"The Shape of Water" (Regissør: Guillermo del Toro)

Magisk Oscar-favoritt!

"The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar 2018. Den er nominert til hele 13 Oscars - i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks og beste produksjonsdesign. Den er med andre ord selveste Oscar-favoritten i år. 

Jeg har sett filmen, som jeg på forhånd var en smule skeptisk til fordi fantasy ikke er min "greie", men må bare knekke sammen og tilstå at jeg ble sjarmert. Skikkelig sjarmert! Og det til tross for at historien/plottet er utrolig banalt og ikke står til troende for fem øre. Likevel ble jeg bergtatt, og det var ganske enkelt kos, kos, kos over hele linja, selv om filmen også inneholdt mye alvorlig tematikk. Heldigvis var det ingen onde ånder i filmen. Der går nemlig grensen for meg. 

Nå tror jeg likevel ikke at filmen kommer til å gjøre rent bord den 4. mars. Fremdeles håper jeg f.eks. at min favoritt "Call Me by Your Name" skal stikke av med Oscar i kategorien beste film. Jeg tror likevel at Sally Hawkins i rollen som stumme Elisa har en ganske stor sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste kvinnelige skuespiller, selv om hun ikke har en eneste muntlig replikk i filmen. (Hun gjør seg forstått med tegnspråk.) Hun fyller nemlig rollen med en slik innlevelse at vi snakker om en karakterskuespiller av rang.  

Elisas leilighet

Kulissene i filmen er med på å gi den et eventyrlig fantasy-preg. Detaljene er utsøkt vakre, lydbildet er fantasy-overdrevet (du er aldri i tvil om at det f.eks. knirker i en dør) og karakterene er nokså stereotype. Man er aldri i tvil om hvem som er gode og hvem som er slemme. Til og med da vannmonsteret eller amfibie-mannen dukker opp, skjønner vi at han er god. Hvorfor? Fordi han er så vakker, så klart. 

Elisa og Zelda vasker på romforskningssenteret

Året er 1962, og vi er midt under den kalde krigen. I filmens åpningsscene er vi vitne til stumme Elisas daglige rutiner. Det handler om å stå opp, ta seg et bad, koke egg, spise frokost, lage niste og komme seg på jobb. Hun leier hos Giles, som er homofil. De har i grunnen bare hverandre. I husets førsteetasje er det en kino. 

Elisa og Zelda vasker på et romforskningssenter. Jobben innebærer at de også må vaske inne på et topphemmelig laboratorium. En dag oppdager de at det er en skapning inne i en tank. Elisa sniker seg tilbake og gradvis blir hun kjent med amfibiemannen, som viser seg å være både følsom og intelligent. Vakker er han også, og Elisa forelsker seg i ham. Hun føler at hun har funnet et sjelefrende. De er outsidere på hvert sitt vis, ingen av dem kan uttrykke seg med ord, og begge er i aller høyeste grad kommunikative på andre måter. 

Den vakre amfibiemannen

Etter hvert blir Elisa vitne til at amfibiemannen er en viktig brikke i et politisk kappløp mellom USA og Sovjetunionen. Russerne har sendt ut en rakett med en hund. Dette ønsker amerikanerne å toppe ved å sende amfibiemannen ut i rommet. Men uten vann vil han dø ... Elisa blir helt fra seg da hun også ser at Colonel Richard Strickland torturerer amfibiemannen. Hun får hjelp av en annen til å redde amfibiemannen fra den sikre død ... 

Hjelp fra uventet hold ...

Vil hun klare det? Og hvordan kan hun i såfall holde liv i et vesen som er avhengig av saltvann for å overleve? Noen av de påfølgende scenene er så utsøkt vakre at man nesten kan miste pusten av det, og aldri - aldri - blir kjærligheten mellom Elisa og amfibiemannen støtende på noe vis. Det hele er så amerikansk som det kan få blitt. Dette er kanskje mitt sterkeste ankepunkt til filmen. 

Regissør Guillermo del Toro (f. 1964) er kjent for sine mørke fantasy-filmer, så det er ikke det grann rart at jeg aldri har sett noen av hans filmer. Det er mye mulig at han kan vinne Oscar i kategorien beste regi. Han ble i sin tid nominert i samme kategori for filmen "Pan´s Labyrinth" i 2006. 

"The Shape of Water" er eventyrlig vakker film, som får en til å glemme alle hverdagssorger, og gå over i et helt annet univers der det er enkelt å skille mellom det gode og det onde, hvor skurkene er stygge og heltene er pene, og hvor ikke en eneste detalj er tilfeldig i de drømmeaktige kulissene. Dette har også ført til at det har kostet anslagsvis 20 milioner dollar å produsere den. 

Selv om du ikke er fantasy-fan - se denne filmen! Du kommer til å bli positivt overrasket!

(Fasiten er at denne filmen vant tre Oscars - i kategoriene beste film, beste produksjonsdesign og beste filmmusikk.)

Innspilt: 2017

Originaltittel: The Shape of Water

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk + amerikansk tegnspråk

Sjanger: Drama/thriller

Skuespillere: Sally Hawkins (Elisa Esposito), Octavia Spencer (Zelda), Michael Shannon (Colonel Richard Strickland), Richard Jenkins (Giles), Michael Stuhlbar (dr. Hofstetler/Dimitri Antonovich Mosenkov), Doug Jones (Amfibiemannen) m.fl. 

Spilletid: 123 min.

"Call Me by Your Name" (Regissør: Luca Guadagnino)

Min Oscar-favoritt!

"Call Me by Your Name" er nominert til fire Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste adapterte/tilpassede manus og beste originalsang. Nå har jeg sett filmen, og den er min helt klare favoritt så langt. Jeg tror også at Timothée Chalamet (f. 1995) har en rimelig god sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle for sin prestasjon i denne filmen. Fra før av har han vunnet mer enn 10 lignende priser i ulike kåringer. Han var Golden Globe-nominert, men her ble han slått av Gary Oldman (for rollen i "Darkest Hour"). Blir det ikke vel forutsigbart og kjedelig dersom Golden Globe- og Oscar-kåringene er helt like?

Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og ble i den forbindelse karakterisert som "årets vakreste filmopplevelse". Jeg er så enig, så enig! 

Jeg har ikke sett andre filmer av den italienske regissøren Luca Guadagnino (f. 1971) enn "I Am Love" (2009), som jeg den gangen tenkte var et oppskrytt mesterverk. Her er det nok mange ulike meninger, men filmen fikk aldri noen priser (den var i sin tid nominert til tre priser i mer perifere filmkåringer). (Her er det også mulig at den engelske Wikipedia-siden ikke er helt oppdatert.)

17 år gamle Elio er en (sekulær) jødisk-amerikansk-italiensk gutt som lever sammen med familien sin på den italienske landsbygda. Uten at vi får vite dette helt eksakt skjønner vi at Gardasjøen er rett i nærheten, i og med at familien blant annet drar en tur til Sirmione, den fire kilometer lange halvøya som stikker ut i Gardasjøen i sør. Elio er bokelsker og gjør nesten ikke annet enn å lese når anledningen byr seg. Dessuten er han et begavet musikkgeni som trakterer flere instrumenter og som også komponerer musikk selv. 

Denne sommeren - i 1983 - har Elios far, som er arkeolog, invitert en avgangsstudent fra USA til å hjelpe seg med papirarbeidet etter et arkeologisk funn i Gardasjøen. Avgangsstudenten heter Oliver, han er 24 år og jødisk. 

Den nye gjesten Oliver ønskes velkommen av familien Perlman

Selv om Oliver og Elio ikke har noe som helst til felles, oppstår det et vennskap mellom de to. De sykler turer, svømmer sammen og tilbringer late sommerdager ved bassenget i hagen. Oliver er en flott mann. Han er selvsikker, har alltid en reflektert kommentar til det meste og er nesten irriterende perfekt. Elio er den diametrale motsetning; introvert, litt sosialt klønete og med interesser han egentlig ikke deler med noen. Når han spiller piano i familiens selskaper, er det mer av plikt enn noe annet. Han oppnår ikke noe fellesskap med de som lytter til hans vakre spill. Han kommer, han spiller og han går igjen ... Frem til nå har han kunnet flykte fra sin ensomhet og inn i bøkenes verden. Denne sommeren skal imidlertid snu opp-ned på alt. Nå kommer nemlig kjærligheten inn i hans liv, og plutselig fremstår alt annet helt uvesentlig. Alt som har betydd noe for ham ... Han mister roen, konsentrasjonen, alt ... 

Et gryende vennskap oppstår

Lenge er ikke Elio helt sikker på om han liker Oliver. Men kanskje er han mest av alt sjalu fordi Oliver nyter stor respekt og får så mye oppmerksomhet? Samtidig er det noe ved ham som gjør at Elio stadig trekkes mot ham. Noen ganger sniker han seg inn på Olivers rom, mens Oliver svømmer, og vi skjønner at han er i ferd med å bli stormforelsket i ham. 

Samtidig er Elio opptatt av å debutere seksuelt med en jente. Marzia er tiltrukket av ham, og han innleder et forhold med henne. Så snart han har fått det han er ute etter, mister han interessen for henne. Elio skjønner at det er Oliver han vil ha - ikke en jente. Avvisningen av Marzia er sår, fordi Elio bare trekker seg vekk uten å forklare henne noe. I mellomtiden har Marzia forelsket seg kraftig i ham, og sitter tilbake med sin kjærlighetssorg. 

Hvem skal våge å ta det første skrittet?

Det oppstår et forhold mellom Elio og Oliver helt mot slutten av Olivers opphold i Italia. De sniker seg unna fellesskapet og tror at de klarer å skjule det som skjer mellom dem. Før de skilles for godt får de et tredagers opphold i Bergamo, der de tar igjen alt det tapte - for siste gang ... 

Elio og Oliver skjønner at de er forelsket i hverandre

Denne filmen gikk rett hjem hos meg! Fremstillingen av det gryende forholdet mellom Elio og Oliver er så vakkert skildret at det nesten gjorde fysisk vondt å følge dem. I 1983 var den vestlige verden så vidt begynt å vende seg til å se homofile par i offentligheten, vel og merke i storbyene. På landsbygda levde imidlertid homofobien videre - "i beste velgående" - og det kunne rett og slett være farlig å eksponere homoerotiske følelser.  Nå kommer dette aldri helt på spissen i denne filmen, men vi merker det på Elio og Oliver. De er forsiktige og er aldri i tvil om at forholdet ikke tåler dagens lys. Og det på tross av at Elios foreldre en kveld får besøk av et homofilt par, som lever helt åpent som par. 

Far-sønn-samtalen etter at Elio kommer tilbake fra Bergamo med all sin kjærlighetssorg, er et høydepunkt i filmen! Man kan undres over hva som ligger bak farens enorme forståelse for sønnens følesesliv ...

Timothée Chalamet gjør en fabelaktig rolletolkning som den 17 årige Elio. Dette er en krevende rolle, særlig etter at Elio har innledet kjærlighetsforholdet med Oliver. Han spiller på hele følelsesregisteret, og dette gjør han så ekte og med så mye innlevelse at det berører oss seere veldig sterkt. Chalamet er, sin unge alder til tross, en erfaren skuespiller, som debuterte i 2008 (bare 13 år gammel). Siden har han medvirket i en rekke filmer - blant annet i "Lady Bird", som også er blant de Oscar-nominerte i år. Armie Hammer i rollen som Oliver er også god, men han har ikke fullt så mye å spille på som Chalamet i sin rolle. Michael Stuhlbarg, som spiller Elios far, kjenner vi igjen fra filmer som blant annet "A Serious Man" (2009), "Blue Jasmin" (2013) og "Arrival" (2016). Stuhlbarg har også roller i hhv. "The Shape of Water" og "The Post" - begge filmer som er nominert til Oscar i år. 

Tidskoloritten med 80-tallsmusikk, datidens holdninger til homofili, festene og klesstilen gjør det ikke vanskelig å forstå når det hele foregår. Den italienske landsbygda gjør seg dessuten svært godt som kulisse for handlingen i filmen. Alle middagene og samtalene rundt spisebordet i hagen satte et solid italiensk preg på det hele. Måten historien er fortalt på gir god innsikt og forståelse for hvor vanskelig det må være å oppdage at man har en annen seksuell legning enn det som er forventet i samfunnet vårt. 

Det eneste jeg i grunnen har å innvende mot filmen er at den med sine 2 timer og 12 minutter er litt lang. Det er noen sekvenser litt før midten som kanskje kunne vært strammet inn. På den annen side kan det hende at vi da hadde mistet kontakten med selve historien, som jo nettopp handler om at veien frem til det gryende forholdet mellom Oliver og Elio faktisk var nokså lang. 

Filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor høst.

Dette er en viktig film som du bør se! Og musikken - den er bare nydelig! 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste tilpassede manus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Call Me By Your Name
Nasjonalitet: Italia, USA, Brazil og Frankrike
Språk: engelsk, fransk og italiensk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Timothée Chalamet (Elio Perlman), Armie Hammer (Oliver), Michael Stuhlbarg (Mr. Pearlman), Amira Casar (Anella Perlman) m.fl.
Spilletid: 132 minutter 

"Arrival" (Regissør: Denis Villeneuve)

En noe annerledes Sci-fi 

"Arrival" er en av filmene som ble nominert til Oscar tidligere i år. I alt var det tale om åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film. Da jeg så filmen noen få dager før utdelingen den 27. februar, levnet jeg den få vinnersjanser. Fasiten etter prisutdelingen er at "Arrival" fikk en Oscar, og dette var i kategorien beste lyd. 

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) har vunnet mange priser tidligere, blant annet for "Sicario" (2015) og "Incendies" (2010). (Linkene peker til mine omtaler av disse filmene.)

I filmens åpningsscene følger vi hovedrolleinnehaveren Louise Banks, som har en datter som dør av kreft. Etter noe forvirring i forhold til sammenhengen i historien, skjønner vi at dette er et frempek, og at resten av historien som fortelles ligger tilbake i tid, før datteren ble født. 

Louise er lingvist (språkforsker). Midt under en forelesning på universitetet blir hun og resten av verden oppmerksom på tolv romskip som lander på forskjellige steder i verden. Det er åpenbart at de vesnene som oppholder seg på romskipene har et budskap. Problemet er bare at ingen forstår hva de forsøker å formidle. 

Ett av romskipene har landet i Montana, og myndighetene setter opp en militærleir ved siden av romskipet, som svever litt over bakken. 

Louise - med romskipet i bakgrunnen.

Louise blir kontaktet fordi myndighetene tenker at hun er den rette til å deschiffrere budskapet fra vesnene som befinner seg ombord på romskipet. Hva vil de? Er de ondsinnede eller kommer de med noe godt? Når Louise spør dem om hva de vil, tolker hun svaret de kommer med som "offer weapon". Dette tolkes truende av de militære som er i beredskap rundt romskipet. Sammen med matematikeren Ian Donnelly forsøker hun å unngå en katastrofe.

I begynnelsen kommuniserer Louise gjennom en romdrakt, men etter hvert
skjønner hun at for mye av kommunikasjonen går tapt når hun ikke får
vist frem hvem hun er.

Parallelt følger vi andre lands reaksjoner på romskipene. Sterk grad av mistenksomhet preger det meste som skjer. Spørsmålet er om det er språkforskere som først og fremst skal redde verden, altså ved at det legges et stort arbeid og mye energi i kommunikasjonen for å unngå misforståelser ... (Noe som kunne kommet godt med også i kommunikasjonen mellom menneskene på jorda ...) Historien viser med all tydelighet at det i alle fall ikke er militære krefter som redder verden ... 

Louise kommuniserer med de utenomjordiske vesnene-

Mer enn dette har jeg ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen for alle dere som har lyst til å se denne filmen. 

Jeg innrømmer det like godt med en gang: sci-fi er ikke min favoritt. Det er helt opplagt at dette påvirker min holdning til denne filmen. Samtidig er det flere ting jeg reagerte på mens jeg så filmen. Først og fremst reagerer jeg på fremstillingen av at det er amerikanerne som sitter med løsningen på hvordan verden kan forstås, men resten av verden stort sett ikke forstår hvordan kriser som dette kan løses. Dette budskapet spisses i filmen. Jeg kjenner også at "en-mann-kan-redde-verden"-konseptet har gått ut på dato. Filmregissøren skal likevel ha for at helten denne gangen er en kvinne, men likevel ... Jeg ser at filmen har fått kred for originalitet og at det fremheves av enkelte at det er mye som skiller denne filmen fra f.eks. "Independence Day" (en helt elendig film, synes jeg). Romvesnene i denne filmen er dessuten fullstendig annerledes enn alle andre romvesner jeg har sett i tilsvarende filmer. Er det en god eller dårlig ting? Tja ... Vet ikke helt. Og bare for å ha nevnt det: gåten knyttet til "offer weapon" er selvsagt essensiell i filmen, og dette byr på overraskelser underveis. 

Rent teknisk holder denne filmen mål og vel så det. Romskipet og romvesnene er originale. Skuespillerne er også flotte. Lydbildet er dessuten eminent. Men historien engasjerte meg ikke. Mest fordi jeg fant det hele så usannsynlig og lite troverdig ... Dersom du er blant dem som elsker sci-fi tror jeg likevel at du kommer til å like denne filmen. La derfor ikke min oppfatning av den stå i veien for at du likevel velger å se den. 

Filmen er tatt av filmplakatene på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 20. mars i år.

Innspilt: 2016
Originaltittel: Arrival
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Sci-fi
Skuespillere: Amy Adams (lingvisten Louise Banks), Jeremy Renner (Ian Donelly), Forest Whitaker (U.S. Army Colonel G. T. Weber), Michael Stuhlbarg (agent David Halpern), Tzi Ma (general Shang) og Mark O´Brien (kaptein Marks)
Spilletid: 116 min

"Blue Jasmine" (Regissør: Woody Allen)

Historien om et fall

Det er liksom noe med det når det dukker opp en ny film som Woody Allen (f. 1935) har regissert og laget manuset til. Det er en happening som det filmelskende publikum nødig ønsker å gå glipp av - rett og slett fordi Woody Allen som regissør og manusforfatter er i mesterklassen! Selv tilhører jeg dem som synes det er en sann fryd at han har sluttet å opptre i rollen som seg selv i sine filmer. Etter dette har hans filmer løftet seg til nye høyder - som i "Match Point", som "Vicky Cristina Barcelona", som i "Midnight in Paris" ... Godt hjulpet av at han selvsagt fråtser i skuespillere i den helt øvre eliten! 

I filmens åpningsscene er Jeanette "Jasmine" Francis (Cate Blanchett) på vei fra sitt gamle liv i New York til søsteren Ginger (Sally Hawkins) i San Francisco. Hun tenker tilbake på sitt liv med eks-mannen Hal, som hun har levd et overklasseliv med i noen år. Det var et liv der hun hadde mer enn nok med å være kvinnen i hans liv - trene, shoppe, ta seg ut og drive med veldedighet - for Hals yndlingsgeskjeft var nemlig å skjemme henne bort med alt hun måtte ønske; et vakkert hjem, vellykkede venner, selskapeligheter, et bekymringsløst liv. Inntil det altså kom for en dag at han hadde hatt flere elskerinner på si´, og Jasmine i et øyeblikks raseri anga ham til myndighetene for svindel i millionklassen ... Hal ble arrestert og havnet i fengsel, der han endte med å ta sitt eget liv. Det Jasmin ikke tenkte på var at hun også fjernet en hver mulighet for seg selv til å være økonomisk selvhjulpen. Etter Hal er det nemlig ikke så mye som en penny tilbake. Ligningsmyndigheten tok alt! 

I sin tid sluttet Jasmine på skolen, for hva skulle hun med utdannelse når hun ikke trengte å jobbe? Paret hadde ikke felles barn, men Jasmine var stemor for Hals sønn Danny, som umiddelbart tok fullstendig avstand fra henne etter Hals selvmord. Nå står hun fullstendig på bar bakke. Hun eier ingenting, kan ingenting, aner ikke hva hun vil - og alt hun er i stand til å komme på er søsteren i San Francisco - en søster hun aldri egentlig har brydd seg om og mest av alt har vært flau over. 

Fremme i San Francisco rystes Ginger i grunnvollene over at pengelense Jasmine har tatt fly på første klasse fra New York. Men hva skal Jasmine gjøre? Hun er jo ikke vant til å sitte på cattle class, og skjønner virkelig ikke søsterens bekymringer. 

Jasmine og Hal fra deres glansdager

Jasmine havner rett opp i sin arbeiderklassesøsters heller turbulente liv. Hun gremmes over søsterens valg av menn, mens hun viser alle tegn til alkohol- og pilleproblemer selv. Skilsmissen har kostet henne et aldri så lite opphold på psykiatrisk, og hun er fremdeles ikke helt i vater. 

Den verste snobbetheten har Jasmine heller ikke klart å riste av seg, og innerst inne vet hun at hun er eslet for en bedre skjebne enn søsteren. Hun er nemlig en kvinne som oser av stil, og dette får hun full uttelling for da hun i et selskap møter enkemannen Dwight. Han har planer om å satse på en karriere som politiker, og trenger en plettfri og vakker kvinne som kan stå last og brast med ham under valgkampen og som også kan tåle medienes kritiske lys. Jasmine lyver om sin fortid, dekker over sin skam og romansen utvikler seg i ønsket retning. Inntil de støter på Gingers eks-mann, som fremdeles er meget bitter over at Hal i sin tid svindlet ham for en større lottogevinst ...

Jasmine passer ikke inn i Gingers liv - og vise versa ...

"Blue Jasmin" er et bitter-søtt drama som inneholder akkurat de ingrediensene som Woody Allen er så kjent for; det strevsomme livet! Eller som Knut Olav Åmås så treffende sier det i en Aftenpostenartikkel den 04.10.2013: 

"Min personlige tolkning er at de fleste av Woody Allens filmer sier følgende: De fleste av oss strever med å mestre sånn noenlunde det vi holder på med, i kjærlighet, familieliv og karrière. Altfor få ser at det er nettopp der, rett og slett på overflaten, meningen ved livet ligger: Ikke i dybden, i en eller annen innsikt som vi ennå ikke har fått. Nei, rett foran øynene våre ligger mulighetene. Ingenting er skjult. Det gjelder bare å se det."

Åmås snakker også om det store i det lille, om lengselen etter noe annet - mens livet ligger der foran oss, hvis vi bare makter å se det. 

Søstrene Jasmine og Ginger

For Jasmine, som har opplevd et formidabel sosialt fall etter å ha satset alt på sin tilsynelatende suksessfulle mann, handler det om å komme i gang med sitt nye liv. Men fordi hun nekter å foreta en ærlig realitetsorientering i livet sitt, havner hun på galleien igjen - der hun later som hun er noe annet og bedre enn det hun er, for igjen å falle enda dypere. For sent innser hun at hun ikke er i posisjon til å forakte søsteren sin, og at uten henne er hun selv virkelig ingenting. Det er uendelig trist da hun omsider må stikke fingeren i jorda og skjønner det ...  Vi befinner oss på individnivå - i motsetning til i de fleste film- og litteraturdramaer der det vanligvis handler om samfunnsmessige forhold, utenfor individets kontroll. Her er det individet som må handle og foreta egne valg, men som ikke skjønner sitt eget beste. Fordi fasaden er "alt" ... inntil dette "alt" raser sammen fordi det rett og slett ikke er noe bak ... 

Drinken som halmstrå i livet ...

Cate Blanchett har opp gjennom tidene levert solide skuespillerprestasjoner, ikke minst i filmene om Elizabeth I, Tudor-tidens siste monark, og rollen som Jasmine i "Blue Jasmine" er intet unntak i så måte. Rolletolkningene for øvrig i denne filmen dras ut til det karrikerte, og hadde det ikke vært for filmens tragiske elementer, ville latteren ha runget i scene etter scene. Når den likevel ikke gjorde det for mitt vedkommende, er det fordi det nesten føltes umoralsk å skulle le av noen som lå nede. Det er uten tvil Cate Blanchett som bærer hele filmen, selv om jeg også opplevde Sally Hawkins som god i rollen som den unnselige Ginger, som i motsetning til sin søster ikke tror hun er beredt til å stille et eneste krav her i livet, men må ta det lille livet tross alt har å by henne. Gingers kjæreste Chili irriterte meg - kanskje aller mest fordi jeg ikke trodde på ham, patetisk til det siste ...

Alt i alt er dette en film jeg uten videre anbefaler varmt! Cate Blanchett gjorde filmen verdt å se!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen er at Cate Blanchett fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2003
Originaltittel: Blue Jasmin
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Jeanette "Jasmine" Francis), Alec Baldwin (Hal Francis), Sally Hawkins (Ginger), Bobby Cannavale (Chili - Gingers kjæreste), Louis C.K. (Gingers elsker), Andrew Dice Clay (Augie, Gingers eks-mann) m.fl.
Spilletid: 94 min.



Artikler om filmen:
- Aftenposten v/Knut Olav Åmås - 04.10.2013 - Woody Allen og livet vi strever sånn med
- VG v/Øystein David Johansen - 08.08.2013 - Blå bitter  (terningkast fire)
- Dagbladet v/Inger Merete Hobbelstad - Duften av penger (terningkast tre)

"A serious man" (Regissør: Joel og Ethan Coen)

Jødisk midtlivskrise


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Genre: komedie
Skuespillere: Michael Stuhlbarg (Larry Gopnick), Richard Kind (Onkel Arthur), Fred Melamed (Sy Ableman), Sari Lennick (Judith Gopnick), Simon Helberg (Rabbi Scott)
Spilletid: 101 min.

Larry er midtveis i livet og er en snill ektemann som hele tiden prøver å gjøre de riktige tingene. Han brenner for sin matematikk-lærer-karriere, og er det noe som i hvertfall ikke interesserer hans kone, så er det matematikk. Og han er  ikke veldig mye til stede i sin kones liv. Hans kone mener i alle fall åpenbart det siden hun har tenkt å bytte ham ut med den atskillig eldre Sy Ableman. Akkurat dette - at det er Sy Ableman av alle mennesker - akkurat det klarer ikke Larry å forsone seg med. Dessuten er han en seriøs mann, og han har jo ikke gjort noen ting ....

Larry krampholder på hus og heim i det lengste. Sønnen forbereder seg til bar mitzva og datteren er knapt opptatt av annet enn å vaske håret sitt. Hans onkel Arthur har kampert i huset deres de siste årene, uten at verken Larry eller hans kone har gjort så veldig mye med dette. At onkel Arthur nærmest har et symbiotisk forhold til sin nevø og hans kone og sliter med separasjonsangst, gjør det hele bare enda mer pikant. Hvem er det største offeret i skilsmissen, liksom?

Plutselig opplever altså Larry at hans tidligere svært så planmessige og oversiktlige liv ryster i grunnvollene. I en periode hvor han venter på at universitetet skal behandle hans søknad om et professorat, mottar utnevningskomiteen en rekke svertende brev om Larry. Samtidig truer en elev ham for å unngå å bli strøket i matematikk, og det ligger en konvolutt med en anseelig mengde penger på Larrys skrivebord.

Sy Ableman er påtrengende forståelsesfull overfor Larry, men får ham også til å forstå hvor viktig det er for barna at de får fortsette å bo i sitt barndomshjem. Før Larry vet ordet av det befinner både han og onkel Arthur seg på et kjipt motell ... Så dør plutselig Sy Ableman, og med ett er det forventet at nettopp Larry betaler begravelsen ... Som om ikke skilsmisseprosessen har gjort ham bankerott nok allerede ...

Denne sorte komedien er ganske enkelt helt brilliant! Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet, og nettopp gjenskapingen av et troverdig 60-tallsmiljø er glitrende fremstilt hvis man bare bruker øynene og får med seg alle detaljene. Mange av scenene i filmen gjør den vel verdt å se flere ganger! Som da Larry hadde behov for en sjelesørger og oppsøker en eldre rabbi. Etter at han har fortalt kontordamen hvorfor det er viktig for ham, åpner hun døren inn til det aller helligste, går med tunge skritt innover i rommet, snakker knapt med rabbien som sitter der urørlig og ser rett fremfor seg. Tilbake til Larry sier hun "The Rabbi is busy!" Larry har imidlertid med egne øyne sett at rabbien ikke holder på med noe som helst, og protesterer. Hvorpå kontordamen med et mimikkløst ansikt sier "He is thinking!" - med trykk på hver stavelse. Denne scenen er rett og slett ubetalelig! Og underveis er det mange slike herlige øyeblikk! Som krangelen med kona, hvor det gjør et uutslettelig inntrykk å være vitne til manipulasjonens kunst. Og det som foregår på herretoalettet umiddelbart før sønnens bar mitzva ... Rett og slett skrekkelig morsomt på en slags stillferdig måte. Alt dette gjør at jeg er sikker på at filmen vil bli sett om og om igjen i årene som kommer.

Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og aller best synes jeg Michael Stuhlbarg spilte (Larry Gopnick). Ansiktsmimikken hans når fortvilelsen truer med å ta overhånd .... fantastisk! Men de ulike rabbiene, for ikke å snakke om skilsmisseadvokaten (i Adam Arkins skikkelse), var også svært gode. Av og til grenset det nesten over i det karikerte, men uten at dette ble overdrevet. Jeg hadde egentlig lyst til å se filmen om igjen med en eneste gang. Og det er ikke utenkelig at dette vil skje innen kort tid siden resten av familien ikke så denne filmen sammen med meg. Og hvis du nå tror at jeg har røpet hele filmen her, tar du feil! Det er mye, mye mer med denne filmen!

Jeg anbefaler for øvrig å se tilleggsmaterialet til filmen, og da særlig intervjuene med brødrene Coen. At de har hatt det fantastisk morsomt da de laget denne filmen, er det liten tvil om!

Filmen fortjener et sterkt terningkast fem!

Sy Ableman legger sine forståelsesfulle og trøstende armer rundt Larry Gopnick

Michael Stuhlbarg som Larry Gopnick

Onkel Arthur har rotet seg opp i bråk igjen ...