Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Oscar-vinnere 2016. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Oscar-vinnere 2016. Vis alle innlegg

søndag 28. februar 2016

"Spotlight" (Regissør: Tom McCarthy)

Min favoritt-film blant de Oscar-nominerte i klassen beste film

Filmen "Spotlight" er blant annet nominert til Oscar i kategorien beste film. Her konkurrerer den med "The Big Short", "Bridge of Spies", "Brooklyn", "Mad Max: Fury Road", "The Martian", "The Revenant" og "Room" (samtlige linker peker på mine omtaler av disse filmene). "Spotlight" hadde førpremiere på Gimle kino i går (filmen har Norges-premiere først den 11. mars), og etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: dette er min favoritt-film i kategorien beste film!

"Spotlight" er nominert til seks Oscar´s; beste film, beste mannlige birolle (Mark Ruffalo), beste kvinnelige birolle (Rachel McAdams), beste regi (Tom McCarthy), beste redigering og beste originale manus.

Tom McCarthy (f. 1966) debuterte som filmregissør i 2003, og selv om det ikke har blitt veldig mange filmer i årenes løp, har han gjort seg svært bemerket på mengder av filmfestivaler. At han med filmen "Spotlight" får et realt gjennombrudd, hersker det ingen tvil om. Dette er en regissør man bør merke seg, rett og slett!

Det er litt av et stjerneteam av skuespillere som er med i "Spotlight"! Michael Keaton kjenner vi fra mange filmer, og det er naturlig å trekke frem hans hovedrolle i "Birdman", filmen som (av for meg uforståelige grunner) vant Oscar i kategorien beste film i fjor. Mark Ruffalo er kanskje mer kjent for de fleste, skjønt jeg forbinder ham aller best med romantiske komedier. Her skiller "Blindness" seg riktignok ut - en film som er basert på Nobelprisvinneren José Saramagos roman "En beretning om blindhet". Liev Schreiber er en av mine favorittskuespillere, og det borger for kvalitet når han er med. En av de siste filmene jeg så ham i, var "The Butler". Ellers forbinder jeg ham med roller i Holocaust-dramaer av en eller annen grunn. 

Handlingen i "Spotlight" er fra virkeligheten, og foregår i The Boston Globe´s nyhetsteam som heter nettopp Spotlight. I motsetning til all den øvrige overfladiske journalistikken som vi lesere stort sett blir bydd fra mediene, er Spotlight et journalistteam som etterforsker saker der andre medier og til og med rettsvesenet har gitt opp. Dette krever mye ressurser, og det kan gå måneder før det blir nyhetsstoff av etterforskningen. The Globe fikk Pulitzer-prisen for Public Service i 2003 for nettopp den saken denne filmen handler om. 


Spotlight-teamet i The Globe
The Globe avslørte ikke bare at et seriøst stort antall katolske prester utnyttet barn seksuelt. I tillegg avslørte avisen at den katolske kirken selv gjorde det nærmest komplett umulig å komme til bunns i saken. Prester som ble avslørt som pedofile, fikk fortsette som før, bare i andre kirkedistrikter. De ble altså ikke tatt ut av stillingene sine. Handlet det om at kirkens renommé for en hver pris måtte bevares? Ja - men ikke bare det. Det handlet også om at sex er så tabubelagt i den katolske kirken, særlig i forhold til de katolske prestenes sølibat-løfte, og at svært mange likevel ikke klarer å overholde dette løftet. Sex - uansett form -  er noe man ikke snakker om, heller ikke når den er pervertert ... Og hvor vanskelig er det ikke for en myndighetsperson å reagere på hva en underordnet har gjort, når man selv har svin på skogen? Når man rett og slett er redd for selv å bli avslørt ...


Mark Ruffalo i rollen som grave-journalisten Michael Rezendes
I filmens åpningsscene befinner vi oss i 2001 - i tiden før 11. september. The Globe har hyret inn en ny journalist, Marty Baron (spilt av Liev Schreiber). Tilfeldighetene fører ham og Spotlight-teamet bort i en sak som handler om presten John Georghan som har misbrukt flere barn, uten at kirken har forsøkt å stoppe ham. I stedet omplasserte de ham rundt i Massachusetts. Denne saken fører journalistene på sporet av muligens så mange som åtte prester med samme historie som Georghan. Underveis møter de flere som har vært utsatt for seksuelt misbruk av prestene, og det de får høre er gruoppvekkende. Fellesnevneren er oppvekst i svært dysfunksjonelle familier, der kirken har vært halmstrået som har holdt barna oppe. Da presten - nesten Gud i egen person - startet misbruket av dem, hadde de ingenting å stille opp med. I begynnelsen følte de seg spesielt utvalgt - etter hvert kom de ikke løs. Barna ble fanget i et nett der de selv hadde mye å tape dersom det hele ble avslørt. 


Teamet jobber intenst for å avsløre kirkens løgner
Rett før det store gjennombruddet i saken, får hele historien en ny vending. Nå handler det ikke lenger om åtte prester, men kanskje om så mange som 80-90 ... Dvs. rundt 6 % av alle de 1500 katolske prestene i hele distriktet. Og det verste av alt: hvor ugjennomtrengelig hele saken fremstår som, fordi kirken har gjort og fremdeles gjør alt som står i dens makt for å forhindre at noen som helst skal få innsyn i det som har skjedd og fremdeles skjer ... Underveis aner vi også at det skjuler seg noen vonde skjebner også blant de pedofile prestene. De har selv i sin tid blitt misbrukt av andre prester. Det hele har altså skjedd gjennom generasjoner, der offer blir overgriper. For The Globe var det ikke viktig å ramme enkeltpersonene. Systemet som sådan derimot ... 


Teamet jobber seg gjennom kataloger som viser sykmeldinger og
forflytninger av de involverte prestene. Det avtegner seg et bilde av at det
dreier seg om rundt 90 prester - bare i Massachusetts ... 
Natt til i morgen får vi vite fasiten, for da deles nemlig Oscar-statuettene ut. Jeg håper at det blir "Spotlight" som får prisen i kategorien beste film! Mark Ruffalo er dessuten fantastisk i rollen som grave-journalisten Michael Rezendes. Filmen vil nok møte en del konkurranse med "The Revenant", men jeg tipper at tematikken og aktualiteten i "Spotlight" trumfer amerikansk "ur"-historie denne gangen.  

Jeg husker godt den gangen saken verserte i mediene, fordi den fremkalte et slags "Bjugn-gufs" hos meg. Vi får oss jo nesten ikke til å tro at noe slikt som dette virkelig kan være sant. Det aller, aller verste er at jeg tror en sak som dette ikke er enestående for den katolske kirken, selv om et sølibat-løfte setter seksualdriftene hos mennesker under et svært sterkt press. Et press de færreste er i stand til å leve med i år ut og år inn, enten de er prester eller "alminnelige mennesker", når det kommer til stykket ... Filmen "Spotlight" er virkelig tankevekkende! 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk to Oscar´s: for beste film og beste originalmanus.) 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Spotlight
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Mark Ruffalo (Michael Rezendes), Michael Keaton (Walter "Robby" Robinson)Rachel McAdams (Sacha Pfeiffer), Liev Schreiber (Marty Baron), John Slattery (Ben Bradlee Jr.)Brian d'Arcy James (Matt Carroll) m.fl.
Spilletid: 129 min.

tirsdag 23. februar 2016

"Son of Saul" (Regissør: László Nemes)

Mesterlig om Holocaust - Vinneren av Oscar som beste fremmed-språklige film

"Son of Saul" var en av de Oscar-nominerte i klassen beste fremmedspråklige film. (Den vant.) Ryktene om filmens mesterlighet hadde allerede versert en god stund. Dersom det var en film jeg virkelig hadde bestemt meg for å se, så var det nettopp denne! Filmen hadde Norgespremiere 19. februar. 

Den ungarske filmregissøren László Nemes (f. 1977) debuterte med "Son of Saul" i 2015, og han vant bl.a. Cannes Film Festivals Grand Prix og Golden Globe for beste fremmedspråklige film (som første ungarske film noen gang). 

Handlingen i "Son of Saul" finner sted i Auschwitz i oktober 1944. Saul er medlem av Sonderkommandoen i Auschwitz. Han er jøde og i jobben forventes det at han skal være med på å vaske "dusjene" etter ofrene som er gasset ihjel, og brenne dem i kremasjonsovnene etterpå. Tyskerne gjennomfører selve gassingen. Sonderkommando-arbeiderne fikk litt bedre vilkår enn andre fanger for å klare det fysisk anstrengende arbeidet med å lempe lik. Ved jevne mellomrom ble alle arbeiderne drept, og på denne måten forhindret tyskerne at det skulle være igjen vitner etter alle myrderiene.

Kameraføringen er hele tiden tett på Saul, og dette gjør at det meste av det som skjer rundt ham forblir litt diffust. Vi blir vitne til at enda et lass med fanger føres til garderobene og må kle av seg - før de gasses ihjel. Tyskerne roper at de må henge klærne sine på de tilmålte plassene, og de blir bedt om å skynde seg for at suppen de skal få etter på, ikke skal bli kald. Alt for å roe ned fangene, slik at panikken ikke skal ramme dem ... Fangene får selvsagt ikke suppe. Mens Sonderkommando-arbeiderne står og venter på at de skal rydde etter drapene, hører vi desperate skrik og vill banking på dørene - inntil det blir stille. Så er det deres tur til å lempe lik, og skrubbe gulv og vegger for blod og avføring, slik at den neste gruppen som skal gasses, ikke skal forstå hva de går til.



Saul gjør seg klar til å lempe lik ... 
Hvordan beholder man det menneskelige ved seg selv i en slik situasjon? Saul finner en gutt blant de døde. Han lever, men det er så vidt. Tyskerne tilkalles, og mens Saul står i bakgrunnen, kveler de gutten. Siden han overlevde, finner de ham interessant og sender ham til obduksjon. Saul følger med, og han kommer opp til legen - også han en fange - og ber om å få lov til å gi gutten en skikkelig jødisk begravelse. Han lyver og sier at dette er sønnen hans.



Ikke akkurat mye verdighet som preger den tyske SS-offiseren ...
Så følger vi Saul sammen med de andre Sonderkommando-arbeiderne, der det er om å gjøre å stikke unna gull fra de døde, fordi det er helt nødvendig å kunne bestikke noen før eller siden. Den som kan trekke frem et gullkjede fra skoen sin, berger gjerne livet sitt i gitte situasjoner. Dessuten skal vaktene ha sitt. Systemet er bygget opp slik at det skal bli noe til alle, og selve navet i Auschwitz er Kanada, der alle etterlatenskapene etter fangene sorteres og tas vare på. Der jobber det kun kvinner, og de er beinharde på forretninger og byttehandler. 

Tyskerne fremstilles lite flatterende, og annet er ikke å vente når temaet er Holocaust. "Herrefolket" fremstår nærmest som "untermensch" i de fleste situasjonene i filmen, mens fangene opptrer med verdighet. 



Vil Saul klare å få gitt gutten en skikkelig jødisk begravelse?
Saul får tak i liket til den unge gutten, og er fast bestemt på at han skal begraves på jødisk vis. Så begynner jakten på en rabbi ...

Dette er en av de sterkeste Holocaust
-filmene jeg noen gang har sett! Årsaken til dette er blant annet kameraføringen, og det at vi kommer så tett på Saul. Dessuten er det noe med at mange av de sterkeste scenene forutsetter at vi bruker fantasien og ser for oss hva som skjer. Dermed "setter" bildene seg i hodet på en helt annen måte enn om vi hadde fått dette visuelt via lerretet. Alt handler om å overleve - nærmest fra den ene timen til den andre - og vi sitter bokstavelig fast i nakken hans, og puster i takt med ham. Dramaet er så intenst at jeg kjente at det borret seg inn under huden på meg. Géza Röhrig er i utgangspunktet ingen erfaren skuespillere, og egentlig er han poet. Fordi regissøren var fast bestemt på at karakterene i filmen skulle snakke sine karakterers eget språk, ble han valgt. Géza Röhrig  kommer fra det med bragd, og det er han og kameraføringen som i realiteten bærer filmen. Dette er rett og slett et meget originalt trekk fra regissøren, og medvirkende til at filmen har vunnet en rekke priser! Ikke én eneste gang hører vi en strofe av musikk, og er dermed helt henvist til den stemningen filmscenene i seg selv skaper. Den er tett, klaustrofobisk og hele tiden på bristepunktet av hva man kan tåle ... 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! Den er mesterlig på alle tenkelige vis!

På grunn av sterke scener har filmen fått 15-årsgrense. 

Innspilt: 2015
Norsk tittel: Sauls sønn
Nasjonalitet: Ungarn
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Géza Röhrig (Saul), Levente Molnár (Abraham), Urs Rechn (Oberkapo Biedermann), Sándor Zsótér (Doctor Miklos Nyiszli), Todd Charmont (false Rabbi Braun) m.fl.
Spilletid: 107 min.

søndag 21. februar 2016

"Room" (Regissør: Lenny Abrahamson)

Om livet etter fangenskap - nominert til fire Oscars

"Room" er basert på Emma Donoghue´s roman med samme navn. Romanen var en av finalistene i Man Booker Prize i 2010, og den ble også en bestselger. 


Regissør Lenny Abrahamson (f. 1966) er irsk, og han har et lite knippe av filmer bak seg fra årene 2004 og frem til i dag. Jeg har ikke sett noen av dem, men etter å ha lest meg litt opp på ham på Wikipedia, skjønner jeg at det kan være vel verdt å gjøre noe med akkurat dét. Abrahamson har nemlig mottatt en del priser for filmene sine (riktignok flest fra Irland, hjemlandet hans), og de er spredt utover fire av de i alt fem filmene han har regissert. Det tyder etter mitt skjønn på at det er noe med hans filmer. 


Vi har vel alle i oss en viss undring for hva som faktisk får noen til å ville sperre inne et annen menneske i årevis, med formål å utnytte vedkommende seksuelt. Jeg har ikke lest så mange bøker om temaet, men det er nærliggende å tenke på Natascha Kampusch´ historie i boka "3096" (linken peker til min bokomtale). Historier som dette er likevel ikke helt sjeldne. At vedkommende, som uten å overdrive alltid er en mann, ikke ville ha fått tak i en kjæreste på annet vis, skjønner vi. Desto mer interessant er det å få vite hva som får fangen/offeret til å holde ut i år etter år, uten å bli fullstendig gal. "Room" inneholder en slik historie. 


"Room" hadde Norgespremiere 19. februar, og filmen er nominert til fire Oscar-priser. Den er nominert i kategorien beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Brie Larson), beste regi og beste manus. 


Kvinnen Joy har vært holdt i fangenskap i syv år, helt fra hun ble fanget som 17-åring. I alle disse årene har hun vært innesperret i en bunkers, som etter hvert har fått navnet Room. Hun har i løpet av fangenskapet fått sønnen Jack, som nå er fem år. Ved hjelp av iherdig innsats sørger hun for at kroppene deres holdes i form, selv om arealet de bor på er knøttlite. Her er det et lite te-kjøkken, to senger, et badekar og en vask. Hun leser for ham, lærer ham å lese og sørger i det hele tatt for at hans mentale utvikling stimuleres. Dette gir også henne mening, selv om hele situasjonen er både håpløs og svært begrensende for livsutfoldelsen. 



Hva kan man egentlig finne på, når man mangler det aller mest nødvendige?
Så og si hver natt får hun besøk av fangevokteren Old Nick. Fordi døra ut til den frie verden er beskyttet med kodelås, nytter det ikke å drepe ham mens han sover. De vil like fullt være innesperret ... Joy har tidligere forsøkt å slå ham i hodet med en hard gjenstand idet han kom inn, men han overmannet henne likevel umiddelbart. 

For å overleve i alle disse årene har Joy laget en slags fantasiverden for sønnen. Det er Room som er den virkelige verden, mens alt der ute i "The World" er på liksom. Siden Jack ikke vet om noe annet liv, aksepterer han dette. 


Etter hvert har Joy merket at tilgangen til nødvendighetsartikler fra Old Nick har skrumpet inn. Og en dag kommer sannheten frem. Han har allerede vært arbeidsledig en stund, og det er så vidt det går rundt. Den nøden de har merket på varetilgangen kommer med andre ord ikke til å bli bedre. 




Den eneste forbindelsen med omverdenen, er et
vindu i take.
Etter et basketak med Old Nick, der han nesten tar livet av Joy, skrur han av elektrisiteten i bunkersen. Joy og Jack fryser. Plutselig får Joy en idé; dersom hun kan få Old Nick til å tro at Jack er alvorlig syk, han ta ham med til legen. Dette kan være en utvei, for da kan Jack rope om hjelp. Men Old Nick går ikke på dette ... 

Så pønsker Joy ut en ny plan. Jack skal late som om han er død, og hun skal pakke ham inn i gulvteppet deres. De øver på dette gang på gang, helt til Jack klarer å unngå å få panikk der han befinner seg, rullet inn i teppet. 


Jack går på dette, og han tar med seg det han tror er liket av gutten, og slenger det innrullede teppet med ham inni på lasteplanet i hans røde pickup. Etter noen kvartaler klarer Jack å hoppe av lasteplanet, og det er så vidt han unngår at Old Nick drar ham tilbake til bilen. Takket være en snarrådig hundeeier på tur, kommer han fri. Men stemmen hans er nesten bare i stand til å hviske, så det tar litt tid før han klarer å gjøre seg forstått. Jeg røper ingen store hemmeligheter ved filmen ved å si at også moren slipper fri og at Old Nick blir tatt, siden dette er en del av selve introen til filmen. 



Ikke lett å skulle leve et vanlig liv etter alle årene i Room ... 
Resten av filmen handler om hvordan det er å bli fri fra et syv år langt fangenskap. Det er nemlig ikke bare-bare, skal det vise seg ... At foreldrene hennes i mellomtiden er blitt skilt, er en ting. Men oppi det hele er media verst. Og igjen gikk tankene mine tilbake til Natascha Kampusch og hennes opplevelse av media og hvordan hun fikk opinionen mot seg, og nærmest ble beskyldt for å ha villet det selv ... Ekstra sårt er det når Jack faktisk lengter tilbake til Room, for da var moren alltid i nærheten ...


Jacks undring overfor omverdenen - The World - bærer filmen.
Jeg er av den oppfatning at dette er den svakeste filmen blant de Oscar-nominerte i klassen beste film. Så vet jeg selvsagt at den vil trykke på mange følelsesladede knapper. For det er mange lag i denne filmen, som det er mulig å relatere seg til. Et lag er morsrollen, slik den utspiller seg mellom Joy og Jack (burde hun sendt ham i frihet tidligere?). Et annet lag er det seksuelle misbruket som finner sted (som berører noe av det mest eksistensielle i et menneskes liv). Et tredje lag er forholdet mellom dem som mistet en datter og hun som har holdt ut i alle disse årene (hvem hadde det verst?). Et fjerde lag er forholdet til Jack, som faktisk er sønnen til voldtektsmannen (og som Joys far ikke klarer å se forbi). Og et femte lag er forholdet til omverdenen og media (her fremvist med et hårreisende TV-intervju, som dessverre ikke er unikt ...). Regissøren treffer mange strenger hos oss, og det er mulig at dette i seg selv vil gjøre at filmen likevel når høyere opp enn hva jeg tror. Det er også mulig at Lenny Abrahamson vil kunne ha en sjanse i klassen beste regi, fordi det alltid er ekstra utfordrende å lage et slags kammerspill. At innspillingen foregår stort sett i ett rom, gjør at man ikke får så mye annet å spille på, og det begrenser virkemidlene. Desto mer kreativt og spennende når man faktisk får det til!

Brie Larson spiller Joy godt, og det samme gjør også Jacob Tremblay i rollen som Jack. Aller best er Jacob når han er stemmen i bakgrunnen. Dette gir oss et godt inntrykk av hvordan han tenker, spesielt etter at han og moren er ute av fangenskapet. Dette blir for øvrig en påminnelse om at man kanskje burde ha lest boka aller først, fordi vi her garantert ville ha fått med oss mer av hans tanker, som i filmen er mye av det bærende elementet. Kanskje hadde det også gjort seg dersom tiden i fangenskap hadde vært kortet noe ned, mens tiden utenfor fangenskap hadde vært tilsvarende lenger. For det var faktisk den siste delen av filmen som var mest interessant, skjønt det som skjedde da selvsagt henger nøye sammen med det som var forut. 


Jeg har ingen problemer med å anbefale denne filmen, som jeg er overbevist om kommer til å gjøre inntrykk på dem som ser den. Noen vil nok karakterisere denne filmen som en damefilm og muligens også en tåreperse, og jeg er tilbøyelig til å tenke det samme ... 


(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar til Brie Larson i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2015

Originaltittel: Room 
Nasjonalitet: Canada, Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brie Larson (Joy "Ma" Newsome), Jacob Tremblay (Jack Newsome), Joan Allen (Nancy Newsome), William H. Macy (Robert Newsome), Sean Bridgers (Old Nick), Tom McCamus (Leo) m.fl.
Spilletid: 117 min.

lørdag 13. februar 2016

"The Big Short" (Regissør: Adam McKay)

Enda en film om finanskrisen i 2007/2008

Filmen "The Big Short" er basert på dokumentaren fra 2010 med samme navn av Michael Lewis, og handler om finanskrisen i 2007-2008. Kort fortalt handler den om fire outsidere som forutser finanskrisen, og som tjener seg søkkrike på at bankene ikke gjør den jobben de er satt til å gjøre. 


Adam McKay (f. 1968) er både regissør, producer, manusforfatter, humorist og skuespiller. Filmene han har vært med på å lage har gått helt under min radar, men er nok også av en annen kategori enn det som trigger mine interesser. Antakelig hadde jeg aldri sett "The Big Short" heller, dersom det ikke hadde vært for at den er nominert til Oscar i fire klasser; beste film, beste mannlige hovedrolle (Christian Bale), filmredigering og tilpasset manus (adapted screenplay). Jeg synes nemlig at jeg har sett nok filmer om finanskrisen i 2007/2008, blant annet dokumentaren "Inside Job" (2010) og "Too Big to Fail" (2011). 


Vinklingen i "The Big Short" er imidlertid annerledes enn hva jeg har sett tidligere, fordi det her fokuseres på at det var mulig å forutse krisen, uten at man trengte å være genial på noen som helst måte. Det hele lå nærmest oppe i dagen. Men fordi det var for mange grådige mennesker med makt som bare tenkte på seg selv, gikk det som det måtte gå. Kanskje var det så enkelt som at USA falt for eget grep; man trodde at alt bare vokste inn i himmelen, at man nærmest var et utvalgt folk det bare kunne gå godt med, at kjøpefesten aldri skulle få en ende ...


Vi møter altså fire outsidere som i årene før finanskrisen oppdaget hvor ustabilt boligmarkedet var i ferd med å bli. Litt for mange huseiere baserte sine boligkjøp på høye lån, og når de fikk problemer med betalingen var det i grunnen "bare" å refinansiere. Bankene brød seg ikke om sikkerheten, fordi hver utlåner fikk høye provisjoner for hvert lån de klarte å gi. Og så solgte de porteføljen videre til andre, som trodde at sikkerheten var i orden. Dermed satt de kun igjen med profitten og slapp å ta risikoen selv. 



Her skapes det som senere er blitt kalt CEO 
Markedet skapte noe som ble kalt credit default swap. Dette er en kontrakt (obligasjon) hvor en kjøper av bankens gjeld eliminerer et mulig tap som følge av mislighold fra utsteders side. En del av avtalen er at utsteder av obligasjonen forsikrer kjøpers eventuelle tap som en del av avtalen. Det er nesten for godt til å være sant. Antakelig var dette nødvendig for å sikre at det fremdeles fløt kontantstrømmer i et marked som var nedadgående, og hvor de store investorene for lengst ville ha trukket seg tilbake. Ved å holde markedet i gang nærmest ved kunstig åndedrett, ble det senere fallet desto større. For i bakkant satt investorene og trakk i trådene, og akkurat da det så som verst ut, trakk de i snora. Da falt også bunnen av markedet fullstendig ut. 

De som tapte var vanlige folk, som bankene lurte til å kjøpe fond som ikke var verdt det papiret de var trykket på. Her kunne de bake inn usikre aksjer som de som virkelig hadde peiling, holdt seg langt unna. Folk trodde jo på bankene. (Jeg får selv en dejavu til en episode hvor jeg fikk tilbud om økonomisk rådgivning i banken min, og forslaget som kom fra min personlige rådgiver var at jeg skulle ta opp lån for å investere i fond ... Der og da ble jeg forbannet. Det er jeg glad for i ettertid, for alle vanlige folk som bet på dette, tapte alt de hadde investert.)


Etter hvert går det opp for disse fire outsiderne at jo mer de tjener på sine investeringer, jo nærmere er et fullstendig kollaps av finansmarkedet i det landet de faktisk bor i. Og at de som kommer til å tape penger ikke er noen anonyme som de ikke trenger å tenke på, men moren deres, barna, familien for øvrig, venner, bekjente, naboer ... Krisen er i ferd med å bli så omfattende at hele landets sikkerhet står i fare. Er det like gøy å kunne cashe ut mangfoldige billioner av dollar når ingen vil ha noe med en å gjøre ... ikke noen gang? 



Dr. Michael Burry venter på den store gevinsten
Vi møter blant annet Christian Bale som Dr. Michael Burry. Han er en spesiell fyr som satser alt på ett kort (i form av CDO). På jobben går han hvileløst rundt og bare venter på gevinsten. Ingen har noe å gjøre, de bare venter ... Dessuten møter vi Brad Pitt i rollen som Ben Rickert. Han har faktisk noen etiske skrupler i forhold til å skulle satse penger på at USA skal gå ad dundas. Han får også noen av de andre investorene til å tenke nøye gjennom hva de egentlig driver med, blant annet ved å påpeke hvor mange som kommer til å ta livet av seg som følge av at boblen sprekker. Dette får dem til å gå til flere aviser for å fortelle om det som skjer. Men ingen vil høre på dem. Ingen ønsker å risikere sine journalistkarrierer på noe som strengt tatt ikke kan dokumenteres enda ... 

Det virkelig tankevekkende er at nesten ingen som var involvert i det som har blitt kalt CDO-boblen, er blitt arrestert, og at noe som kalles Bespoke CDO igjen selges i det amerikanske finansmarkedet ...


"The Big Short" er absolutt en severdig film, selv om jeg personlig ikke liker måten den er regissert på. Filmen fremstår noe rotete i oppbyggingen, og rolleinnehaverne går av og til på en måte ut av scenene de står oppe i og henvender seg direkte til oss seere. Det er selvsagt originalt, men ikke så vellykket, synes nå jeg. Skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på, og Christian Bale i rollen som Michael Burry, en mann med Aspergers syndrom er da også Oscar-nominert i klassen beste mannlige birolle. Jeg tror imidlertid ikke at han får den, fordi han møter tøff konkurranse med Tom Hardy fra "The Revenant" og Mark Rylance fra "Bridge of Spies". Når det gjelder nominasjonen i klassen beste film, kan man aldri vite noe sikkert. I fjor ble jeg utrolig overrasket, og hadde f.eks. aldri trodd at "Birdman" av alle Oscar-nominerte filmer skulle vinne i klassen beste film. At "12 years a Slave" vant året før, var derimot veldig forutsigbart. 


Dersom du ikke går så ofte på kino og heller ikke er helt spesielt interessert i finansmarkedet, er mitt råd: velg en annen film! Dersom du derimot ser mye film, anbefaler jeg å få med denne. Styrken ved filmen er at den viser et litt annet bilde av finanskrisen enn slik vi er vant til å få den presentert. Og så er det selvsagt slik at filmer som er kritisk til egne myndigheter slik som her, er et spennende fenomen i seg selv. 


Filmen går på norske kinoer for tiden, og DVD´en slippes 30. mai i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.)

Innspilt: 2015 

Originaltittel: The Big Short
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brad Pitt, Christian Bale, Steve Carell, Karen Gillan, Selena Gomez, Ryan Gosling, Marisa Tomei, Melissa Leo
Spilletid: 2 t 10 min.

fredag 12. februar 2016

"The Revenant" (Regissør: Alejandro Gonsales Iñárritu)

Episk western-film som er nominert til 12 Oscars

"The Revenant" er en av filmene som er nominert i forbindelse med Oscar-utdelingen i år. Hele 12 nominasjoner er det tale om, og dette er i klassene beste film, beste mannlige hovedrolle (Leonardo diCaprio), beste mannlige birolle (Tom Hardy), kinematografi, kostymedesign, regi (Alejandro Gonsales Iñárritu), filmredigering, makeup og hårstyling, produksjonsdesign, lydredigering, lydmiks og visuelle effekter. 

Regisøren Alejandro Gonsales Iñárritu står bak en rekke kjente filmer som "21 Grams", "Babel", "Biutiful" og fjorårets Oscar-suksess "Birdman", som hanket inn priser i klassene beste film, beste regi, beste originale filmmanus og beste kinematografi. Det forelå ytterligere fem nominasjoner. 


"The Revenant" er basert på deler av Michael Punke´s roman med samme navn, og hendelsene i romanen er inspirert av nybyggeren og pelsjegeren Hugh Glass´(f. 1783 d. 1833) opplevelser i 1823 i Montana og South Dakota. 



Handlingen i filmen foregår blant annet i Montana.
I filmens åpningsscene er om lag 30 pelsjegere samlet i et skogholt. Hvis vi ser ekstra godt etter, kjenner vi igjen norske Kristoffer Joner som en av mennene som sitter på bakken og slapper av. Han har en replikk og så er han borte. 

Et stykke unna befinner Hugh Glass (spilt av Leonardo DiCaprio) og sønnen seg. Plutselig hører de noen umiskjennelige lyder som tyder på angrep fra indianere. Det hele utvikler seg til et blodbad, og rundt 20 menn blir drept av indianernes piler. De resterende om lag 10 mennene klarer så vidt å berge skinnene, som de får om bord i en elvebåt før de flykter fra indianerne. 



Pelsjeger-leiren blir angrepet av indianere. 
Båten går ikke fort i elva, og Hugh Glass, mannen som er lokalkjent og som skal bringe dem trygt frem til Fort Kiowa, mener at de bør forlate båten. De er et svært synlig mål dersom de skulle støte på flere fiendtlige indianerstammer, mens de kan gjemme seg mer bort i skogen. 

Det meste snur da Glass blir angrepet av en grizzly-bjørn. Scenen vi blir vitne til er så realistisk at det er gruoppvekkende. Så er også bjørnen ekte, men her er det selvsagt filmtriks ute og går. I alle fall - Glass overlever med nød og neppe, og er da så skadd at han ikke er i stand til å gå. Stemmebåndene er også så skadet at han ikke klarer å snakke. 



Hugh Glass angripes av en grizzly-bjørn.
Mennene bestemmer seg for å frakte Glass på båre frem til Fort Kiowa. Det er tross alt han som kjenner veien. Innerst inne har de ingen tro på at han vil overleve alle skadene. Etter hvert viser det seg at det å bære båren med Glass forsinker følget så mye at noen må bli igjen for å ta seg av ham, inntil han er i stand til å gå for egen maskin. Valget faller på Glass´ halv-indianske sønn Hawk, Jim Bridger og John Fitzgerald. De loves en belønning når de kommer frem til fortet. Dersom Glass skulle dø, pålegges de å gi ham - alle forhold tatt i betraktning - en verdig begravelse. 


Glass er vitne til at Fitzgerald dreper sønnen Hawk - uten at han kan gjøre noe.
Fitzgerald er ingen human mann, og han er først og fremst ute etter lett-tjente penger. Å bli værende der ute i skogen med Glass opplever han som et stort bryderi. Han ønsker rett og slett å kvitte seg med Glass, slik at han fortest mulig kan komme seg til Fort Kiowa og innkassere belønningen. Hawk tar han imidlertid på fersken da han forsøker å kvele Glass, og det oppstår en scene mellom dem som ender med at Fitzgerald dreper Hawk. Fra båren betrakter Glass det hele, ute av stand til å ta til motmæle. 

Fitzgerald legger Glass i en grav og begynner å begrave ham levende, under sterke protester fra Jim. Plutselig roper han opp at indianerne kommer, og dermed får han med seg Jim på en flukt, mens Glass ligger igjen ... 



En kamp for å overleve i villmarken.
Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmen enn at det handler om en kamp uten sidestykke for å overleve - alt for å fullbyrde den ultimate hevn ... 


John Fitzgerald er alvorlig redd da det viser seg at Hugh Glass likevel ikke er død ...

Leonardo DiCaprio har vært nominert til Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle seks ganger, og etter å ha sett denne filmen, tror jeg faktisk at det endelig kan bli hans tur til å vinne. Jeg har riktignok bare sett to av de i alt fem filmene som er nominert i klassen beste mannlige hovedrolle. 



Glass er forbannet.
Jeg tipper også at filmen har en rimelig god sjanse til å vinne i klassen beste film, fordi den har noe uramerikansk over seg, beskrevet som den er blitt som episk western. Dette er et stykke amerikansk historie, som handler om nybyggere versus indianerne og om jakt og fiske i et land der bare de sterkeste klarte seg. Kvinnerollene er stort sett fraværende i denne filmen - i alle fall som noe annet enn voldtektsofre - for her handler det stort sett om menn. Tøffe menn, må vite! 

Rollen som Hugh Glass gir Leonardo DiCaprio en hel del å spille på. Han har ikke veldig mange replikker riktignok, for under mesteparten av filmen er han så skadet at han ikke kan snakke. Han spiller godt, og det gjør også erkefienden John Fitzgerald, som spilles av Tom Hardy. Med en nesten dyrisk fremferd klarer han umenneskelige ting, og dette i seg selv er med på å gi filmen et skjær av eventyr. For vi tror jo virkelig ikke at dette ville ha vært mulig i det virkelige liv? Det er for øvrig "fornøyelig" å se denne ellers så vakre mannen alt annet enn vakker gjennom det meste av filmen. 

Jeg liker episke filmer, og jeg har også sansen for filmer som handler om nybyggerne i Amerika og deres kamp mot indianerne og vice versa. Denne filmen er balansert i sin fremstilling av indianerne, og her levnes den hvite mann liten ære. Vi får se nedslakting i indianerlandsbyer, indianerkvinner som blir voldtatt av hvite menn - scener som viser oss at det hadde sin pris å skulle kolonisere prærien og villmarken i Amerika på den tiden. For øvrig synes jeg at filmen med sine 2 1/2 time er vel lang, men det er også stort sett det eneste jeg har å innvende mot den. Jeg gjør oppmerksom på at det er mange sterke voldsscener i filmen. Av den grunn er det 15 årsgrense på filmen.

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og DVD´en slippes 30. mai i år. 

Jeg anbefaler filmen varmt!

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk tre Oscar´s: beste mannlige hovedrolle (Leonardo DiCaprio), beste regi (Alejandro Gonsales Iñárritu) og beste kinematografi

Innspilt: 2015
Originaltittel: The Revenant 
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/Eventyr 
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (Hugh Glass), Tom Hardy (John Fitzgerald), Domhnall Gleeson (Andrew Henry), Will Poulter (Jim Bridger), Forrest Goodluck (Hawk), Kristoffer Joner (Murphy) m.fl. 
Spilletid: 2 t 36 min.

søndag 7. februar 2016

"Bridge of Spies" (Regissør: Steven Spielberg)

Gufs fra den kalde krigen

Få mennesker fra filmbransjen har hatt en finger med i spillet i flere filmer enn Steven Spielberg (f. 1946). Så har han også holdt på i atskillige år - fra 1968 og frem til i dag. Det er vel først og fremst som filmregissør han er kjent for oss, men han har også vært producer, manusforfatter og hatt andre roller. Hans komplette filmografi finner vi på denne Wikipedia-siden. Selvsagt betyr det kvalitet når Spielberg er inne i bildet, men jeg mener også at ikke alt han har tatt i er like vellykket. 

Coen-brødrene og Matt Charman har skrevet manuset til "Bridge of Spies". Broen det siktes til er Glienicker Brücke, som forbinder Potsdam med Berlin. Det var her man utvekslet spioner under den kalde krigen. Historien i denne filmen er basert på en sann historie, som handler om Brooklyn-advokaten James B. Donovan som opptrådte som forhandler med Sovjetunionen i en konkret utvekslingssak.  

Innledningsvis følger vi russeren og kunstneren Rudolf Abel (f. 1903 d. 1971), som bor i Brooklyn.  Året er 1957, og han sitter i en park og tegner. Så tar han hånda under benken og får med seg en gjenstand som ser ut som en mynt. Da han er tilbake på rommet sitt, deler han mynten i to og inni finner han en kodet beskjed. Plutselig stormes hans beskjedne kryp-inn av FBI-agenter, som gjennomsøker alt han eier og har. Abel bevarer roen, og klarer å fjerne den krypterte beskjeden før de merker noe. Til tross for at det ikke gjøres noen funn, blir han arrestert. Forsvareren hans - advokat James B. Donovan (f. 1916 d. 1970) - klarer å få ham spart for dødsstraff. I stedet får han "kun" 30 års fengsel. Advokaten (som spilles av Tom Hanks) må tåle misbilligelse fra alle hold fordi han har forsvart en russisk spion, og det vekker nesten hysteri at Abel ikke dømmes til døden. Han må dessuten tåle at hjemmet hans blir beskutt. Abel nekter hele tiden å samarbeide med amerikanske myndigheter. Lojaliteten hans er ikke til salgs. 


Rudolf Abel deschifrerer meldingen han har mottatt.
At det har vært smart å spare Rudolf Abels liv, slik advokat Donovan hele tiden har påpekt, kommer opp i dagen før de vet ordet av det. Flere amerikanske piloter er nemlig sendt inn over russisk territorium for å fotografere spesifikke mål, og mange blir skutt ned. Den eneste som overlever nedskytingen er Francis Gary Powers (f. 1929 d. 1977). Han er tatt til fange av russerne, og dømmes til 10 års fengsel. Underveis får vi se hvordan russerne torturerer Powers. 


Abel er forhåndsdømt, og advokat Donovan har innsett at det går i feil retning.
Amerikanske myndigheter ønsker at advokat Donovan skal forhandle med russerne om et bytte; russerne får Rudolf Abel mot at amerikanerne får Francis Gary Powers. I mellomtiden bygges Berlin-muren for å forhindre at spesielt nyttige personer flykter fra øst til vest. I den forbindelse blir den amerikanske studenten Frederic Pryor tatt til fange av DDR. 


Russisk spion? Noe av det nedrigste man kunne være på 1950-/60-tallet i USA.
Da advokat Donovan ankommer Øst-Berlin, forlanger han både Powers og Pryor i bytte for Abel. Han blir utsatt for et høyt spill, der USSR og DDR spiller på at de er to ulike forhandlingspartere og at Donovan må velge - enten Powers eller Pryor i bytte for Abel. Han møter også Abels angivelige familie, der det overdrevne spillet på emosjoner ikke overbeviser ham i det hele tatt. Familiens advokat Wolfgang Vogel (spilt av tyske Sebastian Koch) er hardkokt som få, og alt er åpenbart lov når det går stor-politikk i saker som dette ... 


På Glienicker Brücke - der man utvekslet spioner når man ikke ønsket
for mye offentlighet rundt dette.
Advokat Donovan møter imidlertid ikke bare motstand fra russerne og tyskerne, men også fra sine egne. Amerikanerne er ikke opptatt av studenten Frederic Pryor i det hele tatt, men Donovan gir seg likevel ikke ... Vil det lykkes ham å få begge utlevert?

Et begrep som aldri benyttes i denne filmen er Mccarthyismen, som knyttes til den antikommunistiske senator Joseph McCarthy. Det var først og fremt i første halvdel av 1950-årene at enhver mistenkt kommunist i USA ble rettsforfulgt på en slik måte at det nærmest savnet alt som kunne ligne rettsvern. Men selv om McCarthy selv døde i 1957, levde Mccartyismen i "beste velgående" under den kalde krigen. Og vi kjenner også gufset av dette i historien vi trekkes inn i her. Dette arter seg i flere episoder underveis i filmen. Rudolf Abel har nemlig ingen sjanse. Han er forhåndsdømt av dommeren som leder rettsforhandlingene og som treffer sin dom, og han hundses av politimennene og FBI-folkene som kun har forakt til overs for slike som ham. Selv ikke da advokat Donovan faktisk forsvarer hans ære - at han for sitt folk er en god tjenestemann, som holder stand uten å gi etter for press - er det ingen som lytter. 

Mens jeg så filmen, fikk jeg ingen som helst formening om hvilke bevis det var som felte Rudolf Abel - ikke annet enn at han var russisk. I filmen fremstilles han riktignok som skyldig - som en som mottar hemmelige beskjeder i parken og som lurte FBI-agentene da de stormet leiligheten hans - men dette vet vel selv ikke ettertiden noe som helst om? Kanskje er det beste "beviset" på at Rudolf Abel var spion at russerne faktisk ønsket å få ham utlevert? Ikke vet jeg.

Selv om vi vet at også amerikanerne torturerte sine fanger - både den gang og nå (men kanskje ikke på amerikansk jord lenger?) - er dette helt fraværende i filmen. Mens vi derimot blir vitne til hvordan russerne torturerer Powers ... Denne skjeve fremstillingen svekker troverdigheten av historien slik den fremstilles, og er dessverre så typisk i amerikanske filmer. Er man engstelig for at filmen skal bli boikottet av amerikanske filmgjengere (= mindre inntjening/økonomisk risikoprosjekt) dersom amerikanerne ikke blir fremstilt som mest sympatisk, sammenlignet med russerne/kommunistene? For meg blir en slik skjev fremstilling en rød klut. Når det er sagt må jeg likevel medgi at dette er en svært interessant film. Vi får blant annet se at Berlin-muren bygges og får vite litt om hvilke implikasjoner dette fikk for folk flest. Muren skilte familier som tilfeldigvis bodde på begge sider, den skilte forelskede par, den gikk rett gjennom eksisterende hus, og de som prøvde å forsere muren, ble skutt og drept. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fine, kulissene fremstår som troverdige og plottet er både spennende og interessant, skjønt Tom Hanks er Tom Hanks uansett hvilken rolle han spiller. Skjevheten i fremstillingen svekker helhetsinntrykket av filmen, uten at jeg vil si at den dermed ikke er severdig. Det viktigste er at man har i bakhodet at dette er historien slik amerikanerne ønsker at den skal bli husket. Filmen er lang - nesten 2 1/2 time - men det merket i alle fall jeg ingenting til. Jeg opplevde nemlig at den var over nesten før den hadde begynt, og årsaken er at jeg ble helt oppslukt. 

Det er for øvrig et tankekors at filmer som omhandler den kalde krigen igjen er blitt aktuelle- etter at denne tematikken så og si har vært fraværende i flere ti-år ...

"Bridge of Spies" er nominert til fire Oscars; i klassene beste film, lydmix, manus og mannlig birolle for Mark Rylance (spiller Rudolf Abel). Jeg har foreløpig sett for få av filmene på Oscar-kortlisten til å ha et godt grunnlag for å uttale meg. Jeg vil likevel bli svært overrasket dersom akkurat denne filmen vinner Oscar som beste film, men dette knytter jeg til forhold som amerikanerne selv nok ikke er like opptatt av ...

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og jeg finner ikke andre opplysninger om slippdato på DVD´en enn at denne blir en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar: beste mannlige birolle (Mark Rylance).

Originaltittel: Bridge of Spies 
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/thriller 
Skuespillere: Tom Hanks (James B. Donovan), Mark Rylance (Rudolf Abel), Scott Shepherd (Hoffman), Amy Ryan (Mary McKenna Donovan), Sebastian Koch (Wolfgang Vogel), Alan Alda (Thomas Watters), Austin Stowell (Francis Gary Powers) m.fl.
Spilletid: 141 min.


Populære innlegg