Jeg siterer fra Humanist Forlag:
”Det var en gang, langt av sted i Europa, bakom syv fjell og syv elver, at det lå et vakkert land som het Jugoslavia. Folket der tilhørte seks forskjellige nasjoner, de hadde tre forskjellige religioner og snakket seks forskjellige språk. De var kroater, serbere, slovenere, makedonere, montenigrenere og muslimer”…
Journalist og forfatter Slavenka Drakulic skriver om krigsforbryterdomstolen i Haag, om krigsforbryterne Ratko Mladic, Mira (Lady Macbeth) og Slobodan Miloevic, Goran Jelisic, Zoran Vokovic m.fl., og setter grusomhetene i hjemlandet inn i en forståelig kontekst. Om de lange linjene tilbake til prins Lazar, mannen som ledet serbiske styrker i slaget mot tyrkerne ved Kosovo Polje i 1389, og om hvordan ”sannheten” har blitt justert i gjennom generasjoner.
For dette var vanlige folk – drosjesjåfører, lærere, servitører, selgere og bilmekanikere – som voldtok og drepte i 5 år på 1990-tallet. Hun stiller flere interessante eksistensielle spørsmål, bl.a. hvordan kunne intelligente ”vanlige mennesker” bli ondskapsfulle plageånder så raskt? Hvordan kunne de i valg sette slike personer i politiske maktposisjoner? Hva med et personlig og kollektivt skyld- og ansvarsforhold?
Det mest ubehagelige spørsmålet som reises i forhold til krigsforbryterne har kanskje ikke noe svar. Hva ville jeg ha gjort i deres situasjon?
Det begynner å bli noen år siden jeg leste denne boka, men jeg husker den fremdeles godt, og den gjorde et sterkt, sterkt inntrykk! Terningkast fem!
Utgitt: 2004
Originaltittel: They Would Never Hurt a Fly: War Criminals on Trial in the Hague
Utgitt på norsk: 2005
Forlag: Humanist Forlag
Oversatt: Hilde Sophie Plau
Antall sider: 180
