"Manchester by the Sea" (Regissør: Kenneth Lonergan)

Oscar-favoritt om sorg

"Manchester by the Sea" er en av de store Oscar-favorittene i år. Regissøren Kenneth Lonergan har vunnet en del filmpriser i årenes løp, og han har blitt nominert til atskillige priser. Blant annet er han kjent for storfilmer som "Gangs of New York" (2002), "Margaret" (2011) og "Analyze This" (1999). I den senere tid er det imidlertid teateret som har vært hans hovedarena.

"Manchester by the Sea" er nominert til seks Oscars. Nominasjonene gjelder følgende kategorier:
- beste film
- beste regissør (Kenneth Lonergan)
- beste originale manus (Matt Damon)
- beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck)
- beste mannlige birolle (Lucas Hedges)
- beste kvinnelige birolle (Michelle Williams)

Vi må vente i spenning til 27. februar før vi får vite hvem som vinner Oscars i de aktuelle kategoriene. 

Lee Chandlers bror dør etter et brått og dramatisk sykdomsforløp. Broren var alene om omsorgen for sin 16 år gamle sønn Patrick. Noen år tidligere skilte han seg nemlig fra sin alkoholiserte kone, og etter dette har det ikke vært noen kontakt mellom mor og sønn. 

Den som er oppnevnt som verge for Patrick er Lee. Lee er overhode ikke interessert i å påta seg dette ansvaret, men skjønner etter kort tid at dette er noe han ikke kan unndra seg. For hva vil skje med Patrick dersom han ikke stiller opp? Han tenker at dette kan løses ved at Patrick flytter sammen med ham til Boston, der han har sitt liv. Problemet er at Patrick ikke vil. I den lille småbyen Manchester har han livet sitt, sine to kjærester (som ikke vet om hverandre), bandet han spiller i, skolekameratene sine ... 

Patrick og Lee

I tiden før og etter begravelsen strides de to mennene om å få gjennomslag for sine behov. Under begravelsen dukker Lees ekskone Randi opp, og i tilbakevendende glimt får vi innblikk i det livet de en gang levde før katastrofen rammet dem og de gikk hver til sitt. Sorgen har Lee kapslet fullstendig inn, for det hele er så voldsomt at det nesten er umulig å forholde seg til. Og mens livet for ham er en alvorlig sak, blir han vitne til med hvilken letthet Patrick forsyner seg av livets mange goder, der han surfer fra den ene kjæresten til den andre. Men er det så enkelt for Patrick når det kommer til stykket? Er ikke også han i ferd med å kapsle inn sin egen sorg gjennom frenetisk å leve livet intenst på overflaten? Et liv som for øvrig står i dyp kontrast til onkelens liv, som er et slags ikke-liv, der alt handler om å få hverdagene til å gå rundt. Han har ikke orket nære relasjoner etter alt som hendte tidligere i hans liv, og lever nærmest som en eremitt uten venner. 

Midt oppi dette dukker Patricks mor opp. Hun er en rehabilitert alkoholiker som har innledet et forhold med en svært religiøs mann. Hun inviterer Patrick hjem til seg, og Patrick øyner et håp om at han kan få moren sin tilbake igjen. Håpet slukner fort da han etter besøket får en mail fra morens forlovede, som krever at all kontakt med moren må foregå via ham ... 

Hvor finner Patrick fotfeste? Kan Lee være hans anker i tilværelsen, når Lee selv mangler fotfeste i sin tilværelse? 

Lee og hans ekskone Randi 

"Manchester by the Sea" er en sterkt følelsesladet film av den mer stillferdige sorten. Nettopp av den grunn er jeg glad for at filmen varte i over to timer, fordi det ellers er vanskelig å hensette seg til den rette stemningen som en slik film faktisk krever. Casey Affleck spiller en krevende rolle, selv om rolletolkningen ikke akkurat innbyr til så mange krumspring. Han spiller nemlig en deprimert mann, som ikke ler eller smiler i utide. Jeg likte måten avsløringene fra fortiden ble presentert, og opplevde også at scenene med oppklaringer fremsto som troverdige. Som da Lees ekskone tilsto at hun hadde vært veldig hard mot ham, og at hun fremdeles elsket ham ... Som da Patrick fikk et sammenbrudd og røpet at han ikke hadde det så bra likevel ... Kulissene for dramaet, denne vakre lille byen ved kysten, bidro til stemningen i filmen, som var svakt optimistisk tross alt det triste. 

Denne filmen går fremdeles på norske kinoer. Se den før det er for sent, er min anbefaling! Det er noe med å sitte i kinosalen og la seg fullstendig omslutte av den stemningen filmen setter oss i. Selv om jeg opplevde dette som en svært god film, tror jeg likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategorien beste film. Jeg tror også at Casey Affleck har mange gode konkurrenter i kategorien beste mannlige skuespiller. Når det gjelder de øvrige nominasjonene er jeg derimot mer usikker, fordi jeg foreløpig mangler sammenligningsgrunnlag. 

(Platekompaniet har foreløpig ikke oppgitt releasedato for DVD´en.)

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen vant to Oscars (fra å ha vært nominert til seks Oscars); beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck) og  beste originale manus.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Manchester by the Sea
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Casey Affleck (Lee Chandler), Michelle Williams (Randi, Lees ekskone), Kyle Chandler (Lees bror Joe), Lucas Hedges (Patrick Chandler) m.fl.
Spilletid: 137 min.

"True Grit - et ekte mannfolk" (Regissører: Ethan og Joel Coen)

Der menn er menn og kvinner knapt kan sies å være velkommen


Innspilt: 2010
Originaltittel: True Grit
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/Western
Skuespillere: Jeff Bridges, Matt Damon, Josh Brolin, Barry Pepper, Hailee Steinfeld, Paul Rae
Spilletid: 106 min.

14 år gamle Hattie Ross bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender da faren hennes blir drept og morderen og slasken Tom Chaney stikker av inn i ødemarken. Ved hjelp av en god porsjon kløkt klarer hun å få i stand en deal med en av stedets lurendreiere ved å true med sin imaginære advokat, og utstyrt med over 300 dollar har hun dermed handlefrihet til å hyre inn den råeste sheriffen i mils omkrets: Rooster Cogburn. Ingen andre enn ham tiltror hun oppgaven med å fange Tom Chaney! Hun vil ha Chaney hengt for udåden.

Nokså motvillig tar Cogburn (i Jeff Bridges skikkelse) på seg oppdraget, men han skjønner litt for sent at den unge damen faktisk mener alvor om at hun vil være med på selve jakten. Og tross forsøk på å riste henne av seg, klarer han det ikke. Men denne fornyede respekten for "jentungen" kommer godt med i tiden som kommer. Underveis møter de texas-rangeren LaBoeuf (Matt Damon), tøffere enn tøffest, men myk på bunnen (når man bare har gravd seg gjennom mange nok lag i hans ytre straffasje). Forholdene i ødemarken er råbarkede, og ingen stoler på noen. Det eneste som i grunnen teller når det kommer til stykket, er hvem som er raskest på avtrekkeren. Og så er spørsmålet om de klarer å fange Tom Chaney til slutt, der de nærmest leter i blinde langt ute i ødemarken?

For å være helt ærlig er ikke western-filmer det jeg elsker aller høyest for tiden (i motsetning til da jeg var yngre), men jeg har lenge skjønt at akkurat denne filmen bare måtte jeg få med meg! Jeg har dessuten stor respekt for Coen-brødrenes arbeid, og bare det i seg selv er nok til at jeg ville valgt å se en hvilken som helst film unnfanget av dem. For å ta det viktigste først: jeg ble IKKE skuffet! Denne filmen er rett og slett mesterlig! Og Coen-brødrene har klart det tidligere regissører av westernfilmer sjelden klarte: de har tilført humor til sjangeren! En del av scenene i filmen er nemlig svært morsomme! Vær imidlertid forberedt på noen særs voldelige scener! I ødemarken vises det nemlig ingen nåde overfor skurker og sveklinger. Verken Jeff Bridges eller Matt Damon skuffer i denne filmen - spesielt ikke Matt Damon, vil jeg si. For øvrig synes jeg at produsentene av filmen godt kunne ha fremhevet navnet på den unge skuespillerinnen Hailee Steinfeld på filmplakaten. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. Avslutningsvis bør det nevnes at filmen ble nominert til hele 10 Oscars, men ikke fikk en eneste en ... Det synes jeg er ufortjent.

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 

Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!

"Green Zone" (Regissør: Paul Greengrass"

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Matt Damon, Brendan Gleeson, Greg Kinnear, Amy Ryan, Khalid Abdalla 
Spilletid: 115 min.

I forbindelse med USAs invasjon av Irak i 2003, ble offiseren Roy Miller og hans team sendt inn i landet for å finne kjemiske våpen som sikre kilder hadde bekreftet skulle befinne seg der. Hele berettigelsen for å gå til krig mot Irak sto og falt på det faktum at de skulle finne kjemiske våpen.

Med livet som innsats og fra bakholdsangrep til bakholdsangrep, fant imidlertid Miller og teamet hans ingenting. Ikke bare det, men stedene de hadde i oppdrag å sikre kontrollen over, hadde åpenbart ligget brakk i årevis. De mest latterlige ordre ble delt ut fra øverste hold, og Miller (i Matt Damons skikkelse) begynner å ane at det er noe som ikke stemmer. Dette inntrykket bekreftes av folk innenfor CIA, som heller ikke stoler på forsvarets informanter. Her er det mange ulike agendaer ute og går, og enkelte ønsker ikke at sannheten skal komme frem.

I mellomtiden hersker det reneste kaos i landet generelt og Bagdad spesielt. Folk mangler rent vann, og entusiasmen for amerikanernes såkalte redningsaksjon kjølner når de mest essensielle dagligvarer mangler. Det hele topper seg da amerikanske myndigheter går ut med beskjed om at det irakiske forsvaret ikke vil bli trukket inn i frigjøringskampene og overgangen fra Saddams terrorvelde til demokrati. Og når skepsisen dominerer, er det svært så utrygt for soldatene å bevege seg fritt omkring. Spørsmålet er om det vil lykkes Miller å få gehør for at noen lyver.

Matt Damon er en glitrende skuespiller, og denne gangen er han helt på høyden. (”Rollen i ”The Informant” må virkelig ha vært en avsporing!) Det er slike roller som dette jeg liker å se ham i! Filmens tittel ”Green Zone” henspeiler på den sikre sonen som amerikanerne opprettet i et land hvor fullstendig anarki truet med å overta når som helst. Jeg opplevde for øvrig fremstillingen av partene i krigen som rimelig balansert, og ikke så ensidig svart-hvitt som amerikanske filmer tradisjonelt har vært. For øvrig vil jeg fremheve at kulissene i filmen var flott laget til, slik at de fremsto som svært realistiske. Jeg regner jo med at innspillingen ikke har funnet sted i Irak … Selve plottet i filmen er heller ikke tatt ut av løse luften, men spiller på de spekulasjonene som har versert til gangs i den offentlige debatten i de fleste vestlige land i tiden etter invasjonen. For noen kjemiske våpen har til dags dato aldri blitt funnet …

Filmen fortjener etter min mening terningkast fem.

"The informant!" (Regissør: Steven Soderbergh)

Innspilt: 2009

Skuespiller: Matt Damon

Spilletid: 103 min.

Bioingeniøren Mark Whitacre var på begynnelsen av 90-tallet en lysende stjerne i landbruksselskapet AMD (Archer Daniels Midland) da han ved en tilfeldighet ble FBIs viktigste informant  ang. avdekking av ulovlig prissamarbeid i markedet. Gjennom flere år forsynte han FBIs agenter med den informasjonen de ønsket. Utallige timer med lydbåndopptak tok han opp, og båndene ble overlatt til etterforskerne.

Hele tiden opptrådte Whitacre som den eneste som var hederlig i AMD. Han så til og med for seg at han ville få forfremmelse når det kom for en dag hvilken heltegjerning han hadde gjort for selskapet.

I forbindelse med en razzia mot AMD ble viktig bevismateriale beslaglagt, og FBI trodde at dette ville bli ren plankekjøring. Nokså raskt kom imidlertid saken helt ut av kontroll. På tross av taleforbud for Mark Whitacres vedkommende, snakket han villig vekk med litt for mange. Og så begynte det å dukke opp ikke bare løse påstander, men også bevis for at Whitacre selv hadde mottatt bestikkelser og vært med på å hvitvaske millioner av dollar mens FBI etterforsket saken.

Whitacre selv endret sin forklaring gang på gang, og til slutt var det umulig å vite hva som er sant og ikke sant. FBIs kronvitne, han som skulle løse saken deres, hadde blitt FBIs store hodepine. Plutselig handlet det heller lite om AMD og desto mer om Whitacre. Da diagnosen bipolar lidelse dukket opp, var saken så å si ødelagt. 

Filmen er basert på en sann historie om en varsler. Saken endte med at varsleren fikk betydelig strengere straff enn dem han varslet om … Og dette til tross for at Whitacre bare var for småfisk å regne kontra de virkelig store gutta. En klassisk varslerhistorie?

Matt Damon er en flott skuespiller, som jeg tidligere har sett i en rekke prisbelønte actionfilmer. Derfor var det litt rart å se ham i rollen som Mark Whitacre, en noe unnselig mann med en svært ukledelig bart. Han spiller bra her også, så det er ikke dét. Han passet bare ikke til rollen, synes jeg. Musikken i filmen bidro til å skape en stemning av komedie, og det har sikkert også vært hensikten.  Spesielt effektfullt var dette i scener der FBIs agenter kom gående målbevisst, akkompagnert av farselignende musikk. Ikke akkurat egnet til å gi FBI helteglorie … Dette var en helt grei film, men ingen høydare. Og det var virkelig ikke Matt Damons skyld.

Terningkast fire.