Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Jugoslavia-krigen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jugoslavia-krigen. Vis alle innlegg

tirsdag 14. juli 2020

Ivica Dikić: "Beara"

Viktig bok om folkemordet i Srebrenica

Ivica Dikić (eller Ivica Đikić som navnet skrives) (født 1977) er en prisbelønt bosnisk-kroatisk forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 2003 med romanen "Cirkus Columbia", som senere ble filmatisert. "Beara" er hans tredje roman. 

Jeg har lenge ventet på at det skal komme mer litteratur og filmer om krigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Det har forundret meg stort at det har vært så lite å finne. For noen år siden så jeg filmen "As If I´m Not There" som handler om utbruddet av krigen, og jeg har lest Slavenca Drakulic´s bok "Ikke en flue fortred" (2004) som handler om rettsoppgjøret etter krigen. Jeg kom også over Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom" (2009) på en ferietur i Dubrovnik. Den boka er ikke noe mesterverk, men er nå en av de få bøkene jeg kjenner til, og som handler om beleiringen av Dubrovnik. Den er absolutt interessant å få med seg. Steven Galloways bok "The Cellist of Sarajevo" (2009) er derimot en meget godt skrevet bok, og den handler om beleiringen av Sarajevo. Og så må jeg selvsagt nevne Ismail Kadares "Tre sørgesanger fra Kosovo" (1998), hvor han skriver om bakgrunnen for krigen i Jugoslavia (Balkankrigen). Selv om Ivo Andrics uforglemmelige og Nobelprisbelønte bok "Broen over Drina" (1960) ikke handler om krigen i Jugoslavia, tenker jeg at den hører med når jeg nevner relevant litteratur i denne sammenheng. Her får vi nemlig med oss historien som ligger bak det landet som etter andre verdenskrig fikk navnet Jugoslavia. Under ferieturer i Kroatia har jeg vært i Split, Dubrovnic, Makarska-kysten (med Brac og Hvar), på Ister-halvøya, i Mostar og Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, samt i Montenegro (Kotor og Budva). Flere av stedene omtales i "Beara". (Samtlige lenker peker til mine blogginnlegg.)

"Beara" er en dokumentarisk roman om folkemordet i Srebrenica, eller Sebrenica-massakren som den også kalles. Denne hendelsen regnes som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Rundt 8000 bosnjaker (det vil si bosniske muslimer) ble drept i perioden 11. - 22. juli 1995 av bosnisk-serbiske militærstyrker. Hendelsen er rimelig godt kjent for folk flest, men hvor mye vet vi egentlig om det som hendte? Svært lite! Dette har Ivica Đikić forsøkt å gjøre noe med ved å skrive om dette i "Beara". Selv om det var andre høyerestående offiserer som ble stående som de ansvarlige for det som hendte, var det oberst Beara som rent faktisk sto for selve gjennomføringen. 

"Folkeavstemningen om Bosnias uavhengighet ble avholdt 29. februar og 1. mars 1992. Serberne boikottet avstemningen, men to millioner velgere møtte opp ved stemmeurnene og nesten hundre prosent stemte for et "selvstendig og uavhengig Bosnia-Hercegovina, en stat av likeverdige borgere som tilhører de tre statsbærende folkegruppene (muslimer, serbere og kroater), så vel som medlemmer av andre folkegrupper som lever her". En måned etter folkeavstemningens beslutning om at Bosnia-Hercegovina skulle erklære seg selvstendig, ble landet internasjonalt anerkjent som uavhengig land, det tredje i rekken etter Slovenia og Kroatia. Nettopp på denne tiden begynte borgerkrigen, som samtidig også var Serbias angrepskrig mot Bosnia-Hercegovina. De bosniske serberne hadde full støtte fra staten Serbia i sitt forsøk på å løsrive en så stor del av det bosniske territoriet som mulig." (side 33)  

Våren og sommeren 1992 ble muslimer, kroater og andre ikke-serbere i byen Prijedor og omegn, norøst i Bosnia, pålagt å gå med hvitt bånd rundt armen. Husene deres ble merket og tusenvis av menn ble satt i konsentrasjonsleire. Forfatteren opplyser at minst 3000 muslimer og kroater ble drept, og at mer enn 50 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Området ble etnisk rensket. 

I bokas innledning gjør 
Ivica Đikić grundig rede for bakgrunnen for borgerkrigen, og han skriver også om selve skriveprosessen og vanskene med å finne en passende form på boka som kunne fungere godt. Han endte opp med at han ønsket å skrive en dokumentarisk roman. Han fant rikelig med stoff til boka da han lette i rettsdokumentene fra rettssakene mot de ansvarlige. Jobben besto i å sette sammen alle fragmentene til en helhet. 

Det er en rystende historie vi får høre. Oberst Beara var opptatt av at folkemordet ikke måtte etterlate noen spor, og at færrest mulig skulle være involvert. Det var imidlertid ikke enkelt verken å finne noen som ønsket å bidra til nedslaktingen, eller å finne steder som egnet seg og som var langt nok unna bebodde steder. Det oppsto også tidvis krangling mellom de millitære toppene, for ingen ønsket at mordene og likene skulle befinne seg på deres område. Aller helst på noen andre steder ... Dette førte til at myrderiene tok tid, og at likene ble begravd på ulike steder. 

"Oberst Beara og hans folk i felten måtte støtte seg utelukkende på sine egne ferdigheter og overtalelsesevner, på et nett av lojale medspillere som de kunne styre uten å møte unødige spørsmål, uten at det ble etterlatt spor, og på frykten alle møtte dem med. Derfor måtte alt skje fort, alt måtte være over før tvilens frø plutselig begynte å spire, for i en utmattet hær og utsultet sivilbefolkning kan tvil spre seg som ild i en tørr furuskog." (side 103)

Beara hadde tidligere fått en ripe i karriere-lakken, og ivret etter å vise sin patriotisme. Dette oppdraget skulle han få til, koste hva det koste ville! 

"Hva, helt konkret, var det som drev ham? Hvordan opplevde han i det hele tatt sin rolle som massemorder, som han jo måtte vite var noe grusomt? Om han da i det hele tatt fant øyeblikk til selvrefleksjon i denne fire eller fem dager lange malstrømmen av adrenalin, alkohol, hete, frykt og død? Var oberst Beara noen gang, og spesielt i juli 1995, i stand til å betrakte seg selv og sine handlinger i et perspektiv som i det minste nærmet seg objektivitet?

Han var klar over hva han gjorde. Han valgte det onde og klarte ikke å stå imot."
(side 113)

Det som skjedde var at man satte likhetstegn mellom de bosniske muslimene (bosnjakene) og tyrkerne (ottomanene), som hersket over Balkan i ca. 500 år. (Historien om dette finnes i Ivo Andrics "Broen over Drina".) Dette var vanlig i kommunikasjonen mellom offiserer og soldater i VRS (Hæren til rebuplikken Srpska - Vojska Republike Sprske), skriver forfatteren på side 135.

"Gjennom massemordet formidlet de en overordnet beskjed om at de ville ha hevn. Hevn for nær fire hundre serbiske sivile og rundt to tusen soldater som hadde mistet livet i Podrinje-området i perioden 1992-1995, i en krig serberne selv hadde satt i gang. Hevn for hele historien. Det var resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk grunnholdning. Men også det mest dramatiske utslaget av Ratko Mladic´ og det bosnisk-serbiske politiske lederskapets brutale irrasjonalitet." (side 137-138)

Underveis i boka følger vi myrderiene tett, og ikke en eneste gang viker noen av de ansvarlige unna for oppdraget. Jo flere drepte, desto viktigere å få alle drept. Ingen vitner, ingen spor ... 

Så dukker det opp en liten gutt som løper rundt og roper på faren sin. "Pappa, pappa, hvor er du?" Soldatene senket geværene, noe som fikk oberstløytnant Popovic til å bli rasende. Soldatene skjøt likevel ikke, selv om de ble beordret til det. På slutten av dagen var likevel mellom 1500 og 2500 mennesker skutt og gravlagt, og buldosere sørget for å jevne jorden over graven deres. De som ikke ble drept med det samme, fikk noen kuler til. Unntatt en som kjærba en soldat om å at han skulle skyte ham, lidende som han var fordi han var så godt som død. Ham lot de være, slik at han kunne dø sakte ... 

Det ble selvsagt rettssak etter krigen, og mange ble dømt for grusomhetene de hadde vært med på. Likevel var det mange som gikk fri. Mange visste også om hva som foregikk, uten å gjøre noe eller gripe inn. Det ligger en hel del bitterhet bak at ikke FN-observatørene beskyttet lokalbefolkningen. Hva var hensikten med at de der når de bare måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe til våpen? Mest sannsynlig for å redusere faren for fake news så mye som mulig ... Antakelig er det derfor det har vært mulig å dokumentere så mye av det som skjedde i ettertid, slik at de skyldige kunne bli dømt? Uansett - jeg forstår den frustrasjonen forfatteren gir uttrykk for. Hvor mange menneskeliv kunne ikke vært spart dersom FN hadde hatt en mer aktiv rolle? 

"Beara" er en svært viktig bok om et grusomt folkemord i vår tid. Vi som trodde at dette kun var noe som skjedde i fjerntliggende land, og så fant det hele sted midt i Europa, i land hvor vi nordmenn har elsket å feriere i årtier. 
Ivica Đikić skriver svært godt, og han levendegjør stoffet på en måte som ville ha vært vanskelig i en ren dokumentar. Noen ganger ble det kanskje litt mye oppramsing av navn på skyldige, samtidig som jeg skjønner at hensikten har vært å lage en fyllestgjørende historie om de ansvarlige. Da blir det feil å bare nevne noen, og utelate andre. 

I disse dager er det nøyaktig 25 år siden folkemordet i Srebrenica skjedde. Dette ansporet meg til å lese denne dokumentariske romanen akkurat nå. Jeg likte den spørrende tonen underveis. For her er det selvsagt mye vi ikke kan vite. 

Jeg anbefaler "Beara" på det sterkeste! 

Utgitt på kroatisk: 2016
Originaltittel: Beara
Utgitt på norsk med støtte fra Fritt ord og Kulturrådet: 2020
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt fra kroatisk: Jon Kværne
Antall sider: 234
ISBN:
978-82-560-1998-4
Boka har jeg kjøpt selv

søndag 31. august 2014

Anita Rakidzija: "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!"

Dubrovnik i krig

Anita Rakidzija (f. 1957) ble født i Dubrovnik og bodde sammen med familien sin i Orasac, da krigen nådde den sydlige delen av Kroatia i oktober 1991. Det vi vanligvis kaller Balkan-krigen besto for øvrig av en rekke kriger, med betegnelser som Slovenia-krigen, Kroatia-krigen, Bosnia-krigen og Kosovo-krigen. 

Det hele startet ved at Kroatia og Slovenia erklærte sin uavhengighet den 25. juni 1991. Den sentrale regjeringen ønsket ikke en fullstendig oppløsning av Jugoslavia, og svarte med å mobilisere en hær (JNA) for å forhindre dette. Det var imidlertid interne splittelser i JNA-ledelsen, blant annet om man skulle svare med fredelige midler eller med en militær aksjon. Det som gjorde at reaksjonen mot Kroatia ble sterkere enn mot Slovenia, var at det bodde en større andel etniske serbere i Kroatia. Nokså kort tid etter uavhengighetserklæringen begynte serbiske styrker å mobilisere sine styrker mot Kroatia. Serberne var overlegne på alle måter, og deres taktikk gikk ut på å bombe kroatiske byer sønder og sammen med granatartelleri. (Kilde: Wikipedia)

I oktober nærmet serberne seg fra sør, og dette førte til at byen Orasac, som ligger på grensen mot Montenegro, ble evakuert. Innbyggerne flyktet til Dubrovnik, og mange samlet seg i gamlebyen, som de tok for gitt at serberne kom til å spare. Sjokket var stort da det viste seg at serberne var villige til å ofre denne helt spesielle gamlebyen ... 

Forfatteren og hennes to barn, bl.a. åtte år gamle Vlaho, reiste inn til Dubrovnik. Der bodde de i første omgang hos en onkel av hennes mann, som i mellomtiden kjempet for å forsvare Kroatia. Som oversetteren Mario Sopa har uttalt i forordet til boka: 

"This book does not offer any answers. It does not offer an absolute, infallible account; it is not THE story, it is A story. It does, however, offer a unique window into the lives of ordinary people, the ones whose lives are usually most viciously affected and changed by the atrocities of war. These are the people whose stories are not found in history books; they are not "important" enough for their stories to be noted. But they are the ones who are the easiest to understand. They are the ones who survived. Their voices have to be heard." (side 21)

Etter hvert havnet de på Hotel Vis i Lapad i Dubrovnik - tilfeldigvis det samme hotellet hvor jeg og mannen min nylig bodde mens vi var på ferie i Dubrovnik. Under krigen fungerte hotellet som et flyktningemottak mens byen var under en åtte-ni måneders lang beleiring av regjeringsstyrkene. 

Mens krigen pågikk, kom det hjelpesendinger fra Italia. Dette var helt nødvendig for at kroatene skulle overleve vinteren. De fleste hadde nemlig forlatt hjemmene sine i hu og hast, i den tro at krigen kom til å bli nokså raskt overstått. De hadde knapt mer enn det de sto og gikk i, og vinterklær hadde de i alle fall ikke med seg. Forfatteren forteller om de brune teppene de fikk tilsendt fra Italia, og som hun var nokså oppbrakt over. Hun mente nemlig at de egnet seg bedre for hester enn folk. Det gikk på verdigheten løs at dette var det Vesten kunne avse for å hjelpe en lidende befolkning i et land mange tidligere hadde hatt stor glede av å feriere i.

Hotel Vis var et kaldt hotell, der det lå ved sjøen, og på en slik måte at sola aldri nådde frem til det, tilbaketrukket i landskapet som det lå. Dessuten var alle vinduene ødelagt, og dekket med stoff som vinden lett blåste gjennom. Sykdom og diaréer florerte, og maten som ble servert fra kjøkkenet var knapt egnet som menneskeføde i følge forfatteren. Flyktningene på hotellet var svært oppbrakt over dette, for de regnet med at pengene eierne fikk fra myndighetene for å ta seg av flytningene, måtte ha havnet i noen andres lommer. 

"We arrive Lapad in front of hotel Vis. It seems so gloomy and sad, but it is going to be our home from now on. In spite of difficult moments I have gotten quite used to life in my husband´s uncle´s house. Our room is at the top floor of the hotel meaning that in these conditions we have only one concrete slab above our heads. I shudder at the thoughts, but we had difficulty finding this." (side 62)

Historien som fortelles gjør selvsagt inntrykk, særlig fordi den også handler om en familie som til slutt flyttet tilbake til hjembyen, og hvor sønnen Vlaho og en kroatisk soldat ble offer for en fiendtlig granat og døde. Boka er imidlertid nokså banal i sin oppbygging, og oversettelsen til engelsk er alt annet enn brilliant. Jeg skjønner selvsagt at forfatteren og moren til Vlaho har hatt behov for å hylle sin heroiske sønn, som løp i skytteltrafikk mellom hjemmet sitt og vaktpostene til soldatene med kald drikke på varme sommerdager - noe som til slutt kostet ham livet, fordi han tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid - men det gjør ikke denne boka til stor litteratur. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den, fordi den satte en del ting vi opplevde i Dubrovnik i et større perspektiv. For hva vil det si når et moderne samfunn fratas strøm og tilgang på rent vann, og dårlige hygieniske forhold gjør at selv en "uskyldig" halsinfeksjon kan bli farlig ... 

Jeg er egentlig nokså forundret over at det så langt ikke er skrevet en eneste roman om krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har i alle fall ikke hørt om noen enda. Kanskje er det fremdeles for tidlig, men jeg vet med meg selv at jeg kommer til å kaste meg over hva det skulle være den dagen den første romanen om beleiringen av Dubrovnik, kampene i Mostar og i Kosovo, om livet i Montenegro (både før, under og etter krigen) eller lignende, kommer på norsk! Dersom noen av mine lesere kjenner til noen slik roman på engelsk, er jeg svært takknemlig over å bli tipset!

Utgitt i Kroatia: 2009 
Oversatt til engelsk: Mario Sopa
Publisert av: The Croatian Association of Civilian Victims of the War of Freedom at the Dubrovnik - Neretva County
Antall sider: 136
ISNB: 978-953-95186-0-4
Boka har jeg kjøpt selv (i Kroatia)

søndag 16. september 2012

Ismail Kadare: "Tre sørgesanger fra Kosovo"

Om bakgrunnen for Balkankrigen på 1990-tallet

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til nor
sk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisnin
gene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert 
fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten),  hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?


Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det ov
er ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok for mitt vedkommende vært hø
stens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Utgitt på albansk:
1998
Originaltittel: Tri kenge zie per Kosoven
Utgitt i Norge: 1999
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Forlag: J. W. Cappelens Forlag AS
Antall sider: 100


Ismail Kadare

søndag 6. mai 2012

"As If I'm Not There" (Regissør: Juanita Wilson)

Filmatisering av Slavenca Drakulics roman

Samira reiser fra sine foreldre i Sarajevo for å ta seg en lærerpost ute på landsbygda. Ikke lenge etter hennes ankomst braker Jugoslavia-krigen løs. Noen soldater ankommer den lille landsbyen og beordrer alle beboere ut av sine hus. Deretter skilles menn og kvinner, og etter kort tid hører kvinnene det ene skuddet etter det andre. Mennene deres og også deres sønner blir drept, en etter en. Kvinnene samles i busser og kjøres til et sted, hvor de låses inn
e i et skur.

Mens kvinnene venter på hva som skal skje, er det åpenbart at soldatene kjeder seg. Så begynner de å plukke ut de peneste jentene, og her finnes ingen nedre aldersgrense. Kvinnene utsettes for gruppevoldtekter, mishandles fra tid til annen til døde - som ren underholdning - og det er utelukkende snakk om flaks dersom man overlever.

Samira bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender, og forsøker å unngå å bli et offer. Dette vekker i første omgang avsky blant de andre kvinnene - inntil hun kommer med ekstra mat og en og annen smertestillende tablett. Selveste kapteinen har lagt merke til henne, og som hans utvalgte favoritt, behandles hun bedre enn de andre kvinnene. Til slutt blir det et spørsmål om liv eller død ...

Filmen er basert på en roman med samme na
vn av den kjente kroatiske forfatteren Slavenka Drakulic. Historien som romanen er bygget på, kom forfatteren over i forbindelse med sin tilstedeværelse under rettsforhandlingene mot krigsforbrytere ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Tidligere har jeg lest hennes bok "Ikke en flue fortred", der hun forsøker å forstå hva som fikk i utgangspunktet helt normale gutter og menn til å opptre som monstre under Balkan-krigen. Kunne det skjedd med hvem som helst, sånn egentlig? 

I en av scenene
blir Samira vitne til at kapteinen, han som har lagt sin elsk på henne og som faktisk behandler henne både ømt og varmt, plaffer ned en annen. Kapteinen forsøker å få henne til å forstå at det hele handler om overlevelse - og at vi alle gjør hva som helst for å overleve. Hun også - ved å være hos ham ... 

"As if I'm
 Not There" er en sterk film som gjør noe med deg underveis. Her er det ikke tale om spekulative film-virkemidler for å bli interessant, men om hendelser som faktisk har skjedd - midt i Europa og i nær fortid. Hendelsene i denne filmen er lagt til første del av krigen (1991 - 1995). Den blusset som kjent opp igjen på slutten av 1990-tallet, før krigen ble brakt til en ende i 2000/2001. Skuespillerprestasjonene er tidvis så som så, men både Natasa Petrovic (som Samira) og Fedja Stukan (kapteinen) kom brukbart gjennom. Dessuten ble kvinnenes frykt fremstilt veldig troverdig. Underveis dukker for øvrig Stellan Skarsård opp i en bitte liten birolle. Vi trenger virkelig flere filmer og bøker om denne krigen!  Her blir det terningkast fem. Filmen er nedlesset med priser.

Innspil
t: 2010
Originaltittel: As If I'm Not There
Nasjonalitet: Irland
Språk: Serbo-kroatisk
Genre: Drama
Skuespillere: Natasa Petrovic (Samira), Fedja Stukan (kapteinen), Miraj Grbic (kommandanten), Stellan Skarsgård
Spilletid: 109 min.



Samira er på vei til kapteinen
De øvrige kvinnene reagerer med avsky på at Samira pynter seg før hun skal til kapteinen
Litt menneskelighet oppi alt det grusomme ... tross alt ...

mandag 16. mai 2011

Steven Galloway: "The Cellist of Sarajevo"

Sterkt fra virkelig- heten


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Gareth Armstrong
Forlag: Naxos AudioBooks
Spilletid: 5 t 18 min.

Vi befinner oss i et beleiret Sarajevo i 1992, hvor en tragedie finner sted. Mens folk står i kø for å få kjøpt brød, sprenges en granat og 22 uskyldige mennesker blir drept. Et av vitnene til tragedien er en cellist fra Sarajevos symfoniorkester, som ser det hele fra vinduet i sin leilighet. Som en protest mot serbernes handling mot hans drepte naboer, men også for å hedre de døde, bestemmer han seg for å spille "Oboe Conserto Adagio" av Albinoni i 22 dager. Ikke uten fare for sitt eget liv, stiller han seg hver dag opp på torget, nettopp der granaten slo ned, for å spille dette 
musikkstykket.

Parallelt følger vi den kvinnelige snikskytteren Arrow, som har fått i oppdrag å beskytte cellisten mot fientlige snikskyttere. En dag blir hun klar over en annen snikskytter, men i stedet for å drepe ham med det samme, mykner hun fordi hun ser at han faktisk lytter til musikken fra cellisten. Som om musikken bygger broer mellom frontene ... 

Mens Arrow passer på cellisten, får vi innblikk i hva krigen gjør med innbyggerne i Sarajevo, som var under beleiring fra 1992 til 1996. De klarer seg i og for seg uten strøm, men det er verre med vannmangelen. Familiefaren Kenan har solgt familiens vaskemaskin for noen lusne slanter for å skaffe kone og barn mat. Hva skal han med vaskemaskin når de likevel ikke har strøm? Uten vann stopper imidlertid det meste opp, og for å få tak i noen dyrebare dråper, risikerer Kenan og andre livet. De kan når som helst bli drept.

Denne relativt korte og enkle boka er basert på virkelige hendelser unde
beleiringen av Sarajevo på begynnelsen av 1990-tallet. Cellisten Vedran Smailovic spilte faktisk i 22 dager - mens han kunne se snikskytterne - for å ære menneskene som døde rundt ham. I virkeligheten som i boka var det overmåte viktig for bosnierne å holde ham i live, fordi musikken ga menneskene håp i en ellers kaotisk og sørg
elig tid.

Boka "The Cellist of Sarajevo" er Steven Galloways tredje roman, og er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Jeg startet på den norske papirutgaven, men opplevde den tung å komme i gang med. Stor var derfor gleden da jeg kom over denne lydboka på engelsk, og denne opplevde jeg ikke som tung i det hele tatt, uten at jeg dermed har noe belegg for å mene noe som helst om den norske oversettelsen. Med nokså enkle virkemidler synes jeg forfatteren har lykkes med å få frem krigens grusomheter, samtidig som denne svært fascinerende historien fra virkeligheten fortelles. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne boka med det første. Her blir det terningkast fem! 



Steven Galloway

mandag 5. april 2010

Slavenka Drakulic: "Ikke en flue fortred" (2005)

En sterk bok om rettsoppgjøret etter krigen i det tidligere Jugolslavia. Forfatteren forsøker virkelig å forstå hva som fikk tilsynelatende helt normale gutter til å begå de mest bestialske krigsforbrytelser.

Jeg
siterer fra Humanist Forlag:

”De
t var en gang, langt av sted i Europa, bakom syv fjell og syv elver, at det lå et vakkert land som het Jugoslavia. Folket der tilhørte seks forskjellige nasjoner, de hadde tre forskjellige religioner og snakket seks forskjellige språk. De var kroater, serbere, slovenere, makedonere, montenigrenere og muslimer”…

Journalist og forfatter Slavenka Drakulic skriver om krigsforbryterdomstolen i Haag, om krigsforbryterne Ratko Mladic, Mira (Lady Macbeth) og Slobodan Miloevic, Goran Jelisic, Zoran Vokovic m.fl., og setter grusomhetene i hjemlandet inn i en forståelig kontekst. Om de lange linjene tilbake til prins Lazar, mannen som ledet serbiske styrker i slaget mot tyrkerne ved Kosovo Polje i 1389, og om hvordan ”sannheten” har blitt justert i gjennom generasjoner.

For dette var vanlige folk – drosjesjåfører, lærere, servitører, selgere og bilmekanikere – som voldtok og drepte i 5 år på 1990-tallet. Hun stiller flere interessante eksistensielle spørsmål, bl.a. hvordan kunne intelligente ”vanlige mennesker” bli ondskapsfulle plageånder så raskt? Hvordan kunne de i valg sette slike personer i politiske maktposisjoner? Hva med et personlig og kollektivt skyld- og ansvarsforhold?

Det mest ubehagelige spørsmålet som reises i forhold til krigsforbryterne har kanskje ikke noe svar. Hva ville jeg ha gjort i deres situasjon?


Det begynner å bli noen år siden jeg leste de
nne boka, men jeg husker den fremdeles godt, og den gjorde et sterkt, sterkt inntrykk! Terningkast fem!

Utgitt: 2004
Originaltittel: They Would Never Hurt a Fly: War Criminals on Trial in the Hague
Utgitt på norsk: 2005
Forlag: Humanist Forlag
Oversatt: Hilde Sophie Plau
Antall sider: 180

Populære innlegg