Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten morsrollen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten morsrollen. Vis alle innlegg

lørdag 8. desember 2018

Monica Isakstuen: "Rase"

Den vanskelige morsrollen

Det er to år siden jeg leste og omtalte Monica Isakstuens roman "Vær snill med dyrene" her på bloggen. Jeg hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap på dette tidspunktet. 

På tross av at jeg selv ikke har opplevd en lignende situasjon som den bokas handling er bygget rundt (en skilsmisse med 50-50 barnefordeling), var det likevel mye gjenkjennbart i stoffet. Boka traff meg. Ikke minst på grunn av måten historien er fortalt på, og på tross av at fremstillingen kanskje kan sies å være ensidig. Vi får nemlig kun høre den fraskilte morens side av saken, mens den fraskilte far ikke slipper til. Men så var det heller ikke et partsinnlegg i en debatt for eller imot 50-50 deling av barn det var tale om, men en roman der det valgte perspektivet var morens. Hvordan er livet sett fra en mors perspektiv, der hun i fortsettelsen av sitt liv må leve halvparten av tiden uten det mennesket hun elsker høyest på denne jord? Det er dette boka handler om, og det er ikke et veldig sympatisk bilde som tegnes. Nettopp dette er bokas styrke, slik jeg vurderte det den gangen. 

Jeg har alltid vært nokså opprørsk mht. morsrollens hellighet, og liker litteratur som åpner opp og viser noen flere nyanser i bildet, og tilfører tematikken noen flere perspektiver. God litteratur handler for meg om bøker som får meg til å tenke lenger og dypere enn jeg gjorde fra før av. "Vær snill med dyrene" er en slik bok. Den fraskilte moren Karen er nemlig klar over at hun ikke alltid setter barnets behov i første rekke, men at svært mye handler om hennes egne behov, forkledd som "barnets beste". Slik det ofte er etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd ... 

Senere høsten 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for skjønnlitteratur for denne boka. 

Tidligere i høst kom jeg over Isakstuens siste roman - "Rase" - som er en frittstående fortsettelse av "Vær snill med dyrene". Den måtte jeg selvsagt lese! Mens den første boka ble utgitt av forlaget Tiden, er denne andre utgitt av Pelikanen. 

Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at det er den samme moren som vi møtte i den første boka, som "Rase" handler om. Hun er riktignok navnløs, og det samme er hennes nye mann. De er samboere og foreldre til tvillinger. Hennes førstefødte - en jente - reiser jevnlig til sin far, og mye av det som var ugreit i den første boka har endelig falt på plass i hennes nye liv. Vi aner til og med at det er helt greit med delt omsorg, selv om det noen ganger er vanskelig når barnet kommer tilbake etter å ha vært hos faren sin. Lettelsen over at datteren fremdeles lukter det samme som da hun dro ... Slike ting ... 

I bokas innledende scene står vår jeg-personen i kø på butikken. Så åpnes en ny kasse, og hun beveger seg raskt over til denne. Hvorpå hun som sto bak henne i forrige kø, begynner å krangle som om vår jeg-person hadde sneket i køen. Det hele utarter seg, og dette fører til at vår jeg-person blir rasende. Hun får likevel ingen støtte fra dem som står i nærheten, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke ser hvor skrekkelig dette kvinnemennesket er mot henne. Med mindre det altså er hun - ikke denne andre - som er gal ...

"Tenk om jeg tok feil. Tenk om det var meg, ikke henne. Tenk om de der inne så noe annet, tenk om scenen hadde flere fortolkningsmuligheter, tenk om jeg var slik hun sa. Smilte meg fram når det trengtes, oppførte meg ellers ufordragelig mot hvem det nå var som kom i veien for min vilje. Hvordan pleide jeg egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?" (side 11)

Hvor enkelt er det å bestemme seg for å bli et bedre menneske? Et menneske som er mer tålmodig, som spør før man kjefter eller feller dommer over andre, som er snillere og ikke blir så sint når barna ikke gjør som man sier? Hvor hardt kan man egentlig ta i et barn før det blir for mye, før man går over en grense? Hvor mye kan man mase uten at det blir too much? Når bør man gi seg? Og hva sier man egentlig når naboen spør hvordan de har det og at det av og til høres nesten ut som om det er krig inne hos dem?

Alle som har barn eller som lever tett med barn, vet hvor tynnslitt man kan bli dersom man er for sliten, eller når barna tyner grensene helt til det ytterste - langt over tålegrensen i en bestemt setting. Hvilken skade tar barna av at foreldrene får raseriutbrudd? Setter dette seg som traumer i de små kroppene deres, slik at følelseslivet deres blir ødelagt og de ender med å bli angstfylte? Slike og lignende spørsmål stiller moren seg. Mens hennes bedre halvdel ber henne slutte med å behandle barna som de var porselensfigurer som kun tåler at alt er harmonisk og lykkelig hele tiden. For hvordan skal barna lære seg å håndtere sine egne emosjonelle svingninger dersom de voksne hele tiden skal skåne dem for negative følelser?

Etter hvert blir det mer og mer tydelig at hun og han ikke takler motgang og stress helt på samme måte. Der hun omtrent går i oppløsning, er han rolig og fattet. 

"Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer. Du løfter blikket og fester det, holder retningen og holder og holder, går og går og går. Fullfører. Hvorfor tror du jeg hater deg, hvorfor tror du jeg elsker deg. Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen? Hvordan elsker man noen så de merker det?" (side 91)

Et annet sted sier hun at "(k)jærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut". (side 117

Paret har kjøpt et hus, og etter hvert viser det seg at så og si alt er galt med dette huset. Mus kravler i veggene, det er råteskader og jeg vet ikke hva. Det blir ganske enkelt for mye for henne. I tillegg går hun til en ikke-psykolog, som egentlig ikke vil ha henne som pasient, for å klare å takle tilværelsens mange påkjenninger. Til det til slutt også blir for meget for ham, og hun våkner midt på natten og lurer på om de er i krig, og om hun har vunnet eller tapt ... Hvorfor klarer hun ikke å være den personen hun ønsker å være? Hvorfor får hun ikke kontroll på raseriet sitt? Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ... Hele voksenlivet er satt på vent, og det går på forholdet løs ... 

Beskrivelsen av de farlige kreftene som river og sliter i moren er brilliant fremstilt, etter min oppfatning. Jeg kjente det nærmest på kroppen under lesningen. Det skaket meg opp og gjorde vondt. Det hele var så gjenkjennelig. For selv de man er så glad i kan faktisk ha denne effekten på en, særlig når grensene tynes til det ytterste og man synes man har fortjent bedre. Legg til noen søvnløse netter i forkant på grunn av de samme barna, så har man det gående. Som vår hovedpersonen sier til barna når hun står i en oppkavet situasjon: "(N)å har mamma vært grei ... nå må dere vise at dere kan være greie tilbake. ... Mamma blir så forferdelig sliten av dette, mamma er bare et menneske, hun også." (side 19) Og så gjør barna likevel ikke som hun sier ... Og det er da hun kjenner på at "Man skal vise. AT MAN HØRER." Vi hører høye og skingrende stemmer gjennom teksten. Vi hører sinte stemmer. Vi hører at mor er i ferd med å miste balansen ... 

"Rase" er bygget opp på samme måte som "Vær snill med dyrene", men korte kapitler, noen ganger bare en setning på en side. Det er mye fortvilelse som beskrives, men i "Rase" har fortvilelsen eskalert opp til et høyere nivå - antakelig fordi antall barn er triplet. Det skulle vært til hjelp at mors bedre halvdel er rolig, men på et tidspunkt virker dette mer provoserende enn noe annet. Det blir kanskje en sterk påminnelse om hva hun selv ikke klarer - det vi si å bevare roen. 

Isakstuen skriver godt, og jeg elsker at hun setter moderskapets hellighet under lupen. Dessuten er det en del humor mellom linjene, og flere ganger lo jeg så tårene trillet. Særlig når hovedpersonen fremstilles en smule karikert og bikker over i de mest hysteriske scenene. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Og bare for å ha presisert det: du trenger ikke å ha lest den første boka for å få glede av "Rase". På den annen side anbefaler jeg deg også å lese den første.

Bokbloggeren Beathe har også skrevet om boka, og hun skriver blant annet at "Isakstuen (har) satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til  bruke sin sterke prosa". 

Utgitt: 2018
Forlag: Pelikanen 
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-8383-002-6
Jeg har kjøpt boka selv.
Forfatterens egen nettside

mandag 9. oktober 2017

Maggie Nelson: "Argonautene"

Sjanger-overskridende om kjønn og moderskap

Litt om Pelikanen forlag

Dersom du er en leser som elsker spesielle bøker, for eksempel sjangeroverskridende bøker der det er glidende overganger mellom fiksjon, selvbiografi, essay og dokumentar, så tror jeg at Pelikanen forlag må være et godt sted å begynne å lete. Her dukker det nemlig jevnlig opp bøker av det slaget. Flertallet av disse bøkene kan tilsynelatende virke noe vanskelig tilgjengelig, men tro meg: det løsner alltid etter noen sider. "Dam" av Claire-Louise Bennett er en av dem, "Menn forklarer meg ting" av Rebecca Solnit er en annen. "Den endeløse sommeren" av Madam Nielsen er en tredje. For ikke å glemme Christian Krachts "De døde". 

Jeg har for øvrig hatt noen av mine sterkeste leseopplevelser fra dette forlaget - som "Kaputt" av Curzio Malaparte. Forlaget er gode på å lete frem gamle klassikere, og gjøre dem tilgjengelig for nye lesere! I den konteksten er det med litt undring jeg tidligere i år registrerte at et helt ukjent forlag snappet opp Hermann Ungars bøker "De lemlestede" og "Klassen". Dette ville nemlig vært typiske Pelikanen-bøker. (Samtlige linker peker til mine tidligere bloggomtaler.)

Når jeg ser på listen over alle utgivelser fra Pelikanen forlag (hvor Karl Ove Knausgård er medeier),  52 i alt, og kun finner 11 utgivelser av kvinnelige forfattere på listen (herunder to kvinnelige forfattere med to bøker hver), er det ikke til å unngå at jeg tenker på Siri Hustvedts essay "Ingen konkurranse" fra essaysamlingen "Kvinne ser på menn som ser på kvinner". Der refererer hun til et intervju med Karl Ove Knausgård om "Min kamp", der hun fant kun ett kvinnenavn blant hundrevis av litteraturreferanser til andre forfattere. Til dette skal Knausgård ha svart "ingen konkurranse", hvilket fikk Hustvedt til å spekulere på hva han kunne ha ment med dette. Lå det en undervurdering av kvinner i dette svaret? Jeg tror ikke det, og synes nok at Hustvedt trekker det hele for langt. Uansett - det får meg likevel til å tenke over hvorfor ikke flere kvinnelige forfattere er å finne på listen over Pelikanens utgivelser. Det vi i alle fall kan være veldig sikre på, er at når en kvinnelig forfatter først kommer på listen, så er det tale om svært gode forfattere. Jeg har i alle fall ikke opplevd noe annet. 

Litt om Maggie Nelson og mitt forhold til henne

Maggie Nelson var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over hennes siste bok "Argonautene" for få dager siden. Det forhold at det er Pelikanen som har utgitt boka på norsk og at The New York Times-sitatet ""Denne boka forandrer liv" - Carrie Brownstein" sto på smussomslaget, fikk meg til spontant å grabbe boka med meg. Boka ble utlest på en dag. 

Maggie Nelson (f. 1973) er en amerikansk forfatter med ni bokutgivelser bak seg, innenfor sjangrene dikt og sakprosa. Hun debuterte med "Shiner" i 2001, og "Argonauts" kom ut i 2015. Hun har vunnet National Book Critics Circle Award in Criticism for sistnevnte, og hun ble også en New York Times-bestselger. "Argonautene" ble et gjennombrudd, og er den eneste av hennes bøker som er oversatt til norsk. Selv håper jeg at Pelikanen følger opp dette forfatterskapet og gir ut "The Art of Cruelty: A Reckogning", som Nelson utga i 2011. 

Forlaget skriver følgende på bokas smussomslag:

"Maggie Nelson har gjort seg bemerket ved å skape seg en egen essayistisk sjanger som beveger seg fritt mellom det selvbiografiske, det filosofiske og det poetiske. Hun skriver så å si sjangeruavhengig, og gjerne innenfor flere sjangre i samme tekst. Argonautene er i så måte et stjerneeksempel, der de forskjellige stilnivåene beriker både analysen og leseopplevelsen."

The Guardian har betegnet henne som "en av de mest fascinerende og inspirerende forfattere i dagens Amerika, og blant de skarpeste og spenstigste tenkerne i hennes generasjon". 

Maggie Nelson er gift med Harry Dodge, som spiller en svært sentral rolle i "Argonautene". Han er nemlig transkjønnet. Det betyr at han er en mann født i en kvinnekropp. Mens Maggie Nelson gikk gravid med deres felles barn (etter insemnasjon av sæd fra en felles venn), gjennomgikk Harry kjønnsskifteoperasjon for å bli fullt og helt mann. (Begge linker peker til engelske Wikipedia-sider om hhv. Nelson og Dodge.)

Jeg er forundret over at forlagene (og andre) ikke legger litt jobb i å oppdatere Wikipedia om forfattere som aldri har vært utgitt på norsk før. Jeg tror nemlig at en skikkelig presentasjon av nye forfattere på Wikipedia vil kunne bidra til å gjøre forfatterne mer tilgjengelig for flere lesere. Det er noe med å finne informasjon flere steder på nettet - særlig i en tid hvor de fleste litteraturanmeldelsene dessverre er å finne bak betalingsmurer. 

Jeg har ikke funnet en eneste anmeldelse fra noen profesjonell kritiker i Norge, men ingen bør bli forundret over at den først nok kommer i neste nummer av Morgenbladet (og/eller Klassekampen?). Noe annet ville være oppsiktsvekkende. (Her var det rett før jeg slang på et smilefjes, men jeg satte meg på hendene mine da fingrene begynte å løpe over tastaturet ...) 

Hva betyr egentlig "argonautene"?

Før jeg begynte på boka, ble jeg nysgjerring på hva"argonautene" egentlig betyr. Et google-søk førte meg rett til Wikipedia. Her fremgår det at argonautene "var en gruppe helter i gresk mytologi, som reiste med Jason til Kolkis i hans søken etter Det gyldne skinn i årene før den trojanske krigen". Navnet har de etter skipet som het Argo, navngitt etter dets byggherre. Argonautene betyr derfor "argosjøfolkene". Så vet vi det! 

Hvorfor har forfatteren, som i sin bok skriver om morsrollen, kalt boka "Argonautene"? Kanskje for å få frem hvilke helter mødre er? Det som i alle fall er sikkert er at hun gir morsrollen et ganske annet innhold enn vi vanligvis presenteres for i litteraturens verden. Samtidig er det hun skriver kanskje mer oppsiktsvekkende i USA enn hva det er her til lands, hvor kvinnens rolle har vært og er atskillig friere enn nesten alle andre steder i verden, inklusive USA.

Om boka

(Dersom du ikke ønsker å vite hva boka handler om, bør du ikke lese min omtale av den.)

"Argonautene" er en selvbiografisk bok med mange typiske essay-kjennetegn, og det er ikke godt å si hvor det ene slutter og det andre begynner, og vise versa. I alle fall er det historien om Maggie og Harry som går som en rød tråd gjennom hele boka. Harry som er en mann i en kvinnekropp, og som hun treffer i oktober 2007 ... Her og der er dette så direkte og brutalt beskrevet at det er flaut å sitere fra boka, for å være helt ærlig. 

Innledningsvis forvirres vi av begreper som "heteronormativt", "cis-kjønnet", "andro-fag", "tilsynelatende streit", "heterofilt gift" (som for å antyde at dette egentlig kun er et ytre skall), "likekjønnet ekteskap", "kjønnet selvbevissthet" osv. Og hvem av dem var egentlig "skeiv" i forholdet? Harry som tilsynelatende var en kvinne, men egentlig en mann, eller hun som ble sammen med en kvinne, som senere ble en mann? Alt dette blandes sammen og til slutt er det jammen ikke lett å skille fra hverandre hva som er hva. Etter sånn ca. 30 sider løsnet det imidlertid, og deretter var det enkelt å følge den røde tråden i boka. 

"Enkelte mennesker føler glede over å stille seg bak en identitet, som i "You make me feel like a natural woman" som først ble kjent gjennom Aretha Franklin og, en tid senere, gjennom Judith Butler, som påpekte hvilken ubalanse denne similen skaper. Men det kan også ligge en forferdelse i å gjøre det, for ikke å snakke om en umulighet. Det er ikke mulig å leve gjennomsyret av bevisstheten om sitt eget kjønn i tjuefire timer i døgnet. Den kjønnede selvbevisstheten har heldigvis en ustabil karakter." (side 22)

Underveis problematiserer Nelson begrepet "likekjønnet ekteskap". Selv kjenner hun ingen skeive mennesker som opplever at det viktigste aspektet ved begjæret deres er at det er "likekjønnet". Den likheten hun selv har opplevd i sine forhold til kvinner, er ikke likhet som kvinne, og heller ikke identiske kroppsdeler, men "heller den drepende forståelsen av hva det vil si å leve i et patriarkat". (side 35)

Det er heller ikke uproblematisk å skulle være steforelder for Harrys sønn. Hun beskriver dette utrolig godt: 

Samme hvor fantastisk du er, samme hvor mye kjærlighet du har å gi, samme hvor moden, klok, vellykket, smart eller ansvarsfull du enn måtte være, befinner du deg som steforelder alltid i den strukturelle faresonen for å bli hatet og foraktet. Det er fint lite du kan gjøre med det, annet enn å holde motet oppe og forsøke å plante små spirer av sunn fornuft og god stemning i den drittstormen av negativitet som kanskje kommer din vei. Man må heller ikke forvente seg rare støtten fra kulturen: Foreldre er per definisjon ufeilbarlige, mens steforeldre er inntrengere, egoister, snyltere, giftspredere og barnemishandlere. (side 30)

M
ens Maggie Nelson er gravid med hennes og Harrys sønn Iggy, fabulerer hun over moderskapets begrensninger og muligheter. 

... Sjekk hovedoppslaget i New York Times Book Review på morsdagen 2012, som begynte slik: "Ikke noe tema byr på større muligheter for å skrive dårlig enn moderskapet. (....) I rettferdighets navn er det vanskelig å skrive godt om barn. Vet du hvorfor? Fordi de ikke er spesielt interessante. Det som er interessant, er hvorfor vi, til tross for den lammende kjedsomheten som utgjør nittifem prosent av oppdragerjobben, fortsetter å lage barn," Med tanke på at nesten samtlige samfunn på jorden fremmer tanken om at det å få barn er nøkkelen - kanskje den eneste nøkkelen - til et meningsfylt liv (der alt annet er en trøstepremie) - og med tanke på at de fleste samfunn også har pønsket ut alle mulige former for subtile og frastøtende måter å straffe kvinner som velger ikke å formere seg - hvordan skulle denne siste påstanden egentlig fenge?
(side 94)


Da Maggie Nelson var fire måneder på vei i svangerskapet, var Harry seks måneder på vei til å bli mann. I det hun beskriver som deres "uutgrunnelige hormonsuppe", reiste de til Fort Lauderdale, dels for å feriere. Men viktigst av alt: her skulle Harry få utført en brystoperasjon (for å fjerne brystene og spor etter kvinnelighet), og samtidig få restituert seg. 

"Fra utsiden kan det ha sett ut som om din kropp ble stadig mer "mannlig", og min stadig mer "kvinnelig". Men det var ikke sånn det føltes innvendig. Innvendig var vi to menneskelige dyr som gjennomlevde store endringer side om side, som hverandres åndsfraværende vitner. Med andre ord, vi var i ferd med å bli eldre." (side 109)

Underveis er det ikke den ting ved svangerskap og fødsel som unnslipper forfatterens skarpe blikk. Det være seg forbauselsen fra enkelte menn om at kvinner kan tenke mens de er gravide ("i din tilstand!"), og forventingen om at man skal være spennende i ekteskapet når alt kroppen skriker etter er å få være i fred. 

"Så vidt jeg forstår, finnes de fleste verdifulle nytelsene her på jorden i spennet mellom å tilfredsstille en annen og å tilfredsstille seg selv. Noen ville kalle det etikk." (side 127)

Som jeg helt sikkert har fått frem så langt, har denne boka høy sitatfaktor, og det på en slik måte at sitatene passer godt inn i konteksten de er satt. Forklaringen er nok at forfatteren sømløst beveger seg fra det selvbiografiske til det essayistiske, frem og tilbake, og det på en slik måte at man som leser egentlig ikke reflekterer over det, men bare opplever det helt som naturlig. 

"Egentlig har jeg aldri tenkt på meg selv som en "kreativ person" - skrivingen er mitt eneste talent, og skrivingen har alltid føltes mer oppklarende enn kreativ for meg. Men når jeg funderer over denne definisjonen, spør jeg meg om man kan være kreativ (eller skeiv eller lykkelig eller ivaretatt) seg selv til tross." (side 134-135)

Det er en god del fokus på kvinnelighet, morsrollen, forfatterens egen mor, morens forhold til sitt eget utseende osv. Moren hennes, som egentlig er en vakker kvinne, har alltid slitt med følelsene for egen kropp. For små pupper, for stor rumpe, fugleaktig ansikt, gamle overarmer ... "Men de negative følelsene hun har for sin egen kropp, kan skape et kraftfelt som støter bort alle gode ord om den." (side 137) Hvilket er tankevekkende på mer enn en måte, tenkte jeg ... 

Mot slutten av boka henvender forfatteren seg direkte til sin mann Harry og bruker "du-formen", og omtrent samtidig får vi en inngående beskrivelse av fødselen. Før hun går over til å analysere hvordan det må ha vært for Harry å vokse opp som adoptivbarn, uten å kjenne til egne biologiske foreldre ... Det har både fordeler og ulemper, mener hun. For eksempel trengte ikke foreldrene å være "skuffelser eller genetiske varselskilt" ... Dette fikk Harry til å føle at han kom fra hele verden, for hvem som helst kunne jo være hans foreldre. Å finne ut hvem hans biologiske mor var, medførte for øvrig ingen lykke for ham. Det er nok en erfaring mange adoptivbarn dessverre gjør. 

Å få barn skulle vise seg å bli en langt større lykke enn hva forfatteren hadde sett for seg på forhånd. Dette skulle hun og Harry ikke minst erfare da de nesten holdt på å miste Iggy pga. en forgiftning. 

Mine tanker om boka

Jeg må medgi at jeg slet litt med å komme i gang med denne boka, men da jeg hadde kommet til sånn ca. side 30, fløt lesningen videre helt av seg selv. Jeg ble nemlig svært fascinert av teksten, og etter hvert ble det svært mange eselører i boka. Sitatfaktoren er stor, og det har jammen ikke vært enkelt å plukke ut sitater som kan være representative for innholdet i boka, samtidig som denne omtalen ikke skal bli så lang at ingen gidder å lese den. 

Maggie Nelson skriver godt - presist og poengtert - nær sagt om hva det skulle være. Dette kombinert med en åpenhet om absolutt alt, til om med om seksuallivet mellom henne og Harry, gjør naturlig nok teksten sterk. 

Noe av det som gjør historien i boka veldig spesiell, er at vi får komme på innsiden av et parforhold som Maggie og Harrys. Det er jo ikke akkurat hverdagskost at noen gifter seg med en som gjennomgår kjønnsskifteoperasjon, samtidig som man selv går gravid. Og som at på til skriver om det ...

Maggie Nelson er en meget reflektert person, som tenker gjennom de fleste aspektene ved livet. Dette gjør at vi som lesere får innblikk i både kjente og mindre kjente problemstillinger, hvilket får oss til å tenke mange nye tanker. At boka "forandrer liv" er dermed overhode ingen overdrivelse, jf. sitatet fra The New York Times. 

Alt i alt er dette en meget interessant bok, som nok aldri kommer til å bli en kioskvelter, men som kommer til å gå rett hjem hos de mange lesere som elsker bøker litt utenom det vanlige. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Argonauts
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-93237-90-7
Boka har jeg kjøpt selv.


Maggie Nelson (Bildet har jeg lånt)

søndag 17. juli 2011

Shin Kyung-Sook: "Ta vare på mamma"

Skjønt om morsrollen i et moderne Korea


Utgitt i Sør-Korea: 2008 
Originaltittel: Eomareul butkahae
Engelsk tittel: Please look after Mom
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt fra koreansk til norsk: Jarne Byhre
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 240

Da jeg leste om denne bestselgeren fra Sør-Korea, som pt. er solgt i 23 land og som også er Sør-Koreas mest solgte roman gjennom tidene, var jeg ikke i tvil om at dette var en bok jeg ganske enkelt måtte få med m
eg.

Mor og far har reist til Seoul for å besøke sine barn, og så skjer plutselig det fatale: far går inn på T-banen fra en overfylt T-banestasjon, dørene bak ham klapper igjen idet toget begynner å aksellerere ... og så oppdager han til sin store fortvilelse at kona er vekk. Hun rakk åpenbart ikke å komme seg på toget. Og han? Som alltid strenet avgårde i full fart med sin kone på slep, som nesten ikke klarte å følge hans tempo, når brydde han seg egentlig om å snu seg for å forsikre seg om at hun stadig hang me
d? Aldri ...

Til tross for at faren og hans barn gjør alt som står i deres makt for å oppspore moren, dukker hun ikke opp. Hvor kan hun ha blitt av? Hvorfor kommer hun ikke tilbake? Månedene går, men all leting er nyttesløs ...

Men boka handler om atskillig mer enn letingen etter en forsvunnet kone, mor og kvinne. I denne boka slipper fire ulike fortellerstemmer fra familien til, og hver og en av dem memorerer fra tidligere tider. Hvem var denne selvoppofrende kvinnen som stilte opp for alt og alle? Hadde hun ikke egne behov eller drømmer? Var det tilstrekkelig for henne å være mor og hustru? På en stillferdig måte gjennom de fire fortellerstemmene får vi nærmere kjennskap til kvinnen som sto så sentralt i familiens liv, men som likevel var så usynlig. Det er ikke til å komme forbi at deres dårlige samvittighet bidrar til å opphøye henne til noe nærmest hellig nå som hun er borte, hvilket står i dyp kontrast til hvordan de behandlet henne mens hun var til stede. Hadde det ikke vært for at kvinnen selv, hun som er borte, også slipper til med sin historie, ville det hele kanskje ha endt opp som en klisjé over morsrollen. Når den like fullt ikke gjør det, så er det fordi det er enda flere bunner i denne boka. For den handler ikke bare om det å være mor. Den handler også om Korea, som på rekordtid har gått fra å være et nokså fattig samfunn til å bli en del av den moderne verden - på godt og vondt. På godt fordi sult og fattigdomssykdommer er et tilbakelagt stadium. På vondt fordi den yngre generasjonen er i ferd med å glemme de virkelig viktige verdiene i et samfunn, hvor familien var et være eller ikke være for de aller fleste. Det var også interessant å få innblikk i et lands kultur, som i alle fall jeg vet så altfor lite om. Et land hvor kristne verdier lever side om side med gamle tradisjoner, hvor man fremlegger offergaver for de døde - bare for å nevne noe.

Denne boka er aldeles skjønn! Og den har til og med noe viktig å fortelle meg som lever helt på den andre siden av jordkloden i forhold til der hvor handlingen finner sted. Ikke bare er det noe universelt med det å være menneske - det er også noe universelt ved morsrollen, som alle - uansett bakgrunn - kan kjenne seg igjen i. Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fem! Og måtte riktig, riktig mange finne frem til denne boka! Den fortjener mange lesere!


Andre som har skrevet om boka:
- Groskro - 16.03.2013
- Jancke - 10.08.2011



Shin Kyung-Sook

Populære innlegg