Emma Jane Kirby er en britisk forfatter og BBC-reporter. Hun kom til den italienske øya Lampedusa etter at en tragisk ulykke en kilometer fra land hadde funnet sted 3. oktober 2013. 366 mennesker druknet. 47 av menneskene ombord ble reddet av åtte venner som var ute i sin fritidsbåt, deriblant en optiker fra Lampedusa. Kirby skrev en rapport om ulykken, og mottok Bayeux-Calvados-prisen for krigskorrespondenter for denne. I 2016 fikk hun inspirasjon til å skrive en bok om ulykken. Boka "Optikeren fra Lampedusa" er en blanding av fiksjon og journalistikk.
Det er ikke veldig lenge siden jeg så dokumentarfilmen "Havet brenner" (regissør Gianfranco Rosi), en film som vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i 2016. Filmen berørte sterkt! I min anmeldelse av filmen, skrev jeg følgende om øya, som jeg for en stor del fant på Wikipedia:
Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.
I "Optikeren på Lampedusa" følger vi en optiker og hans kone, som en god stund har måttet forholde seg til at hjemstedet deres, øya Lampedusa, blir et mål for flyktninger fra Afrika. For ham og mange andre av øyboerne gjør det ikke noe særlig inntrykk å høre om at det er 13 druknede her, og 11 druknede der ... Dette er etter hvert så dagligdags at det i grunnen går inn det ene øret og ut det andre ... Flyktningene som kommer til øya lever dessuten svært avsondret fra resten av befolkningen, og det skyldes at myndighetene er engstelig for sykdomsepidemier. En dag skal imidlertid dette endre seg brutalt ...
Optikeren, hans kone og seks av deres venner drar ut med fritidsbåten Galata. Sommeren er på hell og mange av dem som lever av turisme på øya, skal snart reise tilbake til fastlands-Italia. Det er 3. oktober 2013 ... Ingen av dem var forberedt på at de skulle havne midt oppi en av de verste katastrofene for båtflyktninger som kom fra Afrika. Mens de befant seg i rom sjø, og nærmet seg "de forferdelige lydene" som de lenge tenkte var måkeskrik, gikk det opp for dem at det var mennesker - hundrevis - som skrek i dødsangst fordi de var i ferd med å drukne ...
"Herre min Gud - skrikene. Så gjennomtrengende! Sjøen kokte og sydet rundt dem mens de fektet og slo rundt seg, klamret seg til hverandre, til brokker av drivved, grep håndfuller med vann i forsøket på å klamre seg til toppen av en brottsjø. De var desperate, hylte og skrek til oss, prøvde å fange oppmerksomheten til oss i den lille båten. De var overalt rundt oss. Hvor jeg enn snudde meg, var det flere av dem, hundrevis av dem, gulpende, spyttende, utstrakte armer som slo bønnfallende i vannet. Og kona mi, som hulket navnet mitt, hulket det mens propellen førte oss på ustø kurs blant kroppene.
De var i ferd med å drukne, alle sammen. Og jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne redde alle disse?" (side 7-8)
"Fasiten" på denne historien var at optikeren og vennene hans klarte å redde 47 av menneskene i vannet. 46 menn og en kvinne. De øvrige druknet. Da opprydningsarbeidet fant sted, fikk de svaret på hvorfor det ikke var flere kvinner og barn blant dem de klarte å redde. Kvinnene og barna befant seg under dekk fordi det var billigst. De rakk aldri å komme seg ut i tide. Før de døde hadde de holdt hverandre i hendene, og da de ble hentet ut av båten, måtte de dras ut som en sammenbundet lenke. Mange av barna med flunkende nye sko, som mødrene deres hadde utstyrt dem med før de skulle ut på sin store reise ...
Senere skulle det bli svært viktig for optikeren og vennene hans å få møte flyktningene, få et inntrykk av hvordan de hadde det. Det skulle vise seg å bli svært vanskelig. Vanlige folk slapp nemlig ikke inn i flyktningeleiren. Senere fikk de møte dem i forbindelse med en minnestund.
"Menneskene han hadde reddet, befant seg i eksistensens ytterkant, og mens han hadde holdt deres hender i sine, mens han hadde sett dem trekke sine første skjelvende pust i Galatas dekk, visste han at han hadde rørt ved selve essensen ved livet. De hadde møtt hans blikk, og de hadde valgt å leve." (side 82-83)
Flyktningene hadde navn (!) og var "ikke bare et tall" eller "tom statistikk", de hadde familier i Europa som ventet på dem og som atpåtil hadde betalt for reisen deres ... Etter at likene var trukket på land og lagt i poser, ventet imidlertid en fullstendig anonym tilværelse for dem. For hvem var der til å kunne identifisere dem? Da slektninger fra Europa senere ankom øya på jakt etter sine familiemedlemmer, var det derfor ingen som kunne gi dem svar.
"Noe så usigelig trist som de likposene! I levende live hadde de menneskene blitt frarøvet en fremtid, i døden hadde de blitt frarøvet en identitet." (side 97)
"Hittil i år hadde det kommet tretten tusen asylsøkere til Italia. Det var Gabriele som hadde fortalt det da han kom og hentet bilen for å kjøre dem til flyplassen. Fram til nå hadde slike tall vært meningsløse, intetsigende. Tom statistikk. Nå hadde de dem rett foran seg, lys levende, av kjøtt og blod, hud og hår ..." (side 108)
Selvsagt ble livene til optikeren og de syv andre fullstendig endret etter møtet med båtflyktningene som de hadde reddet fra den sikre død. For ikke å snakke om "møtet" med alle de ikke klarte å redde. Fritidsbåten Galata var registrert for 10 personer, og turen inn til land der båten var fylt med de åtte pluss 47 til, var risikabel nok i seg selv. Det var så vidt båtripa gikk over vannkanten. De hadde riktignok følge av Kystvakta inn til land, men likevel ... Aldri mer skulle nyhetsinnslag handle bare om tall og statistikk, for bak alle tallene var det enkeltindivider, enkeltskjebner, menneskeliv ...
Hvordan det gikk med flyktningene til slutt, forteller denne boka ingenting om. Ikke annet enn at flyktningene, som betraktes som illegale flyktninger, ble brakt inn til fastlands-Italia. Selv får jeg flashback til en Hellas-tur i fjor, der jeg i forbindelse med en utflukt på aktuelle øy ble vitne til en demonstrasjon fra flyktninger fra Afrika. De kom seg verken frem eller tilbake.
 |
| Flyktningedemonstrasjon på en gresk øy (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
 |
| Rekvisitter brukt av båtflyktninger (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
Jeg går uten videre ut fra at optikeren på Lampedusa har gitt klarsignal til denne boka, i og med at han selv er så sentral i den. Jeg antar nemlig at mange av tankene som tillegges ham, befinner seg i grenseland mellom det dokumentariske og autentiske og fiksjonen.
Denne boka anbefaler jeg sterkt og varmt! Dette er en slik bok som vil endre ditt liv for alltid! Det blir nemlig ikke det samme å høre om tragedier blant båtflyktninger i Middelhavet - eller for den saks skyld andre steder - etter dette.
Utgitt: 2016
Originaltittel: The Optician of Lampedusa
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: John Erik Frydenlund
Antall sider: 164
ISBN: 978-82-328-0174-9
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget
