Patrick Modiano: "Gater i mørke"

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted. 

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse. 

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok. 

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk. 

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg. 

- Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet. 

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung. 

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv? 

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei. 

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!

Utgitt i Frankrike: 1978
Originaltittel: Rue des boutiques obscures
Utgitt første gang på norsk: 1979
Denne utgaven er utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Mona Lange
Antall sider: 196
ISBN: 978-82-02-47973-2
Boka har jeg kjøpt selv

Patrick Modiano (Foto: Lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:

- Reading Randi - 30. oktober 2014 - Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier - han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
- Min bok og maleblogg - 17. januar 2015 - Gater i mørke er en original roman. Her er det mye spenning, men samtidig ro. Det er en roman som er lett å lese, men krever likevel at en bruker tid. Detaljer betyr mye, og alle vandringer i mørke gater, billedlig og i realiteten, har alle betydninger for innholdet. Ikke bare en bok om å lete etter identitet, men en bok om hva det vil si å leve, hva det vil si å eksistere.

Carl Frode Tiller: "Innsirkling"

Utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 285
Priser: Brageprisen

David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

"Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie."

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!

Les også Marianne Søiland (ebokhyllami) og Rune Bjerkestrands omtale av denne boka.