Inge Schilperoord: "Mudderhund"

Når driftene kommer i veien for et normalt liv ... 

Nederlandske Inge Schilperoord (f. 1973) er kriminalpsykolog, og hun skriver både i fagblader og aviser, kan jeg lese på bokas smussomslag. "Mudderhund" er hennes debutroman. Boka ble ansett som årets bok i Nederland da den kom ut i 2015 (med tittelen "Muidhond"). Forfatteren mottok Bronseuglaprisen for beste debut, og har i tillegg vært blant finalistene til fire andre priser. "Mudderhund" er oversatt til ni språk foreløpig, og det blir garantert flere oversettelser. Så oppsiktsvekkende god er den nemlig! 

Det er svært sparsomt med informasjon om forfatteren på nettet. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka anmeldt i kun én norsk avis - Morgenbladet (dessverre bak betalingsmur, jeg har ikke lest den) - og av en norsk blogger (Elise Cathrin). Det forundrer meg sterkt at denne boka ikke har vakt større oppmerksomhet (og at det ikke finnes noen oppføring om henne på Wikipedia).

Min omtale er et stykke på vei en spoiler, selv om jeg ikke røper slutten. Dermed er du advart!

Om boka

Jonathan har nettopp sluppet ut av fengselet etter å ha sittet inne - tiltalt for overgrep mot et barn. Etter et utall rettsmøter som har ført frem til frifinnelse i ankedomstolen - på grunn av bevisets stilling - er han fri ... "inntil videre". Den tidligere fastsatte fengselsstraffen og vilkåret om tvungent psykisk helsevern har falt bort. Alt fordi ingen har kunnet finne trøyen som det "etter offerets forklaring skulle sitte fellende spor på" ...  (side 12) Saken kan bare gjenåpnes dersom det skulle dukke opp flere bevis. 

Mens Jonathan satt inne, ønsket han ikke besøk av sin mor. Da han møter henne igjen for første gang på flere måneder, og hun er overlykkelig. 

"Du er tilbake." Øynene hennes lyste. Han smilte igjen, litt forlegen, ubekvem med situasjonen. Gutten min. Han snøftet, som om han var ti år gammel, og ikke tretti. Smilet hans måtte være bredt, slik hadde han tenkt det på forhånd. Men ansiktsmusklene føltes stive og ville ikke samarbeide. Hun hadde vært alene hele denne tiden, tenkte han, det var hans skyld. Nå måtte han gjøre det godt igjen. Det minste han kunne gjøre, var å være litt vennlig. (side 16)

Huset der Jonathan og moren bor, skal snart rives og de må flytte. Det meste er i sterkt forfall, men det er ingen vits i å reparere noe som helst. Ikke har de penger heller. Dagene fylles med rutiner som gjør den ene dagen lik den neste. Det handler om å stå opp, gå turer med hunden Milky, gå på jobb, spille kort med moren, støvsuge, lage mat ... Dessuten har Jonathan en skrivebok, der han skriver opp ting. Det handler om viktigheten av hyppige gjentakelser, om å lage seg vaner. Han har nemlig feil tanker, som han må trenge bort gjennom disse daglige rutinene. Alt dette lærte han mens han var under psykiatrisk oppfølgning i fengselet. Han får absolutt ingen oppfølgning etter at han slapp ut fra fengselet, men har et sterkt, sterkt ønske om å leve et så normalt liv som mulig.

Overgrepet mot Betsy, som den lille jenta het, snakker de ikke om. Moren bekymrer seg for at sønnen alltid er så alene. Han har ingen venner på sin egen alder. Ingen venner i det hele tatt - ikke i noen alder, bare for å ha presisert det ... Men han har Milky og etter hvert også fisken Tinca, en suter eller mudderhund-fisk i karpeslekten, som bor i et akvarium på Jonathans rom. Det blir overmåte viktig for ham å holde liv i fisken, som er skadet da han fanget den.

I nabohuset bor Elke sammen med moren sin. Elke er ni år, og hun er fryktelig ensom. Det er ingen andre barn i nabolaget, og moren hennes er stort sett alltid på jobb. Elke elsker å gå tur med Milky. Hun er i det hele tatt svært glad i dyr. Elke oppsøker Jonathan i hver ledige stund, og hun vil så gjerne være med på å mate Tinca. Hennes nærvær gjør Jonathan engstelig for tilbakefall, og han jobber med seg selv og tar i bruk alt han lærte mens han var under tvungent psykisk helsevern i fengselet. Noen ganger prøver han å støte Elke fra seg, men hun tar ikke signalene. Hun har jo ingen andre.

Han hadde satt frem funnene deres, beundret dem og fortalt om dem. Hun så på, full av forundring, og gikk så bort til ham og kysset ham på kinnet. "Pent," hvisket hun. Først fortrakk han ikke en mine. Men ansiktet hennes var så nært hans. Og så ga hun ham et kyss til, strøk hunden over hodet, og ville så sitte hos ham. På fanget. Han hadde aldri hatt et mykt, levende vesen som henne så tett på seg. Hun var så lett.

Dommeren hadde avgjort at han hadde utnyttet henne. Men for ham var det som om det var noe stort, umåtelig, noe uutsigelig utenfor ham som hadde utnyttet ham. Han ville aldri kunne forklare eller sette skikkelig ord på det. Men det var noe som plutselig hadde gjort det lette, lette han følte inni seg, tyngre, helt uten videre, uten hans medvirkning, bak hans rygg. Dette hadde han aldri kunnet si til psykologen, han ville trodd at han kom med unnskyldninger, eller at han "eksternaliserte", som de kalte det, at han ikke tok ansvaret for sine handlinger. Likevel var det akkurat slik han hadde opplevd det. Hvordan kunne det være feil? (side 119)

Elke kommer stadig innom for å se hvordan det går med Tinca. Det er ulidelig varmt, og fisken tåler ikke varme. Det er imidlertid helt umulig for Jonathan å få temperaturen i akvariumet under den kritiske grensen på 23 grader. Parallelt med at Tinca blir mer og mer skranten, går det i utforbakke med Jonathans selvkontroll ... Moren er bekymret for sønnen og ønsker ikke at han skal slippe ungen inn i huset. 

"Jeg ønsker å se deg slik jeg alltid har sett deg, som min egen snille gutt, men jeg vet ikke om jeg klarer det lenger." (side 169)

Hvordan skal det gå med Jonathan? Og Elke?

Mine tanker om boka

De fleste - også medfanger i fengslene hvor pedofile soner sin straff - anser seksuelle overgrep overfor mindreårige barn som noe av det mest nedrige et voksent menneske kan gjøre. Pedofili straffes ofte etter opptil flere bestemmelser i straffelovens kapittel 26 i norsk rettsvesen. Samfunnets reaksjoner er sterke, og den verste straffen er ikke nødvendigvis fengselstraffen, men den sosiale utstøtelsen etterpå. Men bare for å ha presisert det: det å være pedofil er ikke ensbetydende med at man er en fare for sine omgivelser. Det handler om selvkontroll, personlig modenhet og et genuint ønske om å leve på riktig side av lovverket. Noen trenger å gå i terapi for å klare dette, og/eller gjennomgå kjemisk kastrakjon, men mange klarer seg uten noen av delene.

Inge Schilperoord har i "Mudderhund" tegnet et psykologisk meget troverdig portrett av en pedofil mann som har begått et seksuelt overgrep overfor et barn. Han er selv fortvilet over at han ikke har klart å kontrollere sine seksuelle lyster. Han er glad i barn, og det siste han vil er å skade dem han er glad i. Det var ikke dette livet han ønsket seg.

Selv om Jonathan har begått et seksuelt overgrep overfor en mindreårig, slipper han altså fri igjen - fordi det ikke finnes avgjørende bevis mot ham. En ting er at han ikke får sin straff - noe ganske annet er at han faller utenfor oppfølgningsopplegget han utvilsomt hadde trengt for ikke å ende opp som overgriper på nytt. I "Mudderhund" følger vi ham og hans tanker om det som skjer rundt ham, hvordan han tiltrekkes av Elke og føler ømhet for henne, hvordan han stålsetter seg for å ha kontroll ... Han ønsker å støte henne fra seg slik at selvkontrollen ikke skal bli satt på harde prøver han kanskje ikke klarer å nedkjempe, men dette fører bare til at hun klamrer seg enda mer til ham. Så lenge de har et felles prosjekt - at Tinca skal overleve - går det tålelig greit. Men så går det mot slutten for Tinca, og da er det som om noe brister i Jonathan.

Inge Schilperoord klarer det kunststykke å få oss til å kjenne sympati for Jonathan. Han er egentlig et stort barn i en forvokst mannskropp, som har vokst opp med en mor som aldri har vært til stede for ham "på ordentlig". Hun som i grunnen ønsker at han skal være "hennes lille gutt", og som antakelig aldri har forholdt seg til at han i mellomtiden har blitt en voksen mann på 30 år. Vi aner at moren drikker. Hun sitter enten som en zombie foran TV`en eller spiller endeløse kabal-rekker med seg selv. Noe annet liv har hun ikke. Rundt dem forfaller det meste, og til og med bikkja er i en sørgelig forfatning - skitten og ekkel og lite tiltalende å kose med ... Men Elke bryr seg ikke om det, sulteforet som hun er på kjærlighet. Hun bryr seg heller ikke om at vennen hennes er en mann som er minst tre ganger så gammel som hun selv. Hun er ikke den eneste som er sulteforet på kjærlighet ...

Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ...

"Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Boka er en del av Aschehougs Sidespor-serie.


Utgitt i Nederland: 2015
Originaltittel: Muidhond
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Eve-Marie Lund
Antall sider: 208
ISBN: 9788203372315
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Foto: Keke Keukelaar/De Beeldunie

Thomas Espevik: "Hva ville Johannes gjort?"

Kvalitetsbok fra debutant!

Thomas Espevik (f. 1988) debuterte nylig med romanen "Hva ville Johannes gjort?" på Flamme forlag. Espevik har gått på Forfatterstudiet i Tromsø, og boka ble til mens han gikk der. (På nettsiden til Forfatterstudiet kan du lese et intervju av forfatteren, som hadde lanseringsfest på Dansens Hus tirsdag 26. september 2017. Linken peker til dette intervjuet.)

Espevik har jobbet som journalist i NRK de to siste årene, og der har han hatt fagansvaret for litteraturdekningen på nett. 1. september overtok han som redaktør for Bokvennen Litterær Avis, etter Brynjulf Jung Tjønn.  (Dette kan du lese mer om på Bokvennens nettsider.) For øvrig kan nevnes at han grunnla litteraturtidsskriftet Kamilla sammen med to venner i 2013.

Jeg ble selv oppmerksom på Thomas Espevik da jeg var på Flamme forlags presentasjon av høstens utgivelser på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo den 9. august i år. Der var det flere utgivelser, blant annet Espeviks bok, jeg merket meg som interessante. Espevik leste fra sin egen bok, og det var sitatet fra side 119, se nedenfor, han blant annet leste for oss som var til stede. (Mer om denne lanseringen kan du lese her.)

Johannes er en voksen mann, og i boka "Hva ville Johannes gjort?" møter vi ham i et par tilfeldige år av hans oppvekst. Vi møter ham i 1986, i 1994/95, i 2007 og til slutt i et oppsamlingskapittel som har tittelen "Min tro".

"Jeg vokste opp i en kristen familie. Jeg ble døpt da jeg var noen måneder gammel. I 18-årsalderen vurderte jeg å døpe meg på nytt, men jeg slo det fra meg. Jeg har aldri talt i tunger, selv om jeg ofte ba om den nådegaven i tenårene. Jeg har dessuten sluttet å bruke ord som nådegave. Jeg har aldri oppsøkt fremmede for å be for dem, men jeg har lagt hendene på, og bedt for, flere av mine nærmeste venner. Jeg har aldri sett et mirakel. Jeg har vært på ett helbredelsesmøte, det var på et bedehus i Sandnes, hvor et omreisende ektepar var på besøk, jeg husker ikke hva de het, men jeg husker at de fortalte om en skadet fugl de en gang hadde bedt for, en liten skadet fugl som ikke kunne fly, ikke før hadde de lagt hendene på den, så fløy fuglen av sted, og jeg husker hvor forventningsfull jeg var da faren til en av vennene mine trillet inn døren, han satt i rullestol etter en fallulykke og var lam fra livet og ned, og det var han fortsatt da det omreisende ekteparet hadde bedt for ham, selv om han kom til å bli frisk, det var det de sa, at han kom til å gå igjen - bare be og vent litt mer, sa de. En venn av meg har mistet troen, men han har ikke sagt det til noen andre enn meg. En annen venn later som om han er kristen når han er sammen med familien, han har fortalt meg at han gleder seg til frihetsfølelsen han vil få når foreldrene dør." (side 119)

Under hele oppveksten forsøker Johannes å være et godt menneske. Han er tross alt kristen, og foreldrene forventer at han skal fremstå som et godt eksempel. Likevel dras han mot de tingene som alle andre barn og ungdommer gjør. Store og små hendelser - ofte rampestreker - beskrives, og noen ganger er det hans observasjoner av hvordan andre barn har det. Det er David som har tisset på seg, og som begynner å gråte da han ser faren. Hva vil skje når faren får vite at han har tisset på seg? tenkte jeg ... Får han juling? Er det derfor han er så redd? Det er dessuten han som har latt hunden sin være igjen i bilen på en varm sommerdag og finner den livløs i bilen ... Han klarer ikke å gjenopplive hunden. "Det er så jævla mye greier med de der blandingsrasene, han skulle kjøpe en ordentlig rase neste gang, sa han." (side 25) Å ta inn over seg hva han faktisk har utsatt hunden sin for ... nei, det kan han åpenbart ikke klare ... Og vi hører om da Johannes og guttene slapp Davids katt Felix fra en høyde på 10 meter for å se hva som skjedde ... Sterkest er alt som ikke står der, men som lever videre i vår egen fantasi.

Mest av alt handler boka om Johannes og de valgene han gjør. Johannes vil gjerne løsrive seg, også som voksen, men oppveksten i en kristen familie har satt sine spor. Han greier det aldri helt. Ikke en gang da han får seg kjæreste og hun er gravid. Hva gjør man når man forventer store konsekvenser ved å si ting som de er? Like rett ut ... Man holder selvsagt kjeft og håper at det skal gå over uten at noen merker noe. Åpenhetens pris er for høy.

Den sterkeste delen av boka er det siste kapittelet der Johannes gjennom en slags stream of consciousness tar et oppgjør med sin tro, jf. sitatet fra side 119.

"Nå er troen min så skjør at det ikke ville falle meg inn å prakke den på noen andre. Jeg elsker min neste og hater min fiende. Når jeg snakker om tvilen min, kan jeg få en følelse av at Gud tyvlytter. ... Jeg klarer ikke å forstå hvordan alt det som finnes, ikke kan være skapt av en Gud. Jeg sliter med å tro at Gud ordner opp i de små tingene. Det er alltid damene som rydder opp etter middagsselskapene hjemme hos foreldrene mine. Mennene sitter i sofaen og forteller historier til hverandre, mens kvinnene står på kjøkkenet og tar oppvasken." (side 121)

Det er også historier om hvordan de andre lo da han ba før maten, og hvordan de vred på "What would Jesus have done?" til "Hva ville Johannes gjort?" ...

Thomas Espeviks bok er ikke veldig tykk, og mange av kapitlene er svært korte. Det betyr ikke at det er gjort i en håndvending å lese boka. Det er nemlig sterke tekster som krever en hel del av leseren. For meg som vokste opp i en litt annen tid enn forfatteren, der religionen hadde sterkere fotfeste hos folk flest (slik var det jo på 1960- og 1970-tallet i Norge), er det mye gjenkjennelse i Espeviks tekster. Å ha bilde av en engel over sengen, og bli fortalt at denne engelen skulle passe på en når man var redd, var nærmest en naturlig del av oppdragelsen. I dag ler vi av Märthas engler ...

Den gangen var det mer vanlig enn uvanlig at man hadde en periode innom et kristent miljø i løpet av tenårene. Så også for mitt vedkommende. Indremisjonen og tungetale var en av tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg. Hva gjorde de som ikke fikk denne "nådegaven"? Jo, de fant på noen fraser, og så var de "med" likevel. Som da forstanderen og hans kone hver søndag satt og liret av seg eksakt de samme meningsløse "tungetale"-frasene, som egentlig bare var humbug og som sikkert var en konsekvens av forventninger på grunn av deres roller. De måtte jo så klart tale i tunger! Jeg satt rett bak dem og tenkte mitt - søndag etter søndag. Eller da forstanderen og hans kone ønsket å be for at jeg skulle bli kortere. Som om det var en dyp tragedie for en ung kvinne å være så høy som meg ... Som om dette var en mangel som for all del måtte fikses på. For meg ble det hele så åpenbart falskt at min visitt innom dette miljøet ble heller kortvarig. I ettertid har jeg tenkt på det hele som en verdifull erfaring å ha med seg videre i livet. I alle fall - det er mange triggerpunkter i Espeviks tekster som er svært gjenkjennelige, og som krøp ekstra dypt inn under huden under lesningen. Dobbeltmoralen, fasaden, forventningene, alt rundt ...

Espevik skriver svært godt, og mye bedre enn mange debutanter jeg har vært borti i de senere årene. Han har helt åpenbart jobbet mye med teksten, for ikke en setning virker malplassert. Dermed fremstår boka solid og med gode litterære kvaliteter. Historien har virkelig noe å tilføre oss, og jeg kan ikke huske at jeg har lest noe tilsvarende på akkurat denne måten tidligere. Dvs. jeg har selvsagt lest om muslimer og jøder og deres forhold til egen tro, særlig der individets behov går på tvers av de kollektive behovene, og hvor valg av det ene eller det andre innvirker sterkt på gudstroen. Og jeg har lest om løsrivelse fra sekter og annet. Espevik skriver om gudstro mer i sin allminnelighet, uten at det egentlig blir ekstremt på noe vis. Nettopp dette gjør det hele mer universelt og også mer gjenkjennelig for mange flere.

Jeg har en forkjærlighet for eksistensiell litteratur, og denne boka er eksistensiell. Det handler om å være menneske på godt og vondt, og det handler om å strekke seg etter høye idealer og føle at man ikke helt holder mål. Jeg har friskt i minne en sterk teateropplevelse fra London nylig, da jeg så musicalen "The Book of Mormon", som også handler om noe av det samme, selv om poengene der har en mye mer humoristisk innpakning ... Troen settes på prøve i den verdslige verden, og det gjelder å orke å utfordre den ... Holder den mål når det kommer til stykket? Ja, til en viss grad, men ikke på samme måte som den foregående generasjonen forventer. Kanskje tilpasses den bare etter samfunnsforholdene? I "The Book of Mormon" i ekstrem grad ... I Johannes` liv en hel del ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2017
Forlag: Flamme
Antall sider: 131
ISBN: 978-82-8288-232-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Thomas Espevik (Bildet er lånt av forlaget)

Tiril Broch Aakre: "Redd barna"

Hverdagsrealisme på sitt beste!

Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)

I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...

Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna". 

Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?

Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp. 

Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...

" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael. 

Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham. 

- Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?

- Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)

Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi. 

"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)

"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst. 

"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.

... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.

Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)

Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent! 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme forlag
Antall sider: 125 
ISBN: 978-82-8288-082-4
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Tiril Broch Aakre (Foto: Paal Audestad)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 3. juni 2015 - Reise gjennom sorg og snø
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 5. juni 2015 - Kulde, sorg og nærhet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 17. juni 2015 - Snø vil falle over snø som har falt
- Morgenbladet v/Carina Elisabeth Beddari - 12. juni 2015 - Mitt hjem er en borg som brister
- Groskro´s Verden - 28. juni 2015 
- Beathes bokhjerte - 18. juni 2015 
- Tine sin blogg - 14. juni 2015
- Les mye - 3. juli 2015

Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter Ola og meg: Livet og døden og alt det i mellom"

En varm og ærlig historie om et liv som funksjons-hemmet

Arne Schrøder Kvalvik (31 år) kom for få uker siden ut med boka "Min fetter Ola og meg", som handler om hans funksjonshemmede fetter Ola Schrøder Røyset og deres relasjon. Forfatteren har selv en fortid som musiker i bandet 120 Days, og han har vunnet to Spellemannspriser. I dag bor han på Nesodden, og han og samboeren Ida har datteren Alva Sofie på tre år. Akkurat dette siste er faktisk viktig i boka, fordi det skinner godt gjennom at det er farskapet som har brakt ham nærmere fetteren sin (og kanskje også seg selv?), som han først i godt voksen alder har tatt kontakt med "på ordentlig". 

Fetteren Ola ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi), og han ble spådd et særdeles kortvarig liv av legene. I dag - over 20 år senere - lever han fremdeles, om ikke akkurat i det vi funksjonsfriske forbinder med "beste velgående", så i alle fall med et høyst leveverdig liv! Ved å lese boka om Ola, blir vi godt kjent med ham og hans tanker rundt egne begrensninger og muligheter, tanker om hva som gjør livet verdt å leve og tanker som får ham til å ønske seg selv død, tanker han gjør seg om menneskene rundt ham, tanker om oppveksten og tanker og ikke minst følelser rundt egen seksualitet - bare for å ha nevnt noe. Her spares det ikke på noe. Alt kommer frem! Og akkurat dette er det som gjør boka så interessant! 

Jeg pleier å si at alle bøker som får meg til å tenke litt lenger, som åpner meg opp og som fjerner alle de fordommene jeg har på en del områder i livet - nettopp dette er bøker jeg søker etter! "Min fetter Ola og meg" er en slik bok! 

Innledningen i boka er sterk. Ola lever som et utgangspunkt helt greit med at han er "en byrde", men ikke at han er "en straff". Han er oppvokst i et kristent miljø, hvor akkurat dette faktisk kom opp fra tid til annen.

"Den mest utbredte holdningen er at "et sykt legeme er likt et sykt sinn". Men det er feil. Etter hvert som jeg mister stemmen får jeg sikkert installert en PC som prater for meg. Men hva hjelper det egentlig, når ingen hører etter?

Å la meg leve er medmenneskelig, men ikke rasjonelt. For det er klart, det er fullstendig idioti å føde en funksjonshemmet unge. Det er rene selvmordet for en familie. Ingen med funksjonshemning burde vært født! Om du ser på tall. Men inkluderer du faktorer som medmenneskelighet, moral og menneskeverd, vil jeg påstå at det er riktig å la meg leve. Problemet er at storsamfunnet ikke har klart å inkludere disse faktorene. 

Jeg koster tre millioner i året, og Ålesund kommune kom i år inn på ROBEK-listen, listen over Norges fattigste kommuner. Hadde jeg, og noen få andre som meg, kjøpt enveisbillett til Sveits, da hadde kommuner snudd minus til pluss. Å sitte som politiker i bystyret og vite det, som jeg har gjort, er en stor påkjenning. Det å tenke sånn om meg selv spiser meg opp innvendig. Jeg ligger våken om nettene og veier mitt liv mot tre sykehjemsplasser eller idrettshallen. Og jeg vet så altfor godt at den hallen vil glede tusenvis." (side 21)

Den personen vi blir kjent med i denne boka er et menneske av kjøtt og blod, som bortsett fra sin funksjonshemning, er akkurat som deg og meg. Å være låst til en rullestol, fullstendig avhengig av alle andre, med nøyaktig de samme behovene som et funksjonsfriskt menneske, er tøft. Likevel skjønner vi at han har fått leve et nokså annerledes liv enn det jeg tror blir de fleste i hans situasjon til del, og akkurat dette kan han takke sine fantastiske foreldre for. De har nektet å akseptere at Ola ikke skulle ha de samme mulighetene som alle andre barn, og derfor er han ikke plassert på institusjon. Han bor i dag for seg selv og han studerer. Han har vært kommunepolitiker, og han har dessuten vært svært oppmerksom på hvilken påkjenning det er å ha et funksjonshemmet barn som ham. De fleste ekteskap ryker - ikke fordi foreldrene ikke lenger er glade i hverandre, men på grunn av alt slitet og alle kampene mot systemet. Hvilken annen ungdom ville ha brukt konfirmasjonspengene til å sende foreldrene på ferie, slik at de skulle få være bare kjærester en stakket stund? Det gjorde Ola! 

Forfatteren stiller mange interessante spørsmål, også rundt dette med seksualitet. Selv om man har en muskelatrofi og er lenket til en rullestol, forsvinner nemlig ikke ens seksuelle behov. Og fordi det er forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge, må en funksjonshemmet som ønsker å føle seg som et verdig menneske også på dette punktet, reise utenlands. De fleste reiser til Danmark. Det gjorde også Ola, og på beundringsverdig vis forteller han om dette i detalj. Håpet hans er at dette skal gjøre det enklere for andre i samme situasjon som ham. Dette er sterk lesning! 

"Media evner kun å portrettere funksjonshemmede på to forskjellige måter. Det blir enten lagd en dyster sak om en stakkars skapning som er offer for systemet, eller vi blir presentert for en glad-nyhet om en funksjonshemmet som snakker: "Se, han tenker selv, imponerende!" Da jeg var yngre, kom jeg i Sunnmørsposten gjentatte ganger bare fordi jeg var et funksjonshemmet barn som åpnet munnen. Folk forventer så forbanna lite. Når du ser et sykt legeme, tenker du et sykt sinn, og når du tenker et sykt sinn, har du få forventninger, og når du har få forventninger, skal det særdeles lite til for å bli imponert. 

Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det. Men egentlig er jeg et anti-offer og en anti-helt. Jeg er ingen av delene." (side 119)

Ola snakker om ensomheten. Ensomheten han føler selv om han er omgitt av masse mennesker absolutt hele tiden. "Alle er nær meg, men det er ikke nærhet overhodet." (side 131) Dette fikk ham i en periode av livet til å bruke alkohol for å døyve smerten og dempe eget følelsesliv. Som alle andre drømmer han om en kjæreste, samtidig som han vet at han nok aldri kommer til å få oppleve denne dimensjonen av livet. I tillegg til et manglende seksualliv, beskriver han sorgen da han spiste sin siste sjokolade og etterpå fikk all ernæring intravenøst. Svelgemuskulaturen fungerer ikke lenger ... 

Det som holder ham oppe, er forholdet til broren Simon. Broren gjør ham normal, mens folk som synes synd på ham gjør ham sykelig. At Ola også beskriver seg selv som en sint unge som råkjørte med rullestolen for å få ut "gørra", var for øvrig fornøyelig lesning!

Historien om Ola har gjort meg både klokere og mer forståelsesfull, og den har tettet en del kunnskapshull og fjernet ikke helt få fordommer. Boka er nydelig skrevet og det er et spennende menneske vi blir kjent med. Forfatteren selv er der i bakgrunnen, og trekker av og til paralleller til egen ungdomstid. Ikke sjelden får også Ola justert en del av sine fordommer om funksjonsfriske mennesker, og når denne synergien mellom de to fetterne oppstår, er det magisk å få lov til å være til stede. Underveis i lesingen følte jeg meg nærmest hudløs, fordi det var så sterkt å få innblikk i hva det vil si å ønske seg de mest selvsagte ting, uten at disse er i nærheten av å være innenfor rekkevidde. De fleste funksjonsfriske mennesker "vet" at "det beste i livet er gratis". Og så er det likevel ikke slik for alle ...

Jeg håper at riktig mange finner frem til denne boka. Den er viktig, og den åpner øynene våre! Å møte andre mennesker med genuin nysgjerrighet og ikke med stereotype og bås-settende holdninger, hever livskvaliteten for oss alle! Både hos avsender og mottaker, uansett hvem dette måtte være! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2015
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 202
ISBN: 978-82-489-1673-4
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Arne Schrøder Kvalvik (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka m.m.:
- Dagbladet v/Marius Wulfsberg - 18. september 2015 - Arne Schrøder Kvalvik har skrevet en gripende, ærlig og vesentlig historie om sin fetter i rullestolen  
- Aftenposten v/Ola Schrøder Røyset - 28. september 2015 - Jeg har bedt til Gud om å bli kvitt min egen seksualitet
- Ellikken

Vibeke Riiser-Larsen: "Et sted skinner det"

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten." 

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en. 

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet. 

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og  Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan). 

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet. 

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte. 

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ... 

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ? 

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste. 

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært. 

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 220 sider 
ISBN: 978-82-03-35896-8
Jeg har mottatt leseeks. av boka fra forlaget

Vibeke Riiser-Larsen (Foto: Niklas Lello)

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 5. februar - 2015 - Det var mye i boken som fascinerte meg og jeg er i grunnen imponert over hva forfatteren har fått til i sin debut, når det er så bra som dette på første forsøk hva har vi ikke da i vente om forfatteren bestemmer seg for å skrive flere bøker. ikke for å legge noe press her altså.Du kan like godt lære deg navnet først som sist, Vibeke Riiser- Larsen, sånn der har du det! Anbefales varmt og inderlig!
- Frank Savoia - Leseløven - 8. mars 2015 - En sårbar roman om ensomhet - Romanen er enkel og lettlest, med korte kapitler. Den gir et godt innblikk i en ganske så monoton butikkjobb. En blir trist av å lese den, og synes synd på jenta som en lar seg føle med, som ikke blir oppdaget av de rundt henne. På den måten er romanen engasjerende. Den er ikke noe spennende lesning, men nødvendig, fordi noen rundt oss har det slik.
- Bøker & Bokhyller - 17. mars 2015 - To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt - Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka.
- Les mye - 24. mars 2015 - Når ho er på jobb og står bak skranken som informasjonsmedarbeidar, kjem orda utan problem. Da har ho ein fasit å gå etter, eit hyllenummer å oppgi. Men når det er utanfor ein gitt setting, står orda fast og ho har vanskeleg for å prate. Ikkje alt Sigrid gjer, er like lett å forstå. Men vi skjøner at det heng saman med den vanskelege barndommen hennar. Sigrid ønsker seg meir enn alt ikkje å vere aleine, men gjer samtidig alt for å unngå å kome i situasjonar er ho må vere saman med andre. Eg synest forfattaren skildrar einsemda svært godt, og får fram dette desperate og dobbelte i dei som er litt for vand med å vere for seg sjølv. Det enklaste er å sleppe tosemda, men det å vere aleine tærer også mest.
Ein svært fin roman med eit like viktig tema.
Anbefalast varmt.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Lise Forfang Grimnes debuterer med ungdomsromanen "Kaoshjerte" 14. oktober 2014

Lise leser fra "Kaoshjerte" (Foto: RMC)

Debuterte med "Kaoshjerte"

I går debuterte Lise Forfang Grimnes som forfatter av ungdomsromanen "Kaoshjerte", en roman som utgis på Aschehoug forlag. Jeg var selvsagt der, siden jeg kjenner Lise fra arrangementskomitéen for bokbloggertreffet, som vi i år gjennomførte for tredje år på rad. 

"Kaoshjerte" er i følge forlaget en bok om 16 år gamle Minja som en dag våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner.

"Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv."

Mange hadde møtt frem i forbindelse med bokdebuten
til Lise Forfang Grimnes (Foto: RMC)

Aschehougs kantine var fylt til randen med mennesker som hadde møtt frem for å feire bokutgivelsen sammen med Lise. Det var venner, familie, studiekamerater, forlagsforlag som har bidratt i skriveprosessen m.m. - kort sagt "alle folka mine" som Lise sa med et stort smil. Endelig en anledning til å samle alle på et brett!

Forlagssjef for barn og ungdom, Sverre Henmo, understreket at utgivelsen av den første boka er et minne for livet for enhver debuterende forfatter. Når boka er klar for utgivelse, ligger det uendelig mange omskrivninger bak - i det hele tatt enormt mye arbeid! Nå er boka endelig ferdig, og nå er det leserne som skal bedømme den. Forfatteren selv må være forberedt på ett spørsmål  som vil komme i uendelig mange varianter i tiden fremover: "Skriver du på noe nytt?" "Hva holder du på med nå?" osv. 

Forlagssjefen for barn og ungdom og Lises redaktør hadde
innlegg før Lise slapp til. (Foto: RMC)

Lises redaktør i Aschehoug har vært Mari Redtvedt Røed, og Lise takket henne for all hjelp, tålmodighet og støtte i prosessen, som har vært lenger enn hun nok hadde forestilt seg på forhånd. Lise fortalte at hun har jobbet med boka i tre år, men hun har på en måte likevel hatt stoffet til den med seg helt fra hun var ung og hadde sommerjobb som budeie noen somre på en seter. 

Mari Redtvedt Røed sa at boka fikk henne til å tenke på sin egen ungdom og at Minja er en skikkelse man blir glad i og gjerne skulle ønske man hadde som venn. Hun mente at det er godt gjort å klare å skape en slik skikkelse i litteraturen.

Endelig er samarbeidet mellom Lise og hennes forlegger
fullbyrdet! (Foto: RMC)

Det var en ramme rundt arrangementet som var nøye avstemt med alt hva Lise har vært opptatt av i de siste årene - i særdeleshet i forbindelse med sitt engasjement i Ung fortellerscene og interessen for norske folkeeventyr. 

Ylva sang innledningsvis en gammel norsk sang, som Aleksander Lykke har skrevet om spesielt med tanke på Lises bokutgivelse av "Kaoshjerte". Dessuten var det tre unge jenter som bidro med hver sin fortelling - den ene historien mer spektakulær enn den neste. 

Underveis i skriveprosessen trengte Lise hjelp til å finne ut hvordan det er å være ung på Stovner, og hun trengte å få innblikk i persisk kultur. Mange er dem som velvillig har stilt opp for henne, og disse ble behørig takket. Ja, de var til stede under boklanseringen, alle sammen!

Silje Risøy Helgerud har bidratt underveis. (Foto: RMC)

Dessuten har både venner og bekjente, slik jeg forsto det, stilt opp og lest manuskriptet underveis; blant annet Silje Risøy Helgerud, medlem av bokblogger-arrangementskomiteen og kvinnen bak bloggen Siljes skriblerier. 

Å lage tittel til boka var vanskeligst, fortalte Lise. Til slutt ble det "Kaoshjerte", en tittel vi som var til stede absolutt fikk inntrykk av at forfatteren selv var fornøyd med. 

Lise takket spesielt mannen sin som har støttet henne hele veien - også da hun for 10 år siden sa opp sin faste jobb for å bli kulturformidler. 

Til slutt leste Lise selvsagt fra boka si, og hun stoppet akkurat der det ble som mest spennende ... mens hun smilte lurt. 

Det ble en flott feiring av debutanten av "Kaoshjerte", og nå ser jeg i grunnen bare frem til å få lest boka! 

Jeg tok noen bilder under feiringen og disse kan du se nedenfor! 

Enjoy! 

Venner og bekjente hadde møtt frem.  (Foto: RMC) 

Ylva - hun som sang på arrangementet. (Foto: RMC)

Venner fra bokblogger-"bransjen" (Siljes skriblerier og Elikken).  (Foto: RMC) 

Det flotte bokomslaget, som signaliserer en hel
del mystikk og spenning. (Foto: RMC)

Aner vi en lettet og glad forfatter? (Foto: RMC)

Listen over alle som skulle takkes var lang! (Foto: RMC)

På godt norsk: stinn brakke! (Foto: RMC)

Mange fortellertalenter bidro med underholdning. (Foto: RMC) 

Et eksotisk innslag (Foto: RMC)

Lise leste fra boka si. (Foto: RMC) 

Men så var det stopp - midt i det mest spennende!
Foto: RMC) 

Nå gjenstår bare resten: at mange lesere skal finne
frem til akkurat denne boka! (Foto: RMC)