Jeg har nylig sett åtte relativt nye filmer (på et langdistansefly i påsken), og må dessverre nøye meg med en samlet omtale av disse fordi tiden ikke strekker til for å få skrevet individuelle filmomtaler.
Handlingen i denne engelske filmen er lagt til St. Andrews, Skottland, og året er 2006. De bitre fiendene Ian Paisley (protestantisk leder i Nord-Irland) og Martin McGuinness (irsk republikaner og Sinn Féin-politiker) møtes for første gang under forhandlinger om fred i Nord-Irland.
Etter knapt å vekslet to ord under forhandlingene, fører blant annet dårlig vær til at de to må kjøre sammen til en annen flyplass enn den som var planlagt. Uten at de vet det, blir samtalen dem imellom overvåket, og sjåføren er med på et spill for å få begge i tale.
Konversasjonen halter alvorlig til tider. Det er særlig Paisley som har problemer med å forholde seg til McGuinness. Maken til "stiff over lip" skal man lete lenge etter! Hans replikker er så bitende sarkastiske at det krever sin mann å ikke gå i skyttergraven og bli der. McGuinness bruker imidlertid all sin kløkt for å lokke frem smilet og humoren hos Paisley, og det vi blir vitne til er en historisk bragd. Fasiten er jo at de to ble riktig gode venner og samarbeidet i samme regjering i flere år - Paisley som First Minister of Northern Ireland, og McGuinness som Deputy First Minister of Northern Ireland.
"The Journey" er en velspilt dialogfilm med stjerneskuespillerne Timothy Spall og Colm Meaney i rollene som hhv. Paisley og McGuinness. Filmen har ikke vært vist på kino og er heller ikke tilgjengelig på DVD. Det må noen gjøre noe med! Denne filmen vil nemlig fornøye mange! Anbefales!
Den russiske filmen "Loveless" var en av fem nominerte filmer i kategorien beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. Den vant ikke. Det kan være greit å merke seg at regissøren Andrey Zvyagintsev også står bak den mer kjente filmen "Leviathan" (2014).
Vi møter ekteparet Zhenya og Boris som har valgt å gå fra hverandre. Hun ønsker å søke lykken mens hun fremdeles er en attraktiv kvinne, mens han føler seg forlatt og helst hadde sett at de fortsatte samlivet. Midt oppi den bitre striden står deres 12 år gamle sønn Alyosha, som ingen av dem ønsker eneansvaret for. Zhenya har aldri ønsket å bli mor, og nå står han i veien for det livet hun ønsker å leve. Boris mener at gutten trenger sin mor mer enn ham som far ... Gutten overhører mange av kranglene mellom foreldrene.
Så forsvinner Alyosha plutselig. Heldigvis erkjenner begge hans foreldre at de elsker ham høyt, og de gjør hva de kan for å finne sønnen sin. Men nå er det for sent ...
Det hender ikke veldig ofte at russiske filmer kommer på det norske markedet, så det er all grunn til å følge med når dette faktisk skjer. Filmen har ikke gått på norske kinoer, men DVD´en har release i midten av mai i år. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, men jeg håper at flere velger å se den.
Maud Lewis (f. 1903 d. 1970) var en canadisk folkekunstner, som led av reumatoid artrititt. Hun ble derfor mer og mer krumbøyd etter som årene gikk. Siden hun ble levnet liten mulighet for å få seg jobb eller bli gift, ble hun plassert hos en bisk tante som hadde lite til overs for henne. Alle behandlet henne som et mindre begavet utskudd.
"Maudie" er historien om Maud Lewis, og vi blir her vitne til hvordan Maudie tar sjeen i egne hender og søker seg jobb som hushjelp hos fiskeren Everett Lewis. Han behandler henne ikke særlig fint til å begynne med.
Så begynner Maudie å male, og plutselig tjener hun mer penger enn Everett. Dette får ham til å se på henne med nye øyne, og en dag frir han til henne. Maleriene hennes blir berømte og de kommer på TV. Maudies biske tante ønsker ikke å gå i graven med en hemmelighet hun har båret på i årevis, og så får Maudie høre den egentlige historien om hva som skjedde med barnet hun en gang fødte ... Det barnet Maudie fikk høre var like misfostret som henne selv, og som døde ...
"Maudie" er en hjertevarm og herlig-trist film om å være annerledes og likevel klare seg godt. Historier som dette er en viktig påminnelse om hva samfunnets syn på fysiske avvik kan gjøre med et menneske. Det var jo ingenting i veien med hodet til Maudie, men hun ble likevel betraktet nærmest som tilbakestående i datidens samfunn. Sally Hawkins spiller nok en gang rollen som en annerledes kvinne, slik hun også gjorde det i den Oscar-vinnende filmen "The Shape of Water" (2017). Dette gjør hun med en nærmest autentisk innlevelse i rollen. Filmen er ikke satt opp på norske kinoer, og jeg har ikke funnet ut når DVD´en har release. Men vær oppmerksom på denne filmen dersom du skulle komme over den. Den er både interessant og skjønn! Anbefales!
"Phantom Thread" er basert på en fiktiv historie om motedesigneren Reynolds Woodstock, som forsynte Londons sosietet med de lekreste kjoler på 1950-tallet. Filmen ble nominert til seks Oscars tidligere i år (bl.a. i kategoriene beste film og beste mannlige hovedrolle), men vant kun en Oscar (i kategorien beste kostyme-design).
Reynolds Woodstock er regnet som et geni, og det ligger mye prestisje i å bære hans kreasjoner. Dersom noen ikke bærer kjolene hans med tilstrekkelig grad av verdighet, drar han hjem til vedkommende og forlanger å få kjolen tilbake. Han er kontrollfreak av rang, og gjør det som skal til for å holde firmanavnet uplettet sammen med sin søster. Begge er ugifte.
En dag møter Woodstock servitøren Alma. Hun fascineres av hans sjarm, og flytter etter kort tid inn hos ham. Hva hun forventet er ikke godt å si, men antakelig ikke et platonisk forhold der alt handler om å kle henne opp i vakre kjoler og vise henne frem for sosieteten. Reynolds er en følsom kunsterkarakter som ikke tåler endringer i sine rutiner, og han avskyr lyden av mat som blir spist, klirring av tekopper - i det hele tatt lyder som hører med i en helt normal livsutfoldelse.
Det skjer selvsagt mye mer i denne filmen, men jeg ønsker ikke å røpe annet enn at Alma ikke er tapt bak en vogn når noe ser ut til å true hennes posisjon i Woodstock-huset. Daniel Day-Lewis spiller den eksentriske og djevelsk sjarmerende tyrannen på en måte som gjør filmen verdt å se bare av den grunn. Filmen hadde Norgespremiere den 14. april, og går fremdeles på kino. DVD´en har release medio august i år. Anbefales!
"I, Tonya" ble nominert til tre Oscars tidligere i år, og vant en. Det var Allison Janney, hun som spilte Tonyas mor, som vant Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle.
De fleste som fulgte med under OL på Lillehammer i 1994 fikk med seg den sørgelige historien om kunstløperen Tonya Harding. Hun hadde en gang en lysende karriere fordi hun var den første kvinnen som gjennomførte en trippel axel på isen, noe som anses som det vanskeligste hoppet innenfor denne idrettsgrenen. Så oppsto det mistanke om at hun hadde en finger med i spillet da hennes konkurrent Nancy Keerigan ble slått ned og fikk en kneskade. Senere ble hun dømt for medvirkning, og mistet retten til noen gang å delta i konkurranser på kunstløpbanen.
I "I, Tonya" innvies vi i Tonyas sørgelige oppvekst, der hun blir banket og slått av sin meget ufølsomme mor. Moren har den innstillingen til datteren at jo mer hun tyner henne, desto bedre gjør hun det på isen. Tonya higer etter morens anerkjennelse, men får den aldri.
Tonya flykter inn i et ekteskap for å komme seg bort fra moren. Dessverre ble dette hennes bane ... Ektemannen rotet det nemlig fullstendig til for henne ... I alle fall dersom vi skal tro på historien som fortelles i "I, Tonya", som langt på vei frikjenner Tonya for all skyld mtp. volden som ble utøvd på Nancy Kerrigan.
Både mor og datter - spilt av Allison Janney og Margot Robbie - gjør strålende rolletolkninger, og dette gjør filmen verdt å se. Filmen hadde Norgespremiere 2. februar i år, men er allerede tatt av plakatene. DVD´en har release senere i år. Anbefales!
Selvsagt er det fest når selveste Kenneth Branagh bestemmer seg for å revitalisere en gammel Agatha Christie-klassiker! Dessverre fikk jeg aldri med meg denne filmen på kino. Filmen hadde Norgespremiere 10. november 2017, og mandag 9. april er siste mulighet for å få sett den på Gimle kino i Oslo. DVD´en har allerede hatt release.
Hercule Poirot (spilt av Kenneth Branagh selv) er i Jerusalem for å oppklare en forbrytelse, og reiser deretter til Istanbul for å slappe av. Han blir imidlertid kalt tilbake til London, og bestemmer seg for å ta Orientekspressen. Underveis skjer det merkelige ting, selvsagt også et mord, og dermed er Poirot atter på saken.
Det er et stjernespekket team av skuespillere vi møter i denne filmen. I tillegg til Branagh opptrer Penélope Cruz, Wilhem Dafoe, Judi Dench, Johnny Depp og Michelle Pfeiffer - bare for å nevne noen. Det ligger selvsagt i sakens natur at det er mye overspilt drama i en film som dette, uten at noen løfter et øyenbryn av den grunn. En eventyrlig og herlig film, som det er et must å få med seg! Anbefales!
Denne filmen har aldri vært satt opp på norske kinoer, og jeg har heller ikke funnet ut om den kommer på DVD. Det er kanskje like greit, for dette er ikke en film som setter varig spor hos noen, er min påstand.
"Tulipani" inneholder en klisjéfylt romantisk historie om en hollender (Gauke) som besvangrer en kvinne og senere reiser til Italia for å dyrke tulipaner i et bedre klima. Senere kommer kvinnen og hennes datter Anna til Italia.
Det skjer mye trist, som toppes av et møte med mafiaen. Og så er vi tilbake til start, der datteren Anna har dukket opp for å spre det hun tror er hennes mors aske, over hjemstedet hennes.
Dette er en film du helt klart kan styre unna. Med mindre en nokså tanketom, men visuelt vakker film er nettopp det du trenger i en gitt situasjon ...
Denne filmen, som på norsk har fått tittelen "Mirakel", hadde Norgespremiere den 2. mars i år. Den går fremdeles på kino. Hvor stor suksess den har hatt blant norske seere aner jeg ikke, men for meg ble dette en tårepersefilm der alle triks og knep for å få oss til å grine, ble benyttet. Det hele ble for klisjéfylt og feel good for meg.
I sentrum for handlingen er Auggie, som er født med et deformert ansikt. Han har vært gjennom mange operasjoner, og moren hans har forskånet ham for livet utenfor hjemmets vegger ved å gi ham hjemmeundervisning. Nå er den store dagen kommet. Auggie skal begynne på en normal skole. Han er over gjennomsnittet intelligent, men intelligens er dessverre ikke noe man får særlig uttelling for i den alderen. Han blir mobbet på skolen fra første dag, og det blir en alt annet enn hyggelig start for ham. Men så skjer det selvsagt noen små mirakler som får det hele til å snu ...
Filmen har noen lag som det er verdt å få med seg. Det ene er hvor grusomme barn kan være mot hverandre, særlig overfor dem som ikke passer helt inn i den vanlige folden. Det andre er hvordan det er å være søsken til et særlig hjelpetrengende barn som hele tiden får all oppmerksomheten fra foreldrene. Det tredje er hvordan foreldrenes holdninger til det som er annerledes, smitter over på barna. Det fjerde er hva misunnelse og sjalusi kan gjøre med vennskap. Hele familien - med mor (spilt av Julia Roberts), far (spilt av Owen Wilson), søster (spilt av Izabela Vidovic) og bror (spilt av Jacob Tremblay) - er naturligvis helskjønne og pene, og Auggie selv er ikke veldig vansiret. (Tåler ikke det amerikanske publikummet å se et virkelig vansiret ansikt?) Mest av alt er han bare skjønn. Dette gjør lidelsene hans enda mer uforståelige. Jeg føler meg litt slem når jeg hevder at filmen er klisjéfylt, overromantiserende og for glattpolert - i verste Hollywood-stil. Se filmen selv og bedøm! Nå har i alle fall jeg sagt hva jeg mener om den.
