Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten døden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten døden. Vis alle innlegg

søndag 30. september 2018

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)


Per Fugelli ved familiens hus i Røst.
I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 


En livsbejaende mann!
Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 


En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.
Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

søndag 13. mai 2018

Bernhard Ellefsen: "Imot døden. Om fortvilelsens litterære fellesskap"

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese. 

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet). 

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen. 

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken. 

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18) 

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v. 

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?). 

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.  

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen. 

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer. 

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt! 

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

(I ettertid har jeg blitt oppmerksom på et innlegg av Bernhard Ellefsen i Aftenposten datert 8. mai 2018, der han tar til motmæle mot Atle Christiansens påstand om at frykten for å fø er et overklasse- og luksusproblem. Les det!)

Utgitt: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 141 sider
ISBN: 978-82-02-58113-8
Jeg har kjøpt boka selv


Bernhard Ellefsen (Foto: Anna-Kulia Granberg/Blunderbuss)

tirsdag 15. februar 2011

Simone de Beauvoir: "En lett og rolig død"

Om det vanskelige mor-datter-forholdet


Utgitt i Frankrike: 1964
Utgitt første gang på norsk: 1982
Denne utgaven utgitt: 2000
Originaltittel: Un mort très douce
Oversatt fra fransk: Bente Christensen
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 94

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og døde i 1986. I løpet av sitt liv markerte hun seg som en eksistensialistisk filosof, feminist og forfatter, og hennes livsledsager gjennom mange år var den kjente filosofen Jean-Paul Sartre.

I denne lille boka - "En lett og rolig død" - beskriver Simone de Beauvoir sin egen og søsterens siste tid sammen med deres døende mor på midten av 1960-tallet. Samtidig som vi følger den ubønnhørlige prosessen frem til morens død, gjør forfatteren mange tilbakeblikk på morens liv underveis, også på deres nokså kompliserte forhold. Moren hadde begrensede muligheter til å realisere seg selv, og det forhold at hun i likhet med mange av kvinnene i sin generasjon "ofret seg" for mann og barn, var ikke uten omkostninger verken for henne selv eller dem hun hadde rundt seg. Å vokse opp med en mor som mener at hun har gjort "alt" for deg, er mildest talt ingen spøk. "Simone de Beauvoirs mor er et eksempel på en slik kvinne; hun har ingen annen utvei til å gjøre seg selv viktig enn å tyrannisere barna sine", skriver oversetter Bente Christiansen i forordet til boka.

Samtidig som det er en vedmodig historie som fortelles, må jeg likevel innrømme at mange av beskrivelsene forfatteren gjorde av moren, fremkalte latteren hos meg. Kanskje nettopp latteren, fordi det er noe patetisk over det hele, og også veldig gjenkjennelig. Som når hun på side 35 skriver:

"Hun var i stand til å glemme seg selv for min far og for oss uten å gruble over det. Men ingen kan si: "Jeg ofrer meg" uten å føle bitterhet. En av motsigelsene hos mamma var at hun trodde på det edle i å ofre seg samtidig som hun hadde lyster, antipatier og ønsker som var altfor sterke til at hun ikke skulle avsky det som hindret henne."

Og videre på side 40:

"Av stolthet og av prinsipp ville hun ikke kreve noe; deretter klaget hun over at hun fikk for lite."

Mens Simone sitter på morens dødsleie, analyserer hun de følelsene dette fremkaller hos henne. På mange måter kan man si at det er nettopp dét boka handler om. Fra å ha vært i opposisjon til sin mor gjennom et helt liv - en mor som gjerne hadde sett at datteren hadde levd et noe mer konvensjonelt liv uten skandaler - skjer det en slags forsoning på slutten. Men når hun på side 62 beskriver sin egen og morens lammende virkning på hverandre, er det ganske enkelt genialt:

"En dag sa hun til meg: "Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig ..." Vi snakket om disse misforståelsene, men helt generelt. ... jeg lovet meg selv at denne gangen skulle jeg finne konversasjonstemaer, et sted vi kunne være enige. Etter fem minutter var slaget tapt: vi hadde så få felles interesser! Jeg bladde i bøkene hennes: vi leste ikke de samme. Jeg fikk henne til å snakke, jeg lyttet til henne, jeg kommenterte. Men fordi hun var min mor, mislikte jeg de lite hyggelige bemerkningene hennes mer enn om de var kommet fra en annen munn. Og jeg var like forknytt som da jeg var tyve, og hun forsøkte - på sin vanlige klossete måte - å være fortrolig: "Jeg vet at du ikke synes at jeg er intelligent. Men det er i alle fall fra meg du har din vitalitet, det er jeg glad for." Jeg ville så gjerne sagt meg enig i det siste hun sa, men begynnelsen av setningen fikk meg til å vike tilbake. Slik lammet vi hverandre gjensidig. Det er alt dette hun mente da hun festet blikket på meg: "Du skremmer meg, du." "

Denne lille boka ble jeg rett og slett glad i underveis. Jeg tygget og dvelte ved setningene, og leste svært langsomt for å være sikker på at jeg fikk med meg alt - også det som sto skrevet mellom linjene. Og når forfatteren avslutter boka med å snakke om døden som noe unaturlig, ja at det faktisk ikke finnes noe som kan karakteriseres som en "naturlig død", så satt jeg faktisk og nikket og var enig. Det er så mange bunner i denne boka. Skal man fortelle den døende om at vedkommende faktisk er døende, eller bør man la ham/henne være uvitende helt til det siste? Og hvor langt skal man strekke seg i å forlenge et uverdig liv? Heldigvis slapp Simones mor å lide i det uendelige, men problemstillingene var absolutt aktuelle underveis. Men mest av alt bet jeg meg merke i forfatterens beskrivelse av de ulike veivalgene hun og moren hadde gjort i livet, og hva dette hadde gjort med deres relasjon.

En tankevekkende liten skatt av en bok, som fortjener
terningkast fem!

Populære innlegg