Audur Ada Ólafsdóttir (f. 1958) er islandsk professor i kunsthistorie og forfatter. Hun mottok Nordisk råds litteraturpris i 2018 for romanen "Arr". Både denne romanen, "Stiklingen" og "Regn i november" er oversatt til norsk. "Frøken Island" kom på norsk i 2019. For denne boka har hun blitt tildelt Prix Médicis étranger 2019. Naturlig er hun en av Islands mest populære forfattere. (Lenken peker til min omtale av "Stiklingen".)
Bokas jeg-person er Hekla. Hun blir født i 1942, og vokser opp med ambisjoner om å bli poet. Det er ikke noen fremtid i Dalir, der hun kommer fra, og en dag (i året 1963) pakker hun derfor tingene sine og reiser inn til Reykjavik. Blant eiendelene er en dyrebar skrivemaskin.
Hekla og barndomsvennen Jón John flytter sammen. Han er homofil, og det er ikke enkelt. Særlig fordi han er nødt til å ta seg jobb på en fiskebåt hvor miljøet blant gutta ombord er brutalt og macho. Han risikerer å bli slått helseløs dersom dette skulle komme ut. Hvilket han også blir, gang på gang ... Gutta skjønner at det er "noe" med ham.
Hekla og Jón John finner hverandre i det å stå utenfor, være annerledes. En gang hadde de også sin felles seksuelle debut med hverandre. Hekla blir hans alibi - hans påståtte kjæreste - når han atter entrer fiskebåten. Det er henne han kjøper gaver til når han er i land. Hjemme har han en symaskin, og han drømmer om å sy kostymer for et teater.
I det islandske samfunnet er det ikke enkelt å være en kvinne med forfatterambisjoner. Hekla skaffer seg derfor en jobb på dagtid, slik at hun kan skrive i all hemmelighet om nettene. Tekstene sine sender hun inn til aviser og forlag under pseudonym. Vi skjønner at det må til for at hun skal bli tatt seriøst. På jobben som servitør må hun finne seg i klåfingrete mannfolk som tafser hele tiden. Dette er lenge før metoo, og som kvinne må hun ganske enkelt bare finne seg i det.
"- Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med denne uungåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive." (side 117)
Som en slags skjebnens ironi blir Hekla hele tiden oppsøkt av en mann som ønsker at hun skal melde seg på Frøken Island-konkurransen. Hekla er svært vakker, og mannen gir seg ikke. Hekla har imidlertid ingen drøm om å stille i en konkurranse som dette. Hun drømmer ikke engang om mann og barn. Hun vil skrive! Hennes vurdering av egne valg kommer godt frem i møtet med venninnen Isey som også vil skrive, men som har valgt den tradisjonelle veien med ekteskap og barn, og som aldri har tid til seg selv lenger. Men som Isey selv sier - hun vet hvordan livet hennes kommer til å bli til hun dør. Det er dette hun vil. Venninnen blir uansett et bilde på hva Hekla kan regne med dersom hun skulle velge å gifte seg og få barn.
Etter hvert møter hun en mann som også er poet. Hun skjuler sitt skrivetalent for ham, inntil det kommer for en dag. Ikke bare at hun kan skrive, men at hun er så uendelig mye bedre enn ham ... Han som sliter med å finne de riktige ordene, som sitter og filer og flikker på hver setning ... Mens hun skriver så blekket spruter ... og det med en kvalitet som langt overgår alt han noen gang har fått ned på papiret.
Denne romanen har flere lag. For det første får vi innblikk i den tradisjonelle og konservative islandske kulturen på 1960-tallet. Ikke ulikt hvordan det var i Norge på den tiden for øvrig, men bygdedyret var nok likevel mer allestedsnærværende på Island tross alt. Også i Reykjavik, landets hovedstad ... Enten man var homofil eller en utradisjonell kvinne som ønsket seg et selvstendig liv med egen karriere, ville man falle utenfor det gode selskap. Og det skulle ta mange år før verden så annerledes på dette.
Dernest er det spennende at forfatteren utforsker hva det vil si å være i et kjærlighetsforhold der begge parter de samme ambisjonene, men hvor kvinnen er dyktigst. Hekla skjuler sine talenter for ikke å komme i konflikt med kjæresten, inntil dette på et tidspunkt ikke går lenger og hun tar konsekvensene av dette. Men måtte det gå slik? ... tenkte jeg mens jeg leste. Eller var det så enkelt som at Hekla ikke så for seg en videre utvikling av forholdet, der barn ville kommet i veien for hennes kunstneriske utfoldelse?
I romanen er det mye usagt som man må lese mellom linjene, og i tillegg sitter man som leser igjen med en hel masse ubesvarte spørsmål. Dette er forfatterens stil, og det er også hennes styrke. For på den måten blir historien i en lenge etter at siste side er vendt. Man fortsetter å gruble og tenke og lure på hvordan det egentlig gikk. Nå tar riktignok romanen en noe uventet vending på slutten, og den skal jeg ikke røpe, men likevel ... Tiden var ikke inne for den store frigjøringen, som først kom på 1970-tallet. Og dette gjaldt både for kvinner og homofile.
Ellers ble jeg fascinert av beskrivelsen av far-datter-forholdet, hvor faren ønsket å oppkalle Hekla etter en vulkan på Island. Da Hekla forteller ham om at hun har blitt tilbudt å delta i Frøken Island, men har takket nei, svarer han:
"- Du skal gå med hodet høyt hevet, og ikke la deg måle og veie som på en oppvisning av sauebukker. Hekla min. Ikke lot vel Dalakvinnene, Gudrún Ósvífursdóttir og Audur den dypsindige, noe mannfolk forvirre seg." (side 142)
Faren drar også paralleller til hennes mor, som også hadde behov for å dra bort. "Hun hadde denne uroen i sjelen og ville ikke være der hun var." (side 143)
Dette er en roman som fikk meg til å reflektere og tenke, og som var krevende til tross for at boka som sådan fremstår som lettlest og rask å komme gjennom. Den passet fint til en ensom ettermiddag hvor jeg hadde fred og ro rundt meg. Boka er nydelig skrevet, med en jeg-forteller av det meget observerende og reflekterende slaget. Hun har god selvinnsikt og dette preger hennes fremstilling av det som skjer. Romanen er underfundig og stillferdig i stilen, og til å være islandsk er det overraskende mye dialog i den.
Dette er en roman jeg anbefaler varmt!
Utgitt på Island: 2019
Originaltittel: Ungfrú Island
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: PaxOversatt fra islandsk: Tone Myklebost
Antall sider: 218
ISBN: 978-82-530-4109-4
Boka har jeg kjøpt selv
Som en slags skjebnens ironi blir Hekla hele tiden oppsøkt av en mann som ønsker at hun skal melde seg på Frøken Island-konkurransen. Hekla er svært vakker, og mannen gir seg ikke. Hekla har imidlertid ingen drøm om å stille i en konkurranse som dette. Hun drømmer ikke engang om mann og barn. Hun vil skrive! Hennes vurdering av egne valg kommer godt frem i møtet med venninnen Isey som også vil skrive, men som har valgt den tradisjonelle veien med ekteskap og barn, og som aldri har tid til seg selv lenger. Men som Isey selv sier - hun vet hvordan livet hennes kommer til å bli til hun dør. Det er dette hun vil. Venninnen blir uansett et bilde på hva Hekla kan regne med dersom hun skulle velge å gifte seg og få barn.
Etter hvert møter hun en mann som også er poet. Hun skjuler sitt skrivetalent for ham, inntil det kommer for en dag. Ikke bare at hun kan skrive, men at hun er så uendelig mye bedre enn ham ... Han som sliter med å finne de riktige ordene, som sitter og filer og flikker på hver setning ... Mens hun skriver så blekket spruter ... og det med en kvalitet som langt overgår alt han noen gang har fått ned på papiret.
Denne romanen har flere lag. For det første får vi innblikk i den tradisjonelle og konservative islandske kulturen på 1960-tallet. Ikke ulikt hvordan det var i Norge på den tiden for øvrig, men bygdedyret var nok likevel mer allestedsnærværende på Island tross alt. Også i Reykjavik, landets hovedstad ... Enten man var homofil eller en utradisjonell kvinne som ønsket seg et selvstendig liv med egen karriere, ville man falle utenfor det gode selskap. Og det skulle ta mange år før verden så annerledes på dette.
Dernest er det spennende at forfatteren utforsker hva det vil si å være i et kjærlighetsforhold der begge parter de samme ambisjonene, men hvor kvinnen er dyktigst. Hekla skjuler sine talenter for ikke å komme i konflikt med kjæresten, inntil dette på et tidspunkt ikke går lenger og hun tar konsekvensene av dette. Men måtte det gå slik? ... tenkte jeg mens jeg leste. Eller var det så enkelt som at Hekla ikke så for seg en videre utvikling av forholdet, der barn ville kommet i veien for hennes kunstneriske utfoldelse?
I romanen er det mye usagt som man må lese mellom linjene, og i tillegg sitter man som leser igjen med en hel masse ubesvarte spørsmål. Dette er forfatterens stil, og det er også hennes styrke. For på den måten blir historien i en lenge etter at siste side er vendt. Man fortsetter å gruble og tenke og lure på hvordan det egentlig gikk. Nå tar riktignok romanen en noe uventet vending på slutten, og den skal jeg ikke røpe, men likevel ... Tiden var ikke inne for den store frigjøringen, som først kom på 1970-tallet. Og dette gjaldt både for kvinner og homofile.
Ellers ble jeg fascinert av beskrivelsen av far-datter-forholdet, hvor faren ønsket å oppkalle Hekla etter en vulkan på Island. Da Hekla forteller ham om at hun har blitt tilbudt å delta i Frøken Island, men har takket nei, svarer han:
"- Du skal gå med hodet høyt hevet, og ikke la deg måle og veie som på en oppvisning av sauebukker. Hekla min. Ikke lot vel Dalakvinnene, Gudrún Ósvífursdóttir og Audur den dypsindige, noe mannfolk forvirre seg." (side 142)
Faren drar også paralleller til hennes mor, som også hadde behov for å dra bort. "Hun hadde denne uroen i sjelen og ville ikke være der hun var." (side 143)
Dette er en roman som fikk meg til å reflektere og tenke, og som var krevende til tross for at boka som sådan fremstår som lettlest og rask å komme gjennom. Den passet fint til en ensom ettermiddag hvor jeg hadde fred og ro rundt meg. Boka er nydelig skrevet, med en jeg-forteller av det meget observerende og reflekterende slaget. Hun har god selvinnsikt og dette preger hennes fremstilling av det som skjer. Romanen er underfundig og stillferdig i stilen, og til å være islandsk er det overraskende mye dialog i den.
Dette er en roman jeg anbefaler varmt!
Utgitt på Island: 2019
Originaltittel: Ungfrú Island
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: PaxOversatt fra islandsk: Tone Myklebost
Antall sider: 218
ISBN: 978-82-530-4109-4
Boka har jeg kjøpt selv
