"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje

Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene

I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på

Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene

Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige må vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 

Løp og kjøp, sier jeg! 

Utgitt første gang: 1938
Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv

"Kvinnen i gull" (Regissør: Simon Curtis)

En jødisk kvinnes kamp for å vinne tilbake nazi-stjålet kunst

Hver gang jeg kommer over filmer som handler om jødenes skjebne i forbindelse med andre verdenskrig, trigges min interesse. "Kvinnen i gull" handler i tillegg om et av Gustav Klimts berømte malerier, som en gang hang på Belvedere i Wien. Den er basert på en sann historie og har Helen Mirren i en av hovedrollene. Jeg gikk derfor uten videre ut fra at det dreide seg om en meget god film. 

Det er 60 år siden Maria Altmann flyktet fra Wien. Hun var datter i en velstående jødisk familie, som opplevde å bli plyndret av nazistene etter at Østerrike ble okkupert. I tilbakeblikk ser vi en sjokkert ung kvinne som er vitne til hvordan naboer og andre vender seg mot dem. Dårlig skjult misunnelse slår ut i hat, og det livet hun og familien så langt har levd, smuldrer opp. 

Familien Altmann har gjennom mange år skaffet seg en verdifull kunstsamling, og blant disse er maleriet Gustav Klimt malte av Marias tante Adele Bloch-Bauer. Bildet henger på Belvedere i Wien. 

Belvedere i Wien (Foto: RMC)

Maria bor nå i Los Angeles, og hun har nylig arvet sin søster. Blant etterlatenskapene kommer hun over noen brev datert fra 1940, som forteller historien om hvordan nazistene stjal bildet av tanten, og om kampen for å få dette tilbake. Maleriet anses imidlertid som en viktig del av Østerrikes kunstskatter, og det har fått navnet "Woman in gold". Dette er Østerrikes Mona Lisa, og det er knyttet enormt mye følelser til akkurat dette maleriet. 

I Østerrike har man åpnet opp for at tidligere stjålne kunstskatter kan tilbakeføres til deres rettmessige eiere, og Maria ønsker å få retten over bildet av tanten. Dette skal vise seg å bli en vanskeligere kamp enn hun hadde forestilt seg på forhånd. Hun tar kontakt med Randol Schoenberg, som er advokat og sønn av en hun kjenner. I likhet med henne er han jødisk, og hans familie har også en gang bodd i Wien. Filmen handler om samspillet mellom Maria og hennes advokat, og hva han er villig til å gå gjennom for bildets skyld. Der hun ser bildet som et minne om tanten, der ser han hvor mye bildet er verdt. Det handler om makt og avmakt, om østeriksk arroganse og endeløse og kostbare rettssaker. Fasiten kjenner vi: Maria fikk sitt bilde til slutt, og det henger ikke lenger i Belvederes kunstgallerier. Der henger til gjengjeld en rekke andre berømte Gustav Klimt-bilder. "Kysset" blant annet ... 

Portrett av Adele Bloch-Bauer av Gustav Klimt

For å si det som det er: Det er Helen Mirren som mye godt redder denne filmen. Ryan Reynolds opplevde jeg som temmelig intetsigende i rollen som advokaten Randol Schioenberg. Helen Mirren hadde virkelig fortjent en mer spenstig medspiller enn dette! Og kanskje også et mer spenstig manus med mer "trøkk"? Samtidig er jeg glad for at regissøren har holdt seg til sannheten og ikke "spritet" opp hendelsesforløpet med usanne elementer for å gjøre filmen mer severdig og "spennende" ... Det gjorde for øvrig inntrykk å se at Maria - 60 år etter nazi-Tysklands jødeforfølgelse - skulle oppleve at enkelte østerrikere hetset henne da hun ønsket å ta fra dem nasjonalskatten deres. 

Jeg var ikke klar over at denne filmen hadde fått dårlige kritikker før jeg valgte å se den. I flere aviser har det variert mellom terningkast to og tre. Jeg mener at filmen ikke er så elendig. Historien som sådan er såpass interessant at jeg uansett ville ha valgt å se den en eller annen gang - men kanskje ikke som en fullpris-Blu-ray ... Det kan for øvrig være greit å merke seg at filmen har gått på norske kinoer (med premiere 28. august 2015) og at litt over 120 filmgjengere har gitt den en gjennomsnittskarakter på 6,7 av 10 mulige. I alle fall - noen storfilm er dette definitivt ikke!

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Woman in Gold
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Helen Mirren (Maria Altmann), Tatiana Maslany (Maria Altmann den yngre), Ryan Reynolds (Randoll Schienberg), Daniel Brühl m.fl.
Spilletid: 109 min.

Ingrid Storholmen: "Her lå Tirpitz"

Historien om et skip og et mannskap i krig og fred

Ingrid Storholmen (f. 1976) er norsk forfatter og kritiker. Hun debuterte med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001, og har siden utgitt ytterligere fire bøker (iflg. Wikipedia), hvor "Her lå Tirpitz" er hennes siste. Hun mottok Sult-prisen i 2010, og både hennes siste bok og den foregående ("Tjernobylfortellinger") har vært og er nominert til en rekke priser. Kilde: Wikipedia)

Storholmen er født og oppvokst i Verdal. Det tyske slagskipet Tirpitz lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. Hver gang familien passerte dette stedet, sa de voksne "Her lå Tirpitz". Dette har inspirert henne til å skrive en bok om slagskipet. Men ikke en slik bok man kanskje skulle tro, hvor detaljer om skipet og dets "liv og levned" redegjøres for. Derimot har hun skrevet en bok om et knippe av de tyske soldatene som befant seg ombord på skipet - gjennom et slags kor av stemmer, hver av dem representant for bare én av de mange tusen soldatene som var ombord. Noen av kvinnene som ventet på sine kjærester i Tyskland har også fått slippe til, og tilsvarende gjelder et lite knippe av nordmenn som hadde kontakt med tyskerne i Norge. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

Tirpitz var søsterskipet til Bismarck og var de største slagskipene i den tyske marinen. Skipet ble bygget i 1939 og var oppkalt etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz, kan jeg lese på Wikipedia. 

Etter at Norge var okkupert, ble skipet i en periode i 1942 plassert i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Tilstedeværelsen var truende nok i seg selv, fordi tyskerne dermed kontrollerte store havstrekninger. De alliertes fremste mål var å ødelegge skipet, jf. en melding Churchill sendte til lord Ismay 25. januar 1942:

«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» 

Den kritiske situasjonen preget begge sider av krigen, og det er på mange måter angsten for torpedering - sett fra de tyske soldatenes side - Ingrid Storholmen skriver om i sin bok "Her lå Tirpitz". På den ene siden var det prestisjefyllt å få være mannskap på skipet og slippe å bli sendt til Østfronten som kanonføde. På den annen side visste alle etter hvert hvilket ønskemål skipet representerte for de allierte. Skipet var derfor lite i aktiv tjeneste, og lå for det meste i ro.

Forfatteren har også vært på veterantreff i Heligenhafen ved Schleswig-Holstein, der hun traff noen av dem som overlevde bombingen av skipet og kantringen ved Håkøya i Troms i 1944. 971 mann omkom. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Mot midnatt samler de seg i en sirkel når "Hengekøyevalsen" tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandre og synger "Lili Marleen" som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz." (side 6)

Men selv om Ingrid Storholmen garantert har latt seg inspirere av de gamle veteransoldatenes historier, består "Her er Tirpitz" (først og fremst) av oppdiktede skjebner.

Om det er Otto, Fritz, Carl, Heinrich, Kaspar, Werner eller Fregatten-kapitän Bieler som forteller - eller for den saks skyld Hedwig som venter på at Fritz skal komme hjem fra krigen - alle har de sin historie å fortelle. Noen tenker tilbake på ting som har skjedd, noen drømmer om å komme hjem, andre er veldig til stede her og nå. Kaspar for sin del tenker tilbake på brenningen av bøker som Tyskland iverksatte - av forbudte bøker generelt og jødiske bøker spesielt. 

"Jeg så dem flamme opp, så små sotflak med bokstaver flagre i luften og omslagene bli like bruke som skjortene til de som brente dem. Jeg håpet på regn der jeg sto og stirret på det første bokbålet, en skikkelig skur så det skulle bli vanskelig å få fyr på papiret. Jeg tenkte på Heines ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam." (side 17)

Lite visste de unge soldatene om hva som ventet dem. En episode hvor Hitler kom ombord, beskrives av Fregatten-kapitän Bieler på side 26-27:

"Ennå er alt plettfritt, og krig tenkte de ikke på denne dagen, alle gastene som holdt pusten da Hitler gikk forbi. Dette er en lek, kanonene, ammunisjonslagrene, drillingen, det er bare øvelser vi skal utføre. Klart det mektige Tyskland skal ha en mektig flåte, det skulle bare mangle. 

Nå har det vært krig i over to år. Jeg forstår at det er risikofylt, mens mange av guttevalpene rundt meg fremdeles tror de skal møte tinnsoldatene og trebåtene de lekte med som barn."

Guttene lengter hjem til kjærestene sine. Noen er gravide og blir sittende alene med alt ansvaret og vente, andre mister det barnet de bærer. Som kjæresten til Gottfried, den kjekke soldaten som tiltrekker seg så mange flotte damer mens han er i Norge at han ikke klarer å velge, men tar dem alle - uten at noen av dem vet om hverandre. Kjæresten mister altså barnet. Det var ikke enkelt i Tyskland under krigen. Heller ikke der ...

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

For guttene på Tirpitz var ventingen verst.

"Hva er krig, jo, det er å unngå å få lungebetennelse. Unngå å bli skutt, og hvis skipet torpederes, hoppe over rekka i rette sekund. Krig på Tirpitz er å holde ut ventingen." (side 140-141)

De fleste kunne ikke en gang svømme, og visste at den dagen de var tvunget til å hoppe over bord, ville de dø av drukning.

Og redselen for å bli tatt til fange av fienden lå der også ... Som Kaspar uttrykker det på side 186:

"Det første landet nasjonalsosialistene okkuperte, var Tyskland. Glem ikke det, sier jeg, de andre stirrer på meg, forstår ikke, vil ikke forstå, jeg forter meg til å ta en stor klunk øl. En av de andre rundt bordet, en jeg ikke kjenner så godt, forteller at han hadde hatt en cyanidkapsel gjemt i et hulrom i en tann, at det var vanlig hos SS. Det fantes tannleger som laget hull og satte inn kapselen. Ble du fanget, var det bare å røske den ut og tygge den bitte lille pillen, før det var gått et halvt minutt, ville du være død. Han lo og sa at det ikke alltid var moro å spise kavring."

Så taper Tyskland krigen, og livet må fortsette i det utbombede Tyskland. For de overlevende som vendte hjem, blir tiden på Tirpitz som en fjern drøm. Otto sier det slik:

Bombingen av slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Det beste med livet om bord var at ingen spurte om hva du gjorde i det sivile. Ingen visste hvem jeg var, eller hva faren min het. Anonymiteten i krigen, i uniformen, kommer jeg alltid til å savne. Hjemme er jeg den samme som gården og slekta." (side 191)

Noen tok med seg sine norske kjærester hjem til Tyskland, hvilket krevde at de giftet seg før avreise fra Norge. I samme øyeblikk mistet deres norske koner sine statsborgerskap i Norge, og det var ingen vei tilbake. Andre reiste hjem til ventende kjærester og koner i Tyskland. Og atter andre ble uansett sivilstatus internert som krigsfanger de neste ti årene før de fikk vende hjem. 

Konrad inviterer senere kona med på bilferie til Norge, og idet de kommer til Fættenfjorden, utbryter han "Her lå Tirpitz!" 

"Vi parkerer rett ved stranden. Så rart å se stedet igjen uten det svære slagskipet. Kroppen husker naturen her, de lave fjellene, mest åser, den trange dalen, fjorden med de små øyene, hvite og røde hus, kyr som beiter ute. Det er akkurat så idyllisk som jeg minnes det, kanskje enda vakrere, og nå behøver jeg ikke å speide etter bombefly. Jeg tør ikke ta kontakt med folket på gården som ligger like ved, fortelle at jeg har vært her før, vet ikke hva de synes om tyskere. Jeg tar med kona og går en tur utover mot kaianlegget vi bygde, prøver å fortelle henne om hvordan det var da hele den trange bukta var fylt opp med slagskipet, kryssere og destroyere. Denne fredelige pletten var en stund Tysklands største flåtehavn i nord. Så annerledes alt er nå. Nesten uvirkelig." (side 208)

I tillegg til at vi får høre historien om noen av menneskene ombord på Tirpitz, deres kjærester i Tyskland og noen nordmenn på land, er noe av det sterkeste ved hele romanen at den først og fremst handler om mennesker. Mennesker med sine respektive drømmer og tanker, uavhengig av hvilken side av konflikten de tilhørte. 

Selv om vi møter mange mennesker i det koret av stemmer som har fått plass i denne helt usedvanlige romanen, opplevde jeg aldri at det var vanskelig å leve seg inn i enkeltskjebnene. Smerte, sorg, angst, lengsel, kjedsomhet, glede, skam - hele spekteret av følelser er med, og alt koker i grunnen ned til en ting: at alle er mennesker uansett hvilken side av konflikten de står på. De fleste som deltok i krigen gjorde det fordi de var nødt, ikke fordi de var overbevist om en eller annen ideologi. Soldatene ble dessuten hjernevasket - i troen på egen uovervinnelighet, i troen på sine egne hederlige hensikter, i troen på seg selv som redningsmenn for menneskene i de landene som ble invadert - redningen fra de forferdelige engelskmennene ... 

Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et såvidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person til punkt og prikke. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt! Og jeg må jo bare se å få lest mer av det hun har skrevet! 

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra side 214 i boka:

" - En gang leste jeg at enkelte afrikanske stammer tror at et menneske ikke er ordentlig død før alle som kan huske det, også er døde. Først når man er helt glemt, er man død. Slik vil krigen vare, vi har ennå mange vi minnes."

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 240 
ISBN: 978-82-03-35806-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

I Alta er det et Tirpitz-museum, og her er linken til museets nettside. 

Ingrid Storholmen (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 21. november 2014 - I hjertet av et slagskip - Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt.
- Bergens Tidende v/Lars Helge Nilsen - 14. november 2014 - Et underkjent krigsdrama -
Fortellegrepet er effektfullt, og det avdekker både en rekke enkeltskjebner så vel som krigens barbari på en direkte og overbevisende måte. I starten aner vi både spenning og uro over å bli utkommandert, og samtidig bekymring over å måtte reise fra sine kjære.
Senere den evige ventingen og de ørkesløse repetisjonene, den psykiske påkjenningen. I dag er det vanskelig å forestille seg det absurde i at en liten norsk kystbygd med noen hundre sjeler blir ufrivillig nabo med en flytende stålby med flere tusen innbyggere. En by som kunne bli bombet når som helst.
Og som ble det.
- iTromsø v/Sigrid Hansen - 8. august 2014 - Skriver bok om sjømennene på Tirpitz -
Forfatteren understreker at høstens roman ikke har som mål å være en biografisk roman. Hun har tatt seg den kunstneriske friheten til heller å skildre livene til mannskapet på skipet før, under og etter krigen.
– Jeg hadde lyst til å fortelle en alternativ historie, og prøve å finne menneskene bak uniformen, utdyper hun.
- Artemisias Verden - 16. oktober 2014 - Begeistret bokanmeldelse - Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære. Fra meg ble dette terningkast 6 på bokelskere.no.
- Reading Randi - 11. november 2014 - Tanker om en bok - I stedet for å skrive en "vanlig krigshistorie" har hun prøvd å se menneskene som var med på dette - tyske soldater og deres nærmeste og deres familier var også mennesker.Slik blir livet i krigstid nær oss, soldatene har navn og de blir ikke et stort antall anonyme soldater som må bøte livet i en en grusom krig.
- Ellikkens bokhylle - 19. november 2014 - Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.
- Tine sin blogg - 23. desember 2014 - ... med fare for å tråkke i salaten - Denne boken brukte jeg lang tid på å lese, for det føltes veldig oppstykket, og jeg kom aldri inn i flyten med lesingen. Da jeg var ferdig å lese ble jeg sittende lenge å grunne over hva jeg skulle skrive om den. Vi har alle vår ryggsekk å drasse på, og selv om jeg ikke har opplevd 2.verdenskrig, har jeg lest utrolig mange bøker med denne krigen som bakteppe, både sakprosa og romaner. Jeg greier ikke å se på 2500 tyske soldaters invadering av Norge som noe å unnskylde, og jeg greier ikke å synes synd i disse menneskene. De det var synd i var jo de nordmenn som faktisk var okkupert av en fiendtlig nasjon og måtte leve med den konstante faren for bombardement, når båten lå der den lå.
- Min bok- og maleblogg - 19. november 2014 - Ja, boka er bygd opp av stemmer. Fra første side er det bondesønnen Otto, Hitlerjugend Carl, bokelskeren og diktleseren Kaspar, Rolf, som har jødisk kjæreste, Fregatennkapitän Bieler og mange andre stemmer vi hører. Vi hører også stemmene til de som er igjen hjemme i Tyskland. Stemmer som gir oss et innblikk i unge gutters blanding av eventyrlyst og overmot, men også utrygghet og frykt, lengsel og mismot.
- Tones bokmerke - 19. november 2014 - 'Her lå Tirpitz' av Ingrid Storholmen - lokalhistorien fra stedet der jeg vokste opp ble mer levende med denne gode og sterke romanen - Boken viser på en nøktern og troverdig måte krigens grusomhet. Fienden har fått en stemme. Mesteparten unge gutter innelukket i et samfunn der alt styres av propaganda og der alle nyheter som kan svekke kampmoralen holdes skjult. De kan ikke snakke om den tvilen de har til den krigen som føres – det vil oppleves som svik. Heller ikke om ryktene om grusomheten mot jøder og det som skjer på Østfronten. Mange av de som var ombord kunne ikke svømme og var livredd for å måtte hoppe i sjøen.
De som overlever og kommer tilbake til Tyskland er mer død enn levende. Til et samfunn som er utbombet og med sine traumer.

Ebba D. Drolshagen: "Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge"

Når vår historie- forståelse må skrives om

Ebba D. Drolshagen (f. 1948) er tysk oversetter og forfatter. Hun ble født i Büdingen i Hessen, Tyskland, men tilbrakte sine første leveår i Ålesund. Hun har norsk mor og tysk far. Bl.a. har hun oversatt Edvard Hoems bøker til tysk, kan jeg lese på Wikipedia. Forfatteren bor i dag dels i Frankfurt og dels i Oslo, ut fra det jeg har forstått.

Drolshagen debuterte som forfatter i 1987, og hun har særlig befattet seg med andre verdenskrig som tema i sine bøker. Det er kun "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" som tidligere er utgitt på norsk (2009). "Den vennlige fienden" kom ut i Tyskland i 2009, og den norske utgaven som kom ut i 2012, er en bearbeidelse av originalen. 

"Mellom 1940 og 1945 bodde inntil 350 000 Wehrmacht-soldater i Norge i tillegg til de den gang knapt tre millioner nordmennene. Likevel er det forbausende sjelden at det i de utallige bøkene som er utgitt i Norge om krigsårene så mye som nevnes at nordmenn og tyskere var tvunget til å organisere en hverdag med hverandre, fremfor alt på landet. Enda mindre fortelles om hvordan dette gikk til. 

Grunnen til dette er lett å forstå: Etter den tyske kapitulasjonen ville ingen - verken i Norge eller i noe annet av de tyskokkuperte landene - huske annet enn svart og hvitt, og det betød: samarbeid og motstand. 

Men i krigsårene hadde de aller fleste levd mellom disse ytterlighetene. For dem hadde den største utfordringen bestått i å tilpasse seg okkupasjonsmakten så mye at de ikke brakte seg selv og familien i fare - men ikke så mye at de forrådte fedrelandet. 

Nettopp denne hverdagsgråsonen mellom samarbeid og motstand har alltid interessert meg spesielt: Hvordan oppstår en ny normalitet i en slik ekstrem situasjon? Hvordan forandres bildet som okkupant og okkupert har til hverandre, når de må leve side om side i månedsvis, ofte årevis?" (side 7)

Drolshagen sammenligner Norge og Frankrikes forhold til tyskerne før krigsutbruddet. Mens franksmennene gjennom mange kriger med nabolandet anså tyskerne som barbarer, hadde nordmenn flest et helt annet forhold til Tyskland. Tvert i mot anså nordmenn dette landet som kulturens høyborg - i likhet med England. Det var fra disse landene de fleste nye impulser kom. Frankrike var forberedt på tysk invasjon, mens Norge ble fullstendig tatt på senga. Millioner av franskmennene flyktet før invasjonen (dette skriver bl.a. Irène Némirovsky om i romanen "Storm i juni"), mens nordmenn - litt satt på spissen - ble stående nokså tafatt med hendene i lomma og se på, mens en noe stusslig mengde med tyske soldater marsjerte nedover Karl Johan. Dette sier mye om de kulturelle forskjellene landene imellom. 

Forfatteren har intervjuet både norske og tyske tidsvitner gjennom en årrekke (de fleste er døde i dag), og har sammenlignet deres historier med hverandre. Når hun skreller vekk ulikheter i måten vi tolker f.eks. avvisning og vennlighet på, sitter hun igjen med en kjerne av den samme historien, som likevel er vidt forskjellig. De tyske soldatene er opptatt av at de selv var så vennlige. Den norske sivilbefolkningen var høflige, fordi de visste at det lille minste feiltrinn kunne få fatale konsekvenser. Det som for dem var å vise en kald skulder, ble av tyskerne oppfattet som vennligsinnethet. Det er ikke for ingenting at det i denne konteksten snakkes om en "fløyelskledd jernneve". På overflaten fredelig og rolig - rett under overflaten ingen tvil om hvem som var seierherrer og herrefolk, og hvem som hadde å underordne seg. Drolshagen er like fullt opptatt av å få frem at det bak okkupasjonsuniformen fantes en mann, et menneske. Et menneske som ofte var en plaget vernepliktig uten særlig makt eller valg. Som lengtet hjem til familien sin, kjæresten eller rett og slett livet sitt. 

Norge var ikke det verste landet å komme til, siden det nesten ikke fant sted kamphandlinger her - med unntak av kampene rundt Narvik, som varte en måneds tid før engelskmennene uventet trakk seg tilbake og overlot soldatene og Norge til sin egen skjebne. Og det i et øyeblikk der tyskerne nesten var overvunnet ... I alle fall - fraværet av krigshandlinger og kamper gjorde at mange tyske soldaters historier høres ut som den reneste speiderleir-fortelling. Ikke til å undres over at mange betegnet denne tiden som den beste i deres liv. 

I de fem årene okkupasjonen varte, var nordmenn og tyskere nødt til å forholde seg til hverandre. Spesielt på småsteder ble soldatene mer menneskeliggjort og mindre fiender, og dette gjorde at det ikke var så lett å se hvem som var fiende og hvem som var venn - like så vanskelig blant nordmennene som blant tyskerne, faktisk. Kollaboratører fantes overalt - også innad i en og samme familie - og man kunne ikke stole på noen. Dersom man hadde fornærmet en nabo noen år tidligere, kunne dette få store konsekvenser under krigen dersom man da plutselig befant seg på hver sin side av konflikten. Det pussige er at franskmennenes forhold til de tyske okkupantene ikke var særlig forskjellig fra nordmenns - tross forhistorien med tro på at tyskerne var barbarer. 

"Det er faktisk vanskelig bare å huske det man selv har opplevd, og holde fast ved sine egne minner når man senere hører om de store hendelsene som fant sted denne dagen og hva disse kom til å bety. De fleste tidsvitner anstrenger seg for å varte opp med minner som tilsvarer det historiske øyeblikket og tilhørerens forventninger. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, det ville være helt feil å si at de lyver. De vet bare intuitivt hvilke svar som duger og hvilke som ikke gjør det." (side 47)

Særlig i Frankrike opplevde de beseirede forundret at okkupantene ikke var de barbarene de hadde forventet seg. Flertallet var faktisk ikke bare helt normale, men også hyggelige og behagelige mennesker. Seierherrene på sin side hadde vanskelig for å forstå at så mange sivilister fortsatte å være tilbakeholdne, og at bare noen få var vennlige mot dem. De mente at det var tydelig at ikke alle forsto at de hadde gode hensikter og ønsket å redde dem fra engelskmennene. At de som seierherrer ikke ble elsket, forundret dem ... (side 87)

Arbeidskraft var en stor mangelvare under krigen, og fordi mange soldater kom fra bondelandet selv, hjalp de ofte til med innhøsting og den slags. Under slike forhold var det umulig ikke å komme nær hverandre, å unngå at det kunne oppstå relasjoner og vennskap. Andre ganger var det tyskerne som trengte hjelp til å bygge brakker, bruer, veier o.l., og dette ga de norske byggefirmaene nok å gjøre - i tillegg til at enkelte rett og slett tjente seg rike på tyskerne. Dette ble akseptert - i motsetning til kvinnenes befatning med fienden. 

"Kjærlighetsforhold mellom fiender støtte ikke bare mot krigspåbudet om en kald skulder. Det var også anstøtelig fordi det for det meste dreide seg om forhold mellom ugifte, og dermed en krenkelse mot alle kristenmoralske påbud. Det passet ikke at en ugift kvinne moret seg sammen med menn, slett ikke for en gift kvinne heller, hvis ikke hennes mann var til stede. Dermed oppsto snart klisjeen om den lettferdige, grådige og korrupte "tyskertøsen", som holdt hånden åpen (og fikk den fylt), men andre sivilister, de sanne patriotene, ikke fikk noe. Denne fremstillingen er så feil at man kan si at den er fordreid i ondsinnet hensikt. Faktisk profitterte barn, menn og kvinner på soldatenes (tidvise) overflod minst like mye som de baktalte kvinnene, antakelig en god del mer." (side 107)

De norske guttene og unge mennene på denne tiden var stort sett nokså bondske, lutrygget og kledd i ukledelige posebukser og gjerne for korte gensere som de for lengst hadde vokst ut av. Norge var et fattig land og det var ikke flust verken med klær eller mat. Så kom de tyske soldatene, kledd i flotte uniformer. "Stoff og snitt forhindret en altfor bøyd holdning og beskytter bæreren mot hans egen dårlige smak. For når alt kom til alt, var det store flertall av de staute tyske soldatene like store heimfødinger som sine norske jevnaldrende." (side 43) Og så kan man selvsagt legge til at mange av de tyske soldatene var akkurat like staute og full av gode verdier som de norske mennene på deres egen alder. Svært få innehadde noen form for reell makt, men var å anse som vanlige vernepliktige som helst ville hjem. Den gangen som nå skilte man mellom vanlige menige og befalet, som sto nærmere det øvre makthierarkiet i nazi-Tyskland. 

Men selv om noen (les: norske menn) tjente seg søkkrike på handel med tyskerne, var det kvinnene som fikk svi etter krigen. Mennene hadde jo ikke noe valg (...), mens kvinnene i aller høyeste grad var unnværlige. De måtte ikke ... Alle husker vel Hanna Kvanmos bok "Dommen", hvor hun ble straffet for å ha jobbet som sykepleier i Røde Kors. Heller ikke hun slapp unna fordømmelsen (ja, måtte hun ikke i tillegg sone fengselsstraff?). Mens mennene som tjente penger på tyskerne og la grunnlaget for senere rikdom for seg og sine familier, slapp fri. "Noen måtte jo holde Norge i gang" -  selv om det var krig. Kvinnene som forelsket seg i fienden var verre enn verst. Mange ble skamklipt i frihetsrusen, mens innsatte fanger på Grini som ikke var der pga. motstandskamp men fordi de hadde stjålet fra tyskerne, regelrette tyver (men som dermed "motarbeidet fienden"), ble feiret på lik linje med motstandskjemperne ... Kvinnelige motstandkjempere fikk for øvrig heller ingen del av æren som burde ha tilfalt dem. 

"En beskyldning om upatriotisk oppførsel var en sosial dødsdom som man heller ikke ble kvitt etter krigen. Da fantes det nemlig ingen lenger som hadde vært venn med en tysker. De som i private memoarer eller i samtale med meg eller andre innrømmet å ha kjent en eller flere soldater, begynte uten unntak fortellingen med å bedyre at de ikke hadde oppsøkt denne kontakten. De hadde ikke kommet unna, den hadde vært uunngåelig: De hadde jobbet sammen, tyskeren hadde vært innlosjert i huset, han hadde kommet for å kjøpe melk (og revepelser). Kjernen i alle historiene er at man hadde avvist representanten for okkupasjonsmakten på det mest bestemte, men likevel ikke hadde kunnet motstå mennesket i uniformen fordi han - vel, fordi han var et menneske. De som var barn den gangen, brukte gjennomgående alder og uskyld som argument." (side 122-123)

Drolshagen er også innom temaet de norske jødene og behandlingen av disse, hvor det særlig er den nesten totale mangelen på interesse for deres skjebne som gjør størst inntrykk. Hun stiller også spørsmål ved hva folk egentlig visste - særlig de tyske soldatene. 

"Ikke noe europeisk land som var okkupert av tyskerne under annen verdenskrig, gikk før på åtti- eller nittitallet for alvor i gang med å utforske sin egen medvirkning ved utplyndringen og forvisningen av og drapene av sitt eget lands jøder." (side 147)

Kvinnene som hadde hatt tyske kjærester ble lenge ansett som kollaboratører og landsforrædere. Barna deres ble stigmatisert. Akkurat dette hører til Norges mørkeste og mest skamfulle historie. At disse barna ble plaget på grunn av sitt opphav - det var noe man aksepterte. Slik var det bare ... 

Noen av de tidligere tyske soldatene ønsket å reise tilbake til Norge for å se igjen stedet de hadde bodd på i en årrekke, men også for å møte dem de hadde oppfattet som venner under krigen. Stor var overraskelsen over at de ble møtt med kalde skuldre. De fleste nordmenn visste så altfor godt hvordan det gikk med dem som ble fordømt som forrædere etter krigen, og ønsket ikke å utsette seg for ringeakt ved å åpne dørene for tyskere på nytt. Denne holdningen satt i - tiår etter tiår. Selv den dag i dag er ikke dette helt over, noe jeg ikke minst har merket selv når jeg har fortalt om en tysk venn, som tidligere var i Norge som soldat. Dersom han fremdeles hadde levd, ville han ha vært over 90 år. Han elsket Norge og nordmenn, og kom tilbake til Norge - om og om igjen - så lenge helsen holdt. Når jeg har fortalt om ham, har det blitt stille rundt meg, særlig blant eldre mennesker som selv opplevde krigen. 
          
Mitt ønske er at flere burde få øynene opp for Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden"! Drolshagen tar opp en del tabuer - som at det i det hele tatt var mulig med vennskap mellom okkupant og okkupert - og som det er på høy tid å bringe frem i lyset. Kanskje er det nettopp i vår tid at denne delen av vår nære historie skal komme frem, slik den virkelig var? Alle bokutgivelsene nå for tiden tyder på det! 

Styrken ved Drolshagens fremstilling er at hun ikke lar noe ligge, men snur og vender på alt hun kommer over, og stiller det ene retoriske spørsmålet etter det andre. Hun er ydmyk i forhold til alt hun ikke vet, og overlater til leseren å trekke en hel del av konklusjonene. Vi har vel alle hørt noen historier fra tidsvitner i egne familier, lest litt her og der, sett noen filmer, lært om krigen på skolen - og stadig, stadig tvinges vi til å revurdere tidligere vedtatte "sannheter". Og vi må erkjenne at krigsoppgjøret var forferdelig urettferdig og lite egnet til å ivareta rettssikkerheten til individet, at kvinnene ble urimelig hardt straffet i forhold til mennene (forelskelse versus egen økonomisk berikelse - hva var egentlig verst?), at vi ikke kan skryte på oss at vi tok vare på de få jødene som bodde her da tyskerne kom, at definisjonsmakten på hvem som ytte motstand og hvem som var landsforrædere ikke satt der den burde (dvs. den satt faktisk ikke i rettsapparatet, men i massehysteriet og hevngjerrigheten hos folket flest, og dermed ble det tilfeldig hvem som ble dømt og hvem som ikke ble det) ... osv. I denne konteksten er Drolshagens bok svært viktig! Og selv sitter jeg og lurer på om tabuet fremdeles er så stort at boka ikke ble ofret særlig oppmerksomhet da den kom ut ... Jeg har i alle fall ikke klart å finne en eneste anmeldelse av den på nettet.

Jeg anbefaler denne boka på det aller sterkeste!

Utgitt: 2009
Originaltittel: Der freundliche Feind. Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Norsk bearbeidet utgivelse: 2012
Forlag: Spartacus
Oversatt: Oliver Møystad
Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord
Antall sider: 239 (inkl. et rikholdig noteverk og kildehenvisninger)
ISBN: 978-82-430-0616-4
Boka har jeg kjøpt selv

Ebba D. Drolshagen (Bildet er lånt fra forlaget)

Ida Jackson: "Morfar, Hitler og jeg"

Når morfar var nazist ... 

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli. 

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes. 

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak. 

Det  er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist? 

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv. 

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om! 

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen. 

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen. 

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Runa Eilertsen 
Spilletid: 8 t 25. min. (antall sider: 264)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget 

Ida Jackson (Foto: Erik Dyrhaug - lånt fra Aschehoug)

Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Sigrun Slapgård - 27. september 2014 - Ei ny fortid - Eit wikipediasøk og du har fått ei ny fortid: Morfar var ikkje berre den varme handa å halde i, han var nazist og frontkjempar. Med eit tastetrykk ramlar du inn i den mørkaste delen av norsk historie og det råkar deg i den mjukaste delen av hjartet. Det slår inn i deg og din nærmaste familie anten du vil eller ei. ... Ida Jackson har levert eit viktig og velskrive bidrag til det foranderlege bildet av krigen, ho må lesast – og diskuterast. Dette er ei bok som tar tak i deg, anten du er sytten eller sytti.
- Artemisias Verden - 24. oktober 2014 - Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv. Boka er dessuten veldig godt skrevet. 
- Bøker & Bokhyller - 23. oktober 2014 - Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.
- Bok & Blogg - 27. oktober 2014 - Ida Jacksen oppsporer kilder og intervjuer familiemedlemmer for å følge i morfarens fotspor, og hun løser oppgaven veldig godt. Hun har stor vilje til å sette seg inn i hva som kunne få morfaren til å melde seg inn i NS og handle slik han gjorde. Han er tross alt en av hennes nærmeste og en morfar som hun var svært glad i og som var en støttende person for henne i oppveksten. Nettopp det at hun har et så sterkt personlig forhold til den Per Pedersen Tjøstland, gjør at vi som lesere får et unikt innblikk i biografien til en nazist og nazismen som ideologi i praksis.
- Tones Bokmerke - 26. oktober 2014 - Selv om leseåret 2014 ikke er slutt enda , tror jeg Morfar, Hitler og jeg blir «Årets bok» for meg. Det er en viktig bok selv om både tilblivelsen og resultatet er smertefull for forfatteren og familien. Uten at slike historier fortelles vil lidelsene til alle de som var direkte offer for ekstreme nasjonalsosialisters ytringer og handlinger bli glemt. Den er viktig fordi den gir innsikt og grunnlag for refleksjoner og debatt. Både om historiske hendelser og hendelser som ligger mer nært oss i tid. Men også dagens samfunn der trenden er at ekstremister handler mer og mer alene. Var det volden morfaren ble utsatt for under oppveksten som gjorde til at han tok valget fra å bare sympatisere til å handle; å bli SS-soldat. Det er ingen skråsikker bok der forfatteren gir inntrykk for å ha svar på temaene hun skriver om. Forfatteren er åpen og modig som trekker sammenligninger mellom morfarens politiske ståsted og det ståstedet hun selv hadde den tiden hun var politisk langt ute på venstresiden med hodet fullt av konspirasjonsteorier ...

- Kleppanrova - 25. oktober 2014 - Det er skikkelig skrekkelig, vanskelig og skjønne at folk blir slik og kan handle slik, men samtidig en viktig bok som belysende tematikken så fantastisk!Den er så velskrevet og personlig at jeg ble virkelig rystet, her snakker vi om skikkelig godt innhenting av bakgrunnstoff, skriving, linking til nåtidens dataspill og utrolig flotte refleksjoner! Skrivestilen, komposisjonen og fortellerteknisk er den fantastisk bygd opp, så jeg skjønner at dette har tatt lang tid å få puslet sammen. Jeg synes også det er spesielt at hun fikk så god kontakt med moren sin etter å ha vært på kanten med henne. De har funnet hverandre igjen gjennom dette bokprosjektet, flott! En sjelden bok som slår deg midt i magen!
- Tine sin blogg - 1. desember 2014 - Ikke tenk at det blir alt for mange bøker om 2. verdenskrig, denne boken er annerledes og absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese eller lytte til. Måten forfatteren har skrevet denne boken gjør at familien hennes fremdeles kan gå med hevet hode, for hun har tatt for seg hendelser på en saklig måte, uten spesielt mye føleri. Mot slutten når hun går inn på det som skjedde etter krigen, beskriver hun medmennesket Per Pedersen, og tårene mine tar til å trille. Han blir fremstilt som et godt menneske, bedre enn meg og mange andre, og jeg raser innvendig fordi jeg vil ikke synes synd i ham.