Da nyheten om at det skulle bli film av Utøya-tragedien kom, ble det mobilisert en underskriftkampanje mot at det i det hele tatt skulle lages film. Protestene var rettet mot Netflix´ produksjon av filmen "Norway" med Paul Greengrass som regissør.
Jeg har ikke fanget opp at det har vært noen tilsvarende underskriftkampanje mot Erik Poppes Utøya-film. Likevel er det de som mener at det er for tidlig med film nå. Det har allerede blitt skrevet enormt mange bøker om 22. juli, og selv har jeg lest et lite knippe av dem. Spesielt Åsne Seierstads "En av oss - En fortelling om Norge" er svært sentral. Det er visstnok også denne boka Greengrass baserer sin film på.
Film er et mye sterkere medium enn litteratur. Det fikk jeg erfare da jeg valgte å se "Utøya 22. juli" på kino i går, en dag etter Norgespremieren på norske kinoer. For ofrene vil det nok alltid være for tidlig med en slik film. Jeg som ikke var der selv kjente på at det var på tide at også filmprodusentene kommer på banen. Dette forutsetter selvsagt at historiene som skal gjenfortelles, behandles med den dypeste respekt og ikke gjøres om til underholdning. Dersom jeg hadde opplevd dét i går, ville jeg reist meg og gått. Det gikk selvsagt ikke slik. Noe annet forventet jeg heller ikke når en så seriøs regissør som Erik Poppe står bak. Jeg satt heller ikke og ble "underholdt" i går. Derimot fikk jeg nærkontakt med hvordan det må ha vært på Utøya den 22. juli for nesten syv år siden ... hvordan det må ha vært å være der og vente de litt mer enn 70 minuttene det tok før politiet kom - mens den ene etter den andre ble skutt rundt dem ...
"Utøya 22. juli" er filmet i ett eneste langt opptak. Dette ble gjort for å holde skuespillerne i en sammenhengende boble, har Erik Poppe uttalt. Vi merker det også underveis i filmen. Intensiteten, skytingen som aldri stopper, de eviglange minuttene, uroen rundt hva som skjer og spekulasjonene rundt hvor mange det egentlig er som går rundt og skyter.
I filmens åpningsscene har Kaja fått en oppringning fra sin mor, som er engstelig for henne siden det har vært en eksplosjon i Oslo. Hun vil at datteren og søsteren Emilie skal komme hjem. Med blikket rettet mot oss sier Kaja at "dere vil aldri forstå", før hun fortsetter og sier at "vi er trygge - vi er jo på en øy, mamma!" Helt intuitivt oppfattet jeg det første utsagnet som at vi som satt i salen og skulle følge det som kom, aldri ville forstå ... uansett ...
Noen ungdommer er samlet rundt en vaffel-stasjon. Her spekulerer de på om det er en gasseksplosjon eller terror som har funnet sted i Oslo. Issa (spilt av Sorosh Sadat) er bekymret, og håper ikke at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Han har åpenbart opplevd krig, og dette kommer til nytte senere når skytingen begynner på Utøya. Han er da helt klar på at det er ekte skudd de hører, og ingen øvelse.
Noen ungdommer kommer løpende i panikk, og mange velger å flykte inn i skogen. Andre tar seg inn i storsalen - inntil dette ikke lenger oppfattes som trygt. Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av hvordan filmen er lagt opp, men usikkerheten rundt hvem det er som skyter, at noen har sett at det er politiet som står bak og det forhold at de ikke vet hvor mange det er, gjør at ingen gjemmesteder blir ansett trygge nok.
Jeg tok ikke tiden, men det kan ikke ha vært langt unna de drøyt 70 minuttene det tok fra skytingen begynte til redningen kom, som ble gjengitt i filmen. Dermed kjente vi på kroppen hvor utrolig lenge det var å vente for de livredde ungdommene. Ingen autentisk historie er gjengitt, men historiene som er diktet frem i denne filmen er basert på et tverrsnitt av de mange historiene som senere er fortalt. Kun en gang ser vi skyggen av gjerningsmannen. Ellers er det utelukkende fokus på ungdommene og deres opplevelser, der vi hele tiden hører skyting i bakgrunnen. Det er sterke scener i filmen, og den har derfor fått 15 årsgrense.
Denne filmen fortjener mye honnør! Jeg fant overhode intet spekulativt i den, kun et genuint ønske om å fortelle historien om Utøya så ekte som overhode mulig. Vi som ikke var der kan aldri virkelig forstå hva ungdommene gikk gjennom den ettermiddagen. Etter å ha sett denne filmen, har vi fått en forestilling om hvordan det må ha vært. Dermed kan vi forstå ofrene litt bedre. Akkurat dette er faktisk veldig viktig for ettertiden. For at vi ikke skal glemme ...
Ungdommene spilte sine roller svært godt. Så godt at jeg var imponert!
Ca. 700 ungdommer befant seg på Utøya da gjerningsmannen gikk i land kl. 17.17. 69 ungdommer ble drept den ettermiddagen. Nesten like mange ble alvorlig skadet, og rundt 300 av ungdommene fikk psykiske skader etter hendelsen, som er den verste hendelsen i fredstid i Norge.
Det mest skremmende er at høyreekstremismen er på fremmarsj i store deler av verden, og særlig i Europa ...
Stemningen i kinosalen var til å ta og føle på under hele visningen. Lydeffektene var vanvittig sterke. Det handlet om skudd, om desperate rop og gråt, om lyden av føtter som sprang for livet gjennom skogen - etter hvert i alle retninger. Jeg hørte gråtkvalte hulk i kinosalen, og klarte selv ikke å holde tårene tilbake. Da rulleteksten kom, ble alle bare sittende. Ikke en reiste seg før hele rulleteksten var ferdig. Det var sterkt!
Denne filmen må du få med deg!
Innspilt: 2018
Originaltittel: Utøya 22. juli
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Andrea Berntzen (Kaja), Aleksander Holmen (Magnus), Brede Fristad (Petter), Elli Rhiannon Müller Osbourne (Emilie), Sorosh Sadat (Issa), Ada Eide (Caroline) m.fl.
Spilletid: 90 min.
Jeg registrerer hva du synes om filmen. Personlig synes jeg at den burde blitt gitt ut etter ABB's død. Ingenting plager meg mer enn at mannen skal sitte og slå seg på brystet og føle seg beæret over at noen har laget film om grusomhetene. Det unner jeg ham ikke. Og det overstyrer alle andre fornuftige følelser.
SvarSlettJeg skjønner! Noen har det sånn.
SlettDette er intet helteepos som på noen måte kan danne grunnlag for dyrkelse av gjerningsmannen. Virkelig på INGEN måte! Og han får vel uansett ikke se den?
Nei han får nok ikke se den, men bare at den er produsert plager meg sterkt. Aldri har en terrorhendelses gått så mye inn på meg som Utøya. Reaksjonene mine er automatiske, og ikke til å styre. Jeg får bare takle dem så godt jeg kan :)
SlettJa, det er ikke annet å gjøre. Og det er jo en høyst frivillig sak å se filmen.
SlettJeg er også litt skeptisk til en spillefilm om 22. juli, men jeg tror nesten du (og Regjeringen!)har overbevist meg om at filmen er nødvendig. Er fortsatt usikker på om jeg orker å se den. I det politiske klimaet som er nå tenker jeg at den muligens kommer akkurat i rett tid.
SvarSlettAngående oppmerksomhet til gjerningsmannen synes jeg all pressedekningen av rettssaken hans mot staten var mye verre enn dette. Da hadde jeg sterke reaksjoner, nå er de mer blandet. Det var et nasjonalt traume, så filmene og bøkene kommer, og alle vil aldri bli klare for det, men de handler forhåpentligvis ikke om han, men heller om ofrene, tankesettet bak, hvordan vi som nasjon håndterer det e.l.
Nei, alle vil aldri bli klar for en film som dette. Selv tenker jeg at den er viktig, og jeg har aldri vært i tvil om at jeg måtte se den.
SlettDet er skummelt mye høyreekstremisme i samfunnet vårt, og derfor tenker jeg at det er viktig å vise frem hva dette gjør med enkeltmennesker. For vi må aldri glemme!
Jeg skal se denne filmen i kveld. Gruer meg veldig, men vet at jeg må. Er på hytta alene, så jeg har alliert meg med en søster om overnatting hos henne.
SvarSlettJeg regner med at du har sett filmen nå. Hadde vært fint å høre hva du synes om den!
SlettJeg har lyst til å se filmen, men vet at det blir en sterk opplevelse. I oktober i fjor besøkte jeg 22.juli-senteret i Oslo og må si at det gjorde voldsomt inntrykk!
SvarSlettDet ER sterkt å se denne filmen! Men det er likevel verdt å få den med seg!
SlettJa, det tenker jeg også så jeg skal få den med meg :)
Slett