"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)

Per Fugelli ved familiens hus i Røst.

I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 

En livsbejaende mann!

Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 

En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.

Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et så eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

Simone de Beauvoir: "En lett og rolig død"

Om det vanskelige mor-datter-forholdet


Utgitt i Frankrike: 1964
Utgitt første gang på norsk: 1982
Denne utgaven utgitt: 2000
Originaltittel: Un mort très douce
Oversatt fra fransk: Bente Christensen
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 94

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og døde i 1986. I løpet av sitt liv markerte hun seg som en eksistensialistisk filosof, feminist og forfatter, og hennes livsledsager gjennom mange år var den kjente filosofen Jean-Paul Sartre.

I denne lille boka - "En lett og rolig død" - beskriver Simone de Beauvoir sin egen og søsterens siste tid sammen med deres døende mor på midten av 1960-tallet. Samtidig som vi følger den ubønnhørlige prosessen frem til morens død, gjør forfatteren mange tilbakeblikk på morens liv underveis, også på deres nokså kompliserte forhold. Moren hadde begrensede muligheter til å realisere seg selv, og det forhold at hun i likhet med mange av kvinnene i sin generasjon "ofret seg" for mann og barn, var ikke uten omkostninger verken for henne selv eller dem hun hadde rundt seg. Å vokse opp med en mor som mener at hun har gjort "alt" for deg, er mildest talt ingen spøk. "Simone de Beauvoirs mor er et eksempel på en slik kvinne; hun har ingen annen utvei til å gjøre seg selv viktig enn å tyrannisere barna sine", skriver oversetter Bente Christiansen i forordet til boka.

Samtidig som det er en vedmodig historie som fortelles, må jeg likevel innrømme at mange av beskrivelsene forfatteren gjorde av moren, fremkalte latteren hos meg. Kanskje nettopp latteren, fordi det er noe patetisk over det hele, og også veldig gjenkjennelig. Som når hun på side 35 skriver:

"Hun var i stand til å glemme seg selv for min far og for oss uten å gruble over det. Men ingen kan si: "Jeg ofrer meg" uten å føle bitterhet. En av motsigelsene hos mamma var at hun trodde på det edle i å ofre seg samtidig som hun hadde lyster, antipatier og ønsker som var altfor sterke til at hun ikke skulle avsky det som hindret henne."

Og videre på side 40:

"Av stolthet og av prinsipp ville hun ikke kreve noe; deretter klaget hun over at hun fikk for lite."

Mens Simone sitter på morens dødsleie, analyserer hun de følelsene dette fremkaller hos henne. På mange måter kan man si at det er nettopp dét boka handler om. Fra å ha vært i opposisjon til sin mor gjennom et helt liv - en mor som gjerne hadde sett at datteren hadde levd et noe mer konvensjonelt liv uten skandaler - skjer det en slags forsoning på slutten. Men når hun på side 62 beskriver sin egen og morens lammende virkning på hverandre, er det ganske enkelt genialt:

"En dag sa hun til meg: "Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig ..." Vi snakket om disse misforståelsene, men helt generelt. ... jeg lovet meg selv at denne gangen skulle jeg finne konversasjonstemaer, et sted vi kunne være enige. Etter fem minutter var slaget tapt: vi hadde så få felles interesser! Jeg bladde i bøkene hennes: vi leste ikke de samme. Jeg fikk henne til å snakke, jeg lyttet til henne, jeg kommenterte. Men fordi hun var min mor, mislikte jeg de lite hyggelige bemerkningene hennes mer enn om de var kommet fra en annen munn. Og jeg var like forknytt som da jeg var tyve, og hun forsøkte - på sin vanlige klossete måte - å være fortrolig: "Jeg vet at du ikke synes at jeg er intelligent. Men det er i alle fall fra meg du har din vitalitet, det er jeg glad for." Jeg ville så gjerne sagt meg enig i det siste hun sa, men begynnelsen av setningen fikk meg til å vike tilbake. Slik lammet vi hverandre gjensidig. Det er alt dette hun mente da hun festet blikket på meg: "Du skremmer meg, du." "

Denne lille boka ble jeg rett og slett glad i underveis. Jeg tygget og dvelte ved setningene, og leste svært langsomt for å være sikker på at jeg fikk med meg alt - også det som sto skrevet mellom linjene. Og når forfatteren avslutter boka med å snakke om døden som noe unaturlig, ja at det faktisk ikke finnes noe som kan karakteriseres som en "naturlig død", så satt jeg faktisk og nikket og var enig. Det er så mange bunner i denne boka. Skal man fortelle den døende om at vedkommende faktisk er døende, eller bør man la ham/henne være uvitende helt til det siste? Og hvor langt skal man strekke seg i å forlenge et uverdig liv? Heldigvis slapp Simones mor å lide i det uendelige, men problemstillingene var absolutt aktuelle underveis. Men mest av alt bet jeg meg merke i forfatterens beskrivelse av de ulike veivalgene hun og moren hadde gjort i livet, og hva dette hadde gjort med deres relasjon.

En tankevekkende liten skatt av en bok, som fortjener terningkast fem!