Grevinne Bathory levde fra rundt 1560 og så vidt litt inn i det påfølgende århundret, og denne filmen er den sanne historien om hennes liv.
Da grevinnen ble født, ble hun umiddelbart forlovet med sin fremtidige ektemann. Kjærlighet hadde liten plass i hennes liv, og i stedet ble hun oppdratt til å bli fryktløs og følelseskald. Da hennes ektemann døde - en mann hun knapt hadde sett fordi han stort sett var opptatt av å krige - satt hun igjen med fire barn og var 39 år gammel. Hun var dessuten svært, svært rik og mektig som få.
I en alder av 39 år opplevde hun kjærligheten for første gang. Mannen hun forelsket seg bunnløst i var imidlertid bare 21 år gammel, og skulle snart giftes bort til en dansk handelsmanns datter. Brutalt tok kjærlighetsaffæren deres slutt, og grevinnen var helt utrøstelig. Hun var overbevist om at det var hennes alder og falmende skjønnhet som var årsaken til at hun ikke kunne få den mannen hun elsket.
Grevinnens forfengelighet kjente etter hvert ingen grenser. Da hun ved en tilfeldighet oppdaget hvilken effekt jomfrublod hadde på hennes hud, var hun nærmest stoppelig. Men hvor lenge kunne hun holde på før forsvinningene av et utall unge kvinner ble lagt merke til?
Denne filmen skuffet meg. Julie Delpy som både spiller grevinnen og er regissør av filmen, overbeviste aldri. Jeg opplevde henne rett og slett ikke som en god skuespiller, antakelig fordi hun var for stiv og unaturlig i rollen. Den eneste jeg synes holdt mål var William Hurt. Han spilte til gjengjeld meget godt, som vanlig. Dersom det ikke hadde vært for at historien faktisk er sann, ville jeg gitt bunnkarakter for denne også fordi historien virker så usannsynlig. Alt i alt en nokså middelmådig film, synes jeg.
