Karl Ove Knausgård: "Uforvarende"

 Knausgård om skrivekunsten

Forlaget Oktober har i serien Lese, skrive invitert noen utvalgte forfattere til å skrive om lesing og skriving. Hittil har det kommet ut fire hefter, som alle har essayets form og som "seier noko vesentleg og særeige om det å skriva, det å lesa", se forlagets presentasjon av serien på deres nettsider. Jeg er vel egentlig litt overrasket over at det ikke har kommet ut flere hefter i denne serien, men det kan kanskje indikere at det ikke er så mange forfattere som har ønsket å delta?

Karl Ove Knausgårds bidrag heter "Uforvarende" og det kom ut i 2018. Jeg er en stor beundrer av Knausgårds litteratur, og har lest nesten alt han har utgitt. Mye av dette har jeg skrevet om på bloggen min (15 bøker i alt), sist hans bok om Edvard Munchs kunst - "Så mye lengsel på så liten flate". Årsaken til min fascinasjon for Knausgårds forfatterskap er utvilsomt hans ærlighet, i tillegg til at han skriver fantastisk godt. Når han skriver om seg selv, åpner han opp 100 %. Han gir alt! Det gjør at uansett om jeg liker det han skriver eller ei, så slutter jeg aldri å respektere ham for det han står for. Og så er det denne blandingen av ulike sjangere, den skrivestilen som kalles autofiksjon, som det er svært givende å fordype seg i. Som leser får jeg alltid så mye mer enn jeg forventer. Han setter ord på følelser, opplevelser og tanker på en måte som vi andre bare kan drømme om å få til, og som vi håper skal smitte litt over på oss som leser tekstene hans. Rett og slett fordi han får oss til å se ting fra litt flere perspektiver enn vi klarte på egenhånd. Og vi håper selvsagt at vi skal bli bittelitt klokere enn det vi var før vi åpnet bøkene hans ... 

Innledningsvis påpeker Knausgård at spørsmålet om hvorfor han skriver, høres så enkelt ut, men at enkeltheten er forræderisk. Og når selv han sliter med å komme i gang, han som er en så genial forfatter, da skjønner jeg mer hvorfor så få forfattere har bidratt i Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober.

"Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Men det er ikke derfor jeg skriver. Og det var heller ikke derfor Munch malte. For forhandlingen er alltid personlig, aldri - eller ytterst sjelden - ideell eller representativ." (side 13)

Lenge fulgte han selv noen grunnleggende regler for sin skriving, som at man ikke skal psykologisere når man beskriver karakterene. Dette kalles "show it, don´t tell it". Dette gjorde imidlertid at tekstene hans ble innelukkede og ufrie. Først da han brøt reglene og begynte å fortelle hvordan noe var, "når jeg begynte å beskrive mennesker i psykologiske termer", begynte tekstene å røre på seg. (side 14) 

Knausgård forteller om hvordan han slukte bøker som svært ung gutt. Den ene boka etter den andre, i ensomhet og uten å diskutere det han leste med noen. Skjønt, som han skriver - man er jo aldri alene når man leser. Uansett - han lærte ikke noe av bøkene han leste den gangen, han forbrukte dem og flyktet med dem. Inntil det dukket opp en bok som ikke forlot ham etter at siste side var vendt. Den boka het "Trollmannen fra Jordsjø" og var skrevet av Ursula K. Le Guin. Han reflekterer over hvorfor denne eventyrboka fikk så stor innvirkning på ham. Hvorfor ikke "Ulysses" av James Joyce? Barneboka relaterte seg til følelsene som angikk ham, og det var sterkt.

"Denne følelsesbaserte måten å tenke og forstå på er unik for litteraturen, eller for en del av litteraturen, og selv om jeg i mange år mistet den av syne, da jeg studerte litteratur og litteraturteori og trodde bare det cerebrale hadde verdi, at innsikt bare kunne nås ved refleksjon, forsvant den aldri - jeg leste Ulysses, og jeg beundret den voldsomt, men det var "De døde" som satte spor i meg, og da jeg leste Idioten av Dostojevskij, var det ikke refleksjonen den satte i brann, men følelsene.

Tankene og følelsene utelukker ikke hverandre, selvfølgelig, det er nettopp det motsatte som skjer i lesningen, og som jeg erfarte for første gang da jeg leste Ursula K. Le Guins barnebokklassiker, de føres sammen. Å lese er en annen måte å tenke på." (side 23)

I essayet er Knausgård innom mye kjent litteratur, som Hamsuns "Sult", der vi er så tett på hovedkarakteren at det verken finnes noe plott eller karakteroppbygging, men hvor alt handler om hva han ser. I motsatt ende av skalaen befinner Milan Kundera seg, hvor den allvitende fortellerstemmen ikke overlater noe til fantasien, fordi alt sies like ut.

"Misforholdet mellom den virkeligheten jeg levde i og den litteraturen jeg skrev, førte til at jeg på et visst tidspunkt bestemte meg for å kaste kortene og forsøke på noe nytt. Jeg ville komme nær virkeligheten, og den sjangeren jeg følte størst affinitet til da, var dagboken. Hvordan ville det bli om jeg kombinerte dagbokens jeg-nærhet og refleksjonstrang med den realistiske steg-for-steg-romanen? Reglene jeg satte opp da, var eksepsjonelt enkle. Jeg skulle bare skrive om ting som virkelig hadde hendt, og jeg skulle skrive som jeg husket dem, ikke gjøre research og ikke korrigere mot andre versjoner. Jeg skulle også skrive et visst antall sider hver dag, først fem, siden ti, og mot slutten opp mot tyve. På den måten ville jeg rett og slett ikke få tid til å tenke, til å planlegge og kalkulere, men måtte bare følge etter det som til enhver tid dukket opp på skjermen foran meg." (side 33)

Da Knausgård skrev Min kamp som til slutt ble seks bind, var målet å bryte hans egne forestillinger om verden, og la det som holdes nede av dem, flyte opp. "Den eneste måten å gjøre det på for meg, var å abdisere som konge av meg selv og la det litterære, altså skrivingen og skrivingens form, lede veien." (side 34)

Hvorfor sitter man gjerne igjen med en tomhetsfølelse etter å ha sett den besettende TV-serien Game of Thrones, som får en til å ville se enda en episode, så enda en og knapt klare å slutte? Hvorfor?

"Jeg tror det er enkelt. Det vi ser etter i kunsten, er mening. Det meningsfulle er forpliktende. Det forpliktende har konsekvenser. Faller et barn ned fra et høyt tårn, som det gjør i Game of Thrones, føler du kanskje sjokk, og et stikk av noe som minner om sorg, som i neste øyeblikk går over, for intrigene fortsetter, og det at de fanger, er hele poenget med dem. Barnet har du glemt. Følelsen er uforpliktende." (side 54)

Knausgård resonnerer videre og sammenligner denne hendelsen i Game of Thrones med Lars von Triers "Antichrist", der en tilsvarende hendelse er det sentrale i filmen. Men til forskjell fra TV-serien, slippes ikke taket i tematikken, og konsekvensene utforskes inntil det ytterste. En slik film kommer tilbake til en, kanskje flere år etterpå. Den forplikter på en helt annen måte. Fortsatt er det en illusjon, siden det "bare" var en film, men likevel ... Det er annerledes. 

Det lille essayet "Uforvarende" er skrevet i en godt gjenkjennelig Knausgård-stil, og jeg elsket det! Det fikk meg til å ønske å lese mer av Knausgård. Jeg har et par uleste bøker liggende, og det skal ikke bli lenge før jeg finner frem en av disse.

Jeg synes det er fint å følge tankestrømmen til Knausgård når han skriver om verker jeg selv har lest og skattet høyt, selv om jeg f.eks. aldri har tenkt om Milan Kundera slik Knausgård fremlegger dette. Kundera som var blant yndlingsforfatterne mine da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene ... Alle leste ham, og bøkene ble mye diskutert i studentmiljøet. For øvrig på linje med de mest sentrale verkene til Dostojevskij, som jeg alltid har elsket. Og det er virkelig som Knausgård sier - at Dostojevskij appellerer til følelsene. Hans litteratur er heller ikke så tung som mange tror. Og så skjønner også jeg at James Joyce´ "Ulysses" er utenfor min rekkevidde som leser. Jeg har prøvd noen ganger, men jeg kommer aldri veldig langt ...

Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober skal jeg stifte ytterligere bekjentskap med. Jeg har nemlig en bok til i samme serie liggende på vent.

Jeg anbefaler Knausgårds "Uforvarende" - enten du er en som elsker å lese om store forfatteres skrivekunst, som går med en drøm om en gang å skrive noe selv eller ønsker en inngang til Knausgårds litteratur.  

Utgitt: 2018
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 75
ISBN: 978-82-495-1986-6
Jeg har kjøpt heftet selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Karl Ove Knausgård: "Så mye lengsel på så liten flate"

Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt her på bloggen - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden"). 

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst. 

Et lite knippe med Munch-bøker har det nå blitt etter hvert - og selv om det er
Ragna Stangs bok som er mitt kjæreste eie i denne samlingen, holder jeg
like fullt en knapp på Steffen Kvernelands herlige tilnærming til personen
Edvard Munch i tegneserieform!

"Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselig innsikten om livets opphør lå i motivet.

Et bilde jeg har det slik med, er malt av Edvard Munch i 1915. Det forestiller en kålåker. Kålen i forgrunnen er malt grovt og nesten skisseaktig og oppløser seg i grønne og blå strøk innover mot bakgrunnen. Ved siden av åkeren er det et felt med gult, over det et felt med mørkegrønt, og over det igjen et smalt felt med en mørknende himmel. 

Det er alt, det er hele bildet.

Men bildet er magisk. Det er så ladet, det er nesten så noe brister i meg når jeg ser det. Samtidig er det bare en kålåker.

Hva er det som skjer da? 

Når jeg ser disse fargene og formene, som er så radikalt forenklet at de mer antyder et landskap enn representerer det, ser jeg døden, som om bildet vil forsone seg med døden, men at det finnes en rest av noe forferdelig igjen og det forferdelige er det ukjente, at vi ikke vet hva som venter oss." (side 7)

Kålåker av Edvard Munch, malt i 1915

Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser. 

"Hva som er mulig å si i en epoke, og på hvilken måte, definerer mer enn noe annet kunstens ulike uttrykk, og dette gjelder naturligvis også for Munch. At han på 1890-tallet begynte å male scener fra sitt eget liv, og at han forsøkte å gi sine indre følelser en ytre malerisk form, skyldtes ikke bare et stort indre trykk - jeg antar at de fleste betydningsfulle malere opp gjennom historien har vært i besittelse av et stort indre trykk - men også at noe i kulturen endret seg slik at den muligheten stod åpen for ham." (side 25)

Siden beveget Munch seg bort fra den metoden han hadde funnet, og han begynte å male en helt annen type bilder. Dette holdt han på med i resten av sitt liv. Repetisjon og gjentakelse skulle prege hans liv som kunstner. Underveis analyserer Knausgård Munchs bilder, herunder hvilke sinnsstemninger han må ha vært i da han malte ulike bilder. Går det an å lage lyse og glade bilder når man er melankolsk, eller speiler stemningene i bildene den sinnsstemningen kunstneren til en hver tid befant seg i? Knausgård er tilbøyelig til å mene det siste, mens en kritiker av utstillingen på Munchmuseet (i Morgenbladet denne uken) synes å mene at dette blir for snevert, og at jo visst kan man male mørke når man er i lyset og omvendt. Å skape kunst på et lerret handler for øvrig ikke om å male det levende, men å gjøre det malte levende, skriver Knausgård på side 40. "For ham ville det si å fange det vesentlige ved det han så." 

Ekstraordinært spennende er det når Knausgård trekker paralleller mellom Munchs kunst og den samtidige Hamsun og hans litteratur. 

"Titlene Sult og Skrik ligner på hverandre, begge er korte, nesten primitivt enkle, begge betegner noe kroppslig, noe som ytrer seg før ordene, noe primært og nær førmenneskelig, i den forstand at det ordløse skriket og sulten også er dyrisk. Det som var nytt ved dem den gangen de ble til, deler de også, nemlig den ekstreme subjektiviteten, det ene menneskets virkelighet. Og begge ødelegger helt, eller ignorerer fullstendig, det stabile, kollektive rommet. De innebar en ny kunst, et nytt rom, en ny tid." (side 55-56)

Knausgård diskuterer Munchs kunst med andre kunstnere, blant annet med Anselm Kiefer. Kiefer mente at Munch var en god grafiker, og flere andre kunstnere har også ment at det var der Munchs begavelse lå.

Mot skogen av Edvard Munch. Bildets tittel er også tittelen på utstillingen som
Karl Ove Knausgård er kurator for i disse dager.

"Skogen, hva er den? Friheten? Ja, men friheten som forsvinning, friheten som døden. Skikkelsene er underlig klossete tegnet, nesten som av et barn, men bildet har en råhet ved seg, noe ubehandlet og vilt, som kontrasterer det klossete og gjør det til noe ømt og gebrekkelig. Så mye lengsel på så liten flate. Og så mye kraft, så mye av skogen i uttrykket, gjennom at strukturen i treplaten bildet er skåret inn i og så trykket mot papiret, er så synlig." (side 64-65)

På side 78 i boka skriver Knausgård at kunst handler like mye om å lete som om å skape. Underveis har han studert mange bøker om Munch, og den beste mener han er en bok som heter "Edvard Munch. Et utsatt liv" av Stian Grøgaard. Noe av det som traff ham var at Grøgaard nærmet seg situasjonen Munch var i mens han malte de enkelte bildene, og at han gjorde dette på en "utpreget praktisk måte". 

"Jeg har aldri kommet så nær en forståelse av Munch som da jeg leste denne boken, nettopp fordi den ikke søker de ferdige bildene, altså slik de er for oss, men de problemstillingene arbeidet med dem reiste, altså bildene slik de var for Munch. Resonnementene skjærer som en kniv gjennom Munch-resepsjonen. Å lese om Munch på den måten er som å være edru på fest når alle de andre er fulle." (side 81)

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd". 

"At Munch så ofte kopierte sine egne bilder, har alltid stått fram som noe merkelig i kunsterskapet hans, og jeg har tenkt på det som skjemmende, en slags feighet, at han klamret seg til det han en gang hadde laget, den gangen han var nyskapende og i sentrum. Det har aldri slått meg som en mulighet at han faktisk kunne betrakte replikkene som likeverdige med originalene, at det var det ikoniske ved dem som var den kunstneriske bedriften, slik Tøjner foreslår." (side 95)

På samme måte som Dostojevskij la lite vekt på beskrivelse av rommene som romanfigurene hans beveget seg rundt i, la Munch lite vekt på detaljene. Det som var viktig for begge to var følelsene og intensiteten. Han sammenligner også Dostojevskij og Tolstoi på en interessant måte. 

"Dostojevskij var alltid ufullkommen fordi han satte følelsene og følelseslivet først, foran alt annet. Tolstoj var en større forfatter, det blir klarere for hver gang jeg leser ham, men Dostojevskij nådde noen steder lenger, inn til det som bare intensiteten kunne åpne: nåden, selvutslettelsen, gudsmysteriet. At hendelsene i romanene hans ikke er troverdige i sitt melodrama, blir overstrålet av denne kraften." (side 99)

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen. 

"Ingen kronologi, ingen årstall, ingen titler, ingen tekst, bare en flom med bilder fra det ytre mot det indre og ut i det ytre igjen." (side 134)

"Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen var i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende. 

De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt saklig-kritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for "kjellerslitere", og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?" (side 145)

Knausgård gjør mange flere sammenligninger og han samtaler med flere interessante kunstnere underveis i boka. Styrken ved dette er at inngangen til Munchs kunst stadig utvides, og at det ikke utelukkende er Knausgårds eget syn på Munch som presenteres. Dermed får vi flere preferanser å nærme oss Munchs kunst med, og dette var nyttig da jeg selv valgte å besøke Mot skogen-utstillingen på Munch-museet tidligere i dag. 

Munch-bilder fra Mot skogen-utstillingen på Munch-museet for tiden. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch! 

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste! 

Utgitt: 2017 

Forlag: Oktober

Antall sider: 245 

ISBN: 978-82-495-1798-5

Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Forfatterens signatur i min bok

Karl Ove Knausgård: "Om sommeren"

Siste bok ut i Knausgårds fire-binds encyklopedi!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er med boka "Om sommeren" ferdig med sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Jeg har lest samtlige: "Om høsten" (2015), "Om vinteren (2015), "Om våren" (2016" og nå også "Om sommeren" (2016). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene.) Bøkene er skrevet av en far til hans yngste datter. Bildene i denne siste boka er av Anselm Kiefer, en tysk kunstmaler og billedhugger (kilde: Wikipedia). 

Mens de to første bøkene i serien var rene encyklopedier, med korte og fyndige kapitler eller epistler om avgrensede temaer, beveget Knausgård seg i den tredje boka bort fra dette. Boka var mer personlig og handlet om familien Knausgård. I den fjerde boka er det en miks av encyklopedi-elementene og historier om familien Knausgård. Dessuten får vi høre en historie om en kvinne som virkelig har levd, men som er fiksjonalisert, og som går igjen i noen av kapitlene i boka. 

Kapitlene i "Om sommeren" har det til felles at de handler om sommerlige temaer - som vannspredere, kortbukser, bjørk, snegler, sommerregn, veps, grill, mygg, iskrem, plommer, hud, krabbefiske og marihøner - bare for å nevne noe. Innimellom tar Knausgård opp temaer jeg vil tro at han har hatt stor fornøyelse av å skrive om, som kapittelet om intelligens og dets forhold til skjønnhet. Jeg valgte lydbokutgaven av boka denne gangen, og kapittelet om intelligens hørte jeg gjennom flere ganger. Dette kapittelet var verdt hele boka, synes jeg! 

"Begrepet intelligens er i sin natur komparativt, for hvis evnen til å forstå sammenhenger hadde vært lik for alle, slik det å kunne klø seg er en evne lik for alle, umulig å gradere, ville begrepet intelligens være meningsløst. Intelligent er man bare dersom man er mer intelligent enn andre. Og siden intelligens også er en sammenheng man må forstå ut ifra den evnen man har, er de som er mer intelligente enn en selv, ofte vanskelige, ja nesten umulige å se. Den mer intelligente vil se deg klart og tydelig, alle dine tankemessige begrensninger vil være åpenbare, mens du ikke vil se den mer intelligente som mer intelligent enn deg selv, men bare det av den intelligente som kommer til syne innenfor dine tankers begrensninger, litt som en hund ser alle som hunder. I egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller er jo grunnleggende ikke-egalitære. På den måten ligner intelligens skjønnhet, som også er en problematisk størrelse for egalitære samfunn. Løsningen har vært å late som om den ikke finnes, eller som om den ikke er viktig, et spill som begynner på skolen, hvor både intelligens og skjønnhet kommuniserer dobbelt; man lærer på den ene siden at utseendet ikke er viktig, at det er det indre som teller, og at alle er like mye verdt, samtidig som dette grunnleggende verdisynet som alle er enige i, og som gjennomstråler alle kunnskapsnivåer, på den annen side blir kontinuerlig motsagt, gjennom at de vakre gjennomgående  får mer oppmerksomhet og blir bedre behandlet enn de stygge, både av lærere, andre voksne og medelever. Intelligens bryter kontrakten om likhet, men på en annen måte, for mens det vakre ikke er en trussel, kanskje fordi det er så uomgjengelig og i en viss forstand så endelig, er intelligensen en trussel, for vi kan alle tenke, vi kan alle forstå sammenhenger, og det at noen tenker bedre, at noen forstår flere sammenhenger og gjør det lettere og bedre, kan være vanskelig å forsone deg med. Trusselen er konstant, men virker mer akutt i skoleårene, siden det er en av få faser hvor menneskers mentale evner og forståelseskapasitet ikke bare testes, men også karaktersettes, slik at alle forskjeller mellom folk i dette henseendet blir blottlagt." (side 39-40)

Knausgård kommer også inn på hvordan intelligens underkommuniseres, fordi den mer intelligente som regel vil falle utenfor og ikke bli inkludert i fellesskapet. De risikerer å bli upopulære og endog mobbet - noe de vakre sjelden eller aldri blir, i alle fall ikke i skolesystemet. Skolesystemet fungerer som en silingsinstans for å sikre at mennesker som utmerker seg gjennom sin intelligens havner på rett plass. 


Vi kommer svært tett på forfatteren i denne siste boka, hvor han også skriver om det å skrive og om vanskene underveis. Hvorvidt det er dette som har fått ham til å kalle en del av epistlene for dagboknotater, vet jeg ikke, men vi kan ane et snev av hastverk. Hele tiden henvender han seg til sin yngste datter som etter hvert har blitt et par år gammel. Underveis kjente jeg på at hans kone er mer perifer i denne siste boka, men svaret fikk vi vel egentlig i forrige uke. Paret skal skilles. Fraværet av kona Linda, slik jeg opplevde henne mer sterkt tilstedeværende i "Om våren", gjorde noe med min leseopplevelse av denne siste boka. Det var noe som manglet for at det skulle bli en større helhet i det, særlig fordi boka er så personlig og handler om familien Knausgård, ikke bare om barna og forfatteren/faren. Kanskje ble bruddet varslet allerede i kapittelet "Sommernatt", slik Aftenpostens Ingunn Økland skrev om i sin anmeldelse av boka allerede 1. september i år? Og fordi jeg har kommet til å bry meg så veldig mye om denne familien, er det uunngåelig å begynne å bekymre seg over hvordan det skal gå med dem og alle barna ... 


Ingunn Økland skriver følgende i sin anmeldelse av boka:"Forfatteren har min sympati om han vil avstå fra å bruke et eventuelt samlivsbrudd i sin litteratur. Men slik disse fragmentene står nå, som en udetonert bombe, skaper han et inntrykk av en enorm kontrast mellom liv og diktning. Noe viktig står på spill i virkeligheten, skjønner vi, men det er utelatt fra teksten. Det får resten av boken til å virke unnvikende og blek, ja, nesten som en flukt fra dette som står på spill.

Knausgård bryter den kontrakten han for lengst har inngått med sine lesere.

For all del: Om sommeren er ingen direkte mislykket bok. Tross alt er den skrevet av landets ledende forfatter. Men i stedet for pliktskyldigst å trekke frem Knausgårds kvaliteter, som saktens er godt kjent fra før, vil jeg bruke anledningen til å se på svakhetene i hans skrivekunst."

Jeg har ingen problemer med å forstå hva Økland peker på, samtidig som jeg skjønner forfatterens dilemma. Vi lesere kan ikke forvente å få levert ferskvare om et samlivsbrudd, mens det pågår. Men kanskje var det likevel feil å gi ut denne boka nå? Eller kanskje ville det vært riktigere å gjøre den mer encyklopedisk og litt mindre privat? Da kunne forfatteren ha skrevet seg rundt dette, uten at alt kom på spissen på denne måten. Ved å utsette utgivelsen kunne vel også de mest ordrike partiene ha vært strammet inn. Men hvem vet? Kanskje kommer han med en etterfølgende bok som oppsummerer det hele? 

"Det var en magisk natt. Etter en stund reiste vi oss og gikk ned stien til vannet, det siste stykket på en bratt trapp. En trebrygge strakte seg utover, ytterst stod en benk som vi satt oss på. Vi sa ingenting, vi behøvde ikke å si noe, tenkte jeg, det ville bare ødelegge, for stillheten var som hvelvet over landskapet. Herfra så vi månen henge høyt over skogen fullkomment rund. Uten konkurranse fra fjell eller byer eide den himmelen. Selv om vannet rundt oss var stille og blankt, var det som det hevet seg, tenkte jeg. Et og annet svakt plask lød, det var fisker som vaket. Er det ikke vakkert, sa jeg. Jo, sa hun. At det ble den siste natten vi hadde sammen, visste ingen av oss da, men de to neste dagene kom alt det som hadde ligget mellom oss fram, og vi fant ingen annen måte å håndtere det på enn å gå fra hverandre. Det gjør fortsatt vondt å tenke på, at vi var sammen denne natten, som er den vakreste jeg har opplevd, og at vi ikke kan ha delt den, som jeg trodde vi gjorde. Det viet som jeg så sterkt følte, var jeg alene om." (Fra "Sommernatt" side 32-33)

Boka er anmeldt i VG ("Flott finale!"), NRK ("Et salig rot"), Aftenposten ("Knausgård gjør finalen til et antiklimaks") og Dagsavisen ("Nevrotiker med lave skuldre"). Det er mange ulike oppfatninger av boka. Det vi vel uansett kan konstatere er at ingen er uenige i at Knausgård skriver svært godt. Og det betyr at selv om mange har noen innvendinger til denne boka, er den likevel blant det bedre man kan lese innenfor norsk litteratur i dag. Vi forventer det mesterlige av ham, og når han ikke lever mester-varer, er det likevel bedre enn det meste annet som utgis. 

Selv om jeg opplevde denne siste boka som svakest av de fire bøkene i encyklopedien hans, nøler jeg likevel ikke med å anbefale boka sterkt! Lydbokutgaven er nydelig opplest av Ola G. Furuseth, og hans stemme passet godt til historien.


Bokbloggeren Kleppanrova har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfil)
Oppleser: Ola G. Furuseth
Spilletid: 10 t 4 min.
Antal sider: 405 
ISBN: 9788242163158 (lydfil)
ISBN: 9878249516506 (papirutgave)
Jeg har mottatt en lydfil fra Lydbokforlaget - papirutgaven har jeg kjøpt selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Karl Ove Knausgård: "Om våren"

Dypt personlig fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) nærmer seg nå fullførelsen av sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Fra før av har han utgitt "Om høsten" (2015) og "Om vinteren" (2015). "Om våren" kom ut for et par måneder siden. Jeg har selvsagt lest dem alle, og linkene til de to foregående titlene fører til mine omtaler av disse på bloggen min. 

Jeg innrømmer det glatt: Jeg elsker Karl Ove Knausgårds bøker! Men ikke tro at jeg ikke er i stand til å skille det eksellente fra det jevne. Greia med Knausgård - i alle fall dersom man har sansen og ikke opplever fortellerstemmen hans som "masete" (slik Cathrine Krøger i Dagbladet åpenbart gjør - hvorfor blir hun satt til å anmelde bøkene hans når hun ikke liker dem, lurer jeg på ...) - er at det som er på det jevne i hans forfatterskap, er så mye bedre enn det gjengse innenfor norsk samtidslitteratur. Jeg er åpenbart ikke den eneste som mener akkurat dette, for de siste årene har lesere fra andre land virkelig fått øynene opp for Knausgårds forfatterskap, som er helt spesielt i samtidslitteraturen i dag - ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Bøkene hans er så langt oversatt til 30 språk i følge Wikipedia. Å slå gjennom i USA er ikke uten videre enkelt, men det har han også gjort. 

Fire-binds-encyklopedien er tilegnet Knausgårds fjerde datter, som i bind en og to ikke er født enda, men som i denne tredje boka dels er ufødt og dels er født. Det tredje bindet er for øvrig annerledes enn de to foregående, fordi dette i motsetning til disse fremstår som en roman om familien Knausgård, og ikke som små kapitler med særskilte utvalgte temaer. Fremdeles er fortellingen rettet til datteren, som omtales som "du". Dette fortellergrepet gjør leseopplevelsen svært personlig. Boka er illustrert med vakre bilder av Anna Bjerger. 

Som i Min Kamp-sekstetten (linken peker til mine omtaler av disse bøkene) står farskapets gleder og bekymringer sentralt. Som Aftenposten-anmelderen Ingunn Økland beskriver boka i sin anmeldelse: Dette er egentlig Min kamp 7! Samtidig er boka ikke så utleverende - i alle fall ikke for andre enn forfatteren selv - som Min kamp-bøkene var. 

Noe av det sterkeste ved "Om våren" er beskrivelsen av konas bipolare lidelse, selv om denne diagnosen aldri nevnes. Vi som har fulgt Knausgårds forfatterskap er imidlertid godt kjent med dette, og "it goes without saying". Det bare ligger der som et kjent faktum. Med dette som bakteppe skjønner vi tegningen. Hun glir inn i depresjonen mens hun er gravid med deres fjerde barn - en datter - og så tar hun en overdose med sovetabletter. Livet er ikke lenger til å holde ut. Noe slikt har hun aldri gjort før. Forfatteren er vant til at kona med jevne mellomrom blir deprimert, og på begynnelsen av dagen reagerer han ikke på at hun bare ligger der og sover. Mest av alt plages han ved tanken på hvordan hun kan bli så deprimert når alt rundt henne er så skjønt. Det er den fineste sommerdag, barna leker, lyder av deres hvinende fryd ljomer gjennom sommerdagen - mens hun bare er deprimert ... I tide går det opp for ham at kona er unormalt langt borte. Han prøver å vekke henne, men hun lar seg ikke vekke ... Så skjønner han at noe er alvorlig galt, og ambulanse blir tilkalt. Fremdeles er han så åndsnærværende at han får ungene bort. De skal ikke erfare dramatikken rundt at moren hentes. Det skal de skånes for. 

Et deprimerende møte med barnevernet - utløst av det faktum at barnas mor i et desperat øyeblikk av depresjonen har forsøkt å ta sitt eget liv - skildres. Hvem er disse unge saksbehandlerne, som ikke har egne barn? Hvordan kan de sette seg inn i og vurdere hvordan han og kona tar seg av barna? Hva vet de om slike ting?

Døden og særlig selvmordet blir gjenstand for en del plass i "Om våren". Knausgård skriver om Bjørneboes selvmord, og stiller spørsmål ved hvorfor han ønsket å dø.

"Hvorfor ville han dø?

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske. 

Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til. 

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den." (side 79)

Leo Tolstojs Anna Karenina så også selvmordet som den eneste utvei til slutt, og hun kastet seg foran et tog for å dø. For hva da? En forelskelse i en yngre mann, som var atskillig mer umoden enn henne og som kombinert med Annas utroskap derfor gjorde kjærligheten destruktiv. Da alt feilet, var det ingen vei tilbake. Hun måtte dø. 

Beskrivelsen av konas depresjon er nærmest poetisk.

"Mellom denne ytre verdenen og den indre virkeligheten moren din levde i, var det nesten ingen forbindelser lenger. Det var det som hendte, forbindelsen ble brutt. Det som bare for noen uker siden hadde vært vakker for henne, var ikke lenger vakkert, det var ingenting. Det som bare for noen uker siden hadde vært godt for henne, var ikke lenger godt, det var ingenting. Slik var det fordi det vakre og det gode får mening i forbindelsen, i utvekslingen, i det som står åpent mellom oss og verden. I seg selv betyr ikke disse tingene og hendelsene noe. Betydningen får de i den gjenklangen de vekker. Det er i gjenklangen vi forbinder oss til verden, og det var det som hendte med din mor, verden ga ikke lenger gjenklang i henne. Forbindelsen var brutt, hun var lukket ute fra den." (side 109-110)

Hvordan det er å være ektemann til et menneske med en diagnose som bipolaritet, beskrives med en voldsom dybde og forståelse, på grensen til at det gjorde vondt å lese. Han nekter nemlig å ta på seg konas smerte, og han ansvarliggjør henne. Når hun melder seg ut av livet deres, er det en hel del praktiske ting som går videre. Barna trenger omsorg og oppfølgning, og noen må tjene penger. Han kunne ha gitt henne all den omsorgen hun tryglet om, men han kunne ikke gjøre mer enn å støtte henne. Resten måtte hun gjøre selv. (Ellers ville hun blitt det femte barnet, tenkte jeg under lesningen ...) 

"Jeg har blitt mer deterministisk med årene, jeg tenker oftere og oftere at man ikke har noe valg, at man håndterer de situasjonene som oppstår, ut ifra den man er, og at den man er, er noe som oppstår ifra de situasjonene man har befunnet seg i og håndtert gjennom livet. Dette er ikke en måte å unnskylde gale eller dårlige eller onde handlinger på, men min erfaring er at mennesker på sett og vis er fanget i seg selv, at vi alle ser virkeligheten på en bestemt måte og handler ut ifra det, uten å ha mulighet til å ta steget ut fra oss selv og slik se at den virkeligheten bare er én av mange mulige, og at vi like gjerne kunne ha handlet annerledes, med like stor rett.

Det var derfor jeg skrev at selvbedraget er det mest menneskelige av alt. Selvbedraget er ikke en løgn, det er en overlevelsesmekanisme. Du kommer også til å bedra deg selv, det handler bare om i hvilken grad, og det eneste råd jeg kan gi deg, er at du må forsøke å huske på at andre kan se og oppleve det samme som du på en helt annen måte, og at de gjør det med like stor rett." (side 126)

 "Om våren" er den av de tre bøkene i det som skal bli en fire-binds-encyklopedi, som jeg så langt har likt best. Det handler nok aller mest om at jeg har kjent på videreføringen av Min kamp-serien, som for mitt vedkommende gjerne kunne ha inneholdt flere bind. Som mange av sine samtidige forfatterkollegaer har også Knausgård vokst opp i en familie der alkoholmisbruk satte sitt preg, og hvor han er meget bevisst på at hans barn skal vokse opp under helt andre forhold. Nettopp derfor har han ønsket seg mange barn, slik at det er barna - ikke foreldrene - som er i flertall. Enda en gang har han avlevert en sterk personlig bok som etterlater meg som leser sterkt berørt. Alt ikledd et vakkert og sterkt språk, og med en slik presisjon at det åpner opp for nye måter å se gjenkjennelige ting på. Jeg gleder meg til den neste og siste boka i encyklopedien - "Om sommeren"! 

"Om våren" anbefales sterkt!

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober
Antall sider: 188
ISBN: 978-82-495-1649-0
Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)

Karl Ove Knausgård: "Om høsten"

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden. Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien. 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur. 

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt. 

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning! 

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 236
ISBN: 978-82-495-1560-8
Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 18. september 2015 - Innfrir bare delvis - Aller best er Karl Ove Knausgård kanskje når han skriver om barn. Observasjonsevnen og innlevelsen hans overfor egne barn, og i glimt også sin egen barndom, er helt spesiell.
Alt i alt altså en litt ujevn bok, men likevel vel verdt å lese for alle de som gjerne vil følge dette nye prosjektet fra en ganske enestående forfatter.
- NRK v/Marta Norheim - 19. september 2015 - Knausgård på solsida - Boka er bygd opp av tre brev som vender seg direkte til den enno ufødde dottera der han presenterer familien og, ja, livet. Resten av boka er små tekster som forklarer mindre einskildting av svært ulike slag, som tenner, tyggegummi, fluger og oppkast, det vil seie fenomen eit barn vil bli kjent med relativt tidleg. Men her finst også tekstar om saker som er mest interessante for vaksengruppa, så som daguerreotypiar, oralsex og Flauberts «Madame Bovary». Så har også boka har eit uttalt dobbelt siktemål:
Jeg vil vise deg verden slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den.
Hva er det som gjør livet verdt å leve?
Ingen barn stiller det spørsmålet. For barn er livet selvsagt.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 18. september 2015 - Første og siste blikk - Knausgårds ekspansive presisjon fungerer også på små flater og vekker den avgjørende intensiteten i et forfatterskap som til nå har søkt seg mer mot rå nerve enn konsentrert form. Dette blir mer enn en barselbok for 1800-tallsorienterte fjerdegangsfedre. «Om høsten» frisker opp en romantung høst og rydder plass i litteraturen til givende beskrivelser av gummistøvler, ansikter, stillhet og jord.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 18. september 2015 - Knausgård med lysende bilder og masete påstander - Kvalitetene er mye viktigere enn svakhetene ... Det gir en egen glede å åpne en ny bok av Karl Ove Knausgård. Han fører leseren rett inn i et vitalt univers fullt av djerve tanker og sanselige bilder. Det er aldri noe knuslete over hans litteratur.

Karl Ove Knausgård: "Om vinteren"

Vinterlige tekster fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998. Det gikk seks år til hans neste roman "En tid for alt" (2004). I årene 2009-2011 utga han seksbinds-serien "Min kamp". Alle Knausgård-entusiaster har dessuten fått med seg essay-samlingen "Sjelens Amerika" (2013). Senere har han utgitt et par fotobøker i samarbeid med fotografen Thomas Wågeström - blant annet "Nakker" som utkom i 2014. Nå er han atter klar med et nytt prosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. Den første heter "Om høsten" og den andre heter "Om vinteren", og begge bind utkom nå i høst. De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" - kommer i 2016. I alt har Knausgård utgitt 14 bøker i årene 1998 - 2015. Og dersom den norske Wikipedia-artikkelen om forfatteren er 100 % oppdatert, så har han mottatt 11 litterære priser i årenes løp. Bøkene hans er oversatt til 18 språk.

Jeg har selvsagt sikret meg de to første bindene i encyklopedien. Dessverre har "Om høsten" forsvunnet i mengden av uleste bøker i heimen, men den dukker nok opp en gang. I mellomtiden har jeg hoppet rett på bind to - "Om vinteren". Dette er også det bindet jeg tidligere i desember var så heldig å få en signatur i fra forfatteren!

Signatur fra Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)

"Om vinteren" er for øvrig skrevet av en far til et barn som snart skulle bli født, står det på bokas smussomslag. 

Boka er delt i tre deler - en for hver av vintermånedene. Desember og januar inneholder brev til en ufødt datter, mens februar inneholder brev til en nyfødt datter. Karl Ove Knausgård og hans kone er i dag firebarnsforeldre. 

Brevene tar for seg ulike temaer, som blir gjennomanalysert i nokså korte tekster. F.eks. handler noen av tekstene om menneskets anatomi; nesen, ørene og hjernen. Disse minner sterkt om essayet "Nakker" i sin oppbygning. Andre tekster handler om barndomsminner - både egne og barnas: den første snøen, julegaver, julenisser, kosedyr, fyrverkeri, tannbørster og støvletter. Mens atter andre handler om våre omgivelser: månen, vann, kulde, vinter, fonner og bål. For ikke å glemme dyrene: ugler, bjørnen, oteren, haner og fisk. Variasjonen i temaer er stor. Og for alle oss som har latt oss fascinere av Knausgårds observasjonsevne og glede over å beskrive det han ser, er denne samlingen av tekster fornøyelig lesning. Både der dette vekker egne minner og dermed blir gjenkjennelig, og der hvor han tar tankespinnet så mye, mye lenger enn hva jeg selv noen gang har vært i nærheten av gjøre og dermed utfordrer meg som leser. 

Aller best er Knausgård når han beskriver det jeg forbinder med det universelt menneskelige, slik han gjør i "Det sosiale". 

"Hvor stor kraften i det sosiale er, merker man ikke før det tas bort, omtrent som en narkoman først kjenner heroinets makt når det ikke er er. Samtidig er det jo i den ensomme og i den narkomane kampen står, det er i deres indre kreftene reiser seg, mens det ytre, heroinen og det sosiale, eksisterer uavhengig av dem, og er like passive som indifferente overfor dem. 

Jeg behøvde altså andre mennesker, fraværet av dem rev og slet i meg. Men hva behøvde jeg dem til? Til å bli sett? Til å bli tatt på? Til å bli bekreftet? Jeg mislikte å bli tatt på, så det var ikke det, men jeg ville bli sett og jeg søkte alltid bekreftelse - likevel var det ikke det heller, for som forfatter kan man både bli sett og bekreftet uten å møte et eneste menneske. Men hva var det da? 

Det sterke behovet for andre, som likesom stod og ropte inne i meg når jeg gikk rundt i det tomme huset, eller gikk rundt på den tomme øya, ble gradvis svakere, og kunne være helt borte i timer av gangen, etter hvert også dager. Siden vårt indre aldri eller tomt eller stille, selv ikke når vi sover, men alltid fylt av inntrykk, tanker og følelser, sev det noe annet inn i det rommet som først det sosiale hadde bebodd, deretter trangen til det sosiale. Det var de ikke-sosiale hendelsene. De var vel så rike og komplekse, bare av et helt annet slag." (side 127-128)

Tilsvarende kunne jeg ha trukket frem hans tekster om seksuelt begjær og livsfølelse og hva dette gjør med det vi forbinder med det dypt menneskelige ved oss. 

Hva var det jeg likte så sterkt ved de fleste tekstene i "Om vinteren"? Jeg tror det er flere ting. Det ene er at jeg fikk en slags deja vu til lesningen av "Min kamp", der digresjonene er mange og vel så viktige som selve hovedtråden i bøkene, som jo på et vis er forfatterens eget liv. Mange er nok dem - særlig blant dem som ikke har lest "Min kamp"-serien - som tenker at "Min kamp" er en eneste lang egotrip om forfatteren, og at dette er noe de virkelig ikke har behov for å lese. Mens det blant oss som faktisk har lest serien, er en opplevelse av at det er så mange fascetter ved disse bøkene, som egentlig handler mer om det universelt menneskelige enn om forfatteren som sådan. For ikke å snakke om alle preferansene til litteraturen underveis. Men for å få frem disse sidene, må han nødvendigvis by på seg selv, og det er nettopp dette han gjør. Alle digresjonene bygges ut langs den røde tråden, og blir dermed vel så viktige som alt det andre. 

I den nye encyklopedien rendyrkes formen fra Min kamp-digresjonene videre. Tekstene er i all hovedsak for korte til å kunne kalles essays, og kan vanskelig stå helt på egne bein. Men i denne samlingen, der et mangfold av temaer tas opp, hører de sammen og bidrar til å danne et større hele. Så det andre er faktisk tekstenes kvalitet som sådan, og fascinasjonen av hvordan det er mulig å gå inn i et så vidt spekter av temaer og samtidig gjøre dette til god litteratur. Det tredje er den dypere menneskelige innsikten han viser i flere av tekstene, som når han skriver om hvorfor det er viktig å unngå at barna føler seg krenket av foreldrene sine. Her viser han at han har tenkt så mye, mye lenger enn de fleste gjør. Å lese disse tekstene får leseren til å tenke videre på hvilken betydning dette kan ha for ens eget liv. 

Jeg mener at Knausgård har lykkes godt, selv om jeg må medgi at et lite knippe - kanskje 3-4 av de i alt 60 tekstene - ikke ga meg så mye som resten. Dette er likevel for bagatellmessig til at det rører ved min opplevelse av boka som helhet. Dette likte jeg å lese! Og jeg gleder meg til resten!

Boka er nydelig illustrert med bilder av Lars Lerins vinterbilder. Samarbeid av denne typen mellom kunstnere og forfattere burde faktisk flere få øynene opp for!

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

I mellomtiden intensiverer jeg jakten på "Om høsten" i heimen ... 

Utgitt: 2015 
Forlag: Oktober
Antall sider: 272
ISBN: 978-82-495-1561-5
Boka har jeg kjøpt selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)

Andre omtaler:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 5. november 2015 - Bok to i Karl Ove Knausgårds «årstidssyklus» er bedre enn den første.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 6. november 2015 - Knausgårds vinter - Det gjenstår å se hva skissene i Knausgårds lille årstidsverk kan lede opp til. Men det er klart nok skrevet til at man gladelig følger med videre.
- Dagbladet v/Frank Wandrup - 5. november 2015 - Dette er andre bind i Karl Ove Knausgårds Vivaldi-prosjekt, altså fire bøker viet hver sin årstid, formulert som brev til en datter som på det skrivende tidspunktet er under utvikling i mors liv.
Den musikalske henvisningen er ikke helt tatt ut av lufta, ettersom det går an å lese småstykkene i både «Om høsten», som kom i september, og «Om vinteren» som satser i et musikkverk.
- Dagsavisen v/Trond Haugen - 7. november 2015 - Her kommer vinteren - «Om vinteren» har lite å by på når det gjelder litterær nyhet. Den oppleves som en bok for gamle mennesker i alle aldre. Som sådan tiltaler den også meg. Men kritikeren i meg kjeder seg og sovner på sofaen, lykkelig uvitende om forlagets sperrefrister, og drømmer om den litteraturen som forandrer verden. I den drømmen dukker også Knausgård opp, mens han tumler rundt i snøen, skamløst fallende, lattermild, fri og uforutsigbar. Han skriver andre bøker.