"Carol" (Regissør: Todd Haynes")

Lesbisk kjærlighet i New York på 1950-tallet

Filmen "Carol" er basert på Patricia Highsmith´s roman "The Price of Salt" fra 1952 (senere kalt "Carol" - og på norsk "Saltets pris" i 2003). Highsmith er kanskje bedre kjent for norske lesere som forfatteren bak "Den talentfulle mr. Ripley", som er filmatisert med Matt Damon i hovedrollen. Interessant nok ble romanen først utgitt under psevdonym. Det sier en hel del om hvor brennbart temaet ekteskapsbrudd og lesbisk kjærlighet var på 1950-tallet i USA. At romanen dels var selvbiografisk gjorde nok ikke saken noe bedre.

Regissøren Todd Haynes (f. 1961) har et lite knippe filmer bak seg, og den eneste jeg har noe forhold til er "Far From Heaven" (2002) med Julianne Moore i hovedrollen. Men bare for å ha nevnt det - "I´m not there" er også en severdig film, har jeg inntrykk av. Med "Carol" har det imidlertid tatt helt av for denne regissøren, for han har vært nominert til et helt lass av priser og har også vunnet en hel del. 

Handlingen i "Carol" er lagt til 1952, og er det noe Hollywood er virkelig god på, så er det å få frem den riktige tidskoloritten. Den handler både om kostymer, tidsriktige biler, sminke etc., etc. Så også i denne filmen. 

Carol og Therese møtes for første gang

Therese Belivet (spilt av Rooney Mara) jobber i en luksus-forretning på Manhattan i julerushet. Her hjelper hun rike kunder med å finne passende julegaver til sine kjære. En dag blir oppmerksom på en kvinne med en sterk utstråling. Therese anbefaler henne å kjøpe et togsett til datteren, og slik får hun adressen og navnet til kvinnen, som heter Carol Aird. Carol glemmer hanskene sine i butikken, og Therese sørger for at disse blir sendt til Carol. Carol er svært takknemlig over dette, og inviterer Therese ut på lunch. Dette blir innledningen til et vennskap, som etter hvert utvikler seg til et lesbisk kjærlighetsforhold. 

Carol, en kvinne som eks-mannen har gjort svært ensom

Carol ligger i skilsmisseforhandlinger med en ektemann som ikke ønsker at de skal skilles. Carol og Therese flykter av gårde, og opplever en lykkelig tid sammen. Da Carol´s eksmann får nyss i det som holder på med å skje mellom Carol og Therese, setter han en privatdetektiv på saken. Etter hvert blir de nødt til å forholde seg til virkeligheten igjen. For Carol handler det om retten til datteren og retten til et verdig liv, og hvor hun til slutt blir nødt til å velge ... 

Therese og Carol opplever en lykkelig tid sammen

Det er mange lag i denne filmen. På den ene siden handler det om kvinnerollen og kvinners rettigheter på 1950-tallet. På den annen side handler det om klasseskille og tabuer rundt homofili. Og om en ektefelle som i hevngjerrighet over ikke å få sin kone tilbake, ønsker å knuse enhver mulighet for et lykkelig liv for den han en gang elsket ... Når skjønner de begge at nok er nok?

Carol sørger ...

Parallelt følger vi også Therese´s tilværelse som innvandrer fra Europa, med talenter innenfor fotokunst, og krysspresset hun utsettes for fra flere beilere. 

"Carol" er en sterk film, men på en stillferdig måte. Cate Blanchett er eminent i rollen som den sofistikerte og utad nokså kontrollerte overklassekvinnen Carol. Rooney Mara er også perfekt i rollen som den troskyldige og kjærlighetssøkende Therese. Begge ble nominert til Oscar hhv. i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kvinnelige birolle. Etter å ha sett fire av de fem nominerte filmene i hver av kategoriene, er jeg tilbøyelig til å mene at de begge godt kunne ha vunnet også. I tillegg ble "Carol" nominert i kategorien beste kostymedesign, beste musikk og beste tilpassede manus. Filmen fikk ingen priser. La likevel ikke dette hindre deg i å se denne filmen! Den er virkelig severdig! Og den er ikke den eneste filmen blant de nominerte som handler om seksuelle tabuer. "The Danish Girl" er en annen av de nominerte, som handler om en kvinne som er født i en mannskropp. Felles for disse er at de viser samfunnets fordømmelse, og tilbøyelighet til å mene at seksuell legning påvirker alle andre personlighetstrekk også - som evnen til å treffe fornuftige valg ellers i livet. Heldigvis har vi kommet et kvantesprang videre i forhold til dette! Det er likevel ikke lenger siden enn at det fremdeles er interessant med historiske tilbakeblikk. Toleranse er nemlig ikke noe som kommer av seg selv. Den må kjempes frem! Og underveis må forkjemperne tåle både å bli latterliggjort og utfordret ... 

"Carol" hadde Norgespremiere på norske kinoer 11. mars i år. Den har utelukkende fått terningkast fem av norske anmeldere. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Carol
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Cate Blanchett (Carol Aird), Rooney Mara (Therese Belivet), Sarah Paulson (Abby Gerhard), Kyle Chandler (Harge Aird), Jake Lacy (Richard Semco), Cory Michael Smith (Tommy Tucker), John Magaro (Dannie McElroy), Carrie Brownstein (Genevieve Cantrell)
Spilletid: 118 min.

John Irving: "I en og samme person"

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp. 

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ... 

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert. 

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers. 

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ... 

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Utgitt: 2012
Originaltittel: In one person
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Halvor Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal har utgitt papirutgaven av boka)
Oppleser: Ole Christian Gullvåg
Spilletid: 16 t 15 min. (522 sider)

John Irving

Andre omtaler av boka:
- Bloggeren Solgunn sitt - 12.07.2012
- Dagbladet ved Cathrine Krøger - 14.05.2012 - Skravlete memoarer fra halvgammel bifil forfatter
- Aftenposten ved Kaja Korsvold - 07.06.2012 - John Iriving skriver om homser, kostskoler og deprimerte nordmenn
- NRK ved Anne Cathrine Straume - 18.06.2012 - Ordrik Irving

Michael Cunningham: "Før kvelden kommer"

En midtlivskrise med sus over


Utgitt: 2010
Originaltittel: By Nightfall
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 283

Peter og Rebecca Harris er et par midt i førtiårene. De bor i en stilfull og moderne loftsleilighet på Manhattan; han er kunsthandler og hun redaktør i kunst- og kulturmagasinet Blue Light. Deres eneste barn, en datter, har flyttet hjemmefra, etter nokså store konflikter mellom henne og faren får vi etter hvert vite, og nå ligger livet altså foran dem slik at de atter kan nyte sitt otium uten altfor mange forstyrrelser i deres dagligliv. For å sitere fra forlagets presentasjon av boka: "De er respekterte samtidsurbanister med all grunn, skulle man tro, til å være lykkelige."

Men så dukker altså Ethan, Rebeccas yngre bror, opp ... Mistaket eller Mizzy som han også kalles innad i familien. Dermed forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene på ny, men det på en helt annen måte enn noen av dem kunne ha forestilt seg på forhånd.

Som en vandrende katastrofe entrer Mizzy det velordnede livet til Peter og Rebecca. Han insisterer på at han har sluttet med dop, men det viser seg nokså snart at dette er langt fra sannheten. Mizzy er en vakker, atletisk ung mann, som til forveksling ligner Rebecca som ung kvinne, og som ikke klarer å finne "seg sjæl" tross mangfoldige og iherdige forsøk på dette. Uten at Peter helt skjønner hva som skjer, blir han voldsomt tiltrukket av Mizzy, som lever et liv totalt annerledes enn ham selv. Tidligere har han aldri merket noen homofile tendenser hos seg selv. Selv om han sjokkeres over sin egne følelser, klarer han ikke å motstå Mizzy. Mens han funderer over hva han skal gjøre, influerer hans forelskelse i Mizzy på mange av hans avgjørelser i yrket som kunsthandler. Vi blir vitne til en midtlivskrise av det dypere eksistensielle slaget, hvor Peter med ett stiller spørsmål ved det meste av det han har tuftet sitt liv på. Men det skal vise seg at livet har enda flere overraskelser i ermet til ham ...

I tillegg til å være en interessant roman om en midtlivskrise hvor hovedtemaet er en slags kjønnsidentitetskrise, er "Før kvelden kommer" kanskje først og fremst en morsom bok, slik jeg ser det. Dessuten er den meget godt skrevet, selv om man selvsagt kan stille spørsmål ved om karakterene Cunningham tegner blir vel overfladiske og stereotype. Han går for eksempel ikke spesielt dypt inn i Peters sjelsliv, og de øvrige personene Peter omgir seg med, forblir bipersoner i boka. Peter blir stående som en nokså overfladisk mann som i alle fall så langt i livet mest av alt har vært opptatt av ytre staffasje. Og disse verdiene har han gjort til et levebrød ved at han forsøker å prakke eksperimentell "kunst" på litt for rike damer som lever liv med litt for lite innhold og nerve. Men det er altså her humoren kommer inn! For beskrivelsene av personene vi møter samt enkelte episoder er mildest talt lattervekkende!

"Mizzy har fått den så til de grader - familien Taylors evne til å breie seg uten blygsel. Det dreier seg ikke så mye om stolthet som om ganske alminnelige selvtillit, som fremstår som noe ekstraordinært bare fordi det er så lite av den blant folk flest. Se på ham, med den svære, tunge boken i fanget, mens han ser på landskapet, ikke fjern, men rolig, slik en fyrste ville være med sin rett til å oppholde seg der hvor han er, og om noen har ansvaret for underholdning og adspredelse, så er det iallefall ikke ham." (Side 203)

Og når han beskriver Peters mor:

"Hun var i stand til å klage nesten ustanselig uten noensinne å virke triviell eller sytete. Hun var mer kongelig enn grinete, hun var blitt sendt til denne verden fra en bedre en, og hun unngikk å henfalle til ren og skjær smålighet ved å by på resignasjon i stedet for edder og galle - ved at hun hver time i livet tilkjennega at selv om hun hadde innvendinger mot nesten alt og alle, så var det fordi hun hersket over et slags utopia, og dermed av erfaring visste hvor mye bedre vi alle kunne gjøre det." (Side 202)

Jeg storkoste meg med denne boka! Etter en del midt-på-treet-leseropplevelser i det siste, var det deilig endelig å ha en bok mellom hendene som holdt et høyt nivå på det litterære planet. Her blir det uten tvil terningkast fem!

Michael Cunningham er tidligere kjent for sin roman "The Hours", som utkom i 1998 og som senere ble filmatisert med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene. Han fikk Pulitzerprisen for denne boka. For øvrig er han homofil av legning, uten at han ønsker å bli kategorisert som en homofil forfatter. Like fullt er det ikke til å komme forbi at dette påvirker hans litteratur. Foreløpig er kun to av hans i alt seks bokutgivelser oversatt til norsk. "Timene" ("The Hours") er en av dem.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
Jeg leser

Michael Cunningham

"Sebastians verden" (Regissør: Knut Møller-Lien)

Kalkun! Styr unna!


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Andreas Wilson, Christian Strand, Camilla Malmquist Harket
Spilletid: 90 min.

Sebastian og thailenderen Moon er bestekompiser, og få skulle vel tro at de i det hele tatt skulle ha noe felles. Sebastian er vokst opp i et norsk hjem med middels økonomi, mens Moon har kommet til Norge som sexturist. Begge drømmer om det store scoopet, det som skal gjøre dem økonomisk uavhengige.

Sebastian prostituerer seg i likhet med Moon til velsituerte homofile menn. Rent bortsett fra en homse-venn som Sebastian forguder, går de inn for å robbe sine øvrige kunder. Tidvis tar grådigheten vel overhånd, og sjansene som tas er meget risikable. Hvor langt er de villige til å gå for å oppnå sin økonomiske uavhengighet? Og ikke minst: er det her lykken ligger?

Dette er noe av det verste makkverket jeg har sett innen norsk film på svært lenge. Skuespillerprestasjonene var ikke noe å skryte av, men aller verst var faktisk fortellerstemmen! Maken til oppsop av klisjéer skal man virkelig lete lenge etter! Og det er veldig synd, for for en gangs skyld var det noen nye ansikter på lerretet ... uten at det hjalp det aller minste! Jeg fikk faktisk assosiasjoner til filmkalkunen til Aune Sand på 90-tallet ("Dis - en kjærlighetshistorie" - noe av det mest patetiske som er laget innen norsk film noen sinne). Flere ganger ble jeg sittende og spole fordi jeg ikke gadd å bruke mer tid enn nødvendig på å se den. Og hadde det ikke vært for tanken på å slakte filmen, som jeg i anstendighetens navn syntes jeg måtte se ferdig, hadde jeg gitt meg etter en halv time. Spar tiden og pengene og styr unna dette makkverket av en film!

Jeg gir terningkast to, og da er jeg snill.