Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten incest. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten incest. Vis alle innlegg

søndag 20. november 2016

Vigdis Hjorth: "Arv og miljø"

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 27 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Dette er et stykke på vei en spoiler - dermed er du advart!

I bokas åpningsscene har faren vært død i fem måneder. I ukene før dødsfallet eskalerte et familiedrama utløst av at foreldrene ønsket å forfordele sine de to yngste barna, Astrid og Åsa, med to hytter på Hvaler. Bokas jeg-person Bergljot og broren Bård er tilbudt smuler i form av latterlig lave verditakster. Bergljot, som for 23 år siden brøt med familien og ikke har brydd seg om å arve i det hele tatt, er likevel sterkt indignert på brorens vegne. Bård kunne nemlig tenke seg å arve en halv hytte på Hvaler ... Det kunne vel egentlig også Bergljot tenke seg, egentlig ... Men aller helst uten selskap av mor og far ... 

Søsknenes mor er sterkt avhengig av far. En gang elsket hun en annen, men hadde ikke mot til å bryte ut av ekteskapet. Hele denne historien har hun belastet sin eldste datter med mens de fremdeles hadde kontakt. Vi blir kjent med en mor som hele tiden setter seg selv i fokus, og hun har særlig ett sterkt virkemiddel: Når livet blir for tungt å bære, forsøker hun å ta livet av seg. Hun sørger riktignok alltid for å bli reddet i tide, og slik gir hun alle en støkk og får dem til å tenke på at de burde gjøre mer som hun ønsker. 

"Hun tok telefonen hviskende. Vent litt, sa hun, det skurret i bakgrunnen som om hun var i et rom med elektriske apparater. Vent litt, gjentok hun, stadig hviskende, jeg ventet. Jeg er på Diakonhjemmet, sa hun, jeg hørte stemmen bedre, summingen var borte. Det er mor, sa hun. Men det har gått bra. Hun er utenfor fare. 

Overdose, sa hun, mor tok en overdose i natt, men det har gått bra, hun er bare veldig sliten". (side 8-9)

Den som får skylden for selvmordsforsøket er Bård, som laget et helvete da han fikk høre at Hvaler-hyttene var overført til Astrid og Åsa. 

Etter hvert som familiekonflikten utvikler seg, følger vi Bergljots tanker, som nærmest fremstår som en stream of consciousness idet vi tas med inn i dypet av hennes følelsesliv og indre tankeunivers. Slik det gjerne blir når hendelser traumatiserer oss, gnager de samme tankene i hodet hennes, om og om igjen. Gang på gang opplever hun at særlig Astrid - for Åsa har kuttet henne ut for mange år siden - dytter henne inn i en slemmerolle, slik at familien om og om igjen skal få bekreftet hvor fæl hun er. Hvordan kan hun avvise moren sin, som er så syk? Og så , da hun nesten døde ... 

Bergljot skriver til søstrene. Hun er både lei seg, sint og forbannet. Ikke bare forsøker foreldrene å forfordele to av de fire barna, men søstrene har i tillegg lagt skylden for morens overdose på Bård. Samtidig gikk de selv rundt på Diakonhjemmet og "tok seg godt ut som omsorgspersoner".

"Jeg roet meg, tok et glass vin og fortsatte med at i en av mine siste samtaler med Astrid hadde hun hatt en refleksjon om hvorvidt Bård kunne være sjalu på henne og Åsa. Nei, vi var ikke sjalu, skrev jeg, men vi hadde hatt en veldig annerledes oppvekst enn dem, hadde hatt en annen erfaring med mor og far enn dem. De hadde begge utdannelser som la vekt på rettigheter og likhet for loven, å se begge sider av en sak, og at de nå ikke viste noen vilje til å forstå hvordan Bård og jeg opplevde situasjonen, var nedslående. Så la jeg til: At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg." (side 75)

Historien hennes - elefanten i rommet - snakkes det ikke om, det som er grunnen til at hun har brutt med begge foreldrene ... Bergljot føler det som om historien hennes ikke finnes. 

Familiehemmelighetene ligger der hele tiden, mens foreldrene, Astrid og Åsa later som om disse ikke finnes. Her legges det mye jobb i å sikre at familiefasaden er plettfri, at illusjonen om den lykkelige familien opprettholdes. Det er imidlertid belastende at kontakten med de eldste barna er så godt som fraværende, for hva skal de si når andre spør etter Bergljot og Bård? Familien løser dette på sin måte ved å legge alt på Bergljot. Faren mener at hun er psykopat, moren at hun ikke er etterrettelig og søsknene at hun kun søker oppmerksomhet ... Slik raderes hun ut av kartet. Samtidig bebreider de Bergljot for at hun ikke bare kan komme tilbake igjen, legge alt det andre bak seg. Mens Bergljot føler at det er et være eller ikke være for hennes integritet. Hun kan ikke gå inn i rollen som den umælende datteren og late som ingenting. At hun og broren, som også har sin historie med foreldrene, etter en barndom med vesentlig mindre omsorg enn de to yngre søsknene, skal straffes ved å få mindre arv, kan de ikke finne seg i. 

I og med at boka er så mye omtalt i media, røper jeg neppe for mye når jeg sier at familiehemmelighetene som berører Bergljot handler om incest. Denne boka inneholder dermed en meget sterk historie om hva som skjer i en familie med en slik familiehemmelighet, og hvor alle gjør sitt til at dette skal forbli en hemmelighet som det ikke snakkes om. Bergljot reflekterer over den danske filmen "Festen", der det likevel går godt til slutt etter at farens overgrep overfor sønnene avsløres. Hun mener at dette er feil. I virkeligheten går familier i stykker når incest avsløres. Det er gjerne offeret som ekskluderes fra resten av familien. Når ord står mot ord, er det bare bevisene som teller. Men hvilke beviser er det mulig å fremskaffe 50 år senere? Du skulle gått til politiet, mener moren. Men når ikke en gang moren lyttet til henne, hvordan kunne et barn i alderen 5-7 år komme seg til politiet på egen hånd? Nei, da er det mye enklere å tenke at Bergljot gjør dette "bare for å få oppmerksomhet" ... 

Hvordan kunne moren se en annen vei? Hvordan kunne hun bli i et ekteskap vel vitende om at ektemannen har forgrepet seg på et av hennes barn? Fornektelse er den eneste farbare vei, viser det seg. Samtidig blir vi vitne til en mor som det hefter noe alvorlig ved. Narsissisme? I alle fall ligner det veldig. For moren setter alltid seg selv i fokus, og en gang er hun til og med villig til å ville høre på datteren og hennes historie, fordi det tilfeldigvis kunne tjene hennes egen sak. Morens selvopptatthet er grenseløs, men hun skjønner det ikke selv - heller ikke hvilke konsekvenser handlingene hennes har på andre mennesker. Hun er simpelthen ute av stand til å ta andres perspektiver. Og for Bergljot som ikke blir trodd eller tatt på alvor, handler det til slutt om at de andre kanskje har rett? Er hun paranoid? Er hun gal? Kanskje hun har drømt alt sammen? 

"Og sånn vil Astrid, Åsa og mor at det skal se ut, leste jeg, men så finnes altså disse to andre, brysomme barna som forstyrrer bildet. De er ikke-søte, ikke-hyggelige, av natur? Eller finnes det en grunn til at de to eldste av mors og fars fire barn ikke har frekventert Bråteveien og Hvaler på den samme måten som de to yngste?

Fy, sa mor, fy for skam, sa mor.

Forsoning, må min søster Astrid vite, holdt jeg fram, som jobber med menneskerettigheter, sa jeg, kan bare skje når alle parter i en konflikt får lagt fram sin historie, og at historien ikke foreldes, burde hun også vite, som har jobbet med konflikten på Balkan. Men senest i forgårs sa Astrid til meg at hun ikke kunne forstå at Bård som snart er seksti år, ikke kunne legge barndommen bak seg, helt uten forståelse for at hans historie, hans barndom finnes i hans kropp som livshistorie, hans egen, den eneste.

Fy, sa mor, for noe tull, sa mor, for noen løgner!" (side 196-197)

Og så på side 251:

"Jeg drømte at jeg var i mine barndomstrakter, jeg gikk sammen med mor nedover Eiketunet og ville forklare henne hvor mye jeg hadde å bale med, hvor mye jeg strevde, men hun hørte ikke, ville ikke høre, ville ikke skjønne, snakket bare om sine egne ting, og jeg tenkte: Nå må jeg flytte hjemmefra. Og så, like etter: Men det kan jeg jo ikke, jeg er bare fem år.

På et tidspunkt i livet bestemte Bergljot seg for å gå i terapi. Hun fortalte dette til foreldrene, hvorpå faren utbrøt at hun skulle da vel ikke gå i terapi! Som om det var maktpåliggende å forhindre at fortidens ugjerninger skulle stige opp til overflaten ... Bergljot kunne heller ofres, deres eldste datter kunne heller gå til grunne ... enn å få den hjelpen hun trengte for å bearbeide det som tross alt hadde funnet sted. Så destruktivt er mønsteret i en familie der grenser er overskredet, der alt handler om å redde sitt eget skinn, der det dypest sett handler om hvem som skal overleve ... 

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest eller hatt dette på nært hold for å få utbytte av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk. Dette gjør det hele meget eksistensielt, fordi det ikke finnes verre svik i relasjonen mellom barn og foreldre enn incest.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser! 

Andre bloggere som har skrevet om romanen er Groskro´s Verden, Tine sin blogg, Med bok og palett, Artemisias Verden, Ellikken, Reading Randi og Moshonista. Dessuten har VG ("En fryd å lese"),  NRK ("Glitrende Hjorth"), Dagsavisen ("Dissekerer arvesynden") og Klassekampen ("Meningens lys"). I tillegg har det vært en rekke debattinnlegg om boka, men som jeg må innrømme at jeg egentlig opplevde som uinteressante. Særlig etter å ha hørt Vigdis Hjorth snakke om boka i et Podcast på forlagets nettsider, der hun uttaler at hun er mer opptatt av tematikk enn i å legge mye energi i å finne et annet rom å fortelle sin historie i, hvor det ikke lett kan trekkes paralleller til eget levd liv. Boka handler ikke om henne, men det er klart at hennes eget levde liv påvirker hva hun er opptatt av å skrive om. Hun tror at alle forfattere henter mye fra sitt eget liv når de skriver bøker. Det gjør også hun, uten at det dermed handler om selvbiografi. Mye falt på plass for meg etter at jeg hadde hørt dette. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 343
ISBN: 978-82-02-53240-6
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Vigdis Hjorth (Foto: Kjell Ruben)

tirsdag 23. november 2010

Mario Vargas Llosa: "Til stemorens pris"

Alt for kjærligheten?


Utgitt i Norge: 1992
Utgitt på spansk: 1988 
Originaltittel: Elogio de la madrastra
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 174

Etter å ha vært elskere i det skjulte en tid, gifter Dona Lucrecia seg med Don Rigoberto. Selv om Dona Lucrecia er 40 år, dyrker Don Rigoberto henne som sin dronning. Selv har han vært enkemann en stund, mens hun har en vond skilsmisse bak seg. Deres samliv er hett og dampende, og de tilber hverandre. De er uendelig lykkelige!

Deres store bekymring har vært hvorvidt Don Rigobertos mindreårige sønn Alfonso kom til å akseptere Dona Lucrecia som sin stemor. Alle bekymringer blir raskt gjort til skamme, for også Alfonso tilber Lucrecia. Lettelsen er stor! Nå kan virkelig intet true Dona Lucrecia og Don Rigobertos ekteskapelige lykke!

Etter hvert viser det seg at Alfonsos tilbedelse av stemoren er vel voldsom. Ja så voldsom at Dona Lucrecia blir engstelig og trekker seg unna ham. Nokså raskt går det imidlertid opp for henne at bortfall av stesønnens tilbedende kjærlighet kan få uante konsekvenser for ekteskapet med Don Rigoberto. Tar hun sjansen på å trekke sin kjærlighet tilbake fra stesønnen? Før hun vet ordet av det, befinner hun seg i en situasjon hvor hun, uansett hva hun gjør, kommer til å trå feil ...

Jeg leste "Til stemorens pris" første gang da den kom som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 1992. Den gangen var den nok mer sjokkerende enn den oppleves i dag. Det er sagt om "Til stemorens pris" at den er en eggende høysang til sansenes uregjerlige liv, og et verk som vil få det meste av annen "erotisk" litteratur til å virke tam og annenhånds i sammenligning. Jeg er langt på vei enig i dette, selv om det må innrømmes at jeg ikke har allverdens sammenligningsgrunnlag. Det skrives nemlig ikke mye litteratur innenfor denne genren. Når jeg ser bort fra bokas mer sjokkerende elementer, inneholder den en vakker hyllest til kvinnen slik nesten bare Latin-amerikanske forfattere evner å skrive om dette uten at det blir platt eller vulgært.

Jeg syntes det var viktig å lese "Til stemorens pris" om igjen siden jeg har planlagt å lese den frittstående fortsettelsen "Rigobertos notatbøker". Mario Vargas Llosa fikk som kjent Nobels litteraturpris i år, og jeg har derfor tenkt å lese flere av hans bøker i tiden fremover. 


Ut fra en helhetsvurdering av "Til stemorens pris", mener jeg boka fortjener t
erningkast fem

Populære innlegg