Sacha Batthyany: "En forbrytelse i familien"

En historiefortelling som tar pusten fra deg!

Jeg skal ikke påstå at det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka, selv om jeg aldri hadde hørt om forfatteren fra før av. Saken er vel heller den at jeg alltid følger godt med når Forlaget Press gir ut nye bøker. Det skjer ikke for ofte, og erfaringsvis blir jeg sjelden skuffet. En kjapp titt på baksideteksten på herværende bok var tilstrekkelig til at jeg skjønte at denne bare måtte jeg ha. Og boka? Den var utlest i løpet av få timer. Jeg klarte ikke å legge den bort. 

Om forfatteren

Sacha Batthyany (f. 1973) er født og oppvokst i Sveits. Han studerte sosiologi i Zürich og Madrid, og har siden vært redaktør i Neue Zürcher Zeitung og forelest i journalistikk ved journalisthøyskolen i Sveits. Han bor i dag i Washington DC og arbeider som politisk korrespondent for Süddeutsche Zeitung. (Kilde: bokas smussomslag)

Forfatterens foreldre kom i sin tid som flyktninger fra Ungarn, og hele oppveksten hans bar preg av en opplevelse av å bo feil land. Foreldrene slo aldri røtter i Sveits, og flyttet tilbake til Ungarn etter at Muren falt. 

Litt om bakgrunnen for boka

Sacha Batthyany hadde i grunnen nok med sitt eget liv, nyforelsket som han var, da en kollega viste ham en avisartikkel med tittelen "Vertinnen fra helvete". Kvinnen på bildet var ingen ringere enn hans tante Margit - den styrtrike Grevinne Margit von Batthyany. I følge artikkelen skulle hun ha vært delaktig i en massakre på 180 jøder i den østerrikske grensebyen Rechnitz. Her skal hun ha holdt en fest for nazistene etter at det var klart at krigen var tapt. Det ble danset og drukket. Rundt midnatt gikk noen av festdeltakerne ut og drepte de 180 jødene. Først hadde de gravd sine egne graver. Etter hvert som de ble skutt, ble de veltet opp i gravene. Et knippe jøder fikk i oppdrag å grave igjen graven, før de selv ble drept. Deretter fortsatte festen som om ingenting hadde hendt. 

Selv husket han sin tante pga. hennes spisse tunge, som stakk ut når hun snakket, og hennes aversjon mot barn. Tanten som resten av sitt liv bodde i Sveits og levde det glade liv, uten å være preget av noen form for anger eller noe som kunne ligne ... 

"Det var en massakre på 180 jøder som vekket min interesse for familiens historie", skriver forfatteren på side 19 i boka. 

Om forfatterens tanker rundt bokprosjektet

Sacha Batthyany begynte å gjøre undersøkelser, og etter hvert avdekket han flere familiehemmeligheter som hadde vært godt bevart i alle årene som fulgte etter den fryktelige hendelsen. Blant annet fant han ut at et par hevnmord i forbindelse med etterforskningen førte til at innbyggerne i Rechnitz levde i evig angst for gjengjeldelse. Ingen sa noe, og tausheten har holdt seg helt frem til i dag. 

Jeg leste om foreninger for krigsbarnebarn, om mennesker på min egen alder som på grunn av begivenheter som ligger sytti år tilbake i tid, føler seg rotløse, retningsløse, som om de er født i et vakuum. "De har arvet sine foreldres ubearbeidede emosjoner," leste jeg. "Nå prøver de å frigjøre seg fra fortidens lenker." Mange følte seg skyldige fordi de ikke hadde klart å lindre sine foreldres nød og forvirring. Jeg leste om overdreven hardhet mot seg selv, om å skape en illusjon om en intakt verden, om å kompensere for en følelse av at noe manglet. Én skrev: "Jeg vil endelig falle til ro i livet mitt." Og en annen spurte: "Hva slags mennesker har det gjort oss at foreldrene våre tiet, alltid bare tiet?" Jeg kjente meg igjen i disse linjene selv om jeg ikke ønsket å tilhøre noe fellesskap av lidende. Jeg er ingen selvhjelpsgruppe-type. 

"Hver generasjon har sine oppgaver," sto det på en nettside som befattet seg med temaet. "Foreldregenerasjonen brettet opp ermene for å fjerne de ytre ruinene. Å fjerne de psykiske ruinene - det er barnebarnas oppgave." Er det slik? Var ikke alt dette for enkelt? At traumer går i arv, særlig fra besteforeldre til barnebarn, hadde jeg allerede lest om, men jeg ville ikke riktig tro det. Som om bomberegnet min far opplevde som barn, var en unnskyldning for min tidvise melankoli. Som om de ti årene som min bestefar tilbrakte i GULag i Sibir, var årsaken til min særhet. Og likevel var det en forbindelse her, eller var alt dette bare noe jeg innbildte meg? (side 30-31)

Mens Batthyany graver i fortiden, tenker han at motivasjonen hans er "å finne ut hva som egentlig skjedde". Etter hvert skjønner han at sannheten er mer kompleks, og at han gjør det for sin egen del. Kanskje for å bli hel?

Litt om kildene og Ungarns historie

Sacha Batthyanys farmor etterlot seg en del papirer som hun fikk sin sønn og forfatterens far til å love at han skulle brenne etter hennes død. Slik gikk det heldigvis ikke, og etter hvert fikk Sacha tilgang til disse papirene. Her dukker enda flere hemmeligheter opp. Som skjebnen til ekteparet Mandl ... Også de var jødiske. Disse hendelsenes betydning oversteg det faktum at hun selv mistet begge sine barn under krigen, og at mannen hun var gift med tilbrakte 10 år i GULag ... I alle fall ut fra sideantallet i notatene å dømme.

I boka beskrives et føydalsamfunn i Ungarn, som var svært tilbakestående sammenlignet med resten av Europa på den tiden. En intellektuell, kulturell og vitenskapelig elite holdt til i Budapest, og dette var for en stor del jøder. Resten av det ungarske samfunnet besto av et godseieraristokrati, som Sacha Betthyanys foreldre hørte til, og hundretusener av landarbeidere. 

Selv før nazistene kom hadde jødene i Ungarn det vanskelig. Dette skriver også Monica Csango om i sin bok "Fortielser - Min jødiske familiehistorie". Blant annet var det vanskelig for jøder å få lov til å studere, og dette førte til at mange måtte reise utenlands, et tema som også Julie Orringer skriver om i sin fiksjonsroman "Den usynlige broen". (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Gjennom dagboknotatene til Maritta, forfatterens bestemor, og Agnes, datteren til Mandl-ekteparet, får vi innblikk i en tid der store omveltninger skjedde i Ungarn. Tidligere venner ble fiender, alle var seg selv nærmest og det handlet om å overleve. Oldeforeldrene til Sacha kunne ha reddet Mandl´ene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Og hva ville han selv ha gjort i dag, om han ble stilt over for et tilsvarende dilemma? Kanskje ikke han heller? Men mens bestemoren led under sin unnlatelse resten av sitt liv, valgte tante Margit et liv i sus og dus, uten å preges av noen som helst form for samvittighet. 

Mens forfatteren jobbet med boka, reiste han og faren til GULag-leirene i Sibir, der farfaren hans hadde vært i 10 år av sitt liv. Han opplevde at faren tidvis var betenkt. Hva ville det føre til å grave opp alt dette grumset fra fortiden? Hvorfor vekke gamle spøkelser? 

Jeg svarer: "Oppgjør med fortiden er bare mulig om man hele tiden snakker om hva som foregikk. Denne setningen stammer selvsagt ikke fra meg, men fra Hanna Arendt." (side 77)

Hvorfor sa ingen noe?

Etter at Sachas besteforeldre flyktet fra Ungarn til Sveits, var det tante Margit og onkel Ivan som tok dem imot. De var bemidlede og hjalp til med skolegangen til Sachas far, og sørget for at faren fikk seg jobb. Det var kanskje ikke så rart at det ikke var rom for de store konfrontasjonene i familien den gangen? Så mye som de hadde opplevd ... blant annet en krig som fikk mennesker til å oppføre seg som dyr. Skulle de skjære bort den greinen de nå klamret seg til? Var det for mye forlangt?

Undersøkelsene fører forfatteren i kontakt med Agnes og hennes døtre. Agnes overlevde Auschwitz og bosatte seg i Buenos Aires. Det blir et møte som til fulle viser på hvilken måte fortiden og ting som skjedde før vi ble født, fortsetter å definere oss, uten at vi nødvendigvis vet hva dette er. 

Hvor mye av familiens historie fester seg i senere generasjoner?

I ettertid reflekterer Sacha Batthyany over det han har opplevd. Han kjenner seg ikke igjen i tante Margits maktsyke, og deler absolutt ikke hennes sympati med nazistene. Han reflekterer imidlertid over egne holdninger til ulike ting. 

Blir vi ikke lydige og pliktoppfyllende straks det er snakk om å redde eget skinn? Er vi ikke en Sikmanovskij eller Böhme, har vi ikke alle litt Margit i oss?

Vi er riktignok ikke voktere og foretar ingen forhør, men hvordan handler vi i konfrontasjoner som er langt mindre truende enn i kriger? På kontoret for eksempel, når vi vil gjøre et godt inntrykk? Er vi oppriktige nok til å si sannheten, også en ubekvem sannhet? Har vi tatt mennesker i forsvar når de ble mobbet av sjefen vår - eller har vi bare stått og sett på, som de forbipasserende i Budapest da man druknet jødene i Donau? Hadde vi slått et slag for dem fordi de led urett, eller hadde vi tiet, som bestemor? Ville vi tatt sjansen? Er vi villige til å ta noen som helst risiko? For hvem da, i så fall? For hva? (side 256)

Min vurdering av boka

Jeg har en forkjærlighet for bøker som handler om andre verdenskrig og om hva som hendte med menneskene i den forbindelse. Det gis ut mye litteratur om tematikken, men alt er ikke like bra. Innimellom kommer jeg imidlertid over noen perler, som fortjener toppkarakter! Sacha Batthyany´s bok "En forbrytelse i familien" er definitivt en slik bok! Forfatteren har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi.

Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Å finne ut at ens egen slekt har hatt delaktighet i en grusom forbrytelse - for ikke å si flere -  og så velge å skrive bok om det, kan ikke ha vært en helt enkel beslutning. Men Sacha Betthyany har faktisk gjort det, og underveis byr han rikelig på sitt eget følelsesregister, familiens tanker og beveggrunner - før han til slutt på et vis setter inn nådestøtet. For hvor mye handler dette bare om hans familie, og hva ville vi selv ha gjort i en lignende situasjon? Alle som protesterte risikerte ikke bare sitt eget liv, men hele familiens liv. 

Vi kommer tett inn på menneskene underveis i beretningen, og den eneste som det ikke finnes noen formildende omstendigheter rundt, er i grunnen tante Margit, hun med tungen. Historien grep tak i meg, og jeg fant også flere lag enn de som var forfatterens hovedanliggende, men som han også beskriver og funderer rundt. Som hvordan det er å forlate et høyt elsket hjemland, og hvordan lengselen hele tiden lå der og førte til at forfatterens foreldre vendte hjem så snart anledningen bød seg. Det var ikke i Sveits de skulle bli gamle. Det var i Ungarn. 

Dette er slik bok som fortjener all den oppmerksomheten den kan få! Jeg håper at mitt innlegg om boka fører til at mange blir oppmerksom på den! Jeg pleier ikke å dele ut terningkast på bloggen min lenger, men dersom jeg hadde gjort det, ville det blitt en sekser denne gangen. 

Ingen har anmeldt boka enda, men det varer nok ikke så lenge ... 

Utgitt i Sveits: 2016
Originaltittel: Und was hat das mit mir zu tun? Ein Verbrechen im März 1945: Die Geschichte meiner familie
Engelsk tittel: A Crime in the Family
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 292
ISBN: 978-82-328-0081-0
Boka har jeg kjøpt selv

Sacha Batthyany 

Vigdis Hjorth: "Arv og miljø"

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 27 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Dette er et stykke på vei en spoiler - dermed er du advart!

I bokas åpningsscene har faren vært død i fem måneder. I ukene før dødsfallet eskalerte et familiedrama utløst av at foreldrene ønsket å forfordele sine de to yngste barna, Astrid og Åsa, med to hytter på Hvaler. Bokas jeg-person Bergljot og broren Bård er tilbudt smuler i form av latterlig lave verditakster. Bergljot, som for 23 år siden brøt med familien og ikke har brydd seg om å arve i det hele tatt, er likevel sterkt indignert på brorens vegne. Bård kunne nemlig tenke seg å arve en halv hytte på Hvaler ... Det kunne vel egentlig også Bergljot tenke seg, egentlig ... Men aller helst uten selskap av mor og far ... 

Søsknenes mor er sterkt avhengig av far. En gang elsket hun en annen, men hadde ikke mot til å bryte ut av ekteskapet. Hele denne historien har hun belastet sin eldste datter med mens de fremdeles hadde kontakt. Vi blir kjent med en mor som hele tiden setter seg selv i fokus, og hun har særlig ett sterkt virkemiddel: Når livet blir for tungt å bære, forsøker hun å ta livet av seg. Hun sørger riktignok alltid for å bli reddet i tide, og slik gir hun alle en støkk og får dem til å tenke på at de burde gjøre mer som hun ønsker. 

"Hun tok telefonen hviskende. Vent litt, sa hun, det skurret i bakgrunnen som om hun var i et rom med elektriske apparater. Vent litt, gjentok hun, stadig hviskende, jeg ventet. Jeg er på Diakonhjemmet, sa hun, jeg hørte stemmen bedre, summingen var borte. Det er mor, sa hun. Men det har gått bra. Hun er utenfor fare. 

Overdose, sa hun, mor tok en overdose i natt, men det har gått bra, hun er bare veldig sliten". (side 8-9)

Den som får skylden for selvmordsforsøket er Bård, som laget et helvete da han fikk høre at Hvaler-hyttene var overført til Astrid og Åsa. 

Etter hvert som familiekonflikten utvikler seg, følger vi Bergljots tanker, som nærmest fremstår som en stream of consciousness idet vi tas med inn i dypet av hennes følelsesliv og indre tankeunivers. Slik det gjerne blir når hendelser traumatiserer oss, gnager de samme tankene i hodet hennes, om og om igjen. Gang på gang opplever hun at særlig Astrid - for Åsa har kuttet henne ut for mange år siden - dytter henne inn i en slemmerolle, slik at familien om og om igjen skal få bekreftet hvor fæl hun er. Hvordan kan hun avvise moren sin, som er så syk? Og så nå, da hun nesten døde ... 

Bergljot skriver til søstrene. Hun er både lei seg, sint og forbannet. Ikke bare forsøker foreldrene å forfordele to av de fire barna, men søstrene har i tillegg lagt skylden for morens overdose på Bård. Samtidig gikk de selv rundt på Diakonhjemmet og "tok seg godt ut som omsorgspersoner".

"Jeg roet meg, tok et glass vin og fortsatte med at i en av mine siste samtaler med Astrid hadde hun hatt en refleksjon om hvorvidt Bård kunne være sjalu på henne og Åsa. Nei, vi var ikke sjalu, skrev jeg, men vi hadde hatt en veldig annerledes oppvekst enn dem, hadde hatt en annen erfaring med mor og far enn dem. De hadde begge utdannelser som la vekt på rettigheter og likhet for loven, å se begge sider av en sak, og at de nå ikke viste noen vilje til å forstå hvordan Bård og jeg opplevde situasjonen, var nedslående. Så la jeg til: At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg." (side 75)

Historien hennes - elefanten i rommet - snakkes det ikke om, det som er grunnen til at hun har brutt med begge foreldrene ... Bergljot føler det som om historien hennes ikke finnes. 

Familiehemmelighetene ligger der hele tiden, mens foreldrene, Astrid og Åsa later som om disse ikke finnes. Her legges det mye jobb i å sikre at familiefasaden er plettfri, at illusjonen om den lykkelige familien opprettholdes. Det er imidlertid belastende at kontakten med de eldste barna er så godt som fraværende, for hva skal de si når andre spør etter Bergljot og Bård? Familien løser dette på sin måte ved å legge alt på Bergljot. Faren mener at hun er psykopat, moren at hun ikke er etterrettelig og søsknene at hun kun søker oppmerksomhet ... Slik raderes hun ut av kartet. Samtidig bebreider de Bergljot for at hun ikke bare kan komme tilbake igjen, legge alt det andre bak seg. Mens Bergljot føler at det er et være eller ikke være for hennes integritet. Hun kan ikke gå inn i rollen som den umælende datteren og late som ingenting. At hun og broren, som også har sin historie med foreldrene, etter en barndom med vesentlig mindre omsorg enn de to yngre søsknene, skal straffes ved å få mindre arv, kan de ikke finne seg i. 

I og med at boka er så mye omtalt i media, røper jeg neppe for mye når jeg sier at familiehemmelighetene som berører Bergljot handler om incest. Denne boka inneholder dermed en meget sterk historie om hva som skjer i en familie med en slik familiehemmelighet, og hvor alle gjør sitt til at dette skal forbli en hemmelighet som det ikke snakkes om. Bergljot reflekterer over den danske filmen "Festen", der det likevel går godt til slutt etter at farens overgrep overfor sønnene avsløres. Hun mener at dette er feil. I virkeligheten går familier i stykker når incest avsløres. Det er gjerne offeret som ekskluderes fra resten av familien. Når ord står mot ord, er det bare bevisene som teller. Men hvilke beviser er det mulig å fremskaffe 50 år senere? Du skulle gått til politiet, mener moren. Men når ikke en gang moren lyttet til henne, hvordan kunne et barn i alderen 5-7 år komme seg til politiet på egen hånd? Nei, da er det mye enklere å tenke at Bergljot gjør dette "bare for å få oppmerksomhet" ... 

Hvordan kunne moren se en annen vei? Hvordan kunne hun bli i et ekteskap vel vitende om at ektemannen har forgrepet seg på et av hennes barn? Fornektelse er den eneste farbare vei, viser det seg. Samtidig blir vi vitne til en mor som det hefter noe alvorlig ved. Narsissisme? I alle fall ligner det veldig. For moren setter alltid seg selv i fokus, og en gang er hun til og med villig til å ville høre på datteren og hennes historie, fordi det tilfeldigvis kunne tjene hennes egen sak. Morens selvopptatthet er grenseløs, men hun skjønner det ikke selv - heller ikke hvilke konsekvenser handlingene hennes har på andre mennesker. Hun er simpelthen ute av stand til å ta andres perspektiver. Og for Bergljot som ikke blir trodd eller tatt på alvor, handler det til slutt om at de andre kanskje har rett? Er hun paranoid? Er hun gal? Kanskje hun har drømt alt sammen? 

"Og sånn vil Astrid, Åsa og mor at det skal se ut, leste jeg, men så finnes altså disse to andre, brysomme barna som forstyrrer bildet. De er ikke-søte, ikke-hyggelige, av natur? Eller finnes det en grunn til at de to eldste av mors og fars fire barn ikke har frekventert Bråteveien og Hvaler på den samme måten som de to yngste?

Fy, sa mor, fy for skam, sa mor.

Forsoning, må min søster Astrid vite, holdt jeg fram, som jobber med menneskerettigheter, sa jeg, kan bare skje når alle parter i en konflikt får lagt fram sin historie, og at historien ikke foreldes, burde hun også vite, som har jobbet med konflikten på Balkan. Men senest i forgårs sa Astrid til meg at hun ikke kunne forstå at Bård som snart er seksti år, ikke kunne legge barndommen bak seg, helt uten forståelse for at hans historie, hans barndom finnes i hans kropp som livshistorie, hans egen, den eneste.

Fy, sa mor, for noe tull, sa mor, for noen løgner!" (side 196-197)

Og så på side 251:

"Jeg drømte at jeg var i mine barndomstrakter, jeg gikk sammen med mor nedover Eiketunet og ville forklare henne hvor mye jeg hadde å bale med, hvor mye jeg strevde, men hun hørte ikke, ville ikke høre, ville ikke skjønne, snakket bare om sine egne ting, og jeg tenkte: Nå må jeg flytte hjemmefra. Og så, like etter: Men det kan jeg jo ikke, jeg er bare fem år." 

På et tidspunkt i livet bestemte Bergljot seg for å gå i terapi. Hun fortalte dette til foreldrene, hvorpå faren utbrøt at hun skulle da vel ikke gå i terapi! Som om det var maktpåliggende å forhindre at fortidens ugjerninger skulle stige opp til overflaten ... Bergljot kunne heller ofres, deres eldste datter kunne heller gå til grunne ... enn å få den hjelpen hun trengte for å bearbeide det som tross alt hadde funnet sted. Så destruktivt er mønsteret i en familie der grenser er overskredet, der alt handler om å redde sitt eget skinn, der det dypest sett handler om hvem som skal overleve ... 

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest eller hatt dette på nært hold for å få utbytte av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk. Dette gjør det hele meget eksistensielt, fordi det ikke finnes verre svik i relasjonen mellom barn og foreldre enn incest.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser! 

Andre bloggere som har skrevet om romanen er Groskro´s Verden, Tine sin blogg, Med bok og palett, Artemisias Verden, Ellikken, Reading Randi og Moshonista. Dessuten har VG ("En fryd å lese"),  NRK ("Glitrende Hjorth"), Dagsavisen ("Dissekerer arvesynden") og Klassekampen ("Meningens lys"). I tillegg har det vært en rekke debattinnlegg om boka, men som jeg må innrømme at jeg egentlig opplevde som uinteressante. Særlig etter å ha hørt Vigdis Hjorth snakke om boka i et Podcast på forlagets nettsider, der hun uttaler at hun er mer opptatt av tematikk enn i å legge mye energi i å finne et annet rom å fortelle sin historie i, hvor det ikke så lett kan trekkes paralleller til eget levd liv. Boka handler ikke om henne, men det er klart at hennes eget levde liv påvirker hva hun er opptatt av å skrive om. Hun tror at alle forfattere henter mye fra sitt eget liv når de skriver bøker. Det gjør også hun, uten at det dermed handler om selvbiografi. Mye falt på plass for meg etter at jeg hadde hørt dette. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 343
ISBN: 978-82-02-53240-6
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Vigdis Hjorth (Foto: Kjell Ruben)

Patrick Gale: "En tvers igjennom god mann"

En "ny" forfatter å få opp øynene for!

Patrick Gale (f. 1962) er i dag bosatt i Cornwall - nærmere bestemt Land´s End - i England, og der legger han for en stor del handlingen i sine romaner. Han debuterte som forfatter i 1985, og siden har han utgitt til sammen 19 romaner. Han omtales som en "National Treasure" med sin stille, intelligente, klare og humoristiske stil, kan vi lese på bokas smussomslag. I den senere tid har han utgitt nye bøker hvert tredje år.

Herværende roman utkom i England i 2012 under tittelen "A Perfectly Good Man". Det er ikke veldig lenge siden boka utkom på norsk. "Notes from an Exhibition" fra 2007 utkom på norsk i 2013 under tittelen "Notater fra en utstilling". Den boka leste jeg og omtalte her på bloggen i fjor (linken fører til min omtale). Så godt likte jeg denne boka at jeg i min omtale ga uttrykk for at jeg håpet at flere av hans bøker ville bli oversatt til norsk. Min begeistring førte også til at radaren var ute med en gang jeg kom over en ny bok av samme forfatter. Så langt er det bare disse to bøkene som er oversatt til norsk. 

Mens en kunstnerisk bipolar mor og hennes barn er sentral i "Notater fra en utstilling", handler "En tvers igjennom god mann" om presten Barnaby Johnson og hans nærmeste. Boka er bygget opp slik at kapitteloverskriftene angir hvem sin historie vi får høre samt alderen på vedkommende. Barnaby er altså hovedrolleinnehaveren i boka, men i tillegg møter vi hans kone Dorothy, datteren Carrie, adoptivsønnen Jim (eller Puck), Lenny, Modest Carlsson og Nuala. Vi får ikke vite når handlingen finner sted, men vi følger altså Barnaby gjennom en periode på mer enn 50 år - fra han er 8 til han er 60 år. Jeg fikk en fornemmelse av at slutten er lagt opp til vår tid, selv om det er få knagger å henge dette på. (Ble det f.eks. ikke nevnt en snapchat et sted?) 

Handlingen hopper frem og tilbake i tid, og det gjelder derfor å holde tunga rett i munnen underveis. F.eks. er det viktig å holde rede på at Dorothy er en håndfull år yngre enn mannen sin, at Carrie blir født nokså raskt etter at de har giftet seg og at hun er rundt 10 år da adoptivsønnen Jim kommer inn i deres liv. Lenny blir født ca. 5 år etter dette, dvs. da Barnaby er rundt 40 år. Holder man ikke rede på dette, kan nemlig kapittelvekslingen og hopping frem og tilbake i tid bli svært forvirrende. 

Allerede i åtteårsalderen får Barnaby beskjed om ikke tro at han alltid må være så god, fordi dette gjør det vondt å se på ham. Like fullt skal det bli akkurat dette som særpreger hans liv. Men hvor god og uplettet går det egentlig an å vandre gjennom et helt liv? Uten et eneste lite feilskjær? 

Mens historien rulles opp, og hemmelighetene skrelles av lag for lag, skjønner vi at det selv i den beste familie alltid "er" noe. Noe som ikke tåler dagens lys, noe vi helst vil glemme og gjemme bort, fordi vi ellers risikerer å bli overveldet av skamfølelse. Familien Johnson er intet unntak. Det er med nød og neppe at det blir noe mellom Barnaby og Dorothy også, fordi Dorothys mor ikke ønsker at hun skal bli en prestekone, med alle de forsakelser som følger med en slik rolle. Ektemannen er mer sognebarnas enn han noen gang blir hennes, alltid er det arbeidsoppgaver som må gå foran hennes behov. Ektemannen er så lite hjemme at han knapt vet hva som kreves av praktiske gjøremål i et hjem. Den en gang blomstrende kjærligheten tørker fortere inn enn noen av dem kunne ha forutsett, og grunnene til dette er flere. 

Etter hvert som barna kommer på banen, blir også Dorothy mer og mer diffus i familien. Hun er bare en som er der, en som blir tykkere og tykkere. Hun gjør aldri noe skandaløst, fremmer aldri egne behov, står alltid til tjeneste for andre. Forholdene ligger sånn sett godt til rette for at barna skal få blomstre. Så hvorfor gjør de ikke det likevel? Og hvor kommer egentlig Lenny inn i bildet? Han hvis ungdomsopprør består i å konfirmere seg, oppvokst som han er med en enslig mor og utlending i det lille cornish-samfunnet, en mor som aldri setter sine ben i en kirke ... Og som ender sitt unge liv så tragisk i selvmord. Et selvmord som får stor betydning for det som skjer med familien Johnsson ... 

Patrick Gale skriver om mennesker i krise med en slik innlevelse at det gjør vondt, uten at han faller for fristelsen til å dra det hele ut i banaliteter eller klisjéer. Denne gangen opplevde jeg til å begynne med oppbyggingen av historien som tung og vanskelig å få tak på. Denne følelsen varte imidlertid bare i de bortimot første hundre sidene, og forsterket seg nok også for mitt vedkommende fordi jeg (av årsaker som ikke hadde noe med boka å gjøre) ikke helt fikk kontinuitet i lesingen. De siste nesten 300 sidene slukte jeg derimot - nesten ute av stand til å legge fra meg boka. Mest av alt er jeg full av beundring over at forfatteren klarer å leve seg inn i og beskrive de mest forskjellige skjebner på en så overbevisende måte som han gjør. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg savnet en mer tydelig morsskikkelse i boka. Vi blir aldri riktig kjent med Dorothy slik hun utviklet seg etter hvert. Et par kapitler til om henne hadde faktisk gjort seg. mtp. helheten. Livet er ikke enkelt for noen, og akkurat dette får Patrick Gale frem på en glitrende måte. 

Jeg vil hevde at denne boka skiller seg godt ut fra den gjengse såkalte bestselgerlitteraturen. For det første er språkføringen god og Gale viser med all tydelighet at han har god psykologisk innsikt i mellommenneskelige problemstillinger. Han opererer med et nyansert persongalleri, der ingen er bare snille eller bare slemme. Det er heller ikke presten Barnaby, selv om han prøver så godt han kan å være en tvers igjennom god mann. Jeg anbefaler denne boka varmt, og håper at flere får øyene opp for Patrick Gales forfatterskap. 

Utgitt i England: 2012 
Originaltittel: A Perfectly Good Man
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland 
Antall sider: 384
ISBN: 978-82-7488-427-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside

Patrick Gale (Foto: ukjent)

Lars Mytting: "Svøm med dem som drukner"

Fascinerende historie, men noe langdryg ...

Lars Mytting (f. 1968) er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt to romaner og en sakprosa-bok. "Hestekrefter" utkom i 2006.  "Hel ved", som utkom i 2011, ble tidenes salgssuksess. Den siste romanen hans - "Svøm med dem som drukner" - fikk nylig Bokhandlerprisen. 

"Svøm med dem som drukner" handler om Edvard Hirifjell, som er 23 år i bokas åpningsscene. Han vet ikke mer om sin fortid enn at foreldrene hans omkom i en gasseksplosjon i Frankrike i 1971. De eneste slektningene Edvard da hadde, var besteforeldrene, og de tok seg av ham. Han vokste opp på deres gård i Gudbrandsdalen, og lærte alt han trengte å vite om gårdsdrift.

Bestemoren døde da Edvard var liten. Da bestefaren, som ikke har vært den mest meddelsomme, også dør, og Edvard dermed er uten andre slektninger, kommer han over noen papirer som kan kaste lys over fortiden. Han bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde. 

Jakten på sannheten om fortiden fører Edvard i første omgang til Shetland. Der skal angivelig bestefarens bror Einar befinne seg. Bestefaren og Einar kom i sin tid i en alvorlig konflikt med hverandre, og etter dette hadde de ingen kontakt. I alle fall ingen kontakt som Edvard kjenner til ... Etter hvert fører jakten på sannheten om fortiden ham også til Frankrike. 

Underveis avdekkes den ene familiehemmeligheten etter den andre, og Edvard opplever både kjærlighet, en øy det viser seg at han er arving til, en hemmelig skatt og mer til. Blant annet hendelser som har sammenheng både med første og andre verdenskrig. Det er sånn sett en fantastisk historie som rulles opp, og som gjør at man bare må lese videre. Eller som i mitt tilfelle: høre videre. Løsningen som serveres til slutt var noe av det mest fascinerende med hele boka, slik jeg opplevde dette. Slutten overrasket meg. 

Jeg ble likevel ikke overvettes begeistret for denne boka. Årsaken til dette er først og fremst at jeg opplevde fremdriften i boka som for langsom og langdryg i en del sekvenser, nesten på grensen til det kjedelige. Det blir for mange ord og omstendelige forklaringer. Lite eller ingenting overlates til leserens fantasi. En del svulstigheter irriterte meg dessuten underveis. Boka hadde kledd en strammere regi, hvor minst 100 sider hadde vært skrellet bort. Nå er jeg en leser som liker antydningens kunst og at det er noe undertekst igjen som jeg kan tolke. Jeg misliker at alt blir forklart i detalj. Med dette utgangspunktet ble noe av lesegleden ødelagt, og dette gjorde boka til bare en nokså middels opplevelse. Når det er sagt trigges jeg som regel alltid når handlingen har sammenheng med en av verdenskrigene i det 20. århundre. Jeg var derfor aldri i tvil om at jeg ønsket å få vite hvordan det hele endte. Slutten reddet rett og slett boka.

Axel Aubert leser boka med stor innlevelse og god diksjon! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgave)
Oppleser: Axel Aubert 
Spilletid: 12 t 50 min. (472 sider)
ISBN:  9788242161567 (lydfil)
Forfatterens egen nettside
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget

Lars Mytting (Bildet har jeg lånt fra denne nettsiden)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 13. september 2014 - Solid håndverk - "Neste gang håper jeg ... at Mytting høvler vekk all overtydelig symbolisme og går rett til kjernen." Terningkast fire.
- Aftenposten v/Rune Hallheim - 5. september 2014 - Ny Mytting-suksess etter "Hel ved" - Den episke romanen sliter alltid med sin forutsigbarhet, med dramaturgien som bestiller neste påfunn fra forfatteren. Denne boken er så velsignet velskrevet at selv de mest vidløftige vendinger blir logiske og akseptable milestener i en kronglete historie. Dypsindig er det ikke, men skarpt nok sett til at verden, og særlig den delen av den som befinner seg i Gudbrandsdalen, trer frem som et tydelig og troverdig dikterunivers.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. september 2014 - Ambisiøs røverroman - Men hvorfor må Mytting banke inn sine sjelelige bilder som om leseren skulle være døv og blind? ... Det blir som om forfatteren ikke stoler på at jeg som leser kan trekke noen assosiasjoner selv. Han må sikre seg at det nettopp ikke ligger noe ufordøyd mellom linjene. Og der skiller han seg fra de store stilistene, de som vet å si mye med få ord. Fine tilløp finnes i blant, helst når et konkret arbeid beskrives, men så snart det er følelser inne i bildet, trampes det rundt med elefantføtter.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 12. september 2014 - Finsnekring - Hvert år kommer det en roman eller to som man trygt kan anbefale markedet på jakt etter mursteiner å gi i julegave til slektninger og venner som liker å lese. «Svøm med dem som drukner» er den type roman.
- Aftenbladet v/Steinar Sivertsen - 7. november 2014 - Jakten på familiegåter - Fascinerende, sanselige, dramatiske scener fins i hopetall. Men den som håper på en undertekst av ukjent og muligheten til meddiktning, vil lete forgjeves.
- Tine sin blogg - 12. oktober 2014 - Etter å ha lest denne boken vil jeg reise til Shetland. Måten han skildrer steder og mennesker på, gjør det så levende at det ikke er vanskelig å føle at du er med der det skjer. Dette blir nok en bok vi vil høre om i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, en bok jeg ikke nøler med å anbefale videre.
- Artemisias Verden - 5. desember 2014 - Jeg forstår at Myttings roman slår an blant norske lesere. Han skriver i et språk folk forstår (selv om similes og metaforer er så utbredt at det bare er et tidspørsmål før en standupkomiker finner på å parodiere boka), det er ellers jordnært og mye av handlingen handler om gårdbrukerlivet, landsbygda, vanlige folk med spesielle historier, skogen, naturen- det urnorske, som ligger i folkesjela. Krigen er sentral og det treffer også mange. Edvards bestefar og grandonkel var på hver sin side under 2.verdenskrig, noe som er en del stor del av konflikten i romanen. Edvards mor ble født i en fangeleir, hvor bestemora Isabell døde. Alt i alt, så synes jeg dette var god underholdning. En god historie skal man ikke kimse av.
- Bok & Bøker - 11. oktober 2014 - Nå har jeg altså hørt lydbok-utgava, lest av Axel Aubert. Han leser godt og med passe innlevelse- lydbøker skal ikke være overdramatiserte! Men. Det er et lite men her. Når det kommer til dialoger, skjer det noe rart. Gamlepresten blir en knirkete fintrønder, uten at jeg kan huske at han blir omtalt som annet enn gamlepresten, uten noe geografisk tilknytning til Trøndelag. Agnes Brown og dama på utenlandstjenesten hos opplysningen lider litt samme skjebne, mens den ungjenta han møter på Shetland blir hektisk og får litt preg av å være i overkant knapp, sur og snerpete- noe som ikke passer særlig godt til ordene og handlingene hennes. Heldigvis er består boka aller mest av Edvards tanker og observasjoner, så disse irritasjonsmomentene får ikke ødelagt lytteopplevelsen ;o)
- Heartart - 10. oktober 2014 - Handlingen tar oss igjennom utallige tråder som skal nøstes opp i familie fortiden til hovedkarakteren, før vi får klarhet i hendelsene og crescendoet av en interessant og spennende historie som på siste side avslutter det hele.Jeg må gi mine beste skussmål, for dette er rett og slett mesterlig! Og jeg er sikker på at du kommer til å elske "Svøm med dem som drukner", det gjorde i hvert fall jeg!
- Anettes Bokboble - 12. november 2014 - Jeg leste en gang et vakkert dikt som sluttet med "ingen ord kan yte deg rettferdighet", og akkurat slik føler jeg det overfor denne boken. Den var fantastisk vakker og overveldende, og jeg mistet nesten pusten av setningene og avsnittene som tilsammen fikk meg til å se alt så mye klarere. Aha-opplevelsene sto i kø, og gråten lå på lur. Jeg kunne ikke vente med å lese mer, men kjente hele tiden på panikken ved tanken på å bli ferdig med boken.
Vær så snill ... gå ikke glipp av denne!!!
- Mellom linjene - 15. november 2014 - Årets mest oppskrytte roman? -Svøm med dem som drukner er ein slik roman som får meg til å føle meg undervurdert som lesar. Det blir for mange brot med den klassiske skriveregelen «Show, don’t tell». Og med for mykje telling og for lite showing, for mange sjølvkommenterande avsnitt og for mange analyser, blir det intrikate plottet og spenninga mellom karakterane – som i utgangspunktet er komplekst – brote ned. Forteljarstemma er overivrig og overanalyserande. Dermed blir eg som lesar litt irritert over at alt skal forklarast og potensialet i sjølve forteljinga druknar i usannsynlege tolkningar og vurderingar som ikkje passer inn med den kunnskapen hovudpersonen har på det aktuelle tidspunktet ...
- Bentebing´s Weblog - 31. desember 2014 - Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…

Victoria Bø: "Teresa Birnas bortgang"

Besnærende om jakten på identitet og arv

Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal. 

"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi"). 

Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette. 

Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ... 

Utsikt utover Praha (Foto: RMC)

Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husker Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ... 

"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)

Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.

"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)

Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ... 

Utsikt fra Karlsbrua opp mot slottet en tidlig
morgentime (Foto: RMC)

Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk. 

Det astronomiske uret på gamletorget
(Foto: RMC)

På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre. 

Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende. 

Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha. 

Utgitt: 2013
Forlag: Schibsted
Antall sider: 205

Victoria Bø (Foto: John Gjertsen)

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Ukjent terreng - "Teresa Birna bortgang - igjen .." 03.02.2013
- Beathes bokhylle - "Bokomtale + giveaway: Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø" - 30.01.2013