Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

tirsdag 30. juni 2020

Ivan Krastev: "Framtida er her nå. Hvordan pandemien forandrer verden."

Hva kan vi lære av coronakrisen?

Bulgarske Ivan Krastev (f. 1965) er statsviter. Han leder Center for Liberal Strategies i Sofia og er blant annet tilknyttet Institute of Human Sciences i Wien. Krastev har utgitt en rekke bøker, og skriver kommentarer, essays og analyser i internasjonale aviser og magasiner. 

"Pandemien er et "pågående samfunnseksperiment vi alle er deltakere i", skriver Ivan Krastev i denne boken. Normaliteten er satt på pause. Mye som tidligere ble betraktet som politisk umulig, har vist seg å være fullt mulig og kanskje til og med ønskelig. Men hva betyr dette for framtida?" (Baksidetekst på boka "Framtida er her nå".)

I boka diskuterer forfatteren hva vi kan lære av pandemien, og han formulerer syv paradokser om den politiske situasjonen i dag og for årene som kommer. Han hevder at globaliseringen i dagens form vil få et tilbakeslag og også svekke solidariteten i Europa. Og han er overbevist om at vi står ved et historisk veikryss der viruset vil føre oss inn i et nytt og ukjent terreng. 

Den 12. mars i år ble Norge stengt ned, og vi var ikke det eneste landet som gjorde nettopp dét. Da hadde vi allerede sett hvilke fryktelige ting som skjedde i Nord-Italia, og kunne ta litt lærdom av dette. De fleste europeiske land valgte nedstengning i større eller mindre grad, med noen få unntak som Sverige og England. I England ble strategien endret til et strengere regime, mens Sverige har holdt fast på sitt. Etter hvert som vi har sett dødstallene stige i en del land, skjønner vi at norske myndigheter gjorde rett. Det hele er som et mareritt hentet fra den verste dystopi. Så nevner også Krastev en del av de mest kjente dystopiene i litteraturen innledningsvis i sitt pandemi-essay - som "The Handmaid´s Tale", "A Clockwork Orange", "Fluenes herre" - og i tillegg "Pesten" av Albert Camus. 

Også i "Pesten" stenges samfunnet ned, og folk slutter å jobbe, møte venner og familie - og setter i det hele tatt livet sitt på vent. Slik har det også vært nå under coronakrisen. Verre har det vært i noen av de hardest rammede landene, der lock down har vart i månedsvis, og hvor man risikerte å bli arrestert for i det hele tatt å bevege seg utendørs. Coronapandemien har satt hele verden på hodet og skapt sjokkbølger som kommer til å få stor innflytelse på verdensøkonomien i flere år fremover. Og i de verst rammede områdene er en hel generasjon mennesker døde - som offer for covid-19. 

Hvorfor blir vi så overrasket når det kommer en stor pandemi? spør Krastev. Pandemier er tross alt ikke sjeldne. Vi husker kriger og revolusjoner, mens pandemier fort går i glemmeboken. Noe har selvsagt å gjøre med at det er enklere å skrive bøker og lage filmer om kriger, fordi man der har et plott det er mulig å utbrodere. Men hvilket plott eller story kan man lage av en pandemi? 

"Vår manglende evne, eller kanskje vilje, til å huske epidemier, henger kanskje også sammen med vår generelle aversjon mot tilfeldig død og lidelse. Meningsløsheten ved vilkårlig smerte er tung å bære, og ofrene for den pågående epidemien lider ikke bare et tragisk endelikt fordi de ikke får puste, men også fordi ingen egentlig kan forklare grunnen til at de dør. Krigen på sin side kommer med et løfte om heroisk seier." (side 10)

Pandemien forårsaker ikke bare død. I tillegg er døden uverdig fordi folk dør uten en ordentlig begravelse.  

Hvilke land klarer å best å håndtere coronapandemien? Man skulle kanskje tro at det var de demokratiske landene som ville klare dette best. Allerede nå ser vi at det er store forskjeller ute og går. Landene som klarer seg best er der innbyggerne har stor tillit til sine styresmakter. I Kina har de det. I USA har de ikke det. Dette er et stort paradoks.

"I skrivende stund er hele EU midlertidig suspendert og borgernes sikkerhet er i nasjonalstatens hender. Demokratiet står på vent, og unntakslovgivning er innført i de fleste europeiske land. Parlamentarikerne er sendt hjem, demonstrasjoner er forbudt, politiske valg utsatt og opposisjonspartier mister sin politiske relevans. Samtidig er også kapitalismen midlertidig suspendert, arbeidsløsheten skyter i været og den globale økonomien gjennomgår en krise som med god margin overgår den man så under finanskrisen for tolv år siden." (side 20-21)

Vi tenker kanskje at coronaviruset rammer likt, uavhengig av sosial status. Nei, den gjør ikke det. Fattige mennesker rammes hardere fordi de bor tettere og ikke har tilgang til rent vann på samme måte som de mer velstående. Viruset er også aldersdiskriminerende med tanke på hvem som overlever sykdommen. Derfor ser vi nå - også i Norge - at mange unge dessverre gir blaffen i smittevernråd, fordi det ikke angår dem. Mens det tidligere var de unge som kritiserte foreldregenerasjonen for ikke å ta fremtiden nok på alvor med hensyn til klimaendringer, er det nå de eldre som med god grunn kan kritisere de yngre for ikke å ta virusets farer på alvor. For hva når de coronasmittede kommer hjem og overfører sykdommen til sine foreldre? Hvilken betydning vil dette få for dødstallene fremover? 

"Covid-19 er en langt farligere sykdom når den rammer eldre, men det er likevel den yngre generasjon som vil rammes hardest av pandemiens økonomiske virkninger ..." (side 44)

Krastev stiller spørsmål ved om coronapandemien kan gi populister større spillerom i fremtiden. Heldigvis tror han ikke det. Han tror derimot at coronakrisen har avdekket de samfunnsmessige fordelene ved en kompetent regjering! Dette står i sterk motstrid til hvordan det var under finanskrisen, for da stilte folk flest seg kritisk til ekspertisen på området. Krastev tror heller ikke at Kina vil komme styrket gjennom krisen, selv om det en periode kan se slik ut. Krisen har nemlig fått antikinesiske strømninger til å øke, særlig fordi kinesiske myndigheter løy til verden om antall døde som følge av viruset. 

I valget mellom nedstengning og mindre strenge tiltak (jf. Sveriges strategi), har den såkalte "herme-strategien" fungert aller best. Spriket mellom effekten av de ulike tiltakene er i utgangspunktet enkel å lese ut fra statistikkene (rent bortsett fra at man skal være oppmerksom på at måten statistikken føres, kan variere fra land til land), påvirker folks tillit til valgene. Ved å velge samme strategi som alle andre, unngår myndighetene å bli stilt til ansvar for eventuelle feil valg. Hvorfor tester Tyskland flere enn andre? Hvorfor dør flere mennesker i Storbritannia? Hvorfor opererer enkelte land med større støtteordninger for å kompensere for enkeltmenneskers tap ved å delta i dugnaden? Hvordan myndighetene håndterer både de folkehelsemessige og økonomiske konsekvensene av pandemien, er det eneste som teller. Hvert land - sin skjebne. Ingen bryr seg om å telle døde europeere, skriver Krastev. EU har for øvrig alltid overlatt offentlig helse til de nasjonale myndighetene, og har absolutt intet å bidra med i denne krisen. 

"Koronaepidemiens store paradoks er at det å stenge grensene mellom EU-land og låse folk inne i leilighetenes deres, har gjort oss mer kosmopolitiske enn noen gang. For kanskje første gang i historien snakker folk om det samme og deler samme frykt overalt. Ved å holde seg hjemme og tilbringe utallige timer foran en PC-skjerm eller en TV, sammenligner folk det de selv opplever med det andre mennesker andre steder opplever. I dette merkelige øyeblikket i vår historie, og kanskje bare akkurat nå, føles det som om vi alle levde i én samlet verden." (side 83)

Jeg fant dette lille essayet meget interessant! Ivan Krastev har formulert mye av det jeg allerede har rukket å tenke selv om pandemien, for mye av dette har vi jo lenge kunnet lese om i avisene. Men han tilfører så mye mer, som i alle fall fikk meg til å se sammenhenger som jeg ikke har vært bevisst på. Jeg tror han treffer spikeren på hodet i sine analyser. Skjønt det skal bli interessant å lese dette essayet om igjen den dagen alt er over, og vi begynner å nærme oss noe som kan ligne et normalt liv igjen. For den dagen kommer selvsagt. Vi vet bare ikke helt når, og vi vet heller ikke hvor mange som har dødd innen den tid. Eller for den saks skyld hvilke langtidsvirkninger pandemien får på økonomien lokalt og globalt,  og om vi  f.eks. kommer til å reise verden rundt som før. 

Jeg anbefaler dette essayet for alle som er interessert i å lære noe mer om pandemiens innvirkning på verden, slik dette ser ut her og nå. 

Utgitt på engelsk: 2020
Originaltittel: Is It Tomorrow Yet
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Res Publica
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 93
ISBN:
9788282262194
Jeg har kjøpt boka selv

søndag 28. juni 2020

Audur Ava Ólafsdóttir: "Frøken Island"


En islandsk skatt av en bok

Audur Ada Ólafsdóttir (f. 1958) er islandsk professor i kunsthistorie og forfatter. Hun mottok Nordisk råds litteraturpris i 2018 for romanen "Arr". Både denne romanen, "Stiklingen" og "Regn i november" er oversatt til norsk. "Frøken Island" kom på norsk i 2019. For denne boka har hun blitt tildelt Prix Médicis étranger 2019. Naturlig er hun en av Islands mest populære forfattere. (Lenken peker til min omtale av "Stiklingen".)

Bokas jeg-person er Hekla. Hun blir født i 1942, og vokser opp med ambisjoner om å bli poet. Det er ikke noen fremtid i Dalir, der hun kommer fra, og en dag (i året 1963) pakker hun derfor tingene sine og reiser inn til Reykjavik. Blant eiendelene er en dyrebar skrivemaskin.

Hekla og barndomsvennen Jón John flytter sammen. Han er homofil, og det er ikke enkelt. Særlig fordi han er nødt til å ta seg jobb på en fiskebåt hvor miljøet blant gutta ombord er brutalt og macho. Han risikerer å bli slått helseløs dersom dette skulle komme ut. Hvilket han også blir, gang på gang ... Gutta skjønner at det er "noe" med ham.

Hekla og Jón John finner hverandre i det å stå utenfor, være annerledes. En gang hadde de også sin felles seksuelle debut med hverandre. Hekla blir hans alibi - hans påståtte kjæreste - når han atter entrer fiskebåten. Det er henne han kjøper gaver til når han er i land. Hjemme har han en symaskin, og han drømmer om å sy kostymer for et teater.

I det islandske samfunnet er det ikke enkelt å være en kvinne med forfatterambisjoner. Hekla skaffer seg derfor en jobb på dagtid, slik at hun kan skrive i all hemmelighet om nettene. Tekstene sine sender hun inn til aviser og forlag under pseudonym. Vi skjønner at det må til for at hun skal bli tatt seriøst. På jobben som servitør må hun finne seg i klåfingrete mannfolk som tafser hele tiden. Dette er lenge før metoo, og som kvinne må hun ganske enkelt bare finne seg i det. 


"- Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med denne uungåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive." (side 117)

Som en slags skjebnens ironi blir Hekla hele tiden oppsøkt av en mann som ønsker at hun skal melde seg på Frøken Island-konkurransen. Hekla er svært vakker, og mannen gir seg ikke. Hekla har imidlertid ingen drøm om å stille i en konkurranse som dette. Hun drømmer ikke engang om mann og barn. Hun vil skrive! Hennes vurdering av egne valg kommer godt frem i møtet med venninnen Isey som også vil skrive, men som har valgt den tradisjonelle veien med ekteskap og barn, og som aldri har tid til seg selv lenger. Men som Isey selv sier - hun vet hvordan livet hennes kommer til å bli til hun dør. Det er dette hun vil. Venninnen blir uansett et bilde på hva Hekla kan regne med dersom hun skulle velge å gifte seg og få barn.

Etter hvert møter hun en mann som også er poet. Hun skjuler sitt skrivetalent for ham, inntil det kommer for en dag. Ikke bare at hun kan skrive, men at hun er så uendelig mye bedre enn ham ... Han som sliter med å finne de riktige ordene, som sitter og filer og flikker på hver setning ... Mens hun skriver så blekket spruter ... og det med en kvalitet som langt overgår alt han noen gang har fått ned på papiret.

Denne romanen har flere lag. For det første får vi innblikk i den tradisjonelle og konservative islandske kulturen på 1960-tallet. Ikke ulikt hvordan det var i Norge på den tiden for øvrig, men bygdedyret var nok likevel mer allestedsnærværende på Island tross alt. Også i Reykjavik, landets hovedstad ... Enten man var homofil eller en utradisjonell kvinne som ønsket seg et selvstendig liv med egen karriere, ville man falle utenfor det gode selskap. Og det skulle ta mange år før verden så annerledes på dette.

Dernest er det spennende at forfatteren utforsker hva det vil si å være i et kjærlighetsforhold der begge parter de samme ambisjonene, men hvor kvinnen er dyktigst. Hekla skjuler sine talenter for ikke å komme i konflikt med kjæresten, inntil dette på et tidspunkt ikke går lenger og hun tar konsekvensene av dette. Men måtte det gå slik? ... tenkte jeg mens jeg leste. Eller var det så enkelt som at Hekla ikke så for seg en videre utvikling av forholdet, der barn ville kommet i veien for hennes kunstneriske utfoldelse?

I romanen er det mye usagt som man må lese mellom linjene, og i tillegg sitter man som leser igjen med en hel masse ubesvarte spørsmål. Dette er forfatterens stil, og det er også hennes styrke. For på den måten blir historien i en lenge etter at siste side er vendt. Man fortsetter å gruble og tenke og lure på hvordan det egentlig gikk. Nå tar riktignok romanen en noe uventet vending på slutten, og den skal jeg ikke røpe, men likevel ... Tiden var ikke inne for den store frigjøringen, som først kom på 1970-tallet. Og dette gjaldt både for kvinner og homofile.

Ellers ble jeg fascinert av beskrivelsen av far-datter-forholdet, hvor faren ønsket å oppkalle Hekla etter en vulkan på Island. Da Hekla forteller ham om at hun har blitt tilbudt å delta i Frøken Island, men har takket nei, svarer han:

"- Du skal gå med hodet høyt hevet, og ikke la deg måle og veie som på en oppvisning av sauebukker. Hekla min. Ikke lot vel Dalakvinnene, Gudrún Ósvífursdóttir og Audur den dypsindige, noe mannfolk forvirre seg." (side 142)

Faren drar også paralleller til hennes mor, som også hadde behov for å dra bort. "Hun hadde denne uroen i sjelen og ville ikke være der hun var." (side 143)

Dette er en roman som fikk meg til å reflektere og tenke, og som var krevende til tross for at boka som sådan fremstår som lettlest og rask å komme gjennom. Den passet fint til en ensom ettermiddag hvor jeg hadde fred og ro rundt meg. Boka er nydelig skrevet, med en jeg-forteller av det meget observerende og reflekterende slaget. Hun har god selvinnsikt og dette preger hennes fremstilling av det som skjer. Romanen er underfundig og stillferdig i stilen, og til å være islandsk er det overraskende mye dialog i den.

Dette er en roman jeg anbefaler varmt!

Utgitt på Island: 2019
Originaltittel: Ungfrú Island
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: PaxOversatt fra islandsk: Tone Myklebost
Antall sider: 218
ISBN:
978-82-530-4109-4
Boka har jeg kjøpt selv

lørdag 27. juni 2020

Jessica Lönn-Stensrud: "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner"

En introduksjon til bakterienes verden

Jessica Lönn-Stensrud (f. 1977) er en svensk mikrobilog med mastergrad i biokjemi og en doktorgrad i mikrobiologi. Hun debuterte med boka "Bakterienes forunderlige verden" i 2016. "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." er hennes andre bok, og den kom ut i 2019. 

Hele menneskekroppen er dekket av bakterier, uansett hvilken del vi snakker om, påpeker forfatteren. Noen ganger vet vi hva de gjør, og andre ganger gjetter vi eller vi har ingen anelse. Hva skjer når det går galt i samspillet mellom bakteriene og oss? Kan bakterier kommunisere og samarbeide med hverandre? Hvordan kan vi bruke det vi vet om bakteriene til å holde oss friske? "Sammen med bakteriene står vi sterkt, men uten dem er vi fortapt." (side 13)

Bakteriene tilhører gruppen mikroorganismer, som også omfatter virus, noen sopper og alger samt små encellede parasitter. 

"En fin måte å forstå bakteriene på, er å sammenligne dem med noe vi kjenner godt, nemlig kroppens celler. Kroppen vår er bygget opp av celler som kalles eukaryote celler, mens bakteriene kalles prokaryote celler." Prokaryote celler mangler cellekjerne, og er alltid encellede. Bakteriene var blant de første levende organismene på jorda. (side 19)

I bokas innledning gjør forfatteren rede for biologiens seks riker, der bakteriene utgjør en av disse. Bakteriene er igjen inndelt i ulike rekker, klasser, ordener, familier, slekter, arter og stammer. Noen av dem gjør oss syke, mens andre utgjør en del av normalfloraen vår og er helt sentrale for at vi skal ha god helse. Anslagsvis 99 % av alle bakterier er ufarlige for oss. Derfor er det et paradoks at det stort sett er den resterende prosenten som får mest oppmerksomhet i den mikrobiologiske forskningen. Det er særlig de multiresistente bakteriene som skaper de største overskriftene. 

Bakteriene ble først oppdaget i andre halvdel av 1600-tallet. Dette kom omtrent samtidig med at kvaliteten på mikroskopet ble forbedret, da dette gjorde det mulig å se bakteriene. Etter dette har faget bakteriologi vokst. Kunnskapene har fått stor betydning for forståelsen av hvordan sykdom smitter. 

Selv på 1800-tallet trodde man at sykdom smittet som følge av dårlig og bedervet gass som kom fra underverdenen og ble overført gjennom luften. Teorien kalles miasme. Selv om denne ikke stemmer har den likevel vært med på å danne grunnlaget for sykehusenes hygienearbeid. Ullevål sykehus i Oslo ble for eksempel bygget i 1887 basert på denne teorien. Det var god avstand mellom bygningene for å motvirke smittespredning, og dette ble forsterket ved at det ble plantet trær og busker mellom dem. 

En periode trodde man at bakterier var noe som oppsto spontant fra ingenting, inntil man fant at det ikke var tilfelle. Etter hvert skjønte man at det var en sammenheng mellom bakterier og sykdom.

I den videre forskningen har man delt bakteriene inn i to hovedgrupper: gram-negative og gram-positive bakterier. De førstnevnte har tykkere cellevegg enn de sistnevnte, og når man tilsetter farge for å se dem bedre i mikroskop, får de av den grunn ulik farge (sterk lille versus rosa). 

Gjennom forskning har man funnet ut at alle kroppsdeler - indre som ytre - har "sin helt spesielle sammensetning av bakterier som er tilpasset nøyaktig dette stedet". (side 42)
Dersom balansen mellom bakteriene i det som kalles menneskets normalflora forrykkes, vil det kunne få helsemessige konsekvenser. Når det er sagt er det viktig å understreke at normalfloraen til ett menneske ikke er lik et annet menneskes normalflora. Når et menneske fødes arver det morens normalflora, vel og merke dersom man fødes vaginalt. Dersom man fødes ved keisersnitt, mister man denne viktige bakteriearven. Dette kan blant annet påvirke risikoen for å utvikle astma og diabetes. Vi blir dessuten hva vi spiser. Endrer vi diett, vil bakteriefloraen bli sterkt påvirket. 

"Det finnes en type stivelse som kan fungere som mat til våre nyttige tarmbakterier. Stivelsen det er snakk om, kalles resistent stivelse, og det er en type karbohydrat kroppen vår ikke klarer å bryte ned selv. Den blir derfor med forbi magesekken og tynntarmen, helt ned til tykktarmen, og blir til mat for bakterier som lever der. Resistent stivelse finnes særlig i frukt og grønnsaker, og noen av de matvarene som utmerker seg spesielt, er grønne bananer, havregryn og kokte, avkjølte poteter. Fra et bakterieperspektiv er det derfor lurt av deg å velge de grønne bananene fremfor de søte, modne, gulbrune bananene, potetsalat istedenfor pommes frites og kokte poteter, og å spise havregryngrøt til frokost." (side 52)

Probiotika, det vil si mat med levende bakterier, er også bra for oss. Det er riktignok litt vanskelig å finne vitenskapelig bevis (i form av randomiserte studier), men det er likevel liten tvil om at dette har god effekt på oss. For at bakteriene skal overleve gjennom magesekken, der magesyren dreper rundt 99 % av alle bakterier, gjennom tynntarmen og helt ned til tykktarmen, er det viktig å gi dem nistemat på veien. En spesiell type sukker gjør nytten. Det er spesielt melkesyrebakterier og bifidobakterier, som finnes i ulike melkeprodukter, det er snakk om. Samtidig advarer enkelte leger og forskere mot probiotiske produkter for mennesker med svekket immunforsvar, fordi disse bakteriene da kan forårsake sykdom. 

Forskerne har lenge vært opptatt av å finne sammenhengen mellom enkelte bakterier og overvekt, og også hvordan enkelte bakterier kan påvirke kroppens produksjon av dopamin og dermed tendens til depresjon. Slike sammenhenger er faktisk funnet. "Det har nemlig vist seg at mennesker med depresjon mangler en type bakterie som lager dopamin." (side 66) Dopamin er et av hjernens viktigste signalstoffer som bidrar til følelse av livsglede og mestring. Kanskje er dette løsningen på psykiske problemer i fremtiden? At man i stedet for lykkepiller får tilført bakterier som kroppen mangler? 

Forskning har også vist at bakterier bygger samfunn (eller biofilmer) og at de kommuniserer. De foretrekker å leve sammen fremfor å leve alene. Plakk som vi får på tennene fordi vi ikke er flinke nok til å rengjøre dem, er slike biofilmer eller bakteriesamfunn. I disse samfunnene inntar bakteriene ulike roller. De kan til og med ofre seg selv for å redde samfunnet de er en del av. Det finnes også snyltere som profitterer på arbeidet de andre bakteriene gjør, og det finnes bakterier som dreper snyltere. 

Etter at penicillin ble oppdaget, har det vært mulig å bekjempe farlige og sykdomsfremkallende bakterier. Penicillin ødelegger bakterienes cellevegg, og dermed dør de. Etter hvert har bakteriene sloss imot og vi har fått resistente bakterier, som antibiotika ikke virker på. Dette er i ferd med å bli et av medisinens hovedutfordringer. Hva gjør vi når et menneske er angrepet av resistente bakterier, og vi ikke har medisiner til å behandle med? Finnes det noen måte å forhindre kommunikasjonen mellom bakteriene? Det forskes f.eks. på virus som kan drepe bakterier.

"Mange forskergrupper jobber nå med å finne ulike signalmolekyler og mekanismene bak hvordan bakteriene bruker dem. Det er en spennende tanke, men det er fortsatt lang vei å gå før noe slikt blir tatt i bruk, Først må det sikres at påvirkning av bakterier på denne måten ikke slår negativt tilbake på oss etterpå, slik vi har sett med antibiotika." (side 124)

I dette innlegget har jeg gitt noen smakebiter på hva du kan lese mer om i Jessica Lönn-Stensruds bok om bakterier. For egen del tente denne boka en interesse for å grave litt dypere i materien, og jeg skaffet meg derfor Erik Martinussens bok "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den". Denne boka har jeg allerede lest, og jeg vil også skrive om den på bloggen min i nærmeste fremtid. 

Lönn-Stensruds bok er interessant som en introduksjon for å forstå bakterienes betydning. Det er også interessant å få presentert historien bak faget mikrobiologi, og hva som har ledet forskningen frem til der vi er i dag. Selv skulle jeg nok ha ønsket at hun hadde gravd bitte litt dypere her og der. Samtidig vet jeg at det er skrevet hyllemeter på hyllemeter bare om tarmen og alle bakteriene vi er avhengig av for å kunne fungere normalt. (Jeg har tidligere omtalt "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand på bloggen min.) Læren om bakteriene er så omfattende at det nok har vært et poeng å gi oss et overblikk - som en spore til fordypning for de av leserne som måtte ønske dét ... Dessuten er temaet først og fremst normalfloraen og ikke farlige bakterier og antibiotikaresistens. 

Alt i alt absolutt en bok jeg vil anbefale! 

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 171
ISBN:
978-82-489-2425-8
Boka har jeg kjøpt selv

Rachel Cusk: "Omriss"


Jakten på sannheten i livene våre

Rachel Cusk (f. 1967) er en britisk forfatter. Hun har tilbrakt deler av sin oppvekst i USA, og bor i dag i England.

Cusk debuterte med romanen "Saving Agnes" i 1993. Aller mest kjent er hun for Omriss-trilogien som består av "Omriss" (2014), "Transitt" (2017) og "Kudos" (2018). I tillegg til denne trilogien, som kom på norsk i 2018-2019, er ytterligere tre bøker oversatt til norsk. 


Foreløpig har jeg kun lest "Omriss", og er allerede fra meg av begeistring! Jeg tror at noe av det geniale med boka er at den treffer noe hos oss alle. I tillegg er fortellerstemmen svært original. Vi har å gjøre med en jeg-person i denne fortellingen, men i stedet for at dette blir et trangt sted å være, opplevde jeg det stikk motsatte. Årsaken er at jeg-personen stort sett fremstår som lytter til andres historier. Vi får i grunnen vite svært lite om vår hovedperson - ikke annet enn et omriss som etter hvert tegnes av henne.

Faye er på vei til Athen der hun skal være lærer på et skrivekurs i noen dager. Hun er skilt. Allerede på flyet til Athen møter hun en mann, som gjennom romanen omtales som "sidemannen". Han er gresk og har en broket bakgrunn med en rekke mislykkede ekteskap bak seg. I løpet av flyturen forteller han henne sin livshistorie. Siden møtes de og drar på en båttur sammen, og det viser seg at den første historien han fortalte om seg selv har en hel del mangler. Flere detaljer kommer, og den opprinnelige historien som satte ham selv i et svært positivt lys, begynner å rakne. Som en påminnelse om at det ikke finnes noen objektiv sannhet om et levd liv, fordi de aller fleste av oss ser det hele så og si utelukkende fra vårt eget perspektiv, og ikke tar fullt ut inn over oss den effekten vi har på andre mennesker. Og har vi nå alltid så edle motiver som vi gjerne vil overbevise oss selv om?

Det er nesten ikke det tema Cusk ikke berører i sin roman. Som vårt forhold til skjønnhet, og hvor mye "indre raffinement" man tillegger vakre mennesker. Sidemannen får erfare at den vakre kvinnen han giftet seg med for andre gang, ikke var noe annet enn et tomhodet fjols som ikke hadde greie på noen ting. Hun ble sint når folk snakket om ting hun ikke visste noe om, og nektet å forholde seg til det. Eller som krangelen som gjorde det slutt på hans første ekteskap ... 

"Jo mer inngående detaljene ble spesifisert, desto større og mer virkelig ble krangelen. Begge ville mer enn noe annet få fastslått at de hadde rett, og at motparten tok feil, men det var umulig å legge skylden bare på den ene. Og til slutt innså jeg, sa jeg, at det aldri kunne løses, ikke så lenge målet var å få frem sannheten, for det fantes ikke én sannhet lenger, det var hele poenget. Det fantes ikke lenger en felles visjon, ikke engang en felles virkelighet. Begge så ting utelukkende fra sitt eget perspektiv. Det fantes bare synsvinkel." (side 73-74

Samtidig som vennskapet med sidemannen utvikler seg, er Faye i gang med skrivekurset. I møtet med deltakerne på kurset dukker enda flere historier opp. Gang på gang bekrefter disse historiene hvor vanskelig det er å fange den objektive virkeligheten - ganske enkelt fordi denne ikke finnes. Det finnes bare ulike synsvinkler.

En av deltakerne forteller om barna og deres ønske om å få seg en hund. Hun gir en gang etter for ønsket, og oppdager for sent at hun nærmest tankeløst ga avkall på siste rest sin egen frihet. For barna gadd selvsagt ikke å gå tur med hunden ... Hadde nå hunden enda vært av det søte slaget, men denne bare vokste og vokste, var ustyrlig og så glad i mat at den gjorde alt som sto i dens makt for å kunne glefse i seg enda et måltid. Til slutt steg hatet mot hunden og hun begynte å slå den ... Til barnas store forskrekkelse ...

"Omriss" er en bemerkelsesverdig bok som tar oss inn i de dypeste hemmelighetene i menneskers liv. Hva er det som får så mange til å røpe mer av disse hemmelighetene til i utgangspunktet vilt fremmede mennesker - f.eks. på et fly? - enn de antakelig ville ha røpet overfor ektefellen eller sin beste venn? Kanskje ligger det noe mer uforpliktende i dette, og kanskje også et dyptliggende behov for å kunne lette sitt hjerte? Eller til å få anerkjennelse fra andre - en gang for alle - for ting andre som hadde kjent en bedre, ville ha stilt mer kritiske spørsmål til? Cusk er som forfatter opptatt av å komme bak fasaden til mennesker, og det er dette hun utforsker i denne boka. Hva finnes bak tilsynelatende vellykkede menneskers fasader? Hva gir oss tilhørighet i livene våre? Hvem er vi når tosomheten er oppløst og vi går hver til vårt? Og hvem sin skyld er det at ting ikke fungerte slik vi håpet? Jeg tror som sagt at årsaken til at denne boka treffer så godt hos så mange lesere er fordi det er så mye gjenkjennelse i det hun skriver. Cusk skriver dessuten mye klokt om livet, og boka har høy sitatfaktor. Ingen slipper unna at livet er komplisert, men det er svært ulikt hvordan man takler utfordringene. De som er i stand til å se ting fra flere perspektiver enn kun sitt eget, klarer seg alltid best. Alle de andre forblir ofre i sine liv, rett og slett fordi det ligger lite eller ingen personlig utvikling eller læring i å ønske å legge all skyld på andre for alt som har gått galt. 

Jeg gleder meg allerede til neste bok i trilogien!



Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: Outline
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 216
ISBN:
978-82-05-50066-2
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget

søndag 21. juni 2020

Diana Darke: "Huset i Damaskus - En fortelling om Syria"

Damaskus sett fra innsiden

Diana Darke (f. 1956) er forfatter, Midtøsten-ekspert og arabist. Før hun utga "Huset i Damaskus", var hun mest kjent som reisebokforfatter med Midtøsten som sitt spesialområde. 

"Huset i Damaskus" utkom på engelsk allerede i 2014. Egentlig var boka ferdig i 2010, men så kom krigen og Diana Darke ble nødt til å skrive den om. Siden krigen hele tiden tok nye vendinger, og med det også dramaet rundt huset hennes, måtte boka bearbeides flere ganger. Dermed har den ikke bare blitt en historie om et helt spesielt hus i Damaskus` gamleby, men også om krigen i Syria og menneskene hun kom i kontakt med. Den norske utgivelsen har et nyskrevet forord datert i november 2019. 

Men for å starte med begynnelsen ... Diana Darke elsker Syria og det syriske folket. Så mye at da spiren til en drøm om å eie sitt eget hus i Damaskus først begynte å gro, var det egentlig ingen vei tilbake. Jakten på det perfekte huset begynte og til slutt fant hun det hun ville ha, nemlig Bayt Barudi. Huset trengte restaurering, og det var viktig for henne å finne tilbake til dets originale uttrykk. Det var en omstendelig 
prosess å finne materiale som passet til dette, for mye var ødelagt av tidens tann. 

Det skulle for øvrig ikke bli enkelt å få gjennomført selve transaksjonen til å begynne med. I Asads Syria endret reglene seg hele tiden, og bare det at ingen riktig stolte på bankvesenet, gjorde det hele komplisert. Darke var avhengig av en god advokat som hun kunne stole 100 % på, og hun trengte dessuten noen som kunne se til huset mens det ble restaurert. Menneskene i Syria beskrives som vennlige og til å stole på, men noe endret seg da krigen utviklet seg. Den hun stolte mest på skulle nemlig komme til å svikte henne på det groveste og forsøke å ta huset fra henne. Da var det ingen vei utenom: hun måtte selv reise til Damaskus. Her beskriver hun en dramatisk kamp for å beholde det som var hennes. 

Underveis får vi vite mye om det syriske samfunnet. Som hvordan det faktisk hadde seg at alawiene kom til makten - de som var en minoritet sammenlignet med sunnimuslimene. 

"Allerede før 1970 besto den syriske hæren av over 40 prosent `alawier ikke fordi de hadde tanker om å overta landet, men ganske enkelt fordi det militære var en trygg yrkesvei der man ikke risikerte å bli forfulgt av sunnimuslimer. Selv deres egne `alawi-sjeiker oppfordret dem til å satse på en militær karrière, og i motsetning til de rikere sunnimuslimene hadde de ikke råd til å kjøpe sønnene sine fri fra verneplikten. Grunnlaget for det fremtidige Asad-regimet begynte å ta form, med sitt tettvevde stoff av militære lojalister, et stoff som ikke ville rakne. Den syriske hæren ville lydig følge ordre, i motsetning til den tunisiske og egyptiske, som avviste sine politiske herrer i landenes respektive revolusjoner." (side 84-85)

Vi får et spennende innblikk i Syria fra innsiden, i og med at forfatteren både har solide kunnskaper om landet og har bodd der selv. Vi får kjennskap til hvorfor ting går så galt i Syria, der det ikke er kompetanse, men forbindelser, som avgjør hvem som får offentlige stillinger. Dette er mye av forklaringen på hvorfor det ikke er utvikling i det syriske samfunnet, og hvorfor byråkratiet jobber så tregt. Det sitter altfor mange inkompetente mennesker i sentrale posisjoner, ofte med jukse-papirer på gjennomført utdannelse. De kan ingenting. 

Korrupsjonen griper inn i absolutt alt. Ingen kan vite hvem som er ansvarlig for hva i den pågående krigen, fordi alle skylder på alle. Da Bashar fikk spørsmål om ansvaret for tønnebombene som er sendt over sivilbefolkningen, svarte han "Tønnebomber? Hvilke tønnebomber?" Forfatteren mener det ikke er noen tvil om at han er en imponerende løgner. "Vi dreper ikke våre egne. Ingen myndigheter i verden dreper sitt eget folk, så sant ikke landets leder er gal." (side 263)

Forholdet mellom Syria og Tyrkia var en gang hjertelig, men slik er det ikke lenger. Selv Erdogan har fått nok. 

Noe av forklaringen på at Diana Darke måtte kjempe for å beholde huset sitt i Damaskus` gamleby er at desperasjonen i befolkningen økte i takt med krigens utvikling. Tomme hus ble plyndret og/eller okkupert av mennesker som hadde mistet hjemmene sine. Innenfor murene av Damaskus` gamleby økte antall mennesker som søkte tilflukt, fordi de oppfattet dette som et trygt område. 

"Huset i Damaskus" er en ganske bredt anlagt bok, men hvor forfatterens hus er den røde tråden vi følger gjennom boka. Drømmen om å ta imot turister og tilby guidede turer, har dessverre ikke slått til. Ikke er det enkelt å reise dit heller. Men som forfatteren skriver i forordet til boka fra november 2019:

"Huset har virkelig kommet til sin rett. Det har fungert som tilfluktssted for flyktninger og har gitt husly til mange familier i løpet av krigen. Barn er blitt født der. Jeg er stolt av at det har kunnet gi så mange en trygg havn. Jeg har aldri angret på at jeg kjøpte det, uansett hva som skjer i Syria. Jeg drømmer om at det en dag, når omstendighetene tillater det, vil bli et senter for syrisk kulturarv, for huset vil alltid utgjøre en vesentlig del av denne arven." 

Selv håper jeg at det en dag skal være mulig å reise spesielt til Damaskus. Mye av det forfatteren skriver om folkene, maten og kulturen, minner mye om Libanon, som mannen min og jeg besøkte i desember 2019. Den turen ga mersmak. 

Jeg anbefaler denne boka til alle som er nysgjerrig på hva som skjer i Syria. Denne boka tilfører noen andre perspektiver enn hva jeg f.eks. fikk ut av Francesca Borri`s "Et vitnesbyrd fra Syria" og Cecilie Hellestveits "Syria - En stor krig i en liten verden" - bare for å nevne noen av de Syriabøkene jeg har omtalt på bloggen min. 

Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: My house in Damaskus
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Mangschou
Oversatt: Lene Stokseth
Antall sider: 403
ISBN:
978-82-8238-207-6
Boka har jeg kjøpt selv

Diana Darke utenfor huset sitt i Damaskus

lørdag 20. juni 2020

Isabella Hammad: "Pariseren"

Imponerende og mesterlig debut

Isabella Hammad er født og oppvokst i et palestinsk nabolag i London. Moren er irsk og faren er palestinsk. I en alder av 26 år har hun debutert med romanen "Pariseren" (eller Al-Barisi). Det er ganske enkelt imponerende! Historien vi blir innviet i er ikke bare unik på en måte vi aldri har hørt den fortalt før, men romanen er i tillegg fantastisk skrevet! Er det én bok du skal lese i sommer, så er det faktisk nettopp denne! 

Isabella Hammad tilbrakte et år i Midtøsten for å gjøre research til boka, og hun har spesielt vært opptatt av sin egen families historie.

Det første vi møter i "Pariseren" er presentasjon av et rikholdig persongalleri. I første omgang kan dette virke litt overveldende. Mitt råd er derfor: sett deg kun inn i den delen av persongalleriet som du trenger etter hvert som handlingen skrider frem. Da får du eksakt den informasjonen du behøver for å forstå hvem som er hvem.

Hovedpersonen - han som etter hvert skal få tilnavnet Pariseren eller Al-Barisi på palestinsk - er Midhat Kamal. Det er ham vi skal følge fra han som 19-åring forlater Nabulus og reiser til Montpellier i Frankrike for å studere medisin, til han senere vender tilbake til Nabulus for - tror han - å overta farens tekstilforretning. Årene det er tale om er 1914 og frem til vi nærmer oss utbruddet av andre verdenskrig. Med andre ord snakker vi om årene før Palestina ble delt mellom jødene og palestinerne. En vesentlig effekt av boka er at vi får en økt forståelse for hvilket samfunn som var der før delingen. Historien bryter dessuten med myten om at området var uutviklet og først blomstret etter at Israel ble opprettet.

Vi får også innblikk i de økende spenningene i Midtøsten, som blant annet er utløst av den stadige økningen i antall tilflyttede jøder som kjøper opp landet deres. I begynnelsen er området et fransk protektorat, inntil det deles opp, og det som i dag er Israel og siste rest av Palestina, legges inn under et britisk mandat. Den manglende råderetten over eget land gjør at særlig bøndene er rasende. De ønsker selvstendighet.


I romanens innledning er Midhat på vei til Marseille med et skip. Om bord er en annen araber, Faruq al-Azmeh, som bor i Paris. Han skal senere komme til å få stor betydning for Midhat. Midhat ser tilbake på sitt unge liv, som så langt har bestått i å leve sammen med bestemoren i Nabulus, inntil han gikk på skole i Istanbul. Faren har ved ujevne mellomrom dukket opp på gjestevisitt i livet hans, bosatt som han er i Kairo med sin nye kone og andre barnekull. Forventningene til livet som student i Montpellier, der han skal innlosjeres hos en fransk familie, er preget av romantiske drømmer.

Midhat innlosjeres hos familien Molineu, som består av Frédéric Molineu og hans datter Jeanette. Han er professor i antropologi og hun studerer filosofi. Her kommer Midhat som et eksotisk tilskudd i en tid der arabere generelt ble ansett for å være et uutviklet folkeslag. Lite aner han at professoren studerer ham med stor antropologisk interesse. Det oppstår varme følelser mellom Midhat og Jeanette, men stadige misforståelser gjør at de ikke klarer å forløse dette. Da han noe klossete forsøker å gi Jeanette økt forståelse for en del mønstre i familien, særlig knyttet til hennes mors tragiske bortgang, ender dette ikke greit. Midhat reiser fra familien etter et års opphold, og da er vennen Faruq i Paris et kjærkomment halmstrå. Slik går det til at Midhat ender i Paris de siste fire årene av sitt Frankrike-opphold, og studerer filosofi i stedet for å fullføre medisinstudiene. Hjemme i Nabulus tror alle at han er utdannet lege når han vender tilbake.

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen i boka, men kan si så pass at ting ikke utvikler seg i den retningen Midhat hadde ønsket. Hans evige jakt på farens anerkjennelse gjør at han tar noen valg som gjerne skulle vært ugjort den dagen faren dør svært uventet. 


I tillegg til selve historien om Palestina og Midtøsten før delingen i 1948, inneholder romanen besnærende historier om samfunnet, familiekonstellasjoner, kjærlighet og kultur. Som jeg skrev innledningsvis er boka mesterlig skrevet. Den er kjemisk fri for blødmer og klisjeer. Dialogene og persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og det med en slik moden innsikt at det nesten ikke er til å tro at boka er skrevet av en 26-åring. Beskrivelsen av Midhat som en fremmed fugl i Frankrike, og som også ved sin tilbakekomst til Nabulus oppfattes som annerledes, imponerte meg. Jeg likte også at fortellerstemmen er av typen allvitende, for dette tilførte handlingen atskillige perspektiver. 

Jeg opplevde at "Pariseren" holder samme kvalitet som jeg forbinder med forfattere av virkelig stort format. Isabella Hammad har solide kunnskaper. Dette merkes godt på alle lagene i historien, konteksten som handlingen utspiller seg i og alle detaljene som gjelder tidskoloritt, miljøbeskrivelser, kulturelle motsetninger osv. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre. Jeg håper at hun kommer til å skrive mer om Midtøsten, evt. om det å være palestinsk innvandrer i London. Vi trenger flere slike bøker av den kvaliteten Hammad her har levert! 

Ikke gå glipp av denne romanen!

Utgitt i Storbritannia: 2019
Originaltittel: The Parisian or Al-Barisi
Utgitt i Norge: 2020
Oversatt: Pål H. Aasen
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 598
ISBN:
978-82-8383-055-2
Jeg har kjøpt boka selv 


Isabella Hammad (Foto: Kathy Coulter)

søndag 7. juni 2020

Ian McEwan: "Kakerlakkene"

Politisk satire med slagside til Brexit

Ian McEwan (f. 1948) er blant Storbritannias beste forfattere. Han er også en av mine yndlingsforfattere og blant dem jeg har omtalt mest på bloggen min - i godt selskap med blant andre Stefan Zweig, Karl Ove Knausgård og Knut Hamsun. Det er alltid knyttet stor spenning til hans utgivelser! Likevel har to av hans siste utgivelser på norsk blitt liggende ulest hos meg en god stund nå. Det er mange årsaker til det, men det har uansett ingenting med Ian McEwan å gjøre. 

Et virkelig høydepunkt for meg var da Ian McEwan besøkte Litteraturhuset i Oslo 19. august 2015. Dette skrev jeg om på bloggen min

Den siste tiden har jeg for en stor del jaktet på lettleste, tynne bøker i mine ulest-stabler, og veien til McEwans "Kakerlakken" var dermed ikke veldig lang. Med sine 112 sider var den nemlig blant de tynneste jeg fant. Lettlest var den også, for det tok knapt 2-3 timer å komme gjennom den. 

"Kakerlakken" er skrevet som en politisk satire med klare paralleller til Brexit. Selve utgangspunktet for romanen har McEwan rappet fra Franz Kafka og hans novelle "Forvandlingen". Kakfas novelle åpner slik:

"Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp."

Samsa har blitt en kakerlakk ... Omgivelsene oppfatter ham som ekkel og annerledes, men inni seg opplever han seg som den samme gamle.

Dersom du har lyst til å lese mer om denne novellen, finnes det en riktig fin artikkel i Legetidsskriftet, som er skrevet av Mia Tuft. 


I McEwans kortroman er det omvendt. Her er det en kakerlakk som er forvandlet til et menneske, nærmere bestemt til Storbritannias statsminister.

"Jim Sams, en flink men på ingen måte dypsindig mann, våknet den morgenen fra noen urolige drømmer og oppdaget at han var forvandlet til en kjempemessig skapning. En god stund ble han liggende på ryggen (dette var ikke yndlingsstillingen hans) og betraktet med bestyrtelse sine fjerne føtter, sine fåtallige lemmer." (side 11)

Jim føler avsky for sin nye kropp, og synes det lukter råttent av munnen sin. Han har et viktig ærende å utføre, men i farten husker han ikke helt hva. Etter hvert skal han likevel komme på det. 


"Landet skulle nå befris fra en avskyelig trelldom. Hos de beste var lenkene allerede i ferd med å løsne. Snart ville medsols-incubusen bli spiddet med høygaffel og revet ned fra nasjonens rygg. Det finnes alltid dem som nøler når døren til buret åpnes. La dem krype sammen i selvvalgt fangenskap, slaver av en korrupt og vanæret orden, med grafer og kakediagrammer som eneste trøst, med sin golde rasjonalitet, sin ynkelige engstelighet. Om de bare hadde visst at den enorme begivenheten allerede hadde glippet ut av deres kontroll, den hadde beveget seg hinsides analyse og debatt og inn i historien. Den utspilte seg allerede, her ved bordet. Den kollektive skjebnen ble smidd i varmen fra kabinettets stille lidenskap. Hard reversisme var nå hovedstrømmen. For sent å gå tilbake!" (side 33)  

På dagsorden står altså innføring av reversismen, en politikk som går ut på motsatt pengestrøm. Det skal bli ulovlig å ha penger i besittelse, og alle må jobbe hardt for å bli kvitt dem.

Alle som står i veien for lovforslaget må ryddes av veien, og her brukes alle mulige skitne triks. Hva som er sannhet og løgn har ingen betydning. Det som betyr noe er hva folket tror er sant, og det er like ille som sannheten selv. Innad blant landets egne politikere brukes "me too" for alt det er verdt, og i utenrikspolitikken sås det tvil om motiver på en slik måte at det diplomatiske samarbeidet står i fare. Det politiske spillet sikrer at alle nei-stemmene forstummer. (Det er kanskje den eneste måten man kan forstå det som skjedde i Storbritannia i forbindelse med Brexit? Hvor var de kritiske røstene ... ?)


Ian McEwan skriver som vanlig elegant, og med mye bitende, sarkastisk humor mellom linjene. Kanskje er det slik han ser politikerne - som noen usle kryp uten særlig intellektuell dybde, som bare er opptatt av å få rett, markere seg? Som er ute av stand til å vurdere de mer langsiktige konsekvensene av egen politikk? Sammenligningen med kakerlakkene, antakelig det eneste vesenet som kan overleve absolutt alt, er i så måte overtydelig. Jim Sams er for øvrig ikke den eneste som er forvandlet fra kakerlakk til menneske. De er en hel gjeng ... Ved å styrte menneskeheten ut i et elende de ikke kan slippe fra, øyner de muligheten til selv å kunne øke sin innflytelse i verden. "Nettosummen av universelt velvære vil ikke gå ned. Rettferdigheten forblir konstant." (side 110) Joda, det er mange dybder i denne historien. Likevel ble jeg litt skuffet. Først og fremst fordi jeg kjente på at slutten ble for lettvint ... Men når politikerne egentlig er kakerlakker, var det kanskje ikke mer å vente?

Selv om jeg ble litt skuffet over denne kortromanen, er jeg likevel ikke i tvil om at den hører med blant oss som elsker og beundrer Ian McEwans forfatterskap!


Utgitt i England: 2019
Originaltittel: The Cockroach
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 111
ISBN:
978-82-05-53531-2                                                                                                                        Jeg har kjøpt boka selv.         



Ian McEwan - bildet tok jeg da forfatteren
gjestet Litteraturhuset i Oslo i august 2015

lørdag 6. juni 2020

Elena Ferrante: "Eit år med Elena Ferrante"

Herlig gjensyn med Elena Ferrante

Det er drøyt to år siden sist jeg holdt en Elena Ferrante-bok - en lest sådan - mellom hendene mine. For et deilig gjensyn! Fortellerstemmen, den nydelige nynorske oversettelsen (utført av Kristin Sørsdal), all klokskapen, sitatfaktoren, alt jeg kjente behov for å lese høyt ... Boka ble slukt i løpet av en fredagskveld, og mannen min som tilbrakte kvelden min sammen med meg, måtte "finne seg i" at jeg leste en hel del høyt for ham. Han ble begeistret, han også! 

For innvidde Elena Ferrante-lesere er det unødvendig å fortelle at forfatternavnet er et pseudonym og at ingen (eller i alle fall ytterst få) har peiling på hvem som skjuler seg bak navnet. Men jeg gjør det likevel - i tilfelle noen som enda ikke har oppdaget denne fantastiske forfatteren, skulle få lyst til å stifte bekjentskap med henne og bøkene etter å ha lest dette innlegget. Hemmeligheten gjør at bøkene er forbundet med ikke rent lite mystikk. Jeg vil ikke gå så langt som å hevde at dette gjør at forfatteren aldri kommer i veien for bøkene, for jeg håper at vi lesere en gang skal få kjennskap til henne. Jeg sier "henne", for jeg er veldig, veldig sikker på at forfatteren er kvinne. Det får vi også bekreftet i sakprosaboken "Eit år med Elena Ferrante". Fortellerstemmen er utvilsomt en kvinne, og her er hun seg selv, fullt og helt. Ingen tvil om det! Det morsomme er at av det hun røper om seg selv i de små artiklene, kjenner jeg godt igjen i hovedpersonen i Napoli-kvartetten.

I årenes løp har jeg skrevet om syv av Ferrantes bøker på bloggen min. De første fire var Napoli-kvartetten (2012-2014). Fantastiske bøker om etterkrigstidens Italia, om mafiaens fremvekst i Napoli og om kvinners stilling. To av bøkene er allerede filmatisert, og jeg har selvsagt fått med meg begge sesonger på HBO Nordic. TV-serien er slett ikke verst, faktisk! 


Jeg har også skrevet om debutboka "Kvelande kjærleik" (1992), "Den dunkle dottera" (2006) og "Svikne dagar" (2002). De eneste av bøkene hennes som er oversatt til norsk og som jeg fremdeles ikke har lest, er "Hjemreise" (1992), "Natt på stranda" (billedbok, 2017) og "Frantumaglia. Tankar, brev og intervju" (2003). Sistnevnte kommer til å bli lest i løpet av kort tid.

"Eit år med Elena Ferrante" kom ut i Italia i fjor og på norsk i år, og boka inneholder en samling med spalter som tidligere har vært publisert i The Guardian. I forordet skriver Ferrante at hun har skrevet om emner som redaktøren i avisen har valgt ut for henne. Å skrive innenfor en strengt avgrenset ramme er noe hun aldri har gjort før. Resultatet er i alle fall meget vellykket. 51 artikler om høyst ulike emner som "Den mannlige forteljinga om kjønn", "Utropsreikn", "Den nødvendige skrivinga", "Å vere avhengig", "Mødrer", "Å elske kvarandre for alltid", "Stereotyp", "Sjalusi", "Misnøye" osv. - bare for å nevne noen. 


Sitatfaktoren i boka er meget høy. Og vinklingene hennes på de ulike temaene er tankevekkende. Som at hun hater utropstegn, fordi dette svekker troen på språket - at ordene i seg selv ikke er nok. For meg som bruker utropstegn i hytt og pine, var dette virkelig til ettertanke. Jeg merker allerede at jeg må ta meg sammen for å ikke å sette et utropstegn etter forrige setning ...

Om å skrive sier hun:

"Den som kjenner eit behov for å skrive, må absolutt skrive. Ikkje stol på dei som seier: Det er til ditt eige beste, ikkje kast bort tida på det der. Det å ta frå nokon motet med vennlege ord er ein mykje praktisert kunst. Vi skal heller ikkje tru på dei som seier: Du er ung, har lite erfaring, vent. Vi utset ikkje skrivinga til ei framtid der vi har levd nok, lese nok, har eit eige skrivebord i eit rom med utsikt til ein hage som vender mot havet, har utsett oss sjølve for ekstreme erfaringar, bur i ein stimulerande by, har trekt oss tilbake til ei hytte på fjellet, fått barn, reist mykje. Å gi ut, ja, det kan ein utan tvil utsette, faktisk kan ein heilt la vere å gi ut. Men skrive bør ikkje under noko omstende bli utsett til eit "etter at". Når skrivinga er måten vår å vere i verda på, må ho nødvendigvis stadfeste gong på gong forrangen sin for tusen andre ting i livet: kjærleik, studium, jobb. Ho tvingar seg på oss også når penn og papir eller anna er fråverande, ettersom hovudet vårt av kjærleik til det skrivne ordet dikterer setningar sjølv når vi manglar reiskapar å fange dei med."  (side 56-57)


I boka byr Elena Ferrante på seg selv, og uttrykket er svært personlig. Kanskje er det enklere når hun kan skjule seg bak anonymitetens slør? Selv kjente jeg som tidligere nevnt igjen hovedpersonen i Napoli-kvartetten i forfatteren, og dette er en påminnelse om at de aller fleste forfattere nødvendigvis bruker mye av seg selv og sine personlige erfaringer når de dikter seg videre inn i historiene de skaper. I litteraturen kan man gå så mye lenger og forfølge tankerekker etter "hva hvis" - på en helt annen måte enn i det virkelige livet. Jeg liker holdningene hennes, som når hun snakker om misunnelse og sjalusi. Dette er noen av de kjipeste følelsene i et menneskes liv, følelser som oftest fornektes, men som kommer i mange forkledninger. Ferrante mener sterkt at man skal holde seg for god til å snakke ned andre som har noe vi gjerne kunne tenke oss selv, fordi dette sier mer om oss selv enn om den vi snakker om. Våre tanker om andre er egentlig et speil av vårt eget indre. 

Ferrante mener at vi trenger stereotypene for å forstå verden. 

"Det er når vi bruker stereotypane uten å vere klar over at dei er grovkorna og fulle av fordommar, og forvekslar dei med røynda, at vi har eit problem. Dette skjer paradoksalt nok særleg når vi hentar materiale frå det vi har erfart direkte." (side 128)

Som regel har det lite for seg å gjøre andre oppmerksom på at deres virkelighetsoppfatning er full av stereotyper. De fleste vil forsvare seg, insistere på at de har rett i sin oppfatning av andre og fylle på med flere historier som kan bekrefte at de har helt rett. I verste fall blir de grundig fornærmet. Been there, done that ...

"Ein tekst er laga av ord, og jo vakrare utvalet og kombinasjonen av ord er, jo meir forførte blir lesarane. Men samtidig som dei skaper glede, formar orda førestillingar om verda, trenger inn i kroppen vår, breier seg utover, gir skakingar og endringar og formar blikket vårt, kjenslene, endåtil haldningar. Med andre ord har stil, bortsett frå å vere til behag, ein lang tradisjon for å bevege og rettleie oss. Vi forelskar oss i ein tekst også fordi vi heilt uventa lærer av han. Vi opplever at den levande og rike erfaringa til den som skriv, blir overført direkte til oss." (side 154)


Jeg håper at jeg har klart å overbevise deg om at dette er en bok du bare lese! Og ja - noe av den klokskapen forfatteren formidler, smitter over på deg. Vel og merke dersom du er mottakelig for dette ... 

Utgitt i Italia: 2019
Originaltittel: L´invenzione occasionale
Utgitt i Norge: 2020
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Forlag: Samlaget
Antall sider: 159
ISBN:
978-82-340-0177-2
Boka har jeg kjøpt selv.

fredag 5. juni 2020

Gunn Marit Nisja: "Etter oss"

Varmt om gammelt vennskap

Gunn Marit Nisja (f. 1978) har tidligere gitt ut tre romaner; "Naken i hijab" (2011), "Porselenspiken" (2013) og "Olivensteinen" (2014). "Etter oss" er hennes fjerde roman og den kom ut i 2019. (Lenkene peker til mine omtaler av hennes to første romaner.)

Anki, Brita, Miriam og Ingrid ble kjent da de gikk på Lundavang Folkehøgskole i 1966-67. Da de skilte lag etter dette skoleåret, lovet de hverandre at de for all fremtid skulle holde kontakten med hverandre. Slik gikk det ikke. Det vil si - tre av jentene gjorde det, men Ingrid, bokas jeg-person, falt ut etter at hun giftet seg og fikk barn. 

40 år har gått og Ingrid er blitt enke. Nå består livet av å holde orden i et hus som er altfor stort for henne, fylt til randen av minner om hennes og Arvids ekteskap, og å passe barnebarnet til den ene datteren.

En dag ringer plutselig Anki. Hun har hørt at Ingrid har mistet mannen sin, og ønsker å få kontakt med henne igjen. Ingrid, som hele sitt liv stort sett har gjort det hun tror andre har forventet av henne, blir satt ut. Det gleder henne selvsagt at hun ikke er glemt, men hun har aldri vært vant til å tenke så mye på sine egne behov ... Etter å ha tvilt seg frem til det, inviterer hun hele bøtteballetten til seg, og feirer atpåtil jula sammen med venninnene samme år. Samtidig strømmer minnene på fra folkehøgskoleåret, der hun forelsket seg i Mattis. Dumskap fra begges side gjorde at de ikke utviklet dette til noe mer. 


En gang lovet hun Mattis å ikke bare leve på den måten som ville gjøre andre fornøyd. Men hva slags liv har hun egentlig levd? Har hun vært tro mot seg selv? Mannen hun giftet seg med har vært god som gull, stødigheten selv. Savnet av mer lidenskap i ekteskapet nevnes aldri med et ord av Ingrid, og akkurat dét forundret meg en del mens jeg leste boka. Det vil si at lidenskap er et ikke-tema gjennom hele boka. Likevel trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at mangelen på lidenskap med stor sannsynlighet er årsaken til at hun aldri har klart å glemme Mattis, hennes første kjærlighet ... 

Hvorfor fikk hun heller ingen nære venninner, men gikk 100 % opp i det praktiske rundt familien? Som Unn, en nabodame, som jo kunne ha blitt en venninne, men som Ingrid valgte å holde på avstand fordi hun kjente at Unn "gjorde krav på henne". Nei, da var det bedre å trekke seg unna, beskytte seg selv. 

Så viser det seg at Brita har vært gift med Mattis. De er for lengst skilt, og Brita har i mellomtiden vært gift med en italiener, som hun også er skilt fra. Da Brita faller om og får hjerteinfarkt under en joggetur mens hun er på besøk hos Ingrid, vil skjebnen det slik at Mattis dukker opp i Ingrids liv igjen. Det støkker i henne da hun ser den kjekke, selvsikre og mandige Mattis komme slentrende inn på tunet hennes ... Ingrid hvis tilværelse har stått noe stille i en del år, og som føler seg en smule utrendy og gammeldags, der hun klamrer seg til det vante og rutinemessige. Når hun da ikke smugdrikker rødvin fra pappkartonger hun gjemmer rundt forbi ... Rødvin som brukes for å døyve hverdagens ensomhet, for å slippe unna egne følelser ... Hva har hun å stille opp med?

Møtet mellom Ingrid og venninnene er på en måte litt grenseløs - på Ingrids bekostning. Det er hjem til henne de kommer, og det er der de blir værende - noen ganger i ukesvis. Det krever stort mot å sette grenser, helt nødvendige grenser etter hvert. Ingrid må tåle skuffelsen hos venninnene uten å bli vippet av pinnen. 


Spørsmålet er om Ingrid klarer å gjøre seg selv til den viktigste personen i sitt eget liv, og forstår hva hun trenger for å leve et for henne fullverdig liv. Hun som føler at hun kanskje bare har levd ordentlig de gangene hun gjorde noe galt ... 

"Hvor tett må man være på et annet menneske for å elske det? Det kunne være nok å ha vært nær. En drømt nærhet, fra en natt ingen kunne ta del i. Noen hendelser bør man ikke fortelle om, uansett hvor gode venner man har. Jeg tenkte at dersom jeg fortalte, kunne andre suge gleden ut av minnet, hvis jeg måtte forklare, hvis de var spørrende, hvis de sa seg i mellom: Hva var å spesielt med det, da?" (side 262

"Etter oss" er en ganske stillferdig bok, godt preget av Ingrids forsiktige personlighet. Det er ikke de store hendelsene som preger de fleste sidene i denne boka, men mer det hverdagslige. Ikke minst gjelder dette tankene Ingrid gjør seg om det som skjer rundt henne. Kanskje ville romanen ha tjent på at hun hadde opptrådt som tredjeperson entall, fordi en "allvitende" forfatter kunne ha tilført noen flere perspektiver til handlingen? Jeg følte nemlig at jeg-person-fortellergrepet la noen begrensninger på fortellingen, fordi alt kun ses fra Ingrids perspektiv. Det kunne f.eks. vært spennende å vite mer om hva de andre personene tenkte. Konfliktene som oppstår underveis ville også blitt mer "spennende" og krydret. Særlig gjelder dette det som oppstår mellom de gamle venninnene, både fra folkehøgskoletiden og senere, for ikke å snakke om gjensynet mellom Ingrid og Mattis.

Jeg har fulgt denne forfatteren gjennom noen år, og gleder meg over den fine utviklingen i forfatterskapet! "Etter oss" er en roman som passer for godt voksne damer, tror jeg. 


Utgitt: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 271
ISBN:
978-82-02-57646-2
Jeg har mottatt et leseeksemplar av boka fra forlaget.

torsdag 4. juni 2020

Gabi Gleichmann: "Aurelia"

Kvinneliv i et turbulent 1900-tall

Gabi Gleichmann (f. 1954) debuterte som romanforfatter med "Udødelighetens elixir" i 2012. Denne boka mottok han Aschehougs debutantstipend for, og boka ble oversatt til 16 språk. (Kilde: Wikipedia) (Lenken peker til min omtale av romanen, som jeg likte så godt at jeg ga den terningkast seks.)

I 2019 kom han ut med sin andre roman - "Aurelia". Jeg har registrert at den har fått litt blandet omtale hos kritikerne. Nå har jeg endelig lest den selv, og har gjort meg opp min egen mening.

Aron Kohns far dør av følgene av en hjerneblødning før Aron når frem til sykehuset. Vi er i Oslo.


"Jeg hadde alltid forestilt meg at jeg kom til å gråte og føle en lammende sorg når han døde. I stedet ble jeg sint over at han så plutselig hadde forlatt meg. Jeg følte meg sviktet. Opp gjennom årene var det så mye som hadde forblitt usagt mellom oss." (side 8)

I sorgen leter Aron, bokas jeg-person, etter fine stunder sammen med faren, i sin hukommelse. Det første han husker er da faren fortalte om sin fars død. Grusomme minner fra Auschwitz under krigen, der han ble tvunget til å begrave sin egen far levende ... Samtidig minnet faren ham om at den dagen han dør, så må Aron lese kaddish, det urgamle jødiske minneordet for henfarne, over ham ... Minnet er likevel fint, fordi dette var et av de sjeldne øyeblikkene der han følte nærhet mellom ham og faren.

Blant farens etterlatenskaper er det lite av personlige minner. Ingen nedtegnede minner fra livet hans, ingen fotografier eller brev. I en gammel koffert finner han imidlertid et brev fra en kvinne med navnet Aurelia Mohr, og det hun skriver i brevet snur opp-ned på det meste han har blitt fortalt. I kofferten ligger det også et manus forfattet av Aurelia - med tittelen "Min historie". Heretter er det hun som er fortellerstemmen, inntil de to siste sidene i boka. 


Aurelia - eller Golda, som hun opprinnelig het - vokser opp i Bratislava i årene 1909 - 1918. Siden skal vi følge henne via barnehjemmet Radost, som hushjelp i Beckov og senere til USA som gift kvinne med et matematisk forskergeni. Hun er sjelden eller aldri lykkelig. Mange ganger har hun lyst til å flykte fra sin skjebne - men uten å ha mot til å gjøre alvor av sine drømmer. Selv om livet hennes ellers er svært hverdagslig og uten preg av egne store bragder, er hele historien om henne en påminnelse om en tidsepoke der kvinner sjelden rådde over sine liv og var prisgitt sin klasse, sin familie eller mangel av sådan, ekteskap osv. Hun går nokså ensom gjennom livet, i likhet med Aron og hans far - som om det hviler en slags arvesynd over dem. Få eller ingen venner, så og si ikke noe sosialt nettverk, ingen tilhørighet noe sted ... Likevel har hun med sine egne ord udødeliggjort seg selv ved å skrive om sitt liv. 

Tilbake sitter Aron, som stiller spørsmål ved om traumer går i arv. 

"Hun var en av disse millioner kvinner, banale i sin normalitet, som fødtes under ufordelaktige omstendigheter på det turbulente 1900-tallet, kvinner som aldri fikk studere eller velge sitt liv, som ofte fikk en ublid behandling av skjebnen, kvinner som levde uten noen sinne å ha levd, de fleste av dem uten å etterlate seg noe, for så til slutt å falle i total glemsel.

Samtidig var Aurelia annerledes. Gjennom sin selvutleverende beretning har hun gitt livet sitt mening, gjort det forståelig og overvunnet døden, vist at det skrevne ord kan gi ansiktet tilbake til de glemte."


Fortellerstemmen i den delen der det er Aron som er bokas jeg-person og den delen der Aurelia er jeg-person, er nokså ulik. Gabi Gleichmann er en glimrende forfatter som har språket i sin makt. I Aurelia-delen er språket enklere enn hva jeg er vant til fra hans hånd, og tidvis oppfattet jeg enkelte sekvenser som litt klisjefylte. Samtidig tenkte jeg at jeg-personen Aurelia var en kvinne uten skolering, og at det var slik hun faktisk forfalte sin historie. Det ville blitt veldig feil dersom hun skulle blitt tillagt et annet språk. Jeg opplevde å bli fanget av historien fra første side, og leste boka nærmest uavbrutt. Hele tiden skjer nye vendinger i historien, som aldri sluttet å overraske meg. Historien er sterk, sår og tidvis brutal. Det handler om "uekte barn" som blir gitt bort, om å være jødisk i en tid der jøder ble stigmatisert og marginalisert, om egentlig å være sigøyner (som var mye verre enn å være jøde), om pillemisbruk og ublidt møte med psykiatrien, om opprørske barn, om ulykkelig ekteskap og utroskap, om drømmer om et helt annet liv ... For ikke å snakke om atombomben ...

Jeg likte denne boka godt! Den når riktignok ikke opp til "Udødelighetens elixir", men det skal uansett mye til. Dersom du liker en god historie, er dette en bok jeg er temmelig sikker på at du vil like!

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 232

ISBN: 978-82-489-2409-8
Boka har jeg kjøpt selv. 

"Systemsprengeren" (Regissør: Nora Fingscheidt)

Når man gir opp et barn

I filmen "Systemsprengeren" møter vi ni år gamle Benni, problembarnet som ingen klarer å håndtere. I den tynne, lille kroppen er det så mye sinne at selv den mest tålmodige til slutt må resignere ... Spørsmålet man som seer helt uunngåelig stiller seg selv er: hva skyldes alt dette ukontrollerte sinnet? Er hun født sånn eller blitt sånn? Er det genene det er noe i veien med, eller er hun så skadet av mangel på omsorg at hun har blitt sånn? Dette barnet som i løpet av sine første leveår har opplevd å få bleier trykket opp i ansiktet sitt - kanskje for å få henne til å slutte å skrike? Nå tåler hun ikke at noen kommer nær ansiktet hennes.

I løpet av den to timer lange filmen får vi kanskje noen svar, men absolutt ingen fasit med to streker under. Bennis mor er aleneforsørger, og hun har to barn til. Hun orker ikke å ha datteren hjemme lenger. Ikke bare er hun ute av stand til å takle datteren, men hun er også redd for at Bennis tilstand skal smitte over på de andre barna. Hun har nemlig allerede begynt å se noen tendenser hos sønnen sin ... 


Etter hvert aner vi at det er noe med moren som i alle fall har bidratt et stykke på vei til at Benni har blitt så dysfunksjonell som hun er. Vekslende varme og kulde, kjærlighet og avvisning, manglende tillit, i det hele tatt mye ambivalens, preger morens væremåte overfor datteren. I det ene øyeblikket lover hun at datteren skal få komme tilbake, for så i neste øyeblikk å trekke seg fra løftene - ute av stand til å ta konfrontasjonen med datteren og hennes skuffelse. Hun bare stikker av, og overlater til "systemet" å ta det ubehagelige. "Systemet" som uten hell har forsøkt å få Benni plassert i fosterhjem. Problemet er bare at ingen vil ha henne. Og hun er for ung til å komme på en lukket institusjon. 

Det er mange ressurssterke mennesker i hjelpeapparatet rundt Benni. De øyner nemlig at det er noe godt i henne, det lille, sårbare og avviste barnet. Dessuten har hun et godt hode. Like fullt - hver gang det ser ut til å gå bra i enkelte situasjoner, dukker det grenseløse i Benni opp, det som gjør at situasjonene like fort tipper over i feil retning og eskalerer rett inn i katastrofen. Da er hun helt ustoppelig, ute av stand til å regulere egne følelser og adferd. Som når noen kommer nær ansiktet hennes, og hun bokstavelig talt eksploderer - som om hun er truet på livet og må forsvare seg for alt i verden. Det hele blir bare så uendelig grelt når motstanderen også er et lite barn, som får hodet sitt dunket i gulvet eller asfalten et utall ganger, og ender på sykehus med livstruende skader. Benni er farlig, både overfor seg selv og andre. Hun er bare ni år. Er det i det hele tatt håp for henne? Er det tilstrekkelig med nok kjærlighet og tillit for å få henne på rett kjøl igjen? 

Jeg ønsker ikke å røpe noe mer av handlingen, men oppfordrer deg til å se filmen selv. Selv ble jeg helt satt ut, og filmen satt i kroppen lenge etterpå. Skuespillerprestasjonene til Helena Zengel som spiller Benni er ganske enkelt formidable! Dette er kanskje den mest krevende barnerollen jeg har sett på film. Man får til fulle erfare hvor skjørt et menneskeliv er og hvor galt det kan gå når et barn ikke får tilfredsstilt sine mest basale behov i tidlig alder. Kanskje dreier det seg om et spesielt krevende barn, som hadde trengt mer ressurser rundt seg i tidlig alder, og hvor hennes mor ganske enkelt kom til kort? Men det kan også være at ambivalens hos mor faktisk er så skadelig - særlig når dette opptrer i en alder der trygghet og faste rammer er alfa og omega for å sikre en normal følelsesmessig utvikling. 

Filmen er tilgjengelig på DVD.

Innspilt: 2019
Originaltittel: Systemsprenger
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: drama
Skuespillere:
Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide
Spilletid: 120 min. 

onsdag 3. juni 2020

Patti Smith: "Apens år"

Personlig og nært

Når Patti Smith kommer ut med en ny bok, er det faktisk bare én ting å gjøre: å hive alt du har i hendene og kaste deg over boka! I alle fall dersom du har det som meg og er blodfan! Og skulle du likevel ikke ha oppdaget henne som forfatter enda, så er det faktisk på høy tid at du nettopp gjør dét! Jeg lover: du blir ikke skuffet!

Det er noen år siden jeg leste memoarbøkene hennes "Just kids" og "M Train" (lenkene peker til mine omtaler av bøkene). I mellomtiden har hun også kommet ut med boka "Om å skrive", men den rakk jeg dessverre aldri å skrive noe om her på bloggen. 


Patti Smith er multikunstner, og i tillegg til å være en enestående forfatter, er hun fremdeles - etter fylte 70 år - en av verdens beste rockemusikere. I juni 2015 var jeg så heldig å få med meg rockekonserten hennes under en Norwegian Wood-festival. Det ble en opplevelse for livet!

"Apens år" er en slags memoarbok hvor handlingen i all hovedsak er lagt til nettopp apens år i henhold til kinesisk astrologi - dvs. fra 8. februar 2016 til 28. januar 2017. Vi følger forfatteren på en reise, som starter på Vestkysten av USA - nærmere bestemt på Dream Motel (som egentlig heter Dream Inn, oppdager hun senere). Det er nyttårsmorgen og hun befinner seg i Santa Cruz. Alt hun bryr seg om er å få seg en god kopp svart kaffe, for noen dranker er hun såvisst ikke. Det er en kaffeløs jakt vi følger, og som til slutt ender på hotellrommet der hun må nøye seg med Nescafé og en elektrisk vannkoker. Noe fryktelig har skjedd. Vennen Sandy har havnet på intensiven etter akutt hjerneblødning. Sandy, som i sin tid var selve årsaken til at hun ble frontfigur i eget band, hvor han og Lenny Kaye fulgte henne i alle år etterpå ... Sorgen over det inntrufne er bunnløs. I en slags drømmetilstand observerer hun omgivelsene, hele tiden med referanse til stor litteratur hun en eller annen gang har fordypet seg i. 


"Eg sat på terrassen min, pakka inn i pledd som ein rekonvalesent i Trolldomsfjellet, og kjende at ei merkeleg hovudpine var i ferd med å bygge seg opp, truleg eit vêromslag." (side 17)

Her observerer hun at stranda nedenfor er forsøplet med godtepapir. Etter hvert skal hun oppdage at godtepapiret med kjente sjokoladeprodusentnavn likevel ikke ligner på originalen. Bokstavene er feil.

I en sekvens - også på jakt etter en god kopp med svart kaffe - havner hun oppi en diskusjon med fremmede om Roberto Bolaños "2666" - en bok hun kan så uendelig mye bedre enn alle de øvrige rundt bordet, men uten behov for å briefe med sine kunnskaper. I stedet lytter hun, stikker inn et spørsmål eller to.

Litteratur, film og musikk betyr alt for henne, og lykken er å komme over sjeldne eksemplarer hun lenge har jaktet på. Derfor oppsøker hun alltid antikvariater på sine reiser. Patti Smith er dessuten en lidenskapelig fotograf, og hun går for sort-hvitt- bilder. Disse bildene er strødd utover i boka, som i hennes foregående bøker, og dette tilfører teksten en helt egen stemning. Da jeg f.eks. kom over et bilde av de eiendommelige trærne som heter Joshua Tree, og som det er en hel nasjonalpark med i California (hvor jeg har vært på en reise), og som at på til har fått tittelen "Kjærleik. Kjærleik. Kjærleik.", kjente jeg at det varmet dypt inne i meg. Og så er det noe med det jordnære i absolutt alt hun skriver. Det er så menneskelig, og det gjør at vi kommer svært, svært nær henne. Hun byr virkelig på seg selv! Det eneste stedet vi ikke kommer inn er antakelig kjærlighetslivet hennes, som jeg uten videre går ut fra at hun har. Det er noe helt spesielt med observasjonene hennes, hvordan hun beskriver disse. Det er også mye tørrvittig humor mellom linjene. 


"Å krysse tidssoner er hardare å takle når ein reiser frå vest til aust enn andre vegen. Det er noko med pacemakerceller. Som ikkje er ein referanse til ei kunstig innretning, men til den delen av sinnet som held oss kroppsleg synkroniserte. Nokre veker på vestkysten hadde defintivt tulla med P-cellene mine. Groggy etter middag, deretter brått lys vaken klokka to om natta. Eg byrja med nattevandring, fanga i stilla. Utan trafikk var lufta påfallande død. Heime igjen, midt i februar, den gløymde månaden." (side 77)

Patti Smith reiser mye, og på reisene er det ikke arkitektur som tiltrekker oppmerksomheten hennes. Derimot er det forfattere, poeter og musikere - som regel døde for lengst, alle sammen. Hun oppsøker steder de har levd, steder de har preget o.l. Som Café A Brasileira, der statuen av den portugisiske poeten Fernando Pessoa sitter majestetisk på en stol utenfor - blant gjestene. Pessoa som er kjent for romanen "Uroens bok" ...

Det er ikke til å komme forbi at skriving opptar Patti Smith. Hun ser tilbake på sine siste møter med Sam, mens han fremdeles var i stand til å skrive. 


"Vi held fram, eg med å lese og transkribere, Sam med å skrive høgt i sanntid. Den meir djuptgåande oppgåva er å redde einsemda. Einsemda ein trengt til å skrive, det absolutte behovet for å krevje desse timane, som om ein blir slyngd gjennom verdsrommet, lik astronauten i 2001, aldri døy, berre halde fram vidare og vidare i filmriket som aldri tar slutt, inn i det uendelege vesle, der The Incredible Shrinking Man framleis krympar og er den evige herskaren i dette universet.
- Vi har blitt eit Beckett-stykke, seier Sam godmodig."
(side 115)

Hva er det som treffer i Patti Smiths litteratur, og nå med "Apens år" spesielt? For mitt vedkommende er det så mye. Det er stemningen i tekstene, alle referansene til litteraturen og filmens verden, måten hun formidler selv de mest hverdagslige ting på, det jordnære og ujålete. Samtidig er hun meget sofistikert i sine subtile beskrivelser, der man må kjenne til visse historiske hendelser for i det hele tatt å henge med. Det er også en fordel at man har interesse for litteratur og film, gjerne for klassikerne. Denne gangen kjente jeg også glede ved å ha vært de fleste stedene hun beskriver fra sine reiser. Flere ganger ble jeg sittende og humre og le, som når hun beskriver innsettingen av presidenten i slutten av januar 2017.

"Det var siste dag i apens år, og den gyldne hanen gol, for den utålelege gulhåra sjarlatanen vart tatt i eid, med handa på Bibelen, mindre kan det ikkje vere, og Moses og Jesus og Buddha og Mohammed såg ut til å vere heilt andre stader." (side 143)


Samtlige bøker av Patti Smith som er utgitt på norsk, er oversatt til nynorsk. Dette høyner virkelig bøkenes litterære kvaliteter, fordi nynorsk er et mye mer poetisk språk enn bokmål. Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen!

Jeg elsket denne boka! Og jeg anbefaler den selvsagt på det aller varmeste! Løp og kjøp!

Utgitt i USA: 2019
Originaltittel:Year of the Monkey
Utgitt i Norge: 2020
Forlag: Samlaget
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 162
ISBN: 978-82-340-0173-4
Jeg har kjøpt boka selv. 

 

I september 2018 var jeg i New York, og
oppdaget plutselig at Patti Smith og datteren
satt på et bord bak oss. Et magisk øyeblikk!

Populære innlegg