amerika. Der ble slavene umiddelbart satt bak lås og slå, anklaget for mord og mytteri.

Amerika drev fremdeles med slavedrift på den tiden, men verdensopinionen var sterkt i mot slavedrift. Det var inngått en rekke traktater, som forbød å hente nye slaver blant annet fra det afrikanske kontinent. Da den spanske dronningen, som fremdeles var et barn, forlangte å få slavene utlevert, og det samtidig var en gruppe mennesker i Amerika som engasjerte seg i slavenes kamp, var det duket for rettsak. Men hvordan tale slavenes sak når ingen forsto dem og vise versa? Og hvilken virkning ville en dom i den ene eller andre retningen mest sannsynlig få for et Amerika, som lenge hadde vært på randen av borgerkrig?

En afrikaner som i sin tid ble reddet fra et illegalt slaveskip og som senere bosatte seg i Amerika, viste seg å bli slavenes redning. Han kunne nemlig slavenes språk. Dermed kom det også frem at slavene var fra Sierra Leone, og ikke fra en plantasje på Cuba, slik den spanske dronning og de gjenlevende av besetningen på Amistad hevdet. Slavenes advokat øynet dermed et håp om at hele transporten av slavene skulle bli ansett ulovlig og at deres kamp for å komme hjem til Afrika, om så ved hjelp av mord og mytteri, skulle bli ansett som et hvilket som helst fritt menneskes rett.

Denne filmen gjorde sterkt inntrykk på meg, særlig fordi den er basert på en sann historie. Dessuten er skuespillerprestasjonene glitrende! Jeg vil spesielt fremheve Anthony Hopkins sin innsats som advokat. Hans prosedyre overfor Høyesterett/Suprime Court er noe av det beste jeg har sett! Selv om filmens tema er svært alvorlig, er det også en del humor forbundet med språklige misforståelser mellom afrikanerne og amerikanerne. Og fremstillingen av den spanske barnedronningen er ubetalelig! Jeg gir denne filmen toppkarakter!

"Zozo" (Regissør: Josef Fares) - 2006

Zozo lever et helt vanlig liv sammen med sine foreldre i Beirut, selv om borgerkrigen pågår rundt ham. Han går på skole og har mange venner.

Men så kommer krigen nærmere, og en dag skjer det katastrofale som skiller Zozo fra foreldrene hans. Plutselig er han helt alene i verden. Alt som står i hodet på ham er å komme seg til Sverige ...

Dette er en film om en virkelighet som dessverre rammer barn daglig i krigsherjede land. Josef Fares har nok en gang laget en perle av en film!

"The Visitor" (Regissør: Tomm McCarthy) - 2007

Walter er økonomiprofessor i Connecticut. Etter at kona hans døde, har han falt inn i et svært trivielt hverdagsliv uten de store høyder. Hans forelesninger er basert på inngrodde rutiner og han mangler fullstendig glød og engasjement.

Da han blir bedt om å steppe inn for en kollega på en økonomikonferanse i New York, går han svært motvillig med på det. I New York har han en leilighet stående, og ved ankomsten oppdager han at leiligheten har vært ulovlig utleid til et utenlandsk par mens han har vært fraværende. Walter er dypt sjokkert. Tarek og Zainab pakker raskt sammen tingene sine og forlater leiligheten, men Walter besinner seg og får dem til å komme tilbake. Han lover dem at de skal få bo hos ham inntil de har funnet noe annet. Lite aner han da om at verken Tarek eller Zainab har oppholdstillatelse og faktisk ikke har lov til å oppholde seg i landet.

Tarek er musiker og gjennom trommene sine finner han frem til Walters stivnede hjerte. Før Walter vet ordet av det, er han viklet inn i disse menneskenes liv - så mye at da Tarek blir arrestert ved en rutinekontroll på Metroen, faller det ham helt naturlig å engasjere en advokat for å hjelpe Tarek. Likeså å innlosjere hans mor da hun ankommer New York for å finne ut hva som har skjedd med sønnen ... Walter har våknet opp fra sin likegyldige tilværelse, og begynner å stille spørsmål ved det livet han lever.

Jeg opplevde denne filmen som meget sterk. Bakteppet i filmen er paranoiaen etter 11. september 2001. Alle utlendinger fra visse steder av verden - i denne filmen bl.a. Syria - anses som potensielle terrorister og behandles deretter ... "for sikkerhets skyld". Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker oss? Nettopp for amerikanerne er nok dette en svært viktig film, fordi den gir ansikt til et par tre enkeltskjebner som lider pga. USAs paranoide politikk på dette området. Dermed blir det kanskje enklere å skape en mer nyansert debatt i et land der det er nok å lage en tegnefilm om en søt hval for å engasjere et helt folk mot f.eks. hvalfangst. Jeg blir også optimistisk når en slik film oppnår å bli Oscarnominert.

"Farvel Bafana" (Regissør: Bille August) - 2007

Den sørafrikanske frihetskjemperen og ANC-lederen Nelson Mandela satt innesperret i fengsel i 27 år - mesteparten av tiden på fangeøya Robben Island utenfor Sør-Afrika. Alle forsøk på å forhandle med ham mislyktes fordi det hvite mindretallsregimet nektet å gi de svarte samme rettigheter som landets øvrige hvite befolkning hadde.

Mens Mandela satt innesperret på Robben Island, ble fangevokteren James Gregory gitt i spesialoppdrag å spionere på ham. Årsaken var at han snakket xhosa, de svartes språk. Gregory var innbitt rasist, nær sagt på lik linje med de fleste hvite i Sør-Afrika på den tiden, og sverget til apartheidregime som den eneste mulighet for å opprettholde ro og orden i landet. Samtalene med og nærheten til Mandela svekker etter hvert Gregorys innbitte forakt for de svarte. Gradvis vokser det frem en gjensidig respekt og en tro på fredelig sameksistens mellom hvite og svarte.

Mandela ble løslatt i 1990, og fire år etter ble han ikke bare landets første svarte president - han ble også den første demokratisk valgte president.

Dennis Haysbert spiller den verdige Mandela, mens Joseph Fiennes spiller fangevokteren som får stadig større samvittighetskvaler. Selv om vi i dag kjenner fasiten av denne konflikten, tar temaet i filmen fremdeles følelsesmessig tak i meg. Underveis i filmen var jeg ikke sikker på hvem som egentlig var undertrykkere og undertrykte. For familien Gregory har sannelig ikke mange valgmuligheter de heller. Med Bille August som regissør har dette ikke overraskende blitt en film av stort format!

"Den andre siden" (Regissør: Fatih Akin) - 2007

Tyrkiske Nejad jobber som professor i tysk litteratur ved Universitetet i Hamburg. Hans gamle far Ali er bosatt i nabobyen. Selv om Nejad har nådd så langt en innvandrer kan håpe på, er han ikke lykkelig. Undervisningen kjeder både ham og studentene.

Da faren til Nejad ved en tilfeldighet kommer bort i den prostituerte kvinnen Yeter, og ved et uhell tar livet av henne, setter dette i gang en lang rekke hendelser. Nejad blir besatt på å finne Yeters datter Ayten , som befinner seg i Istanbul.

Mens Nejad gir opp sin karriere ved Universitetet i Hamburg og kjøper seg en tysk bokhandel i Istanbul, kommer Ayten til Hamburg for å lete etter sin mor. Hun er på flukt fra tyrkiske myndigheter, som vil ha tak i henne fordi hun er medlem av en motstandsbevegelse. Mennesker som kunne ha møttes, men som likevel ikke gjør det, viser seg å ha stor innflytelse på hverandres skjebne. Mer av handlingen vil jeg ikke røpe.

Filmen, som har den beskrivende tittelen "Den andre siden", forsøker å vise et møte mellom to kulturer, som er mer forskjellig enn vi tilsynelatende tar inn over oss. Rettigheter vi i Vesten tar som en selvfølge, og som gjør at vi engasjerer oss i enkeltskjebner, handler om liv og død for mange flere på den andre siden. Filmen ble belønnet med prisen for beste manus ved Cannes Filmfestival i 2007.

"Bienes hemmelige liv" (Regissør: Gina Prince-Bythewood) - 2008

Rørende og vakker film

14 årige Lily Owens lever sammen med sin voldelige far, og er dypt ulykkelig. Etter at hushjelpen Rosaleen er blitt utsatt for et rasistisk overgrep mens hun er på vei til å registrere seg som stemmeberettighet, en nyvinning for de fargede i 1960-årenes USA, bestemmer Lily seg for at de skal flykte sammen.

Lily er blitt fortalt at hun skjøt og drepte sin mor som fireåring. Dette har medført at hun føler at hun ikke fortjener å bli elsket. Blant etterlatenskapene etter moren har hun funnet en etikett med bilde av en farget jomfru Maria. Hun antar at dette har noe med moren å gjøre, og hun og Rosaleen reiser til en by i South Carolina. Tilfeldighetene fører dem til søstrene May, June og August, som driver en birøkterfarm og produserer honning. Der blir de tatt hånd om av den myndige August. June vil ha dem vekk, mens søte May, som egentlig er for god for denne verden, tar dem til sitt hjerte.

Søstrene er svært religiøse og åndelige av seg, og dette gir dem styrke til å håndtere vanskelighetene de ofte støter på som fargede. Lily finner endelig den kjærligheten hun har savnet et helt liv. Men hvor lenge kan hun bli før faren hennes finner henne?

Filmen er like nydelig som jeg opplevde boka, da jeg leste den for noen år siden. Det er for øvrig mulig at det er en fordel at det faktisk er noen år siden jeg leste boka, fordi jeg ikke så sterkt sammenligner den med filmen. Søstrene May, June og August er nydelig fremstilt, og jeg ble ganske enkelt veldig rørt. En flott film på alle måter!

Innspilt: 2008
Originaltittel: The Secret Life of Bees
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Dakota Fanning (Lily), Paul Bettany (T-Ray - Lilys far), Hilarie Burton (Deborah), Jennifer Hudson (Rosaleen), Queen Latifah (August), Tristan Wilds (Zach), Alicia Keys (June), Sophie Okonedo (May)
Spilletid: 105 min.

Lee Harper: "Drep ikke en sangfugl" (1961)

Mesterlig om rasisme!

Bakteppet i romanen er depresjonstidens Alabama - "og boken sonderer hvordan det gode og det onde kan eksistere sammen i ett eneste samfunn eller individ", jfr. "1001 bøker du må lese før du dør".

Søskenparet Småen (Jean Louise) og Jem vokser altså opp i Alabama, en sørstadsby i USA i 30-årene. Moren døde da de var små, og faren Atticus, som er sakfører, gjør det han kan for å gi barna en så god oppvekst som mulig.

Den dagen Atticus blir pålagt å forsvare en sort mann som er anklaget for voldtekt, starter problemene. Mens Atticus selv takler dette med stoisk ro, får barna høre mye stygt både fra voksne og barn. Under rettssaken står troverdigheten til en hardt arbeidende sort mann mot troverdigheten til en familie hvis far drikker og aldri har gjort et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Har den sorte mannen i det hele tatt en sjanse? Dessverre er dette en problemstilling som er høyst aktuell mange steder i verden den dag i dag.

Boka er nydelig skrevet! Atticus er en raus og varm far, og Småen - jeg-personen i boka - en herlig liten rebell av ei gutte-jente på knapt ni år. Jeg beklager sterkt at den ikke var tykkere! Dette er en slik roman som viser til fulle hvilken eksposiv kraft litteratur kan ha i å få mennesker til å endre sine holdninger! Jeg er ikke i tvil: her blir det terningkast seks!

Harper Lee (f. 1926) fikk for øvrig Pulitzer-prisen for denne romanen. "To kill a mockingbird" er den eneste romanen hun har skrevet.

Utgitt i USA: 1960
Originaltittel: To kill a mockingbird
Utgitt første gang i Norge: 1961
Mitt eksemplar er utgitt: 1962
Oversatt: Magli Elster
Forlag: Den norske bokklubben/Aschehoug & Co.
Antall sider: 270

Lee Harper

Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek -  25.08.2013

- Bokstavelig talt - 25.08.2013 
- My first, my last, my everything - 25.08.2013 
- Once upon a time - 25.08.2013 
- Boktanker - 25.08.2013
- Books & Monika - 25.08.2013
- Melucinesplace - 27.08.2013
- Bentebing´s weblog - 27.08.2013
- Groskro´s verden - 25.08.2013
- Knirk - 27.08.2013