Aris Fioretos: "Mary"

Om et opphold i helvete

Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller. 

Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).

Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!

Om forfatteren

Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)

Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University. 

"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter. 

Om bokprosjektet

Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig. 

Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ... 

Om "Mary"

Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres. 

De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete. 

"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?

Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)

Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ... 

Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya. 

I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)

Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt? 

Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe. 

"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)

Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?

Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet? 

"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)

Min oppfatning av boka

Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut. 

Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen. 

Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 

Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt. 

Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Mary
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Agora Publishing 
- boka inngår i Agora Bibliotek - utvalg ved Gabi Gleichmann
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 255
ISBN: 978-82-93139-31-7
Jeg har fått tilsendt leseeks. fra forlaget

Aris Fioretos (Foto: Janerik Henriksson/TT)

"Nawals hemmelighet" (Regissør: Denis Villeneuve)

Når sannheten blir for tung å bære ...


Moren til tvillingene Jeanne og Simon er død, og de befinner seg hos notarius Lebel som moren hadde arbeidet hos de siste 15 årene av sitt liv i eksil i Canada. Han leser opp morens testamente og leverer dem samtidig to konvolutter. Den ene konvolutten skal de overrekke til sin far, som de trodde for lengst var død, den andre til en bror de ikke ante at de hadde. Først når dette er gjort, kan de sette opp en gravstøtte med morens navn på.

Simon blir forbannet over det han oppfatter som et sykt spill fra deres avdøde mors side, mens Jeanne ønsker å finne ut av det som moren har bedt dem om. Moren var åpenbart meget depressiv mens hun levde, og de siste ukene av hennes liv var hun meget taus.

Jeanne reiser tilbake til morens hjemsted i Libanon. Til sin store forferdelse blir hun nærmest kjeppjaget derfra da de finner ut hvem hun er. Det viser seg at moren - Nawal Marwan - som ung pike ble gravid med en palestiner. Fordi hun var kristen og han muslim, hadde ikke forholdet livets rett, og hennes elsker ble derfor drept.

Nawal var heldig og unnslapp derfor en skjebne som offer i en æresdrapssak. I stedet tok hennes bestemor seg av henne frem til fødselen, mot at hun frivillig gikk med på å gi fra seg barnet og deretter reise vekk. Før barnet ble gitt bort, tatoverte bestemoren tre punkter på barnets hæl. I første omgang reiste Nawal til sin onkel inne i byen, hvor hun skulle gå på skole for å lære å skrive og lese. Det brøt ut uroligheter i landet, og hun oppdaget at barnehjemmet der sønnen hennes hadde befunnet seg frem til da, var slettet ved jorden.

Tilfeldigheter førte til at Nawal havnet i hendene på en radikal opprørsorganisasjon, hvor hun fikk i oppdrag å drepe en sentral kristen leder. Etter dette havnet hun i fengsel med en dom på 15 år. Kjent som "kvinnen som synger", en kvinne det var umulig å knekke, ble hun utfordret av torturisten Abu Tareq, en brutal skarpskytter som dreper nærmest uten mål og mening. Torturen og alle voldtektene fikk til slutt følger ...

Mens Jeanne og Simon leter i sin mors fortid, avdekkes lag for lag av hennes hemmeligheter. Men sannheten er atskillig verre enn noen av dem noen gang kunne ane ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg. Det er en historie som rommer så mye grusomhet at selv fantasien kommer til kort. Selv ikke de involverte skjønner hva de har vært med på før det er for sent. Like fullt sitter jeg igjen med spørsmålet: hvordan kunne moren virkelig ønske at barna hennes skulle finne ut av alt dette? Noen ganger gjelder nemlig ordtaket om at når sant skal sies, er det best å holde kjeft. Jeg var i alle fall fullstendig lamslått da alle avsløringene lå fremme i dagen.

Skuespillerprestasjonene til Lubna Azabal, hun som spilte Nawal Marwan, var det ingenting å si på. Når det gjelder de øvrige skuespillerne og deres rolletolkninger, synes jeg disse var tilfredsstillende, uten at det ble virkelig glitrende. Scenene fra Libanon var for øvrig meget autentiske og det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det måtte ha vært der mens krigen og urolighetene raste. Historien er for øvrig meget tankevekkende mtp. hvilken fortid mange flyktninger som har kommet til vesten faktisk har med seg i bagasjen ... Her blir det terningkast fem.

Filmen ble for øvrig Oscarnominert til beste utenlandske film i 2011.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Incendies
Nasjonalitet: Canada
Språk: Fransk
Genre: Drama
Skuespillere: Lubna Azabal (Nawal Marwan), Mélissa Désormeaux-Poulin (Jeanne Marwan), Maxim Gaudette (Simon Marwan), Rémy Girard (Jean Lebel), Allen Altman (notarius Maddad)
Spilletid: 2 t. 10 min.

Jeanne og Simon får morens testamente opplest av Notarius Lebel

På jakt etter sannheten om moren

Hvem var hun egentlig .... moren?

En smertelig oppdagelsesreise

"Yodok Stories" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Yodok Stories
Nasjonalitet: Norge / Polen
Språk: koreansk
Produsent: Torstein Grude
Genre: Dokumentar
Skuespillere: Andrzej Fidyk, Jung Sun San, Kim Joung Soon, An Myong Chol, Lee Young Kuk, Kim Tae Jin, Kim Hyok, Lee Min Bok
Spilletid: 82 min. (dokumentar) + 153 min. (musical)

Tilfeldigheter gjorde at jeg fanget med meg denne filmen fra hyllene hos min lokale DVD-forhandler her om dagen. Ikke bare er film-coveret dekorert med alle prisene filmen har mottatt (en teaser nok i seg selv), men stikkordene Nord-Korea, konsentrasjonsleire og terror vekket min interesse umiddelbart. Dessuten oppfattet jeg det som noe spesielt at filmen er norskprodusert av Piraya Film, et selskap som i 1999 ble startet av Torstein Grude og Trond Kvist med det mål å produsere kreative dokumentarfilmer av høy internasjonal kvalitet, for å sitere Wikipedia. Det tar nesten fire timer å se dokumentaren og musicalen, men jeg kan love at det er verdt det!
 
I dokumentaren presenteres vi for filmskaperens prosjekt - å lage en musical om forholdene i konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, uten å slippe til i leirene selv, langt mindre med et kamera ... Yodok er bare en av de mange leirene, og den eneste hvor det hender at fangene slipper fra det med livet. Hvis de da ikke er døde av sult, mishandling og tortur eller kulde i mellomtiden ... Man regner med at det til en hver tid sitter rundt 40 000 fanger bare i denne leiren, mens det antakelig er mer enn 300 000 koreanere totalt som er internert i samtlige leire i hele Nord-Korea.

Som kjent er Korea delt i to. Nord-Korea regnes som et av verdens mest lukkede totalitære, kommunistiske regimer, mens Sør-Korea er et relativt åpent, demokratisk samfunn med markedsøkonomi. Nord-Korea er et klassedelt samfunn. Det opereres med tre ulike samfunnsklasser - de lojale, de upålitelige og fiendene. Det skumle er at ingen egentlig vet hvilken klasse de tilhører - ikke før de forsøker å få en spesiell jobb, ønsker å velge hvor de skal bo eller hvilken utdannelse barna deres skal få. Da er klassetilhørigheten helt avgjørende! Og selv om man anser seg som trygg og tilhørende de lojale, med alle privilegier som blir denne klassen til del, kan man aldri være for sikker. For én uheldig uttalelse fra en slektning kan være nok til at hele familien straffes som klassefiender. I beste fall ved at alle settes på bar bakke - i verste fall ved at alle interneres i en av Nord-Koreas mange dødsleire.

Filmskaperne har ønsket å fortelle historien til syv flyktninger fra Nord-Korea. Disse flyktningene har fått lov til å bosette seg i Sør-Korea, men anses som annenrangs borgere og potensielle spioner. Ingen vil høre deres historie, og de ties ihjel. Prosjektet med å fortelle om forholdene i leirene i Nord-Korea gjennom å sette opp en musical, har imidlertid sin pris. De mottar drapstrusler, men fortsetter innbitt videre. Og historiene de har å fortelle er så sterke at jeg mange ganger måtte kjempe med gråten. Ikke bare er det historier om deres egne lidelser, men om hele familiens lidelser. For prisen familiene deres betalte for deres flukt, var grotesk ... Moren til en av flyktningene ble torturert helt til hun fikk slag, mens faren døde som følge av torturen.

Cellene fangene ble sperret inne i var så små at det ikke var mulig for dem å bevege seg, og det var lite som skulle til før fangevokterne hadde lov til å gå løs på dem med stokkene sine. I prinsippet var det ulovlig for fangevokterne å ha seksuelt samkvem med kvinnelige fanger - fiender av folket - men dette skjedde likevel. Og når kvinnene ble gravide, var straffen klar: både mor og barn måtte dø. Desperate forsøk på å ordne opp selv, abortere, for å hindre død ... Det går nesten ikke an å forestille seg de lidelser som fulgte i kjølevannet. Også fedrene - fangevokterne - risikerer strenge straffer, ofre som også de er av systemet de lever under. 

Musicalen blir til slutt ferdig, og den ble en stor suksess i Sør-Korea. Den bidro også til å bryte tausheten disse flyktningene fra nord var omgitt med. Dersom det ikke hadde vært for at Nord-Korea har raslet med atombombetrusselen, spørs det vel om verden egentlig hadde brydd seg særlig om hva som ellers skjer i dette landet ...

Musicalen Yodok fulgte med i DVD´en, og etter å ha sett denne må jeg konkludere med at det er en av de beste musicalene jeg har sett noen gang! Musikken, dramaturgien, skuespillertalentene, lyssettingen - dette holder et meget høyt nivå! Musicalen, som har vært på turné, har hatt stor suksess både i USA og Canada.

På Filmwebs nettsider kan jeg for øvrig lese at Yodok inngår i en serie sterke, kreative filmer om menneskerettigheter i totalitære og autoritære regimer, initiert av Rafto-stiftelsen i Bergen. Tidligere filmer i serien er Belarusian Waltz om forholdene i Hviterussland, og On a Tightrope fra Kina - alle produsert av Stavanger-baserte Piraya-film. Her er det bare en ting å si: disse filmene skal jeg ha tak i!

Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Fra musicalen Yodok

Hans Fallada: "Alle dør alene"

Innsiktsfullt om tysk motstands-kamp under andre verdenskrig


Utgitt i Tyskland: 1943
Originaltittel: Jeder stirbt für sich allein
Opprinnelig utgitt i Norge: 1954 (oversatt av Andreas Eriksen)
Nyoversettelse utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Nina Zandjani
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 593
Etterord av forfatteren selv og Almut Giesecke
Boka er mottatt fra forlaget

I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.

Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Hitler - Der Fürer - evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?

Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...

Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...

Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...

Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt av på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.

Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:

"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."

Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ... 

Forfatteren Hans Fallada, som egentlig het Rudolf Ditzen (1893 - 1947) 

levde et vel så dramatisk liv selv, som dem han skrev om. 

Gaute Heivoll: "Himmelarkivet"

Utgitt: 2008
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 253

Louis Severin Hogganvik, en mann i slutten av 50-årene, ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945, mistenkt for kommunistisk virksomhet. Ni dager senere var han død. Han var da så ødelagt av tortur at han ikke orket mer og begikk selvmord. Hvem var denne mannen, som bodde i Sjølingstad i Sør-Audnedal, og som etterlot seg kona Theodora og døtrene Birgit og Anna? Alt familien visste var at han ble anbrakt på Arkivet, et av landets mest fryktede Gestapo-hovedkvarterer. I tiden etter Louis´forsvinning levde familien i håp om at ektemannen og faren en dag skulle komme hjem. Ingen fortalte dem om at han allerede var død ... Var Hogganvik den motstandsmannen som tyskerne mente at han var? Dette og mye mer forsøker Gaute Heivoll å finne svar på.

Denne boka handler vel så mye om de utfordringer forfatteren Gaute Heivoll støtte på underveis i skriveprosessen, som den handler om Louis S. Hogganvik selv. Sånn sett er den et interessant dokument mht. hvilke utfordringer en forfatter støter på når han/hun skal rekonstruere fortiden flere tiår tilbake. Og det er i lys av dette denne boka må leses, kom jeg til mens jeg midtveis i den lurte på hva forfatteren egentlig kom til å finne ut til slutt. For når alt interessant arkivmateriale fra tyskerne selv ble ødelagt i og med kapitulasjonen, så var det jammen ingen enkel oppgave Heivoll hadde mens han jobbet med å nøste opp trådene i historien. For det var ikke alle dører som var mulige å åpne ...

Min interesse for å lese mer av hva Heivoll har skrevet, våknet da jeg holdt på med hans siste bok "Før jeg brenner ned". Og nok en gang erkjenner jeg at denne mannen kan skrive! Han har riktignok en noe særegen måte å skrive på, som jeg underveis i lesingen var litt usikker på om passet helt i en dokumentarisk bok. Men i og med at han selv har insistert på at dette er en roman og ikke en dokumentar, er det enkelt å tilgi ham dette fortellergrepet som altså er repeterende i stilen. (Liten diggresjon: jeg synes nesten alle lovende norske forfattere skriver på den samme repeterende, lett manende måten for tiden. Har de gått på samme skrivekurs?)

Alt i alt har jeg stor beundring for den vanskelige oppgaven Heivoll har hatt med å rekonstruere hva som skjedde med Hogganvik de siste dagene av hans liv, til tross for at det bare forelå noen få linjer med skriftlig materiale om ham. Jeg er spesielt interessert i alt som har å gjøre med andre verdenskrig, så sånn sett bare måtte jeg lese denne boka. Terningkast fem fra meg.

Simon Montefiore: "Sasjenka"

Utgitt: 2009
Originaltittel: Sashenka
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 593

I denne historiske romanen fra Russland møter vi Sasjenka som 16-åring i St. Petersburg i 1916. Hun har vokst opp som et forsømt barn av en fjern far og en livsnytende mor. De er, sin jødiske herkomst til tross, omtrent for adelige å regne, og pleier omgang med tsaren og Rasputin. Da dette forsømte barnet tas under onkelen Mendels vinger, og han introduserer henne for Marx´ lære, er Sasjenka mer enn lærevillig. Endelig betyr hun noe, endelig kan hun gjøre nytte for seg.

Tsarfamiliens fall og det vi i dag kjenner som den russiske revolusjon, nærmer seg. Men opprørerne lever et meget farlig liv! Og selv om Sasjenka er en ung kvinne, havner hun raskt i klørne til tsarens etterretningsvesen.

I 1939 er Sasjenka en middelaldrende, gift kvinne med to barn. Fremdeles er hun en vakker kvinne, men under kommunismen har personlige forhold og hensyn måttet vike for partiets skyld. Alle har å gjøre sin plikt, og selv ikke ekteskapet hun har inngått med Vanja er basert på annet enn plikt. Han står Stalin nær, og jobber i det hemmelige politiet. Hele tiden opplever de at venner og bekjente forsvinner. Fordi partiet er ufeilbarlig regner de med at dette var enda noen falske mennesker som hadde båret masker. For ingen ble forfulgt uten at det forelå en grunn til det! Men om Sasjenka ikke nærer de varmeste følelser for sin mann, elsker hun sine to barn over alt på jord!

Så skjer det fatale at Sasjenka forelsker seg og innleder et lidenskapelig kjærlighetsforhold til forfatteren Benja Golden. Så intenst lykkelig har hun aldri vært i hele sitt liv! De kan rett og slett ikke få nok av hverandre. Og med ett fremstår alle ofrene hun har foretatt for kommunistpartiet så langt i livet som nærmest meningsløse. En tilfeldighet fører imidlertid ikke bare henne, men også ektemannen og elskeren over kanten av stupet. Alle tre arresteres og anklages for konspiratoriske handlinger, herunder spionasje. Og det som følger er så gruoppvekkende at dersom det aldri hadde skjedd i kommunismens Russland, ville jeg ansett det som spekulativt fra forfatterens side å skrive om det på den måten han gjør. Uten at jeg vil si at han "gasser" seg i tragediene ...

På midten av 1990-tallet får en ung historiker - Katinka - i oppdrag å lete i Sovjets hemmelige arkiver etter spor som kan forbinde den aldrende Roza med hennes ukjente russiske familie. Hvem er Roza? Hvor ble det av broren Carlos? Og er foreldrene døde eller i live?

Boka er delt i tre tidsepoker og forteller historien om tiden før den russiske revolusjon, tiden rett før den andre verdenskrig og forholdene etter kommunismens fall på midten av 1990-tallet. I flere bokanmeldelser jeg leste før jeg begynte på denne boka, fremheves det at språket er så dårlig. Jeg var derfor spesielt oppmerksom på dette mens jeg leste boka. For det første opplevde jeg språket som helt greit. Jeg synes ikke forfatteren brukte så mange klisjeer heller. Derimot opplevde jeg at forfatterens fortellerstil kanskje ikke var så litterær, men mer oppramsende i stilen. Og når jeg vet at dette er hans debutroman og at han tidligere kun har skrevet dokumentarer, så er det vel nærliggende å beskrive hans skrivemåte som litt dokumentarisk i stilen. Jeg må uansett legge til at ikke én gang ble jeg sittende og irritere meg over språket! Kanskje skyldes dette at jeg ble helt oppslukt av boka?

Etter en litt treg start ble jeg altså fullstendig bergtatt av historien. Spesielt den delen av boka som omhandler forholdene før andre verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på meg! I denne historiske epoken under Stalin var paranoiaen så utbredt at ingen kunne føle seg trygge. Forfatterens kunnskaper både om Russland generelt og denne perioden spesielt samt hans evne til å beskrive den frykten enkeltmenneskene levde med, synes jeg er imponerende. Jeg kommer nok til å være på utkikk etter bøker som omhandler forholdene i gulagene etter å ha lest denne boka. Det er nesten ikke grenser for menneskenes ondskap - særlig ikke når tortur og groteske avhørsmetoder er satt i system og legitimert av et totalitært regime! Historien gjorde tok ganske enkelt innersvingen på meg! At boka er mursteinlignende i formen ... det glemte jeg relativt fort. Jeg lærte mye om Russlands historie gjennom å lese denne boka.

Terningkast fem.

Stefan Zweig: "Sjakknovelle"

Utgitt i Østerrike: 1943
Utgitt første gang i Norge: 1951
Original tittel: "Schachnovelle"
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Antall sider: 113

Etter å ha forelsket meg i Stefan Zweigs bok "I følelsenes vold", har jeg nedlagt mye arbeid i å få tak i flere av hans bøker. Denne boka var jeg så heldig å få tak i fra et antikvariat, og jammen tror jeg at det er en førsteutgave også. I alle fall er den trykket i 1951, og det står intet i den om at den har vært utgitt tidligere.

Bokas navnløse jeg-person har nettopp gått ombord i en passasjerdamper på vei fra New York til Buenos Aires da han får øye på den ungarske sjakkmesteren Mirko Czentovic. Mange myter er spunnet rundt denne bondetampen av en udannet og lite skolert sjakkmester. Blant annet sies det at han er analfabet, og at det eneste han egentlig kan er å spille sjakk. Rent sosialt er han fullstendig hjelpeløs. Hans inntreden i den nokså snobbete sjakk-verdenen har derfor vakt stor forbauselse og ikke rent lite forargelse. Sjakk anses nemlig som en stor kunst som krever høy grad av intelligens. Like fullt har Czentovic, sin manglende skolegang til tross, seilt opp som en mester og en man nødvendigvis må forholde seg til i de probre sjakk-kretser.

Jeg-personen brenner etter å komme i kontakt med sjakkmesteren, men dette skal vise seg svært vanskelig. Sjakkmesteren holder seg for seg selv og ønsker åpenbart ikke kontakt med de andre passasjerene. Han skjønner derfor at han må bruke kløkt for å tiltrekke seg sjakkmesterens oppmerksomhet, og hva er vel mer naturlig enn å starte med å spille et slag sjakk med en annen passasjer?

Etter noen dager sirkler omsider sjakkmesteren seg inn på de sjakkspillende. Passasjeren McConnor utfordrer sjakkmesteren, som går med på å spille med ham dersom han får betalt. Det viser seg snart at McConnor har lite å stille opp med mot sjakkmesteren, men selvinnsikten står det heller skralt til med. Gang på gang utfordrer han mesteren - bare for å gå på det ene sviende nederlaget etter det andre. Helt til en ukjent passasjer dukker opp og kommer ham til unnsetning i siste øyeblikk ... Hvem er så denne passasjeren, og hvordan har han klart å tilegne seg så mesterlige evner i denne edle sjakk-kunsten? En man aldri har hørt noe om, en som aldri før har gjort seg gjeldende i sjakk-kretsene ... Og som er i stand til å slå selveste mesteren ... ?

Sjelden har jeg lest en så til de grader gjennomarbeidet novelle, hvor hver eneste setning er fullkommen helt ned til den minste detalj! Det språklige er imidlertid en ting. Oppbyggingen av spenningen i historien og ikke minst de psykologiske aspektene ved den, er en annen. Og jeg som ikke er det minste interessert i sjakk - i alle fall ikke på dette nivået - ble helt fjetret av fortellingens kraft. Særlig beretningen om den ukjente sjakkspillerens bakgrunn var fascinerende lesing! I løpet av historien er vi innom temaer som spilleavhengighet og tortur i regi av Hitler-Tyskland. Underveis tenkte jeg at mon tro om ikke sjakkmesteren Czentovic hadde Aspergers syndrom ... ?

Av boka "1001 bøker du må lese før du dør" side 422 følger det at boka ble utgitt posthumt i 1943, året etter at forfatteren og hans kone hadde begått selvmord. Novellen regnes som et av Zweigs mest kjente litterære verker.

Her kan det selvsagt ikke bli noe annet enn terningkast seks.

Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere! (Og det har også Heinesen forlag gjort!)

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Lines bibliotek

Hwang Sok-Yong: "Herr Han"

Utgitt i Korea: 2002
Utgitt i Norge: 2009
Original tittel: Han-sii yondaegi
Oversatt Jarne Byhre
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 125

Vi møter herr Han i en liten koransk landsby og året er 1971. Ingen vet hvem han er, for han har levd avsondret fra de fleste siden han kom dit for tre år siden. Det derimot ingen har kunnet unngå å få med seg, er at han livnærer seg ved å ta strøjobber og at han drikker. Etter hvert er han knapt i stand til å ta vare på seg selv. Da han plutselig dør, starter beboerne i huset hvor han har bodd, et intrikat spill for å sikre seg rommet hans. Kynismen kan kun forstås ut fra mangelen på det meste, og hvor særlig mangelen på et noen lunde anstendig husvære smerter befolkningen mest. Hvem er denne herr Han og hva har gjort at han tilsynelatende har valgt et liv blant fremmede?

Mens Koreakrigen raste mellom nord og sør i årene 1950 – 53, ble herr Han, som er lege, utkommandert som militærlege i nord. Legeyrket var hans livs kall og han var så lite politisk engasjert som det overhode gikk an å bli. Fordi han verken ønsket å fremstå som kommunist eller gikk med på å favorisere partipampene og deres slektninger og meningsfeller, ble han til slutt nødt til å flykte til Sør-Korea.

Problemene sluttet imidlertid ikke i Sør-Korea. Fordi han nok en gang nektet å gå i andres ærend, tårnet problemene seg opp på nytt. Og sakte men sikkert gikk han til grunne gjennom en prosess som til forveksling kunne ligne en kafka-prosess.

Dette er den første boka jeg har lest av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong. Forfatteren har selv betalt en høy pris for sitt forfatterskap, idet han har sittet i fengsel i flere år grunnet sine ytringer. Dessuten har han i perioder av sitt liv måttet leve i eksil.

Det er sagt om denne boka at den egentlig handler om forfatterens egen slektshistorie. Det er en sterk historie om en rettsstats fallitt og hvor det kun var penger som til syvende og sist telte. Når det er viktigere å bruke penger på å bestikke dommeren enn å få en advokat til å gjøre en rettskaffen jobb, finnes det ikke lenger rettferdighet. Kostnadene for enkeltmenneskene var enorme. Sånn sett blir bøker som dette i tillegg til å fortelle en viktig og avslørende historie om forholdene under Koreakrigen, en påminnelse om viktigheten av å opprettholde visse moralske standarder i et hvert land.

Terningkast fem.

Musa Mutaev: "Kuntas skygge - Fortellinger fra Tsjetsjenia"

Utgitt: 2007

Oversatt fra russisk: Alf B. Glad

Forlag: Communicatio Forlag

Antall sider: 157

”Kuntas skygge” utkom i 2007, og inneholder 13 fortellinger fra Tsjetsjenia. Det er på ingen måte lystige historier som fortelles. Flere av dem inneholder beskrivelser av de mest grusomme torturhandlinger og overgrep begått av russere mot tsjetsjenere. Ja, så grusomme var enkelte av beskrivelsene at jeg noen ganger hadde problemer med å lese videre.  For når man først begynner å se bildene av det som beskrives foran seg og at på til skjønner at dette ikke er fri diktning, men er basert på virkelige hendelser, da skjønner man at det faktisk ikke finnes grenser for menneskenes ondskap under gitte omstendigheter.

Den av novellene som gjorde størst inntrykk på meg var utvilsomt ”Får jeg lov til å krype nærmere?”.  Etter at jeg-personen har gjennomgått tortur og ved et slumpetreff slipper fri før han dør av alle skadene han har blitt påført, får han omsider sjanse til å ta hevn over forhørslederen som forårsaket så mye lidelse for ham og andre medfanger. Men så står han foran denne mannen, og så kan han ikke ta hevn likevel.

”Hva skulle jeg gjøre? Hva? Jeg skjønte at det beste for meg var ikke å bli like grusom som ham, som dem. Jeg fordømte forhørslederen som hadde krenket lov og rett, ikke av hevnfølelse, men med en overbevisning om at hevnen alltid kommer til den som grusomt krenker livet til et annen menneske.

Jeg gikk. De lå ved bordet som svin. Jeg tilga dem ikke, men jeg klarte ikke å handle slik som de gjorde mot mitt folk. Jeg angret ikke. Kanskje jeg til og med var stolt over at jeg lot denne bøddelen bli pint og plaget resten av sitt liv.”

I novellen ”Hundegrøt” beskrivesinngående hva sult gjør med mennesker. Hvor langt et menneske er villig til å synke bare for en skarve matbits skyld når sulten har gnagd lenge nok i tarmene. I en såkalt ”hungerleir” anbringes tsjetsjenske fanger utelukkende ut fra den hensikt at de skal dø en langsom og pinefull sultedød. Til slutt er selv maten hundene får fristende. 

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev debuterte med denne novellesamlingen. Han har selv en fortid som torturert fange, og dersom det ikke hadde lyktes ham å komme til Norge, ville han vel neppe ha vært i live i dag.

Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene. Det eneste jeg har lest av historier fra Tsjetsjenia tidligere, er det Åsne Seierstad som har stått for (jf. hennes bok ”De krenkede”). Det spesielle med denne novellesamlingen er at den er skrevet av et menneske som har opplevd russernes overgrep mens han selv bodde i Tsjetsjenia. Det gir historiene et ekstra skjær av autentisk virkelighet. En brutal sådan …

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra novellen ”Kuntas skygge” - til ettertanke:

”Den mette og likeglade verden har latt oss i stikken , og både byen og vi er blitt forvandlet til evige skygger av fortid og fremtid. Våre sjeler roper om ulykken som nærmer seg, men verden hører ikke, fordi den ubarmhjertig har forvandlet oss til skygger.”

Jeg tar med en link til en bokanmeldelse som ble publisert i Aftenposten 2. desember 2007.

Terningkast fem. 

Alf Nielsen: "Jeg var Rinnans fange" (2007)

I nazistenes klør

Bare 22 år gammel ble Alf Nielsen i likhet med en mengde nordmenn arrestert av Gestapo i august 1942. Årsaken var at de gikk med en blomst i knapphullet for å feire kong Haakons bursdag. Dermed ble de ansett for å være provokatører med forbindelser til motstandsbevegelsen.

Alf Nielsen var verken politisk engasjert eller motstandsmann, uten at det hjalp på situasjonen. I første omgang ble han internert på Grini, men med tiden ble han omplassert i ulike fangeleire flere ganger. Det var lite mat å få, fangene frøs, det var forbudt for dem å snakke sammen og det var ikke lov å legge seg ned når de oppholdt seg i cellene sine. Alf lærte seg etter hvert å sove stående. Men uansett hvor ille forholdene var, er det møtet med torturisten Rinnan som ble mest skjellsettende under fangeoppholdet.

Henry Rinnan beskrives som en ondskapsfull psykopat, og tom. tyskerne fremstår som mer humane enn ham i Alf Nielsens selvbiografi. Torturen han ble utsatt for av Rinnan var så ille at han forsøkte å ta sitt eget liv fordi han ikke holdt ut tanken på mer smerte. Alf hadde jo intet å fortelle, så uansett hvor grusom torturen var, oppnådde nazistene ingenting. Paradoksalt nok var det tyskerne selv som reddet livet hans ved å fjerne ham fra Rinnan.

Boka er meget interessant som dokumentasjon på krigens redsler.

Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Per Frisch
Spilletid: 4 t 29 min.