Erik Martiniussen: "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den"

Imponerende om bakterier

Erik Martiniussen (f. 1975) er journalist og forfatter. Han debuterte med boka "Drivhuseffekten - klimapolitikken som forsvant" (2013). "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den" er hans fjerde bok. 

Selv om coronakrisen handler om virus og ikke bakterier, er det ikke til å komme forbi at det er denne krisen som i alle fall har gjort meg spesielt interessert i å lære mer om bakterienes verden. Det er nemlig en stor fellesnevner her, og det er at det finnes virus og bakterier som det ikke finnes behandling for. Dette er på mange måter kjernen i Martiniussens bok. For hva gjør vi når vi står overfor en helsekrise vi faktisk ikke har medisiner til behandle? Når vi leser aviser, er det stort fokus på krig, terror, naturkatastrofer, forbrytelser og ulykker. Men de resistente bakteriene, de som antibiotika ikke hjelper mot, tar livet av atskillig flere mennesker hvert år. Dette snakkes det lite om. 

For et par uker siden skrev jeg et innlegg på bloggen min om Jessica Lönn-Stensruds bok "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." I den boka var fokuset først og fremst normalfloraen vår av bakterier, og hun streifet så vidt innom problematikken rundt resistente bakterier. Mens Lönn-Stensrud er mikrobiolog, er Martiniussen journalist. "Hva kan egentlig en journalist tilføre dette emnet, uten å kunne faget mikrobiologi?", tenkte jeg da jeg vurderte om jeg skulle lese "Krigen mot bakteriene". Svært mye, skulle det vise seg. For det er ingen tvil om at Martiniussen har satt seg meget godt inn i problematikken. Den er kunnskapsrik og detaljert, samtidig som den tegner det store bildet. Samtidig er jeg glad for at jeg leste Lönn-Stensruds bok først, fordi det var en del som kom på plass av de mer basale kunnskapene rundt bakterienes verden. Mye av dette finnes også i en annen bok jeg leste for et par år siden - "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand, for er det ett sted i kroppen som overgår de fleste andre med artsmangfold i bakteriefloraen, så er det nettopp tarmen. Jeg ønsker også å trekke frem en annen bok som er interessant når det gjelder pandemien vi står oppe i akkurat nå, og det er Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå". Her får vi nemlig et innblikk i hva som skjer i verdenssamfunnet når det blir rammet av en pandemi (som coronapandemien). Jeg har enda en bok liggende, som jeg ikke har rukket å lese enda, og det er Paolo Giordanos "I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje". 

Martiniussen starter med å presentere de to paradigmene som læren om bakteriene handler om; beat them or joyn them, for å si det litt sleivete. Vi må faktisk lære å leve med dem.

Mens mennesker tidligere døde av selv den mest banale infeksjon, var oppdagelsen av penicillin er revolusjon. Senere ble også antibiotika oppdaget. Dessverre førte et overforbruk av disse medisinene til at det oppsto resistente bakterier. Skjønt når vi forstår hvor smarte bakterier er, hvordan de kommuniserer med hverandre og muterer på tvers av bakteriestammer, så ville vel disse bakteriene ha mutert uansett, men kanskje ikke i de mengdene som vi ser i dag. 

"Kan vi finne en ny antibiotika og vinne kampen mot bakteriene på nytt, eller må vi lære å leve med dem på en ny måte?" (side 11)

Martiniussen har reist verden rundt for å snakke med dem som er i front av forskningen, og det han har funnet ut er faktisk svært oppsiktsvekkende. Mens han jakter på den nye kunnskapen innenfor bakteriebekjempelse, drar han oss gjennom bakteriologiens historie. Vi får også høre historier om hvordan det er å leve med en multiresistent bakterie som MRSA i kroppen. En bakterie som ikke gjør en selv syk, men som kan smitte over på andre og gjøre dem syke ... Disse pasientene vil for all fremtid bli møtt med smittevernkledd sykehuspersonale og må isoleres fra andre pasienter ved sykehusinnleggelse. Ikke til å undres over at de fleste bærere av denne bakterien ikke vil stå frem. Det er en påminnelse om den første tiden etter at HIV-epidemien oppsto, og hvor det ble oppfattet som risikabelt å gi en smittet en klem. Før vi visste at viruset smitter via blod og ikke ved kroppskontakt ... 

"Fra områder med høyt forbruk av antibiotika sprer resistensen seg videre. En studie gjennomført i England i mai 2018 viste at 7,3 prosent av innbyggerne bar på enterobakterier med CTX-M-enzym. 2340 personer deltok i undersøkelsen, som viste at andelen som bar på de resistente genene, var høyere hos den delen av befolkningen som hadde vært på reise i land som Kina, Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika. Den høyeste andelen (38,5 prosent) fant man hos den delen av befolkningen som nylig hadde vært på reise i Sær-Asia, India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka og Nepal. Bare det å bo sammen med noen som hadde vært på reise i disse landene, økte sjansen for at du ble bærer av en superbakterie (22,7 prosent). I land der antibiotikabruken er lav, er også andelen bærerskap lavere." (side 191)

Historien om svartedauen, som rammet verden gjennom i alle fall tre pandemier, sist på 1800-tallet, er gruoppvekkende. Store deler av verdens befolkning ble utryddet, og man skjønte den gangen ikke sammenhengen mellom smitte og viktigheten av god håndhygiene og avstand. Disse to viktigste smittevernrådene som vi i dag under coronakrisen blir minnet om inntil det kjedsommelige ... Vi er faktisk fremdeles ikke helt ferdig med svartedauen og bakterien Y. pestis, men i dag har vi i det minste legemidler som kan bekjempe denne bakterien og effektivt stoppe et sykdomsutbrudd. Men hva hvis også denne bakterien skulle bli resistent? 

Oppdagelsen av bakteriofager kan revolusjonere medisinen der antibiotikaen kommer til kort. Bakteriofager er virus som spiser bakterier, og hver bakteriofag kan kun benyttes mot en helt spesifikk bakterie. Disse har vist seg å være svært effektive i behandlingen av multiresistente bakterier. Så hvorfor har ikke denne oppdagelsen fått større tilslutning? Forklaringen er mye godt at det koster enormt mye penger å gå gjennom randomiserte studier og få godkjent en ny medisin. Noen må være villig til å bli med på spleiselaget, og det er i all hovedsak kun næringslivet som sitter med så mye penger. Dersom de ikke tror at de kan tjene på dette, er de ikke interessert. Må godkjenningsprosedyrene være så kompliserte, og trenger det å koste så mye penger?

"Hvorfor må bakteriofager være det aller siste vi griper til når antibiotikaen slutter å virke? I snart 100 år har bakteriofager vist sin effektive virkning mot infeksjonssykdommer. I Polen og Georgia brukes de daglig til å kurere pasienter. Så langt er det ikke funnet en eneste alvorlig bivirkning. Tvert imot har bakteriofager vist seg å være en svært sikker og presis medisin. Det er ikke alltid man finner de riktige bakteriofagene, og det er ikke alltid de har nådd fram til infeksjonen de er satt til å behandle. Det er med andre ord ikke alltid de fungerer. Men det gjør ikke alltid antibiotikaen heller. Legene gjør en kvalifisert vurdering av hvilket antibiotikum de skal bruke. Men det er ikke alltid de velger rett. Og oftere og oftere er bakteriene resistente." (side 273)

Og som forfatteren avslutter med:

"Antibiotikakrisen er her nå. Men den kan ikke sees isolert fra den fattigdomskrisen og miljøkrisen verden ellers står overfor. Om vi hjelper verdens folk å få rent drikkevann og gode sanitære forhold, løser vi også mange av utfordringene med antibiotikakrisen." (side 351)

Vi kan aldri slå bakteriene, som har vært her i milliarder av år før oss, og som mest sannsynlig også kommer til å overleve oss. Forfatteren mener at det er på tide at vi sparer dem til situasjoner hvor vi virkelig trenger dem. "Bare slik kan vi hindre at også bakteriene fortsetter sitt evige rustningsløp som gjør dem farligere og farligere for oss." (side 352)

Et sted å begynne er innenfor dyrevelferden. Den økende industrialiseringen av kjøttproduksjon har gjort at dersom dette i det hele tatt skal være økonomisk bærekraftig, har bruken av antibiotika skutt i været. Dette minner meg om en serie som Netflix har laget - "Rotten" - som berører tematikken i alle fall hva gjelder kyllingproduksjonen, og noen bøker jeg har lest, f.eks. om sauedrift i Norge - Anne Blix` skjønne og tankevekkende bok "En hyllest til sauen". Hvor billig ønsker vi at maten skal bli - på bekostning av andre viktige verdier i samfunnet? Dette har stor betydning for bruken av antibiotika. Dersom vi ønsker bedre dyrevelferd og mindre bruk av antibiotika, vil maten bli dyrere. 

Min bok, som er første opplag i første utgave, inneholder dessverre ikke forordet om antibiotika og coronakrisen, og dette savnet jeg. Det hadde nemlig vært interessant å lese hvilke tanker Martiniussen gjør seg om denne krisen, sett i lys av den boka han har skrevet om bakteriene. Selv om coronapandemien primært handler om et virus, er det jo ikke til å komme forbi at antibiotikaresistente bakterier har hatt stor betydning i behandlingen av coronasyke, og ført til svært mange dødsfall i enkelte land. Dette har vi kunnet lese om i avisene - altså om at mange sykehus i Europa er kolonisert av slike bakterier.

Jeg anbefaler Erik Martiniussens bok "Krigen mot bakteriene" sterkt til alle som er interessert i helse generelt og bakterier spesielt, og som ønsker å tilegne seg mer kunnskaper om tematikken. Dette er nemlig en imponerende bok! Jeg lærte mye nytt, og lesningen ga meg større forståelse for hvor alvorlig helsekrisen faktisk er. Boka er bygget opp som den reneste pageturner, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg skal riktignok innrømme at jeg er over gjennomsnittlig interessert i disse temaene, men det tror jeg at alle som leser denne boka også vil bli. 

Utgitt: 2020
Forlag: Press 
Antall sider: 401 (inkl. noterverk, litteraturhenvisninger og person- og begrepsregister)
ISBN: 978-82-328-0330-9
Boka har jeg kjøpt selv. 

Jessica Lönn-Stensrud: "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner"

En introduksjon til bakterienes verden

Jessica Lönn-Stensrud (f. 1977) er en svensk mikrobilog med mastergrad i biokjemi og en doktorgrad i mikrobiologi. Hun debuterte med boka "Bakterienes forunderlige verden" i 2016. "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." er hennes andre bok, og den kom ut i 2019. 

Hele menneskekroppen er dekket av bakterier, uansett hvilken del vi snakker om, påpeker forfatteren. Noen ganger vet vi hva de gjør, og andre ganger gjetter vi eller vi har ingen anelse. Hva skjer når det går galt i samspillet mellom bakteriene og oss? Kan bakterier kommunisere og samarbeide med hverandre? Hvordan kan vi bruke det vi vet om bakteriene til å holde oss friske? "Sammen med bakteriene står vi sterkt, men uten dem er vi fortapt." (side 13)

Bakteriene tilhører gruppen mikroorganismer, som også omfatter virus, noen sopper og alger samt små encellede parasitter. 

"En fin måte å forstå bakteriene på, er å sammenligne dem med noe vi kjenner godt, nemlig kroppens celler. Kroppen vår er bygget opp av celler som kalles eukaryote celler, mens bakteriene kalles prokaryote celler." Prokaryote celler mangler cellekjerne, og er alltid encellede. Bakteriene var blant de første levende organismene på jorda. (side 19)

I bokas innledning gjør forfatteren rede for biologiens seks riker, der bakteriene utgjør en av disse. Bakteriene er igjen inndelt i ulike rekker, klasser, ordener, familier, slekter, arter og stammer. Noen av dem gjør oss syke, mens andre utgjør en del av normalfloraen vår og er helt sentrale for at vi skal ha god helse. Anslagsvis 99 % av alle bakterier er ufarlige for oss. Derfor er det et paradoks at det stort sett er den resterende prosenten som får mest oppmerksomhet i den mikrobiologiske forskningen. Det er særlig de multiresistente bakteriene som skaper de største overskriftene. 

Bakteriene ble først oppdaget i andre halvdel av 1600-tallet. Dette kom omtrent samtidig med at kvaliteten på mikroskopet ble forbedret, da dette gjorde det mulig å se bakteriene. Etter dette har faget bakteriologi vokst. Kunnskapene har fått stor betydning for forståelsen av hvordan sykdom smitter. 

Selv på 1800-tallet trodde man at sykdom smittet som følge av dårlig og bedervet gass som kom fra underverdenen og ble overført gjennom luften. Teorien kalles miasme. Selv om denne ikke stemmer har den likevel vært med på å danne grunnlaget for sykehusenes hygienearbeid. Ullevål sykehus i Oslo ble for eksempel bygget i 1887 basert på denne teorien. Det var god avstand mellom bygningene for å motvirke smittespredning, og dette ble forsterket ved at det ble plantet trær og busker mellom dem. 

En periode trodde man at bakterier var noe som oppsto spontant fra ingenting, inntil man fant at det ikke var tilfelle. Etter hvert skjønte man at det var en sammenheng mellom bakterier og sykdom.

I den videre forskningen har man delt bakteriene inn i to hovedgrupper: gram-negative og gram-positive bakterier. De førstnevnte har tykkere cellevegg enn de sistnevnte, og når man tilsetter farge for å se dem bedre i mikroskop, får de av den grunn ulik farge (sterk lille versus rosa). 

Gjennom forskning har man funnet ut at alle kroppsdeler - indre som ytre - har "sin helt spesielle sammensetning av bakterier som er tilpasset nøyaktig dette stedet". (side 42)
Dersom balansen mellom bakteriene i det som kalles menneskets normalflora forrykkes, vil det kunne få helsemessige konsekvenser. Når det er sagt er det viktig å understreke at normalfloraen til ett menneske ikke er lik et annet menneskes normalflora. Når et menneske fødes arver det morens normalflora, vel og merke dersom man fødes vaginalt. Dersom man fødes ved keisersnitt, mister man denne viktige bakteriearven. Dette kan blant annet påvirke risikoen for å utvikle astma og diabetes. Vi blir dessuten hva vi spiser. Endrer vi diett, vil bakteriefloraen bli sterkt påvirket. 

"Det finnes en type stivelse som kan fungere som mat til våre nyttige tarmbakterier. Stivelsen det er snakk om, kalles resistent stivelse, og det er en type karbohydrat kroppen vår ikke klarer å bryte ned selv. Den blir derfor med forbi magesekken og tynntarmen, helt ned til tykktarmen, og blir til mat for bakterier som lever der. Resistent stivelse finnes særlig i frukt og grønnsaker, og noen av de matvarene som utmerker seg spesielt, er grønne bananer, havregryn og kokte, avkjølte poteter. Fra et bakterieperspektiv er det derfor lurt av deg å velge de grønne bananene fremfor de søte, modne, gulbrune bananene, potetsalat istedenfor pommes frites og kokte poteter, og å spise havregryngrøt til frokost." (side 52)

Probiotika, det vil si mat med levende bakterier, er også bra for oss. Det er riktignok litt vanskelig å finne vitenskapelig bevis (i form av randomiserte studier), men det er likevel liten tvil om at dette har god effekt på oss. For at bakteriene skal overleve gjennom magesekken, der magesyren dreper rundt 99 % av alle bakterier, gjennom tynntarmen og helt ned til tykktarmen, er det viktig å gi dem nistemat på veien. En spesiell type sukker gjør nytten. Det er spesielt melkesyrebakterier og bifidobakterier, som finnes i ulike melkeprodukter, det er snakk om. Samtidig advarer enkelte leger og forskere mot probiotiske produkter for mennesker med svekket immunforsvar, fordi disse bakteriene da kan forårsake sykdom. 

Forskerne har lenge vært opptatt av å finne sammenhengen mellom enkelte bakterier og overvekt, og også hvordan enkelte bakterier kan påvirke kroppens produksjon av dopamin og dermed tendens til depresjon. Slike sammenhenger er faktisk funnet. "Det har nemlig vist seg at mennesker med depresjon mangler en type bakterie som lager dopamin." (side 66) Dopamin er et av hjernens viktigste signalstoffer som bidrar til følelse av livsglede og mestring. Kanskje er dette løsningen på psykiske problemer i fremtiden? At man i stedet for lykkepiller får tilført bakterier som kroppen mangler? 

Forskning har også vist at bakterier bygger samfunn (eller biofilmer) og at de kommuniserer. De foretrekker å leve sammen fremfor å leve alene. Plakk som vi får på tennene fordi vi ikke er flinke nok til å rengjøre dem, er slike biofilmer eller bakteriesamfunn. I disse samfunnene inntar bakteriene ulike roller. De kan til og med ofre seg selv for å redde samfunnet de er en del av. Det finnes også snyltere som profitterer på arbeidet de andre bakteriene gjør, og det finnes bakterier som dreper snyltere. 

Etter at penicillin ble oppdaget, har det vært mulig å bekjempe farlige og sykdomsfremkallende bakterier. Penicillin ødelegger bakterienes cellevegg, og dermed dør de. Etter hvert har bakteriene sloss imot og vi har fått resistente bakterier, som antibiotika ikke virker på. Dette er i ferd med å bli et av medisinens hovedutfordringer. Hva gjør vi når et menneske er angrepet av resistente bakterier, og vi ikke har medisiner til å behandle med? Finnes det noen måte å forhindre kommunikasjonen mellom bakteriene? Det forskes f.eks. på virus som kan drepe bakterier.

"Mange forskergrupper jobber nå med å finne ulike signalmolekyler og mekanismene bak hvordan bakteriene bruker dem. Det er en spennende tanke, men det er fortsatt lang vei å gå før noe slikt blir tatt i bruk, Først må det sikres at påvirkning av bakterier på denne måten ikke slår negativt tilbake på oss etterpå, slik vi har sett med antibiotika." (side 124)

I dette innlegget har jeg gitt noen smakebiter på hva du kan lese mer om i Jessica Lönn-Stensruds bok om bakterier. For egen del tente denne boka en interesse for å grave litt dypere i materien, og jeg skaffet meg derfor Erik Martinussens bok "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den". Denne boka har jeg allerede lest, og jeg vil også skrive om den på bloggen min i nærmeste fremtid. 

Lönn-Stensruds bok er interessant som en introduksjon for å forstå bakterienes betydning. Det er også interessant å få presentert historien bak faget mikrobiologi, og hva som har ledet forskningen frem til der vi er i dag. Selv skulle jeg nok ha ønsket at hun hadde gravd bitte litt dypere her og der. Samtidig vet jeg at det er skrevet hyllemeter på hyllemeter bare om tarmen og alle bakteriene vi er avhengig av for å kunne fungere normalt. (Jeg har tidligere omtalt "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand på bloggen min.) Læren om bakteriene er så omfattende at det nok har vært et poeng å gi oss et overblikk - som en spore til fordypning for de av leserne som måtte ønske dét ... Dessuten er temaet først og fremst normalfloraen og ikke farlige bakterier og antibiotikaresistens. 

Alt i alt absolutt en bok jeg vil anbefale! 

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 171
ISBN: 978-82-489-2425-8
Boka har jeg kjøpt selv

Berit Nordstrand: "Tarmens medisin"

Pageturner om tarmen!

Berit Nordstrand (f. 1966) er en norsk lege med spesialisering innenfor farmakologi og rus- og avhengighetsmedisin, forfatter og foredragsholder. Hun har utgitt flere bøker om kosthold og helse. "Tarmens medisin" er hennes siste bok. Denne handler kort og godt om en 6-trinnsmetode for å endre tarmfloraen og få store helsegevinster av dette. 

Boka er delt inn i fem deler. Den første delen handler om tarmens medisin, og tar for seg tarmens funksjon, konsekvensene av en svekket tarmbakterieflora (forvirret immunforsvar), og hvordan man løser utfordringene med dårlig tarmhelse. I andre del presenteres 6 trinn for bedre tarmhelse. I del tre presenteres oppskrifter på alt fra fermentering av grønnsaker til baking av surdeigsbrød. Del fire har overskriften "Nødhjelp" og handler om irritabel tarm, autoimmune lidelser, ADHD og autisme, depresjon, demens og nevrogenerative lidelser. Del fem inneholder sjekklister for ulike lidelser, dvs. hvilke prøvesvar som kan være relevante for evt. å utelukke eller bekrefte mangelsykdommer før man tyr til medikamentell behandling. Dessuten finner vi ordliste, kildehenvisninger og register i denne delen. 

Essensen i bokas første del er at vi må spille på lag med tarmfloraen dersom vi vil sikre oss god helse. Vi får de bakteriene vi forer, og dersom vi bare tilbyr dem dårlig mat, får vi oppvekst av de dårlige bakteriene. De gode bakteriene dør. Dermed skapes en ubalanse i kroppen, som kan gi seg utslag i mange helseplager. 

"Hjernen registrerer både prompegass og tarmlekkasje, musklene verker, og bukfettet vokser. Hjernen har problemer med å fornye sine egne celler i mangel på råvarer fra en sliten tarm. Dere nyttige bakterier ber i deres stille, mens de dårlige bakteriene herjer, setter sitt preg på matsuget og får kroppen til å fylle på med enda mer dårlig mat. Når de ugunstige bakteriene får prege hylekoret, er det søtsug og matsug som gjelder. De blir aldri tilfreds og får kroppen til å "gresse" som om den var ei ku". (side 15)

Det er særlig to bakteriestammer som det er gunstig å ha i tarmene sine. Den ene er bifidobakterier og den andre er laktobasiller. De første er spesialister på å holde gjærsoppen Candida og dårlige bakterier i sjakk, og de andre produserer B-vitaminer og hjelper blant annet kalsium inn i kroppen. Dessuten bryter de ned døde bakterierester som ellers kunne ha gitt betennelse. Begge deler sikrer man seg gjennom å spise fermentert mat. 

Omega 3 er viktig for hjernen, og mangel på dette kan svekke følsomheten for insulin og gi type 2-diabetes dersom man er disponert for dette. Fysisk aktivitet kan bremse forfallet av hjerneceller i hukommelsesbanene hos eldre og bedre deres kognitive funksjon. Og slik ramser forfatteren opp forhold som er viktig for å bedre vår helse - både på kort og lang sikt. 

"Tryptofan for et lysere sinn
Du vet nå at et rikt mangfold av hjelpsomme tarmbakterier er avgjørende for å holde produksjonen av tryptofan oppe. Tryptofan er en aminosyre som kroppen ikke kan lage selv, men den er påkrevet som byggekloss når hjernecellene skal produsere lykkekjemi eller serotonin. Det er økosystemet i tarmen som påvirker hvorvidt tryptofan blir brutt ned eller gjort tilgjengelig for kroppen og hjernen. Lite tryptofan er forbundet med depresjon." (side 26)

Men hvorfor blir ikke alle syke? spør Nordstrand. Fordi vi er like forskjellige innvendig som utenpå. Imidlertid sliter mange med diffuse helseplager uten engang å vite at det er en helseplage. Uansett - et forstyrret tarmbakteriemangfold utvikler forskjellige symptomer hos genetisk ulike individer, påpeker Nordstrand. 

"Myndighetene definerer grenser for hva vi kan tåle av kjemikalier i maten vi spiser. Grensene endres til stadighet, samtidig som de varierer fra en råvare til en annen. Er det mindre farlig med et plantevernmiddel i bananer enn i appelsiner? Er trygghetsgrensen endret fordi plantevernmiddelet er blitt mindre farlig, og hvem er det farlig for? Er det kreftrisiko for kroppens celler som avgjør, eller tar myndighetene også hensyn til at plantevernmidler, tilsetningsstoffer og miljøgifter kan drepe våre venner mikrobene?" (side 29)

Og hva med"coctaileffekter"? Heldigvis er det nedsatt et utvalg som skal granske dette. For antall plantevernmidler er doblet siden 1977, samtidig som antall kontroller er halvert. I dag blir bare de mest spiste råvarene kontrollert. De kontrollene som er utført viser urovekkende mye mengder med plantevernmidler - godt over grenseverdiene. Av den grunn anbefaler Nordstrand at man holder seg til økologisk dyrkede grønnsaker og frukt. Avlingene er lavere, prisene høyere - men maten er sunnere og sikrere. 

Utviklingen i vårt kosthold viser at vi har gått fra fermentert, næringsrik, naturlig fet og syrnet mat til kjemisk konservert, raffinert, næringsfattig, mager og søt mat. (side 35). Samtidig har vi som befolkning blitt fetere og fetere. Nordstrand anbefaler oss derfor å fermentere og melkesyregjære maten eller heller handle syrlig enn søtt. Hun presenterer oppskrifter på hvordan man kan lage beinkraft av knoker, skinn og brusk, og hun anbefaler vill fisk fremfor oppdrettsfisk. Hun anbefaler belgfrukter, korn, nøtter og frø som helst skal bløtlegges og spires før man spiser maten. Og hun anbefaler at man spiser surdeigsbrød - dvs. slik brød ble laget i gamle dager. Det handler også om å tilberede maten uten å ødelegge proteinene, og hun viser til at for hurtig oppvarming av mat kan gi betennelse i kroppen. Årsaken er at det skapes oksidativt stress i kroppen. Forsiktig oppvarming er derimot viktig. Underveis kommer hun med mange mattips. 

Kapittelet om 6 trinn til bedre tarmhelse handler om følgende:
1. Sikre deg fermentert mat og drikke
2. Spis lavkarbo - reduser inntaket av karbohydrater og sikre deg godt fett 
3. Beinkraft, animalske råvarer fra beitedyr og sjømat
4. Nok fermenterbare fibre og antioksidanter
5. Bløtlegg korn, belgfrukter, nøtter og frø
6. Grønn te, rødvin, kakao, sjokolade, kaffe og uraffinert søtt

Teoriene og innvendingene mot lavkarbodietter har vært mange i årenes løp, men selv har jeg merket meg at denne dietten har overlevd likevel. Folk går på lavkarbodietter som aldri før. Selv gikk jeg på denne dietten i tre år, med godt resultat. Det er viktig å presisere at dette ikke handler om ekstremvarianten med inntak av mengder med bacon og den slags, men at det handler om å styre unna de verste raske karbohydrat-kildene. For egen del følger jeg fremdeles mange av de gode prinsippene ved lavkarbodietten, men er ikke fanatisk hva gjelder brødmat, selv om jeg også forsøker å begrense dette. 

"Ett land i EU ser imidlertid ut til å ha stanset den bekymringsfulle fedmeepidemien. Vårt naboland Sverige er, så vidt jeg vet, det eneste landet som kan peke på en positivt vektutvikling. Det kan selvsagt ha ulike forklaringer, men en trolig forklaring er svenske myndigheters anbefaling av lavkarbodietter. De gikk ut med en slik anbefaling allerede i 2008, utløst av en tilsynssak mot den kostholdsengasjerte Annika Dahlqvist. Hun hadde oppnådd vektreduksjon selv ved å kutte ut sukker og stivelse og hadde suksess i sin egen legepraksis med lavkarbo til overvektige og til pasienter med begynnende type-2-diabetes. 

Etter to års studier kom svenske helsemyndigheter til en konklusjon: Legen hadde helt rett. Det svenske helsedirektoratet gjorde helomvending. Kostråd ble endret, og utviklingen i ettertid taler for seg." (side 55)

Der er ikke Norge ... I stedet bruker man mot dietten at den har like dårlige varige effekter som alle andre såkalte quick fix-kurer ... Ja, det er kanskje ikke så rart all den tid varene som tilbys i butikkene er tilpasset helt andre kostholdsråd fra myndighetene. Dermed er det ikke mulig å forholde seg til det ordinære utvalget av varer i butikkene etter endt vektnedgang, hvor man ønsker å leve normalt igjen. Matvareutvalget tilpasses selvsagt de til enhver tid gjeldende normer for hva et vanlig kosthold bør bestå av. I det siste har også proteinrike matvarer fått gjennomgå i mediene. Men dette er et marked som er kommet for å bli, og jeg håper at i det minste produsentene forstår at det er en del å tjene på å tilby kundene et variert utvalg av proteinrik mat, slik at dette ikke forsvinner som "nok en motebølge". 

Tallerkenmodellen er velkjent for alle som har prøvd å gå ned i vekt, og ønsker å finne suksess-formelen for et kosthold det er mulig å leve med resten av livet, uten å risikere å gå opp i vekt igjen. Minst halve tallerkenen skal dekkes med grønnsaker, 1/4 med animalsk protein og 1/4 med stivelsesrike matkorn (evt. enda mer grønnsaker). Tallerkenen bør inneholde naturlig og skånsomt behandlet fett, og inntaket av rotgrønnsaker (dvs. grønnsaker som vokser under jorden - typisk poteter og gulrøtter) må ikke overdrives. "Alt med måte, så går det fint!" (side 59)

Nordstrands bok om tarmen og kosthold for å holde tarmfloraen i orden, er uhyre interessant og den reneste pageturner. Selv leste jeg hele boka ut på mindre enn et døgn, fordi jeg rett og slett ikke klarte å legge den fra meg. Jeg fikk så mange aha-opplevelser underveis, og jeg ble kjempeinspirert! Jeg er allerede i gang med å planlegge å lage beinkraft, og å fermentere grønnsaker. Dette skal bli moro! 

Denne boka anbefaler jeg av hele mitt hjerte! Måtte riktig mange finne frem til den! Boka inneholder mange vanskelige begreper, men disse er svært pedagogisk forklart, slik at boka er både tilgjengelig og lettlest. Dessuten er det ikke meningen at man skal gå rundt å huske absolutt alle begrepene, men i stedet bruke boka som et oppslagsverk som aldri er langt unna når man trenger den. 

Utgitt: 2018
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 296
ISBN: 978-82-50691-6
Jeg har kjøpt boka selv (mot eksemplar er 3. opplag)
Forfatterens nettside

Berit Nordstrand (Bildet har jeg lånt fra forlaget)